Per Arne Dahl

Alder: 67
  RSS

Om Per Arne

Biskop i Tunsberg fra høsten 2014. Tidligere prest i Trefoldighetskirken og på Stortinget. Forfatter. Tidligere spaltist i Aftenposten Søndag, tidligere spaltist i Vårt Land.

Gift med Anne og far til fem barn og bestefar til tre barnebarn. Har arbeidet det meste av livet på Modum Bad som leder av Institutt for Sjelesorg og på Samlivssenteret. Faglig bakgrunn som har betydd mye er utdannelse som pastoralklinisk veieleder og arbeidet med arbeidsveiledning og åndelig veiledning.Har de siste årene arbeidet mye med det som bidro til at han ble statsstipendiat ; å formidle tro og verdier i skrift og tale til kirke og samfiunn.

Følgere

Ikke flukt, men tilflukt

Publisert rundt 1 måned siden - 159 visninger

Kirkens legende gjerning i verden må ikke forsømmes. I så fall kan vi risikere å havne i en knusktørr ordets kirke, rik på bedreviten, men fattig på erfaringer.

I den siste tiden har jeg mottatt bekymringsmeldinger relatert til den helbredende tjenesten som lederskapet i Visjon Norge utøver. Mennesker har kontaktet meg og bedt meg om å veilede og utfordre. De er blitt både forarget og fortvilet over sammenkoblingen av løfter om helbredelse, og oppfordring til pengegaver.

Jeg er meg bevisst at jeg ikke har et formelt tilsyn overfor ­lederskapet i Visjon Norge. Men siden virksomheten er lokalisert til Buskerud og berører mange i dette området, kjenner jeg likevel på et ansvar for å reflektere både selvkritisk og kritisk rundt bønn for syke.

Forsiktige med bruken. Når Jesus helbredet sønnen til en av kongens embetsmenn i Galilea, og en mengde kvinner og menn, hvorfor kan ikke vi folkekirkeprester litt oftere be for syke? Det er ganske stille på den fronten. Vi forretter gudstjenester og døper og begraver, men det er ikke ofte vi hører om prester som har med seg oljeflaske og ber for syke. Vi vil gjerne være nøkterne og sunne, med bena trygt plantet på moder jord. Som prester ­møter vi jo også ofte ofre etter uteblitte helbredelser og løfter som ikke ble innfridd. Kanskje er vi forsiktige med bruken av denne tjenesten fordi vi har sett mange eksempler på misbruk?

Det er mange av oss som sliter med ulike sykdommer. Vi ­føler oss redde og kanskje maktes-­løse. Vi er takknemlige for helsevesenet­, men gruer oss til operasjon, kanskje livredde for å overgi oss til en situasjon med usikker prognose. Som prest har jeg undervist om bønn og salving for syke, og jeg har i møte med menneskers sykdom og plager bedt for syke, bedt for pleie­personalet, bedt for leger og ­terapeuter. Med andre ord: På en synlig måte overgitt pasienter til Gud, og til dyktige fagfolk.

På samme måte som vi i ­dåpen ledsager Ordet med tre ­håndfuller vann, og i nattverden gir vin og brød, viser vi ved salving og bønn at Guds nærvær er noe vi kan sanse og merke.

Skje din vilje. Det tilhører de hellige stunder i diakonens eller prestens liv når han eller hun på Guds vegne, i tillit til Guds løfter og den kirkelige tradisjon, dypper fingeren i olje, tegner korsets tegn på den sykes panne og ber om helbredelse i rammen av Jesu egen bønn: «Skje din vilje!» Salving og bønn blir dermed ikke en flukt fra skolemedisin og helsevesen, men en tilflukt i en krevende livsfase.

Det handler ikke om å overvinne livets grenser til krampa tar oss, men om å overgi vårt livs belastninger og lidelser i Guds naglemerkede skaperhender. Når jeg ser tilbake, vet jeg ikke om mange som ble helbredet fra sykdommer, men jeg vet at ­mange fikk styrke i troen, en opplevelse av fellesskap og en hjelp til å overgi livet sitt til Ham som er herre over liv og død. ­Etter mitt skjønn har vi mye godt til gode om vi kunne bli litt mer åpne for å bringe det vonde og det vanskelige til Gud.

Usynlige nærvær. Vi som er diakoner, prester, kateketer og kirkelige medarbeidere, kan med fordel bli mer bevisst på å tilby de synlige uttrykk for Guds usynlige nærvær. Jesus ba for syke, de første kristne satset på at ingenting er umulig for Gud, og Jakob ­anbefaler oss rett ut i sitt brev: «Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg folk fra menigheten, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn.»

Hvis vi ikke tar denne oppfordringen på alvor på en verdig og rett måte, gir vi åpning for mer eller mindre usunne helbredelsespredikanter, fordi de ser en kjempenisje som også handler om våre forsømmelser. Det er tragisk om vi i kirken er så redd for misbruket av forbønn for syke, at vi forsømmer bruken. Kirkens legende gjerning i verden må ikke forsømmes. I så fall kan vi risikere å havne i en knusktørr ordets kirke, rik på bedreviten, men fattig på ­erfaringer.

Skråsikre løfter. Når jeg skriver selvkritisk om vår kirkes praksis på dette punktet, kan jeg heller ikke annet enn å utfordre en virksomhet i vårt bispedømme som ikke formelt ligger under Tunsberg biskops tilsyn. Det angår meg som åndelig leder fordi mange er berørt på en anfektende måte av Visjon Norges virksomhet.

Sammenblandingen av skråsikre løfter om helbredelse og i overkant frimodig pengeinnsamling, står i fare for å krenke sårbare kvinner og menn som mer enn noe lengter etter helbredelse og fred. Å knytte helbredelse til penger – selv om det er gaver – bidrar til å gjøre mindre synlig på hvilke måte helse også er noe vi mottar av Guds nåde.

Derfor ber jeg Visjon Norge å vise selvkritikk og ta et redelig oppgjør med den praksis som er blitt synlig i deres fjernsyns-sendinger. Jeg ber om å vise en ny ydmykhet og varhet i helbredelsens landskap som må ha som sin avgjørende testbønn: «Skje ikke min vilje, men din, Herre». Den vanskeligste og viktigste bønnen for alle som tror.

Per Arne Dahl

Biskop i Tunsberg

Gå til innlegget

Kirkens trådløse nettverk

Publisert 8 måneder siden - 1736 visninger

Få mennesker tror uten å tvile. Den som tviler har som regel en kime av tro i seg.

For noen år siden ledet jeg en samtale mellom forfatteren Jon Michelet og filosofen Henrik Syse om tro og tvil. En befriende og ærlig samtale med humor og ettertanke. Michelet snakket om troen og tvil som alltid hadde fulgt ham, og ble møtt av en vennlighet og lydhørhet i forsamlingen som raskt ble fanget opp av den våkne filosofen Syse: “Jon, nå minner du meg om en mann som i moden alder gjorde seg følgende erkjennelse: Før var jeg en tviler, men nå er jeg ikke så sikker lenger”.

Når jeg i dag, på pinseaften, tar sjansen på å stille spørsmålet: “Tror du på Gud?” er det fordi jeg opplever at så mange av oss er lei overfladiske samtaler om tilbudsvarer på butikken, det bedrøvelige været, slarv om kjente og ukjente og skryt om nye reisemål. Men vi kommer sjelden ut av dette uføret selv om vi har erfaringer av at når vi våger å være personlige og ærlige blir samtalen helt annerledes.

Dette visste den danske forfatteren Karen Blixen. For mange er hun mest kjent for sin novelle “Babettes gjestebud”. For andre er hun blitt synlig gjennom filmen om henne: “Mitt Afrika” som Meryl Streep og Robert Redford gjorde til en internasjonal suksess. Det fortelles om Karen Blixen at hun ofte inviterte folk til sin Afrikanske farm. Hun sa at hun aldri hadde gjester på gården uten å stille dem det sentrale spørsmålet foran peisen etter middagen: “Tror De på Gud?” Dermed ble det aldri likegyldige og overfladiske samtaler, men rom både for det personlige og ærlige. Blixen fortalte senere om en av gjestene som i livet sitt hadde opplevd mange svik og smertelig troløshet. Så spurte Karen Blixen om han trodde på Gud. Hans svar var at bortsett fra Gud kunne han ikke tro på noe som helst eller noen som helst.

Vi har forskjellig forhold til tro. Søren Kierkegaard sa at han trodde fordi faren hans gjorde det. Noen vil si at de tror på tross av at foreldrene gjorde det. Andre igjen vil betakke seg noen som helst gudstro. Mens vi er i Blixens danske virkelighet kommer jeg på et muntert møte med et dansk par på en fortauskafe sør på Bornholm. I mylderet av folk havnet vi ved samme bord, og det danske paret ble svært overrasket over “å møte en prest i levende live,” som han sa. Jeg tok Karen Blixen på ordet, og tok sjansen på å spørre dem om de trodde på Gud? Det ble en livlig og frisk samtale hvor den engasjerte dansken sukket lett oppgitt: “Min fornuft hindrer meg rett og slett i å tro!” Hvorpå hans vitale hustru kjapt repliserte: “Det var dog en lille hindring!”

For ham, dog, en hindring! Mange strever med å tro og syns tvilen er større. Men er det ikke sånn at tvilen alltid skal komme den tiltalte til gode? Tro er da ikke skråsikkerhet, men å ta sjansen på at Gud er til å stole på selv om han kan virke fjern, ujevn og vanskelig å fatte. For meg er tro å ta sjansen på at Gud fortsatt er skaper av alt godt, en som vil meg vel og har lovet å være nær alle slags dager. Derfor er troen og tvilen tvillinger. Få mennesker tror uten å tvile. Den som tviler har som regel en kime av tro i seg.

Det er pinseaften, og jeg trenger pinsen. Det vil si, jeg trenger å be Den hellige ånd å komme for å vise meg hvem Jesus er så jeg kan få tro på Gud og leve. Mange av oss strever med nettverksforbindelse og overhode å komme på nett. Den hellige Ånd er kirkens trådløse nettverk som har vært operativt siden pinsedag. Det er den hellige ånd som hele tiden har gjort Jesus synlig og nærværende og som dermed har vist oss hvem Gud er. Brukernavnet er ditt eget navn, og passordet er Johannes3,16 der det står: “For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” Jesus er nøkkelen til Gudsriket. Dermed er vi på nett, med tilgang til en vare som ikke har utløpsdato og ikke kan kjøpes for penger. Vi kan ikke bevise noe som helst, men vi kan la oss overbevise. ”Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere”.

Pinsedag skjedde dette, og folk begynte å kommunisere med hverandre på tvers av landegrenser og språk. Gud hadde etablert et nettverk av en annen verden midt i verden. For noen oppleves dette fjernt og uvirkelig. For andre er det en stor trøst og trygghet. En av mine beste kamerater heter Georg, er 94 og en av de klokeste og morsomste jeg kjenner.“ Du eldes med stil, Georg.” sa en velmenende venn, hvorpå han svarte: “Jeg er heldig å eldes med tro, min gode mann, troen på en evig Gud som vil meg vel”.

Velsignet pinse!

Gå til innlegget

Bibelbruk i Washington

Publisert 12 måneder siden - 2775 visninger

For meg var det ubehagelig og beklemmende hvordan bibel og bønn ble misbrukt som innpakningspapir rundt Donald Trumps tale.

I løpet av den lange valgkampen i USA ble svært mange av oss skremt av ­Donald Trumps holdninger. Valgnatten, med Trumps overraskende seier, fattet mange litt mot. Årsaken var den ­påtroppende presidentens forsonende­ tale.

Så kom fredag 20. januar. En av de triste jubeldagene som gjorde mange av oss redde­ og sinte fordi Trump, istedenfor å åpne sine hender til verden, knyttet ­nevene på vegne av USA.

Vi hørte en ekstrem nasjonalistisk tale med fokus på et USA som for enhver pris skal være først og størst, rikest og mektigst. Ikke ett ord om verdens urettferdighet, nød og lidelse. Ikke ett ord om solidaritet og respekt for ulike raser, ­religioner og kjønn.


Beklemmende


For meg var noe av det aller mest ubehagelige og beklemmende hvordan Bibel og bønn ble misbrukt som innpakningspapir rundt det Trump fremførte som sin gave, talen til folket, men som mange opplevde som et svik mot ­Bibelens kjerneverdier.

Aldri har jeg opplevd bibellesning og bønn som en så pinlig innramming av en statsleders upassende drømmer og bilder, sett i lys av verdens utfordringer og urett. Når en av verdens mektigste ledere knytter neven istedenfor å rekke ut hender – når en nyvalgt president kommer med trusler fremfor trøst – er det bare trist og skremmende.


Farlig

Trumps egenmektige ord ropte så høyt at jeg knapt hørte den – Guds tale og de bønner som ble lest. Dette ble ­aldeles feil, og viser hvor farlig det er når Bibelen brukes til å legitimere eget budskap og egne holdninger.

Bibelen, som Guds og livets stemme, er en gave til menneskeheten. Men alt som er godt kan bli den bestes fiende. Guds ord kan også tas til inntekt for selvlagde drømmer og meninger, slik opplevde jeg det, denne dagen under Trumps tale.

Når den nye presidenten tør å påstå at USA er ustoppelig fordi de vil være beskyttet av Gud, blir dette like galt som hans avsluttende løfter: « Vi står ved fødselen av et nytt millenium, klare til å låse opp verdensrommets mysterier og frigjøre jorden fra sykdommens lidelse».

Når han dessuten avslutter talen med å takke og velsigne folket blir kortslutningen komplett.


Håp

Den eneste respons vi som kirke kan gi, foruten å ta avstand fra Trumps forsøk på å bruke bibelord til å legitimere egne drømmer, er å si «Kyrie eleison» – Herre, miskunne deg over oss!

Vårt håp er at faktisk ansvar og gode medarbeidere rundt den nye presidenten vil ha endringskraft.


FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 01.02.2017

Gå til innlegget

Mer medfølelse, mindre føleri

Publisert rundt 1 år siden - 390 visninger

Hvis jeg skulle holdt en nyttårstale for det norske folk, ville jeg hyllet hverdags-heltene i landet vårt.

Det er mange av dem. Mennesker som uten å gjøre noe nummer ut av det sliter med kroniske, skjulte plager, hva enten det handler om syn, hørsel, ledd, muskler, utlagt tarm eller andre former for ettervirkninger etter alvorlig sykdom. Eller de strever med angst, depresjon eller smertefulle senskader av traumer eller krenkelser.

Barmhjertighet

Mens jeg skriver, ser jeg for meg mennesker jeg har møtt dette året. Ingen kan se det utenpå dem, men inni dem herjer smerter og sorger som aldri tar pause. Mange av dem minnes hver eneste morgen på sin kraftløshet, sitt mismot og sin skam, også over det å bli ufør lenge før tiden. Å bli rammet av andres­ mistenkeliggjøring og nedlatende holdning, gir sorg. Imponerende at mange likevel bevarer sitt livsmot. For noen hverdagshelter!

Men jeg ser også for meg mange andre slags hverdagshelter, de som tar mer hensyn til andre enn seg selv. De som pleier sine aldrende foreldre, nekter å oppgi den med-
arbeideren som stadig er sykemeldt for sitt avhengighetsproblem.

Nyttårstalen ville jeg holdt til hverdagsheltene­ som har mistet mye i livet, men ikke mistet livs-
motet eller medfølelsens gave og oppgave. Jeg tenker på de som strever selv med skjulte plager som aldri tar slutt, eller alle de som uten svik bærer sine og dekker dem med barmhjertighet. Den med-
følelsen som ser den andre og som ikke ser ut til å gå ut på dato.

Medfølelse

Det er antagelig derfor jeg ved dette årsskifte har vært opptatt av Dostojevskijs roman Idioten. Han lar Fanden si til Ivan: «Det går godt på jorden; mennesker blir mer og mer djevelske­ overfor hverandre. Jeg mangler kun å avskaffe medfølelsen. Når den er avskaffet, har jeg 
seiret.»

Og Dostojevskij føyer i en annen sammenheng til: «Det finnes i denne verden kun en eneste en som er levende, det er medfølelsen. Det er medfølelsen som gjør tilværelsen nærgående og levende». Og den vise russiske forfatter avslutter med å utfordre oss alle ved dette årsskiftet: «Overalt kommer livet oss i møte. Frykt ikke disse utfordringer. Du avskjærer­ deg fra å leve hvis du avviser det rop som kaller på deg. Ropet fra den glade som vil dele sin glede med deg, ropet fra den fortvilede som hungrer etter medfølelse, kjærlighet og forståelse.»

Vi trenger ikke nyttårsforsetter som dreier seg om et føleri som setter oss selv og våre egne følelser i sentrum. Nå er det tid for en medfølelse som viser at vi ser andre.

Gå til innlegget

Pinlig entré eller håpefull ankomst?

Publisert rundt 1 år siden - 760 visninger

Fra å være det udiskutable og selvsagte sentrum i norsk julefeiring, er det strid om Jesus med høylydte protester og forargelse.

Barnehager har avlyst den tradisjonelle Luciafeiringen fordi det er oppdaget at denne markeringen egentlig bygger på en kristen legende. Lokalpolitikere i Molde forlater juleavslutningen i protest mot kommunestyrets synging av Deilig er jorden. Begrunnelsen er interessant: De er ikke imot julestemning og julesanger, men når det absolutt skal handle om Gud, Jesus og Helligånden, er det slutt på toleransen.  Det får da være måte på!

Bak det grønne og glitrende foregår det en durabelig kamp om julens innhold og hva kristendom egentlig handler om. Sånn sett er det både sant og sunt med en realitetsorientering i forhold til hva kristen jul er og ikke er. Det er tid for oppvåkning og bevisstgjøring. Jul er ikke et sukkersøtt evangelium som ekstrasnadder for velfødde og selvtilfredse. Det er ikke valium for de som har alt bortsett fra kontroll over ulykker, tragiske hendelser og egen død. Det er ikke den magiske lykkepillen som trumfer alle slags sorger.

Pinlig?

La oss være ærlige, lyder det i en julepreken som den danske filminstruktøren Parminder Singh nylig holdt på oppfordring fra den danske kulturavisen Kristeligt Dagblad. “La oss være ærlige. Gud er pinlig! De tre pinligste ordene i det danske språket er from, frelst og hellig.” 

I Molde var det Gud, Jesus og Helligånden som opplevdes pinlige. Og filminstruktøren i førtiårene er vokst opp i en indisk familie med en religion som i følge ham selv var som et slags åndelig koldtbord av alt godt fra flere verdensreligioner. Men nå snakker han om den kristne jul, og begrunner ordenes pinlighet: “Hvem ønsker i dag å være hellig? Å være frelst er å føle seg bedre enn andre. Å være from er å si nei til livet”.

Jeg sitter og skriver på den mørkeste dagen før sola snur, og tenker på 2016 og menneskene og behovene blant folk tett innunder jul. Hva er pinlig? Hva gjør oss forlegne? Jo, når vi krenkes av andres uvett eller andres vet best. Singh er derfor på et spor som vi må følge ham videre på i hans julepreken: “Å tro at Jesus, denne baby, der skal ammes og ikke engang kan holde sitt hode oppreist, kommer til oss julenatt for å frelse oss fra den evige død, er en tanke så vanvittig at den burde være ulovlig. Og samtidig er det hva jeg tror på”.

Hva er dette å komme med? 

Det var jo ikke en sånn frelser folk ventet og håpet på for to tusen år siden. Hadde han enda vært en jordisk messias som kunne feid de romerske okkupantene av banen eller en åndelig supermann som kunne lovet gull og grønne skoger? Ja, da hadde det stilt seg annerledes. Men hva er dette å komme med? Et lite barn, svøpt i en krybbe og på vei mot lidelse og død.

Ja, det er faktisk han jeg også tror på og som den kristne kirke trofast har forkynt i 2000 år. Han er den eneste som har kommet og vist at kjærligheten seirer når den lider for andres skyld. Den eneste som vokste ut av en krybbe for å møte sårede kvinner og menn med både tornekrone og kongekrone. Blant alle verdens religioner: den eneste Gud med sårmerker. Nå er ikke Gud hjemløs på jorden. Han er ikke anonym. Han sitter ikke milliarder av lysår borte og er heller ikke å finne i det stolte og selvsikre menneskets hjerte. Han er kommet som et lite barn på leting etter sårede mennesker, hva enten det skyldes skyld, skam eller livstruende redsel.

Storhet

Vi følger derfor Parminder Singh et siste skritt. Han erkjenner å ha slitt med sykdom i sitt liv og at det undrer ham at Gud valgte å ta bolig i noe så sårbart som en slik kropp. “Han kunne jo ha kommet som en fullvoksen supermann i en perfekt kropp for å rydde oppi vårt rot. Men Guds entre var som et svakt spebarn, avhengig av mennesker for å overleve. Guds entre var, sånn sett, pinlig menneskelig sett. For vi måler hverandre ut ifra hva vi kan. Og Jesus kunne ingen ting. Men han var likevel verd å elske. Slik viste Gud sin storhet ved å gjøre seg pinlig liten.”

Det er denne Gud vi feirer julen 2016. Vi synger ikke “Deilig er jorden” for å gi vår tilslutning til en falsk idyll. Jorden var en gang deilig. Nå er jorden såret og krenket. En gang skal jorden igjen bli deilig. Og midt inn i denne virkeligheten synger vi fortsatt “Deilig er jorden”. Ikke med frekkhet, men med frimodighet: “Menneske, fryd deg! Oss er en evig frelser født!”

Et sårbart menneskebarn som er verd å elske. En voksen Menneskesønn verd å søke. En Guds sønn som svarer på det profeten Jesaja lovet nesten 600 år før Jesu fødsel: “I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden”.  Det er denne Gud vi tror på, synger om og knytter vårt håp til.

Velsignet jul!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hev stemmen
av
Tove S. J Magnussen
rundt 1 time siden / 41 visninger
0 kommentarer
KIRKENS UNGE
av
Øystein Magelssen
rundt 2 timer siden / 40 visninger
0 kommentarer
Hvorfor Kvekerne?
av
Hans Morten Haugen
rundt 3 timer siden / 50 visninger
0 kommentarer
Konfliktsky fredsbyggere
av
Ingrid Vik
rundt 5 timer siden / 151 visninger
0 kommentarer
Blågrønn trospolitikk
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 92 visninger
0 kommentarer
Drikkeukulturen
av
Erling Rimehaug
rundt 14 timer siden / 199 visninger
2 kommentarer
Ole Hallesbys radiotale i 1953
av
Jostein Sandsmark
rundt 17 timer siden / 315 visninger
9 kommentarer
Guds Lam
av
Grete Svendsen
rundt 22 timer siden / 335 visninger
13 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Blokhus kommenterte på
Drikkeukulturen
7 minutter siden / 199 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
18 minutter siden / 315 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Presidentens kulisser
24 minutter siden / 983 visninger
Audun Aase kommenterte på
Guds Lam
32 minutter siden / 335 visninger
Audun Aase kommenterte på
Guds Lam
44 minutter siden / 335 visninger
Anne Jensen kommenterte på
MØRKRET, DØDEN OG DET VONDE - GUD, LJOSET OG LIVET
rundt 1 time siden / 2138 visninger
J.K. Baltzersen kommenterte på
Ingen fare for ytringsfriheten
rundt 1 time siden / 209 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
MØRKRET, DØDEN OG DET VONDE - GUD, LJOSET OG LIVET
rundt 2 timer siden / 2138 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 315 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 315 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 315 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Presidentens kulisser
rundt 2 timer siden / 983 visninger
Les flere