Per Anders Aas

Alder: 62
  RSS

Om Per Anders

Førsteamanuensis ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, Høgskolen i Oslo og Akershus. Underviser i samfunnsfag og RLE.

Følgere

Fag i fare

Publisert nesten 4 år siden

Endringen fra RLE til KRLE vil ødelegge tilliten til faget som «ordinært skolefag». For undervisningen om kristendom er denne tilliten langt mer verdt enn en K i navnet og en kvantitativ landvinning. Faget blir ikke styrket, men svekket – ja, truet.

KrFs utdanningspolitiske talsmann Anders Tyvand skriver godt og overbevisende om RLE-fagets verdi som fellesfag, og det er heller ikke vanskelig å slutte seg til hans argumenter for at kristendommen bør ha stor plass («Unødvendig frykt for K-en», verdidebatt.no 26.05.). Problemet er at K-en i navnet og kvantifiseringen av kristendomsdelen vil virke stikk i strid med de gode intensjonene, og faktisk svekke – ikke styrke – både fellesfaget og kristendomskunnskapen.

Det er ikke reaksjonene mot endringsforslaget som gir grunn til bekymring, slik Tyvand antyder, men forslaget selv. Reaksjonene – slik de er kommet til uttrykk i debatten og høringsuttalelsene – viser et våkent og bredt engasjement på fagets vegne.

Når jeg reagerer med fortvilelse på Tyvands svar til Unni Helland («Styrket religionsfag», verdidebatt.no 26.05.), er det fordi jeg ikke kan lese ut av teksten at hennes sterke og velbegrunnete varsko har nådd fram til mottakeren.

 

Advarslene

Nær sagt alle faglige og livssynspolitiske instanser, fra religionspedagogiske forskningsmiljøer, kristne høgskoler og biskoper til Human-Etisk Forbund, har advart mot KRLE-forslaget – fordi man ser at et godt fag står i fare for å bli ødelagt.

Argumentene har vært framme i halvannet år, men KrF og regjeringen gir ikke inntrykk av å ha sett alvoret i kritikken. I stedet for å lytte og forholde seg til innvendingene, har man repetert de opprinnelige begrunnelsene for endringsforslaget.

En tidlig vekker var Hellands artikkel «KRLE vil gi kunnskapsløshet» (Vårt Land 18.12.13), som ble imøtegått av Tyvands «Ingen grunn til å frykte KRLE»(Vårt Land 19.12.13). Når Helland nå gjentar sitt varsko («Kryp til korset, KrF»/«Jeg bønnfaller dere!», Dagsavisen/Fremtiden 19.05.15), svarer Tyvand med å gjenta at endringen vil gi et «styrket fag» (Dagsavisen 21.05).

Unni Helland er en klok lærer som kjenner RLE-faget til bunns – med alle dets verdimessige, juridiske, psykologiske og praktiske utfordringer. Hennes erfaringsbaserte vurderinger inngir større troverdighet, har større prognoseverdi, enn KrFs og regjeringens generelle og teoretiske beroligelser.

Hellands analyser bekreftes av fagmiljøene. Vi som arbeider med RLE i lærerutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har flere ganger påpekt dette, bl.a. i innlegget «Kristendom på spill», Vårt Land 19.02.15 (http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat7/thread11559926/) og kronikken «Håper regjeringen snur i tide», Khrono 04.03.15 (http://khrono.no/debatt/snu-i-tide). Jeg viser til disse for utfyllende argumentasjon, og begrenser meg her til noen hovedpoenger:

 

Opplevelsen

RLE er ifølge Opplæringslova et «ordinært skolefag» som skal samle alle elever, bidra til forståelse og respekt og være objektivt, kritisk og pluralistisk. Det er ikke meningen at KRLE-endringen skal «rokke ved fagets egenart og karakter», skriver Tyvand. Men i en kommunikasjonssituasjon fullbyrdes ikke meningen i avsenderens hode, men i mottakerens. Faget vil ikke lenger forstås – oppleves – som et ordinært skolefag. Det forandrer alt.

Det er samfunnets, dvs. elevenes og foreldrenes, opplevelse av RLE som «ordinært skolefag» som gir tillit og handlingsrom, ikke minst for kristendomsundervisningen – og som motvirker fritak. Nå svekkes denne tilliten. Det følger av begge komponentene i endringsforslaget: K-en i fagnavnet og kvantifiseringen av kristendomsdelen til «om lag halvparten».

 

K-en

KrF og regjeringen finner det naturlig at kristendommens kvantitative omfang speiles i fagnavnet. Dette er ikke logisk. Et navn som stiller kristendommen ved siden av og ikke inn under religionene kan ikke begrunnes ut fra en moderne fagforståelse. Det er en posisjon vi kjenner fra barthiansk teologi – interessant og verdt å diskutere, men umulig å forankre i en vitenskapelig konsens.

Gjennom årene er navnet endret fra kristendomskunnskap via mellomvarianter til dagens RLE, i tråd med fagets endrete status fra kirkens trosopplæring til skolens kunnskapsfag – manifestert med debatten fram til EMD-dommen 2007, som ble fulgt av det nåværende fagnavnet. Ved å gjeninnføre K’en signaliserer man retur til en eldre fagstatus, selv om det formelt ikke er tilfelle.

Samfunnet har endret seg siden 1995, da KRL-faget – med kristendom i navnet – ble lansert. Biskop Erling Pettersen, leder for utvalget som førte til KRL, uttaler at han aldri ville gitt faget dette navnet i dag. (Fri Tanke 04.05.2015, http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9824&sok=1.)

En tekst gir aldri mening uten kontekst. Man kan reversere teksten (gjeninnføre K-en), men ikke den samfunnsmessige konteksten, som er endret gjennom utviklingen av en flerkulturell offentlighet og tilhørende livssynspolitisk bevissthet – bl.a. manifestert i EMD-dommen mot KRL-faget i 2007. I en ny kontekst forandres tekstens mening. K-en kommuniserer ikke det samme i dag som for tjue år siden.

Tyvand skriver at en ekstra K i navnet ikke vil føre til noen grunnleggende endring av faget, og at kristendommen ikke skal gis noen kvalitativ forrang. Problemet er at K-en, uansett intensjon, vil bli tolket kvalitativt. Dermed svekkes tilliten til faget som ordinært skolefag, og det er nettopp RLEs «ordinære» status som gir legitimitet og handlingsrom for kristendomsundervisningen – en gave ikke minst KrF burde verdsette og hegne om.

Da K-en ble fjernet i 2008, så Stortinget det som «eit viktig signal om kvalitativ likebehandling av alle religionar og livssyn». RLE-navnet motvirket splid, ga faget legitimitet og tillit på alle hold. For undervisningen om kristendom er denne tilliten uendelig mye mer verdt enn en K i navnet.

 

Kvantifiseringen

KRLE-forslaget er blitt kritisert for å gi kristendommen uforholdsmessig stor plass, og denne kritikken må tas på alvor. Ut fra dagens mediebilde er det ikke lett å argumentere for at elever f.eks. skal lære mindre om etikk, mindre om jødedom, mindre om islam. Men det er konsekvensen av forslaget.

Den nåværende mengdefordelingen i RLE-faget fungerer svært godt, da den både sikrer kristendommen og gir rom for andre religioner og livssyn.

Tyvands poeng om kristendommens kulturelle betydning er lett å støtte. Men kristendommen er allerede godt sikret i dagens plan, med en føring om den kvantitativt største delen av fagstoffet, og med en overvekt av kompetansemål, som i realiteten styrer undervisningen. Disse skal ikke endres. Hvis praksis spriker for mye (dvs. ut over naturlig og nødvendig lokal tilpasning), slik KrF er bekymret for, gir det ikke grunn til lovendring – det er nok å påpeke at fagplanen skal følges.

Arbeider man ut fra kompetansemålene, blir det uansett meningsløst å regne på prosentandeler. Faget handler ikke bare om religioner som isolerte størrelser, men om sammenlikning og tverrgående perspektiver. Mange temaer kan knyttes til ulike religioner og livssyn, og gjennom sin virkingshistorie (i filosofi, etikk, faktisk også religionskritikk og sekulære livssyn) kan kristendommen lett aktualiseres i «om lag halvparten» av faget – uten noen lovendring. Men en slik aktualisering forutsetter en nøytral ramme som ingen vil trekke i tvil: objektiv, kritisk, pluralistisk. Altså ingen K i navnet og eksplisitt mengdemarkering («om lag halvparten») som bare gjelder kristendommen.

 

Tapt tillit

Endringen vi gi tre negative følger:

1. Den vil svekke tilliten til RLE som nøytral fellesarena. Kristendommen vil bli oppfattet som aktør i en interessekamp heller enn et ordinært kunnskapsfelt. Undervisningen vil bli fulgt mistenksomt og får mindre handlingsrom, f.eks. i valg av metoder. Dette er en problematikk vi kjenner fra praksis.

2. Mistilliten vil føre til fritak, i form av privatskoler og melding om fritak fra deler av undervisningen. Færre elever får kristendomsopplæring; det vil særlig ramme dem som fra før står kristendommen fjernest.

3. Mistilliten vil føre til svakere lærerrekruttering. Bare halvparten av årets RLE-studenter ved HiOA ville valgt faget hvis det ble endret til KRLE, viser en undersøkelse. Norske lærerstudenter har aldri før valgt et fag med et livssyn i navnet, bortsett fra som fordypning etter obligatorisk grunnkurs.

Tyvand understreker at fagets karakter ikke blir endret. Det samme sier vi til våre studenter for å motivere dem til å ta faget, selv om det en tid kan komme til å hete KRLE i grunnskolen. Men flere studenter opplever det annerledes, K-en signaliserer noe annet.

 

Et truet fag

Vi ønsker et fag som samler alle elever, slik RLE skal gjøre ifølge Opplæringslova, og som ikke gir årsak til fritak på menneskerettslig grunnlag. Det forutsetter en tillit til at faget er livssynsnøytralt (samtidig som det er verdiforankret), så elever og foreldre opplever at de f.eks. trygt kan slutte opp om ekskursjoner og aktiviteter som gir innsikt i andres livssyn, uten at det innebærer påvirkning eller tilslutning. Det er en slik trygghet Unni Helland har maktet å skape gjennom sin praksis. Men det er denne tryggheten endringsforslaget undergraver, da K-en oppfattes som en kvalitativ framheving av kristendommen.

Et fag uten tillit står lett for fall. Fungerer det ikke, risikerer vi at faget slaktes ved at opplæringen flyttes fra skolen til trossamfunn og livssynsorganisasjoner, og/eller reduseres til en livssynskomponent f.eks. i samfunnsfag. Dette er modeller vi kjenner fra andre land, og som gir en snevrere eller svakere kristendomsopplæring.

Internasjonalt er nemlig RLE som et samlende, ordinært skolefag, helt unikt.  Hva Norge gradvis har fått til av et inkluderende religions-, livssyns- og etikkfag, har vekket stor interesse og beundring.

RLE-faget har vært gjennom en lang kamp for å vinne tillit i alle leire. Faget slik det nå framstår, har en balanse og fleksibilitet som har minsket behovet for fritak og gjort det til et reelt fellesfag med bred tillit også hos livssynsminoritetene. Den tilliten og legitimiteten som møysommelig er bygd opp, står nå i fare.

 

Gå til innlegget

Fortvilende om KRLE

Publisert nesten 4 år siden

Det er nedslående – ja, fortvilende – å lese Anders Tyvands (KrF) svar til lærer Unni Hellands sterke varsko om at endringen fra RLE til KRLE vil skade faget, også kristendomskunnskapen den var ment å styrke (Dagsavisen 19.05 og 21.05).

Det er få lærere jeg lytter til med større respekt enn Helland, som har bidratt til at Fjell skole fikk Humanistprisen for sitt flerkulturelle brobyggingsarbeid, og samtidig har skapt en tillit som gjør at 20 av 24 foreldrepar – de fleste muslimer – sender barna til frivillig skolegudstjeneste.

Helland vet av mangeårig erfaring at K-en vil ødelegge tilliten til faget og gi økt fritak, og bønnfaller KrF: «Frata ikke minoritetselevene våre det kristne kunnskapstilfang og den fellesopplevelse dagens RLE-fag gir.»

Tyvand svarer med argumenter som Helland for lengst har framført selv: Kunnskap er viktig for å skape tverreligiøs forståelse, et felles religionsfag bidrar til det – og kristendommen bør ha god plass. Men han forholder seg ikke til at hennes argumentasjon leder til motsatt konklusjon: K-en vil ikke styrke, men skade.

Hvis K-en gjeninnføres, vil færre barn komme til å se en kirke fra innsiden. K-en vil ekskludere – i motsetning til en inkluderende praksis av Hellands type, muliggjort av det nåværende RLE-fagets rammer.

Gå til innlegget

Lytt til smarte studenter!

Publisert rundt 4 år siden

Annenhver RLE-student ved landets største grunnskolelærerutdanning ville ikke valgt faget hvis det byttet navn til KRLE. Studentenes svar viser den naturlige refleks som en navneendring vil framkalle hos elever og foreldre. Nå må regjeringen lytte.

Av Robert W. Kvalvaag og Per Anders Aas, Høgskolen i Oslo og Akershus

Bare halvparten av dagens RLE-studenter ville valgt faget hvis det byttet navn i grunnskolen til KRLE, ifølge en undersøkelse ved HiOA. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er likevel ikke bekymret for rekrutteringen. Han peker på at svarprosenten er lav og at undersøkelsen bare er gjort ved én institusjon. (Vårt Land 23.02.15.)

De som har svart, er 2/3 av RLE-studentene ved Norges største grunnskolelæreutdanning. 34 ville sikkert eller sannsynligvis valgt faget, 35 sikkert eller sannsynligvis ikke; 6 vet ikke. Statistisk er dette mer enn nok til å gi grunnlag for uro.

Røe Isaksen viser til at K’en sier noe om innholdet i faget, og henter støtte i Lektorlagets høringssvar. Dette svaret er marginalt i forhold til høringens unisone faglige motstand mot K’en, bl.a. fra Utdanningsforbundet, som organiserer de fleste lærerne.

Kunnskapsministeren tror studentene er smarte nok til å tenke på faginnholdet når de velger, og viser til at K’en tydeliggjør innholdet. Vi som kjenner studentene, vet at de er smarte. De reagerer ikke mot at kristendommen har den store plassen den ifølge dagens kompetansemål skal ha i faget, men ser K’en som et signal om manglende objektivitet — slik også Stortinget gjorde da navnet i 2008 ble byttet fra KRL til RLE.

Studentenes svar viser nettopp den common sense-refleks som en navneendring vil framkalle hos elever og foreldre. Kristendommen har stor kulturell betydning og skal ha plass deretter. Men en K i fagnavnet vil skape mistillit som fremmer fritak og hemmer den faglige behandlingen av kristendommen. K’en vil paradoksalt nok svekke kristendommen som felles kunnskapsreferanse.

Gå til innlegget

Kristendom på spill

Publisert rundt 4 år siden

K-forslaget tjener verken kristendommen eller folket, og vi ber innstendig om å snu i tide.

Skrevet av Halldis Breidlid, Beate Børresen, Robert W. Kvalvaag, Gunnar Neegaard, Tove Nicolaisen, Åge J. Schanke, Sissel Østberg og Per Anders Aas. Høgskolen i Oslo og Akershus

-

Regjeringen vil opprettholde KrF-forslaget om å endre skolefaget RLE til KRLE, på tross av at høringsrunden har bekreftet en samlet motstand fra fagmiljøene. En stortingsproposisjon er varslet tidlig i mars.

Som lærerutdannere med mangeårig KRL/RLE-erfaring må vi igjen uttrykke fortvilelse over et forslag som vil virke stikk imot sin hensikt. Endringen truer ikke bare et velfungerende felles religions-, livssyns- og etikkfag, men den truer nettopp kristendomsdelen man ønsker å styrke.

Varsling. Det er denne realiteten KrF – etter halvannet års varsling både fra faglige aktører og kirkelige miljøer (bl.a. det gamle KRL-fagets far, biskop Erling Pettersen, og fagets forskningsnestor, professor Peder Gravem ved Menighetsfakultetet) – må se i øynene før det er for seint. 

Det nåværende RLE-faget er vokst fram gjennom langvarige faglige, livssynspolitiske og juridiske overveielser. Da fagnavnet ble endret fra KRL til RLE, så Stortinget det som «eit viktig signal om ei kvalitativt likeverdig behandling av alle religionar og livssyn» (Ot.prp. nr. 54, 2007–08). Det representerer en balanse som har sikret tillit og arbeidsro, et vilkår for at faget skal fungere. Endringen vil sette denne balansen på spill.

Det er denne balansen som sikrer kristendommen. I en sekulær stat er det RLEs status som «ordinært skolefag» (Opplæringsloven) som gir nødvendig legitimitet og handlingsrom for kristendomsundervisningen.

Svekke. Gjeninnføring av K-en vil ikke endre fagets formelle status. Men den vil svekke oppfatningen av faget som ordinært skolefag, dermed også legitimiteten og handlingsrommet for kristendomsdelen. De gruppene som står fjernest fra kristendommen, vil søke fritak. Mest synlig i form av privatskoler, som allerede er varslet. Mindre synlig, men like ødeleggende, ved at flere vil bruke muligheten til å melde fritak fra deler av undervisningen fordi de ikke opplever faget som nøytralt.

Faget vil bli fulgt med en annen mistenksomhet enn før, noe som vil skape usikkerhet blant lærerne og framkalle unødvendig, dysfunksjonell forsiktighet. Det vil i første rekke ramme kristendomsdelen.

For hogg. Et fag med svekket tillit ligger lagelig til for hogg. Nye regjeringskonstellasjoner kan gi scenarier som i hvert fall ikke vil styrke kristendommen: både at faget outsources ved at religionsopplæringen flyttes fra skolen til trossamfunn og livssynsorganisasjoner, og at faget oppslukes ved å reduseres til en livssynskomponent f.eks. innenfor samfunnsfag. Dette er varianter vi kjenner fra andre land, og som innebærer en snevrere eller svakere kristendomsopplæring. 

Det unike ved RLE-faget er den solide, forskningsbaserte undervisningen i religioner og livssyn, som muliggjøres av en nøytral, tillitvekkende ramme. Innenfor denne rammen er kristendommen godt sikret i dagens plan, med flest kompetansemål og den kvantitativt største andelen av lærestoffet. 

Kristelig Folkeparti har mange gode saker som fortjener støtte. Men i dette tilfellet har man sett feil, og vil høste respekt for en retrett. K-forslaget tjener verken kristendommen eller folket, og vi ber innstendig om å snu i tide.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.2.2015

Gå til innlegget

Den nødvendige religionskunnskapen

Publisert over 5 år siden

En gjeninnføring av K’en i RLE vil svekke fagets troverdighet som fellesarena for kunnskap og samtale. Det er grunn til å støtte Torkel Brekkes kritikk av forslaget, og hans initiativ til nytenkning om faget. Men ikke parolen "Religion ut av skolen".

Religionshistorikeren Torkel Brekke imøtegår regjeringens forslag om å endre RLE-faget til KRLE med mer vekt på kristendom, og påpeker det problematiske i å bruke faget til norsk identitetsbygging (Aftenposten 12.12).

LES TORKEL BREKKE på verdidebatt.no: Nytt religionsfag i skolen

Mange av oss som arbeider med RLE i lærerutdanning, vil støtte ham i dette. Men vi vil ikke støtte forenklingen i tittelen: «Religion ut av skolen».

Det gamle KRL-faget bygde på idéen om at trygghet på egen religiøs identitet ville gi bedre bakgrunn for dialog med andre. Men mange elever kjenner seg ikke igjen i de fikserte identitetene. Det stemmer med Brekkes poeng om at religioner ikke bør forstås som monolittiske størrelser. Og det minner oss om faren ved å kople identitet primært til én religion eller kultur.

Forfatteren Amin Maalouf forteller i boka Identitet som dreper at han stadig presses til å bekjenne en «egentlig» identitet som enten fransk eller libanesisk; blanding avvises som uekte. Men han opplever selv å ha én identitet, unik ved sin spesielle sammensetning – og samtidig fordelen av flere tilhørigheter, som øker muligheten til å forstå andre. Denne erfaringen deler mange barn i Norge, og skolen må anerkjenne den.

Dagens RLE-fag – som også rommer filosofi og etikk – skal gi elevene redskaper til å møte andre ikke bare ut fra en medbragt identitet, men ut fra en felles fornuft. Det skal støtte dem på å si: «Dette mener jeg fordi…» og ikke bare «Dette mener jeg som kristen, muslim osv…».

Den felles, fornuftsbaserte samtalen er livsviktig i et flerkulturelt samfunn. Den forutsetter felles kunnskap. Men mens religion blir stadig synligere i offentligheten, blir folks kjennskap til religion mindre, ofte basert på synsing og fordommer. Derfor trengs kritisk, forskningsbasert religionskunnskap – nettopp av den typen Brekke formidler i sitt innlegg. Flytter vi undervisningen fra skolen til det private, unndrar vi elevene slik kunnskap.

En gjeninnføring av K’en i RLE vil svekke fagets troverdighet som fellesarena for kunnskap og samtale. Det vil framprovosere en identitetsmarkerende segregering i form av fritak, og være en bjørnetjeneste mot skolens verdigrunnlag. Det er all grunn til å støtte Brekkes kritikk av regjeringens forslag – og hans initiativ til nytenkning om faget (Civita-notat). Men ikke forenklingen «Religion ut av skolen».

Undervisning om politikk er for viktig til at skolen overlater den til partiene. Målet med samfunnsfagundervisning er ikke å styrke elevenes partipolitiske identitet, men å gi dem forståelse av fellesverdier som demokrati og likestilling – og fakta om hele det politiske landskapet. Altså: den kunnskap og dømmekraft som trengs for å samhandle i et pluralistisk samfunn.

Religionsundervisning er for viktig til å overlates religionene alene. Opplæring til religion er hjemmenes og trossamfunnenes sak. Men opplæring om religion må være skolens sak.

Per Anders Aas, Høgskolen i Oslo og Akershus

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere