Per Arne Dahl

Alder: 68
  RSS

Om Per Arne

Biskop i Tunsberg fra høsten 2014. Tidligere prest i Trefoldighetskirken og på Stortinget. Forfatter. Tidligere spaltist i Aftenposten Søndag, tidligere spaltist i Vårt Land.

Gift med Anne og far til fem barn og bestefar til tre barnebarn. Har arbeidet det meste av livet på Modum Bad som leder av Institutt for Sjelesorg og på Samlivssenteret. Faglig bakgrunn som har betydd mye er utdannelse som pastoralklinisk veieleder og arbeidet med arbeidsveiledning og åndelig veiledning.Har de siste årene arbeidet mye med det som bidro til at han ble statsstipendiat ; å formidle tro og verdier i skrift og tale til kirke og samfiunn.

Følgere

Skilles og møtes er håpets sang

Publisert 2 måneder siden - 464 visninger

Avtroppende biskop Per Arne Dahls avskjedspreken, søndag 17. juni.

Denne uken har jeg nynnet på en svensk vise: «Møtes og skilles er livets gang, skilles og møtes er håpets sang.» Det kjennes både rart og rett å være ved veis ende som biskop! 

En av de første som inviterte min kone Anne og meg da vi kom til Tønsberg var Finn Schjøll, Blomster-Finn og hans kjære til fest. Noen måneder tidligere intervjuet jeg Finn i Trefoldighetskirken om tro og om liv. Jeg spurte Finn: «Hva gjør du når du er i tvil og ikke helt vet veien å gå?» I kjent stil svarte Finn: «Da tenker jeg: Hva ville Jesus sagt og hva ville mora mi gjort.» 

Mer enig kunne jeg ikke vært med en fargerik kar fra Tønsberg. Og hadde mor Sigrid, som nå blir 98 år og er blind og nesten døv, kunne vært her og hørt denne uttalelsen fra Blomster-Finn, ville hun ledd like hengivent som hun hver eneste dag mange ganger, sier til Anne og meg og mine to søstre Liv Berit og Marianne, som er her: «Herre Jesus, hjelp meg!», «Herre Jesus, hjelp meg!», «Jeg vil hjem». 

Ingen høringsinstans. 

Hjem, sa jeg, vil du til himmelen mor? Nei, jeg vil hjem til Gudbrandsdalen, sa hun før hun igjen klynket sitt kyrie: Herre, Jesus, hjelp meg! Ja, hva ville Jesus ha sagt, spurte Finn. Men ærlig talt, Jesus er jo ingen høringsinstans i vår tid. «Er han ikke gått ut på dato?», spurte bilselgeren meg, og fortsatte: «Si meg biskop! Åssen er det å skulle selge en vare som ikke er etterspurt for tiden?» Skal lure på det, tenkte bilselgeren, som nå bare selger hybrid- og el-biler, og føyde til: «De fleste av oss lever jo ganske godt uten Gud». Skal lure på det, tenker jeg i møte med dagens bibeltekster. (Jes 40,1-5 «Trøst mitt folk og rydd vei»; Jak 5,7-8 «Vær tålmodige til Herren kommer»; Luk 3,7-18 «Frukt som svarer til omvendelsen», red. anm.) Men selv en så klok mann som profeten Jesaja, sukket jo, sant nok, på sitt vis noen hundre år før Jesus fødsel: «Sannelig, du er en Gud som skjuler seg». 

Lengsel om nærvær. 

Hvorfor kunne du ikke vise deg klarere Gud? Ville du tapt noe på det? Hvorfor kunne du ikke vært synligere til stede i vår hverdag? Ville du tapt noe på det? Kunne du ikke gitt oss tilstedeværelsesgaranti? Slik spør vi, og det er som om Gud svarer oss i sitt ord og ved sitt nattverdbord. «Jeg forstår deg menneskebarn. Jeg hører dine spørsmål og dine motforestillinger. Det var derfor jeg kom og ble menneske.» Slik Jesus viste seg å være ovenfor kvinner og menn, slik er Gud. Det var derfor Jesus sa: «Tro på Gud og tro på meg. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere». Er det ikke sånn at vi tror på sola, også når vi ikke ser den? 

Snart skal vi si i trosbekjennelsen: «Vi tror» at Gud finnes, at Jesus lever og fortsatt har all makt. Allikevel – det er stille om Jesus. Hvorfor er det ikke flere som spør som Finn: «Hva ville Jesus ha sagt?» Noen ganger må noen vi tar som en selvfølge bli borte for at vi skal ta dem på alvor og gjenoppdage dem. Det var da Mona Lisa ble stjålet fra galleriet i Louvre at tilstrømningen av besøkende nådde nye høyder. De kom for å se stedet der hun hadde hengt. Det var da Sinnataggen ble stjålet fra sokkelen i Vigelandsparken at antallet mennesker som ville se stedet der han hadde vært nådde nye rekorder. Det er noe med at fraværet vekker en lengsel om et nærvær. Etter kirkens totusenårige historie vet vi at Jesus blir ikke borte om vi slutter å snakke om ham. Jesus blir ikke borte selv om Han kan synes bortgjemt. Jesus blir ikke borte om vi slutter å tro på ham, men, sa FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld i et etterlatt memento som ble funnet etter at han døde i Afrika i 1961: «Vi dør den dagen livet vårt ikke lenger gjennomlyses for oss av glansen fra det under som atter og atter skjenkes oss på ny, strømmende fra kilden utenfor oss selv.» 

Følg meg. 

Jesus har vist oss hvem Gud er og Jesus inviterer oss til kirke, til en kilde utenfor oss selv. Denne gudstjenestens mening er at det på ny skal gå opp for oss at vi trenger en himmel over livet for å leve på jorden og at vi trenger en kilde til liv utenfor oss selv. Om vi ikke etterspør Jesus for tiden, etterspør han oss, slik han møtte kvinnen ved brønnen som var preget av å leve med skyld og skam uten en himmel over:  «Den som drikker av det vann jeg vil gi skal aldri mer tørste.» 

«Gud dør ikke om vi blir oss selv nok, men vi dør», sa Dag Hammarskjöld. Derfor våger vi i dag å spørre som Finn: «Hva vil du Jesus ha sagt til meg i dag?» Prekenteksten er sånn sett like klar som Finn: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» (Matteus 16, 24-26A) 

Hvordan kan vi ta vare på vår sjel så vi ikke skusler bort livet vårt? Når Albert Schweitzer var opptatt av livet vårt, var det av to grunner: At du og jeg skulle kjenne at vi lever, takke for livet og at du og jeg ved våre liv skulle gi liv til andre: «Søk og se om du kan være et medmenneske», sa Schweitzer. 

Å ta vare på sin sjel er å ta vare på sitt og andre menneskers liv. Ordet sjel i Bibelen er det mest omfattende og samlende ordet for mennesket som både inkluderer menneskets ånd og legeme. 

Jesus kom ikke for å kalle oss til en religion, men for å kalle oss til selve livet. 

Ol-Kanelesa. 

I sommer er det 100 år siden Hans Børli ble født, Nelson Mandela ble født og 100 år siden Gabriel Scott fullførte sin roman Kilden, om fiskeren Markus i sitt hus «Maagereiret» ved Arendal rett etter 1. verdenskrig. Da var det alvor. Kilden er en bok om å ta vare på sin sjel. Lykken, sier han, er ikke av utvortes art, selv om det ofte kan se sånn ut: «Lykken er noe dypt i vårt indre. Et menneske kan sitte i overflod og ha hver en ting det ønsker seg i verden. Det menneske kjenner ofte mindre til lykken enn det menneske som må øve seg på takknemlighet og forsakelse hver en dag.» 

Hva var det Jesus sa? Jo dette! «Det handler om å fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge Jesus.» Dette er andre toner enn såpeseriens løfte om ubrutt lykke og evig harmoni. Dette er andre toner enn deres løfter om at det er en menneskerett å kjenne vedvarende heftighet, lidenskap og lykke uten at det skal koste noe som helst. Dette er myten om det lykkelige folket, uten rynker og strev. Og dette er ljug! Livet er flott, men ikke lett. «Det ska ittj vara lett», sa Johan Falkbergets Ol-Kanelesa. 

Å drikke av livets kilde er å ta Jesus på ordet, følge ham og ta vare på sin sjel. Å kunne drikke av en brønn med rent vann og å kunne se himmelen hvelve seg over oss er meningen. 

Jesus snakker om å fornekte seg selv, men ikke om å fornekte Guds gode gaver i verden. Jesus snakker om nødvendigheten av å si nei til noe for å kunne si ja til noe enda viktigere. Sånn er det i livet. Dermed er vi tilbake til hva Jesus ville ha sagt og hva mora mi ville gjort. Det handler om forsakelse og tro for å bevare eget og andres liv. Jesus er ikke kommet for å ødelegge livet vårt, men for å ødelegge det som virkelig kan ødelegge livet. 

Sitt kors. 

Jeg er svært takknemlig for at mine forgjengere biskop Sigurd Osberg og biskop Laila Riksaasen Dahl er her sammen med biskopene emeriti, Gunnar Stålsett og Georg Hille – og preses Helga Byfuglien. Det har vært til uvurderlig hjelp for meg å ha deg Georg som åndelig støttekontakt. 

Etter at du gikk av som biskop bemerket flere at du talte bedre enn noen gang. Jeg spurte deg en gang i et intervju i Trefoldighetskirken: Har du noen kommentar til det? Og du svarte: «Da jeg gikk av som biskop bestemte jeg meg for kun å si det jeg selv forstod, og da ble alt så meget enklere». Blant annet sa du gang på gang: «I mitt liv har jeg i årevis levd omsluttet av denne Kristi kjærlighet. Nå erfarer jeg å bli mer og mer innesluttet i Kristus.» 

«Den som vil følge meg må ta sitt kors opp», sier Jesus – ikke mitt kors. Ikke den lidelse som brakte Jesus inn i smerte, lidelse og Gudsforlatthet. Den som vil følge Jesus må ta sitt kors opp, ikke mitt, sa Jesus. Han har gått forsoningens vei helt og fullt for oss. Derfor ropte han på sin lengste fredag: «Det er fullbrakt.» 

Kyrie Eleison. 

Ferdig snakka, ferdig gjort! Som det står: «Da de ikke hadde noe å betale med, ettergav Jesus oss gjelden! Han døde for at vi skal leve. Han oppsto for at vi skulle gi liv til andre. Vi skal derfor slippe å bære hans kors, men vi skal øve oss på å bære og leve med våre kors og leve med det som er blitt vår skjebne i livet. 

Det er derfor vi i gudstjenesten synger Kyrie Eleison. Det er derfor mor roper «Herre Jesus, hjelp meg!». Det var derfor Bach øverst på sine partiturer skrev «JJ», Jesu Juva, som betyr Jesus hjelp! Alle vi som er i Domkirken har noen kors vi bærer og som vi tynges av. Å være menneske er å bære byrder. Å være kristen er å ta sine kors opp og følge Jesus. Han som sier: «Kom til meg dere som strever og bærer tunge byrder og jeg vil gi dere hvile.» Og hva kan skje da? 

Motkultur. 

Når Jesus sier: «Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» beskriver Jesus en motkultur til myten om det lykkelige folket. Vi tilhører en overvinnelseskultur hvor vi fighter til krampa tar oss for å fjerne alt som forstyrrer vår lykke. «How to ditt og how to datt.» Det er deg det kommer an på. Den sterkeste overlever! Tidsånden roper: «Overvinne, overvinne til krampa tar oss.» 

Jesus representerer et livgivende alternativ og en offensiv motkultur. Ikke overvinne, men overgi! Overgi til Kristus! Da overgir vi oss ikke til tom luft, men til en frelser som har gått veien for oss for å vise oss vår vei. 

«Det ska ittj vara lett», sa Falkbergets Ol-Kanelesa men det kan bli så rett som Piet Hein beskriver det i sitt gruk: «Den drøm som dybest i dit hjerte rinder er den at stå som ubeseiret vinder. Det der står som målet for din skaper er måske drømmen om den gode taper.» 

Men denne søndagen trumfes Piet Hein av salmedikteren Svein Ellingsen i sin nattverdsalme: «Vi skal seire ved å tape, vi skal dø og du skal skape, i vårt liv ditt eget bilde, Jesus, livets grunn og kilde.» 

Onsdag 20. juni feirer vi 70-årsdagen for opprettelsen av Tunsberg bispedømme med kantaten «Til det lysende kors» av Åge Myklegård i Tønsberg domkirke. Korset lyser fordi det varsler liv av døde. Korset lyser når vi inviterer til nattverd og sier «kom for alt er gjort ferdig». Korset lyser når vi tar sjansen på å knele ved Herrens bord og hente tilgivelse, livsmot og fellesskap

Trykket i Vårt land 20. juni 2018

Gå til innlegget

Takk, adjø og farvel

Publisert 2 måneder siden - 521 visninger

Nå er jeg kommet til veis ende på bispeveien. Jeg vil gi dere reisekost videre og si far vel.

Hvis du strever med å tro, kan du håpe. Hvis du strever med å håpe, kan du ta sjansen på å elske. Hvem av oss strever ikke med å tro? Hvem av oss strever ikke med å håpe? Og hvem av oss lengter ikke etter å bli trodd på og gitt en ny sjanse? 

Det er kanskje noen bestemte mennesker du tenker på. Ønsket om at forholdet til barn eller svigerbarn kunne bedre seg. Ønsket om at forholdet til venner, naboer eller kolleger på jobb kunne få en ny start. Det tar så mye energi å kjenne på denne sårheten og fortvilelsen. Vi tenker på det når vi legger oss om kvelden og når vi våkner om morgenen. Stadig dukker denne tristheten opp over at relasjoner ikke kan bedres når vi har så kort en tid på jorda. Vi registrerer energilekkasje over vemodet, sinne eller utålmodigheten som tapper oss for glede og overskudd. 

Fristelsen til å gi opp er nærliggende. Det er for sent! Sporene er så dype, sårene synes så uhelbredelige. Det virker ikke som det er grunnlag for verken tro, håp eller kjærlighet. 

Gi ikke opp! 

Derfor dette håndtrykk og denne utfordring fra meg. Jeg har et sterkt behov for å si til noen som trenger det: Gi ikke opp! Om tidligere initiativ til forsoning ikke har lykkes, kan du begynne å be. Be for deg selv og dine egne holdninger. Be for den andre at sinnet må bli mykere og viljen til å møtes kan vekkes. Når Berlinmuren kunne falle, må da noen andre mindre stengsler i våre liv kunne fjernes så landskapet igjen kan åpne seg. 

Det er aldri for sent å tro. Det er aldri for sent å håpe. Det er aldri for sent å elske. Jeg har i de fire siste årene vært heldig å arbeide sammen med innpå 800 gode medarbeidere i Tunsberg bispedømme slik jeg tidligere har arbeidet på Modum Bad i mer enn 15 år. Begge steder har jeg lært av kjempende mennesker hvor viktig det er ikke å la fortvilelse og nederlag få det siste ordet. Vi er ikke ferdig med livet før livet er ferdig med oss. 

Av grunnleggeren på Modum Bad, Gordon Johnsen, lærte jeg at det finnes ikke en fortid som er så belastet at ikke fremtiden kan bli ny og annerledes. Det er noe som er sannere enn at det er håp så lenge det er liv. Det er liv så lenge det er håp! Det handler om å ikke å akseptere vår aktuelle situasjon som endelig. Det handler om å håpe; ydmykt, aktivt og tålmodig at noe godt skal skje. Noe overraskende godt. 

Uforpliktende begjær. 

Noen av våre viktigste verdier er truet. Kjærligheten er presset av nytelse og uforpliktende begjær. Troen trues av materialisme og overmodig synsing og håpet trues av at vi langsomt venner oss til det Nordahl Grieg kaller halvlivet mellom å savne og å lengte. 

Men ordet resignasjon har også en aktiv og livgivende side. Det handler om å re-signere. Altså, ta sjansen på å skrive under en sannhet en gang til. I dag er jeg opptatt av at du som leser dette kan ta sjansen på å re-signere håpskontrakten du har med ditt eget liv. Det er ikke for sent. Det handler ikke om enda en gang å mobilisere egen kraftanstrengelse til krampa og mismotet tar deg. 

Kanskje du skulle begynne et helt annet sted. Be, for eksempel. Da knytter du håpet til noe utenfor deg selv. Den som knepper hender og ber åpner seg for en fantastisk kilde til både tro, håp og kjærlighet. Vår livsreise har en begynnelse og et mål. 

I Guds hender.

Derfor adjø, som er fransk og kan bety både fra Gud og til Gud. Vi legger hverandre i Guds hender. Og lurer du på hvem Gud er, så har han vist oss det. Jesus har gitt Gud et ansikt i verden. Det beste reisefølge jeg vet om og som får oss til å ta sjansen på at han virkelig er «veien, sannheten og livet». Klarer du ikke å tro, så håp. Makter du ikke å håpe, ta sjansen på å vise godhet en gang til. Den som dør etter å ha elsket har ikke levd forgjeves. Takk for reisefølget, adjø, far vel og på gjensyn!

Trykket i Vårt land 16. juni 2018

Gå til innlegget

Arven fra pinsedag

Publisert 3 måneder siden - 319 visninger

Når Gud er avhengig av en samlet, kompletterende ledelse mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, hvor mye mer er ikke kirken prisgitt en relasjonell ledelse?

ETTER DEN FØRSTE kristne kirkes fremragende åndelige ledere, hang vi kanskje altfor lenge fast i en tenkning der vi kretset omkring individenes betydning for kirken. Vi trodde stjernene skulle utgjøre lederskapet, og helt opp til vår tid var nordiske kvinner og menn like fascinert av en Janne Carlsson som en Billy Graham.

Virker i det lave. Nå er det tid for å hente fram selve urkildene i vår kirkelige arv. Det handler om kraften fra det høye som virker i det lave, og om at forskjellighet i Guds perspektiv aldri har vært tolket som fiendtlighet, men som uttrykk for en nødvendig kompletterende virkelighet.

Virkeligheten er krevende, oppdraget er så stort og ressursene begrenset. Det eneste som duger for ledere under en så krevende seilas for kirkeskipet, er en relasjonell interaksjon og et nitidig og nødvendig samarbeid.

Ingen av oss behersker alle utfordringer vi møter uten i en avhengighet av hverandres kompetanse. Med andre ord i den virkelighet den danske tenker Knud Løgstrup beskriver som bevisstheten om den andre. Løgstrups landsmann Piet Hein har begrunnet hvorfor det må være slik, i en nødvendig bevegelse fra individ til kollektiv. Det handler om viljen og evnen til endring. Ikke primært av situasjonen eller omgivelsene, men av oss selv som ansvarlige mennesker. Hein sukker sorgmunter og treffende: «Mensker er gode på bunden, sa Fanden: de vil ikke forbedre sig selv men hinanden».

Treenighetens mysterium. Drømmen om den komplette biskop, prost og prest finnes i rikt monn, men finnes ikke i virkelighetens kirke. Dette er en drøm som ikke skal oppfylles uten i et samspill med hverandre, slik Treenighetens teologi forkynner oss det i klartekst. Derfor et relasjonelt memento: Hvis vi skal lykkes med dynamisk, relasjonell ledelse er vi helt og holdent avhengige av dynamis; det vil si den Hellige ånds kraft og en teologisk forankring født i Treenighetens mysterium.

Vi behøver i kirken en ny reflektert og livgivende treenighetsteologi som gjør oss ydmyke og lengtende til noe som er større enn oss selv, og til mye mer enn det som har åpenbart seg i vår livs- og troshistorie.

Kirkens enhet kan aldri være forankret i et «komplett» lederskap som er seg selv nok. Å være biskop og kirkelig leder er så krevende at jeg aldri hadde våget et sololøp. Kravene til kompetanse er så mangfoldige at vi sammen må bidra til å være hverandres kompletterende styrke.

Vintrær og grener. Treenig-hetens mysterium er en livgivende arv som består av vintrær og grener, Jesus og hans tolv disipler, av Pinsens kraft og utrustningen av nådegaver. Religion handler jo om relasjon. Slik den dypeste relasjonen i vår eksistens er den mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, kalles vi til et kompletterende lederskap i verden. Vi må være noe for oss selv, ja. Men da kan vi også våge å være noe for hverandre.

Erfaring av relasjon er avgjørende i alle menneskers liv og virkelighet. Det skulle bare mangle at dette ikke også gjelder kirkens åndelige og administrative lederskap. Og da handler det ikke bare om relasjon til andre mennesker og kolleger, men også om relasjonen til den treenige Gud. Denne relasjonen handler om å møte Ham i min fortid, nåtid og fremtid. Relasjonen til meg selv handler om et møte mellom min ånd, min sjel og mitt legeme i fortid, nåtid og femtid. Relasjonen til andre er en nødvendig konsekvens av disse grunnleggende møter i tilværelsen.

Derfor er det behov for pinse i Guds menighet. Pinsen gir Trinitarisk erfaring, det vil si kompletterende felleskapserfaring både med hensyn til Gud, oss selv og hverandre.

Solospillerens exit. Henrik Ibsen har gitt oss fortellingen om Peer Gynt som et ur-eksempel på individets grådige drømmer og dermed solospillerens fortvilede exit. Peer innså det eneveldige livets umulighet og hans dundrende egotripp med døden til følge under en våkenatt til pinsedag. Idet han våkner pinsemorgen, er det som om han innser at menneskets individuelle strategi er en utopi og et falsum. Ja, et dypt uttrykk for et menneskelig hovmod som måtte dødes hvis det sant menneskelige skulle oppstå til liv og fellesskap. Å være seg selv, er seg selv å døde, erkjente han omsider.

Peers sammenbrudd av egoet ble hans gjennombrudd til et nytt vi hvor han så den andre. Han ante mulighetene da han pinsemorgen hørte sine sambygdinger synge det som faktisk er Henrik Ibsens eneste salmevers: «Velsignede morgen da Gudsrikets tunger traff jorden som flammende stål! Fra jorden mot borgen nu arvingen sjunger på Gudsrikets tungemål.»

Peers sammenbrudd av egoet ble hans gjennombrudd til fellesskapet. Og det skjedde. Pinsedag med kraften fra det høye og fellesskapet i det lave. Han kom hjem til Solveig og ble tatt imot av den andre.

Relasjonell ledelse. Det er dette som er det kirkelige lederskapets eneste mulighet, også i dag. Å se det håp som er gjemt i den relasjonelle ledelse forankret i treenighetsteologiens hemmelighet. Dermed blir det en umulighet å tolke forskjellighet som fiendtlighet.

Hva skulle vi i den kirkelige ledelse gjort om vi kontinuerlig tolket forskjellighet som trussel? Eller er det kanskje hva vi nettopp gjør for ofte, og som hindrer oss i å bli et slagkraftig lederskap i kirken?

Skal vi lykkes, må vi ville hverandre vel, og se den andre med Guds øyne. Ingen av oss kan være gode på alt, men vi kan øve oss på å gjøre hverandre gode, ja bedre enn vi selv maktet å innse.

Per Arne Dahl

Biskop i Tunsberg

Gå til innlegget

Et fastememento

Publisert 6 måneder siden - 189 visninger

Faste er å feste blikket på andre.

Fastelavn med boller og krem, med sanitetskvinnenes bjerkeris og pressebilder fra frodige karnevalsfester i Brasil har vi sans for. Dette er en del av vår årssyklus. Men fastetiden som noen annerledes uker før påske hvor vi avstår fra noe fordi det er viktige frukter knyttet til forsakelse virker pussig og sært. Men er det nå det?

De fleste er enige om at det er sunt for kroppen med noen ukers renselse. Det er godt for evnen til takknemlighet å skjerpe oss på at livets gaver ikke er en selvfølge. Det er nødvendig for frihetsopplevelsen å bli litt mer bevisste på hva vi er bundet til. Det er avgjørende for fellesskapene våre å endre blikkretning fra smarttelefoner til levende ansikt. Men enda viktigere er fastetidens avgjørende budskap: at vi flytter oppmerksomheten fra oss selv til hverandre, fra oss selv til andre menneskers skjebne. Fastetidens frukt skal ikke primært handle om velvære og at vi som har det brukbart skal få det enda bedre, men at vi i større grad evner å møte hverandres sårbarhet og smertelige livssituasjon.

Derfor er det ikke overraskende at faste er viktig i de fleste store verdensreligioner. Fastetiden er vanligvis en forberedelsestid før en deltar i de hellige høytidene, og den kristne kirke har førti dagers fastetid fra askeonsdag til og med langfredag.

Av en eller annen grunn har mange av oss dessverre fått ødelagt forholdet til fasten. Kanskje skyldes det at vi vil være i fred med vår makelighet? Kanskje skyldes det forestillinger om faste som menneskets strev, forsakelse og nødvendige selvplaging for å tilfredsstille en streng Gud i himmelen. Men faste er ikke tyngende askese eller gjerningsrettferdighet. Faste er bevisstgjøring. Faste er å feste grepet om livet vårt så vi kan feste blikket på andre og bli solidariske mennesker. Livskvalitet kommer ikke av seg selv, men forsvinner helt av seg selv med mindre vi gjør noe for å forhindre det. Livskvalitet handler ikke om å være seg selv nok, men om å være noe for andre. Når vi i fastetiden sier: ”Less is more”, mindre er mer, er det ikke for å bli jålete minimalister, men for å få mer plass til det sant menneskelige i forhold til medmennesker som fortjener å bli sett, hørt og elsket.

Men faste handler også om bevisstgjøring på en annen måte. At det finnes en Gud som er større enn oss, en som vil vårt beste og ønsker vår forpliktelse og troskap. Å være kristen handler ikke om å få dekket enda flere av våre behov. Utgangspunktet for den kristne tro er at vi lar oss finne av Gud og søker hans vilje. Faste er dermed å bidra til å gi andre mennesker frihet. Faste er å se andre enn seg selv, slik profeten Jesaja skildrer det: ”Dette er fasten jeg har valgt”, sier Herren. ”Å løse urettferdige lenker, sette undertrykte fri, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne. Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden.”. (Jes 58,6-8)

Vi er alle sårbare og merkes av livet. Derfor trenger vi noen å dele livet med, slik ordtaket fra Telemark bekrefter det: “Del sorgi halv. Del gleda dobbel”. Faste er å feste blikket på den andres sårbarhet. Faste er sånn sett også å rette blikket mot påskens mysterium; at Gud er en Gud med sårmerker. Ved Hans sår får vi legedom.

Men faste er også å feste blikket på vår klode og vår sårbare verden. Vi vet at vi dypest sett ikke har noe valg hvis vi vil overleve. Verden har ikke nok ressurser for vår grådighet, men den har nok til å dekke alles behov hvis vi deler. Det handler altså om et måtehold til livets pris. Det er derfor bra om fasten gir oss selv gode frukter, men enda bedre om det blir en faste til andres beste, til miljøets beste og til verdens beste! Ved å bryte et selvfølgelig og dagligdags livsmønster kan et nei bli et ja. Forsakelse kan bli berikelse. Mindre kan bli mer. Har vi råd til å gå glipp av dette? God faste!







Gå til innlegget

Ikke flukt, men tilflukt

Publisert 8 måneder siden - 193 visninger

Kirkens legende gjerning i verden må ikke forsømmes. I så fall kan vi risikere å havne i en knusktørr ordets kirke, rik på bedreviten, men fattig på erfaringer.

I den siste tiden har jeg mottatt bekymringsmeldinger relatert til den helbredende tjenesten som lederskapet i Visjon Norge utøver. Mennesker har kontaktet meg og bedt meg om å veilede og utfordre. De er blitt både forarget og fortvilet over sammenkoblingen av løfter om helbredelse, og oppfordring til pengegaver.

Jeg er meg bevisst at jeg ikke har et formelt tilsyn overfor ­lederskapet i Visjon Norge. Men siden virksomheten er lokalisert til Buskerud og berører mange i dette området, kjenner jeg likevel på et ansvar for å reflektere både selvkritisk og kritisk rundt bønn for syke.

Forsiktige med bruken. Når Jesus helbredet sønnen til en av kongens embetsmenn i Galilea, og en mengde kvinner og menn, hvorfor kan ikke vi folkekirkeprester litt oftere be for syke? Det er ganske stille på den fronten. Vi forretter gudstjenester og døper og begraver, men det er ikke ofte vi hører om prester som har med seg oljeflaske og ber for syke. Vi vil gjerne være nøkterne og sunne, med bena trygt plantet på moder jord. Som prester ­møter vi jo også ofte ofre etter uteblitte helbredelser og løfter som ikke ble innfridd. Kanskje er vi forsiktige med bruken av denne tjenesten fordi vi har sett mange eksempler på misbruk?

Det er mange av oss som sliter med ulike sykdommer. Vi ­føler oss redde og kanskje maktes-­løse. Vi er takknemlige for helsevesenet­, men gruer oss til operasjon, kanskje livredde for å overgi oss til en situasjon med usikker prognose. Som prest har jeg undervist om bønn og salving for syke, og jeg har i møte med menneskers sykdom og plager bedt for syke, bedt for pleie­personalet, bedt for leger og ­terapeuter. Med andre ord: På en synlig måte overgitt pasienter til Gud, og til dyktige fagfolk.

På samme måte som vi i ­dåpen ledsager Ordet med tre ­håndfuller vann, og i nattverden gir vin og brød, viser vi ved salving og bønn at Guds nærvær er noe vi kan sanse og merke.

Skje din vilje. Det tilhører de hellige stunder i diakonens eller prestens liv når han eller hun på Guds vegne, i tillit til Guds løfter og den kirkelige tradisjon, dypper fingeren i olje, tegner korsets tegn på den sykes panne og ber om helbredelse i rammen av Jesu egen bønn: «Skje din vilje!» Salving og bønn blir dermed ikke en flukt fra skolemedisin og helsevesen, men en tilflukt i en krevende livsfase.

Det handler ikke om å overvinne livets grenser til krampa tar oss, men om å overgi vårt livs belastninger og lidelser i Guds naglemerkede skaperhender. Når jeg ser tilbake, vet jeg ikke om mange som ble helbredet fra sykdommer, men jeg vet at ­mange fikk styrke i troen, en opplevelse av fellesskap og en hjelp til å overgi livet sitt til Ham som er herre over liv og død. ­Etter mitt skjønn har vi mye godt til gode om vi kunne bli litt mer åpne for å bringe det vonde og det vanskelige til Gud.

Usynlige nærvær. Vi som er diakoner, prester, kateketer og kirkelige medarbeidere, kan med fordel bli mer bevisst på å tilby de synlige uttrykk for Guds usynlige nærvær. Jesus ba for syke, de første kristne satset på at ingenting er umulig for Gud, og Jakob ­anbefaler oss rett ut i sitt brev: «Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg folk fra menigheten, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn.»

Hvis vi ikke tar denne oppfordringen på alvor på en verdig og rett måte, gir vi åpning for mer eller mindre usunne helbredelsespredikanter, fordi de ser en kjempenisje som også handler om våre forsømmelser. Det er tragisk om vi i kirken er så redd for misbruket av forbønn for syke, at vi forsømmer bruken. Kirkens legende gjerning i verden må ikke forsømmes. I så fall kan vi risikere å havne i en knusktørr ordets kirke, rik på bedreviten, men fattig på ­erfaringer.

Skråsikre løfter. Når jeg skriver selvkritisk om vår kirkes praksis på dette punktet, kan jeg heller ikke annet enn å utfordre en virksomhet i vårt bispedømme som ikke formelt ligger under Tunsberg biskops tilsyn. Det angår meg som åndelig leder fordi mange er berørt på en anfektende måte av Visjon Norges virksomhet.

Sammenblandingen av skråsikre løfter om helbredelse og i overkant frimodig pengeinnsamling, står i fare for å krenke sårbare kvinner og menn som mer enn noe lengter etter helbredelse og fred. Å knytte helbredelse til penger – selv om det er gaver – bidrar til å gjøre mindre synlig på hvilke måte helse også er noe vi mottar av Guds nåde.

Derfor ber jeg Visjon Norge å vise selvkritikk og ta et redelig oppgjør med den praksis som er blitt synlig i deres fjernsyns-sendinger. Jeg ber om å vise en ny ydmykhet og varhet i helbredelsens landskap som må ha som sin avgjørende testbønn: «Skje ikke min vilje, men din, Herre». Den vanskeligste og viktigste bønnen for alle som tror.

Per Arne Dahl

Biskop i Tunsberg

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
1 minutt siden / 1113 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Kampen mot polarisering: et gode?
rundt 1 time siden / 46 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1113 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 1 time siden / 701 visninger
Robin Tande kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1113 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Imran khan gir inspirasjon, motivasjon og håp til en hel nasjon!
rundt 2 timer siden / 153 visninger
Sondre Bjørdal kommenterte på
Forhåndsmoderering
rundt 2 timer siden / 3347 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Lutherdommens syn på bilder
rundt 3 timer siden / 686 visninger
Robin Tande kommenterte på
Niqab-bilder gir misvisende fremstilling av muslimer i Norge
rundt 4 timer siden / 545 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nyprotestantisk revisjonisme
rundt 5 timer siden / 335 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 701 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"The New State Solution" og den norske regjering.
rundt 5 timer siden / 348 visninger
Les flere