Svein Inge Olsen

Alder: 56
  RSS

Om Svein Inge

Anarkistisk liberal konservativ hypokonder med legeskrekk. Er redd for det meste og tør alt som ikke er farlig. Har skrevet bøker om Setesdalskjempa, Kris Kristofferson og gitt ut dikt på 40 årsdagen. Har også vært redaktør for diktantologi om fraflytting og gitt ut slektsbok fra Loppa. Er svoren fotballtilhenger med Start og Sheffield United som favorittlag. Har arrangert flere festivaler og konserter og stått bak plateutgivelser som ”Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk”. I august kommer Fight Apathy, en dobbelutgivelse til støtte for Protestfestivalen, en 10 år gammel festival han lever og ånder for. Har skrevet en rekke artikler og bok/plateanmeldelser i aviser, som Vårt Land. Gammel nærradiomann fra 80-tallet, med ekte kjærlighet for alt som handler om 70-tallet. Forkjærlighet for gamle westernfilmer, country og bluesmusikk og kakao med krem. Er gift og har 3 barn på 16, 4 og 1 år. Bosatt på palmekysten. Jeg vil være litt til og fra her hvor den mest aktive perioden nok er på høsten og vinteren. Med to små barn og ansvaret for en festival i september tar det veldig mye tid.

Følgere

Skal pengene styre alle festivaler?

Publisert rundt 5 år siden

Stefan Sundström boikotter festival i Sverige, i protest mot at sponsorer blander seg inn i artistvalget.

 «Finnes det noen appellinstans for truede arter i kulturens verden? En rødliste for festivaler som er så spesielle at de knapt noen gang kan gjenskapes om de mister sitt drivstoff? Kan noen fortelle vår tids fyrste, Staten, at den viser lite mot og dårlig dømmekraft hvis den utsetter seg for risikoen ved å kvitte seg med sin narr?» skriver professor i sosialmedisin og fastlege Steinar Westin til det kommende programheftet for Protestfestivalens 15-årsjubileum. Westin er ingen hvem som helst, men en sjelden engasjert lege og professor, som spesielt har engasjert seg for de svakeste. Han er kompis med Per Fugelli, som var den som først fortalte han om den spesielle festivalen i Kristiansand. Hans bestevenn og kollega Fugelli omtaler han vekselsvis som «en engel» og en «degenerert levemann». Jeg er født med rettferdighetssans», sa Westin da han ble intervjuet av Klassekampen 22. juli i fjor.

Når kulturrådet faser ut støtten til festivalen har de glemt at noen festivaler er annerledes. De har glemt at noen festivaler aldri skal eller kan belage seg på kommersiell støtte. Det å belage seg på sponsorer er ingen enkel sak for en Protestfestival. Men når vi ikke har noe valg, så har vi ikke noe valg. I år har vi mer enn 400.000 i sponsormidler, noe som er mer enn noensinne, men nok toppen av det vi kan oppnå. Heldigvis er våre sponsorer vel vitende om hva vi bedriver.

Når skipsreder Einar Rasmussen beklaget at han ikke kunne støtte Erik Byes minnepris, som er en del av festivalen, var begrunnelse at han ikke er delaktig i hvem som får prisen. Det kunne jo være noen han ikke identifiserte seg med. Vi forstår han, og derfor må det finnes andre løsninger for de spesielle festivalene.

For noen år siden var vi i gang med et samarbeid med Peace & Love-festivalen i Sverige, men så døde den av millionunderskudd. Nå gjenoppstår den men møter problemer fordi sponsorer blander seg inn i programmet.

Artisten Stefan Sundström som deltok på Protestfestivalen i kriseåret 2010 har trukket seg fra den gjenoppstandne festivalen i Sverige fordi kollegaene Kartellen likevel ikke fikk spille. Årsaken skal være at sponsorene ikke ønsket dem. Nå har flere artister stilt seg på Sundströms side med boikott

«Nästa gång är det vi som blir portade,» sier Sundström til Aftonbladet.

For Protestfestivalen er det helt utenkelig at noen skal blande seg inn i hvem som inviteres som deltaker eller hvilke tema vi tar opp. Men i 2008 da vi satte i gang en debatt om den nye ekteskapsloven fikk vi kjørt oss. Det samme skjedde for to år siden da vi tok imot Hells Angels.

Protestfestivalen er ikke Palmesus. Den er ikke kommersiell og skal ikke være det. Det er sørgelig at nødvendige festivaler skal dø fordi alt som har festival i navnet puttes i den samme båsen.

«Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen i Kristiansand flytende i en tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på. Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det samme demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige vilkår for avvikere, minoriteter og sta protestanter,» skrev Magne Lerø i Vårt Land for en stund siden.

La oss håpe Regjeringen har klekket ut en plan for oss og andre, før døden inntreffer. Det haster.

Gå til innlegget

Tvilerens halmstrå

Publisert rundt 5 år siden

Påsken regnes som kristendommens viktigste høytid. Det var da han ble korsfestet og sto opp igjen den tredje dag, for at menneskene skulle kunne bli frelst. Det er faktisk ikke så vanskelig å forstå, selv ikke for en som sliter med tvil.

Temaet tro og tvil er likevel høyaktuelt og det blir tema på Protestfestivalen i september. De av oss som vokste opp i Bibelbeltet, og kanskje til og med i en familie der Bibelen lå på bordet, vil måtte møte utfordringer i dag. Noe annet vil forundre meg. I dag blir man møtt med fordommer hvis man tror på Gud, og særlig hvis man oppholder seg i kulturlivet. 

Men jeg er en tviler som tror.I de senere årene tipper jeg stadig flere troende blir forsøkt røyka ut av sitt eget hode. Når tro og kristendom i tillegg blir tabu, betyr det i realiteten også at de åpne plassene blir stadig færre. Jeg leste at før var det en fordel å være kristen når du skal ha jobb. I dag er det en bakdel. Bare siden 80-tallet har kristendommen vært igjennom en smelteovn av helt ville dimensjoner. Noen finner sikkert trøst i Johannes Åpenbaring, men mange møter nok også veggen.

Det var en gang da alle gikk på søndagsskolen og ingen spurte om en programleder bar kors rundt halsen. Det var en gang katolisismen ble sett på som noe tilnærmet satanisme. Det var en gang noe som het vekkelser, og det var en gang da homofile ble bedt hetero på Livets Ord. I dag gifter de seg i kirken. Utviklingen er gått i riktig retning, vil flertallet mene. Mindretallets mening er uvesentlig. Flertallet er enten ikke-troende, eller det de på 80-tallet kalte «lunkne» troende. Dette hevder de som blir kalt kristenfundamentalister, eller konservative kristne, som de også kalles. Flere blir ateister, og såkalt aggressiv ateisme er på fremmarsj. Mitt poeng er ikke hvem som har rett, flertallet eller mindretallet, men hva så store forandringer gjør i skallen til et menneske. Det blir som en student på Livets Ord sa til Ulf Ekman på svensk TV4? Er det noe mer vi lærte hos deg, som også er tull?

Dette er utfordringenei2014, for du og meg og alle andre. Erik Bye beskriver det i «gjennom et hvitmalt gjerde» med at «jeg kom hit for lenge siden / og brakte deg smerte og død, / og sendte min bleke Jesus / til trøst i din nakne nød». I siste linja spør han rett ut; hva er det du vil oss Gud?

Tro og tvil går hånd i hånd som to kjærester med hver sine personligheter. De møtes i blant i det de har felles, og diskuterer heftig sin uenighet når de er uenige. I en artikkelserie i Dag og Tid skriver teologen og skribenten Eskil Skjeldal om «Skuldingar mot Gud». Skjeldals serie med artikler er oppsiktsvekkende, fordi de er så nakne og ærlige. Magne Lerø i Vårt Land kalte det narsissisme.

Jeg har slitt med de samme tankene som Skjeldal, og fant masse interessant tankegods i hans dype daler. I flere år har jeg fulgt det han har skrevet bl.a. i Klassekampen med stor interesse.Eskil Skjeldal er teolog og skribent, tidligere ateist og senere prest, og nå katolikk. Han har vært gjennom hele rekken med tilstander som omhandler tro og tvil, og som ender opp ibudskapet om at hvis vi tror, så blir vi frelst.

I «Holet i bakken» skriver Skjeldal om døden som ugjenkallelig og motstanden han får når han tenker på evig liv samtidig som han ser kista senkes i den kalde bakken. «Kanskje er den kristne religionen verdas største eventyr,» spør han. «Kanskje er kristentrua verdas beste trøyst». Han skriver videre at «om man slit med å sjå Gud i kvardagen – om han høyrer bøn, om han bryr seg om oss – er det berre vondt». I «Skaper Gud trua» skriver han om at «i kristendomen leier trua til frelse. Trua er ei gåve frå Gud, vert det sagt. Men då gjev det inga meining at vantru skal leie menneske til helvete. I så fall verker Gud uansvarleg. Det kan han ikkje vere om han er kjærleik».

Skjeldal skriver om at han kanskje var genetisk disponert for å tro, slik også professorer har hevdet man er. «Då gjev det mening når eg samanliknar trua med eit virus, altså noko som eg ikkje kan velge vekk sjølv?». «Ja. Om trua er eit virus, er du fødd med eit dårleg immunforsvar. Det skal lite til for at du vert smitta. Men om du ikkje utset deg for religiøs smitte, blir du ikkje sjuk».

 I «Trua og fornufta» siterer han Arnulf Øverland som han har sansen for. Øverland stilte gode spørsmål. Han hamrer løs på inkonsistensen i kristentroa. Gud skaper mennesket. Han sender djevelen på dem for å få de til å synde. Han er allvitende så han vet på forhånd at de kommer til å synde. Men han blir sint likevel og truer med straff. Likevel er ikke Skjeldal enig med Øverland. Han mener han stiller like mange kritiske spørsmål, uten at det nødvendigvis ender opp i samme konklusjonen. Skjeldal er mer redd for at han skal miste livsgnisten om Gud ikke kan gå i samme retning som fornuften hans. Når tvilen kommer, finnes bare redsel, og han klarer ikke slutte å tro. I «Gud bryr seg ikkje om moral» gyver han løs på utfordringer knyttet til moral. Som skilt katolikk kan han ikke gifte seg igjen og ikke bli samboer. Gjør han det vil han bli en slapp kristen. Det ønsker han ikke. I stedet kritiserer han Gud for å ikke gripe inn i livet hans, og samtidig vil han ikke at han skal gripe inn. For da må han omstrukturere hele livet sitt. Han må begynne å gløde, bli misjonær, omvende folk. Han kaller seg en hykler.

 I «Den mørke natta» snakker han om en taus Gud, men er åpen for at det er hans egen skyld. Han innser at det er mange før han som sliter med anklagelser mot Gud. Han nevner Mor Teresa som levde et helt liv for de svakeste, og sjøl strevde med tvil fordi hun hadde sett så mye lidelse. I «Blikket» skriver han om møtet med ateisten som hadde sluttet å tro. Han spør: Hvorfor sluttet du å tro? «Eg miste tillit til Gud. Eg hadde strukturert heile livet mitt, rutinar, handlingar, kring ein Gud. Men eg kjende meir og meir at eg ikkje fekk noko att frå han. Eg vart skuffa og gav det opp,» svarte ateisten. Skjeldal finner seg sjøl uenig med ateisten. «Det kan vere Gud høyrer, men handlar på andre måtar enn vi krev. Dette er absurd, men det kan vere slik. At han ikkje handlar på kommando, må ikkje tyde på at han ikkje finst. Eg trur at eg må ofre ein god del av fornufta mi om eg skal tru på Gud. Ingen har nokon gong sett Gud».

I «Gud er ikkje kjærleik» skriver han om at han ikke kan kjenne på kjærligheten fra Gud. Han vil ha direkte kontakt og ringer poeten Arnold Eidslott. Eidslott er klippefast i troa og sier han må gå inn i bønnen. «Men eg kjenner ingenting i bøna,» forklarer Skjeldal. «Gud har bede oss om å tru. Om vi sviktar, får han oss inn på sporet att. Å tru på Gud er ingen prestasjon. Han skapar trua, hen held henne ved like. Men det er ikkje det minste feil å jakte på å kjenne Guds kjærleik. Men du kan aldri forstå Gud», svarer Eidslott. Poeten strevde med tvil i mange år, men kom til slutt nær igjen. Skjeldal kjenner han er misunnelig. Han spør om han fremdeles er kristen, når han ikke kjenner Guds kjærlighet.

Skjeldal er langt fra den eneste som strever i disse dager.I romjulen la presten Atle Rossavik ut artikkelen «En troløs prests bekjennelser» på NRK Ytring. Han havnet i enda mer trøbbel da han i 2010 oppdaget at han ikke trodde lenger. Rossavik endte opp med å fortsatt tro, men for andre har oppgjøret med tvil endt med ateisme. Blogger og redaktør av boken Skepsis Kjetil Hope er deltaker i «Omvend meg», hvor han utfordrer troende til å gi han tro. Jon Michelets kamp for å ha noe å tro på skapte stor interesse. Vårt Land-redaktør Erling Rimehaug skrev boken «Når Gud blir borte», forfatter og tidligere katolsk prest Rudi Kessel som også kommer til festivalen skrev boka «Hva skal vi med religion?». Kessel endte opp som ateist. Ferskeste bok om tvil står Espen Ottosen for, når han nå har gitt ut boka «Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen?».

I magasinet «Philosophy Now» har William Lane Craig listet opp sju punkter om hvorfor Gud eksisterer. Bakgrunnen for artikkelen er at Time Magazine 8. april 1966 slo opp spørsmålet «Er Gud død?» som hovedsak. Blant de åtte begrunnelsene for Guds eksistens er bl.a. at «Gud er den beste forklaringen på at alt annet eksisterer», «Gud er den beste forklaringen på Universets eksistens», «Gud er den beste forklaringen på menneskets moralske verdier og plikter» og «Man kan bli personlig kjent med Gud». Men er det så enkelt? Hvordan kan vi tro på en Gud i en ond verden? Hvordan kan vi tro på en Gud vi ikke kan kommunisere med? Kan man bestemme seg for å tro? Hvordan kan man tro på Bibelen som Guds Ord, når alt man har lært smuldrer sammen til noe annet? 

For å sitere godeste Erik Bye igjen, iEselsang fra Kalahari; «Jeg bar vår Frelser til alles glede / da han red inn i Jerusalem. / Han hoppet av i et lite strede / og for til himmels mens jeg for hjem».

Ja vel, han hoppet av. Vi ble igjen. Der ligger mye tvil hos meg.

Jeg har to barn som aldri fikk treffe verdens snilleste bestefar. En av de kristne som har betydd mest for min tro, viste seg å være en annen enn den han utga seg for. Hele samfunnet har utviklet seg enormt siden jeg hadde en sterkere tro.

Etter TV2-dokumentaren Hypokondere i 2006 fikk jeg mange positive tilbakemeldinger, men ei dame sa at jeg ikke trengte være redd. Det var bare å tro på Jesus, så kom man til himmelen. Jeg fattet ikke hvordan det var mulig å komme med et så tåpelig svar. Jeg er hverken redd for dommedag eller at jorda utslettes, men livredd for å dø. Jeg klarer ikke skille mellom ånd og sjel og kropp, og klarer ikke helt å se for meg at man skal kunne kjenne igjen et «spøkelse» som har levd. Jeg klarer ikke forsone meg med mørket. Jeg forventer nesten at hvis Gud finnes så dukker han opp i vår levetid og befrir oss fra at noen skal måtte stå foran en kald grav å tenke på de som ligger der nede. Men det har vært mange generasjoner før oss. Livet er brutalt.

Men midt i all denne tvilen ligger begrunnelsene på Guds eksistens fra «Philosophy Now» og deler skjebne med mer tvil og en desperat søken etter tro, kanskje av mangel på alternativer.

I alt dette slagget som slåss innbyrdes, tro og tvil og jag etter mening dukker et nytt ord opp, og det er tungt, ikke lett, selv om det bare er på tre bokstaver.

Håp er budskapet. Håp er livredning. Hvis noen vil bruke skitne merkelapper på Håp, har de et større problem enn oss som lever i håpet.

Gå til innlegget

Folk flest er gift

Publisert rundt 5 år siden

Nordmenn har 400 syntetiske kjemikalier i blodet. Ingen vet hva det gjør med oss. Er vi forsøksrotter? .

Dagens Næringslivs helgeutgave D2 har dykket ned i giften. Tidligere sjef i den svenske kjemikalieindustrien Ethel Forsberg mener vi er forsøksrotter.

For 60 år siden hadde nordmenn seks-syv miljøskadelige stoffer i blodet. I dag har vi mellom 200-400, ifølge Norsk Institutt for luftforskning (NILU). Vi blir eksponert for miljøgifter særlig gjennom mat, men også via klær, leker, møbler, elektronikk, luft- og vannstrømmer, blant annet. Ethel Forsberg sier til D2 at vi er marinert i kjemikalier.Så lurer folk på hvorfor så mange får kreft i dag.

Skal vi da tro på seksjonsleder i Mattilsynet Are Sletta, som i samme avis hevder at «så lenge grenseverdiene overholdes er maten trygg å spise». Ja vel, men hvis alt vi spiser har grenseverdier opp mot det ulovlige, blir vi i realiteten forgiftet.

Det vanligste plantemiddelet i norsk jordbruk og i verden som sådan heter Roundup, produseres av kjemikonsernet Monsanto, som det nylig var demonstrasjon mot i Kristiansand. I Roundup finnes giftstoffet glyfosat, et stoff som fører til fosterskader. Likevel er forbruket tredoblet siden 1992. Det blir verre. I Niels Christian Geelmuydens bok «Sannheten på bordet» kan vi lese at «hovedårsaken til den kraftige økningen er å finne i det som heter genmodifiserte planter (GMO). Dette er planter som ved genmanipulering selv produserer gift, tåler å bli sprøytet med gift eller kombinerer disse egenskapene».

Nå begynner snart jordbærsesongen. Vi elsker å kose oss med disse søte røde, gjerne sammen med fløte eller omgjort til rørt syltetøy. Inntil for noen år siden dro jeg til Evje og kjøpte økologiske jordbær fra den eneste jeg visste om som drev med sånt. Men han stengte snart butikken. Det lønner seg ikke. Neste gang du koser deg med jordbær, noe jeg gjør omtrent hver dag, siden jeg er vokst opp med jordbærsyltetøy på brødskiva, tenk hva de er sprøytet med. Den gang, på Bygland på 70-tallet, var vi ute i åkeren og plukket, antakelig visste de mindre om effektiv sprøyting den gang. Dessuten hadde vi bedre tid. 

Jeg kunne tatt for meg mer av boka til Geelmuyden, men den vil du ikke lese. Da får du et sultproblem. Uten mat og drikke, duger som kjent helten ikke.

Dagens Næringsliv har tidligere tatt for seg kyllingen. Det var skremmende lesning. Enda verre er oppdrettslaksen. Det som er ille med oppdrettslaksen er at oppdrettsnæringen synes å ha full kontroll over alle tilsyn og institutter som den skulle kontrolleres av (Jfr. Geelmuydens bok). «Dette nettverket klarer å stoppe enhver kritisk debatt», sier Naturvernforbundets fiskeri-ekspert Gunnar Album. Problemet med oppdrettslaks er miljøgifter.

Bruken av E-stoffer er en egen historie. Pluss på alle advarslene mot sukker, og du forflytter deg raskt over til lettbrus med kunstig søtning. Det er mange hakk verre. Ta f.eks. Aspartam, som er sukkererstatningen som finnes i all lettbrus. Aspartam er nok det mest undersøkte tilsetningsstoffet til dags dato. Når det inntas, spaltes det i tarmen til metylakohol (metanol, tresprit) og de to aminosyrene asparaginsyre og fenylalanin. Det har vært hevdet at aspartam kan gi svulst på hjernen. Jeg for min del tuslet tilbake til sukker. Det har i alle fall alltid vært der. Vi kjenner det og vet hva det kommer fra.

«Hvis slakteriet hadde glassvegger, hadde alle vært vegetarianere,» skal Paul McCartney ha sagt. Vi vet at mye rødt kjøtt øker risikoen for kreft. Dyrene står stort sett på båser og lever av kraftfor, ikke gress i den frie naturen.

I tillegg til alt dette skal du grave godt i matvarene for å finne noen uten palmeolje, selv om motstanden begynner å bli sterk i disse dager. To kjekstyper markedsfører seg nå uten palmeolje. Den ene av dem er Mariekjeks. Hamburgerne fra McDonalds kan ligge noen måneder uten at du ser det på dem. Når du kjøper deg en havner den i magen din.

Kort oppsummert; Glem maten på butikken. Begynn å dyrk sjøl. Jeg innrømmer glatt at jeg er bekymret. Kanskje mer enn gjennomsnittet, som hypokonder og lite kreativ på kjøkkenet, men likevel, ikke uten grunn. Jeg har små barn som skal vokse opp på dette. Maten som produseres styres neppe av kvalitet, men av profitt, som i stor grad betyr kvantitet. Derfor vil du ikke se inn i en kyllingproduksjon.

Forfatter, kurs- og foredragsholder, matspaltist i Aftenposten Margit Vea skriver i Vårt Land om hva vi putter i barna våre. «Gi oss i dag vårt daglige brød, men fri oss fra hvetegluten, konserveringsmidler, aromastoffer, industrisalt og alt som dårlig er. Brød har med rette fått et dårlig rykte,» skriver hun. Hun hakker også løs på laksen, kyllingen og kjøttet, hvor profitt har fått bestemmelsesrett fremfor kvalitet. Hun snakker til kristenfolket spesielt i Vårt Land, men budskapet gjelder til alle.

Maten er viktigst. Det er drivstoffet vi går på. Men så kan vi plusse på at vi lever i teknologiens tidsalder. Eller vi kan kalle en spade for en spade og kalle det stråling. Nå skal Kristiansand bli trådløst. Det høres vakkert ut. Men vi aner ikke konsekvensene. Når faren min la flasker med vann under senga for å styre vekk vannårer, var det fordi det gjorde ryggen bedre. Men 90-tallet var rene søndagsskolen i forhold til i dag. Nå er det nesten helt slutt på kabler. Når sønnen min på 20 er hjemme tar han inn en høyttaler på badet og spiller musikk. Ingen ledninger, bare lyd. Muligens er jeg for gammel til å forstå hvor lyden kommer fra, men jeg forstår at «det ligger noe i lufta». Jeg forstår også til en viss grad hvordan kroppen fungerer.

Jeg lever foreløpig i steinalderen sånn sett, men 9-åringen presser voldsomt på grunn av nettbrettet. Hvor lenge står man imot, mon tro. Kanskje til man må ha et nettbrett sjøl. Gradvis tar vi imot det, i tur og orden, giftig mat, giftig luft og så kler vi oss med giftig tøy, ikke slik bestemor strikket i gamle dager. Men så kan vi spørre oss sjøl. Er det noen vits å stritte imot? Vi vasser jo i det. Vi bor jo på jorda. Det skal litt til å rømme vekk.

Dette handler om penger, om effektivitet og om travelhet. Men mest om penger.

Vi er snart selvlysende i mørket. Sola går ned. Vi lever til vi dør, og vi dør fortere. Men jeg tviler på det er noen trøst. Det er heller ikke særlig trøst at Vitenskapskomiteen for Mattrygghet har kommet frem til at økologisk mat ikke skiller seg fordelaktig ut.

Skal vi snu dette må vi høre på Erik Dammann.

Vi må begynne helt på nytt.

 

 

 

Gå til innlegget

Når barna i Norge er fattige

Publisert rundt 5 år siden

«For de fleste er «ekte» fattigdom en saga blott,» sier forskeren Asle Toje til Dagens Næringsliv. Alt er relativt, sier nå jeg.

Det lå an til storstreik hos Bjørn Kjos i Norwegian, men den glade flysjefen lot seg ikke rikke. Problemet Kjos sliter med er at han bruker utenlandsk arbeidskraft, for da slipper han unna med en brøkdel i lønninger. Alle vet at norske lønninger er i verdenstoppen, men alle vet også at kostnadsnivået i Norge troner minst like høyt. Kjos har klart seg overraskende bra mot alle odds. Vi så hvor lenge flyselskapet til Espen Hennig-Olsen fikk leve. Kristiansand er en middels by i Norge men Norge er et lite land i verden.

Når Kjos ikke ville rikke seg var det fordi han vet at han ikke vil makte norske lønninger. Det kan rett og slett senke Norwegian. Derfor er han avhengig av mest mulig utenlandske, selv om han risikerer streikebryteri.

Men det er ikke bare Bjørn Kjos som protesterer. Når den gamle statsministeren Kåre Willoch (85) snakker er det alltid verdt å lytte. Helt siden han ble pensjonist har han engasjert for de svakeste i landet, nemlig barna. I Dagbladet før helga er han på barrikadene igjen.

«Vi har et alvorlig problem, som jeg synes det er smertelig at ikke flere engasjerer seg i. Barnefamilier er jo blitt relativt sett meget fattigere i forhold til andre enn det var i forrige århundre. Veldig mange barn vokser opp med en fornemmelse av at foreldrene er fattige,» sier han til avisa. Han tror den oljesmurte velstandsøkningen har maskert at barnefamiliene relativt sett har tapt økonomisk grunn i Norge. Først opphevet man skattefradraget for barn, med den begrunnelsen at man heller vil gi barnetrygd. Deretter har man halvert realverdien av barnetrygden for familier med flere barn. Det er klart det medvirker til fattigdom, sier Kåre Willoch.

Bjørn Kjos er på mange måter offer for det samme problemet. Vi må ha høyere lønninger for å klare oss. Barna blir uansett glemt, for lønnsoppgjøret handler om de voksne.

Middelklassen i nyrike Norge blir rikere og rikere, og forbruket vårt i utlandet er nå på svimlende 85 milliarder. Vi bruker så mye penger og fremstår så selvtilfredse at det nesten er kvalmende, mener ekspert. «Dere er som russere», sier stjerneforfatter Jan Guillou om hvordan vi fremstår i utlandet. Men rikdommen har en bakside.

I følge NAV sin statusrapport fra 2012 om levekår og fattigdom i Norge har andelen barn som lever i lavinntektsfamilier økt det siste tiåret. Det vil si at par i Norge med et barn må tjene rundt en halv million kroner i året før skatt for ikke å være fattig. En enslig forsørger med to barn må tjene mer enn 400.000 kroner for å ikke være fattig. Dette er en internasjonal standard for fattigdom.

Organisasjonen Voksne for Barn mener både de rødgrønne og de blå har sviktet de fattige barna. Tidligere barneminister Anniken Huitfeldt skrev i en kronikk i Dagbladet om det å være fattig i et rikt land. Hun hevdet at det «viktigste vi kan gjøre for å forhindre fattigdom blant barn er å sørge for et sosialt utjevnende skolesystem, tilgang på billige barnehageplasser og et inkluderende arbeidsliv hvor det er plass til begge foreldrene – og ikke bare en av dem». Men mange av de stadig økende antall enslige foreldre er ofte i full jobb. Det vil ikke Anniken Huitfeldt snakke om.

Willoch fikk støtte fra en annen gammel statsminister. Odvar Nordli er enig med Willoch, og på mange måter er det nesten underlig at det er disse to gamle kloke menn på 85 år som roper varsko. Willoch og Nordli mener sviket mot barna skyldes uvilje mot å øke barnetrygden.

 

Forsker ved Fafo Tone Fløtten bruker også barnetrygden som et eksempel på hvorfor det er blitt flere fattige barn. «Beregneringer i Fordelingsutvalgets rapport viser at dersom barnetrygden hadde blitt regulert i tråd med reguleringen av folketrygdens grunnbeløp fra 1996 til 2006, ville lavinntektsandelen i barnefamilier ha vært to prosentpoeng lavere i 2006 enn den faktisk var,» skriver hun i rapporten til Voksne for Barn.

Professor Per Morten Schiefloe forklarer i en kronikk i VG hvordan det henger sammen: «Lønnsnivået i Norge er høyt, og kvinnene er i arbeid. Dermed ligger også medianen høyt. I praksis betyr dette at de fleste eninntektsfamilier kommer inn i fattigdomsstatistikken».

Professorens ord er min inngang inn til temaet, og også årsak til at temaet nå skal opp på Protestfestivalen til høsten. Jeg var uvitende til jeg ble skilt i 2011.

Med to mindreårige barn oppdaget jeg at de løpende utgiftene var de samme som da vi med dobbelinntekt strevde med å få alt til å gå opp. Hvilket mirakel skulle jeg oppleve for å klare dette alene? Noe av det første bekjente sa til meg da separasjonen var et faktum, var at «du må finne deg ei ny fort, så du har noen å dele utgiftene med». Jeg er ikke laget sånn at jeg bare kan gå ut å finne noen, så i stedet valgte jeg å slåss for å overleve fra dag til dag. Det første som måtte skje var at jeg måtte opp i lønn. Det igjen gjør at arbeidsplassen sliter. Det var ikke noe valg, det bare måtte bli sånn. Men selv det er ikke nok. Når min sønn på 8 år sier at pappa er fattig, vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal si. Jeg er jo ikke fattig, men utgiftene er for store, og de er nødvendige. Jeg laget regnestykke for barna mine med å ha to bøtter foran meg. Jeg forklarte at hver voksen i familien har ei bøtte hver og de er fulle av penger. På slutten av hver måned er bøtta tom, men så fylles den igjen. I vårt hus har vi bare en bøtte nå, og ikke to. De sluttet å spørre mer etterpå. Forsto alt.

Nylig var jeg på fest med barndomsvennene i gata vi bodde i på 70-tallet. Det var 30 år siden jeg hadde kontakt med dem sist, men minnene om tida i Kobberveien glemmer jeg aldri. Vi var en sammensveiset gjeng og vi delte alt. Vi er på en måte smeltet sammen for alltid. På festen snakket vi om hva årsaken kunne være og konkluderte med at en viktig grunn var at alle var i samme bås. Ingen var rike, ingen fattige. Vi måtte tilbringe tiden sammen både vinter og sommer. Vi ble knyttet sammen i et vennskap som er hevet over tid og grenser, for alltid.

Tiden har forandret seg enormt siden 70-tallet. Det går ikke en dag uten at noen av mine venner legger ut bilder på Facebook fra land langt borte. Dette er reiser vi ikke under noen omstendighet kan foreta der vi er i livet nå.

Relativ fattigdom er reell, og det er barna som merker det mest, fordi de ikke kan få sykkel, ferieturer eller fotballutstyr som de andre ungene.

Hvis ikke regjeringen tar opp hansken sitter de ikke trygt lenge. Forskjellene øker, og de øker fort. Cirka halvparten skiller seg. Like mange har to lave inntekter. Alle er enige om at det er usunt med større forskjeller. Til og med rikingene som var på symposiet Kontra forrige helg. Når Venstre-duoen Trine Skei Grande og Sveinung Rotevatn tar opp hansken og forsøker å gi den videre til Høyre er det ingen til å ta imot.

Det er bare en gammel statsminister og 100.000 barn som ingen gidder å høre på.

Protestfestivalen tar opp hansken 16. september. Forhåpentligvis stiller både barneombudet og barneminister Solveig Horne i panelet.

 

Gå til innlegget

Den jævlige landsdelen

Publisert rundt 5 år siden

«Sørlandsidyllen er en kulisse – den er falsk, rett og slett», sier fylkesmannen i Vest-Agder Ann-Kristin Olsen til Aftenposten. Så langt, så enig. Men deretter skurrer det hos meg. Alt det som ellers sies er så forutsigbart som det kan få blitt

Boken er blitt grafsingsmateriale i den Oslobaserte avisen Aftenposten. Utgangspunktet er at Sørlandet henger etter på likestilling og levekår. Forskerne mener det er en klar sammenheng, skriver avisen. De hevder altså at kvinnens lave deltakelse i arbeidslivet er mye av årsaken til Sørlandets dårlige levekår. Agder-fylkene scorer dårlig på det meste. Vi har flest uføre, flere på arbeidsavklaringspenger, mer psykiske lidelser, økende kriminalitet, høyt forbruk av legemidler osv. sånn kan man egentlig bare holde på å ramse opp. Tallene taler for seg, så de er det ingen vits å kverulere mot. Tallene har vi visst i en årrekke. Det må være minst fem år siden vi tok debatten på Protestfestivalen. Det har ikke blitt mye bedre siden den gang.

Hvorfor det er slik er en gåte, men konklusjonen til forskerne henger jeg ikke med på. «Årsaken ligger i stor grad hos de tradisjonelt orienterte, religiøse mennene på Sørlandet, som oppmuntrer til et samfunn med lav likestilling,» sier forskerne i Aftenpostens store sak om temaet lørdag og søndag.

La oss snu på det. Jeg skal forske på østlendingenes levekår. Ja, jeg har mine fordommer. Østlendingene tenker annerledes enn oss, lever annerledes enn oss og siden jeg er sørlending bosatt på Sørlandet trives jeg her jeg bor, og kunne ikke tenkt meg å bo på Østlandet. Ergo vil jeg kunne argumentere mot det å bo i Oslo, som Oslofolk antakelig vil kunne argumentere mot å bo på Sørlandet. Men hvorfor er det sånn? Vi vet jo ikke, for vi bor jo ikke der. Jo, vi leser og hører om hvordan de bor. Jeg ser f.eks. kriminaliteten i Oslo, jaget og fokuset på karriere og jobb, mens jeg ikke ser livet som jeg ser det herfra. Jeg griner når jeg ser barnehagebarn i lenke bevege seg gjennom Oslo sentrum på tur. Jeg synes synd på de som bor der inne.

Jeg vil være sammen med mine barn mest mulig. Jeg vil ha tid til å tenke over mysteriet livet, og jeg vil ha tid til å nyte det.

I Oslo står bl.a. kristendommen mye lavere i kurs enn på Sørlandet. Kan det ha påvirket forskerne, som med sine uttalelser virker smeltet ut av den røde fane på Youngstorvet? Kristendommen har i alle år fått skylda for mye, men hvordan kan forskerne hevde at kristendommen har skylda når annen forskning viser at det å ha en tro gir bedre livskvalitet og gjør oss mer lykkelige som mennesker? På Sørlandet har medlemmer i kristne menigheter mye tilhørighet med hverandre, noe som fungerer som et fellesskap også i private sammenhenger. Per Fugelli tok til orde for å være en del av flokken. Ensomhet, alenetilværelse er også helsemessig skadelig. Faren er når man havner utenfor flokken.

I alt som skrives i saken i Aftenposten lyser det pekefinger. «Ikke gjør som mora di sier, Jens. Mora di er ei ku», sang Ole Paus for en del år siden. Sørlendinger er hakket verre, slik vi leser forskernes dom. Jeg har ikke gjort meg opp mening om deltidsarbeid er bra eller dårlig, men hvorfor skal andre fortelle meg hvordan jeg skal leve? Jeg og oss er i full stand til å finne ut av det selv. Det burde logisk nok være mer helsebringende at man faktisk jobber med noe man trives med, at man jobber så mye man føler man kan jobbe eller ønsker å jobbe. Jeg har – særlig på 90-tallet – forsøkt jobber jeg mistrivdes i fordi jeg måtte. I de korte periodene jeg forsøkte ble jeg dypt deprimert. Trivsel er viktig for livskvaliteten, uansett hvor man bor.

Deltidsarbeidende sørlendinger har som regel barn, og noen må ut å ta seg av barna. Hvem skal ta seg av barna når begge jobber fulltid? Jo, etter disse forskerne mening er det samfunnet. Altså Staten, regulert med barnehager og SFO. Det finnes ikke snev av religiøse holdninger i meg (da snakker jeg ikke om tro), men for meg skurrer det likevel. Når man setter barn til verden må jo hele vitsen være at man skal ta seg av dem. Slik har det vært fra tidenes morgen. I min fars hjemkommune Loppa for omtrent hundre år siden måtte mennene ut på fiske, mens kvinnene holdt fortet hjemmet. Det var atskillig hardere kår enn nå, så sånn måtte det bli. Hvem som måtte ut å jobbe og hvem som ble hjemme tenker jeg lite over. Det mest naturlige er vel den som er flinkest med mat og husarbeid, enten det er mannen eller kvinnen. Men den gang var det naturlig at mannen som var sterkest dro ut på fiske. I dag med PC som arbeidsverktøy burde ikke kjønn bety noe.

Men et poeng har forskerne hva angår deltid. Et samfunn basert på to inntekter skaper ulevelige vilkår for de som arbeider deltid. Men de som har stått i bresjen for å bli kvitt deltid har skylda for mye av problemene. Når tidsklemma klemmer og man ender med å skille seg sitter man igjen med bare en full inntekt uansett. Det går jo ikke i dag. Vi har 100.000 fattige barn, og tallet øker. Vi har alle våre begrensninger. Full jobb er full jobb. Har man mer enn det utfordres helsa.

Etter at mor og far dro ut i fullt arbeid på 70-tallet har skilsmissestatistikken skutt i været, med alle de negative sider det har. Det er bare et år siden Anne Holt skapte debatt da hun skrev om «Skilsmisse som samfunnsproblem». Debatten ble fulgt opp av Sissel Gran i Morgenbladet. «Mening med livet og nær kontakt med foreldrene er viktig for at barn skal ha en god livskvalitet,» sa Professor Bengt Lindstrøm ved NTNU til Dagen. Det er vel liten tvil om at en viktig årsak til akselerasjonen av skilsmisser skyldes to foreldre i full jobb. Det går jo ikke opp når noen må lage mat, handle, ordne med husarbeid, ta seg av barn osv. når begge jobber fullt.

Men tilbake til dommedagsprofetene. Man skulle jo tro de kom fra Bibelbeltet, men det gjør de altså ikke, selv om de arbeider her for en periode. Fylkesmannen som har vært karrierekvinne i hele sitt voksne liv og bl.a. vært politimester på Svalbard er en høyst troverdig og respektert person på Sørlandet, også i mine øyne. Men det er jo ofte sånn at den som velger deltid snakker ned fulltid, mens den som jobber fulltid snakker ned deltid. Deltidsarbeidende husmødre på Sørlandet får atskillig spedere stemme i media enn fylkesmannen i Vest-Agder, sånn er det jo.

Levekårsundersøkelsene lyver ikke. De er klar tale. Derfor innledet jeg med at jeg var enig med fylkesmann Ann-Kristin Olsen i at «Sørlandsidyllen er en kulisse». Jeg tror imidlertid at det har null og niks med religion og deltid å gjøre, men tvert imot en ukultur som preger landsdelen. Ukulturen er overfladiskhet som ligger dypt forankra som folkehumor, og har gjort det så lenge jeg kan huske. Folkehumoren er ikke tatt ut av ingenting. Hvordan denne overfladiskheten har spikra seg fast her er en ubesvart gåte det burde heller vært forsket på. Men forskerne er som oss alle, vi vil heller ha våre fordommer bekreftet.

Da vi startet Protestfestivalen i 2000 i hjertet av Kristiansand sa forskeren Frank Aarebrot at det var spesielt genialt å legge Protestfestival til Sørlandet, «der alt er så greit». Det er jo ikke så greit her nede, men vi liker å tro det. Spør du folk på gata om hvordan man har det, må du for all del ikke si du har det kjipt. Da begynner sørlendingen å flakke med blikket før han begynner å snakke om været. En gang holdt jeg en liten tale i Oslo, i hjertet av liberale Oslo, ikke langt fra Grønland. I partyet før kvinnen i huset skulle flytte sørover forsøkte jeg å forberede henne. Hvordan nærmer man seg en kristiansander? Bruksanvisningen lød som følger:

Kommer en person mot deg langsomt, før han stanser, betrakter deg et par minutter med et skjevt smil og til slutt sier «Javeel», står du overfor en ekte kristiansander. «Jaavel» er kristiansanderens ENESTE hilseord og erstatter andre landsdelers «hei», «god dag», «morn», «takk, for sist», «ligg unna» osv.
«jaavel» uttales meget sakte med fallende tone og trykk på siste stavelse. Dette hilseordet er uavhengig av sinnstemninger og ytre omstendigheter. Ser kristiansanderen en innflytter han kjenner sitte fastklemt i et bilvrak, vil han alltid innlede samtalen med «javeel». Det samme gjelder om han skulle forville seg inn på dametoalettet. Når du har lært bruken av «javel» er tida inne for å vinne kristiansanderens vennskap. At stiftstadens sønner og døtre smiler, betyr ingenting. Kristiansandere smiler alltid, selv når de har omgangssyke. Men med urette har byens befolkning ord på seg for å dyrke klikkvesenet hvor bare innfødte slipper til. Flere innflyttere har opplevd å bli invitert til middag i et kristiansandsk hjem etter 30 år i staden. Selv om en ikke har tante på Lund eller morfar i Vågsbygd, er det fullt mulig å føre lengre samtaler med kristiansanderen, bare en passer på å si de riktige tingene. Innled gjerne med frasen - jeg synes det er greit her i byen -
Det betyr nemlig at Kristiansand er i himmelrike. Sterkere ord, vellyst, enn «greit» finnes ikke i det kristiansandske vokabulær. Ingen kristiansandere skjønner at det går an å holde ut i andre byer. I hvert fall ikke lenger enn et halvt år på bibelskole. Videre er det lurt i samtalen med de innfødte å rakke ned på folk fra Vennesla eller Mandal, som er verdens frykteligste steder, selv om de ligger så nær himmelrike. Det er smart å flire litt av en arendalitt eller to, og det kan lønne seg å innlede til diskusjon om hvem som var størst av Svein «Matta» Mathisen og Diego Maradona. For all del må ikke sterkere ord enn forbaska brukes. I Kristiansand er nemlig nesten alle kristne. De få som ikke går på møter, går på stoff eller på loffen og da helst i andre landsdeler som i Oslo. Mannlige innflyttere bør merke seg at kristne damer i Kristiansand ikke er lærere eller sykepleiere, som i andre byer, men bankfunksjonærer. Følgelig er det helt vanlig å få innvilget boliglån i bakrommet på Salem eller Frikirka. Skulle du fristes til å be med en kristiansander hjem på hybelen, må kun bløtkake serveres. Bløtkake eller «blaudis» som vi sier, må kristiansandere ha for å vedlikeholde språket og lynnet.

Dette er selvfølgelig humor, men det er ikke sprunget ut av ingenting. Vi som mener vi ikke er overfladiske skiller oss kraftig ut her nede, både på godt og ondt. Man skal ikke skille seg ut her nede og man skal for all del ikke være annerledes. Man skal helst ikke skille seg heller, men skilsmissestatistikken har ikke Sørlandet unnsluppet heller. Overfladiskheten er landsdelens største fiende. Det at alt skal være så perfekt, at alle skal ha nok med sitt og ikke «sutre». For noen år siden fortalte en som har slått seg opp økonomisk her nede til meg at han var temmelig «fedd up» av jantelov og misunnelse. Får du til noe skal du helst tråkkes ned, og den dominerende avisa her nede står vel ikke akkurat i køen av gratulanter. Når alt er så «greit» må det naturlig nok få en motsats. Livet er ingen dans på roser. Skjebnen vi deler som mennesker er brutal og livet er til tider slitsomt. Jeg var nettopp vitne til et selvmord midt i tjukkeste byen. Det setter tankene i sving. Ble han forstått her nede? Eller ble han møtt med et «Javel»?

Det er alvorlig når pillespisende sørlendinger ikke finner noen å snakke med. Det er alvorlig når innflyttere fra Østlandet må bo i byen i en årrekke før de blir kjent med noen av oss. Det er alvorlig når menighetene lukker seg sammen som sekter, uten inngang for andre enn de som tilhører dem. Det er alvorlig når man ikke kan si hvordan man egentlig har det når man møter noen på byen. Det er alvorlig når det søte livet her nede ikke kan innrømmes å av og til være surt. Siden jeg ikke banner får jeg likevel si at det er for jævlig at medmennesker skal tusle rundt her nede et helt liv å ha det vondt, og ikke kunne fortelle det til noen, fordi landsdelen krever det. Det må vi gjøre noe med. Ikke tradisjon og religion.

Jeg er fristet til å sitere yndlingsdikteren min Hans Børli fra diktet «Tilståelse», som vi kanskje kan lære litt av:

«Av og til er jeg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.
Leier det med meg i en lenke av kingelvev.
Lar den pjuskete lille kjøteren
pisse på lyktestolpene
og flekke tenner
mot «pene» mennesker på veiene»


Protestfestivalen skal debattere både «fattige barn», «Skilsmisser» og «Lykketyranniet» i september. Blant de som kommer er samlivsforsker Frode Thuen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
1 dag siden / 3485 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
23 dager siden / 2347 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
rundt 1 måned siden / 2069 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
23 dager siden / 1650 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
10 dager siden / 1466 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1379 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
23 dager siden / 1301 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
26 dager siden / 1203 visninger
Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
rundt 7 timer siden / 1199 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere