Per Arne Sandvold

Alder: 71
  RSS

Om Per Arne

Enkemann, 65 år. Aktiv i Den norske kirke. Opptatt av livsnær formidling; det å snakke sant om livet. Har nylig gitt ut boka "Videre, tross alt. Om utfordringer, tap og håp" som beskriver egen prosess etter at kona døde i april 2011.

Følgere

Jeg er et noe forvirret aktivt medlem og lokalpolitiker for et parti jeg er glad i. For hva er det som skjer med KrF?

Først et lite tilbakeblikk på sist Stortingsvalg. Der opplevde vi et mediekjør på vår kjære leder som jeg syntes var noe spesielt. Han gjentok og gjentok partiets standpunkt om en høyre – sentrumsregjering, mens media gjentok og gjentok spørsmålet om hvilket regjeringsalternativ partiet gikk for. Skulle nesten tro at en samlet presse var tunghørt. Valgkvelden var ikke bedre. Den viste med all tydelighet at det fantes kun to blokker, og at sentrum var utradert. Med kun to blokker er det jo logisk at alle partier må velge side. Her skulle en tro at NRK ikke var i stand til å telle til mer enn to.

Det er min vurdering at retningsvalget er påtvunget av medias ensretting og en ny politisk situasjon. Sentrum i politikken er jo tømt for innhold bortsett fra KrF, når både Venstre og Sp har valgt side. Hvilken retning er så best? For min del er begge de to retningene både attraktive og problematiske. Venstresiden er attraktiv fordi den fronter solidaritet med de svake. Høyresiden er attraktiv fordi den fremhever friheten for enkeltmennesket til å velge. På den andre siden er venstresiden problematisk på grunn av særlig tidligere tiders motstand mot kristendom, mens høyresiden er problematisk særlig på grunn av knytningen til den mest populistiske delen av Frp. Dette betyr, så langt jeg kan se, at ingen av retningene er bare av det gode. Det vil også bety at uansett retningsvalg vil noen være uenig og kanskje melde seg ut av partiet.

Skal vi dømme ut fra de siste dagers debatt, er ikke KrF særlig gode til å takle uenighet. På et møte jeg var fremhevet kirkerådslederen at Den norske kirke må lære seg å praktisere en uenighetskultur, særlig når det gjaldt likekjønnet ekteskap. En øvelse i uenighetskultur mener jeg er en god ide også for KrF. Hvis ikke vi klarer å leve med uenighet, kan vi risikere å bli vår egen verste fiende.

Uenighet er ikke lett å takle hvis det er noen krefter som hele tiden mener å ha rett, uansett hva som er vedtatt i partiprogrammet. Slik rettroenhet kan noen ganger nærme seg en menighets bibelsyn. Men KrF er ingen menighet, og har ingen teologi. Vi er et parti som har en ideologi, og den ideologien er særlig forankret i menneskeverdet, nestekjærligheten og den kristne og humanistiske arven.

Ideologien gir retning for politikken i et samfunn som etter vår vurdering er på feil kurs. I partiet er vi ikke primært troende, men samfunnsengasjerte mennesker som kjemper for en verdipolitikk. Ikke minst på områder som menneskeverd er det mye å ta tak i framover. Vi må ikke la intern uenighet få ødelegge for et viktig arbeid.

Trykket i Vårt Land 6. september 2018.

Gå til innlegget

Absolutte og forenklede sannheter

Publisert rundt 3 år siden

I stadig større grad er samfunnsdebatten preget av absolutte og forenklede sannheter om vanskelige spørsmål. Det ser ikke ut som det er plass til nyansene, vurderingene og klokskapen. Kravet til kjappe og helst sensasjonelle nyheter er for stort. Hva gjør dette med oss?

Hva er det som har skjedd når presidenten i verdens rikeste land systematisk sier at anerkjente medier serverer falske nyheter, samtidig som han selv synes å ha enkle og absolutte svar på kompliserte spørsmål? Hva er det som skjer i Norge når alle muslimer plutselig omtales som ytterliggående terrorister? Hva er det som skjer i klagestormen mot NRK når det påstås at muslimene har trengt ut kristne fra NRK fordi en nyhetsoppleser tidligere ikke fikk bære kors på TV, mens en muslimsk programleder får bære hijab? Hva er det som skjer når tiggere på gaten automatisk omtales som del av et kriminelt nettverk? Hva er det skjer når vår innvandringsminister påstår igjen og igjen at norske verdier er i fare?

Vi blir usikre og redde, og da vil vi forsvare oss. Frykt for det ukjente og fremmedfrykt er noe som ligger i oss, og som jeg ikke tror noen av oss kan si oss helt fri fra. Det gode, gamle, trygge Norge oppfattes ikke som trygt lenger. Vi kan prøve å overse det, se på Dagsrevyen og lese våre kjære og kjente papiraviser med ansvarlig redaktør. Men det hjelper jo ikke, for det nye har kommet. Det nye er der både i form av økende antall innvandrere, og som sprikende og forvirrende informasjon på sosiale medier. Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til alt dette nye.

Hvis vi reagerer med frykt, vil vi automatisk holde det nye på avstand. Vi lager oss noen enkle «sannheter» som hjelper oss å holde det nye borte fra vår virkelighet. Hvis vi derimot innser at dette har kommet for å bli, kan vi velge å sette oss nærmere inn i det. Vi kan bli kjent med noen innvandrere og høre deres historier. Vi kan være aktiv på sosiale medier både for å se hva som rører seg der, og skape litt bedre balanse i debattene.


I de enkle og absolutte «sannhetene» vi omtalte innledningsvis er det noe som har blitt borte. Jeg synes det særlig gjelder innvandringsdebatten, nemlig nyansene og dilemmaene. Ja, noen av muslimene er radikale terrorister, men de utgjør et lite mindretall. Ja, korset ble nektet brukt ved nyhetsopplesning, men kunne vært brukt i et program ala «Faten tar valget». Ja, noen tiggere er med i kriminelle nettverk der pengene handler hos kyniske bakmenn, men det gjelder langt fra alle. Ja, det er enklere å ha klare absolutte svar på twitter, men det er bedre avveid og kvalitetssikret det vi hører og leser fra media som er forpliktet av vær varsom-plakaten.


Det er ikke vanskelig å gi klare svar. Det kan vi alle klare, selv om vi ikke har peil på hva vi snakker om. Ja, kanskje nettopp da. Det er mye mer krevende å gi velbegrunnede og nyanserte svar. Det krever egen trygghet og mot. For det ser ut som folk ikke lenger vil høre på for eller imot, på nyanser og dilemmaer. Nyhetene skal være kjappe, ufiltrerte og helst sensasjonelle hvis de skal nå gjennom og få oppmerksomhet. De nyanserte og velbegrunnede stemmene ser ut til å bli for svake, dessverre.


Jeg liker ikke det bildet jeg ser, og er redd for at dette virker fordummende og ikke minst sterkt polariserende. Hvis vi vil prøve å se nyansene, har vi et stort ansvar i å stille de rette spørsmålene for å avdekke de forenklede sannhetene; selv om vi blir ledd av. Et godt spørsmål kan være: «Hvordan vet du det?»

Gå til innlegget

Rett til barn

Publisert over 3 år siden

Barn er en gave, har vi hørt. Mon det. I dagens samfunn ser det heller ut som om barn har blitt en rettighet, nesten en handelsvare. Hvordan og hvorfor har det blitt slik?

Tidligere var normalfamilien mor-far-barn. Dette var den vanlige rammen for barns oppvekst. Ugifte og enslige hadde sjelden barn. Barn ble ikke tatt som en selvfølge, og gleden var stor når barnet kom. Barnet visste hvem som var mor og far. Ikke alle slike familier ga gode oppvekstvillkår, men det var den enheten vi kjente. I noen tilfeller var barnet adoptert inn i familien.


Denne tidligere familieenheten fremstilles av moderne mennesker som en historisk raritet. Skal vi tro medieomtalen er ikke normalfamilien lenger den typisk; det er nå mange enheter som er regnet som familier med barn: mor-medmor-barn, far-medfar-barn, mor-barn, far-barn, kvinne-barn, mann-barn, samboer-barn og ektefelle-barn. Disse nye familie-enhetene er svært ulike, men ser ut til å ha en ting felles: Et sterkt ønske om barn. Dette sterke ønsket har koblet seg til vår tids store moteord: «rettighet». Dermed fremmer alle de ulike familieenhetene et selvfølgelig krav: Retten til barn.


Det er fortsatt en forutsetning at det må sædceller og eggceller til for at det skal bli et nytt liv. Men den rådende «rettigheten» til barn har frigjort seg fra samleiet mellom far og mor. Rettigheten framstilles som et soleklart krav, og alle helseinstanser må som den største selvfølge gi det den / de voksne mener å ha rett på. Dagens teknologi gir da også mange muligheter til at denne «rettigheten» kan bli oppfylt. Det siste nye er å bruke en hjernedød kvinnes kropp som «produsent» av nye barn. Den som våger å antyde at ikke alle disse teknologiske mulighetene er etisk forsvarlig å bruke, får passet sitt påskrevet.


Hele denne utviklingen ser ut til å skje kun på de voksnes premisser. Det er de voksne som mener å ha «rett» til et barn. Barnets perspektiv synes å være fraværende. For hvem spør etter hva barna har behov for, og hva barna selv mener når de er store nok til det? Hva gjør det med et barn å ha en mor og en medmor eller far og medfar, når det vanligste fortsatt er en mor og en far? Hvordan skal et barn utvikle og kjenne sin egen identitet som mann eller kvinne når de vokser til, når forbildet er fraværende i familien? Hvordan skal et barn kunne finne ut «Hvem er jeg?», «Hvem ligner jeg på?» og «Hvorfor er jeg akkurat slik?» når faren er en sædbank i Danmark?


Når et barn blir ungdom og voksen har de ofte behov for å kjenne sitt opphav for å kunne bli trygge i sin egen identitet. Utviklingen vi ser gjør dette vanskelig, for ikke å si umulig. Jeg tror det kan føre til økende forvirring og usikkerhet blant unge når de vokser til. Når vi ikke får mulighet til å finne svar på vårt viktigste spørsmål «Hvem er jeg?», er jeg redd det vil gjøre noe med oss.


La oss dempe voksenperspektivet og fremme barneperspektivet når vi framover tar stilling til mulighetene som bioteknologi gir. Barn er ingen rettighet, men en gave som skal tas imot på deres egne premisser.

Gå til innlegget

Arvesynd i asylpolitikken?

Publisert over 3 år siden

I Norge står en hel familie med lovlig opphold i Norge i fare for å miste sitt statsborgerskap fordi besteforeldrene skal ha løyet. Løgn ser ut til å gå i arv uten at de neste generasjonene er klar over det. Har vi fått en ny arvesynd i Norge?

I disse dager verserer en sak for retten om tilbakekallelse av statsborgerskap for en mann etter 17 år i Norge. Bakgrunnen er at personen skal ha løyet for utlendingsmyndighetene om opphavsland ved ankomst. Han var 14 år da han ankom landet vårt, og er nå godt integrert med høyere utdanning og fast jobb. En hel familie risikerer det samme etter 27 år. Der er det besteforeldrene som skal ha løyet. Nå står hele familien på 12 i fare for å måtte forlate landet.


Hva er det vi driver med i dette landet? Mennesker som er fullt integrert, gjør et samfunnsnyttig arbeid og ikke er til byrde for noen, skal kastes ut? Det ser ut som Norge har begynt å praktisere en ny form for arvesynd! Det trygge og vennligsinnede Norge kaster ut folk fordi de eller deres foreldre eller besteforeldre skal har løyet. Det har ingen betydning om det var i går, for 17 eller for 27 år siden. Hva er vi redde for? Er det den påståtte løgnen som provoserer så sterkt at de må kastes ut? Hva med alle andre i Norge som har løyet en eller flere ganger? Skal vi også kastes ut?


Dette er mennesker som har kommet til Norge av en grunn. De er gjerne unge når de kommer; usikre på det meste og livredde for alt som har med politi og myndigheter å gjøre. Da kan det være fort gjort for en 14-åring eller for den saks skyld en voksen å si noe feil, eller bli misforstått. Med seg i sin mentale bagasje har de kanskje groteske krigsopplevelser, drap av familiemedlemmer og ødelagte hjem. De har reist langt og farefullt for å komme til et land de trodde var trygt. De får opphold, og i mange, mange år lever de trygt og godt – tror de. Plutselig får de en beskjed om at de kan miste sitt norske statsborgerskap. Ikke bare dem, men hele familien! Hele livsgrunnlaget er dermed revet bort, tryggheten er fordunstet og katastrofeopplevelsen et faktum. Gamle traumer aktiveres på et blunk. Var ikke Norge trygt likevel?


Aftenposten skriver at det i mange land ikke er mulig å tilbakekalle statsborgerskap i det hele tatt. I noen land er foreldelsen 5 år i forhold til feil opplysninger ved opphold. I Norge er det ingen slik foreldelsesfrist. Alle våre nye landsmenn kan derfor risikere å miste sitt kjærkomne norske statsborgerskap, hvis myndighetene mener at det forelå bevisst feilaktige opplysninger ved opphold.


Jeg tror det er på høy tid at vi «tar til vettet». Hvis myndighetene har godkjent en person til å få norsk statsborgerskap, mener jeg i utgangspunktet at dette skulle være livsvarig. Hvis det er kriminalitet, forbrytelser eller andre lovstridige forhold blant våre nye landsmenn, har vi den alminnelige straffelovgivningen og rettsvesenet til å ta seg av dette. Hvis det så senere viser seg at statsborgerskapet er gitt på feil grunnlag, mener jeg at dette også er et ansvar som myndighetene som har godkjent statsborgerskapet må ta. De må undersøke grundig nok til å være sikker på at en person kan bli norsk statsborger. Som minimum mener jeg at en foreldelsesfrist på 5 år bør være mer enn lenge nok. Da har myndighetene et press på seg til å få vurdert slike saker i tide, og alle er kjent med at 5 år er en viktig grense. Med nåværende praksis må jeg si at jeg skjemmes over Norge.

Gå til innlegget

Problematisk demokrati

Publisert over 3 år siden

Innføringen av flertallsdemokrati i kirken er problematisk.

Den norske kirke er ved et veiskille. Da tenker jeg ikke primært på skillet mellom stat og kirke, men innføring av kirke­demokrati. For det er ikke skillet med Staten som er problematisk, men at det er innført flertallsdemokrati i Den norske kirke som kirkesamfunn.

Jeg er politisk engasjert, og sto derfor på stand på torget i forbindelse med kommunevalget for to år siden. Det var en rar opplevelse å stå ved siden av tilsynelatende tilsvarende stand for Åpen folke­kirke. Jeg syntes det var noe som ikke stemte; er kirkevalglister å sammenligne med politiske partier? Skal kirken styres demokratisk med «kamp» mellom ulike kirkevalglister?

Kirkeforliket som var forløperen til skillet mellom staten og Den norske kirke, satte blant annet som betingelse at demokratiet i kirken skulle bli bedre. Kirken måtte vise at en større del av medlemmene gikk til ­urnene ved kirke­valget, ­ellers kunne gjennomføring av skillet mellom staten og kirken komme i fare. Deltakelsen ved kirkevalget økte da også, men det var stort sett på grunn av én sak – vielse av likekjønnede. Tjener en slik form for demokrati Kirken som kirkesamfunn, eller tjener det i første rekke de politikerne som viste «styrke» ved å stille krav om det?

Jeg mener at innføring av demokratiske spille­regler i kirken etter modell av vårt politiske system, er dypt problematisk. Bakgrunnen er spørsmålet om hva som er den øverste autoritet i et kirkesamfunn. Som kristen trodde jeg at det var Guds ord, ikke Kirkemøtet. Jeg trodde at vi med god veiledning fra biskopenes lærenemnd, skulle komme fram til tolkninger av Guds ord som var relevante og aktuelle i dagens samfunn. Biskopene ser ut til å ha abdisert, og i stedet er det Kirke­møtet med en blanding av helt vanlige medlemmer, prester og biskoper som skal fastsette hva som er rett lære i kirken. Dette innebærer at det er de valgte ­delegatene til Kirkemøtet som er Den norske ­kirkes øverste autoritet, også når det gjelder tolkning og utleggelse av Guds ord. Dette er etter mitt syn å pålegge Kirkemøtet et ansvar de ikke er i stand til eller kompetente til å påta seg.

Jeg er derfor helt uenig i en slik organisering, og er på denne bakgrunn dypt bekymret for at dette kan komme til å utvanne og ødelegge Den norske kirke innenfra. Da har vi ikke lenger ytre krefter å kjempe mot, men oss selv.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.02.2017

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere