Per Arne Sandvold

Alder: 71
  RSS

Om Per Arne

Enkemann, 65 år. Aktiv i Den norske kirke. Opptatt av livsnær formidling; det å snakke sant om livet. Har nylig gitt ut boka "Videre, tross alt. Om utfordringer, tap og håp" som beskriver egen prosess etter at kona døde i april 2011.

Følgere

Krf - Menighet eller parti?

Publisert 3 måneder siden

Krf ser ut til å kjempe for livet. Meningsmålingene blir dårligere og dårligere. Partilederens forsøk på å spisse verdiene mislykkes. Jeg tror partiet er i en identitetskrise. Jeg tror vi må finne ut om vi er en menighet eller et parti.

Sist uke forelå en begredelig meningsmåling for Krf. Hvis dette hadde vært stortingsvalg, ville vi kun hatt en representant på Stortinget. Målingen er tatt opp i den uken da det stormet rundt Ropstads negative uttalelse om menneskesynet i deler av den grønne bevegelsen, der MDG ble oppfattet som adressen for kritikken. De reagerte sterkt. Vår tidligere partileder skal ha sagt en gang at han aldri ville karakterisere andres menneskesyn. MDG oppfattet at det var akkurat det Ropstad gjorde. Det tror jeg ikke var lurt. Resultatet er at mange Krf-ere nå flykter til MDG.

Berit Aalborg, politisk redaktør i avisen Vårt land, mener å identifisere to grupper i Krf: Den ene gruppen er mest opptatt av å verne og skjerme kristne verdier, mens den andre er opptatt av å vise hva kristen etikk, nestekjærlighet og forvalteransvar betyr i praktisk politikk. Hun mener det er den siste gruppen som nå flykter til MDG.

Jeg er langt på vei enig i Aalborg sine synspunkter, men mener at den første gruppen har noen bestemte kjennetegn. Her finner vi det jeg vil kalle menigheten Krf. Denne gruppen er skremt av at samfunnet beveger seg bort fra kristne verdier, og er opptatt av å kjempe for å gjenreise et samfunn basert på bibelsk lære. I Krf finner de sitt kristne fellesskap, og salmesangen og bønnen skaper trygghet. Jeg tror det også er her vi finner det partiet kaller grunnfjellet, og det ser ut som nåværende partiledelse er mest opptatt av denne gruppen. Problemet med denne gruppen er så langt jeg vet, at de er eldre mennesker. De er for utadgående, og jeg er redd partiet vil dø ut med dem.

Hvis partiet skal overleve og vokse, mener jeg at det er den andre gruppen, som må bli partiets basis. Denne gruppen har de samme verdiene i bunnen, men er mest opptatt av å fremme politikk i tråd med verdiene, mer enn verdiene i seg selv. De er ikke så opptatt av at samfunnet skal ha kristelige kjennetegn, men heller vise verdipolitikk i det samfunnet vi faktisk har. Før retningsvalget ble daværende partileder intervjuet av Torp. Han ble utfordret på hva som var viktig for Krf, og Knut Arild begynte å snakke om verdiene menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar. Da sa Torp: «Men er det politikk? Er ikke det verdier vi stort sett er enige i alle sammen?» Knut Arild ble svar skyldig. Jeg tenker at verdiene Krf er tuftet på ligger i ryggmargen, i vårt partis DNA, men at det er den konkrete politikken på disse områdene som teller.

Det hevdes at det er mange som sympatiserer med Krf`s politikk, men få av dem som stemmer Krf. Hvis det er rett, hvorfor er det slik? Jeg tror de som liker vår politikk, men ikke vårt parti, assosierer partiet med det jeg har kalt menigheten, og den vil de ikke inn i. Det oppfattes som noe for internt; bare for de innvidde.

Skal Krf overleve som parti, må vi tone ned menighetstanken. Vi må erkjenne at bekjennelsesparagrafen for lengst er opphevet. Vi må innse at kampen for å gjenreise et kristelig samfunn er tapt. Det er vår verdibaserte politikk folk liker, og det er den partiet må bygge videre på. Vi må derfor utmeisle tydelig politikk basert på våre kjerneverdier menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar.


Gå til innlegget

Veien til makt

Publisert 5 måneder siden

Hva er det med veien til makt som gjør at velgerne ikke kjenner seg igjen? Hva er det som skjer i de lukkede rom når partiene forhandler om posisjoner etter valget? Veien til makt er brolagt med mange hensyn, og styrt av krefter vi ikke ser.

Nå er straks måneden over som bestemmer den politiske hverdagen framover i kommunene. Valgkamp, valg, forhandlinger og posisjoner har preget dagene for de involverte. Neste måned inntar de nyvalgte lederne og medlemmene sine plasser. Innbyggerne har sagt fra om hvem de ønsker skal styre kommunen, og av hvem. Men har de fått det som de ønsker? Gjenspeiler partienes fremforhandlede posisjoner det folket ønsket i valget? Hvis ikke, hva er det som har skjedd?

Det er alt for mange eksempler på at velgerne ikke kjenner seg igjen etter at forhandlingene om posisjoner er ferdige. Det er et misforhold mellom resultatet fra valget og forhandlingsresultatet etter valget. Jeg tror årsaken ligger i veien til makt. Den veien ser ut til å være brolagt med mye forskjellig. Alle sier de forhandler til det beste for kommunen og partiet, og de forhandler for å komme i posisjon til å utføre partiets politikk. Hvorfor står vi som velgere da uforstående tilbake?

Valget er litt høytidelig. Det er den gangen hvert fjerde år da jeg som innbygger sier fra hva jeg ønsker med kommunen og lokalsamfunnet. Jeg finner mitt parti, og folk jeg har tillit til, og avgir min stemme. Fram til da har jeg vært innom på valgstand og undersøkt hvem jeg vil støtte. Jeg har fulgt med på facebook, og sett hva partiene legger ut. Jeg har lest de mange leserbrevene i lokalavisa, og av og til gremmet meg over hva noen kan tillate seg å skrive i kommentarfeltene på sosiale medier. Og jeg har valgt å stole på det partiene sier om hvem de kan, og ikke kan samarbeide med etter valget.

Hvis jeg er politiker og stiller til valg, lever jeg i håpet. Det er mye som skal ordnes. Partiet må først og fremst finne folk som er villige til å stille til valg. Så må det finne folk til å sette opp og bemanne valgstanden, de må utarbeide et program, trykke det og distribuere det til alle postkassene i kommunen. Partiet må også finne folk til å skrive leserinnlegg, og til å svare på andres innlegg. Er jeg politiker har jeg det derfor travelt i denne perioden. Så kommer valgdagen, og resultatene begynner å tikke inn på valgvaken. Jubelrop i ett hjørne og stille resignasjon i et annet høres i lokalet der det er felles valgvake. De som gjorde et godt valg, finner mange forklaringer på det i egen innsats. De som har gjort et dårlig valg, forstår først ingen ting. Deres konklusjon er at det ikke er sammenheng mellom all innsatsen i valgkampen, og valgresultatet. Velgernes dom kan være hard.

Det går ikke lang tid fra resultatet foreligger til forhandlingene mellom partiene starter. Alle har sin strategi for hvem de vil samarbeide med, og hva de vil oppnå gjennom et slikt samarbeid. Det overordnede målet er posisjon for å få gjennomslag for mest mulig av partiets politikk. Det er i hvert fall det de sier; politikerne.

Valgkampen, selve valget og de senere forhandlingene er alle steg på veien til makt. I den første delen er det om å gjøre å nå ut til flest mulig med eget partis fortreffelighet. Da er alt åpent. Når valget er gjennomført, starter forhandlingene som er begynnelsen på veien videre. Da lukkes dørene. Da drøfter partiene: Hva vil partiet oppnå i forhandlingene? Hvem er det lurest å samarbeide med? Hvor kan vi som parti få størst gjennomslag? Hvilken strategi skal vi følge i forhandlingene?

For den enkelte politiker, kan spørsmålene være annerledes: Hvordan skal jeg få oppfylt mine ambisjoner og ønsker? Hvem bør jeg snakke med? Hvordan kan jeg få den posisjonen jeg drømmer om; en posisjon med anseelse?

Så går forhandlingene sin gang. Ulike partier og partigrupper kontaktes. Iveren etter å oppnå makt blir sterkere og sterkere. Løftene under valgkampen om hvem partiet kunne og ikke kunne samarbeide med, blir fjernere og fjernere. Det er kontakter i ulike retninger. Møtene er tette. Partiet kommer til slutt fram til en avtale. Forhandlerne går tilfreds til sengs. Dagen etter er imidlertid alt snudd på hodet. De tilfredse forhandlerne opplever plutselig at det partiet de trodde de hadde avtale med, har inngått avtale med andre. En avtale som ikke skulle være mulig ut fra det som ble lovet i valgkampen.

Velgerne forstår ingen ting. Det er lett å komme med påstander om løftebrudd og ufine forhandlinger. Avstanden fra en tilsynelatende seier i valget, til et nederlag i forhandlingene er kort. Hva er da vitsen med valget, når partiene likevel etter valget gjør noe helt annet? Hvorfor blir det slik, ofte?

Maktens tiltrekningskraft ser ut til å overskygge alt annet når valget er unnagjort. Her er det helt andre krefter enn valgresultat som rår. Her gjelder det å være rask og smart, ja kanskje litt slu og ufin. Her skjer det ting som kanskje ikke tåler dagslys. Lukkede rom er flittig brukt. Alle midler ser ut til å være lov for å oppnå makt; selvfølgelig utad til det beste for landet, kommunen, folket og partiet.

Makt er i utgangspunktet nødvendig for å få gjort en jobb i politikken. Det er ikke makten, men veien til makten som jeg tror er problemet. Da ser det ut som om det er makten i seg selv som er poenget, ikke makten som et middel til å gjennomføre den politikken velgerne ga beskjed om i valget at de ønsket seg. Den som vil opptre redelig og åpent, vil ofte tape i dette spillet. Rakrygget, ja, men uten makt i tråd med valgresultatet. Er det slik vi vil ha det?

Gå til innlegget

Selv om konsernbidrag også kan flyttes til en barnehage fra andre deler av konsernet, mener jeg at konsernbidrag helst bør forbys for private barnehager med tilskudd fra det offentlige.

I en større artikkel i Vårt Land 19. august blir departementets forslag om å stille krav til hver barnehage at de er eget rettssubjekt problematisert. Det hevdes at ideelle aktører blir påført mer omfattende administrasjon og kostnader. Dette er nok korrekt, men må veies opp mot det offentliges behov for å sikre at de midlene som foreldre og det offentlige skyter inn i barnehagene, faktisk går til barna.

Det har vært satt fokus på barnehagekonsernene når det gjelder store overskudd fra barnehagedriften. Det er etter reglene fullt lovlig å ha overskudd i barnehagedriften. Forutsetningene er at den private barnehagen ikke skal belastes med andre kostnader enn til barnehagedriften, at eventuelle ytelser fra eierkonsernet er prissatt etter markedsmessige vilkår og at barnehagen har en bemanning på linje med de kommunale i samme kommune. Likevel rapporteres det om store overskudd. Hva kan det skyldes?

Jeg hadde mitt arbeid hos Fylkesmannen i Rogaland fram til 2016, og arbeidet spesielt med dette. Med erfaring fra behandling av flere tunge klagesaker, mener jeg at ikke alle midlene fra foreldrebetaling og offentlige tilskudd kommer barna i barnehagen til gode slik de skulle.

Det ene området gjelder om transaksjoner med andre selskap i konsernet er fastsatt etter vanlige markedsvilkår, eller som reglene sier «mellom uavhengige parter». Nærmere kontroll av dette viste seg å være svært vanskelig, fordi transaksjonene var sammensatt av en rekke ulike type tjenester som kunne ha ulike markedsvilkår. Sammenligningsgrunnlaget med markedet var derfor ikke til stede. Her mener jeg at konsernene har mulighet til å hente ut midler som finansierer andre deler av deres virksomhet. Løsningen er at det offentlige sterkt begrenser muligheten til slike transaksjoner.

Det andre området er ordningen med konsernbidrag som gjør det mulig lovlig å flytte overskudd mellom selskap innen samme konsern. Flyttes midler ut av en barnehage til et annet selskap som kanskje driver med noe helt annet, mener jeg det kan være et brudd på regelen om at midlene skal komme barna i barnehagen til gode. Selv om konsernbidrag også kan flyttes til en barnehage fra andre deler av konsernet, mener jeg at konsernbidrag helst bør forbys for private barnehager med tilskudd fra det offentlige. Først da kan vi i større grad sikre at innbetalte midler fra foreldrene og det offentlige blir der de var ment å være, hos barna.

Per Arne Sandvold, Egersund

Gå til innlegget

Skråsikkerhetens pris

Publisert over 1 år siden

Når vi argumenterer for noe som er viktig for oss, er det lett å tenke svart og hvitt; dem og oss. Da er vi ikke lenger åpne for å høre og respektere andre synspunkter eller korrigere egne oppfatninger. Vi blir skråsikre. Det mener jeg har en pris som er både uheldig og farlig. Det gjelder Den norske kirke, og det gjelder i disse dager Krf.

Jo eldre jeg blir, jo mer redd blir jeg. Ikke nødvendigvis for alt det onde vi hører om i verden, for det er ikke noe nytt. Det ser det ut som vi må lære oss å leve med. Nei, det jeg blir mer og mer redd for er skråsikkerheten både hos meg selv og mine medmennesker. Jeg synes jeg ser den vokse fram mange steder, og den ser ut til å bli styrket i sosiale medier. Den gir uttrykk for at det er mulig å tenke svart / hvitt, og enten / eller i en rekke sammensatte og kompliserte spørsmål. Som sagt, jeg er redd.

Hva mener jeg så konkret med overskriften «Skråsikkerhetens pris»? For hva er prisen, eller kanskje særlig de mellommenneskelige kostnadene, ved skråsikkerhet? Det kan være mange ting. I utgangspunktet tenker jeg at skråsikkerhet innebærer en lettvint forenkling. Når denne forenklingen presenteres som sannhet, får den mangetilhengere. Den lever særlig godt i grupper på sosiale medier som mener det samme; også det vi kaller ekkokamre. Når andre mennesker med en like lettvint forenkling kommer til motsatt konklusjon blir det et problem. Begge grupper er 100 % sikker på at de har rett, og så braker det løs i sosiale medier. Da kommer mørket fram. Mørket som skjeller ut meningsmotstanderen, ja som i ytterliggående tilfeller kommer med drapstrusler som kan gi grunnlag for politianmeldelse.

Skråsikkerhet i mellommenneskelige forhold kan også føre til andre ting. Når to fronter står steilt mot hverandre, blir miljøet de er del av splittet. Frontene begynner å komme med ukvemsord mot hverandre; det ene ordet tar det andre og motparten kan nesten beskrives som «monstre». Dette fører til at mennesker i miljøet må ta stilling; velge side. Resultatet kan bli en sterk stigmatisering som det er veldig vanskelig å komme i rette med, for ikke å snakke om å bygge bro over. Mye kan bli ødelagt ved at ord som ikke skulle vært sagt, glipper ut, står uimotsagt og får anledning til å vokse.

Hva fører så skråsikkerheten egentlig til? Jeg mener at den fjerner nyanser og hindrer dialog. Nyansene hjelper oss til å se virkelighetens sammensatte realiteter. Dialogen hjelper oss til å korrigere vårt eget syn i møte med en annens. Når både nyansene og dialogen uteblir, kan skråsikkerheten ha gode vekstvilkår.

Jeg har lyst til å ta et par eksempler. De er forskjellige, men har likevel noen likhetstrekk.

Jeg var lenge helt sikker på at ekteskapet var en ordning mellom en mann og en kvinne. Det mente jeg å finne grunnlag for i Bibelen, og jeg var i godt selskap med mange. Så hørte jeg leder av kirkerådet fortelle fra prosessen rundt vedtaket om den nye ekteskapsloven og de to likestilte liturgiene. Hun sa at det nå i Kirken er to likestilte, teologisk begrunnede syn på ekteskap. Med den kunnskapen hadde jeg to valg. Jeg kunne fortsette å hevde mitt syn, og med stor sikkerhet fortsatt fremheve at «de andre» tok feil. Jeg så raskt at mange tenkte og gjorde som meg; å tviholde på sitt ståsted. Jeg kunne ha benyttet denne anledningen til å snakke ned «de andre». Men jeg merket også noe annet. Jeg ble skremt av den absolutthet som jeg hørte, og det mørket som jeg ante, fra dem som var like skråsikre som meg. For jeg hadde jo også en annen mulighet. Heldigvis kom jeg gradvis fram til at jeg skulle ta kirkerådslederens ord på alvor. For når det er to teologisk begrunnede syn på ekteskap, hvordan kunne jeg da påtvinge andre et syn at bare en av ordningene er rett? Jeg måtte gradvis legge av meg skråsikkerheten, og innse at jeg ikke så alle sider. Selv om mitt grunnsyn ikke er endret, måtte jeg ta innover meg at andre også hadde et like velbegrunnet syn som meg. Det var både en lærepenge og en øvelse i ikke å bli fastlåst i skråsikkerheten.

Det andre eksempelet er hentet fra den høyst aktuelle debatten om Krf`s retningsvalg når det gjelder politisk samarbeid. Her er det mildt sagt delte meninger, og de ulike synene fremmes med felles leserbrev og store overskrifter i avisene. Uenighet på dette området ser ut til å være godt nyhetsstoff. Debatten går nå en periode før partiet lander et endelig vedtak tidlig i november. Jeg er medlem i Krf, og er i den forbindelse opptatt av hvordan vi diskuterer dette i partiet. Klarer vi å respektere hverandre, eller vil skråsikkerheten vinne fram også på dette området? Klarer vi å ha partiets samlede politikk for øye, og akseptere at her er det mange nyanser, har jeg håp om at vi fortsatt kan stå rimelig samlet. Går vi i skyttergravene og lar skråsikkerheten vinne fram, er jeg redd splittelse blir et faktum. I motsetning til i eksempelet over, kan jeg personlig leve godt med begge retningene. Både venstresidens solidaritetstanke og høyresidens individuelle frihet lyder godt i mine ører. Som sentrumsparti kan vi bidra til å dempe ytterlighetene på begge sider.

Jeg sier av og til litt på fleip at det ikke er lang vei fra usikkerhet og skråsikkerhet. Med det mener jeg at det å fremheve absolutter og skråsikre meninger kan være et uttrykk for usikkerhet og frykt for å slippe innover seg at det ikke er sikkert jeg har rett. Det er ikke sikkert at jeg har hele oversikten over fakta, og det er heller ikke sikkert at mine resonnementer tar hensyn til alle forhold. Hvis dette gjelder spørsmål om tro og forhold i kirke og menighet, kan det bli enda mer skremmende.

Finnes det så en vei ut av dette? Eller finnes det en vei inn i skråsikkerhetens verden som vi helst ikke bør begynne å gå? Finnes det en motsats til skråsikkerhet? Jeg tenker at motsatsen ikke nødvendigvis er usikkerhet, som vi kanskje tenker på først, men åpenhet. Åpenhet for at jeg selv kan ta feil, for at andre kan ha velbegrunnede meninger og for at verden og samfunnet kan ha endret seg siden sist jeg gjorde meg opp min mening. Åpenhet for andres meninger kan også bety å vise respekt for andre og ha ydmykhet for deres meninger. En vei med åpenhet, ydmykhet og respekt er en mye bedre vei å gå, enn skråsikkerheten som stenger ute alt annet enn mine egne meninger.

Gå til innlegget

Jeg er et noe forvirret aktivt medlem og lokalpolitiker for et parti jeg er glad i. For hva er det som skjer med KrF?

Først et lite tilbakeblikk på sist Stortingsvalg. Der opplevde vi et mediekjør på vår kjære leder som jeg syntes var noe spesielt. Han gjentok og gjentok partiets standpunkt om en høyre – sentrumsregjering, mens media gjentok og gjentok spørsmålet om hvilket regjeringsalternativ partiet gikk for. Skulle nesten tro at en samlet presse var tunghørt. Valgkvelden var ikke bedre. Den viste med all tydelighet at det fantes kun to blokker, og at sentrum var utradert. Med kun to blokker er det jo logisk at alle partier må velge side. Her skulle en tro at NRK ikke var i stand til å telle til mer enn to.

Det er min vurdering at retningsvalget er påtvunget av medias ensretting og en ny politisk situasjon. Sentrum i politikken er jo tømt for innhold bortsett fra KrF, når både Venstre og Sp har valgt side. Hvilken retning er så best? For min del er begge de to retningene både attraktive og problematiske. Venstresiden er attraktiv fordi den fronter solidaritet med de svake. Høyresiden er attraktiv fordi den fremhever friheten for enkeltmennesket til å velge. På den andre siden er venstresiden problematisk på grunn av særlig tidligere tiders motstand mot kristendom, mens høyresiden er problematisk særlig på grunn av knytningen til den mest populistiske delen av Frp. Dette betyr, så langt jeg kan se, at ingen av retningene er bare av det gode. Det vil også bety at uansett retningsvalg vil noen være uenig og kanskje melde seg ut av partiet.

Skal vi dømme ut fra de siste dagers debatt, er ikke KrF særlig gode til å takle uenighet. På et møte jeg var fremhevet kirkerådslederen at Den norske kirke må lære seg å praktisere en uenighetskultur, særlig når det gjaldt likekjønnet ekteskap. En øvelse i uenighetskultur mener jeg er en god ide også for KrF. Hvis ikke vi klarer å leve med uenighet, kan vi risikere å bli vår egen verste fiende.

Uenighet er ikke lett å takle hvis det er noen krefter som hele tiden mener å ha rett, uansett hva som er vedtatt i partiprogrammet. Slik rettroenhet kan noen ganger nærme seg en menighets bibelsyn. Men KrF er ingen menighet, og har ingen teologi. Vi er et parti som har en ideologi, og den ideologien er særlig forankret i menneskeverdet, nestekjærligheten og den kristne og humanistiske arven.

Ideologien gir retning for politikken i et samfunn som etter vår vurdering er på feil kurs. I partiet er vi ikke primært troende, men samfunnsengasjerte mennesker som kjemper for en verdipolitikk. Ikke minst på områder som menneskeverd er det mye å ta tak i framover. Vi må ikke la intern uenighet få ødelegge for et viktig arbeid.

Trykket i Vårt Land 6. september 2018.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere