Per Arne Sandvold

Alder: 68
  RSS

Om Per Arne

Enkemann, 65 år. Aktiv i Den norske kirke. Opptatt av livsnær formidling; det å snakke sant om livet. Har nylig gitt ut boka "Videre, tross alt. Om utfordringer, tap og håp" som beskriver egen prosess etter at kona døde i april 2011.

Følgere

Problematisk demokrati

Publisert 10 dager siden - 205 visninger

Innføringen av flertallsdemokrati i kirken er problematisk.

Den norske kirke er ved et veiskille. Da tenker jeg ikke primært på skillet mellom stat og kirke, men innføring av kirke­demokrati. For det er ikke skillet med Staten som er problematisk, men at det er innført flertallsdemokrati i Den norske kirke som kirkesamfunn.

Jeg er politisk engasjert, og sto derfor på stand på torget i forbindelse med kommunevalget for to år siden. Det var en rar opplevelse å stå ved siden av tilsynelatende tilsvarende stand for Åpen folke­kirke. Jeg syntes det var noe som ikke stemte; er kirkevalglister å sammenligne med politiske partier? Skal kirken styres demokratisk med «kamp» mellom ulike kirkevalglister?

Kirkeforliket som var forløperen til skillet mellom staten og Den norske kirke, satte blant annet som betingelse at demokratiet i kirken skulle bli bedre. Kirken måtte vise at en større del av medlemmene gikk til ­urnene ved kirke­valget, ­ellers kunne gjennomføring av skillet mellom staten og kirken komme i fare. Deltakelsen ved kirkevalget økte da også, men det var stort sett på grunn av én sak – vielse av likekjønnede. Tjener en slik form for demokrati Kirken som kirkesamfunn, eller tjener det i første rekke de politikerne som viste «styrke» ved å stille krav om det?

Jeg mener at innføring av demokratiske spille­regler i kirken etter modell av vårt politiske system, er dypt problematisk. Bakgrunnen er spørsmålet om hva som er den øverste autoritet i et kirkesamfunn. Som kristen trodde jeg at det var Guds ord, ikke Kirkemøtet. Jeg trodde at vi med god veiledning fra biskopenes lærenemnd, skulle komme fram til tolkninger av Guds ord som var relevante og aktuelle i dagens samfunn. Biskopene ser ut til å ha abdisert, og i stedet er det Kirke­møtet med en blanding av helt vanlige medlemmer, prester og biskoper som skal fastsette hva som er rett lære i kirken. Dette innebærer at det er de valgte ­delegatene til Kirkemøtet som er Den norske ­kirkes øverste autoritet, også når det gjelder tolkning og utleggelse av Guds ord. Dette er etter mitt syn å pålegge Kirkemøtet et ansvar de ikke er i stand til eller kompetente til å påta seg.

Jeg er derfor helt uenig i en slik organisering, og er på denne bakgrunn dypt bekymret for at dette kan komme til å utvanne og ødelegge Den norske kirke innenfra. Da har vi ikke lenger ytre krefter å kjempe mot, men oss selv.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.02.2017

Gå til innlegget

Å leve som kristen

Publisert rundt 2 måneder siden - 190 visninger

Vårt land har i det siste hatt artikler om det å leve som kristen. Det er flere som sier de er usikre på hva det betyr i dagliglivet. Jeg tror det henger mye sammen med om vi lar oss prege av åndens gaver.

 

Å delta i gudstjenesten på søndag er et tydelig utslag av kristenlivet. I hverdagene gjør vi stort sett det samme som alle andre, og det blir mindre tydelig hvem vi er; ja kanskje utydelig. Jeg har tenkt mye på dette.

 

Det å være kristen betyr å tro på noe utenfor meg selv. Jeg opplever dette som en stor trygghet i det daglige, og troen gjør det lettere for meg å leve. Som kristne har vi fått tilgang til en ny dimensjon, Den hellige ånd. Det er en ånd som i høyeste grad er på talefot med Gud. Vi har med andre ord fått en helt spesiell kommunikasjonskanal, som alltid er tilgjengelig. Det får konsekvenser for hvordan vi tenker, er og handler; kanskje uten at vi merker det. Men hvilke uttrykk får troen og Ånden i vårt liv?

 

I brevet til Galaterne kap.5 er åndens gaver presentert. Dette er en rekke egenskaper som de fleste vil være enige om er gode: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Tenk deg at du møter et menneske som er sterkt preget ev disse egenskapene. Hvordan er det å være i nærheten? Hvordan føler du deg? Får du lyst til å være mere sammen med denne personen? Jeg tror svaret er ubetinget ja. Jeg tror jeg ville følt meg sett, verdsatt, lyttet til og elsket. Hva tror du det hadde gjort med samfunnet og verden hvis menneskene hadde vært preget av disse egenskapene?  Vi hadde alle fått det mye bedre. Men er disse spesifikt kristne? Dei kanskje ikke, men de er høyst menneskelige. Alle ville sette pris på dem.

 

Samme brevet er høyst realistisk om hvordan vi faktisk lever som mennesker. Vårt naturlige begjær er å tenke på oss selv først. Det kan få mange utslag. Her er nevnt: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Hvordan tror du det hadde vært å møte et menneske som var sterkt preget av en eller flere av disse egenskapene? Ikke spesielt festlig. Jeg tror ikke vi hadde ønsket å være i nærheten for lenge. Selv om de færreste av oss lever ut alt det som er beskrevet over, tror jeg vi kjenner oss igjen i noe.

 

Livet er en kamp mellom å la egne behov og lyster uforstyrret styre oss, og å løfte blikket og slippe til godheten som åndens gaver representerer. Som kristne vet vi om denne kampen, og er oss bevisst på at vi må gjøre valg bort fra vår egen egoisme. Med en tro kan vi få hjelp til å arbeide med å  slippe til godheten. Jeg tror det vil merkes. Uten en tro er det lett at vår egen vilje får fritt spillerom, og det blir en selvfølge å få sine lyster og sin vilje tilfredsstilt fullt ut. Uten en tro vil vi derfor ikke uten videre merke kampen, og da vil vi heller ikke jobbe med godheten.

 

Gå til innlegget

Hva vil det egentlig si 
å være norsk?

Publisert 12 måneder siden - 579 visninger

Det er på tide å innse noen realiteter. Norge har ikke en ­ensartet kultur lenger, vi er flerkulturelle. Norge er ikke bare etnisk norsk lenger, vi har fleretnisk bakgrunn.

Våre mange nye innbyggere ­utfordrer oss. De utfordrer vår velferdsstat, våre meninger og våre holdninger. Men kanskje enda viktigere, de utfordrer vår identitet.

Å være norsk er en del av min identitet. Jeg er født her, oppvokst her og kjenner meg hjemme her. Jeg kan vel si at jeg er etnisk norsk, selv om det for lenge siden kom noen fra Sverige inn i min morsslekt. Jeg er trygt forankret i de norske verdiene og det norske levesettet. Jeg er medlem av folkekirken, og er vel kanskje å regne som en tradisjonell norsk innbygger av noe eldre dato.

Jeg har fulle rettigheter i det norske samfunnet, noe jeg ikke tenker mye på fordi det har blitt en selvfølge. Jeg føler meg heldig som kan være trygg på at jeg er norsk, og at ingen kan ta fra meg denne tryggheten.

Mange i Norge har ikke denne trygg­heten. De kan ha sin bakgrunn fra et annet land, en annen kultur og en annen religion. De kjenner ikke de norske verdiene og det norske levesettet. De bruker lang tid på å finne ut hvordan de kan leve i Norge.

De ønsker å være fullverdige borgere som yter sin del for fellesskapet, men sliter med å finne ut hvordan. De er redde for å gjøre noe dumt som høster kritikk fra oss gammel-etniske.

Vi gammel-etniske tror at Norge er eller kanskje burde være som før. Norge skal fortsette uendret, slik vi noe eldre husker det var og kanskje mener det skal være. Vi leser om at det ikke er slik lenger, og blir forvirret. For hva har Norge blitt og hva er norsk? Hvor er de norske verdiene, det norske levesettet? Blir det ødelagt av alt dette nye, alle disse menneskene med fremmede kulturer og religioner? Hvor er Norge egentlig på vei?

Det er på tide å innse noen realiteter. Norge har ikke en ensartet kultur lenger, vi er flerkulturelle. Norge er ikke bare ­etnisk norsk lenger, vi har fleretnisk bakgrunn. Norge har ikke bare en dominerende religion lenger, men er et variert religiøst landskap med flere religioner. Norge har ikke bare ett levesett lenger, men mange. Dette er en utfordring, men gir også muligheter.

Vi gammel-etniske må bare innse at Norge ikke er og vil aldri bli som før. Skal vi være lei oss for det? Skal vi se det som en trussel, eller som en mulighet? Skal vi bli skremt av alt dette nye, eller skal vi se på det med positiv nysgjerrighet og spørre hva nytt dette kan føre til?

Og ikke minst; skal vi holde oss på ­betryggende og betraktende avstand fra alle disse fremmede menneskene, for sikkerhets skyld? Eller skal vi prøve å finne ut hva vi har felles og hvordan vi kan være ressurser for hverandre?

I alt dette nye som kan bli fremstilt som en trussel mot det norske, må vi se etter det som er felles. For det er lett å se seg blind på forskjellighetene. Det vi har felles er at vi er mennesker. Vi er mennesker med drømmer om et godt liv. Det vi har felles er det samme landet; det er her vi skal bo sammen.

Det vi har felles er ønsket om en best mulig fremtid for oss, våre barn og barne­barn. Det vi har felles er ønsket om å bygge videre på det som kjennetegner det norske; vår felles kristne og humanistiske arv. Vi sier vi satser på menneskerettighetene, men de er også en rett for alle til å leve som mennesker.

Blant oss er det noen som vil ødelegge. Blant oss er det noen kjeltringer. De vil ødelegge gjennom kriminalitet og terror. Men er det flere kjeltringer blant de som er våre nye medborgere enn blant oss gammel-etniske? Noen vil ha det til at det er tilfellet.

Det som er sikkert er at kjeltringer finnes overalt, blant alle folkeslag og ulike etniske grupper. Det er en del av ­menneskenaturen; det feilbarlige ­mennesket. Kjeltringer fortjener sin straff, uansett hvilke etniske grupper de til­hører. Hvem var det forresten som sto for den største terrorhandling på norsk jord hittil? Det var i hvert fall ikke en med ­ny-etnisk bakgrunn.

Men det er også noen krefter blant oss som vil ødelegge indirekte gjennom å få oss til å tro at alt dette nye er farlig, skummelt og ikke hører hjemme her. Hører vi for mye på disse, mister vi vår menneskelighet. Lar vi oss lure til å tro at de snakker sant, mister vi de positive mulig­hetene av syne.

Hvordan skal vi så komme videre? Vi må satse nettopp på vår menneskelighet. Vi må satse på å bli kjent med våre fleretniske naboer. Vi må slutte å tro at alt i Norge er som før, og avgrense vår ­omgangskrets til oss etniske. Det mest naturlige i et fleretnisk land er å ha fler­etniske venner. Kanskje du har noen i ­nabohuset?

Først publisert i Vårt Land 25.2.2016

Gå til innlegget

Snåsamannen 
og det uforklarlige

Publisert rundt 1 år siden - 409 visninger

For meg fremstår Joralf som en ydmyk Guds tjener som bruker 
sine evner til andres beste.

Folk strømmer til kinoer for å se filmen om Snåsamannen, Joralf Gjerstad. Hvorfor gjør vi det? Er det sensasjonshunger, nysgjerrighet eller lengsel etter noe vi kanskje ikke helt forstår? Kanskje det er flere av oss i kinosalen som har plager som vi av hele oss ønsker å bli kvitt?

Uansett bakgrunn er det et interessant fenomen, både mannen og hans virke og filmen om ham.

Filmen fører også til en debatt. En biskop beklager at Den norske kirke har forsømt den helbredende tjenesten. Andre advarer mot store ord i beklagelsen. Leger går ut og sier at Joralf Gjerstad ikke har spesielt sensasjonelle evner, mens andre leger nærmer seg dette fenomenet med et åpnere sinn.

På filmen sier Snåsamannen om seg selv at han ikke er som andre folk. Han har synske evner og varme hender. Det er ikke tvil om at dette fører til noe godt for de som har fått hjelp av ham. Noen blir friskere eller nesten helt friske, mens andre kanskje har fått en ny styrke til å bære den sykdommen eller lidelsen de hadde da de kom.

Slike uforklarlige hendelser tester våre grenser. Noen av oss aksepterer ikke noe annet enn det vi forstår, eller vitenskapen kan bekrefte. Vi får rett og slett angst når noen påstår at det finnes noe vi ikke kan forklare.

Dermed begrenser vi oppfatningen av oss selv, andre mennesker og vår verden til det vi som mennesker mener å ha oversikt over. Vi må forstå det som skjer når Joralf legger hendene sine på folk; hvis ikke avviser vi det.

Andre av oss aksepterer at verken vi eller ­vitenskapen kan forklare alt, verken i dag eller i fremtiden. Vi aksepterer at det er en dimensjon over livet som vi ikke kan forklare, men bare må akseptere.

«Det er mer mellom himmel og jord enn det vi forstår», sier vi gjerne. Vi vil være nysgjerrige på og åpne for noe uforståelig, noe «overjordisk». Vi tror det finnes noe, uten å vite det sikkert.

Hva sier Joralf selv? Han sier at han ikke vet hvorfor han kan hjelpe mennesker på denne måten; det bare skjer. Men han bryr seg ikke om å forstå. Han er mye mer opptatt av den virkningen det har på de menneskene han møter.

Han er ikke tvil om at han har en oppgave for det gode; en oppgave han har kjempet både med og mot i mange år og som har gitt ham både gleder og sorger.

I boka som han skrev i 2010 med tittelen: «Joralf Gjerstad. Den gode kraften» kommer han nærmere inn på dette. Han skriver blant annet: «Storheten i skaperverket makter ingen av oss å gi den rette forklaring på, det er lukket for oss mennesker.

Storheten som vi beundrer, er tilknyttet en hellig makt. Alt liv er bundet til denne makten. Alt dette er lukket for vår viten. Slik er det også med mitt virke, evnen er tilknyttet meg, men den hellige makt har råderett over den.»

Som kristen ser jeg Joralf som en Guds mann. Jeg sier ikke dette for å ta Snåsa­mannen til inntekt for kristendommen, men for meg fremstår Joralf som en ydmyk Guds tjener som bruker sine ­evner til andres beste­. Mannen er full av ekte kjærlighet og omsorg for sine medmennesker, og er lite opptatt av seg selv og sine egne plager.

Han er raus mot alle som kommer, og reagerer kraftig når mennesker snakker seg selv ned. Hva annet er dette enn Guds store­ kjærlighet til alle mennesker, uttrykt konkret gjennom samtale og varme hender?

Slik skulle vi alle bruke våre evner og anlegg til hverandres beste. Her har noen hver av oss utrolig mye å lære. Derfor er jeg glad for at biskopen unnskyldte kirkens forsømmelse av den helbredende tjenesten.

Først publisert i Vårt Land 2.2.2016

Gå til innlegget

Folkekirke eller kirkesamfunn?

Publisert over 1 år siden - 272 visninger

To av de store misjonsorganisasjonene har vedtatt å opprette egne kirkesamfunn. Lederen i Vårt land 11.7.2015 skriver: "Det blir ikke tommere i kirkebenken av dette". Dette uttrykker en dyp splittelse i Den norske kirke, ikke en sak om kirkebesøk.

Misjonssambandet har nå vedtatt å opprette kirkesamfunn. Indremisjonsforbundet har gjort det samme for flere år siden. Vårt land omtaler det på lederplass lørdag 11.juli 2015. Lederen har en ryddig omtale av dette, med ett unntak. Siste setningen: «Det blir ikke tommere i kirkebenkene av dette» gjorde at jeg lurte på om jeg leste rett. Det gjorde jeg.

Etableringen av kirkesamfunn med utgangspunkt i misjonsorganisasjoner uttrykker noe langt mere enn antall mennesker i kirkebenkene i Den norske kirke. Det uttrykker etter min mening en dyp splittelse i det vi kaller folkekirken. Denne dype splittelsen kommer ofte til overflaten, og gjelder både synet på Guds ordninger i Bibelen, og hva denne vår folkekirke egentlig skal være.

Med Guds ordninger mener jeg blant annet spørsmålet om to av samme kjønn skal kunne gifte seg innenfor denne kirkens rammer. De som mener at det ikke er mulig, viser til Guds ordning der ekteskapet er en livslang forpliktelse mellom en mann og en kvinne. De som mener at likekjønnede kan gifte seg innenfor kirkens rammer, støtter seg så langt jeg kan forstå til kjærlighetsbudet, og at dette står høyere enn andre ordninger i Bibelen.

Hva folkekirken skal være kommer etter min mening blant annet til syne gjennom det opprinnelige statlige pålegget om mere demokrati. Dette pålegget legger opp til at Den norske kirke som organisasjon skal følge demokratiske spilleregler. Pålegget var nærmest en betingelse for at kirken skulle få lov til å skille seg fra Staten. Det høres jo greit ut å være demokratisk, men hvilke konsekvenser får det for folkekirken som menighet?

Jeg mener at kirken har havnet i en situasjon der den samtidig skal ri to hester som vil hver sin vei. Den ene hesten sier «jeg er en menighet» og rir i den retningen som mange mener vi kan lese oss til i Guds ord. Den andre hesten sier «vi tilhører folket» og rir i den retningen endrede samfunnsforhold og synet på samfunnsordninger tilsier. Biskopene, bispedømmerådene, Kirkerådet og Kirkemøtet har over lang tid jobbet hardt for at disse to hestene skal gå i tospann. Jeg synes å se en utvikling der hestene blir mer og mer uregjerlige, og mindre og mindre lystne på å fortsette. 

Dette er etter min vurdering bakgrunnen for at misjonsorganisasjoner starter egne kirkesamfunn. De vil bare være menighet, og det var da også understreket i intervju fra Misjonssambandet at «vi vil aldri bli en folkekirke». Hva da med folkekirken? Er det mulig på sikt å holde de to hestene sammen i tospannet? Eller må det en grunnleggende endring til? Jeg tror vi må tenke litt drastisk. Hvorfor ikke la samfunnet i større grad få styre med det som hører samfunnet til, og kirken med det som hører kirken til? Helt konkret; hvorfor ikke frata Den norske kirke ordinasjonsretten? Da kunne de som ønsket det be om kirkens velsignelse over sitt forhold etter at de er viet av samfunnet. Da kunne også kirken i større grad opptre som et genuint kirkesamfunn, som naturlig nok er forpliktet til å følge den bibelske lære. Det er denne grunnleggende debatten jeg savner, ikke spørsmålet om hvor mange sitteplasser som er opptatt i kirkebenkene.

Biskop Per Arne Dahl fremsetter et balansert syn på dette i Vårt land 28.7.2015. Han ønsker ikke å vie likekjønnede, men gi mulighet til en verdig og forutsigbar fobønnshandling for likekjønnede par som har giftet seg offentlig.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Are Karlsen kommenterte på
Den nye sionismen
3 minutter siden / 42 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
9 minutter siden / 6373 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
10 minutter siden / 6373 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
13 minutter siden / 6373 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Hva med hjertelaget?
24 minutter siden / 592 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
rundt 1 time siden / 2358 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Etter 40 år med Oase
rundt 1 time siden / 1298 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 1 time siden / 6373 visninger
Rudi Wara kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
rundt 1 time siden / 2358 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Hva med hjertelaget?
rundt 1 time siden / 592 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Er kirkelig likekjønnet vigsel et frelsesspørsmål?
rundt 1 time siden / 1160 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Hva med hjertelaget?
rundt 1 time siden / 592 visninger
Les flere