Svein Inge Olsen

Alder: 56
  RSS

Om Svein Inge

Anarkistisk liberal konservativ hypokonder med legeskrekk. Er redd for det meste og tør alt som ikke er farlig. Har skrevet bøker om Setesdalskjempa, Kris Kristofferson og gitt ut dikt på 40 årsdagen. Har også vært redaktør for diktantologi om fraflytting og gitt ut slektsbok fra Loppa. Er svoren fotballtilhenger med Start og Sheffield United som favorittlag. Har arrangert flere festivaler og konserter og stått bak plateutgivelser som ”Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk”. I august kommer Fight Apathy, en dobbelutgivelse til støtte for Protestfestivalen, en 10 år gammel festival han lever og ånder for. Har skrevet en rekke artikler og bok/plateanmeldelser i aviser, som Vårt Land. Gammel nærradiomann fra 80-tallet, med ekte kjærlighet for alt som handler om 70-tallet. Forkjærlighet for gamle westernfilmer, country og bluesmusikk og kakao med krem. Er gift og har 3 barn på 16, 4 og 1 år. Bosatt på palmekysten. Jeg vil være litt til og fra her hvor den mest aktive perioden nok er på høsten og vinteren. Med to små barn og ansvaret for en festival i september tar det veldig mye tid.

Følgere

Samvittighet og toleranse til besvær

Publisert over 3 år siden

Nylig måtte Ellinor Grimmark gå rettens vei for å få lov til å arbeide som sykepleier i hjemlandet Sverige. Hun er kristen og ønsket fritak for all medvirkning til abort av overbevisningsgrunner. Det fikk hun ikke.

I Sverige kan man ikke be om fritak på grunn av sin tro. Hun måtte til Norge for å fortsette med yrket sitt. Hun er blitt pendler.

Nå venter hun på dommen, som kan få store følger for lignende saker i svensk rettsvesen.

Saken er spesiell, men også overraskende for oss i Norge.

Ellinor deltok 19. september på Protestfestivalens tabukveld med å snakke om abort som drap. Man kunne høre en knappenål falle under det sterke foredraget hennes. For meg var det overraskende at hun måtte dra til Norge for å få jobb. Her har vi lenge hørt at Norge er blitt det mest sekulære land å bo i og i debatten om reservasjonsretten måtte KrF gi seg.

Debatten om det sekulære Norge har pågått lenge, men tok av under striden om ekteskapsloven våren 2008. Et sekulært land er ønsket av mange, men har møtt spesielt motstand hos kristne organisasjoner og kristne som fortsatt tør bidra i samfunnsdebatten.

Det var den svenske kristenrockeren Ulf Christiansson som denne våren fortalte meg at Sverige var mye mer sekulært enn Norge. I Vårt Land 10. oktober har avisen snakket med kirketopper i verdens største lutherske kirke, som den svenske kyrkan er. Motstanderne av sekulariseringen hevder at det i dag er politikerne som bestemmer, til tross for at kirken for femten år siden ble løsrevet fra staten. I Ifølge Hans Olof Andren bestemte sosialdemokratene seg for hundre år siden for å overta kirken, i stedet for å legge den ned.

Kirken handler i dag mer om politikk enn tro, mener Sverigedemokratene, som vil ha tilbake klassisk kristendom og tradisjonsbundet holdning. Partiet mener det er beklagelig at Svenska kyrkans ledelse fokuserer så sterkt på immigrasjon, flyktninger og klima, og mindre på klassisk kristen tro.

Er det en sammenheng her? Utvilsomt. Et liberalt og sekulært fokus har gradvis skyllet innover Sverige som en tung bølge og skyller bort alt som minner om konservativisme og religion. I det liberale Sverige har vi sett det bl.a. ved at landet tar imot desidert flest flyktninger i Norden. Vel og bra det, men hvor er debatten?

I et liberalt og sekulært Sverige er det ikke rom for avvikende tanker. I alle fall ikke hvis man mener det truer menneskerettighetene.

Det er også årsaken til at Ellinor Grimmark ikke lenger får jobbe som sykepleier i hjemlandet.

Det sekulære Sverige er glad for det som skjer og mener bølgen bare har skylt bort det som må skylles bort for at landet skal bli rent.

Tygg på den siste linjen og du kan fort få frysninger på ryggen.

For noen år siden sto religionshistoriker Hanne Nabintu Herland frem på Protestfestivalen å forkynte at Norge er i ferd med å bli et totalitært samfunn. Hun ble harselert over, for et totalitært samfunn var et samfunn verken en liberal eller en konservativ side ønsket, verken et kristent eller sekulært samfunn ønsket.

La oss se litt på hva et totalitært samfunn er. Et totalitært samfunn eller regime er ei styreform der man prøver å kontrollere flest mulig sitt personlige, økonomiske og politiske aspekt av livet til befolkningen.

Vi er på farefulle veier når vi forfekter et sånt syn. Mussolini var den første som brukte ordet, men på sin måte. Han ønsket et samfunn styrt av hans tenkemåte. Hva skjer når man overkjører et mindretall? Man får et samfunn der kun flertallets stemme blir hørt. Så kan man spørre om det ikke må være slik at et flertall i et demokrati er det som til enhver tid må råde. På sett og vis er det jo sånn, men det er maktarrogansen som er farlig.

Da jeg vokste opp på 70-tallet var det mange som fnyste av AKP/ML, NKP og opprørerne som hyllet diktatorer som Pol Pot og Mao. Det ble mye bråk, med hippietiden, studentopprøret, feministbevegelsen osv. Men alle fikk slippe til. Vi hadde et mer åpent samfunn i den forstand at motstanden mot sosialdemokratene som satt ved makten gjennom store deler av 70-tallet, helt til Kåre Willoch tok over i 1981, fikk lov til å boltre seg ganske uhemmet. Dette fortsatte da høyrebølgen kom og jappetiden veltet innover oss.

Noen av sakene vant frem. Noe ble slått tilbake. Sånn må det være.

I dag befinner vi oss i en helt annen tid. Man må for all del mene det samme som flertallet mener. Sverige ser ut til å ha blitt et foregangsland for denne tenkemåten. Litt forunderlig egentlig, med et land som forholdt seg nøytralt under 2. verdenskrig.

Ellinor Grimmark kan gjerne mene at abort er drap, men hun kan ikke arbeide på svenske sykehus å forholde seg til sin overbevisning, selv om andre sikkert kunne overtatt der hennes samvittighet ikke tillot henne å fortsette. I Norge kjenner vi igjen diskusjonen fra der man ikke lenger av religiøs overbevisning kan mene at kirken ikke bør åpnes for homofil vielse. Mange tør ikke lenger å uttale seg. Derfor er nok tausheten en av vår tids største utfordringer. Man kan kjenne igjen debatten fra forfølgelsen av Børre Knudsen og Ludvig Nessa. Man kan kjenne den igjen fra flere saker, med mange av dem relatert til religion og trosliv. Blant de nyere saker er retten til å bære smykker med kors på jobb i NRK.

Alt dette er litt underlig all den tid Norge fortsatt regner seg som et kristent land der Kongen må tilhøre den kristne tro.

I Sverige har 91 pastorer krevd rett til såkalt samvittighetsfritak. Om de blir hørt får vi vite om noen dager, når dommen faller i saken til Ellinor Grimmark.

Samvittigheten er den som til enhver tid bør gjelde i samfunnet. Enten må vi følge vår samvittighet, eller den vil forfølge oss. Dette gjelder langt fra bare i spørsmål om religion og tro.

Toleranse er blitt mer komplisert å forholde seg til de senere årene. Ordet er positivt, men i mange sammenhenger kan det bli helt feil. Man bruker toleranse for alt det er verdt, men først og fremst som et skjold for ens egen mening. Problemet er at det er kun flertallets meninger som gjelder. Alt annet stemples som intoleranse, et ord ingen ønsker å bli beskjeftiget med.

Man kan heve toleranseflagget så høyt, at alle andre flagg må vekk. På den måten skaper man et totalitært samfunn.

Kirken ser ut til å være det mest betente området i dag når det gjelder spørsmål rundt demokrati, samvittighet og toleranse. Det kan være verdt å lytte til hva den religiøse forfatteren Fredrik Wisløff en gang har sagt:

«Toleranse i kristelige spørsmål er et av de beste kjennetegn på åndelige nedgangstider. Det er i skumringstimen linjene viskes ut, og etter skumringen kommer natten. De sterkeste og rikeste tider i kirkens historie er de som har vært mest fylt med kamp. Når våpnene legges ned, er kirken i fare».

Wisløffs ord kan gjerne stå som symbol på alle kampene som føres i disse tider mot ensretting.  

Derfor er synliggjøring og respekt for motstanden ikke bare viktig, men helt nødvendig. Derfor bør Ellinor Grimmarks samvittighetskamp vinne frem i retten. 

Gå til innlegget

Vi må snakke mer om middelklassen

Publisert over 3 år siden

I år har det stått mye i aviser om det å være fattig. 3-barnsmoren som var blitt intervjuet i en avis denne sommeren fikk ikke økonomien til å henge i hop. Hun jobbet deltid, men ville ikke kalle seg noe «sosialtilfelle».

I 7-10 dager hver måned har hun ikke en krone på kontoen sin og ligger våken om nettene fordi hun bekymrer seg for hvordan hun skal få mat nok til familien.1190 euro eller cirka 12.000 kr per måned netto i husstanden er grensen for å havne under fattigdomsgrensen. 3-barnsmoren sto ikke omtalt i en norsk avis, men i finske Vasabladet. Det er urovekkende nok. I Norge er det blitt atskillig verre å få regnestykkene til å gå opp.

«Norge er et høykostland. Her regjerer helt andre kostnadsnivåer. Du kan ikke sammenligne kostnader i Norge med noe annet land i Norden,» sa hun jeg snakket med på Telenor da jeg forsøkte å finne ut hvorfor mobilen slo seg av nett etter kort tid i andre nordiske land. Finnene eller svenskene kan sitte uendelig lenge på nett fra mobilene sine i Norge.

Arbeidslinja har gjort nordmenn avhengig av to inntekter i husstanden for at vi skal klare oss, men hva med alle de som ikke har to gode inntekter og heller ikke kan skaffe dem?

Skatter hjelper lite mot den ulikheten som nå vokser fram i Norge, skrev Ottar Brox i sin spalte i Klassekampen i slutten av september. I hele den moderne verden er en ny klasse under utvikling, det som den britiske samfunnsøkonomen Guy Standing kaller «Prekariatet», som best kan defineres som folk som ikke kan vite om de har noe å kjøpe mat for i neste uke. Prekariatet vokser nå like hurtig som proletariatet under den industrielle revolusjon. Men i motsetning til proletariatet er prekariatet en ufarlig, maktesløs klasse, folk som kanskje kan bli kriminelle, men knapt nok noen trussel mot dem som har ansvaret for fattigdom, utdyper Brox i spalten sin.

Jeg skipper de vanskelige ordene og kaller prekariatet for underklassen. Underklassen er en voksende gruppe i Norge, som samfunnet må ta på alvor. Bortimot 100.000 barn er fattige i Norge nå, men det er foreldrene som er fattige. Fattigdom betyr at man ikke kan ta del i det de andre ungene gjør. Det betyr bl.a. at man ikke kan la barna spille fotball, skaffe seg årskort til steder som Dyreparken eller Aquarama (om man bor i Kristiansand) eller ha bursdagsselskap for ungene. Denne fattigdommen skyldes ulikhet, ikke reell fattigdom. Ulikhet er en farlig tilstand som verdens rikeste land må få bukt med. Sykepleieren og misjonæren Linda Tånevik som har jobbet i Afrika deltok i festivalens debatt om ulikhet i Norge. Hun hevdet det var enda verre å være fattig i Norge fordi man blir skviset ut av samfunnet.

Ulikhet kan føre til apati, en livsfarlig tilstand som gjør en større del av befolkningen til tapere i et samfunn, med tidlig død som «gevinst». Jeg nevner dette fordi vi nylig har hatt tabukveld på Protestfestivalen. Blant alle tabuer var Malin Lenita Viks bidrag «I blant hater jeg middelklassen mest av alt» det som fikk mest respons. Ikke så overraskende egentlig, for de fleste av oss tilhører middelklassen. Malin tilhører venstresiden og har møtt motstand når hun har snakket om at hennes egen side har like mye skyld i problemet som høyresiden.

«Jeg blir irritert på de i middelklassen som kaller fattigfolk og slitere for NAVere og snyltere, når de ikke aner hva de snakker om, når mediene hele tiden snakker om etniske forskjeller når ulikhetene vi ser i stor grad handler om klasseforskjeller. Jeg blir irritert når de vil ha søndagsåpne butikker fordi de vil handle når det passer dem og driter i at enda flere i de lavere klasser mister sin fridag,» forkynte hun.

Mimir Kristjansson i Klassekampen gav i 2011 ut boka som advarer mot de superrike. Direktør i Fritt Ord Knut Olav Åmås har advart mot de nestrikeste. Dessverre er det ingen andre enn Vik som har stilt spørsmål ved den rike og stadig voksende middelklassen.

Jeg vil påstå at middelklassen er en skummel klasse fordi den har makt og fordi så mange tilhører den. Kåre Willoch nevner i en epost at de som ikke har det vanskelig antakelig har problemer med å ta innover seg realitetene. Jeg vil påstå at De superrike som ofte får skylda for ulikhet i større grad tar et samfunnsansvar, og lever dessuten såpass utenfor samfunnet for øvrig at de ikke utgjør noen trussel.

Facebook er blitt nåtidens klageinstans. Forsøker du å nevne utfordringer rundt de stadig økende klasseforskjellene er du på tynn is. Du er blitt en «sutrer». Middelklassen trigger misunnelse ved å legge ut «skrytebilder» fra fjerne himmelstrøk, mens mange av de som leser bare kan drømme om slike opplevelser.

Det er ikke barnet som lever i villastrøket som skaper den farlige ulikheten, men nabogutten. Middelklassen kjøper gjerne en kostbar elbil for å ha gjort sitt for miljøet og fortelle om det til sine venner fra underklassen. De har gjerne bilder av fadderbarn hengende på kjøleskapsdøra for å fortelle andre hvor flinke de er, men unngår å se tiggerne langs veien.

Bompenger er blitt et eksempel på middelklassens makt. Når de mange som utgjør denne klassen ikke protesterer fordi de har råd til det og vil ha bedre veier, får underklassen som må betale det samme enda større problemer. Middelklassen bagatelliserer underklassens problemer med at vi alle klarer oss i dette landet. Det er middelklassen som sitter i kommunestyrene og bestemmer hvordan vi skal ha det, derfor er de farlige. De utgjør rett og slett en form for arroganse. Eller som Protestfestivalen sa det i sitt hovedtema i fjor; «Ignorance is the enemy».

Verken de superrike eller de nestrikeste føler behov for å legge sten til byrden til de som ikke har det som dem. Kanskje skyldes det noe så enkelt som at de rikeste holder seg med de rikeste. Dessuten er det de rikeste som taper på ulikhet. Økende ulikhet har kuttet den økonomiske veksten i Storbritannia, Norge og Finland med bortimot ni prosent. De andre landene følger etter.

Middelklassen som lever blant oss og har fulgt arbeidslinja med to inntekter er de vi må snakke mer om. Mange av dem stemmer høyst sannsynlig Arbeiderpartiet, og ikke Høyre.

Bare i Kristiansand er det på 3 år blitt 50 prosent flere foreldre som trenger sosialhjelp. Det skyldes i større grad en middelklasse fra både høyresiden og venstresiden i norsk politikk som ikke vet hva de snakker om.

Carl Frederik Prytz som jeg var så heldig å bli kjent med, skrev om «De privilegerte» allerede på 70-tallet:

«Alle disse velmenende
velutdannede kvinner og menn
med sin medfølelse og sin moral
sine interesser og veloppdragne små kjepphester»

Han avsluttet diktet slik:

«Men en dag skal en ulv i fåreklær
sitte foran mikrofonen i Huset
og før noen får stanset ham
spy ut sin illsinte viten
om verden utenfor hagegjerdet
blottet for velvilje så vi skvetter
og tumler opp av lenestolene».

Gå til innlegget

Flokken og maktmenneskene

Publisert rundt 4 år siden

Penger og makt korrumperer, men i anstendige Norge skulle de folkevalgte gå etter andre kriterier når de velger hva de skal delta på. Dessverre, vi er neppe mye bedre enn land vi nekter å sammenligne oss med.

Problemet er at vi merker det ikke, det skjer så naturlig og med helt normale menneskelige egenskaper.

EAT-konferansen ble arrangert i Stockholm 1. og 2. juni. EAT er initiert av Stordalen Foundation, Gunhild og Petter Stordalens stiftelse og ble arrangert i samarbeid med Stockholm Resilience Centre. Konferansen samlet internasjonale ledere innen politikk, næringsliv og akademia for å diskutere veier til en sunn og bærekraftig matindustri.

Men EAT er først og fremst Gunhild Stordalen og hennes ideer ene og alene, et prisverdig og viktig arrangement for bedre mat i verden, i en tid da de store matvarekjedene forsyner oss med alt for mye usunn mat.

Jeg skrev nylig på Facebook at jeg har liten tro på konferanser, men at kanskje EAT er et unntak. Konferanser har en tendens til å dreie seg om at venner møtes, om mingling, prat og god vin. Før jul skrev Dagens Næringslivs kommentator Kjetil Alstadheim en rapport fra klimaforhandlingene i Lima der han formidlet hvordan Bolivias president Evo Morales ble sett på «som en full onkel de helst ikke hadde sett kom i år». Morales var ikke full, men fokusert på å avskaffe kapitalismen. Han ville ha slutt på prat og mingling. Han manet til action. Morales gjentok sitt budskap til de som var tilstede vred seg i stolene. De var visst lettet da han dro hjem igjen.

I august arrangeres Arendalsuka. Uka er initiert først og fremst av tidligere stortingspolitiker og statsråd Øystein Djupedal. Dit kommer statsministeren samt store deler av statsrådkollegiet og Jonas Gahr Støre. Dit kommer et samlet pressekorps, toppsjefer og rikfolk. Kort sagt et kobbel med maktmennesker. 

Det blir feil av meg å si at festivaler og konferanser er bare prat. Det er jo maktmenneskene som har muligheten til å endre et samfunn, selv om vi aldri må glemme Kjell Landmarks dikt

«En alene / kan ingenting gjøre. / Det sier hundretusener.»

Makt er penger og det norske samfunn et bygget mer rundt penger enn noen andre samfunn i verden. Det er derfor vi blir kalt verdens rikeste land. Det er også derfor forskjellene øker som de gjør i landet vårt nå. Når flere har det veldig bra blir det lettere å havne utenfor.

I 15 år har jeg holdt på med Protestfestivalen i Kristiansand. Noe av målet med festivalen er å slippe til de som ellers ikke får slippe til. Et annet mål er å ta opp emner som vanligvis ikke tas opp på festivaler eller konferanser. Erik Bye som var engasjert i festivalen den siste tida han levde talte alvorlig om å holde den gående. «Maktmennesker skal til enhver tid være der under observasjon», sa Bye.

Mange hevder det er Norges viktigste festival. Også mange som vil kunne kategoriseres som maktmennesker. I alle disse årene har jeg ubevisst fått lære litt om mekanismene som gjør at media, politikere og andre maktmennesker logrer for noen, men snur ryggen til andre. Når «de andre» over tid mister penger og maktmennesker dør de sakte hen. Da får man gjerne høre at «det samler ikke nok folk». Nei, til slutt gjør det ikke det.

Men alt henger sammen med alt, som det heter. Jeg har observert at disse mekanismene handler om tre ting. Det handler om å gå dit alle andre går, det handler om makt og status og om penger.

Når man studerer dette på avstand ser det primitivt ut, nesten morsomt, men det er faktisk veldig alvorlig.

På den måten får vi økende ulikhet, et av de alvorlige temaene på årets Protestfestival. De med mye allierer seg med andre som har mye. De med lite blir gående for seg selv.

I går skrev jeg på Facebook at «det er lett å bli resignert og gi opp, for når man ser hvordan samfunnet er bygd opp forstår man fort at hvis man ikke har makt og penger, ja da skraper man bare i bunnplata det meste av livet. Man går og går men kommer aldri til døra. Man slåss og slåss, men kan aldri vinne. Man løper og løper, men kommer aldri i mål. Jeg er stor tilhenger av Gunhild Stordalens EAT, som jeg synes er noe av det viktigste som finnes av konferanser og arrangementer. Jeg er også stor beundrer av hennes engasjement. Hennes mot, særlig i den siste tiden, er formidabelt. Må bare bøye meg i støvet. Men hadde hun fått dette til hvis hun bare var en vanlig lege?»

I dag skriver sosiologen Kjetil Rolness på sin Facebook-profil: «Kloden står foran katastrofen. Bare en kvinne kan redde den. Hun er vakker. Hun er slank. Hun er smart. Men hun er også dødssyk. Og har bare ett år på seg til å gjøre en forskjell. Hva gjør hun? Samler kjendiser, politikere, kongelige og media til store og dyre konferanser betalt av ektemannen der hun selv blir «hyllet som en dronning».

Jeg blir frustrert over at Rolness har rett, for det har han. Jeg tenkte tanken sjøl i går.

Innlegget hans ble raskt et stort oppslag i media. Når han gikk ut som han gjorde slipper jeg kanskje unna uten å ha trukket «sutre-kortet», for dette handler om frustrasjon over at noe kjennes feil og urettferdig i dette rike landet. 

Jeg tror ikke jeg hadde fått større oppmerksomhet rundt Protestfestivalen om jeg var dødssyk, men jeg tror at hvis jeg hadde like mye penger som Petter Stordalen ville mange flere lyttet. Når landet skal styres på den måten blir det feil for meg.

Gunhild Stordalen forstår nok at uten mannens ressurser måtte hun tråkket i den samme hengemyra vi har tråkket i gjennom 15 år, selv om hun er pen. Selvfølgelig benytter hun de mulighetene hun har, det ville vi alle gjort. Det er fantastisk at en av landets rikeste har ei kone som er så levende engasjert i noe så viktig.

Det er maktmenneskene jeg er bekymret for.Kronprinsparet, statsminister Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Sveriges statsminister. Alle stilte opp i Stockholm disse dagene. Det er et skue å observere dette på avstand. Jeg har sett det på nært hold også.

I en annen del av verden, vår verden, har vi mottatt et lite statstilskudd via statsbudsjettet som for noen år siden ble flyttet til kulturrådet. Den nye regjeringen Solberg fant ut de ville legge ned noen poster og flyttet festivalene under disse postene over på Norsk Kulturfond. Det de glemte var at alle festivaler driver ikke med musikk. Derfor mister vi statsstøtten. Eller vi må begynne å lage musikkfestival. Regjeringen innrømmer tabben, men de retter det ikke opp. Protestfestivalen er ikke viktig nok ser det ut til.

I løpet av 15 år har vi antakelig invitert et tresifret antall statsråder. Bare i år inviterte vi statsministeren og sju statsråder. Vi inviterte Kongehuset til å åpne festivalen nok en gang.

I løpet av 15 år er det kun tre statsråder som har deltatt. Svarstad Haugland, Haga og Kleppa må til gjengjeld ha likt seg så godt at de stadig vendte tilbake.

Etter disse åra stiller jeg mange spørsmål. Er det noen som snakker sammen? Er det tilfeldig at ingen kan komme til Kristiansand i september når alle skal til Arendal i august? Og hvorfor befant plutselig alle seg i Stockholm? Hvor ligger mekanismen i at et ja utløser et ja fra flere? Jeg stiller også en del andre, mer resignerte spørsmål. Hvorfor holder jeg på med dette? Hvor lenge orker jeg?

Det interessante med dette er årsaken til at jeg holder på år etter år. Maktmennesker kan gjøre at man får fornyet energi til å slåss videre, men hvem er egentlig maktmenneskene oppi dette? Vi er flokkdyr, har festivalens gode venn Per Fugelli lært oss. Maktmenneskene er også flokkdyr. Hvem vil skjelle ut sauen for å følge gjeteren? Det går jo ikke. De er skapt sånn, slik vi er skapt sånn. Det ligger i menneskets natur.

Da blir det ikke så lett å holde maktmenneskene under observasjon, slik Erik Bye manet til. Det er systemet vi må endre. Hvis noen av dem skal til Stockholm for å få med seg konferansen EAT, må noen av dem takke ja til Protestfestivalen. Hvis noen skal til Arendal må noen til Kristiansand.

I mellomtiden bræker jeg rundt i ingenmannsland.
Håper at noen får med seg hva som skjer i september.

 

 

Gå til innlegget

Når barneombudet tar feil

Publisert rundt 4 år siden

16. mai ville min pappa fylt 87 år. Sånn ble det ikke, men det går ikke en dag uten at jeg savner han. Jeg klarer heller ikke løsrive meg fra hvorfor han ble borte fra oss, derfor søker jeg alltid etter forklaringer.

Mine foreldre skilte lag i 1974, det var mot min fars vilje. Han hadde en brennende kristentro som forbød å skille seg, selv om ekteskapet nok ikke ble som han hadde ønsket. Men han var en kjærlig og god pappa som elsket sine barn mer enn noe annet i verden.

Pappaen min var en stillfaren mann som aldri snakket om seg selv. Han klaget aldri og sa aldri et vondt ord om noe menneske. Lykken fant han i naturen, i bønn til sin Gud og med oss barn.

Jeg er laget slik at jeg må finne svar, hvis de finnes. Etter at han var borte oppsøkte jeg hans beste venn på gamlehjemmet. Kameraten var 89 år og sengeliggende, men klar i toppen. Jeg var vitebegjærlig etter å finne ut hvordan han egentlig hadde det. Kameraten reiste seg opp i senga.

-          Det var skilsmissen som tok livet av din far.

Ordene sitter spikret. I mer enn 25 år var han skilt og levde alene i hverdagene, og så var det altså derfor. Det var som om jeg visste det, men trengte en bekreftelse. Jeg hadde jo erfart ting selv i livet og fikk svaret jeg allerede hadde hatt mistanke om.

Nå avdøde journalist Kristian «Kikki» Kristiansen laget en bildereportasje i avisen Sørlandet om en mann på jakt etter snø påsken 1976. Min pappa hadde ikke bil eller sertifikatet den gang. Han bar skiene over skulderen fra Vågsbygd til busstoppet ved iskremfabrikken. Det var ikke et snøfnugg i byen, men pappaen min elsket å gå på ski.

Det kom ingen buss, for det var påske, og til slutt måtte han gjøre vendereis til Vågsbygd.

Jeg var bare 13 år, men leste mellom linjene og enda mer leste jeg mellom linjene ettersom årene gikk, for bildereportasjen hadde jeg tatt vare på.

I voksen alder hadde jeg selv opplevd samlivsbrudd og skilsmisse og erfart hvordan det var å savne noen og å bli savnet.

Jeg lyttet til Kris Kristoffersons «Sunday Morning Coming Down» og kunne føle hver setning klebe seg fast i kroppen.

På 90-tallet demonstrerte jeg for fedres rettigheter i et samfunn som føltes urettferdig. En pappa var dømt til å bli helgepappa i det øyeblikk bruddet var et faktum, men dette skal handle om et barns rettigheter og savn.

Barne- likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne ønsker å anerkjenne både far og mor som like viktige omsorgspersoner. Hun ønsker i år en endring av barneloven for å sikre barna rett til begge foreldre etter et samlivsbrudd. Hun tror en lovendring også vil dempe konfliktnivået. Forslaget sendes ut på høring i sommer, som to forslag. Hennes foretrukne forslag er at delt omsorg fremheves i loven.

Motstanden mot 50/50-løsning har ikke latt vente på seg. Blant de som er blitt lagt merke til er barneombudet Anne Lindboe og tidligere barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen. Barneombudet snakker om å sette barna først. Det samme gjør Thorkildsen. Jeg vet også at KrF er mot det nye forslaget, utrolig nok. 

Jeg snakker også om å sette barna først.

Horne ønsker å sikre samvær med begge foreldrene, og dempe konfliktnivået. Det høres både fornuftig og naturlig ut. Så hva er argumentene til barneombudet? Hun hevder det ikke er forskning som tyder på at det er bra for barnet. Den foretrukne løsningen bør være den som er bra for barnet, mener hun. Hun hevder at dagens barnelov er nøytral. Den sier at foreldrene skal avtale hvor barnet skal bo. Den trekker ikke frem en løsning som den beste, og gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som passer best for akkurat deres barn og deres familie.

Jeg kan forsikre barneombudet om at dagens barnelov ikke er nøytral.

I beste fall er barneombudet og den tidligere barneministerens påstander bygget på uvitenhet, tenker jeg. I verste fall er det morsinstinktet som er redd for å miste den makt mødre i alle år har hatt til å bestemme over fremtiden til sine barn.

Hvordan kan man for eksempel si at foreldrene i en sånn situasjon har ansvaret for å finne den beste løsningen som passer for akkurat deres barn, når man vet at norske fedre i realiteten ikke har hatt mulighet å påvirke? Fedre har tapt 9 av 10 rettstvister, og har kjent på avmakten når bruddet var et faktum. De fleste brudd skjer ikke i forståelse med hverandre, men ved at den ene bryter ut mot den andres vilje. Mange pappaer ønsker delt, mange av barna ønsker delt, men loven har ikke vært på deres side. Hvordan kan man tro at to foreldre inne i sin verste krise, kanskje ved sammenbruddets rand, de som er gått fra å være venner og kjærester til å bli uvenner og kanskje til og med hater hverandre, skal finne ut av dette sammen?

Kriger og opprør oppstår som regel når noen føler seg oversett, eller hvis et land ledes av feil folk. Urettferdighet, konflikt om eierrettigheter har i alt fra eiendomsgrenser til landegrenser igjennom alle tider ført folk opp mot hverandre og skapt dem om fra venner til bitre uvenner.  

I 1998 var vi en gjeng fedre og noen mødre som demonstrerte utenfor Stortinget med pappfedre for å symbolisere hvor svake rettigheter vi hadde. Det var kun Fremskrittspartiet som ville møte oss den gang, det samme partiet Solveig Horne representerer.

Ingen eier et barn, men for to foreldre som ikke lenger skal oppdra et barn sammen er det nettopp en slik «eierkonflikt» som oppstår. Og særlig når samfunnet har overlatt all makt til den ene av partene. Det høyner definitivt konfliktnivået, og det gjør at barna intetanende havner i en kampsone mellom to foreldre.

Dette er ikke til det beste for barnet.

Pappaparadokset de senere år har vært at pappa er inn som pappa, inntil mamma etter samlivsbruddet velger han ut av rollen. Mødrene har hatt loven på sin side. Loven har nemlig ikke kunne idømme delt omsorg, og når det da ender opp i en rettstvist vinner mor nesten alltid. Dette har selvfølgelig også gjort det lettere å skille seg, for det er også et faktum at det er mor som har brutt ut av ekteskapet i cirka 75 prosent av tilfellene.

Dette vil ikke barneombudet eller den tidligere statsråden snakke om.

Pappaer har aldri vært så til stede som i dag, likevel vil de henge fast i en gammel regel som i alle år har favorisert mor og skapt såre savn i barna.

Aldri før har mannsrollen, eller papparollen om du vil, vært dyrket som i dag, med tilstedeværende pappaer, pappaperm, pappabøker og pappaseminarer. I tillegg kan vi legge til at menigheter og andre organisasjoner har arrangert mannskvelder, der de får dele hverandres tanker og bekymringer, og kan støtte hverandre.

Mannsforsker Jørgen Lorentzen har kalt situasjonen for norske fedre for «et vandrende katastrofeområde». «En diskriminerende barnelov, som helt klart gjør det mer vanskelig å hevde sine rettigheter etter samlivsbrudd, gjør det ikke bedre,» hevder mannsforskeren. Selv om menn fortsatt preger toppen av samfunnet, er det menn som også dominerer de dystre statistikkene. Pappa i dyp depresjon etter å ha tapt kampen om barna lever farlig, både med tanke på sitt eget liv og som ressurspappa for barna. Det har vært feid under teppet som at «enhver må ta ansvar for sitt eget liv».

Vi har lest om tragedier med fedre som går amok, men vi hører sjelden forhistoriene eller historien om alle barna som får problemer etter barneår uten den daglige kontakten med sin far.

Pappaer som taper er i ferd med å miste forstanden. Enkelte har brukt 1 million i advokatsalærer for å vinne barna tilbake. Ingen skal kunne si at ikke fedre er like glad i sine barn som mødre.

Barnas beste brukes som unnskyldning for å ikke gå inn i en konflikt, men det er barna som er taperen, uten at noen griper inn. Et barn er lojal og ofte det mest rettferdige av de tre involverte partene. Ofte vil barnet være like mye hos begge, selv om de må ha to hjem. Det må de uansett, selv om det hjemmet betyr mindre tid hos den ene.

Det å bruke «barnas beste» for å demonstrere en urettferdig barnelov er et skittent triks. Tidligere minister Inga Marte Thorkildsen sa i Dagbladet en gang at dette handler om barnas rettigheter, og må ikke forvandles til en kjønnskamp, fordi en barnefordelingskonflikt ofte ender i retten. Hun vil ikke snakke om at pappa taper når mamma står på den andre banehalvdelen.

Jeg savner pappaen min hver dag og har dårlig samvittighet. Det at jeg som barn fikk dårlig samvittighet er hverken min fars eller min mors skyld, men barnelovens. Han sa alltid det korrekte når vi blant annet snakket om å feire julaften sammen. At han var ikke så god til å lage mat som moren vår.  Men barn blir også voksne, og kan tenke sine egne tanker.

Derfor vet jeg at han hadde det vondt i blant, at han savnet oss som en del av hverdagen, at han ikke hadde det så bra selv om han trivdes her sør, og at kameraten hans antakelig hadde rett.

Jeg vet det fordi jeg har savnet.

Pappaen min har to barnebarn som aldri fikk møte bestefar. Det er mitt største savn, som pappa, som barn og som menneske.

16. mai tenner vi lys, det gjør vi alltid for Håp, savn og i år litt for Solveig Horne. Måtte hun få gjennomslag for barnas beste.

I mellomtiden får fedre som fortsatt står i en kamp trøste seg til Leonard Cohens ord:

«There’s a crack in everything. That’s where the light gets in.»

 

 

Gå til innlegget

Istället for tystnad

Publisert rundt 4 år siden

Jeg trodde det knapt, at Sverige var kommet lenger i liberaliseringen enn Norge. Det var hjemme hos den svenske rockelegenden Ulf Christiansson i helgen jeg ble gjort oppmerksom på det.

Knapt hjemme igjen kommer nyheten om at det kjønnsnøytrale pronomenet «hen» tas inn i det svenske språket og i den neste utgaven av den svenske ordboken Svenska Akademiens Ordlista, allerede denne uka. Sjefredaktøren for ordboka forteller at de har fulgt ordets utvikling over flere år og slått fast at det ikke er noen døgnflue. Flere barnehager og barnebokforfattere har allerede tatt ordet i bruk.

«Hen» henspeiler på at vi i Norden skal være et nøytralt folkeslag. De som ikke er «han» eller «hun» kan få være «hen». Derfor skal det inn i det svenske språket. Ikke alle vil være enig i at «hen» er med å utvikler et nøytralt levesett, men det viderefører i alle fall bølgen om å bli et nøytralt folkeferd.

Vi som bor hos lillebror i vest har hele tida trodd vi var foregangsland i nøytraliseringsbølgen som skyller over Europa. Vi har religionsnøytralitet, kjønnsnøytralitet og sikkert en hel del andre, med flere nøytrale områder som følger. Aldersnøytralitet er på vei. Før var pensjonsalderen 67 år, men i dag føler friske eldre seg diskriminert av at man er tvunget til å slutte å arbeide. Snart kommer aldersnøytralitet, som sier at alder ikke skal være til hinder for å få jobb, og heller ikke være grunn for at du må slutte å jobbe. Du skal kunne gjøre som de gamle cowboyer, stå på til du faller om, selv om det går utover arbeidsplassene til de unge.

Under 2. verdenskrig var Sverige nøytrale, og holdt seg på den måten utenfor krigen mot nazistene. Nøytralitet har sjelden vært et godt varemerke fordi man ikke står for noe, eller velger å stå utenfor noe, som konflikter. Under krigen var det likevel noe positivt med Sveriges nøytralitet. Svenskene tok imot norske forfulgte og jøder som var på rømmen fra nazistene. I Sverige fikk de husly. Jeg hørte sågar i helgen at mot slutten av krigen hadde svenskene begynt å ane krigens slutt, hadde begynt å ta parti og forberedt hjelp for de krigstappede nabolandene. Blant annet hadde det svenske politiet i Gøteborg satt i gang et arbeid med å forberede en politiutdanning for nordmenn, fordi de regnet med at norsk politi var så nazifisert at de ikke selv var i stand til å bygge opp et nytt politisystem. Norge trengte ikke hjelpen, men i parken i Gøteborg står fortsatt dette arbeidet der som et symbol på at selv nøytralitet møter motbør når søsken eller gode venner trenger hjelp.

På sett og vis forteller denne historien at det går ikke an å være nøytral. Du kan bestemme seg for å være nøytral. Du kan til og med lage regler som er nøytrale. Men til sist er det hjertet ditt som tar kommandoen, og da hives all nøytralitet på bålet.

Jeg vet også av egen erfaring at nøytralitet ikke alltid er av det gode. I en opprivende skilsmisse velger kanskje en av dine beste venner å forholde seg nøytralt ved å bidra til noe som kan virke provoserende på deg, noe som for deg er ensbetydende med at han tar parti med motparten.

Krenkedebatten som pågår nå er nesten blitt en parodi på krenking. Det er knapt en kommune uten en krenkedebatt. Du finner de selv i de minste kommuner, på bygdetunet eller innerst på det vesle kulturhuset bygd opp på tippemidler. Krenkedebatten fikk ny næring når Thomas Seltzer i NRKs program Trygdekontoret gikk litt for langt nylig. Eller kan man egentlig gå for langt? Det er egentlig helt uvesentlig. Folk gjør stort sett som de vil, eller som de tør. Det siste er mest interessant. Når vi ikke lenger tør å mene, da er det over og ut for krenkedebattene og krenking som sådan.

Det viktige er ikke hva vi kan si uten at det skal forbys som krenking, men at ikke krenking i seg selv blir en maktfaktor som pulveriserer samfunnet.

Jeg bor i en by som regnes som selve hovedstaden i Bibelbeltet og som også har hovedsete for Kardemommeloven. Man skulle tro det var en by i full oppløsning. Kardommeloven har bare en paragraf. «Du skal være snill og grei og for øvrig kan du gjøre som du vil». I Bibelbeltet finnes det en del flere regler bygger ikke minst på Bibelens de 10 bud.

Disse to retningene er på full kollisjonskurs. Det har skapt mistrivsel, uvennskap og konflikter. Det skyldes at de ikke lenger kan leve side om side, men utfordres av hva som er den eneste rette meningen, det flertallet til enhver tid mener. Nøytralitet og toleranse, to ord som har fått mye skit på vingene de siste årene.

Når Martin Luther King sa det som er blitt et berømt sitat, «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet», sa han det vi alle vet. Det er bedre å vite om man er for eller mot noe, enn å ikke vite noe som helst. Det å være likegyldig er en opprørende tilstand. Jeg vil heller ta debatten med den som hater meg, forklare og fortelle og si rett ut hva jeg mener, enn å stå foran et ansikt jeg bare tror ikke kan fordra meg. Det er en ubehagelig opplevelse. Du kan snakke til hatet, men ikke til likegyldigheten. Ord kan få ting til å snu. Taushet som regel det motsatte.

«Istället for tystnad» er tittelen på en plate av den svenske bluesartisten Rolf Wikström.

«I stället for tystnad som växer mellan oss. I stället for tystnad kunde vi skrika och slåss. Vi kunde sträcka ut våra händer och röra vid varann»

På mange måter oppsummerer det debatten.  Jeg tror alt er bedre enn taushet, men også at alt er bedre enn nøytralitet.

Når krenkedebatten er mett ender vi opp med svenske tilstander også i Norge. Vi kan krenke på det meste. Vi kan si det vi vil, men bare det som flertallet synes er best. Krenkedebatten handler stort sett om å bøye grensene for hva som skal være tillatt. Det er en form for nøytralitet. Men du kan ikke bøye grensene for de feil tingene.

Et eksempel. Før helgen sa Møre-biskop Ingeborg Midttømme nei til å ordinere Hanne Marie Pedersen-Eriksen til sokneprest. Årsak: Hun skal inngå ekteskap med kjæresten Sigrunn. Midttønne svarer at Kirkeretten ikke åpner for at hun kan ordinere Pedersen-Eriksen av den grunn. Man skulle jo tro at en biskop som følger reglene gjør det korrekte, men hun har endt opp med å forsvare seg i mediene og har opplevd et voldsomt press. Midttønnes valg om å følge reglene i Den Norske Kirke var ikke godt nok i et nøytralt samfunn. Hun må finne seg i å gi etter for presset, ellers vil det være omtrent håpløst for henne å fortsette i jobben som biskop. På sikt skjønner vi med dette at de som står for noe annet enn flertallet i fremtiden ikke har noen fremtid i Kirken.

Eksemplet gjelder kirken, men kan lett overføres til andre yrker.

Hvis jeg en gang i fremtiden må fylle ut et skjema og velge mellom om jeg er Han, Hun eller Hen, kommer jeg antakelig til å svare Hin(sides) all fornuft.

Jeg vil heller høre hatet ditt, i stedet for tausheten. Jeg vil heller høre hva du egentlig mener, i stedet for nøytralitet. Jeg vil heller se sannheten enn løgnen. Det er nemlig en løgn at vi er nøytrale. Jeg tror ingen er nøytrale innerst inne.

Jeg begynner å forstå hvorfor svenskene er blitt jobbflyktninger i Norge.

På 70-tallet hadde vi en brus som het Pommac. Svenskene har den ennå. Den hadde ikke smaken av bær, ikke av Cola, ikke av Sprite eller noe annet. Pommac var nøytral i smaken. Jeg tok den med hjem til mine barn av nostalgigrunner og fortalte ivrig at denne hadde vi da jeg var barn. Jeg helte oppi, så de fikk smake, men endte opp med å måtte drikke den opp alene fordi de likte den så dårlig at de gjorde grimaser mot meg.

Jeg kan forstå hvorfor. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere