Per Arne Sandvold

Alder: 68
  RSS

Om Per Arne

Enkemann, 65 år. Aktiv i Den norske kirke. Opptatt av livsnær formidling; det å snakke sant om livet. Har nylig gitt ut boka "Videre, tross alt. Om utfordringer, tap og håp" som beskriver egen prosess etter at kona døde i april 2011.

Følgere

Absolutte og forenklede sannheter

Publisert 3 måneder siden - 210 visninger

I stadig større grad er samfunnsdebatten preget av absolutte og forenklede sannheter om vanskelige spørsmål. Det ser ikke ut som det er plass til nyansene, vurderingene og klokskapen. Kravet til kjappe og helst sensasjonelle nyheter er for stort. Hva gjør dette med oss?

Hva er det som har skjedd når presidenten i verdens rikeste land systematisk sier at anerkjente medier serverer falske nyheter, samtidig som han selv synes å ha enkle og absolutte svar på kompliserte spørsmål? Hva er det som skjer i Norge når alle muslimer plutselig omtales som ytterliggående terrorister? Hva er det som skjer i klagestormen mot NRK når det påstås at muslimene har trengt ut kristne fra NRK fordi en nyhetsoppleser tidligere ikke fikk bære kors på TV, mens en muslimsk programleder får bære hijab? Hva er det som skjer når tiggere på gaten automatisk omtales som del av et kriminelt nettverk? Hva er det skjer når vår innvandringsminister påstår igjen og igjen at norske verdier er i fare?

Vi blir usikre og redde, og da vil vi forsvare oss. Frykt for det ukjente og fremmedfrykt er noe som ligger i oss, og som jeg ikke tror noen av oss kan si oss helt fri fra. Det gode, gamle, trygge Norge oppfattes ikke som trygt lenger. Vi kan prøve å overse det, se på Dagsrevyen og lese våre kjære og kjente papiraviser med ansvarlig redaktør. Men det hjelper jo ikke, for det nye har kommet. Det nye er der både i form av økende antall innvandrere, og som sprikende og forvirrende informasjon på sosiale medier. Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til alt dette nye.

Hvis vi reagerer med frykt, vil vi automatisk holde det nye på avstand. Vi lager oss noen enkle «sannheter» som hjelper oss å holde det nye borte fra vår virkelighet. Hvis vi derimot innser at dette har kommet for å bli, kan vi velge å sette oss nærmere inn i det. Vi kan bli kjent med noen innvandrere og høre deres historier. Vi kan være aktiv på sosiale medier både for å se hva som rører seg der, og skape litt bedre balanse i debattene.


I de enkle og absolutte «sannhetene» vi omtalte innledningsvis er det noe som har blitt borte. Jeg synes det særlig gjelder innvandringsdebatten, nemlig nyansene og dilemmaene. Ja, noen av muslimene er radikale terrorister, men de utgjør et lite mindretall. Ja, korset ble nektet brukt ved nyhetsopplesning, men kunne vært brukt i et program ala «Faten tar valget». Ja, noen tiggere er med i kriminelle nettverk der pengene handler hos kyniske bakmenn, men det gjelder langt fra alle. Ja, det er enklere å ha klare absolutte svar på twitter, men det er bedre avveid og kvalitetssikret det vi hører og leser fra media som er forpliktet av vær varsom-plakaten.


Det er ikke vanskelig å gi klare svar. Det kan vi alle klare, selv om vi ikke har peil på hva vi snakker om. Ja, kanskje nettopp da. Det er mye mer krevende å gi velbegrunnede og nyanserte svar. Det krever egen trygghet og mot. For det ser ut som folk ikke lenger vil høre på for eller imot, på nyanser og dilemmaer. Nyhetene skal være kjappe, ufiltrerte og helst sensasjonelle hvis de skal nå gjennom og få oppmerksomhet. De nyanserte og velbegrunnede stemmene ser ut til å bli for svake, dessverre.


Jeg liker ikke det bildet jeg ser, og er redd for at dette virker fordummende og ikke minst sterkt polariserende. Hvis vi vil prøve å se nyansene, har vi et stort ansvar i å stille de rette spørsmålene for å avdekke de forenklede sannhetene; selv om vi blir ledd av. Et godt spørsmål kan være: «Hvordan vet du det?»

Gå til innlegget

Rett til barn

Publisert 9 måneder siden - 326 visninger

Barn er en gave, har vi hørt. Mon det. I dagens samfunn ser det heller ut som om barn har blitt en rettighet, nesten en handelsvare. Hvordan og hvorfor har det blitt slik?

Tidligere var normalfamilien mor-far-barn. Dette var den vanlige rammen for barns oppvekst. Ugifte og enslige hadde sjelden barn. Barn ble ikke tatt som en selvfølge, og gleden var stor når barnet kom. Barnet visste hvem som var mor og far. Ikke alle slike familier ga gode oppvekstvillkår, men det var den enheten vi kjente. I noen tilfeller var barnet adoptert inn i familien.


Denne tidligere familieenheten fremstilles av moderne mennesker som en historisk raritet. Skal vi tro medieomtalen er ikke normalfamilien lenger den typisk; det er nå mange enheter som er regnet som familier med barn: mor-medmor-barn, far-medfar-barn, mor-barn, far-barn, kvinne-barn, mann-barn, samboer-barn og ektefelle-barn. Disse nye familie-enhetene er svært ulike, men ser ut til å ha en ting felles: Et sterkt ønske om barn. Dette sterke ønsket har koblet seg til vår tids store moteord: «rettighet». Dermed fremmer alle de ulike familieenhetene et selvfølgelig krav: Retten til barn.


Det er fortsatt en forutsetning at det må sædceller og eggceller til for at det skal bli et nytt liv. Men den rådende «rettigheten» til barn har frigjort seg fra samleiet mellom far og mor. Rettigheten framstilles som et soleklart krav, og alle helseinstanser må som den største selvfølge gi det den / de voksne mener å ha rett på. Dagens teknologi gir da også mange muligheter til at denne «rettigheten» kan bli oppfylt. Det siste nye er å bruke en hjernedød kvinnes kropp som «produsent» av nye barn. Den som våger å antyde at ikke alle disse teknologiske mulighetene er etisk forsvarlig å bruke, får passet sitt påskrevet.


Hele denne utviklingen ser ut til å skje kun på de voksnes premisser. Det er de voksne som mener å ha «rett» til et barn. Barnets perspektiv synes å være fraværende. For hvem spør etter hva barna har behov for, og hva barna selv mener når de er store nok til det? Hva gjør det med et barn å ha en mor og en medmor eller far og medfar, når det vanligste fortsatt er en mor og en far? Hvordan skal et barn utvikle og kjenne sin egen identitet som mann eller kvinne når de vokser til, når forbildet er fraværende i familien? Hvordan skal et barn kunne finne ut «Hvem er jeg?», «Hvem ligner jeg på?» og «Hvorfor er jeg akkurat slik?» når faren er en sædbank i Danmark?


Når et barn blir ungdom og voksen har de ofte behov for å kjenne sitt opphav for å kunne bli trygge i sin egen identitet. Utviklingen vi ser gjør dette vanskelig, for ikke å si umulig. Jeg tror det kan føre til økende forvirring og usikkerhet blant unge når de vokser til. Når vi ikke får mulighet til å finne svar på vårt viktigste spørsmål «Hvem er jeg?», er jeg redd det vil gjøre noe med oss.


La oss dempe voksenperspektivet og fremme barneperspektivet når vi framover tar stilling til mulighetene som bioteknologi gir. Barn er ingen rettighet, men en gave som skal tas imot på deres egne premisser.

Gå til innlegget

Arvesynd i asylpolitikken?

Publisert 10 måneder siden - 1291 visninger

I Norge står en hel familie med lovlig opphold i Norge i fare for å miste sitt statsborgerskap fordi besteforeldrene skal ha løyet. Løgn ser ut til å gå i arv uten at de neste generasjonene er klar over det. Har vi fått en ny arvesynd i Norge?

I disse dager verserer en sak for retten om tilbakekallelse av statsborgerskap for en mann etter 17 år i Norge. Bakgrunnen er at personen skal ha løyet for utlendingsmyndighetene om opphavsland ved ankomst. Han var 14 år da han ankom landet vårt, og er nå godt integrert med høyere utdanning og fast jobb. En hel familie risikerer det samme etter 27 år. Der er det besteforeldrene som skal ha løyet. Nå står hele familien på 12 i fare for å måtte forlate landet.


Hva er det vi driver med i dette landet? Mennesker som er fullt integrert, gjør et samfunnsnyttig arbeid og ikke er til byrde for noen, skal kastes ut? Det ser ut som Norge har begynt å praktisere en ny form for arvesynd! Det trygge og vennligsinnede Norge kaster ut folk fordi de eller deres foreldre eller besteforeldre skal har løyet. Det har ingen betydning om det var i går, for 17 eller for 27 år siden. Hva er vi redde for? Er det den påståtte løgnen som provoserer så sterkt at de må kastes ut? Hva med alle andre i Norge som har løyet en eller flere ganger? Skal vi også kastes ut?


Dette er mennesker som har kommet til Norge av en grunn. De er gjerne unge når de kommer; usikre på det meste og livredde for alt som har med politi og myndigheter å gjøre. Da kan det være fort gjort for en 14-åring eller for den saks skyld en voksen å si noe feil, eller bli misforstått. Med seg i sin mentale bagasje har de kanskje groteske krigsopplevelser, drap av familiemedlemmer og ødelagte hjem. De har reist langt og farefullt for å komme til et land de trodde var trygt. De får opphold, og i mange, mange år lever de trygt og godt – tror de. Plutselig får de en beskjed om at de kan miste sitt norske statsborgerskap. Ikke bare dem, men hele familien! Hele livsgrunnlaget er dermed revet bort, tryggheten er fordunstet og katastrofeopplevelsen et faktum. Gamle traumer aktiveres på et blunk. Var ikke Norge trygt likevel?


Aftenposten skriver at det i mange land ikke er mulig å tilbakekalle statsborgerskap i det hele tatt. I noen land er foreldelsen 5 år i forhold til feil opplysninger ved opphold. I Norge er det ingen slik foreldelsesfrist. Alle våre nye landsmenn kan derfor risikere å miste sitt kjærkomne norske statsborgerskap, hvis myndighetene mener at det forelå bevisst feilaktige opplysninger ved opphold.


Jeg tror det er på høy tid at vi «tar til vettet». Hvis myndighetene har godkjent en person til å få norsk statsborgerskap, mener jeg i utgangspunktet at dette skulle være livsvarig. Hvis det er kriminalitet, forbrytelser eller andre lovstridige forhold blant våre nye landsmenn, har vi den alminnelige straffelovgivningen og rettsvesenet til å ta seg av dette. Hvis det så senere viser seg at statsborgerskapet er gitt på feil grunnlag, mener jeg at dette også er et ansvar som myndighetene som har godkjent statsborgerskapet må ta. De må undersøke grundig nok til å være sikker på at en person kan bli norsk statsborger. Som minimum mener jeg at en foreldelsesfrist på 5 år bør være mer enn lenge nok. Da har myndighetene et press på seg til å få vurdert slike saker i tide, og alle er kjent med at 5 år er en viktig grense. Med nåværende praksis må jeg si at jeg skjemmes over Norge.

Gå til innlegget

Problematisk demokrati

Publisert 10 måneder siden - 230 visninger

Innføringen av flertallsdemokrati i kirken er problematisk.

Den norske kirke er ved et veiskille. Da tenker jeg ikke primært på skillet mellom stat og kirke, men innføring av kirke­demokrati. For det er ikke skillet med Staten som er problematisk, men at det er innført flertallsdemokrati i Den norske kirke som kirkesamfunn.

Jeg er politisk engasjert, og sto derfor på stand på torget i forbindelse med kommunevalget for to år siden. Det var en rar opplevelse å stå ved siden av tilsynelatende tilsvarende stand for Åpen folke­kirke. Jeg syntes det var noe som ikke stemte; er kirkevalglister å sammenligne med politiske partier? Skal kirken styres demokratisk med «kamp» mellom ulike kirkevalglister?

Kirkeforliket som var forløperen til skillet mellom staten og Den norske kirke, satte blant annet som betingelse at demokratiet i kirken skulle bli bedre. Kirken måtte vise at en større del av medlemmene gikk til ­urnene ved kirke­valget, ­ellers kunne gjennomføring av skillet mellom staten og kirken komme i fare. Deltakelsen ved kirkevalget økte da også, men det var stort sett på grunn av én sak – vielse av likekjønnede. Tjener en slik form for demokrati Kirken som kirkesamfunn, eller tjener det i første rekke de politikerne som viste «styrke» ved å stille krav om det?

Jeg mener at innføring av demokratiske spille­regler i kirken etter modell av vårt politiske system, er dypt problematisk. Bakgrunnen er spørsmålet om hva som er den øverste autoritet i et kirkesamfunn. Som kristen trodde jeg at det var Guds ord, ikke Kirkemøtet. Jeg trodde at vi med god veiledning fra biskopenes lærenemnd, skulle komme fram til tolkninger av Guds ord som var relevante og aktuelle i dagens samfunn. Biskopene ser ut til å ha abdisert, og i stedet er det Kirke­møtet med en blanding av helt vanlige medlemmer, prester og biskoper som skal fastsette hva som er rett lære i kirken. Dette innebærer at det er de valgte ­delegatene til Kirkemøtet som er Den norske ­kirkes øverste autoritet, også når det gjelder tolkning og utleggelse av Guds ord. Dette er etter mitt syn å pålegge Kirkemøtet et ansvar de ikke er i stand til eller kompetente til å påta seg.

Jeg er derfor helt uenig i en slik organisering, og er på denne bakgrunn dypt bekymret for at dette kan komme til å utvanne og ødelegge Den norske kirke innenfra. Da har vi ikke lenger ytre krefter å kjempe mot, men oss selv.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.02.2017

Gå til innlegget

Å leve som kristen

Publisert 11 måneder siden - 217 visninger

Vårt land har i det siste hatt artikler om det å leve som kristen. Det er flere som sier de er usikre på hva det betyr i dagliglivet. Jeg tror det henger mye sammen med om vi lar oss prege av åndens gaver.

 

Å delta i gudstjenesten på søndag er et tydelig utslag av kristenlivet. I hverdagene gjør vi stort sett det samme som alle andre, og det blir mindre tydelig hvem vi er; ja kanskje utydelig. Jeg har tenkt mye på dette.

 

Det å være kristen betyr å tro på noe utenfor meg selv. Jeg opplever dette som en stor trygghet i det daglige, og troen gjør det lettere for meg å leve. Som kristne har vi fått tilgang til en ny dimensjon, Den hellige ånd. Det er en ånd som i høyeste grad er på talefot med Gud. Vi har med andre ord fått en helt spesiell kommunikasjonskanal, som alltid er tilgjengelig. Det får konsekvenser for hvordan vi tenker, er og handler; kanskje uten at vi merker det. Men hvilke uttrykk får troen og Ånden i vårt liv?

 

I brevet til Galaterne kap.5 er åndens gaver presentert. Dette er en rekke egenskaper som de fleste vil være enige om er gode: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Tenk deg at du møter et menneske som er sterkt preget ev disse egenskapene. Hvordan er det å være i nærheten? Hvordan føler du deg? Får du lyst til å være mere sammen med denne personen? Jeg tror svaret er ubetinget ja. Jeg tror jeg ville følt meg sett, verdsatt, lyttet til og elsket. Hva tror du det hadde gjort med samfunnet og verden hvis menneskene hadde vært preget av disse egenskapene?  Vi hadde alle fått det mye bedre. Men er disse spesifikt kristne? Dei kanskje ikke, men de er høyst menneskelige. Alle ville sette pris på dem.

 

Samme brevet er høyst realistisk om hvordan vi faktisk lever som mennesker. Vårt naturlige begjær er å tenke på oss selv først. Det kan få mange utslag. Her er nevnt: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Hvordan tror du det hadde vært å møte et menneske som var sterkt preget av en eller flere av disse egenskapene? Ikke spesielt festlig. Jeg tror ikke vi hadde ønsket å være i nærheten for lenge. Selv om de færreste av oss lever ut alt det som er beskrevet over, tror jeg vi kjenner oss igjen i noe.

 

Livet er en kamp mellom å la egne behov og lyster uforstyrret styre oss, og å løfte blikket og slippe til godheten som åndens gaver representerer. Som kristne vet vi om denne kampen, og er oss bevisst på at vi må gjøre valg bort fra vår egen egoisme. Med en tro kan vi få hjelp til å arbeide med å  slippe til godheten. Jeg tror det vil merkes. Uten en tro er det lett at vår egen vilje får fritt spillerom, og det blir en selvfølge å få sine lyster og sin vilje tilfredsstilt fullt ut. Uten en tro vil vi derfor ikke uten videre merke kampen, og da vil vi heller ikke jobbe med godheten.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
12 dager siden / 2503 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
20 dager siden / 3305 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7600 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8206 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2459 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 1 måned siden / 3893 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 590 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 608 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
32 minutter siden / 198 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
rundt 1 time siden / 198 visninger
Eivind Haarseth Olsnes kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5618 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5618 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 4371 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 4371 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5618 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Problemet Jerusalem
rundt 9 timer siden / 131 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israel er en rasistisk apartheidstat. Nå venter mer konflikt og kriger
rundt 9 timer siden / 1771 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5618 visninger
Les flere