Per Arne Sandvold

Alder: 68
  RSS

Om Per Arne

Enkemann, 65 år. Aktiv i Den norske kirke. Opptatt av livsnær formidling; det å snakke sant om livet. Har nylig gitt ut boka "Videre, tross alt. Om utfordringer, tap og håp" som beskriver egen prosess etter at kona døde i april 2011.

Følgere

Rett til barn

Publisert rundt 2 måneder siden - 292 visninger

Barn er en gave, har vi hørt. Mon det. I dagens samfunn ser det heller ut som om barn har blitt en rettighet, nesten en handelsvare. Hvordan og hvorfor har det blitt slik?

Tidligere var normalfamilien mor-far-barn. Dette var den vanlige rammen for barns oppvekst. Ugifte og enslige hadde sjelden barn. Barn ble ikke tatt som en selvfølge, og gleden var stor når barnet kom. Barnet visste hvem som var mor og far. Ikke alle slike familier ga gode oppvekstvillkår, men det var den enheten vi kjente. I noen tilfeller var barnet adoptert inn i familien.


Denne tidligere familieenheten fremstilles av moderne mennesker som en historisk raritet. Skal vi tro medieomtalen er ikke normalfamilien lenger den typisk; det er nå mange enheter som er regnet som familier med barn: mor-medmor-barn, far-medfar-barn, mor-barn, far-barn, kvinne-barn, mann-barn, samboer-barn og ektefelle-barn. Disse nye familie-enhetene er svært ulike, men ser ut til å ha en ting felles: Et sterkt ønske om barn. Dette sterke ønsket har koblet seg til vår tids store moteord: «rettighet». Dermed fremmer alle de ulike familieenhetene et selvfølgelig krav: Retten til barn.


Det er fortsatt en forutsetning at det må sædceller og eggceller til for at det skal bli et nytt liv. Men den rådende «rettigheten» til barn har frigjort seg fra samleiet mellom far og mor. Rettigheten framstilles som et soleklart krav, og alle helseinstanser må som den største selvfølge gi det den / de voksne mener å ha rett på. Dagens teknologi gir da også mange muligheter til at denne «rettigheten» kan bli oppfylt. Det siste nye er å bruke en hjernedød kvinnes kropp som «produsent» av nye barn. Den som våger å antyde at ikke alle disse teknologiske mulighetene er etisk forsvarlig å bruke, får passet sitt påskrevet.


Hele denne utviklingen ser ut til å skje kun på de voksnes premisser. Det er de voksne som mener å ha «rett» til et barn. Barnets perspektiv synes å være fraværende. For hvem spør etter hva barna har behov for, og hva barna selv mener når de er store nok til det? Hva gjør det med et barn å ha en mor og en medmor eller far og medfar, når det vanligste fortsatt er en mor og en far? Hvordan skal et barn utvikle og kjenne sin egen identitet som mann eller kvinne når de vokser til, når forbildet er fraværende i familien? Hvordan skal et barn kunne finne ut «Hvem er jeg?», «Hvem ligner jeg på?» og «Hvorfor er jeg akkurat slik?» når faren er en sædbank i Danmark?


Når et barn blir ungdom og voksen har de ofte behov for å kjenne sitt opphav for å kunne bli trygge i sin egen identitet. Utviklingen vi ser gjør dette vanskelig, for ikke å si umulig. Jeg tror det kan føre til økende forvirring og usikkerhet blant unge når de vokser til. Når vi ikke får mulighet til å finne svar på vårt viktigste spørsmål «Hvem er jeg?», er jeg redd det vil gjøre noe med oss.


La oss dempe voksenperspektivet og fremme barneperspektivet når vi framover tar stilling til mulighetene som bioteknologi gir. Barn er ingen rettighet, men en gave som skal tas imot på deres egne premisser.

Gå til innlegget

Arvesynd i asylpolitikken?

Publisert 2 måneder siden - 1236 visninger

I Norge står en hel familie med lovlig opphold i Norge i fare for å miste sitt statsborgerskap fordi besteforeldrene skal ha løyet. Løgn ser ut til å gå i arv uten at de neste generasjonene er klar over det. Har vi fått en ny arvesynd i Norge?

I disse dager verserer en sak for retten om tilbakekallelse av statsborgerskap for en mann etter 17 år i Norge. Bakgrunnen er at personen skal ha løyet for utlendingsmyndighetene om opphavsland ved ankomst. Han var 14 år da han ankom landet vårt, og er nå godt integrert med høyere utdanning og fast jobb. En hel familie risikerer det samme etter 27 år. Der er det besteforeldrene som skal ha løyet. Nå står hele familien på 12 i fare for å måtte forlate landet.


Hva er det vi driver med i dette landet? Mennesker som er fullt integrert, gjør et samfunnsnyttig arbeid og ikke er til byrde for noen, skal kastes ut? Det ser ut som Norge har begynt å praktisere en ny form for arvesynd! Det trygge og vennligsinnede Norge kaster ut folk fordi de eller deres foreldre eller besteforeldre skal har løyet. Det har ingen betydning om det var i går, for 17 eller for 27 år siden. Hva er vi redde for? Er det den påståtte løgnen som provoserer så sterkt at de må kastes ut? Hva med alle andre i Norge som har løyet en eller flere ganger? Skal vi også kastes ut?


Dette er mennesker som har kommet til Norge av en grunn. De er gjerne unge når de kommer; usikre på det meste og livredde for alt som har med politi og myndigheter å gjøre. Da kan det være fort gjort for en 14-åring eller for den saks skyld en voksen å si noe feil, eller bli misforstått. Med seg i sin mentale bagasje har de kanskje groteske krigsopplevelser, drap av familiemedlemmer og ødelagte hjem. De har reist langt og farefullt for å komme til et land de trodde var trygt. De får opphold, og i mange, mange år lever de trygt og godt – tror de. Plutselig får de en beskjed om at de kan miste sitt norske statsborgerskap. Ikke bare dem, men hele familien! Hele livsgrunnlaget er dermed revet bort, tryggheten er fordunstet og katastrofeopplevelsen et faktum. Gamle traumer aktiveres på et blunk. Var ikke Norge trygt likevel?


Aftenposten skriver at det i mange land ikke er mulig å tilbakekalle statsborgerskap i det hele tatt. I noen land er foreldelsen 5 år i forhold til feil opplysninger ved opphold. I Norge er det ingen slik foreldelsesfrist. Alle våre nye landsmenn kan derfor risikere å miste sitt kjærkomne norske statsborgerskap, hvis myndighetene mener at det forelå bevisst feilaktige opplysninger ved opphold.


Jeg tror det er på høy tid at vi «tar til vettet». Hvis myndighetene har godkjent en person til å få norsk statsborgerskap, mener jeg i utgangspunktet at dette skulle være livsvarig. Hvis det er kriminalitet, forbrytelser eller andre lovstridige forhold blant våre nye landsmenn, har vi den alminnelige straffelovgivningen og rettsvesenet til å ta seg av dette. Hvis det så senere viser seg at statsborgerskapet er gitt på feil grunnlag, mener jeg at dette også er et ansvar som myndighetene som har godkjent statsborgerskapet må ta. De må undersøke grundig nok til å være sikker på at en person kan bli norsk statsborger. Som minimum mener jeg at en foreldelsesfrist på 5 år bør være mer enn lenge nok. Da har myndighetene et press på seg til å få vurdert slike saker i tide, og alle er kjent med at 5 år er en viktig grense. Med nåværende praksis må jeg si at jeg skjemmes over Norge.

Gå til innlegget

Problematisk demokrati

Publisert 3 måneder siden - 214 visninger

Innføringen av flertallsdemokrati i kirken er problematisk.

Den norske kirke er ved et veiskille. Da tenker jeg ikke primært på skillet mellom stat og kirke, men innføring av kirke­demokrati. For det er ikke skillet med Staten som er problematisk, men at det er innført flertallsdemokrati i Den norske kirke som kirkesamfunn.

Jeg er politisk engasjert, og sto derfor på stand på torget i forbindelse med kommunevalget for to år siden. Det var en rar opplevelse å stå ved siden av tilsynelatende tilsvarende stand for Åpen folke­kirke. Jeg syntes det var noe som ikke stemte; er kirkevalglister å sammenligne med politiske partier? Skal kirken styres demokratisk med «kamp» mellom ulike kirkevalglister?

Kirkeforliket som var forløperen til skillet mellom staten og Den norske kirke, satte blant annet som betingelse at demokratiet i kirken skulle bli bedre. Kirken måtte vise at en større del av medlemmene gikk til ­urnene ved kirke­valget, ­ellers kunne gjennomføring av skillet mellom staten og kirken komme i fare. Deltakelsen ved kirkevalget økte da også, men det var stort sett på grunn av én sak – vielse av likekjønnede. Tjener en slik form for demokrati Kirken som kirkesamfunn, eller tjener det i første rekke de politikerne som viste «styrke» ved å stille krav om det?

Jeg mener at innføring av demokratiske spille­regler i kirken etter modell av vårt politiske system, er dypt problematisk. Bakgrunnen er spørsmålet om hva som er den øverste autoritet i et kirkesamfunn. Som kristen trodde jeg at det var Guds ord, ikke Kirkemøtet. Jeg trodde at vi med god veiledning fra biskopenes lærenemnd, skulle komme fram til tolkninger av Guds ord som var relevante og aktuelle i dagens samfunn. Biskopene ser ut til å ha abdisert, og i stedet er det Kirke­møtet med en blanding av helt vanlige medlemmer, prester og biskoper som skal fastsette hva som er rett lære i kirken. Dette innebærer at det er de valgte ­delegatene til Kirkemøtet som er Den norske ­kirkes øverste autoritet, også når det gjelder tolkning og utleggelse av Guds ord. Dette er etter mitt syn å pålegge Kirkemøtet et ansvar de ikke er i stand til eller kompetente til å påta seg.

Jeg er derfor helt uenig i en slik organisering, og er på denne bakgrunn dypt bekymret for at dette kan komme til å utvanne og ødelegge Den norske kirke innenfra. Da har vi ikke lenger ytre krefter å kjempe mot, men oss selv.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.02.2017

Gå til innlegget

Å leve som kristen

Publisert 4 måneder siden - 194 visninger

Vårt land har i det siste hatt artikler om det å leve som kristen. Det er flere som sier de er usikre på hva det betyr i dagliglivet. Jeg tror det henger mye sammen med om vi lar oss prege av åndens gaver.

 

Å delta i gudstjenesten på søndag er et tydelig utslag av kristenlivet. I hverdagene gjør vi stort sett det samme som alle andre, og det blir mindre tydelig hvem vi er; ja kanskje utydelig. Jeg har tenkt mye på dette.

 

Det å være kristen betyr å tro på noe utenfor meg selv. Jeg opplever dette som en stor trygghet i det daglige, og troen gjør det lettere for meg å leve. Som kristne har vi fått tilgang til en ny dimensjon, Den hellige ånd. Det er en ånd som i høyeste grad er på talefot med Gud. Vi har med andre ord fått en helt spesiell kommunikasjonskanal, som alltid er tilgjengelig. Det får konsekvenser for hvordan vi tenker, er og handler; kanskje uten at vi merker det. Men hvilke uttrykk får troen og Ånden i vårt liv?

 

I brevet til Galaterne kap.5 er åndens gaver presentert. Dette er en rekke egenskaper som de fleste vil være enige om er gode: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Tenk deg at du møter et menneske som er sterkt preget ev disse egenskapene. Hvordan er det å være i nærheten? Hvordan føler du deg? Får du lyst til å være mere sammen med denne personen? Jeg tror svaret er ubetinget ja. Jeg tror jeg ville følt meg sett, verdsatt, lyttet til og elsket. Hva tror du det hadde gjort med samfunnet og verden hvis menneskene hadde vært preget av disse egenskapene?  Vi hadde alle fått det mye bedre. Men er disse spesifikt kristne? Dei kanskje ikke, men de er høyst menneskelige. Alle ville sette pris på dem.

 

Samme brevet er høyst realistisk om hvordan vi faktisk lever som mennesker. Vårt naturlige begjær er å tenke på oss selv først. Det kan få mange utslag. Her er nevnt: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Hvordan tror du det hadde vært å møte et menneske som var sterkt preget av en eller flere av disse egenskapene? Ikke spesielt festlig. Jeg tror ikke vi hadde ønsket å være i nærheten for lenge. Selv om de færreste av oss lever ut alt det som er beskrevet over, tror jeg vi kjenner oss igjen i noe.

 

Livet er en kamp mellom å la egne behov og lyster uforstyrret styre oss, og å løfte blikket og slippe til godheten som åndens gaver representerer. Som kristne vet vi om denne kampen, og er oss bevisst på at vi må gjøre valg bort fra vår egen egoisme. Med en tro kan vi få hjelp til å arbeide med å  slippe til godheten. Jeg tror det vil merkes. Uten en tro er det lett at vår egen vilje får fritt spillerom, og det blir en selvfølge å få sine lyster og sin vilje tilfredsstilt fullt ut. Uten en tro vil vi derfor ikke uten videre merke kampen, og da vil vi heller ikke jobbe med godheten.

 

Gå til innlegget

Hva vil det egentlig si å være norsk?

Publisert rundt 1 år siden - 592 visninger

Det er på tide å innse noen realiteter. Norge har ikke en ­ensartet kultur lenger, vi er flerkulturelle. Norge er ikke bare etnisk norsk lenger, vi har fleretnisk bakgrunn.

Våre mange nye innbyggere ­utfordrer oss. De utfordrer vår velferdsstat, våre meninger og våre holdninger. Men kanskje enda viktigere, de utfordrer vår identitet.

Å være norsk er en del av min identitet. Jeg er født her, oppvokst her og kjenner meg hjemme her. Jeg kan vel si at jeg er etnisk norsk, selv om det for lenge siden kom noen fra Sverige inn i min morsslekt. Jeg er trygt forankret i de norske verdiene og det norske levesettet. Jeg er medlem av folkekirken, og er vel kanskje å regne som en tradisjonell norsk innbygger av noe eldre dato.

Jeg har fulle rettigheter i det norske samfunnet, noe jeg ikke tenker mye på fordi det har blitt en selvfølge. Jeg føler meg heldig som kan være trygg på at jeg er norsk, og at ingen kan ta fra meg denne tryggheten.

Mange i Norge har ikke denne trygg­heten. De kan ha sin bakgrunn fra et annet land, en annen kultur og en annen religion. De kjenner ikke de norske verdiene og det norske levesettet. De bruker lang tid på å finne ut hvordan de kan leve i Norge.

De ønsker å være fullverdige borgere som yter sin del for fellesskapet, men sliter med å finne ut hvordan. De er redde for å gjøre noe dumt som høster kritikk fra oss gammel-etniske.

Vi gammel-etniske tror at Norge er eller kanskje burde være som før. Norge skal fortsette uendret, slik vi noe eldre husker det var og kanskje mener det skal være. Vi leser om at det ikke er slik lenger, og blir forvirret. For hva har Norge blitt og hva er norsk? Hvor er de norske verdiene, det norske levesettet? Blir det ødelagt av alt dette nye, alle disse menneskene med fremmede kulturer og religioner? Hvor er Norge egentlig på vei?

Det er på tide å innse noen realiteter. Norge har ikke en ensartet kultur lenger, vi er flerkulturelle. Norge er ikke bare ­etnisk norsk lenger, vi har fleretnisk bakgrunn. Norge har ikke bare en dominerende religion lenger, men er et variert religiøst landskap med flere religioner. Norge har ikke bare ett levesett lenger, men mange. Dette er en utfordring, men gir også muligheter.

Vi gammel-etniske må bare innse at Norge ikke er og vil aldri bli som før. Skal vi være lei oss for det? Skal vi se det som en trussel, eller som en mulighet? Skal vi bli skremt av alt dette nye, eller skal vi se på det med positiv nysgjerrighet og spørre hva nytt dette kan føre til?

Og ikke minst; skal vi holde oss på ­betryggende og betraktende avstand fra alle disse fremmede menneskene, for sikkerhets skyld? Eller skal vi prøve å finne ut hva vi har felles og hvordan vi kan være ressurser for hverandre?

I alt dette nye som kan bli fremstilt som en trussel mot det norske, må vi se etter det som er felles. For det er lett å se seg blind på forskjellighetene. Det vi har felles er at vi er mennesker. Vi er mennesker med drømmer om et godt liv. Det vi har felles er det samme landet; det er her vi skal bo sammen.

Det vi har felles er ønsket om en best mulig fremtid for oss, våre barn og barne­barn. Det vi har felles er ønsket om å bygge videre på det som kjennetegner det norske; vår felles kristne og humanistiske arv. Vi sier vi satser på menneskerettighetene, men de er også en rett for alle til å leve som mennesker.

Blant oss er det noen som vil ødelegge. Blant oss er det noen kjeltringer. De vil ødelegge gjennom kriminalitet og terror. Men er det flere kjeltringer blant de som er våre nye medborgere enn blant oss gammel-etniske? Noen vil ha det til at det er tilfellet.

Det som er sikkert er at kjeltringer finnes overalt, blant alle folkeslag og ulike etniske grupper. Det er en del av ­menneskenaturen; det feilbarlige ­mennesket. Kjeltringer fortjener sin straff, uansett hvilke etniske grupper de til­hører. Hvem var det forresten som sto for den største terrorhandling på norsk jord hittil? Det var i hvert fall ikke en med ­ny-etnisk bakgrunn.

Men det er også noen krefter blant oss som vil ødelegge indirekte gjennom å få oss til å tro at alt dette nye er farlig, skummelt og ikke hører hjemme her. Hører vi for mye på disse, mister vi vår menneskelighet. Lar vi oss lure til å tro at de snakker sant, mister vi de positive mulig­hetene av syne.

Hvordan skal vi så komme videre? Vi må satse nettopp på vår menneskelighet. Vi må satse på å bli kjent med våre fleretniske naboer. Vi må slutte å tro at alt i Norge er som før, og avgrense vår ­omgangskrets til oss etniske. Det mest naturlige i et fleretnisk land er å ha fler­etniske venner. Kanskje du har noen i ­nabohuset?

Først publisert i Vårt Land 25.2.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Snikturbanisering
7 minutter siden / 414 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
11 minutter siden / 1277 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
24 minutter siden / 5478 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
41 minutter siden / 5478 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5478 visninger
Søren Ferling kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1560 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5478 visninger
Jarl Henning Ulrichsen kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1560 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Økende antisemittisme
rundt 1 time siden / 308 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Snikturbanisering
rundt 1 time siden / 414 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Kristendom og makt er en usunn blanding
rundt 1 time siden / 76 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
rundt 1 time siden / 1277 visninger
Les flere