Svein Inge Olsen

Alder: 56
  RSS

Om Svein Inge

Anarkistisk liberal konservativ hypokonder med legeskrekk. Er redd for det meste og tør alt som ikke er farlig. Har skrevet bøker om Setesdalskjempa, Kris Kristofferson og gitt ut dikt på 40 årsdagen. Har også vært redaktør for diktantologi om fraflytting og gitt ut slektsbok fra Loppa. Er svoren fotballtilhenger med Start og Sheffield United som favorittlag. Har arrangert flere festivaler og konserter og stått bak plateutgivelser som ”Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk”. I august kommer Fight Apathy, en dobbelutgivelse til støtte for Protestfestivalen, en 10 år gammel festival han lever og ånder for. Har skrevet en rekke artikler og bok/plateanmeldelser i aviser, som Vårt Land. Gammel nærradiomann fra 80-tallet, med ekte kjærlighet for alt som handler om 70-tallet. Forkjærlighet for gamle westernfilmer, country og bluesmusikk og kakao med krem. Er gift og har 3 barn på 16, 4 og 1 år. Bosatt på palmekysten. Jeg vil være litt til og fra her hvor den mest aktive perioden nok er på høsten og vinteren. Med to små barn og ansvaret for en festival i september tar det veldig mye tid.

Følgere

Oppdaterer Gud seg?

Publisert over 4 år siden

Oslo Symposium ble arrangert nylig. Symposiet er på mange måter de konservative kristnes egen lille arena for å ytre seg.

Den arenaen er blitt mindre og trangere og bærer kanskje også mer preg av nettopp det. Den som blir undertrykt blir som regel sintere.  

Alf Gjøsund er kommentator i den kristne avisa Vårt Land. Han har vært på Symposium og skrevet kommentar til avisen lørdag 21. mars. Her hevder han at dette er «kristen-Norges outsidere». Han mener de etablerte kristne organisasjonene holder dem på en armlengdes avstand». Det kan man vel knapt være uenige om.

Men Gjøsund skriver også at de konservative kristne ikke har fulgt med i tiden. Han mener bl.a. at TV-stasjonen til Jan Hanvold «antakelig har skremt bort flere fra kristendommen enn Human-Etisk Forbund og at formuleringer som ville sjokkert vanlige folk blir applaudert».

Gjøsund trekker frem homobevegelse, statsfeminisme og Islam som forumets fremste fiender. Han skriver blant annet at «selv har jeg ikke helt fanget opp hvem disse statsfeministene er, men jeg får vite hva de står for: De vil ha menn som sitter med bedende blikk og bretter servietter, de mener at kvinner er bedre enn menn og vil oppheve kjønn som størrelse. Ikke rart damen ved siden av meg sier huttetu».

Retorikken til en fremtredende kommentator i Norges største kristne avis er oppsiktsvekkende, fordi hele innlegget like gjerne kunne vært skrevet i Dagbladet. Under debatten om ekteskapsloven i 2008 ble avisa ansett som kristenfolkets verste fiende. Når Vårt Land og Dagbladet snakker samme språk er det skjedd en endring.

Gjøsund har nok rett i at statsfeminismen på mange måter er kristenfolkets fremste fiende, men ikke uten videre rett når det gjelder Islam. I 2008 sto på mange måter muslimer og kristne sammen mot liberaliseringen. Homobevegelsen mener jeg Gjøsund feilberegner. Det var ingen samlet bevegelse, men en bevegelse som både var enig og uenig med kristenfolket. Mange homofile stilte spørsmål i media om hvorfor de skulle inn i kirken for å gifte seg.

Det liberale flertallet var først og fremst heterofile medlemmer av Den Norske Kirke, men også en god del som for lengst var utmeldt av kirken.

I dag er de konservative kristne, blant annet representert med naboen min Øivind Benestad regnet for å være outsiderne eller «underdogs» (den svake part).

Alf Gjøsund kaller dem «de som aldri gir seg».

I februar i år ble NRK-programleder og komiker Leo Ajkic intervjuet i nettopp Vårt Land. Han hevder kristne oppdaterer religionen sin. Ajkic er opprinnelig fra Bosnia og regner seg som ikke religiøs.

«Kristendommen har forandret seg, som en app som oppdateres. De hevder ikke lenger at jorda er flat, og først nå aksepterer kirken homofile. Jeg tror den strenge Gud er blitt varmere for at kirken ikke skal miste følgere,» sier Ajkic i intervjuet. Men Ajkic går lenger enn dette:

«Kirken tør ikke si at homofili ikke er akseptabelt. Den forandrer seg fordi de vet at de fleste mennesker ikke er der lenger. Det er jo fett, men er det virkelig det kirken står for? Du kan jo ikke oppdatere en religion. Det blir for mange sideversjoner,» sier han i intervjuet med Vårt Land.

På mange måter blir bosnieren og ateisten en slags talsperson for kristenfolket, mot sin vilje antakelig. Det kan jo oppfattes som morsomt, og en komiker verdig, men sett med mange kristnes øyne er det kanskje litt pinlig.

Ajkic har utvilsomt ett poeng, det avdekkes blant annet når kommentator Alf Gjøsund gjør sin egen kommentar fordummende ved å fordumme sine egne. Det mest interessante i dette ordspillet er ikke feminismen eller homosynet, men om Gud oppdaterer seg.

I kristen terminologi brukes ofte begrepet far på Gud. I menneskelig forstand skal en far både være streng og mild, slik at barnet ikke blir bortskjemt eller ødelagt i en for fri barneoppdragelse.

Hvis Gud oppdaterer seg, hva slags far er det vi har med å gjøre?

Snakker vi da om en far som hele tiden skifter mening, eller er vanskelig å forholde seg til? I biografien hans (Bibelen) vises det frem en streng far som driver avstraffelse hvis man ikke hører etter, eller hvis liberalistene har rett, en far som vingler og «oppdaterer seg» hele tiden etter hva som skjer til enhver tid. Hvilken far er best? Noen vil hevde at det er sunt å være i stand til å skifte mening, men hvis man skifter mening til stadighet gir det kanskje ikke et spesielt godt bilde av en egnet far? Kanskje ville barnevernet grepet inn.

Det er vel dette kristenfolket (også kalt de konservative kristne) mener. De tror på den strenge far. Kulturformidler og sokneprest Ivar Skippervold er blant de som tar sterk avstand til «kristenfolket». «Det er frekt å kalle en politisk bevegelse for Kristenfolket. Det er tyveri. Det er å stjele identiteten til mennesker som ønsker å være kristne. Stjele min identitet,» skriver han i Vårt Land.

Det er ingen tvil om at Skippervolds kristendom har flest følgere i dag, men også gode argumenter. Håkon Dahl (66) skrev i samme avis om hvordan han som 5-åring planla å ta livet sitt for å dø mens han ennå var syndfri og garantert plass i himmelen. Mye av det konservative kristne har stått for har vært skadelig.

Hvem har så rett? Med alle appene og oppdateringene som finnes i dag er det ikke lett å velge. Det blir uansett ren tipping, og om du vinner får du først vite det når du har forlatt jorda.

Men det burde være et høyst relevant og interessant spørsmål å debattere i Vårt Land. I stedet velger kommentatoren å «oute» den delen av de kristne han kaller «outsiderne».

Det er i selve debatten man finner svar, det er hverken ved å stemple en hel gruppe av sine egne eller å gjøre som strutsen, å stikke hodet i sanden.

Jeg vet fortsatt like lite og sitter igjen med det samme spørsmålet jeg begynte med:

Kan Gud oppdatere seg?

Gå til innlegget

Det vi ikke skriver om

Publisert over 4 år siden

Vi må skrive mer om selvmord, og mindre om terror. Jeg tror smitteeffekten er viktigere å ta hensyn til når det gjelder terror.

Jens Bjørneboe skrev i et av sine mest kjente dikt:

 Mitt hjerte det er et foreldreløst barn
det har ikke klær, ikke mat og sko
det har verken seng eller barnetro
Det har ingen ro.

 Når en ny bølge av selvmord skyller innover landsdelen er ikke løsningen fortsatt taushet rundt dette tabubelagte emnet. Når ei dødssyk kvinne drar til en klinikk i Sveits for å ta livet av seg forfølges hun av et pressekorps som følger henne inn i døden. Men alle de hundrevis som hvert år tar sitt liv her i landet er det ingen som skriver noe om. De blir taushetens navn, hvor de nærmeste for resten av sitt liv vil leve i smerte og sorg over den som har valgt å avslutte livet. Kunne jeg gjort mer? Har jeg oversett noe? Tankene kan man bare forestille seg. Men ingen vet, fordi det ikke er kommet for en dag. Derfor kunne heller ingen reddet vedkommende. Ofte er det jo sånn at den siste man snakker med når man lider er de nærmeste. Man vil ikke påføre dem unødige bekymringer eller risikere at de tar grep om ens eget liv. Derfor kommer det ofte som er sjokk. De ante ikke. Når det heller ikke kommer ut hva som har skjedd er det dessuten få som vil være der for den som sitter med sorgen.

 Uten fokus på selvmord vil depresjonene og det som fører til selvmord få spre seg som kreftsvulster i sinnet til de ulykkelige. Løsningen er å snakke mer om det, finne ut om noe kan gjøres og rett og slett være til stede som medmennesker. Det er en risiko, men den risikoen bør man ta.

 Hvert år tar mer enn 500 mennesker sitt eget liv i Norge, men her er det nok store mørketall. Få skriver om det, men mange snakker om det fordi mange mennesker står nær disse menneskene.

 Nok et selvmord her i Kristiansand kommer frem via Facebook. Selv om mediene er tause, snakker fjesboka, og godt er det. Det å oppleve å se bilder av en pappa med et lite barn i armene, omsorgsfull og kjærlig, og med et bilde som taler om dyp kjærlighet mellom far og barn er umulig å bli berørt av enten man har barn eller ikke. Det gjør vondt, skikkelig vondt.

 Hvordan kunne han, tenker vi, men vi vet ikke. Vi vet ikke hva han gjennomgikk.

 På Protestfestivalen har vi hatt selvmord som tema flere ganger. Vi satte publikumsrekord tidlig på 2000-tallet da vi en sen lørdagskveld satt i Kunstforeningen og diskuterte dette dype og ytterst alvorlige tema, mens andre koste seg på fest med rødvin på byen. I 2012 hadde vi det som hovedtema, men færre publikummere dukket opp. Hva er det som skjer med oss?

 Har vi i all vår velvære og luksus glemt at mange faller fra og at forskjellene som øker skaper høyere gjerder mellom oss. Er man dypt ulykkelig er det sjeldent godt å lese om alle som har det så bra. De deprimerte søker likesinnede, de leser ofte dyster litteratur og hører på triste sanger, slik jeg har gjort i de periodene jeg har vært langt nede.

 All denne perfektheten skaper avstand mellom oss, vi er alle av kropp og sjel. Mange sliter med å leve, noen sliter med tanken på å skulle dø. Mye handler om følelser og vår evne til å takle vanskeligheter. Vi som sliter med dødsangst har vanskelig for å forstå de som sliter med livsangst. Men det opptar oss, fordi det uforståelige er noe vi kan finne svar i, og vi kan hjelpe hverandre til å forstå hverandre.

 Mannen i gata som tar livet sitt gir ofte fra seg få svar, men desto flere spørsmål. Svarene kan vi til dels finne hos kunstnerne. Det er de som utgjør den største gruppen av selvmordere. Når vi hører om en yngre forfatter eller kunstner som dør tenker vi ofte selvmord, alkohol eller «noe i den gata». Til alle tider har forfatteren vært den som har stått nærmest livet, men også døden.

 Forfattere som Ernest Hemingway, Hunter Thompson, Silvia Plath, Karin Boye, Tove Ditlevsen, Jens Bjørneboe, Tor Jonsson, Nils Yttri og Tor Ulven valgte bevisst å forlate livet. Enten det var Bjørneboes raseri over samfunnet eller Jonssons fortvilelse, beskrev de verden og mennesket på godt og vondt – mest vondt. Deretter koblet de fra. Stig Sæterbakken deltok på festivalen et år og likte seg. Når man leser hans roman «Gjennom Natten» føler man på ubehag. Han slet med livet, men var uendelig glad i barna sine. Karrieremessig var han på topp, men hvorfor hørte han på så trist musikk? Hvorfor var han så ulykkelig? Han forteller en del om dette selv, som kanskje kan gi litt forståelse for andre.

 «Så fornuftige, alle mann. Så kloke. Så rolige. Så alvorlige. Så ettertenksomme. Så vel tilpasset i livssituasjonen. Så drevne i sin omgang med andre. Så sikre i sin sak uansett hva for utfordringer de står overfor. Så rutinerte og bestemte i sin håndtering av hvilke situasjoner som helst. Alt mens det oppe i hodet på meg fremdeles koker av all verdens latterlige lengsler, idiotiske redsler, detaljerte selvmordsplaner, grisete sexfantasier og helt respektløse forestillinger om de såkalt viktige ting i livet. En heksegryte av puerilt slagg er det, på kokepunktet mer eller mindre konstant, et virvar av tull og tøys som jeg ikke ville kunne unngå å bite av meg tungen i skam over, om jeg skulle være så uheldig at det kom noen for øret, noe av det,» skrev Stig Sæterbakken (1966-2012).

 Han svarte på hvorfor han hørte på trist musikk på denne måten: «Veken skrus gradvis ned, ordene må brenne på laveste bluss for å matche den verden som nå nesten har opphørt å eksistere».

 Når et menneske i en liten bil styrer mot en trailer, skyter seg eller triller et tosifret antall piller ned i halsen blir det ofte sagt at det er feigt gjort overfor de som sitter igjen. Men er det vi andre som er feige som ikke tar innover oss menneskets ondskap, selviskhet og ufølsomhet?

 Når vi møter gamle kjente på gata spør vi om åssen det går. Det vil være risikabelt å si noe annet enn at det går greit. Jeg sier det ofte som det er, men har man det kjipt begynner ofte blikket til den du treffer å flakke og så får de det plutselig veldig travelt. Jeg er ikke annerledes enn andre, så kanskje må vi ta dette mer innover oss.

 Jeg ser for meg den lille gutten som har mistet faren sin. Jeg ser for meg han som gjorde slutt på livet fordi kona gjorde det slutt. Jeg ser for meg den unge jente som hadde livet foran seg. Jeg ser for meg alle de som blir igjen, all tragedien og hvordan disse selvmordene vil prege en familie i generasjoner.

 Alt dette gjør at vi bør ta selvmord på alvor. Det gjør vi ikke ved å la være å skrive om det, la være å snakke om det. Låtskrivere og kunstnere forteller til stadighet hvordan det å få det ut har fungert som terapi. Mange triste sanger har fungert som livredning for mennesker, fordi det gjør godt å vite at man ikke er alene.  

 Folk jeg kjenner har opplevd foreldre eller søsken som har tatt sitt liv. De kommer aldri over det. Det vil prege dem for livet. Mange av dem vil aldri passe inn i NAVs støpeskje og heller ikke inn hos en arbeidsgiver.

 «Lidelsen har ingen benk å sitte på,» skrev Tor Ulven. Men vi kan la være å få det så travelt når noen ikke har det greit. Vi kan sette oss ned sammen med dem. Høre på trist musikk sammen med dem.

 «Somliga går i trasiga skor», sang Cornelis Vreeswijk. Det gjør vi alle i blant.

Gå til innlegget

Jødene vil hjem og de flytter hjem. Først skrev forfatteren Ingvar Ambjørnsen om det. Det var overraskende nok. Han av alle. Klassekampen har skrevet om det. De av alle.

Putin har raslet med sablene. Han av alle. Russland er nemlig ikke ubetydelig i denne sammenhengen, slik jeg husker predikantene talte på 80-tallet. I Esekiel står det følgende: «Så sier Herren Gud: Se jeg kommer imot deg, Gog, storfyrste over Mesjek og Tubal. Jeg fører deg omkring, og jeg setter kroker i kjevene dine». Dette er bare begynnelsen. Russland får med seg en rekke land, mange av dem naboland av det gamle keiserriket. Det finnes andre elementer av dommedag også, som at svensker eksperimenter med en brikke under huden og at verdens kristne er preget av «lunkenhet». Norden er blitt sekulært, mens i Afrika er det kristne vekkelser. Alt er snudd på hodet. De liberale har tatt over samfunnet, mens de konservative jages ut på de tomme meningsmarkene. Til slutt kommer Herren tilbake lyder det, for å hente sitt folk. De skal til gater av gull. Alle andre må bli her en stund til. De er fortapt. Ole Hallesbys tale er rykket nærmere.

Dommedag er forestillingen om at Gud skal komme igjen for å dømme levende og døde, et slags rettsoppgjør etter krigen der de onde skal dømmes.

For tretti år siden var dette daglig kost, omtrent som å spise havregrøt. Det var helt normalt og ganske vanlig. Vi reagerte ikke på noen annen måte enn at alle disse tegnene på de siste tider hørtes latterlige ut. Det kom aldri til å skje. Ikke tale om. Vi ristet ikke på hodet fordi vi ikke trodde på det, men fordi det virket så utrolig fjernt, det som skulle skje.

Jeg husker en tid vi nesten var besatt av Johannes Åpenbaring, og dyrets merke som da skulle være 666. Snart ville alle få et kort å handle med. Penger skulle bli borte. Etter kortet skulle man gå over til et merke under huden. Det siste året jeg husker vi var oppslukt av dette var 1990, da vi satt i et lokale i Dronningens gate i Kristiansand, i en fri menighet som hadde slått seg opp for å hjelpe rusmisbrukere ut av elendigheten. Noen år før, i 1984, hadde jeg vært så uheldig å kjøpe den nye LP-plata til Prince, «Purple Rain», men måtte knuse den fordi den ikke var «sunn». I stedet hørte vi på Larry Norman og Jerusalem og så hørte vi på «Hotel California» med Eagles, til skrekk og advarsel. Hotellet var Helvete, der mange fikk slippe inn, men ingen ut.

Men jeg husker mange predikanter, som den da eldgamle svenske predikanten Erik Larsson, som av og til var i Sarons dal. Han sto for meg som en fornuftig og klok mann som aldri i verden kunne snakke usant. Han snakket alvorlig om endetiden. Vi kjøpte talekassettene og spilte dem om igjen hjemme.

Det Nye Testamentets siste bok, Johannes Åpenbaring, skriver om et dyr, som skal være antikrist som står frem og taler spottende om Gud, og fører krig mot de kristne. Dyret er et menneske, og dyrets tall er et menneskes tall. Mange år senere når strekene kom på alle varer vi handlet kunne vi oppdage at den første, midterste og siste streken var like, og når vi målte de opp mot strekene som bar tallet 6, så stemte de. Nok en bekreftelse.

Mange har opp gjennom årene gjettet seg til hvem antikrist er, og noe av det siste jeg hørte var Obama, selv om han går på bønnefrokoster. Paven var også et hett navn. Spekulasjonene tok ingen ende, og små drypp av dette lever fremdeles som en slags undergrunnsbevegelse, kanskje spesielt på Sørlandet og Vestlandet. Liberaliseringen av kirka står som et av de mest tydelige tegn for mange av disse. Det samme gjør hatet mot staten Israel.

Men midt på 80-tallet vandret hundrevis av ungdommer fra Norge til Uppsala i Sverige, der Ulf Ekman var den store guruen. Andre med god råd valfartet til USA for å høre Kenneth Hagin, trosbevegelsens ubestridte leder. Jeg befant meg i Uppsala den natta Olof Palme ble skutt i Stockholm. En del gikk også på bibelskolen til Jan Hanvold i Drøbak, der de siste tider var et av de store samtaleemnene.

I dag sitter den litt hånlige latteren fra den tiden litt fast i halsen. Vi trodde på det blindt, men det virket latterlig. I dag tror vi kanskje mindre på det, men oppdager at det meste av det vi lo av den gang faktisk har hendt og er i ferd med å skje i rekordfart. Derav er det lett å dra ut av sammenhengen at tvilen vår kanskje skyldes at vi er blitt en del av de lunkne.

Fortsetter vi nemlig å lese i Johannes Åpenbaring åpenbarer dette seg:Jeg vet om gjerningene dine, at du verken er kald eller varm. Om du enda var kald eller varm.Derfor fordi du er lunken og verken kald eller varm, vil Jeg spy deg ut av Min munn.

Endetiden har vært spekulert i så lenge jeg har levd, og helt sikkert i tusen år før det også, så det er ikke noe nytt.

Det nye er at dette er den første tiden jeg kan huske som ingen snakker om endetiden.

Spørsmålet er om det betyr at tiden for endetider er forbi, eller om det er sant det som står i Bibelen at Vår Herre skal komme igjen når vi minst venter det.

Når jeg skriver dette kommer jeg til å tenke på Klara, en eldre dame som har gjort det til sitt kall i livet å fortelle om endetiden. Hver gang jeg ser henne i byen vinker hun meg bort for å fortelle meg om noe jeg må lete etter på nettet. Hun har alltid en avis, eller et utklipp å vise meg og vil jeg skal ta opp dette på Protestfestivalen.

Ifølge Asbjørn Dyrendal som er professor i religionshistorie og redaktør for skepsis.no, er det typisk for noen kristne miljøer å lese konspirasjonskulturen i lys av Johannes Åpenbaring, ofte som en motkultur til New Age.

Sist jeg møtte Klara ba hun meg om å søke etter David Supriem Rockefeller på nettet, som hun mente sto frem som en mulig ny antikrist. Rollen med å peke ut må være en tung bør, særlig for de som tror de vet hvem det er og så forandrer retning. Jeg vil anta at mange av de som var kristne på 80-tallet fikk seg ei atombombe i fleisen når Ulf Ekman i fjor konverterte til katolisismen. Enda mer underlig er det at mange av de som fordømte paven den gang i dag velsigner han.

Er dette et tegn på dommedag?

Jeg har gjort som jeg lovet Klara, hun er en ekte ildsjel som brenner for det hun tror på. Jeg har lest leksa på nettet og nå også skrevet om det på bloggen. Mer enn det kan jeg ikke love. Jeg tror vel at uansett hva vi måtte mene om Dommedag, som Guds dom eller en konspirasjonsteori, så er det ingen av oss på jorda som kan garantere for noe svar.  Alle vi her er bare innom på en kjapp visitt.

Den som lever eller dør får se.

 

Gå til innlegget

Derfor er Protestfestivalen viktig!

Publisert over 4 år siden

«Noen meninger er så kontroversielle at knapt noen vil si dem offentlig», sto det i en større sak i avisen Vårt Land. Bakgrunnen er en større undersøkelse gjort av Institutt for Samfunnsforskning, som handlet om ytringsfrihetens kår i Norge.

Norge er et demokrati, men aldri har vi levd i et så ensrettet samfunn. Vi styres av et flertallstyranni, hevder mange. Det er urovekkende.

Protestfestivalen har skiftet status i enkeltes ører fra «blodrød 70-tallsmarxisme» til «mørkeblå kristenkonservativ suppe». Det er fordi festivalen hele tiden forsøker å sette søkelys på tema som til enhver tid er kontroversielle, men også viktige å sette søkelyset på. Et eksempel var da Hells Angels ble invitert for å snakke ut. Et annet da mindretallet i diskusjonen om den nye ekteskapsloven fikk slippe til. I år spurte festivalen bl.a. om Norge egentlig har grunn til å feire grunnlovsjubileet når vi i år overfører ytterligere makt fra norske til europeiske organ (EØS).

Nylig fortalte Hans-Christian Vadseth at Protestfestivalen aldri har vært så motstrøms som nå. Dette bekrefter også Magne Lerø i Vårt Land, når han skriver i sin faste spalte: «Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen i Kristiansand flytende i en tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på. Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det sanne demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige vilkår for avvikere, minoriteter og sta protestanter».

Erik Bye så hvor viktig festivalen var at han spilte inn på bånd en gripende tale før han døde, hvor han appellerte strengt til makter og myndigheter om å «holde den gående». Erik var så engasjert at familien ønsket at Protestfestivalen skulle dele ut Erik Byes minnepris. Det har den gjort siden 2005.I år gikk prisen til Dalai Lama og Amal Aden.

Per Fugelli sa i bystyresalen i Kristiansand i fjor at «hvis Svein Inge Olsen trenger penger til Protestfestivalen, så gi han det han trenger». Kameraten hans Steinar Westin, som er fastlege og professor i sosialmedisin, så vel som kjent samfunnsaktivist mot fattigdom, skrev i årets jubileumshefte: «Finnes det noen appellinstans for truede arter i kulturens verden? En rødliste for festivaler som er så spesielle at de knapt noen gang kan gjenskapes om de mister sitt drivstoff? Kan noen fortelle vår tids fyrste, Staten, at den viser lite mot og dårlig dømmekraft hvis den utsetter seg for å kvitte seg med sin narr?» Magne Lerø er inne på noe av det samme: «Protestfestivalen er egentlig verneverdig», skriver han.

Politisk redaktør i Aftenposten Harald Stanghelle,som er stor fan av festivalen,skriver at «Protestfestivalen er vaksinen vi så sårt trenger mot den selvtilfredse likegyldighet».

Selv samfunnsytrere fra andre deler av Norden tar til orde for viktigheten til Nordens verdifestival. De bedyrer at den er enestående i sitt slag, og at den er viktig. Professor i religionspsykologi og forfatter Owe Wikström skriver:«Från nordisk horisont är Protestfestivalen en unik möteplats mellom kultur, musik, samtal, politik og engagerad gemenskap».

Shabana Rehman, Jon Schau og Jahn Teigen har også tatt til orde for at festivalen må få leve. Jahn Teigen og den amerikanske legenden Kris Kristofferson har støttet festivalen økonomisk.

Flere av dagens kontroversielle temaer har religiøst tilsnitt, slår rapporten til Institutt for Samfunnsforskning fast.

Å kritisere eller sette spørsmål ved evolusjonslæren.

Å forsvare konservative muslimske praksiser, som omskjæring og tvangsekteskap.

Å være mot kvinnelige prester.

Forskerne mener vi kan fanges i noen fastlåste måter å tenke på, og viktige stemmer kan bli usynliggjort. Samfunnsforskerne trekker frem homofilispørsmålet som et område der vi risikerer at mindretallets standpunkter ikke blir hørt.

Men det er ikke bare religiøse spørsmål som skaper harme i dag. Forfatter og blogger Gunnar Tjomlid lister opp tre andre tema.

Pedofili

Seksuell lavalder

Voldtekt

Konsekvensen er at en fryktelig viktig debatt ikke tas. Tjomlid hevder at «hvis du ikke vil drepe og torturere alle overgripere, så har du omtrent ikke rett til å uttale deg». 

I England har det de siste ukene pågått en het debatt i media omkring fotballspilleren Ched Evans, som er sluppet ut fra fengsel etter en voldtektsdom. Evans hevder samleiet var frivillig, men dommen ble stående. Han var Sheffield Uniteds viktigste spiller da han ble arrestert. Når klubben nylig gav han lov til å trene med klubben igjen, ble det omtrent lynsjestemning mot klubben, som måtte trekke tilbake treningstillatelsen. Evans på sin side ser ut til å ha fått ødelagt fremtiden, selv om dommen er sonet.

En annen som har fått erfare at man mister sin stemme i samfunnsdebatten hvis man er for kontroversiell, er naboen min Øivind Benestad.

Protestfestivalen skal ta opp viktige tema. Men det blir vanskelig når man er avhengig av at politikere og sponsorer trekker tilbake økonomiske midler fordi temaet som tas opp irriterer eller risikerer et stempel. Protestfestivalen er religiøst og politisk uavhengig.

Mange mener også at det er riktig at festivalen holder hus i Kristiansand, der «alt er så greit», men likevel ikke så greit. Blant dem er forskeren Asle Toje, som mener festivalen ikke må finne på å flytte til Oslo på grunn av manglende støtte i Kristiansand.

Protestfestivalen skal etter planen arrangeres 18.-25. september 2015 for 16. gang, samt minifestival i Oslo like før. Men for at det skal være mulig må hverken politikere eller næringslivsledere skygger banen.

Gå til innlegget

I disse dager er det 100 år siden Mummitrollets mamma Tove Jansson ble født. Det markeres over hele Norden.

Mummidalen med alle figurene der var en del av oppveksten til mine barn. Sommeren 2008 besøkte vi Mummidalen i Nålendal utenfor Helsinki. Det var et bevisst reisemål, og ikke bare for mine bittesmå barn.

Jeg filosoferer ofte over livet, over meningen med livet og hvordan man bør leve den tiden vi har fått utdelt. Min fascinasjon for den mystiske Snusmumrikken har gjort denne stille og mytiske skikkelsen til en slags mentor i livet. Han dukket opp av og til fra sine vandringer, med sin rolige og trygge stemme, funderende og gjerne sittende rundt et bål for å fortelle om mer dype sider av livet. På mange måter minnet han meg litt om faren min, i være måte riktignok. Han reiste aldri bort.

I går dukket Lisenskontrollen opp på TV der religion og meningen med livet var tema. Helt tilbake fra 60-tallet og frem til i dag hentet de frem debatter og utdrag fra program med dette som tema. På 70-tallet var gjerne filosofene dystre folk som så livet som meningsløst. En av filosofene satt i beste sendetid på den tiden og lurte på hvordan vi mennesker klarer å forholde oss til en virkelighet hvor vi «fødes, korpulerer, avler, eldes, dør og råtner».

I dag er samfunnet helt motsatt. Nå skal vi se det positive i alt, og gjerne gå på selvutviklingskurs, positivitetskurs og bedrive yoga eller mindfulness. Vi skal ikke tenke negativt, og i alle fall ikke dystert som filosofene på 70-tallet gjorde.

Mot slutten av programmet kom de frem til en slags konklusjon. Livet var meningsløst, det var utgangspunktet fra filosofene. Fremover ble det ikke mindre meningsløst når prester og prelater diskuterte og kranglet seg imellom og Vår Herre dukket opp i alle slags varianter. Med tiden endret vi også syn på hva Vår Herre mente om alt mulig.

Etter alle dilemma rundt tro og tvil, rundt religion og mening og alt som hadde endret seg, fant programlederen frem et konsertopptak med Nat King Cole. Der lå og svaret, i stemmen til sangeren, og i verset i sangen om kjærligheten.

Kjærligheten er nemlig meningen med livet, var konklusjonen. Det var om å gjøre å bli elsket av noen og å kunne elske tilbake. Det var lykken, det var meningen. En del av oss, som sikkert hadde andre meninger enn programlederen vil også gjerne trekke inn et åndelig perspektiv. Men likevel, et poeng har han dog: I en verden som vår, med en skjebne som vår, må vi være til stede som best vi kan, og i det perspektivet står kjærligheten til et annet menneske helt sentralt. Det handler om tilhørighet, menneskelig sett, selv om vi kan føle tilhørighet åndelig sett til høyere makter. Vi vil leve godt, leve lenge i landet og føle på trygghet og stabilitet. Det gjør vi best i tospann med et annet menneske.

Dette har jeg snakket med mange om, og ikke alle er enige, naturlig nok. Mennesket har like mange meninger som vi er mennesker. Kjærligheten utelukker ikke det å kunne trives alene. Men hvis man må leve alene under tvang uten mål og mening og over lengre tid, blir det vanskelig. Noen lever alene alltid, og hevder de har et godt liv. Det er vel et av livets fenomen. Men sett i levealder lever de som lever i tospann lenger enn de som lever uten noen. I dyreverden dør jo dyrene uten nærhet. Det har vel sine årsaker. Kanskje er det også sånn med oss, det tar bare litt lenger tid.

I det åndelige perspektivet har jeg opp gjennom årene sett mange dypt kristne mennesker som har ramlet langt vekk fra sin tro når for eksempel kona eller mannen har forlatt dem. Det viser vel kanskje at et åndelig perspektiv i en fysisk verden ikke er så enkelt. Stedet man ofte møter alle disse sammensatte «skjebnene» er puben. Men ikke alle går på byen for å finne noen å bli elsket av og å elske.

I alt dette, hvorfor fascineres jeg av Snusmumrikken som stadig reiser ut på sine vandringer alene?

Jeg tror kanskje vi ser forbi det ensomme og ser bare friheten. Hank Williams «I’m so lonesome i could cry» passer ikke inn i Snusmumrikkens liv.

Men fantasifiguren trenger ikke kjærligheten. Han klarer seg med friheten. Drømmene lever også sitt eget liv, på kryss og tvers av alt. Filosofenes tenkemåte har vært veldig likt den amerikanske cowboyforfatteren Nick Tosches sine tanker, da han beskrev den amerikanske cowboyen slik:

«De blir født, vokser opp, gifter seg, roter litt rundt og så dør de».

Snusmumrikken finnes i fantasien, men vi har også latt oss fascinere av f.eks. Lars Monsen sine vandringer. Alt har sin tid. Det er en tid for å elske, en tid for å tenke, en tid for stillhet. Uten det ene vil neppe det andre eller tredje fungere optimalt.

Jansson selv levde i ikke alene men i et lesbisk forhold til sin Tuulikki i hele 45 år. Vi ser kjærlighetsfilmer i hopetall og trekkes mot alt som knytter oss til et annet menneske. I tillegg har vi begjæret, som den sterkeste driften vi bærer på. Snusmumrikken tror jeg symboliserer drømmer og frihet, og i det kan vi lengte.

Friheten er menneskets motsetning, som William Blake har beskrevet så mange ganger. Vi er vandrende motsetninger og vi slåss mot disse to hele tiden, lengselen etter å tilhøre et annet menneske, og friheten til å være oss selv. Det totale vanvidd å begi seg inn på disse to arenaene samtidig. Men akk så ustyrlig nødvendig.

Tilfeldighetene vil ha det til at samtidig som jeg skriver denne bloggen ligger en bok på nattbordet mitt. Den heter «Dikt om frihet og kjærlighet» av Jaques Prevert.

I vårt savn og vår lidelse over mangel på tilhørighet og kraftfullt begjær, søker vi gjerne til stillheten i den tause ensomme friheten – den totale motsetning. Deretter fortsetter vi å plage oss med meningen med livet, mens vi kjemper en daglig kamp mellom tilhørighet og frihet.

Du vil ha den sprø kombinasjonen av plikt og tvang, bundet opp mot din egen frihetstrang.

Forstå det den som kan.

Jeg tror imidlertid Snusmumrikken selv var inne på svaret. «Man kan aldri bli ordentlig fri om man beundrer noen for mye. Det vet jeg,» sa han.

Vel, da velger jeg ufriheten, og beundrer likevel Snusmumrikken.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
21 dager siden / 2236 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 1998 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
21 dager siden / 1615 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1385 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
8 dager siden / 1357 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
21 dager siden / 1272 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
24 dager siden / 1193 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
28 dager siden / 1124 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1114 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere