Per Arne Dahl

Alder: 66
  RSS

Om Per Arne

Biskop i Tunsberg fra høsten 2014. Tidligere prest i Trefoldighetskirken og på Stortinget. Forfatter. Tidligere spaltist i Aftenposten Søndag, tidligere spaltist i Vårt Land.

Gift med Anne og far til fem barn og bestefar til tre barnebarn. Har arbeidet det meste av livet på Modum Bad som leder av Institutt for Sjelesorg og på Samlivssenteret. Faglig bakgrunn som har betydd mye er utdannelse som pastoralklinisk veieleder og arbeidet med arbeidsveiledning og åndelig veiledning.Har de siste årene arbeidet mye med det som bidro til at han ble statsstipendiat ; å formidle tro og verdier i skrift og tale til kirke og samfiunn.

Følgere

Kirkens trådløse nettverk

Publisert 20 dager siden - 1564 visninger

Få mennesker tror uten å tvile. Den som tviler har som regel en kime av tro i seg.

For noen år siden ledet jeg en samtale mellom forfatteren Jon Michelet og filosofen Henrik Syse om tro og tvil. En befriende og ærlig samtale med humor og ettertanke. Michelet snakket om troen og tvil som alltid hadde fulgt ham, og ble møtt av en vennlighet og lydhørhet i forsamlingen som raskt ble fanget opp av den våkne filosofen Syse: “Jon, nå minner du meg om en mann som i moden alder gjorde seg følgende erkjennelse: Før var jeg en tviler, men nå er jeg ikke så sikker lenger”.

Når jeg i dag, på pinseaften, tar sjansen på å stille spørsmålet: “Tror du på Gud?” er det fordi jeg opplever at så mange av oss er lei overfladiske samtaler om tilbudsvarer på butikken, det bedrøvelige været, slarv om kjente og ukjente og skryt om nye reisemål. Men vi kommer sjelden ut av dette uføret selv om vi har erfaringer av at når vi våger å være personlige og ærlige blir samtalen helt annerledes.

Dette visste den danske forfatteren Karen Blixen. For mange er hun mest kjent for sin novelle “Babettes gjestebud”. For andre er hun blitt synlig gjennom filmen om henne: “Mitt Afrika” som Meryl Streep og Robert Redford gjorde til en internasjonal suksess. Det fortelles om Karen Blixen at hun ofte inviterte folk til sin Afrikanske farm. Hun sa at hun aldri hadde gjester på gården uten å stille dem det sentrale spørsmålet foran peisen etter middagen: “Tror De på Gud?” Dermed ble det aldri likegyldige og overfladiske samtaler, men rom både for det personlige og ærlige. Blixen fortalte senere om en av gjestene som i livet sitt hadde opplevd mange svik og smertelig troløshet. Så spurte Karen Blixen om han trodde på Gud. Hans svar var at bortsett fra Gud kunne han ikke tro på noe som helst eller noen som helst.

Vi har forskjellig forhold til tro. Søren Kierkegaard sa at han trodde fordi faren hans gjorde det. Noen vil si at de tror på tross av at foreldrene gjorde det. Andre igjen vil betakke seg noen som helst gudstro. Mens vi er i Blixens danske virkelighet kommer jeg på et muntert møte med et dansk par på en fortauskafe sør på Bornholm. I mylderet av folk havnet vi ved samme bord, og det danske paret ble svært overrasket over “å møte en prest i levende live,” som han sa. Jeg tok Karen Blixen på ordet, og tok sjansen på å spørre dem om de trodde på Gud? Det ble en livlig og frisk samtale hvor den engasjerte dansken sukket lett oppgitt: “Min fornuft hindrer meg rett og slett i å tro!” Hvorpå hans vitale hustru kjapt repliserte: “Det var dog en lille hindring!”

For ham, dog, en hindring! Mange strever med å tro og syns tvilen er større. Men er det ikke sånn at tvilen alltid skal komme den tiltalte til gode? Tro er da ikke skråsikkerhet, men å ta sjansen på at Gud er til å stole på selv om han kan virke fjern, ujevn og vanskelig å fatte. For meg er tro å ta sjansen på at Gud fortsatt er skaper av alt godt, en som vil meg vel og har lovet å være nær alle slags dager. Derfor er troen og tvilen tvillinger. Få mennesker tror uten å tvile. Den som tviler har som regel en kime av tro i seg.

Det er pinseaften, og jeg trenger pinsen. Det vil si, jeg trenger å be Den hellige ånd å komme for å vise meg hvem Jesus er så jeg kan få tro på Gud og leve. Mange av oss strever med nettverksforbindelse og overhode å komme på nett. Den hellige Ånd er kirkens trådløse nettverk som har vært operativt siden pinsedag. Det er den hellige ånd som hele tiden har gjort Jesus synlig og nærværende og som dermed har vist oss hvem Gud er. Brukernavnet er ditt eget navn, og passordet er Johannes3,16 der det står: “For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” Jesus er nøkkelen til Gudsriket. Dermed er vi på nett, med tilgang til en vare som ikke har utløpsdato og ikke kan kjøpes for penger. Vi kan ikke bevise noe som helst, men vi kan la oss overbevise. ”Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere”.

Pinsedag skjedde dette, og folk begynte å kommunisere med hverandre på tvers av landegrenser og språk. Gud hadde etablert et nettverk av en annen verden midt i verden. For noen oppleves dette fjernt og uvirkelig. For andre er det en stor trøst og trygghet. En av mine beste kamerater heter Georg, er 94 og en av de klokeste og morsomste jeg kjenner.“ Du eldes med stil, Georg.” sa en velmenende venn, hvorpå han svarte: “Jeg er heldig å eldes med tro, min gode mann, troen på en evig Gud som vil meg vel”.

Velsignet pinse!

Gå til innlegget

Bibelbruk i Washington

Publisert 5 måneder siden - 2756 visninger

For meg var det ubehagelig og beklemmende hvordan bibel og bønn ble misbrukt som innpakningspapir rundt Donald Trumps tale.

I løpet av den lange valgkampen i USA ble svært mange av oss skremt av ­Donald Trumps holdninger. Valgnatten, med Trumps overraskende seier, fattet mange litt mot. Årsaken var den ­påtroppende presidentens forsonende­ tale.

Så kom fredag 20. januar. En av de triste jubeldagene som gjorde mange av oss redde­ og sinte fordi Trump, istedenfor å åpne sine hender til verden, knyttet ­nevene på vegne av USA.

Vi hørte en ekstrem nasjonalistisk tale med fokus på et USA som for enhver pris skal være først og størst, rikest og mektigst. Ikke ett ord om verdens urettferdighet, nød og lidelse. Ikke ett ord om solidaritet og respekt for ulike raser, ­religioner og kjønn.


Beklemmende


For meg var noe av det aller mest ubehagelige og beklemmende hvordan Bibel og bønn ble misbrukt som innpakningspapir rundt det Trump fremførte som sin gave, talen til folket, men som mange opplevde som et svik mot ­Bibelens kjerneverdier.

Aldri har jeg opplevd bibellesning og bønn som en så pinlig innramming av en statsleders upassende drømmer og bilder, sett i lys av verdens utfordringer og urett. Når en av verdens mektigste ledere knytter neven istedenfor å rekke ut hender – når en nyvalgt president kommer med trusler fremfor trøst – er det bare trist og skremmende.


Farlig

Trumps egenmektige ord ropte så høyt at jeg knapt hørte den – Guds tale og de bønner som ble lest. Dette ble ­aldeles feil, og viser hvor farlig det er når Bibelen brukes til å legitimere eget budskap og egne holdninger.

Bibelen, som Guds og livets stemme, er en gave til menneskeheten. Men alt som er godt kan bli den bestes fiende. Guds ord kan også tas til inntekt for selvlagde drømmer og meninger, slik opplevde jeg det, denne dagen under Trumps tale.

Når den nye presidenten tør å påstå at USA er ustoppelig fordi de vil være beskyttet av Gud, blir dette like galt som hans avsluttende løfter: « Vi står ved fødselen av et nytt millenium, klare til å låse opp verdensrommets mysterier og frigjøre jorden fra sykdommens lidelse».

Når han dessuten avslutter talen med å takke og velsigne folket blir kortslutningen komplett.


Håp

Den eneste respons vi som kirke kan gi, foruten å ta avstand fra Trumps forsøk på å bruke bibelord til å legitimere egne drømmer, er å si «Kyrie eleison» – Herre, miskunne deg over oss!

Vårt håp er at faktisk ansvar og gode medarbeidere rundt den nye presidenten vil ha endringskraft.


FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 01.02.2017

Gå til innlegget

Mer medfølelse, mindre føleri

Publisert 6 måneder siden - 373 visninger

Hvis jeg skulle holdt en nyttårstale for det norske folk, ville jeg hyllet hverdags-heltene i landet vårt.

Det er mange av dem. Mennesker som uten å gjøre noe nummer ut av det sliter med kroniske, skjulte plager, hva enten det handler om syn, hørsel, ledd, muskler, utlagt tarm eller andre former for ettervirkninger etter alvorlig sykdom. Eller de strever med angst, depresjon eller smertefulle senskader av traumer eller krenkelser.

Barmhjertighet

Mens jeg skriver, ser jeg for meg mennesker jeg har møtt dette året. Ingen kan se det utenpå dem, men inni dem herjer smerter og sorger som aldri tar pause. Mange av dem minnes hver eneste morgen på sin kraftløshet, sitt mismot og sin skam, også over det å bli ufør lenge før tiden. Å bli rammet av andres­ mistenkeliggjøring og nedlatende holdning, gir sorg. Imponerende at mange likevel bevarer sitt livsmot. For noen hverdagshelter!

Men jeg ser også for meg mange andre slags hverdagshelter, de som tar mer hensyn til andre enn seg selv. De som pleier sine aldrende foreldre, nekter å oppgi den med-
arbeideren som stadig er sykemeldt for sitt avhengighetsproblem.

Nyttårstalen ville jeg holdt til hverdagsheltene­ som har mistet mye i livet, men ikke mistet livs-
motet eller medfølelsens gave og oppgave. Jeg tenker på de som strever selv med skjulte plager som aldri tar slutt, eller alle de som uten svik bærer sine og dekker dem med barmhjertighet. Den med-
følelsen som ser den andre og som ikke ser ut til å gå ut på dato.

Medfølelse

Det er antagelig derfor jeg ved dette årsskifte har vært opptatt av Dostojevskijs roman Idioten. Han lar Fanden si til Ivan: «Det går godt på jorden; mennesker blir mer og mer djevelske­ overfor hverandre. Jeg mangler kun å avskaffe medfølelsen. Når den er avskaffet, har jeg 
seiret.»

Og Dostojevskij føyer i en annen sammenheng til: «Det finnes i denne verden kun en eneste en som er levende, det er medfølelsen. Det er medfølelsen som gjør tilværelsen nærgående og levende». Og den vise russiske forfatter avslutter med å utfordre oss alle ved dette årsskiftet: «Overalt kommer livet oss i møte. Frykt ikke disse utfordringer. Du avskjærer­ deg fra å leve hvis du avviser det rop som kaller på deg. Ropet fra den glade som vil dele sin glede med deg, ropet fra den fortvilede som hungrer etter medfølelse, kjærlighet og forståelse.»

Vi trenger ikke nyttårsforsetter som dreier seg om et føleri som setter oss selv og våre egne følelser i sentrum. Nå er det tid for en medfølelse som viser at vi ser andre.

Gå til innlegget

Pinlig entré eller håpefull ankomst?

Publisert 6 måneder siden - 748 visninger

Fra å være det udiskutable og selvsagte sentrum i norsk julefeiring, er det strid om Jesus med høylydte protester og forargelse.

Barnehager har avlyst den tradisjonelle Luciafeiringen fordi det er oppdaget at denne markeringen egentlig bygger på en kristen legende. Lokalpolitikere i Molde forlater juleavslutningen i protest mot kommunestyrets synging av Deilig er jorden. Begrunnelsen er interessant: De er ikke imot julestemning og julesanger, men når det absolutt skal handle om Gud, Jesus og Helligånden, er det slutt på toleransen.  Det får da være måte på!

Bak det grønne og glitrende foregår det en durabelig kamp om julens innhold og hva kristendom egentlig handler om. Sånn sett er det både sant og sunt med en realitetsorientering i forhold til hva kristen jul er og ikke er. Det er tid for oppvåkning og bevisstgjøring. Jul er ikke et sukkersøtt evangelium som ekstrasnadder for velfødde og selvtilfredse. Det er ikke valium for de som har alt bortsett fra kontroll over ulykker, tragiske hendelser og egen død. Det er ikke den magiske lykkepillen som trumfer alle slags sorger.

Pinlig?

La oss være ærlige, lyder det i en julepreken som den danske filminstruktøren Parminder Singh nylig holdt på oppfordring fra den danske kulturavisen Kristeligt Dagblad. “La oss være ærlige. Gud er pinlig! De tre pinligste ordene i det danske språket er from, frelst og hellig.” 

I Molde var det Gud, Jesus og Helligånden som opplevdes pinlige. Og filminstruktøren i førtiårene er vokst opp i en indisk familie med en religion som i følge ham selv var som et slags åndelig koldtbord av alt godt fra flere verdensreligioner. Men nå snakker han om den kristne jul, og begrunner ordenes pinlighet: “Hvem ønsker i dag å være hellig? Å være frelst er å føle seg bedre enn andre. Å være from er å si nei til livet”.

Jeg sitter og skriver på den mørkeste dagen før sola snur, og tenker på 2016 og menneskene og behovene blant folk tett innunder jul. Hva er pinlig? Hva gjør oss forlegne? Jo, når vi krenkes av andres uvett eller andres vet best. Singh er derfor på et spor som vi må følge ham videre på i hans julepreken: “Å tro at Jesus, denne baby, der skal ammes og ikke engang kan holde sitt hode oppreist, kommer til oss julenatt for å frelse oss fra den evige død, er en tanke så vanvittig at den burde være ulovlig. Og samtidig er det hva jeg tror på”.

Hva er dette å komme med? 

Det var jo ikke en sånn frelser folk ventet og håpet på for to tusen år siden. Hadde han enda vært en jordisk messias som kunne feid de romerske okkupantene av banen eller en åndelig supermann som kunne lovet gull og grønne skoger? Ja, da hadde det stilt seg annerledes. Men hva er dette å komme med? Et lite barn, svøpt i en krybbe og på vei mot lidelse og død.

Ja, det er faktisk han jeg også tror på og som den kristne kirke trofast har forkynt i 2000 år. Han er den eneste som har kommet og vist at kjærligheten seirer når den lider for andres skyld. Den eneste som vokste ut av en krybbe for å møte sårede kvinner og menn med både tornekrone og kongekrone. Blant alle verdens religioner: den eneste Gud med sårmerker. Nå er ikke Gud hjemløs på jorden. Han er ikke anonym. Han sitter ikke milliarder av lysår borte og er heller ikke å finne i det stolte og selvsikre menneskets hjerte. Han er kommet som et lite barn på leting etter sårede mennesker, hva enten det skyldes skyld, skam eller livstruende redsel.

Storhet

Vi følger derfor Parminder Singh et siste skritt. Han erkjenner å ha slitt med sykdom i sitt liv og at det undrer ham at Gud valgte å ta bolig i noe så sårbart som en slik kropp. “Han kunne jo ha kommet som en fullvoksen supermann i en perfekt kropp for å rydde oppi vårt rot. Men Guds entre var som et svakt spebarn, avhengig av mennesker for å overleve. Guds entre var, sånn sett, pinlig menneskelig sett. For vi måler hverandre ut ifra hva vi kan. Og Jesus kunne ingen ting. Men han var likevel verd å elske. Slik viste Gud sin storhet ved å gjøre seg pinlig liten.”

Det er denne Gud vi feirer julen 2016. Vi synger ikke “Deilig er jorden” for å gi vår tilslutning til en falsk idyll. Jorden var en gang deilig. Nå er jorden såret og krenket. En gang skal jorden igjen bli deilig. Og midt inn i denne virkeligheten synger vi fortsatt “Deilig er jorden”. Ikke med frekkhet, men med frimodighet: “Menneske, fryd deg! Oss er en evig frelser født!”

Et sårbart menneskebarn som er verd å elske. En voksen Menneskesønn verd å søke. En Guds sønn som svarer på det profeten Jesaja lovet nesten 600 år før Jesu fødsel: “I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden”.  Det er denne Gud vi tror på, synger om og knytter vårt håp til.

Velsignet jul!

Gå til innlegget

Bedre å tenne lys enn å forbanne mørkret

Publisert 7 måneder siden - 1148 visninger

Summen av krig og lidelse, og kvinner og menns fortvilelse av å bli merket av livet fyller meg med medlidelse og behovet for å trøste og bli trøstet.

 

Det var mørkt i stua til biskopen, og jeg var fryktelig glad for å ha en super elektriker å ringe til. “Det er godt vi kan forskjellige ting”, repliserte jeg da han kom, og han klasket til med følgende tilbakemelding: “Han sjefen din der oppe og jeg leverer med samma garanti: “Bli lys!” sier vi og det blir lys! Så detta er ikke noe problem, Dahl. Ikke noe problem!”

 

Det ble følgelig lys i stua. Men enda bedre enn opplyst stue var det å få besøk av en elektriker med godt humør, optimistisk og løsningsorientert. Han fik meg til å tenke på Balder som på mirakuløst vis overlevde Tsunamien i 2004 sammen med faren sin, Espen. Han kom også inn i stua vår for noen år siden rett før jul. Ved middagsbordet sa jeg hva jeg skulle ha som tema dagen etter på gudstjenesten, og jeg spurte Balder som den gang var ti år: “Hva legger du i setningen, det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket?” Balder gløttet opp og sa med overbevisning: ”Da tenner vi på fakler over hele verden og lyser opp hele skiten!” Så bra kan det sies!

 

Senhøstes er dagene korte, og det mørkner før sola snur og dagene gradvis blir lengere. En god kamerat er så allergisk mot dette mørket at han sitter foran en lyskasse hver eneste dag fram til jul. Vi har ledd av han der han sitter og nynner på Lillebjørn Nilsens låt: “Se alltid lyst på livet!”

 

Lyskasse funker ikke for meg. Men en elektrikers optimisme eller en guttunges treffende replikk duger et stykke på vei. Men ingen kan unngå å legge merke til mørket i verden. Summen av krig og lidelse, og kvinner og menns fortvilelse av å bli merket av livet og leve med skjulte eller åpenbare plager, fyller meg med medlidelse og behovet for å trøste og bli trøstet. Vi har alle behov for å bli trøstet! Og uansett glitter, lys og stas. Adventstiden er ikke de lystige hjerters høytid, men tiden for lysets komme og lysets kraft. Bak det grønne og glitrende kan det være kaldt og guffent. Bak det grønne og glitrende kan det være taust og utrygt med skjulte plager og bortgjemte traumer som innebærer store livsutgifter for små og store.

 

Advent og jul er tiden da vi venter og feirer den minste som kom til verden med den største kraften. Det er i mørket lyset trengs, ropte Guds sendebud til et folk som holdt på å overveldes av mørket.  “Det er ingen lysning for den som er i trengsel”, sa de 600 år før Jesu komme. De fikk sin adventshilsen fra profeten Jesaja: ”Det folket som vandrer i mørket får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet stråler lyset fram. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt”. Om natten, i mørket har vi vanskelig for å se at vi fortjener noe som helst godt. Når lyset demrer, kan vi våge å tro at vi er berettiget en ny sjanse. At vi er mye mer enn det som er mørkest i vårt liv.

 

Denne adventstiden er derfor en utfordring til oss alle, uansett tro, å oppsøke andre menneskers mørke. Vi har et ansvar som medmennesker for naboer, kolleger, venner eller slektninger som opplever mørke. Det er i mørke at lyset trengs. Den som erfarer nærvær er ikke lenger ensom i mørke. La oss fortelle hverandre at vi er mer enn vårt livs største blemme. Vi er mer enn vår langvarige sykemelding eller vår lammende angst. Vi er mer enn vårt samlivsbrudd og mye mer enn det vi skammer oss over. Vi er et helt liv; og advent og jul minner oss på at mørket er mørket før daggry. Ingen er lenger alene på jorden. Det betyr at det alltid er mer å vente på enn å bli skuffet over. Julen er ikke de lystige hjerters høytid, men en tid for de skuffede hjerter. En tid med overlys over det mørke som vi alle erfarer på et eller annet vis. En høy tid med himmel over livet så vi orker å leve på jorden. Håp er ikke fravær av sorger og skuffelser, men nærvær i alt, slik Jesus har sagt oss det: “Jeg er verdens lys. Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys”.

Som å høre Balders julehilsen: “Da tenner vi fakler over hele verden og lyser opp hele skiten

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Petter Kvinlaug kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
2 minutter siden / 7602 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Toget er allerede gått
19 minutter siden / 1533 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
26 minutter siden / 7602 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
26 minutter siden / 7602 visninger
Tor Egil Hansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
27 minutter siden / 495 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
37 minutter siden / 7602 visninger
Are Hegrand kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
39 minutter siden / 7602 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
42 minutter siden / 7602 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Toget er allerede gått
rundt 1 time siden / 1533 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Makeleg barnetru
rundt 1 time siden / 2443 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 1 time siden / 495 visninger
Tor Egil Hansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 1 time siden / 495 visninger
Les flere