Per Bjørnar Grande

Alder: 1
  RSS

Om Per Bjørnar

Dosent i RLE ved Høgskolen i Bergen

Følgere

På sporet av nye religioner

Publisert 1 dag siden - 234 visninger

Det fundamentale religiøse gjennombruddet skjedde idet menneskene begynte å tro på en Gud som gir og gir, hvor kjærlighet ikke bare er en egenskap ved Gud, men hvor Gud er kjærlighet.

Nye religioner vil oppstå, som regel med utgangspunkt i gamle, og man vil sikkert kunne finne bedre måter å skreddersy sitt budskap på, etter moderne menneskers behov.

Samtidig ser jeg ingen religioner i kjømda i stand til å overta kristendommens rolle i Vesten. Det betyr ikke at man vil få nye, i utgangspunktet attraktive måter å presentere sin tro på. Også nye sammensetninger av eldgamle trosuttrykk vil gjenoppstå. Slike fornyelser vil skje, hele tida.

Jeg kan likevel ikke tro at noen fundamental ny religion vil kunne ta over. Det fundamentale religiøse gjennombruddet skjedde idet menneskene begynte å tro på en Gud som gir og gir, hvor kjærlighet ikke bare er en egenskap ved Gud, men hvor Gud er kjærlighet. Hele Guds vesen er kjærlighet, blant annet vist i lignelsene om den bortkomne sønnen og lignelsen om de 99 sauene. Forsøket på å overgå budskapet om Gud som kjærlighet finnes i utallige livssyn med vekt på selvkjærlighet, eller i forsøket på selv å elske Gud.

I kristendommen ser man Guds kjærlighet som selve kilden, det som nestekjærligheten springer ut av. Guds kjærlighet, agape, er det som dypest sett motiverer kjærlighetshungeren. I den erotiske kjærligheten kreves et sett kriterier, og det betyr utvelgelse og utstøtelse. Det betyr at det settes krav til ens kjærlighetsevne. Guds kjærlighet er, som Jesus sier, den samme mot alle. Lar ikke Gud sin sol gå opp over gode og onde og regnet falle over dem som gjør rett og urett? (Matteus 5.45.) Betyr ikke det at alle er omfavnet av den samme kjærligheten?

Guds kjærlighet, ettersom den omfatter alle og ikke rettes mot noen privilegerte, er selve essensen i tilværelsen. Alt annet er tidsbegrenset og vil ta slutt. Kjærligheten er evig.

Denne forestillingen kan aldri erstattes med noe bedre, kun kopieres og fremstå i utallige variasjoner. De ulike religionene og livssynene kan med fordel ses innenfor rammen av denne radikale kjærlighetsdimensjonen.

 

Gå til innlegget

Gud og skjønnlitteraturen

Publisert 7 dager siden - 91 visninger

En personlig beretning om veien til et forfatterskap

 

Da jeg gikk på skolen, skrev jeg stiler i rasende fart. De ble lest opp, men karakteren lå mest i grenselandet mellom G og Meget. Noe lignende skjedde på gymnaset. En gang forlot jeg salen på Namsos gymnas klokka 09.45, i triumf - sikker på at heldagsprøven i norsk ville gi meg en treer, uansett.

Da jeg i begynnelsen av 20-årene skrev mindre ting til bruk i festlige sammenkomster, var de preget av en naivt optimistisk ignoranse for grammatiske regler. Jeg likte å skrive stykker hvor jeg etterlignet og karikerte væremåten og språket til folk jeg vanket med.

Da jeg var 23 skrev jeg ”En romantikers selvavslørende reise gjennom Italia og Hellas”. Min forelskelse tøt fram i hver bidige setning. Boka er så svulstig at bare jeg kan lese den - fordi jeg skjønner hva som ligger bak. Senere har jeg vært i en konstant kamp mot mine romantiske tilbøyeligheter.

I en alder av 25 gikk jeg løs på setningsstrukturene. Etter et par år kunne jeg skrive formelt riktig. Etter åtte års skrivetrening hadde jeg opparbeidet en nødvendig magefølelse for egne tekster.

Innen jeg var 25 hadde jeg lest meg skikkelig inn i den klassiske litteraturen, og jeg leste ekstremt mye skjønnlitteratur i ti år til, fram til jeg ble 35. Da begynte jeg å føle en viss trøtthet i forhold til samtidslitteraturen – til tross for en del unntak (Solstad, Fosse, Bernhard). Jeg utviklet samtidig skepsis mot litterære miljøer, både på grunn av selvisk mytedyrking, slapt kunnskapsnivå, forakt for vitenskap og forakt for et vanlig liv. Dessuten har det ligget en del rivalisering og generell misunnelse der.

Jeg ville ikke være sammen med forfattere før de først var blitt venner. Derfor har jeg dessverre få venner som er forfattere. Jeg savner en genuin forfattervenn. (Selv om jeg har noen få fra helt tilbake til 1985.)

Jeg har, jobben til tross, forsøkt å holde tritt med et vanlig forfatterskap. Romanskriving forutsetter en gnist av inspirasjon hvor prosjektet bæres fram av en panoramisk oversikt. Jeg har til sammen skrevet fem romaner, en novellesamling og to diktverk, Dikt blir i sterkere grad brakt fram av ren inspirasjon. (Det er kun økonomien som holder samtidsforfatterne borte fra dikt og noveller.) Dikt er den flammen som jeg nå for tida kultiverer og holder varm. Lierne har blitt mitt viktigste litterære landskap.

Skrivingen min tangerte tidsånden på 1990-tallet. Noen forlag likte novellene mine. Siden den tida er jeg helt på siden av tidsånden – til tross for at romanen Veiene ble utgitt i 2009

Det religiøse i skjønnlitteraturen, både som tema og som søken, er nå på 2000-tallet så fullstendig ute, så ute som det aldri før har vært. På samme måte som jeg regner den sekulære humanismen som en overgangsperiode, setter jeg, nokså tafatt må jeg innrømme, lit til en religiøs renessanse i litteraturen - en gang i framtida. Målet er å beskrive tingene så sannferdig som mulig og, gjennom det, trenge inn i materien og håpe at man kan finne og beskrive kjernen til den kraften som alle søker. Nåden, kraften som gir uten å kreve tilbake. Gud.

 

Også et fagforfatterskap er avhengig av en kveik. Det fine med fagskriving er imidlertid at kveiken ikke behøver å være like sterk. Her jobber man mye tettere opp mot andre tenkere. Jeg regner fagskriving og skjønnlitteratur for å være like viktige og forakter skjønnlitterære forfattere som luller seg inn i sin egen sjangerlegitimering.

Det første tiåret av dette millenniet ble mest viet til fagskriving. Jeg trengte dette for å komme ordentlig inn i Girards teori. Nå sitter dette med vold, begjær og imitasjon, og jeg forstår stort sett alt ut fra det imitative begjær. Fra 2010 og fram til i dag har jeg imidlertid fokusert mer på skjønnlitterær skriving igjen.

Fornyelsens dag eller time kjenner jeg ikke, men det kommer kanskje en kveld da folk skjønner at de skusler bort livene sine med krimmens formelaktige tekster bygd på ferdigtygde transportetapper og psevdointellektuelle bøker som spinner videre på eksistensialismens meningsløshet. Kan hende blir samfunnsforandringene av en sånn art at man tvinges til å ty til tekster som setter massen i kontakt med en djupere virkelighet? Halleluja!

 

 

Gå til innlegget

Netflix og romantiske komedier

Publisert 9 dager siden - 142 visninger

En drøfting av kjærlighetens vilkår i romantiske filmer

Med netflixens inntreden i stuene og tilgang til alle verdens filmer, er det særlig romantiske komedier som appellerer når man ut på kvelden får hang til å slappe av. De er ikke ubehagelige, de pløyer ikke nødvendigvis så dypt, det er lett å identifisere seg og de appellerer til våre grunnleggende behov for kjærlighet og spenning. Når klokka slår tolv og den rasjonelle hjernedelen kobles av til fordel for dypereliggende instinkter, velger man som regel voldsfilmer eller romantiske komedier. Følelseslivet roper om hjelp, og søkene etter den rette filmen ligner en ubehjelpelig mann på leit etter sin kone. Man forviller seg inn i en lys løvskog av romantiske følelser – bitre og lengtende- og fulle av uoppfylte begjær.

 

I de romantiske komediene kombineres vinner- og taperrollen. Selve spenningen er bygd på en innledende avvisning og hvordan hovedpersonen til slutt overvinner vanskene, gjennom at motparten gradvis skjønner at vedkommende har en dypere kjærlighet enn rivalen(e) - eller at hans/hennes våpen er renere.

 

Lovprisning av ekteskapet

 

De romantiske komediene kretser rundt ekteskapet som den endelige bekreftelsen på ekte eller uekte kjærlighet. Formålet er å finne ut hva som er ekte og hva som er uekte vare. Ekteskap i de fleste romantiske komediene er selve målet. På det punktet er de romantiske komediene - til forskjell fra avantgarde-kulturen - svært konservativt innrettet.

Ekteskapet omfattes sjelden av forakt, men er derimot det absolutte symbolet på virkeliggjort kjærlighet. På det viset skiller de fleste romantiske komediene seg fra nåtidsdramaer der ekteskap ofte er grunntemaet og gehalten betviles. Unntak av regelen finnes: I den romantiske komedien "Fire bryllup og en gravferd" består frieriet i å love å ikke ville gifte seg – på bakgrunn av at den stenger for genuin kjærlighet.

Drama-sjangeren skiller seg på det punktet radikalt fra de romantiske komediene ettersom i dramaene elsker man å trenge dypere inn i hykleriet og smerten ved det ekteskapelige samværet. De romantiske komediene stopper som regel ved alteret.

 

Den rene kjærlighet

I de romantiske komediene finner man en moral som går ut på at kjærligheten realiseres best uten å ta hensyn til de ytre omstendighetene, slike som penger, status, utdannelse.  Konteksten betyr med andre ord ingenting. Spesielt mange romantiske komedier er ute etter å avsløre mammon, slangen i kjærlighetslivets kontekstfrie paradis.  Både regissørene og publikum vil så gjerne avsløre idealene omkring rikdom og suksess, men filmene spoler så alt for lett rundt i de samme idealene som de kritiserer. Uendelige forsøk på å latterliggjøre de som sitter fast i sin streben etter rikdom forhindrer ikke at den rike stikker av med sin elskede - etter først å ha opplevd ydmykelse og velfortjent sjeletortur. Denne kritikken er både ektefølt og ideologisk riktig, men så havner man, mot sin vilje, i samme seng som fienden.

Det blir som i politikken: de mest moralistiske kritikerne av velstand har sjeldent noe annet enn materialisme å tilby. Hvis man sammenligner en klassisk romantisk komedie med en av filmene bygd på Jane Austens romaner, ser man at god økonomi hos Austen saktens kan være til hjelp i livet, men er samtidig, utenom en første fascinasjon, et usselt redskap i kjærlighetslivet.

 

I de fleste romantiske komedier mislykkes man med budskapet fordi man er ute av stand til å trenge inn i kjærlighetens mysterium på troverdig vis. Dette skyldes ikke bare overfladiskhet, men også sjangerens mangel på poesi. Det er ingen undring, ikke noe mysterium, til tider er psykologien så snusfornuftig psykologi enkelte romantiske komedier ligner mer på et veiledningshefte fra Human-Etisk Forbund enn en beskrivelse av kjærlighetens irrasjonelle vesen.

På den andre siden er de romantiske komediene mer sannferdige enn mange seriøse drama gjennom at de viser hvor sterk ekteskapsdrømmen egentlig er hos folk.

Problemet er bare at de fleste romantiske komedier bygges over nøyaktig samme lest. Det blir for forutsigbart. En film omkring kjærlighetens rikdom eller dens karrige kår kan ikke gi oss en kveik uten en eller annen vanskelig tilgjengelig psykologisk innsikt. Kveiken kan være både sjelelig og åndelig. Kulissene kan være så luksuriøse eller fattigslige man bare vil, for alt dreier seg om å finne mennesket i mennesket.

 

 

Gå til innlegget

Marginaliserte meninger

Publisert 7 måneder siden - 182 visninger

Det forekommer meg at i dagens medieverden blir grupper med meninger utenfor mainstreamtenkningen, marginalisert. 

 

Habermas for eksempel gjør en stor feil i å marginalisere alle de menneskene som ikke er alet opp på vestlig logikk. Majoriteten av menneskeheten tenker ut fra sine religiøse myter. 

Det kan være en fordel å tenke prinsipielt, men mange av de som ikke gjør det, bommer ikke nødvendigvis på det  sentrale i livet.

Kristne, kommunister, etisk konservative og andre som tenker utenfor den borgerlige boksen, bør hegne om sine egne trosfeller. Det er ikke fordi deres meninger nødvendigvis trenger å være sannere, men, det vil kunne finnes noen blant de marginaliserte som er i stand til å trenge dypere, sannere og mer kompromissløst inn i eksistensen enn de som stormer vidåpne dører, i radikalismens navn, og gulper opp politisk korrekte meninger omkring miljø, politikk og etikk, etc, etc og atter etceteta.

Gå til innlegget

Håp - i kjølvannet av det 20. århundre

Publisert 7 måneder siden - 235 visninger

Håpsdimensjonen er tilbake i ny skikkelse

I det tyvende århundre ble individet ribbet for mening. Virkningen av volden fra verdens største kriger skapte rester av sivilisasjon. I vitenskap og kunst ble det en kamp om å si det som er minst mulig. Struktur og tomhet tok over for mening.

Arkitektens fantasi og overskudd ble knekt fra 1920-tallet av, og reiste seg igjen, vaklende & usikker, som en unge i ferd med å lære seg å gå, utover på 1980-tallet.

Tenkningens forbudsskilt ble plassert alle steder på de historisk-filosofiske fakultetene. En hypotese, en syntese og tankepolitiet tok deg. Det førte til at både mening og de store historiske linjene forsvant fra bøkene.

Tilbake besto virkeligheten av tekst og eksistens - sløyd som en fisk - med bare beinene igjen.

Politikk ble stedet for mening. Det gikk så galt som det måtte gå. Til slutt sto man der med ideologiske rester - som vi banket hverandre i hodet med - inntil ungdommen ikke orket mer og satt & suttet på sin upolerte narsissisme.

For min egen del, min relativt unge aldre tatt i betraktning, slapp jeg unna de mest totalitære ideologiske kampene, og ble henvist til samfunnskritikk og et tenkningens vakuum: tausheten ropte, og kroppen begynte sin egen søken.

I løpet av mine ni år på de norske universitetene, lærte jeg ingenting om relasjoner.

Til slutt fant jeg mening i Gud.

Gud hadde lenge vært på vei ut. Gjennom ideologiene forsøkte man å gjøre kål på Gud. Når det ideologiske trosforbudet tok slutt, forsøkte man gjennom borgerlig likegyldighet.

Ut av kristendommens rester ser vi idag allikevel en forbedret tro. Voldens gud forsvant - i Vest. Bare puritanske rester ble igjen.

Nå er Gud på menneskets side. Bygger nytt i utbrente ruiner, bygger kultur på nestekjærlighetens vanskeligstilte premisser og gir de hjelpeløse håp og ny energi.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Morten Christiansen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
14 minutter siden / 2525 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å filme eit nasjonalt traume
26 minutter siden / 26 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Kristenkonservativ og politisk radikal – 1968 in memoriam
44 minutter siden / 219 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 1 time siden / 2525 visninger
Anne Jensen kommenterte på
"Evighet"
rundt 7 timer siden / 292 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"Evighet"
rundt 8 timer siden / 292 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"Evighet"
rundt 8 timer siden / 292 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 8 timer siden / 2525 visninger
Anne Jensen kommenterte på
"Evighet"
rundt 9 timer siden / 292 visninger
Jeanine Horntvedt kommenterte på
Ernas lukkede kultur
rundt 9 timer siden / 5204 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Avisdødaren som elsker mediene
rundt 9 timer siden / 321 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 10 timer siden / 2101 visninger
Les flere