Per Bjørnar Grande

Alder: 2
  RSS

Om Per Bjørnar

Dosent i RLE ved Høgskolen i Bergen

Følgere

Naturens lov: Egeninteresse, rovdyr, gudløshet

Publisert 3 måneder siden - 430 visninger

Når det gjelder spørsmålet omkring gudstroens relevans, ville jeg, dersom det nå ikke finnes en Gud, knyttet meg opp til Black Metal eller en nærliggende ideologi basert på å følge naturens lover. Det høres kanskje ekstremt ut, men jeg mener det:

Vi vet at mennesket har utviklet seg fra dyrene og har mange fellestrekk, blant annet selvoppholdelsesdriften. I dyreverdenen er det den sterkestes rett som gjelder, eller, mer presist, den mest tilpasningsdyktiges rett. Sosialdarwinismen er, ut fra et ateistisk utgangspunkt, mye mer relevant enn livssynshumanismen i forståelsen av mennesket som dyr. Livssynshumanismen med dens tro på fornuft og menneskets iboende godhet og fobien mot å se menneskets iboende potensialitet til jævelskap, er et livssyn som de beste skjønnlitterære forfatterne vil ha avslørt, rundt side 9.

 

I et univers uten moralske lover og uten en kjærlighetens respons, er mennesket overlatt til egosentrert omgang med naturen. «Min neste, hvis det er til mitt eget beste.» Mennesket har, i noe avdempet form, alltid prioritert egen familie og egen klan, ut fra egeninteressen. Men i utviklingen som skjedde, påskyndet gjennom religionenes virtuelle virkelighetsframstilling, har mennesket i løpet av de siste 50 000 årene eller så, i stor grad videreutviklet seg ved hjelp av ritenes symbolske kraft.

Hvis nå ritualene i virkeligheten ikke har noen kilde eller noen representasjon, men kun vært krykker i møte med fiender og overveldende naturkrefter, er det jo vanskelig å forklare utviklingen som annet enn en irreell utvikling. Med andre ord, utviklingen er påskyndet gjennom en illusjon.

Hvis dagens mennesker oppfatter virkeligheten som tilfeldig, og kjærlighetens kilde som grunnet i selvinteresse, er det mest naturlige livssynet nettopp den sterkestes rett. Det å ta den svakes parti, det å ta seg av andre utenfor sin egen klan eller familie, er jo ikke å følge den ville naturens røst. Det naturlige er jo søken etter egne fordeler. Egeninteresse er den naturlige religion, og man lurer på hvorfor så få innrømmer at de tilhører den? For er det ikke den man egentlig tror på?

Borgerligheten inntar her et slags mellomstandpunkt; man skal bry seg om alle mennesker, men i virkeligheten er det bare ens egne som virkelig betyr noe – spesielt når det drar seg til.

Uten en tro på at det fins en kjærlighetens kilde, en kraft i universet med moral, med nestekjærlighet, en kraft hvor selve kilden er nestekjærlighet, vil jo det mest naturlige være å velge et livssyn skreddersydd for egeninteressen. At det ikke er slik i vårt samfunn, er kristendommens skyld. Jeg er i grunnen gla for at ikke-troende naturalister ikke drar den hele konsekvensen av sin tro på naturens stumme stemme. Det skyldes jo egentlig at folk er skapkristne, de tror ikke, men de er gjennomsyret av dens etikk. Ateister, ja, også troende kan saktens glede seg over at religionen spiller en stadig mindre autoritær rolle i samfunnet, men man kan med fordel reflektere over hvilke prinsipielle konsekvenser et virkelig gudløst samfunn vil kunne få.

 

 

 

Gå til innlegget

Syndebukkmekanismer og mimetiske bindinger

Publisert 9 måneder siden - 152 visninger

En presentasjon av den franske tenkeren René Girards teori omkring offer og imitasjon

              

Den franske filosof og litteraturteoretiker René Girard (1923-2015) framstår i dag som en av de mest innflytelsesrike og omstridte tenkere. I løpet av en periode på over 50 år krysset han en mengde veletablerte vitenskapelige disipliner som antropologi, religionshistorie, litteraturteori, filosofi og teologi. Teorien er altså svært tverrfaglig.

 Systemet hans er lagt på et uhyre høyt ambisjonsnivå. Han vil tenke de grunnleggende prinsipper for menneskelig kultur og samfunn ut fra to strukturer; det mimetiske begjær og syndebukkmekanismen. Girards teori kommer, ifølge ham selv, på et svært ubeleilig tidspunkt. De store systemdannelsene blomstret i det nittende århundre og døde ut med Freud. I dag råder det en skepsis overfor de store teoribyggerne. Girards system kan betegnes som en vitenskapelig hypotese. På linje med Darwins hypotese om menneskets opprinnelse, vil Girard gi en koherent framstilling av kulturens opprinnelse og utvikling. Han beskjeftiger seg mindre med lingvistiske og fenomenologiske analyser av begrepet mimesis, men desto mer med mimesis som et mellommenneskelig spill.

 

Mimetisk begjær

 

I Deceit, Desire & the Novel fra 1961 analyserer han den europeiske roman, med spesiell vektlegging på forfatterskapet til Cervantes, Stendhal, Flaubert, Proust og Dostojevskij. Den europeiske romans fellesnevner er ifølge Girard synliggjøringen og avsløringen av romanheltenes mimetiske begjær. Når det gjelder romanen, hevder Girard at begjærsstrukturene ofte er triangulære og oppstår når man (romanhelten) ikke lenger går direkte til begjærsobjektet, men begjærer via en mediator (mellommann). Ved å begjære via en mediator, blir mediatoren gradvis omformet til begjærsobjekt, og det opprinnelige begjærsobjektet mister sin betydning. Begjærene som opprinnelig gikk i rett linje til begjærsobjektet, går via en mediator, og får en triangulær struktur. Dette kan illustreres ved hjelp av et typisk trekantdrama. En mann er forelsket i ei jente. Men på grunn av indre svakhet og opplevelsen av at hun er begjært av andre, begynner han å konsentrere seg om de(n) som står mellom han og jenta. Etter hvert forflyttes konsentrasjonen mer og mer mot de(n) som hindrer hans kjærlighetsutfoldelse. I verste fall blir mannen så besatt av mellommannen at han mister jenta av syne. På den måten blir det ikke noe ekte, spontant begjær igjen. Begjærene er transformert fra jenta til mellommannen. Begjærene er med andre ord gått over til å bli illusoriske eller  metafysiske.

 

Mediatoren blir da den som både kan ta imot og hindre mannens begjær. Dette triangulære spillet mellom den som begjærer, begjærsobjektet og mediatoren, definerer Girard som metafysisk begjær, metafysisk fordi begjæret forandres fra et opprinnelig og ekte begjær til et sekundært og rivaliserende begjær. Og fordi disse begjærene er basert på etterlikning, som ifølge Girard, karakteriserer all form begjærsaktivitet, anvender han samtidig begrepet mimetisk begjær.[1]

 

Følgene av metafysisk begjær er ekstrem rivalisering (sjalusi, hat, misunnelse). Denne prosessen av mimetisk begjær i kulturen blir ifølge Girard stadig mer komplisert. Når menneskene i historiens løp blir mer og mer klar over sine mimetiske begjær, blir det stadig viktigere å skjule disse tilbøyelighetene. Mennesket vil leve i illusjonen om sitt spontane begjær. Det er denne illusjonen om det spontane, selvstyrte mennesket som, ifølge Girard, avsløres av enkelte sentrale forfattere.

 

Girard begynner med romanens begynnelse, altså med Cervantes` roman Don Quijote. Don Quijotes mimetiske ideal (mellommann) er den forlengst avdøde ridder, Amadis av Gallien. Ved å imitere Amadis av Gallien, blir Don Quijote blind for situasjoner og menneskene rundt seg og er i stand til å se enorme hærstyrker i vindmøller og saueflokker. I Cervantes univers er samfunnet rundt Don Quijote friskt, og kan se galskapen hans. Don Quijotes begjær er eksterne, det vil si at han ikke hindres av mediatoren. Man kan si at Don Quijote lever i et århundre hvor mennesker har et forholdsvis åpent og naivt forhold til sine mimetiske idealer. Men dersom man beveger seg fram til slutten av forrige århundre, viser romanlitteraturen at det mimetiske begjær er blitt mer skjult og tabubelagt - og samtidig mer utbredt. Ifølge Girard er det metafysiske begjær i den moderne verden vanskelig å få øye på fordi det blir så standhaftig benektet.[2]

 

Man kan altså i historiens løp se en prosess fra ekstern til intern etterligning, fra middelalderens eksterne og ukompliserte ridder- og helgenidealer til det moderne menneskets komplekse og hemmeligholdte dyrking av andre.

 

I Marcel Prousts roman, På sporet av den tapte tid vises et samfunn fordreid av mimetisk begjær. I det proustianske universet er imidlertid de mimetiske begjærene blitt interne. Det vil si at alle romanpersonenes begjærsutfoldelse er blitt fordreide og hemmeligholdte slik at alle på en eller annen måte forhindrer den andres begjærutfoldelse. Det hele er skjult bak snobbisme, sublimitet og hver enkelts kamp for å framholde sin autonomi. Proust avslører dette spillet ved å vise hvordan snobbismen skjuler en morbid fascinasjon for de(n) andre. Dess mer menneskene besettes av hverandre, dess større blir behovet for å skjule den antropologiske gudsdyrkingen.

 

Ifølge Girard har det metafysiske begjær blitt mer intenst ved at gudene har blitt dratt ned fra himmelen og, i mangel på transcendente realiteter, har menneskene blitt guddommelige i hverandres øyne. Dette mimetiske begjær, som begynner med enkeltindividets oppdagelse av indre svakhet, fører til en antropologisk besettelse hvor man slites mellom hat og fascinasjon til mellommannen. Etter hvert vil mellommannen også kunne begynne å begjære subjektets begjær, noe som selvsagt øker rivaliseringen og skaper større tetthet (likhet) mellom rivalene. Denne modellen hvor man begjærer hverandres begjær, kaller Girard for dobbel mediasjon.

 

Dostojevskij er den forfatteren som, ifølge Girard, går lengst i å avsløre den ontologiske sykdommen skapt av mimetisk begjær. Ved å føre romanpersonene ut i ekstreme sjelskriser og ved å presse dem sammen i de mest nedverdigende situasjoner, kulminerer de mimetiske konfliktene i mord, galskap eller selvmord. Men nettopp ved å vise de ytterste konsekvensene av mimetisk begjær, oppstår en alternativ mimetisk modell, imitasjonen av Kristus. Innenfor Dostojevskijs univers oppstår det sjelden noen sann religiøsitet før illusjonen om de menneskelige forbindelsene har falt. Man kan kanskje si at så lenge menneskene er religiøst besatt av hverandre, oppleves ikke den religiøse dimensjon som noe reelt alternativ.

 

 Offer og religion

 

I boka Violence and the Sacred utarbeidet Girard en hypotese om de samlede myters opphav. Mytene har alltid et utgangspunkt i et samfunns vold. Ofte er mytene en forskyvning av den kollektive vold. I det mimetiske delirium som oppstår når et samfunn er i kaos, inntrer en frenetisk aktivitet for å finne en skyldig. De mimetiske konfliktene av et "alle mot alle" finner sin løsning i et "alle mot én". Med andre ord, for å demme opp for kaos i et samfunn, for å få det til å fungere igjen, må man finne en syndebukk. Utvelgelsen av en skyldig kan skje tilfeldig, men ofte på bakgrunn av at noen stikker seg ut eller truer kollektivet. 

 

Mytene har sitt opphav i denne kollektive volden, og de tar ofte utgangspunkt i en samfunnskrise, en krise som løses ved at en eller noen utstøtes, det vil si utpekes som skyldige. Mytene er ofte fantasifulle omskrivninger av en historisk hendelse, enkelte ganger omskrevet til det ugjenkjennelige. Men samtidig som mytene skjuler kollektiv vold, beskriver de strukturene bak offermekanismen. Man kan si at samtidig som mytene forsøker å legitimere drapene, aner man den egentlige bakgrunnen for disse rituelle mordene. Derfor er mytetekstene ofte en åpenbaring av hva de forsøker å tildekke. Mytene er med andre ord en omskrivning av virkeligheten. Ifølge Girard er volden det prinsippet som forskyver, mytologiserer virkeligheten. Volden blir derfor et opprinnelsesprinsippet til kultur og kulturell utvikling. Utstøtelse skaper differanse og splittelse, og det oppstår et innenfor og et utenfor, altså et samfunn.

 

Religionen følger nøyaktig samme mønster som samfunnets offerlogikk. For å demme opp for den kollektive vold, pekes det ut en syndebukk for å hindre samfunnets oppløsning. Girard definerer religion som forsøket på å forhindre vold ved hjelp av syndebukkmekanismen. I den første delen av hovedverket Things Hidden since the Foundation of the World forsøker Girard å danne en fundamentalantropologi. Den går noe upresist ut på at det fundamentale skillet mellom menneske og dyr ikke går på intelligens, men på det faktum at mennesket alltid ritualiserer sine drap. De samlede opplysningene omkring primitive samfunn forteller konsekvent om det rituelle mord. Mennesket er med andre ord ikke i stand til å hanskes med drapet av et annet menneske og må derfor ritualisere og sakralisere ugjerningen.

 

 Offerets uskyld

 

I den andre del av dette verket går Girard inn på de jødisk-kristne tekstene. I disse tekstene oppstår det enkelte steder en ny forståelse av volden. I Det gamle testamentet er det fremdeles mytologiske tekster (hvor gud deltar i volden), men det er nettopp i Det gamle testamentet volden begynner å få sitt rette opphav. Den volden som menneskene skjøv over på gudene, blir de selv gjort ansvarlige for. Det endelige oppgjør med den guddommelige vold skjer i de nytestamentlige skriftene. Her skiftes perspektivet, og i stedet for å ta forfølgernes side, skriver forfatterne ut fra de forfulgtes side. Gjennom denne perspektivforskyvning avsløres volden i det jødiske samfunnet. Kristus blir, nettopp fordi han avslører denne volden, gjort til sitt samfunns syndebukk. Men ved å ofre den som er uten vold, er det mulig å se en grunnleggende urettferdighet i hele offerlogikken. Når Kristus henger på korset og roper ut til sine forfølgere at de må tilgis, bidrar han til å opprette en kultur hvor syndebukkmekanismen er i ferd med å avsløres. Den genuint uskyldige blir gjort absolutt skyldig. Slik opptrer en absolutt urettferdighet, og menneskene konfronteres med sin skyld.

 

Kristi offer er ikke, ifølge Girard, noe selvpålagt, men en konsekvens av å avsløre samfunnets vold. Kristus blir gjort til offer fordi han angriper de menneskelige offerstrukturene. Kristus blir en trussel mot samfunnet, og det kan ikke lenger fungere på samme grunnlag (den voldelige struktur) før han elimineres. Den uskyldige blir den skyldige, og derved avsløres syndebukkmekanismen som en rasjonalisering av menneskets vold. Med Kristus brister syndebukkmekanismen. Selve fundamentet for religion inverteres og det skaper et radikalt nytt gudsbilde. Gud forlanger ingen offer, men blir gjort til offer, og den voldelige gudsforståelsen avmytologiseres ved at menneskene selv blir skyldige.

 

Den hellige gud som straffer menneskene, som viser sin rettferdighet gjennom sin makt, er basert på menneskenes egen offerlogikk, og viser seg å være denne verdens gud. Denne offerguden (som også blir ført videre i den historiske kristendom) viser seg å være forfølgernes gud. Og denne verdens gud som krever voldelige offer, er ifølge Girard en konsekvens av menneskelig vold. Når det gjelder selve dette prinsippet som leder til vold anvender Girard det bibelske begrepet skandalon. Skandalon beskriver den tilstanden hvor imitasjon og rivalisering fører til grunnleggende skade. Det er prosessen hvor begjæret blir voldelig, hvor det attraktive inverteres til sin motsetning. Det som genererer denne prosessen kaller Girard det satanske, anklageren, morderen fra tidenes morgen. Det satanske er derfor i grunnen noe antropologisk, [3] det er denne strukturen hvor begjæret, attraksjonen kulminerer i vold og offer. Satan er det forføriske som gir mennesker følelsen av noe fantastisk, men som ender ut i vold og mord.

 

En mellommenneskelig psykologi basert på imitasjon

 

I tredje del av Things Hidden since the Foundation of the World utvikler Girard en mellommenneskelig psykologi. Ved hjelp av de mimetiske grunnstrukturene forsøker han å utvikle et nytt bilde av de klassiske sykdomsbegrepene. Ødipus-komplekset, sadisme, masochisme, paranoia, narcissisme etc. ses som ulike variasjoner av det mimetiske. Ødipus-komplekset er derfor ikke biologisk grunnlagt i mennesket, men noe som opptrer idet faren (eller andre mimetiske modeller) gir sønnen negativ feedback. Ødipus-komplekset eller fiendskapet mellom far og sønn oppstår idet barnet mimer farens eller andres voldelige feed-back. Alle såkalte komplekser er derfor et utslag av feilslått etterligning, og har ikke noe medfødt grunnlag. Menneskets sykdomsbilde må forstås ut fra variasjonene av det mimetiske, og er verken statiske eller henvist til det infantile stadium. Menneskets psyke forandres i forhold til hvilke mimetiske modeller man står i forhold til.

 

 Imitasjon og det moderne

 

Hvis man ser Girards teorier i forhold til filosofihistorien, innebærer de en tradisjonskritikk, en kritikk som tar utgangspunkt i Platons idélære. Ved at Platon postulerte en erkjennelse uavhengig av det mimetiske, førte det til at den filosofiske (og teologiske) tradisjonen  mistet de grunnleggende strukturene for å tolke den menneskelige eksistens. På den måten har brorparten av filosofene etter Platon tolket tilværelsen som en harmonisk størrelse, en harmoni som kan tilegnes så lenge man velger de rette ideene. Men ifølge Girard er tilværelsen bygd på et mimetisk spill, et spill så brutalt preget av forfeilede begjær at konfliktene kulminerer i syndebukkmekanismen. Når tenkerne unngår å ta de mimetiske konfliktene og den kulturelle volden med i betraktningen, vil tilværelsens konflikter lett framstilles som en kamp om de rette ideene.

 

 

Girards kulturforståelse er evolusjonistisk, der selve kulturutviklingen skapes gjennom menneskets utallige strategier for å unngå vold. Nettopp dette har bidratt til den uhyre differensierte og individsentrerte vestlige kulturen, en kultur som på den ene siden nyter virkningene av å ha avslørt syndebukkmekanismen, men som på den andre siden skyver effektene av de mimetiske begjærene over på andre kulturer.

 

 

Gå til innlegget

Historisk utvikling: Auguste Comtes lovprisning av katolisismen

Publisert 9 måneder siden - 188 visninger

Til tross for hans ateisme og positivistiske forskningsideal, så Comte Den katolske kirke som den viktigste pådriver for samfunnsmessige forbedringer.

Hos den franske sosiologen, Auguste Comte (1798-1857), finner man et storstilt forsøk på å beskrive menneskets historiske utvikling gjennom en sosiologisk synsvinkel. Dette forsøket er imidlertid på mange måter et paradoks ettersom han er positivist og stiller i utgangspunktet ekstremt strenge krav til hva som er forskning, samtidig som hans tenkning omkring menneskehetens utvikling i stor grad er basert på voldsomme spekulasjoner.

Comte var en tilhenger av å anvende en historisk innfallsvinkel i filosofiske spørsmål, og han mente at ingen sak kunne forstås filosofisk om den ikke også forstås historisk. Historien er med andre ord en referanse man ikke kan se bort fra dersom man bedriver tenkning.  Dette til tross, det er også hos Comte relativt få detaljerte referanser til de konkrete historiske hendelsene. Comte tenker innenfor de historiske epokene (hellenisme, romerrike, middelalder, renessanse), og selve drøftingen er basert på en mentalitetshistorisk tilnærming til epokene.

Comte sitt forsøk på å tolke den historiske utviklingen må ses i forlengelsen av opplysningsfilosofien og dens utviklingsoptimisme. I tillegg til å være båret fram av 1700-tallets utviklingsoptimisme er hans samfunnsteori en av de første teoriene basert på sosialdarwinistisk tenkning.

Comte sitt prosjekt i tobindsverket Positive Philosophy har noe encyklopedisk over seg. I forlengelsen av opplysningstida inneholder dette verket en lære om menneskets utvikling basert på en forståelse av økt rasjonalitet. Utviklingen deler han inn i det han kaller loven om tre faser. Samfunnet har gjennomgått følgende tre faser: den teologiske, den metafysiske og den vitenskapelige, hvor den siste fasen også kalles den positive.

I den tidlige fasen, den teologiske, søker mennesket etter forklaringer gjennom overnaturlige vesener. I den metafysiske fasen søkes forklaringene gjennom abstrakte krefter, mens i den positive fasen forklares alt som gjensidig avhengighet basert på logisk fornuft. Denne siste positive fasen kalte han også for ”den vitenskapelige epoken”. Sosiologien var den siste og største av alle vitenskaper, noe som ville romme alle andre vitenskaper og integrere disse inn i en altomsluttende enhet.

Utviklingen fra en teologisk til en metafysisk og så til en vitenskapelig sannhet uttrykker ifølge Comte sivilisasjonens barndom, ungdom og voksentilværelse. Innenfor den teologiske fasen finner man først den fetisjistiske fasen, så den polyteistiske og så den monoteistiske. Disse fasene igjen danner innledningen til den positive eller vitenskapelige fasen, som representerer Comtes egen tid. Når til slutt hver ting mistet sin karakter av å være guddommelig og essensiell, åpnet den opp for vitenskapelig tenkning.

Det mest oppsiktsvekkende ved Comtes historiske framstilling, er hvor positivt innstilt han er til kristendommen og dens bidrag til en utviklingsfilosofi basert på framskritt og framtidstro. Samtidig stusser man over at han ikke regner med de gammeltestamentlige profetenes bidrag når det gjelder å tenke framtid. Jødenes monoteisme vokste, ifølge Comte, fram som følge av en intens og trassig nasjonalisme, som et middel til å holde ut når man ble forfulgt. Videre mente han at den monoteistiske fasen utviklet seg under Romerriket ved at keiseren måtte omvende seg til kristendommen for å kunne styre riket. Den kristne monoteismen la etter hvert grunnlaget for en universalisme. Denne universalismen var den første av sitt slag i historien og startet med Den katolske kirke. Denne nye universalistiske tankegangen førte også til en universell filosofisk spekulasjon, også denne som den første i sitt slag.

 

Den katolske kirkens fortrinn

 

Comte gir et oppsiktsvekkende positivt bilde av den tidlige katolske kirke. Katolisismen, ifølge Comte, førte til store forbedringer i samfunnet. Den bevarte arven både fra Athen, Roma og Jerusalem. Den førte til at den nasjonalistiske og militære moralen i antikken ble underordnet en mer pasifistisk og universell moral. Dette igjen var en konsekvens av at man begynte å tenke mer i kategorier som forsvar enn erobring samtidig som patriotismen ble underlagt en universell brorskapstanke. For eksempel ble ydmykhet for første gang sett på som en dyd. Katolisismens vektlegging av kjærlighet på bekostning av intellektuelle evner, ga alle menneskers bidrag en verdi. Denne kjærlighetsforestillingen var altså samfunnsnyttig.

Kvinnens stilling ble styrket gjennom det katolske synet på ekteskapet. Dessuten underminerte katolisismen et aristokratisk syn basert på familieprivilegier og skapte en forbindelse mellom de europeiske nasjonene.

Også kristendommens dogmer bidro til vesentlige forbedringer i samfunnet. Comte gikk så langt som å kritisere alle former for heresi som stred mot den katolske troen ettersom de representerte en fare for et velfungerende samfunn. Dogmene om fallet, skjærsilden og evig fortapelse bidro til bedre kontroll. Og de kristne sakramentene erstattet polyteismens blodige offerritualer.

Munkevesenet var ifølge Comte også vesentlig for en positiv intellektuell utvikling. Rettledningene i skriftemålet, som Comte ser som en konsekvens av større allmenndannelse, ga menneskene hjelp til å orientere seg i tilværelsen. Comte mente at Den katolske kirke viste klokskap ved sette moralen i førersetet for menneskenes liv ettersom egoisme har en tendens til å paralysere et samfunn. Denne moralen førte til framgang både på det personlige plan, i familielivet og i det sosiale liv.

Ifølge Comte knyttet katolisismen klassene sammen ved at kirkens hierarki åpnet opp for at kirkens menn kunne rekrutteres fra alle klasser. Det at paven ble valgt av underordnede, førte til større likhet. Dette mente han markerte en forbedring i forhold til et aristokrati bare opptatt av sin egen adelige familie. Katolisismens aller viktigste bidrag til samfunnet var at den bidro til å oppheve livegenskapet og slaveriet. I det hele tatt la det katolske regimet grunnen til det positive eller vitenskapelige regimet.

Samtidig som Comte fremhever den tidlige katolske kirkens positive innflytelse på samfunnet, klager han over katolisismen i sin egen tid ettersom den er blitt statisk og ikke lenger på høyde med samfunnsutviklingen. Bare fortidas gjerninger minner om framskritt, hevder han. Comte ser reformasjonen som en innledning til katolisismens tilbakegang. Kun ordener som fransiskanere og dominikanere vitner om fornyelse. Ettersom Den katolske kirke ble liggende etter i forhold til den generelle utviklingen, ble den etter hvert bare i stand til å dominere over svake sjeler.

Som vi ser, Comte mente at katolisismen hadde hatt en fantastisk viktig og positiv påvirkning på samfunnet fram til senmiddelalderen, men etter den tid bidro den til å sinke utviklingen. Protestantismen, som i utgangspunktet sprang ut av datidas progressive bevegelse, bare fortsatte det teologiske forfallet. Ifølge Comte la protestantismens negativitet grunnlaget for den moderne filosofien - samtidig som den inneholdt en revolusjonær mentalitet. Comte hevder faktisk at alle revolusjoner har vært protestantiske. (Comte må ha glemt den franske revolusjonen.)  Selv om protestantismen i utgangspunktet var en frigjøringsbevegelse, hadde den en negativ virkning på forskning og utvikling.  Comte viser til protestantiske bevegelser i England og USA som legger klare begrensninger i forhold til å drive kritiske undersøkelser. I tillegg hatet protestantene andre som overskred de åndelige grensene som de selv hadde satt opp.

Mens Den katolske kirke disiplinerte det evangeliske anarkiet og bevarte en viss orden, greide protestantismen å ødelegge det moralske grunnlaget i samfunnet. Det skjedde ved at hver enkelt fikk frihet til selv å avgjøre hva som var riktig i forhold til de viktigste livsspørsmålene. Det er tydelig at Comte har svært lite til overs for protestantismens individualisme og dens påvirkning på samfunnet. Han hevder i likhet med Hume at protestantismen ble motivert gjennom adelskapets behov for mer jord og prestenes behov for å unnslippe sølibatet.

Protestantismens manglende evne til å skape en positiv utvikling, resulterte i en antiteologisk holdning. I det hele tatt kritiserer Comte kristendommen for å stoppe utviklingen ved å gjøre sin religion til det siste og endelige målet for all utvikling. For de kristne er historiens mål og mening blitt virkeliggjort med Jesu komme. Dens apokalyptiske forhold til framtida passer dårlig inn i Comtes utviklingsoptimisme.

Ifølge Löwith skjønte ikke Comte hvor mye hans egen framskrittstanke berodde på kristendommen. Man kunne ifølge Löwith si at hele hans framskrittstanke berodde på det kristne håp, tro og frelse. Löwith har nok rett i at historiefilosofene har en tendens til å adoptere det universelle elementet i kristendommen, samtidig som de eliminerer kristendommens trosgrunnlag og omsorg for mennesker. Men man skal ikke glemme at Comte lovpriser den katolske kirkens bidrag i forhold til å humanisere menneskenaturen. Likevel mener Comte at kristendommen fra senmiddelalderen av ikke lenger er human nok i forhold til det samfunnet som holder på å vokse fram.

  

Positivismens tidsalder

 

Det synet at kristendommen, fram til en viss tid, hadde fremmet den historiske utvikling, for så, i nyere tid, bremse utviklingen, finner man hos flere 1800-tallstenkere. Hos den franske filosofen, Proudhon (1809-65), finner man lignende tanker om kristendommens betydning som vi har sett hos Comte. I 1843 skriver Proudhon i Correspondance at kristendommen har lagt grunnlaget for samfunnet i hans samtid, sanksjonert lovene, skapt enhet mellom nasjonene og inspirert mange til rettferdighet. Ifølge Proudhon er Guds forsyn egentlig et kollektivt instinkt av mennesket som et sosialt individ. Gud i historien er altså menneskets oppfinnelse. Men selv om kristendommen rent historisk har hatt en positiv innvirkning på samfunnet, har tida kommet til at mennesket må overvinne Gud for å bli herre over sin egen skjebne. Hos Proudhon er Gud essensielt antiliberal og antihuman, og en motstander av utvikling. Proudhons kamp for et sekulært gudsrike førte til en kamp mot Gud og forsynet på bekostning av et framskrittsideal.

Comte og Proudhons ateistiske eller (i Proudhons tilfelle) anti-teistiske syn på samfunn og historie kan karakteriseres som en kristeninspirert utviklingshistorie hvor de i siste instans avviser den kristne forståelsen av en endelig dom. De ser kristendommen som bare et steg videre på veien, ikke som noe mål i seg selv. Ideologiene må ses i forhold til om de tjener denne utviklingen. På en måte er det selve utviklingen som blir det viktigste hos disse tenkerne. 

 

I følge Comte begynte den positivistiske mentaliteten å få en sterk innflytelse på samfunnet fra 1600-tallet av. Denne innstillingen materialiserer seg i et samfunn mer og mer basert på rasjonalisme og vitenskapelig innstilling. Comte går faktisk så langt i sin utviklingsoptimisme, ikke minst optimisme på vegne av sin egen tid, at han hevder at i løpet av den moderne industrialiseringen vil krigene til slutt opphøre. Vi ser her at gudsrikeideen er blitt nedgradert til ideer om et dennesidig rike, et rike uten noen gud, men samtidig et rike som ligner på gudsriket der det onde er blitt borte. Slik sett er Comtes tenkning et typisk uttrykk for 1800-tallets sekularisering. Man fornekter Gud, men beholder en rekke kristne forestillinger. Selv om Comte og Proudhon mener at på 1800-tallet har kristendommen opphørt å være en positiv faktor for samfunnsutviklingen, kan man gjerne trekke de positive linjene lenger og se kristendommens positive bidrag helt fram til i dag, ikke minst gjelder det på etikkens område.

 

 

 

Gå til innlegget

Sosialistenes moralske forargelse

Publisert 9 måneder siden - 320 visninger

Sosialistenes tendens til å demonisere meningsmotstandere

Problemet med enkelte sosialister, slik jeg ser det, er at man bruker politikk for å moralisere. Det er i utgangspunktet forståelig. Vi gjør alle det. Hos sosialistene har det imidlertid blitt en besettelse som jeg tror stammer fra en blanding av å tro at mennesket i seg selv er godt - samtidig som de andre er korrupte. Dersom man forsøker å finne et fripunkt for seg selv, et slags «sekulært-hellig» friområde, hvor man selv er ren og uskyldig, skaper dette en unødvendig sterk inndeling av oss og dem.

Denne mangelen på selvoppgjør, på syndserkjennelse omkring egen tilkortkommenhet, vil derfor lett gå over i selvhevdelse, i en «berettiget» følelse av å være moralsk overlegen de som står for andre syn. For eksempel uttrykkes dette som demonisering av FrP'ere.

Noe av denne idealismen kommer av at mange sosialister har et sterkt behov for å glemme sosialismens og kommunismens svært så voldelige fortid. Men man bøter ikke på fortida gjennom sterk idealisme, man åpner like gjerne opp for andre ekstreme retninger nettopp gjennom å være så altfor avvisende til alt som kommer fra høyre fløy.

Når jeg skriver dette har jeg stadig i minne at noen av mine beste venner (og fineste mennesker) enten er eller har vært sosialister. Flere av disse innehar en genuin omsorg for fattige. Men det forekommer meg at i det store og hele er denne demoniseringen av andre litt sterkere hos sosialister enn hos andre, og bidrar til å skape uforholdsmessig dømmende samfunnsanalyser. Derfor må eksempelvis SV så ofte moderere politikken straks de kommer i nærhet av makt.

Denne moralske indignasjonen (som kan være bra) skaper et dualistisk forhold til menneskene som man har rundt seg og bidrar til å dele menneskene inn i gode og onde mennesker.

På den måten tror jeg at dette resentimentet, dette psykiske hatet mot andre forkledd som moralisme, som Nietzsche snakker om, er svært sterkt blant enkelte sosialister, ja, hele ideologien og retorikken har en undertone av resentiment. Dette resentimentet var jo enda sterkere hos kommunistene som, på samme måten som ekstreme muslimer, så lett har tydd til voldelige løsninger for å fremme sin politikk.

Forresten, sist stemte jeg AP.

 

Gå til innlegget

På sporet av nye religioner

Publisert 9 måneder siden - 361 visninger

Det fundamentale religiøse gjennombruddet skjedde idet menneskene begynte å tro på en Gud som gir og gir, hvor kjærlighet ikke bare er en egenskap ved Gud, men hvor Gud er kjærlighet.

Nye religioner vil oppstå, som regel med utgangspunkt i gamle, og man vil sikkert kunne finne bedre måter å skreddersy sitt budskap på, etter moderne menneskers behov.

Samtidig ser jeg ingen religioner i kjømda i stand til å overta kristendommens rolle i Vesten. Det betyr ikke at man vil få nye, i utgangspunktet attraktive måter å presentere sin tro på. Også nye sammensetninger av eldgamle trosuttrykk vil gjenoppstå. Slike fornyelser vil skje, hele tida.

Jeg kan likevel ikke tro at noen fundamental ny religion vil kunne ta over. Det fundamentale religiøse gjennombruddet skjedde idet menneskene begynte å tro på en Gud som gir og gir, hvor kjærlighet ikke bare er en egenskap ved Gud, men hvor Gud er kjærlighet. Hele Guds vesen er kjærlighet, blant annet vist i lignelsene om den bortkomne sønnen og lignelsen om de 99 sauene. Forsøket på å overgå budskapet om Gud som kjærlighet finnes i utallige livssyn med vekt på selvkjærlighet, eller i forsøket på selv å elske Gud.

I kristendommen ser man Guds kjærlighet som selve kilden, det som nestekjærligheten springer ut av. Guds kjærlighet, agape, er det som dypest sett motiverer kjærlighetshungeren. I den erotiske kjærligheten kreves et sett kriterier, og det betyr utvelgelse og utstøtelse. Det betyr at det settes krav til ens kjærlighetsevne. Guds kjærlighet er, som Jesus sier, den samme mot alle. Lar ikke Gud sin sol gå opp over gode og onde og regnet falle over dem som gjør rett og urett? (Matteus 5.45.) Betyr ikke det at alle er omfavnet av den samme kjærligheten?

Guds kjærlighet, ettersom den omfatter alle og ikke rettes mot noen privilegerte, er selve essensen i tilværelsen. Alt annet er tidsbegrenset og vil ta slutt. Kjærligheten er evig.

Denne forestillingen kan aldri erstattes med noe bedre, kun kopieres og fremstå i utallige variasjoner. De ulike religionene og livssynene kan med fordel ses innenfor rammen av denne radikale kjærlighetsdimensjonen.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Personlig åpenbaring
8 minutter siden / 2366 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
KFUK-KFUM Global og den israelske okkupasjonen
12 minutter siden / 670 visninger
Ole Jørgen Anfindsen kommenterte på
Vårt Land og politikken
16 minutter siden / 2488 visninger
Ole Jørgen Anfindsen kommenterte på
Vårt Land og politikken
24 minutter siden / 2488 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
KFUK-KFUM Global og den israelske okkupasjonen
24 minutter siden / 670 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
38 minutter siden / 21268 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Personlig åpenbaring
40 minutter siden / 2366 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Vårt Land og politikken
44 minutter siden / 2488 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 428 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 1 time siden / 2366 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Canada legaliserer cannabis. Norge bør følge etter
rundt 1 time siden / 132 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 2 timer siden / 2488 visninger
Les flere