Per Arne Sandvold

Alder: 71
  RSS

Om Per Arne

Enkemann, 65 år. Aktiv i Den norske kirke. Opptatt av livsnær formidling; det å snakke sant om livet. Har nylig gitt ut boka "Videre, tross alt. Om utfordringer, tap og håp" som beskriver egen prosess etter at kona døde i april 2011.

Følgere

Bilens kongedømme

Publisert rundt 6 år siden

På Nord-Jæren opplever vi kaos i trafikken. Trafikken til og fra Forus bare øker og politikerne famler med å bli enige om et fullgodt kollektivtilbud. Bilen har vært kongen alt for lenge,. Tross motstand må vi våge å utfordre bilens kongedømme.

Debatten går høyt om biltrafikk kontra kollektiv trafikk, køer og parkeringsregler på Forus, Ålgårdbanen, bybane, bussway og dobbeltspor; nå og for fremtiden. Hva er lurt? Hva er rett? Det er lett å gå seg vill i alt dette for noen hver. Vi er i så fall ikke alene om å gå oss vill; politikernes mange vedtak i ulike retninger med til dels sterke motkrefter gjør ikke forvirringen mindre.

Hva om vi forsøker å se det hele litt i sammenheng? Hva er det som skjer? Hvorfor er reaksjonene så sterke i omtrent alle retninger? Jeg tror vi opplever hva som skjer når vi forsøker å utfordre et kongedømmes makt. Dette er et kongedømme med reell makt; nemlig bilens kongedømme. Uten å være oss det særlig bevisst har vi gradvis, skritt for skritt lagt til rette for at bilen skal være herre i all persontransport i vår region. Eventuelle problemer har vært møtt med krav om forbedringer - i veisystemene. Det har vært en selvfølge at bilens herredømme slik vi hittil har sett det skal fortsette. El-bilenes fritak for bilavgifter og fri bompassering føyer seg inn i det samme bildet. Ja, jeg vet at Tesla skal være miljøvennlig, men vi må vel ærlig innrømme at den har blitt rikfolks miljøalibi, og samtidig et herlig leketøy. Bilens kongedømme har nok en gang blitt bekreftet.

Når vi sitter i bilkø og ser at vi kommer for sent til neste møte, er det lett å la seg irritere. Vi kan bli sittende intenst å tenke ut løsninger, og kravet om bedre veier ligger besnærende nær. Men en bilkø har minst to elementer: veistandard og antall biler. Hittil har vi i kongedømmets navn kun sett på den ene av de to faktorene; veiene. Den andre har bare vært et faktum som ingen har våget å ta opp til debatt. Årsaken er kanskje at hvis vi går alvorlig inn i problemene knyttet til volumet i biltrafikken, rører vi også ved makten til bilens kongedømme. Det er det ingen som hittil har våget. Jeg tror at vi er nødt til det. Som et ansvarlig samfunn kan vi ikke tillate at biltrafikken får vokse uhindret. I miljøets navn, i naturmangfoldets navn, i luftkvalitetens navn, i matforsyningens navn må vi våge å utfordre bilens kongedømme. Og det kan ikke vente. Vi må handle nå for å få gode fremtidige løsninger. Og fremtidens løsninger er ikke stadig bredere veier og god tilgang på rimelige parkeringsplasser. Fremtidens løsninger ligger i en miljøvennlig og effektiv persontransport som legger beslag på minst mulig arealer.

Det er derfor ingen annen utvei enn å utfordre bilens kongedømme. Men ethvert forslag i den retning vil møte skarp motstand. Og når politikere møter motstand fra sterke krefter, blir det sjelden tydelige og modige vedtak. Men det er modige vedtak vi trenger.

Gå til innlegget

Troens mystikk

Publisert rundt 6 år siden

Det sies at moderne sekulariserte mennesker ikke aksepterer enkle løsninger og skråsikre svar; de vil finne svaret på livets store spørsmål selv. Hvordan kan vi som kristne møte dette?

I flere innlegg i Vårt land i det siste er det påpekt at moderne, sekulariserte og frigjorte mennesker ikke responderer på det kristne budskapet som før. De aksepterer ikke enkle løsninger og skråsikre svar når det gjelder livet og troen; de vil finne svaret selv. Hva gjør vi som enkeltpersoner, kirke og menigheter med det? Vi skal legge vekt på mystikken ved troen sies det, og dette skal appellere til moderne menneskers utforskertrang. Men hva mener vi egentlig med troens mystikk?

Vi har et gudsbilde i tre dimensjoner; Gud, Jesus og Den hellige ånd. Oversatt til maktfordelingsprinsippet kan vi si at Gud handler gjennom den skapende, frelsende og utøvende makt. Vi har hittil konsentrert oss aller mest om den frelsende makt i vår kommunikasjon. Det fungerer ikke like godt lenger. Så har vi forsøkt oss med den skapende makt ved å vise til at det må ligge en Gud bak skaperverkets fantastiske kompleksitet, samspill og detaljrikdom. Det har vi heller ikke lykkes særlig med. Den utøvende makt i Den hellige Ånds kraft er imidlertid en dimensjon som i stor grad er uprøvd. Kanskje det er fordi vi her selv er usikre. For hvilken plass har dette i vårt eget liv, i forkynnelsen og i menigheten?

Et liv i åpenhet for Ånden er spennende og uforutsigbart. For der Den hellige ånd får virke i et åpent liv mot våre medmennesker skjer det noe. Det er den Hellige, levende ånd som gjør at vi kan ha utbytte av å lese i Bibelen, av å være sammen i fellesskapet og legge fram våre behov i bønn. Vi vet ikke hvor et slikt liv bringer oss; Ånden blåser dit den vil. Nettopp det kan kanskje appellere til et moderne søkende menneskes utforskertrang.

Gå til innlegget

Reservasjonsrett eller henvisningsplikt?

Publisert over 6 år siden

Debatten raser om legers reservasjonsrett når kvinner ønsker henvisning til abort. Det er svært tydelig at her er det mange følelser i sving, og debatten kan stå i fare for å avspore. Hva dreier saken seg egentlig om?

På den ene siden er det ikke vanskelig å tenke seg at en gravid kvinnes møte med sin fastlege i en slik situasjon er fylt av vanskelige og motstridende følelser. En gravid kvinne er jo en vordende mor, som bærer et nytt liv. Det å sette en stopp for det nye livet er en vanskelig avgjørelse, og det er bare de tøffeste som ikke lar dette gå inn over seg. Det er ikke utenkelig at kvinner kan ha skyldfølelse etter å ha gjennomført en abort.

På den andre siden har vi en lege som er opplært til å bruke all sin kunnskap for å hindre eller redusere sykdom og redde liv så langt det er mulig. Legen skal møte den gravide kvinnens ønske om abort med kloke råd og medfølelse. Å gi råd i en slik situasjon krever omsorg, omtanke og klokskap og kvinnen har rett på nettopp å bli møtt på en slik måte. Men hva tenker legen om abort i forhold til å la barnet bli født og vokse opp? Legen har sin samvittighet på samme måte som kvinnen.

I dette vanskelige landskapet går debatten høyt om legers reservasjonsrett. Den står imot kvinnens henvisningsrett til abort under bestemte forutsetninger. Hvem skal ha retten på sin side? Det virker som debatten egentlig nå står om legens henvisningsplikt, mer enn kvinnens henvisningsrett. Går det ikke an å tenke seg en løsning hvor abortloven og retten til abort opprettholdes uendret, men hvor legen ikke har en henvisningsplikt? Kollegiale ordninger løser dette i dag uten at det er rapportert om vesentlige problemer. Hvorfor ikke la dette fortsette?

Jeg synes det er vanskelig å tenke seg et moderne samfunn som ikke tar inn over seg og tar hensyn til at det finnes noe som heter samvittighet, særlig i yrker som helsearbeidere. Og jeg synes mange politikere bør besinne seg; har dere samvittighet til å overse helsearbeidernes samvittighet?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere