Per Arne Sandvold

Alder: 70
  RSS

Om Per Arne

Enkemann, 65 år. Aktiv i Den norske kirke. Opptatt av livsnær formidling; det å snakke sant om livet. Har nylig gitt ut boka "Videre, tross alt. Om utfordringer, tap og håp" som beskriver egen prosess etter at kona døde i april 2011.

Følgere

Selv om konsernbidrag også kan flyttes til en barnehage fra andre deler av konsernet, mener jeg at konsernbidrag helst bør forbys for private barnehager med tilskudd fra det offentlige.

I en større artikkel i Vårt Land 19. august blir departementets forslag om å stille krav til hver barnehage at de er eget rettssubjekt problematisert. Det hevdes at ideelle aktører blir påført mer omfattende administrasjon og kostnader. Dette er nok korrekt, men må veies opp mot det offentliges behov for å sikre at de midlene som foreldre og det offentlige skyter inn i barnehagene, faktisk går til barna.

Det har vært satt fokus på barnehagekonsernene når det gjelder store overskudd fra barnehagedriften. Det er etter reglene fullt lovlig å ha overskudd i barnehagedriften. Forutsetningene er at den private barnehagen ikke skal belastes med andre kostnader enn til barnehagedriften, at eventuelle ytelser fra eierkonsernet er prissatt etter markedsmessige vilkår og at barnehagen har en bemanning på linje med de kommunale i samme kommune. Likevel rapporteres det om store overskudd. Hva kan det skyldes?

Jeg hadde mitt arbeid hos Fylkesmannen i Rogaland fram til 2016, og arbeidet spesielt med dette. Med erfaring fra behandling av flere tunge klagesaker, mener jeg at ikke alle midlene fra foreldrebetaling og offentlige tilskudd kommer barna i barnehagen til gode slik de skulle.

Det ene området gjelder om transaksjoner med andre selskap i konsernet er fastsatt etter vanlige markedsvilkår, eller som reglene sier «mellom uavhengige parter». Nærmere kontroll av dette viste seg å være svært vanskelig, fordi transaksjonene var sammensatt av en rekke ulike type tjenester som kunne ha ulike markedsvilkår. Sammenligningsgrunnlaget med markedet var derfor ikke til stede. Her mener jeg at konsernene har mulighet til å hente ut midler som finansierer andre deler av deres virksomhet. Løsningen er at det offentlige sterkt begrenser muligheten til slike transaksjoner.

Det andre området er ordningen med konsernbidrag som gjør det mulig lovlig å flytte overskudd mellom selskap innen samme konsern. Flyttes midler ut av en barnehage til et annet selskap som kanskje driver med noe helt annet, mener jeg det kan være et brudd på regelen om at midlene skal komme barna i barnehagen til gode. Selv om konsernbidrag også kan flyttes til en barnehage fra andre deler av konsernet, mener jeg at konsernbidrag helst bør forbys for private barnehager med tilskudd fra det offentlige. Først da kan vi i større grad sikre at innbetalte midler fra foreldrene og det offentlige blir der de var ment å være, hos barna.

Per Arne Sandvold, Egersund

Gå til innlegget

Skråsikkerhetens pris

Publisert 12 måneder siden

Når vi argumenterer for noe som er viktig for oss, er det lett å tenke svart og hvitt; dem og oss. Da er vi ikke lenger åpne for å høre og respektere andre synspunkter eller korrigere egne oppfatninger. Vi blir skråsikre. Det mener jeg har en pris som er både uheldig og farlig. Det gjelder Den norske kirke, og det gjelder i disse dager Krf.

Jo eldre jeg blir, jo mer redd blir jeg. Ikke nødvendigvis for alt det onde vi hører om i verden, for det er ikke noe nytt. Det ser det ut som vi må lære oss å leve med. Nei, det jeg blir mer og mer redd for er skråsikkerheten både hos meg selv og mine medmennesker. Jeg synes jeg ser den vokse fram mange steder, og den ser ut til å bli styrket i sosiale medier. Den gir uttrykk for at det er mulig å tenke svart / hvitt, og enten / eller i en rekke sammensatte og kompliserte spørsmål. Som sagt, jeg er redd.

Hva mener jeg så konkret med overskriften «Skråsikkerhetens pris»? For hva er prisen, eller kanskje særlig de mellommenneskelige kostnadene, ved skråsikkerhet? Det kan være mange ting. I utgangspunktet tenker jeg at skråsikkerhet innebærer en lettvint forenkling. Når denne forenklingen presenteres som sannhet, får den mangetilhengere. Den lever særlig godt i grupper på sosiale medier som mener det samme; også det vi kaller ekkokamre. Når andre mennesker med en like lettvint forenkling kommer til motsatt konklusjon blir det et problem. Begge grupper er 100 % sikker på at de har rett, og så braker det løs i sosiale medier. Da kommer mørket fram. Mørket som skjeller ut meningsmotstanderen, ja som i ytterliggående tilfeller kommer med drapstrusler som kan gi grunnlag for politianmeldelse.

Skråsikkerhet i mellommenneskelige forhold kan også føre til andre ting. Når to fronter står steilt mot hverandre, blir miljøet de er del av splittet. Frontene begynner å komme med ukvemsord mot hverandre; det ene ordet tar det andre og motparten kan nesten beskrives som «monstre». Dette fører til at mennesker i miljøet må ta stilling; velge side. Resultatet kan bli en sterk stigmatisering som det er veldig vanskelig å komme i rette med, for ikke å snakke om å bygge bro over. Mye kan bli ødelagt ved at ord som ikke skulle vært sagt, glipper ut, står uimotsagt og får anledning til å vokse.

Hva fører så skråsikkerheten egentlig til? Jeg mener at den fjerner nyanser og hindrer dialog. Nyansene hjelper oss til å se virkelighetens sammensatte realiteter. Dialogen hjelper oss til å korrigere vårt eget syn i møte med en annens. Når både nyansene og dialogen uteblir, kan skråsikkerheten ha gode vekstvilkår.

Jeg har lyst til å ta et par eksempler. De er forskjellige, men har likevel noen likhetstrekk.

Jeg var lenge helt sikker på at ekteskapet var en ordning mellom en mann og en kvinne. Det mente jeg å finne grunnlag for i Bibelen, og jeg var i godt selskap med mange. Så hørte jeg leder av kirkerådet fortelle fra prosessen rundt vedtaket om den nye ekteskapsloven og de to likestilte liturgiene. Hun sa at det nå i Kirken er to likestilte, teologisk begrunnede syn på ekteskap. Med den kunnskapen hadde jeg to valg. Jeg kunne fortsette å hevde mitt syn, og med stor sikkerhet fortsatt fremheve at «de andre» tok feil. Jeg så raskt at mange tenkte og gjorde som meg; å tviholde på sitt ståsted. Jeg kunne ha benyttet denne anledningen til å snakke ned «de andre». Men jeg merket også noe annet. Jeg ble skremt av den absolutthet som jeg hørte, og det mørket som jeg ante, fra dem som var like skråsikre som meg. For jeg hadde jo også en annen mulighet. Heldigvis kom jeg gradvis fram til at jeg skulle ta kirkerådslederens ord på alvor. For når det er to teologisk begrunnede syn på ekteskap, hvordan kunne jeg da påtvinge andre et syn at bare en av ordningene er rett? Jeg måtte gradvis legge av meg skråsikkerheten, og innse at jeg ikke så alle sider. Selv om mitt grunnsyn ikke er endret, måtte jeg ta innover meg at andre også hadde et like velbegrunnet syn som meg. Det var både en lærepenge og en øvelse i ikke å bli fastlåst i skråsikkerheten.

Det andre eksempelet er hentet fra den høyst aktuelle debatten om Krf`s retningsvalg når det gjelder politisk samarbeid. Her er det mildt sagt delte meninger, og de ulike synene fremmes med felles leserbrev og store overskrifter i avisene. Uenighet på dette området ser ut til å være godt nyhetsstoff. Debatten går nå en periode før partiet lander et endelig vedtak tidlig i november. Jeg er medlem i Krf, og er i den forbindelse opptatt av hvordan vi diskuterer dette i partiet. Klarer vi å respektere hverandre, eller vil skråsikkerheten vinne fram også på dette området? Klarer vi å ha partiets samlede politikk for øye, og akseptere at her er det mange nyanser, har jeg håp om at vi fortsatt kan stå rimelig samlet. Går vi i skyttergravene og lar skråsikkerheten vinne fram, er jeg redd splittelse blir et faktum. I motsetning til i eksempelet over, kan jeg personlig leve godt med begge retningene. Både venstresidens solidaritetstanke og høyresidens individuelle frihet lyder godt i mine ører. Som sentrumsparti kan vi bidra til å dempe ytterlighetene på begge sider.

Jeg sier av og til litt på fleip at det ikke er lang vei fra usikkerhet og skråsikkerhet. Med det mener jeg at det å fremheve absolutter og skråsikre meninger kan være et uttrykk for usikkerhet og frykt for å slippe innover seg at det ikke er sikkert jeg har rett. Det er ikke sikkert at jeg har hele oversikten over fakta, og det er heller ikke sikkert at mine resonnementer tar hensyn til alle forhold. Hvis dette gjelder spørsmål om tro og forhold i kirke og menighet, kan det bli enda mer skremmende.

Finnes det så en vei ut av dette? Eller finnes det en vei inn i skråsikkerhetens verden som vi helst ikke bør begynne å gå? Finnes det en motsats til skråsikkerhet? Jeg tenker at motsatsen ikke nødvendigvis er usikkerhet, som vi kanskje tenker på først, men åpenhet. Åpenhet for at jeg selv kan ta feil, for at andre kan ha velbegrunnede meninger og for at verden og samfunnet kan ha endret seg siden sist jeg gjorde meg opp min mening. Åpenhet for andres meninger kan også bety å vise respekt for andre og ha ydmykhet for deres meninger. En vei med åpenhet, ydmykhet og respekt er en mye bedre vei å gå, enn skråsikkerheten som stenger ute alt annet enn mine egne meninger.

Gå til innlegget

Jeg er et noe forvirret aktivt medlem og lokalpolitiker for et parti jeg er glad i. For hva er det som skjer med KrF?

Først et lite tilbakeblikk på sist Stortingsvalg. Der opplevde vi et mediekjør på vår kjære leder som jeg syntes var noe spesielt. Han gjentok og gjentok partiets standpunkt om en høyre – sentrumsregjering, mens media gjentok og gjentok spørsmålet om hvilket regjeringsalternativ partiet gikk for. Skulle nesten tro at en samlet presse var tunghørt. Valgkvelden var ikke bedre. Den viste med all tydelighet at det fantes kun to blokker, og at sentrum var utradert. Med kun to blokker er det jo logisk at alle partier må velge side. Her skulle en tro at NRK ikke var i stand til å telle til mer enn to.

Det er min vurdering at retningsvalget er påtvunget av medias ensretting og en ny politisk situasjon. Sentrum i politikken er jo tømt for innhold bortsett fra KrF, når både Venstre og Sp har valgt side. Hvilken retning er så best? For min del er begge de to retningene både attraktive og problematiske. Venstresiden er attraktiv fordi den fronter solidaritet med de svake. Høyresiden er attraktiv fordi den fremhever friheten for enkeltmennesket til å velge. På den andre siden er venstresiden problematisk på grunn av særlig tidligere tiders motstand mot kristendom, mens høyresiden er problematisk særlig på grunn av knytningen til den mest populistiske delen av Frp. Dette betyr, så langt jeg kan se, at ingen av retningene er bare av det gode. Det vil også bety at uansett retningsvalg vil noen være uenig og kanskje melde seg ut av partiet.

Skal vi dømme ut fra de siste dagers debatt, er ikke KrF særlig gode til å takle uenighet. På et møte jeg var fremhevet kirkerådslederen at Den norske kirke må lære seg å praktisere en uenighetskultur, særlig når det gjaldt likekjønnet ekteskap. En øvelse i uenighetskultur mener jeg er en god ide også for KrF. Hvis ikke vi klarer å leve med uenighet, kan vi risikere å bli vår egen verste fiende.

Uenighet er ikke lett å takle hvis det er noen krefter som hele tiden mener å ha rett, uansett hva som er vedtatt i partiprogrammet. Slik rettroenhet kan noen ganger nærme seg en menighets bibelsyn. Men KrF er ingen menighet, og har ingen teologi. Vi er et parti som har en ideologi, og den ideologien er særlig forankret i menneskeverdet, nestekjærligheten og den kristne og humanistiske arven.

Ideologien gir retning for politikken i et samfunn som etter vår vurdering er på feil kurs. I partiet er vi ikke primært troende, men samfunnsengasjerte mennesker som kjemper for en verdipolitikk. Ikke minst på områder som menneskeverd er det mye å ta tak i framover. Vi må ikke la intern uenighet få ødelegge for et viktig arbeid.

Trykket i Vårt Land 6. september 2018.

Gå til innlegget

Absolutte og forenklede sannheter

Publisert rundt 2 år siden

I stadig større grad er samfunnsdebatten preget av absolutte og forenklede sannheter om vanskelige spørsmål. Det ser ikke ut som det er plass til nyansene, vurderingene og klokskapen. Kravet til kjappe og helst sensasjonelle nyheter er for stort. Hva gjør dette med oss?

Hva er det som har skjedd når presidenten i verdens rikeste land systematisk sier at anerkjente medier serverer falske nyheter, samtidig som han selv synes å ha enkle og absolutte svar på kompliserte spørsmål? Hva er det som skjer i Norge når alle muslimer plutselig omtales som ytterliggående terrorister? Hva er det som skjer i klagestormen mot NRK når det påstås at muslimene har trengt ut kristne fra NRK fordi en nyhetsoppleser tidligere ikke fikk bære kors på TV, mens en muslimsk programleder får bære hijab? Hva er det som skjer når tiggere på gaten automatisk omtales som del av et kriminelt nettverk? Hva er det skjer når vår innvandringsminister påstår igjen og igjen at norske verdier er i fare?

Vi blir usikre og redde, og da vil vi forsvare oss. Frykt for det ukjente og fremmedfrykt er noe som ligger i oss, og som jeg ikke tror noen av oss kan si oss helt fri fra. Det gode, gamle, trygge Norge oppfattes ikke som trygt lenger. Vi kan prøve å overse det, se på Dagsrevyen og lese våre kjære og kjente papiraviser med ansvarlig redaktør. Men det hjelper jo ikke, for det nye har kommet. Det nye er der både i form av økende antall innvandrere, og som sprikende og forvirrende informasjon på sosiale medier. Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til alt dette nye.

Hvis vi reagerer med frykt, vil vi automatisk holde det nye på avstand. Vi lager oss noen enkle «sannheter» som hjelper oss å holde det nye borte fra vår virkelighet. Hvis vi derimot innser at dette har kommet for å bli, kan vi velge å sette oss nærmere inn i det. Vi kan bli kjent med noen innvandrere og høre deres historier. Vi kan være aktiv på sosiale medier både for å se hva som rører seg der, og skape litt bedre balanse i debattene.


I de enkle og absolutte «sannhetene» vi omtalte innledningsvis er det noe som har blitt borte. Jeg synes det særlig gjelder innvandringsdebatten, nemlig nyansene og dilemmaene. Ja, noen av muslimene er radikale terrorister, men de utgjør et lite mindretall. Ja, korset ble nektet brukt ved nyhetsopplesning, men kunne vært brukt i et program ala «Faten tar valget». Ja, noen tiggere er med i kriminelle nettverk der pengene handler hos kyniske bakmenn, men det gjelder langt fra alle. Ja, det er enklere å ha klare absolutte svar på twitter, men det er bedre avveid og kvalitetssikret det vi hører og leser fra media som er forpliktet av vær varsom-plakaten.


Det er ikke vanskelig å gi klare svar. Det kan vi alle klare, selv om vi ikke har peil på hva vi snakker om. Ja, kanskje nettopp da. Det er mye mer krevende å gi velbegrunnede og nyanserte svar. Det krever egen trygghet og mot. For det ser ut som folk ikke lenger vil høre på for eller imot, på nyanser og dilemmaer. Nyhetene skal være kjappe, ufiltrerte og helst sensasjonelle hvis de skal nå gjennom og få oppmerksomhet. De nyanserte og velbegrunnede stemmene ser ut til å bli for svake, dessverre.


Jeg liker ikke det bildet jeg ser, og er redd for at dette virker fordummende og ikke minst sterkt polariserende. Hvis vi vil prøve å se nyansene, har vi et stort ansvar i å stille de rette spørsmålene for å avdekke de forenklede sannhetene; selv om vi blir ledd av. Et godt spørsmål kan være: «Hvordan vet du det?»

Gå til innlegget

Rett til barn

Publisert over 2 år siden

Barn er en gave, har vi hørt. Mon det. I dagens samfunn ser det heller ut som om barn har blitt en rettighet, nesten en handelsvare. Hvordan og hvorfor har det blitt slik?

Tidligere var normalfamilien mor-far-barn. Dette var den vanlige rammen for barns oppvekst. Ugifte og enslige hadde sjelden barn. Barn ble ikke tatt som en selvfølge, og gleden var stor når barnet kom. Barnet visste hvem som var mor og far. Ikke alle slike familier ga gode oppvekstvillkår, men det var den enheten vi kjente. I noen tilfeller var barnet adoptert inn i familien.


Denne tidligere familieenheten fremstilles av moderne mennesker som en historisk raritet. Skal vi tro medieomtalen er ikke normalfamilien lenger den typisk; det er nå mange enheter som er regnet som familier med barn: mor-medmor-barn, far-medfar-barn, mor-barn, far-barn, kvinne-barn, mann-barn, samboer-barn og ektefelle-barn. Disse nye familie-enhetene er svært ulike, men ser ut til å ha en ting felles: Et sterkt ønske om barn. Dette sterke ønsket har koblet seg til vår tids store moteord: «rettighet». Dermed fremmer alle de ulike familieenhetene et selvfølgelig krav: Retten til barn.


Det er fortsatt en forutsetning at det må sædceller og eggceller til for at det skal bli et nytt liv. Men den rådende «rettigheten» til barn har frigjort seg fra samleiet mellom far og mor. Rettigheten framstilles som et soleklart krav, og alle helseinstanser må som den største selvfølge gi det den / de voksne mener å ha rett på. Dagens teknologi gir da også mange muligheter til at denne «rettigheten» kan bli oppfylt. Det siste nye er å bruke en hjernedød kvinnes kropp som «produsent» av nye barn. Den som våger å antyde at ikke alle disse teknologiske mulighetene er etisk forsvarlig å bruke, får passet sitt påskrevet.


Hele denne utviklingen ser ut til å skje kun på de voksnes premisser. Det er de voksne som mener å ha «rett» til et barn. Barnets perspektiv synes å være fraværende. For hvem spør etter hva barna har behov for, og hva barna selv mener når de er store nok til det? Hva gjør det med et barn å ha en mor og en medmor eller far og medfar, når det vanligste fortsatt er en mor og en far? Hvordan skal et barn utvikle og kjenne sin egen identitet som mann eller kvinne når de vokser til, når forbildet er fraværende i familien? Hvordan skal et barn kunne finne ut «Hvem er jeg?», «Hvem ligner jeg på?» og «Hvorfor er jeg akkurat slik?» når faren er en sædbank i Danmark?


Når et barn blir ungdom og voksen har de ofte behov for å kjenne sitt opphav for å kunne bli trygge i sin egen identitet. Utviklingen vi ser gjør dette vanskelig, for ikke å si umulig. Jeg tror det kan føre til økende forvirring og usikkerhet blant unge når de vokser til. Når vi ikke får mulighet til å finne svar på vårt viktigste spørsmål «Hvem er jeg?», er jeg redd det vil gjøre noe med oss.


La oss dempe voksenperspektivet og fremme barneperspektivet når vi framover tar stilling til mulighetene som bioteknologi gir. Barn er ingen rettighet, men en gave som skal tas imot på deres egne premisser.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere