Svein Inge Olsen

Alder: 56
  RSS

Om Svein Inge

Anarkistisk liberal konservativ hypokonder med legeskrekk. Er redd for det meste og tør alt som ikke er farlig. Har skrevet bøker om Setesdalskjempa, Kris Kristofferson og gitt ut dikt på 40 årsdagen. Har også vært redaktør for diktantologi om fraflytting og gitt ut slektsbok fra Loppa. Er svoren fotballtilhenger med Start og Sheffield United som favorittlag. Har arrangert flere festivaler og konserter og stått bak plateutgivelser som ”Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk”. I august kommer Fight Apathy, en dobbelutgivelse til støtte for Protestfestivalen, en 10 år gammel festival han lever og ånder for. Har skrevet en rekke artikler og bok/plateanmeldelser i aviser, som Vårt Land. Gammel nærradiomann fra 80-tallet, med ekte kjærlighet for alt som handler om 70-tallet. Forkjærlighet for gamle westernfilmer, country og bluesmusikk og kakao med krem. Er gift og har 3 barn på 16, 4 og 1 år. Bosatt på palmekysten. Jeg vil være litt til og fra her hvor den mest aktive perioden nok er på høsten og vinteren. Med to små barn og ansvaret for en festival i september tar det veldig mye tid.

Følgere

Har «Folk flest» 800.000 i årslønn?

Publisert rundt 4 år siden

«For folk flest» har i en eller annen form vært blant de mest brukte parolene av de fleste politiske partier i valgtider.

Man kan spørre seg om det er folk flest som har 800.000 i årslønn. I så fall er det all grunn til å fortsette å hakke på politikerne om ulikhet-samfunnet.

Mette Gundersen, som Kristiansands fremste opposisjonspolitiker de neste fire årene har ca. 64 prosent stilling. For dette mottar hun 574.153 kroner skriver Fædrelandsvennen. Når det nå diskuteres om hun skal få dekket opp de siste 36 prosentene for å få full stilling er det nok mange av «folk flest» som får hakeslepp. Ikke av at hun ønsker full stilling, men av lønna Kristiansand kommune gir sine politikere. Samtidig krever Kristiansand kommune høye kommunale avgifter av byens borgere, noe som ikke minst de med minst ressurser må svi for. Er det mulig for politikere med slike lønninger å klare å se de som sliter mest? Er det mulig for de som sliter å våge å rope høyt nok i dagens PK-samfunn?

For bare noen år tilbake tilhørte jeg det man kan si er den «rike» middelklassen. Med ca. 700.000 i brutto inntekt i husholdningen (to inntekter) hadde vi en lavere inntekt enn de fleste i samme klasse. Likevel må man kunne si vi tilhørte middelklassen, fordi vi klarte oss. Men som cirka halvparten av befolkningen opplevde vi å gå hver vår vei, med de konsekvenser det fikk.

Økonomisk var det et sjokk fordi utgiftene knapt endret seg da jeg satt alene igjen med alle utgiftene. Kommunale avgifter er en del av den pakka. Barna blir skadelidende fordi man må prioritere totalt annerledes når det gjelder aktiviteter og ting de andre barna deltar på uten å blunke. Skal man velge de kommunale avgiftene eller årsavgiftene til barnas aktiviteter? Valget er vanskelig, men egentlig ikke noe valg. Kommunen gjør kort prosess om man ikke ordner opp.

Lokale politikeres høye lønninger gir en signaleffekt på resten av samfunnet. Enda verre er det med statlige toppledere som ofte har inntekter helt hinsides all fornuft. Til eksempel fikk avgåtte Jon Fredrik Baksaas i Telenor en etikkbonus i januar på 1.7 millioner melder Klassekampen. Han innrømmet tidligere i år å ha holdt tilbake informasjon om VimpelCom, og trakk seg ut i august, tidsnok til ikke å bli sparket ut, slik det skjedde med styreleder Øyvind Aaser. Likevel fikk han bonusen for «godt samarbeid».

Problemet er at man ikke kan snakke åpenlyst om disse tingene. Derfor klirrer tausheten i vennekretsene der alt ikke er like greit. Hos «folk flest» der man av en eller annen grunn er havnet under «middelklassen» fortviles det. Det å gå ut mot middelklassen er nemlig tabu. Det snakker man ikke om. Politikerne vil helst ha det sånn, kan det virke som. Antakelig fordi de ikke lider noen nød. Slik er det med oss mennesker. Vi har mer enn nok med oss selv.

På Skavlan sist fredag satt Sveriges mest populære skuespiller og komiker Robert Gustafsson og snakket åpenlyst om det han kalte «PK-fascisme». Han hevdet at «snart våger ikke en journalist, eller en programleder, en kunstner, en skuespiller eller en vanlig person som skriver å fortsette med det, om det ikke tydelig kommer frem at man baker sitt eget brød på morgenen, kildesorterer avfall, er med i Greenpeace, er feminist, elsker barn, løper Stockholm Marathon og går i Pride-festivalen, for da er du et dårlig menneske».

Ingen vil jo være dårlige mennesker.

Jeg ville føyd til, om du klager over økonomien, om du ser problemer rundt å ta imot mange asylsøkere. Man klager nemlig ikke over økonomien i verdens beste land å bo i, som Norge er kåret til mange ganger de siste åra. Man sier ja og amen til asylsøkerne som kommer.

Nei, jeg stemmer ikke Fremskrittspartiet.

Vi er rammet av «godhetstyranniet» sa FrPs landbruksminister Sylvi Listhaug på NRK. «Alle som tar til orde for streng innvandringspolitikk fremstilles som fæle mennesker», uttalte hun. Hun har helt rett. Flyktningsituasjonen har på mange måter vist nok en side av PK-samfunnet. På Facebook spres uttalelsen til Listhaug som ild i tørt gress. Det er det samme som gjentar seg. De som synes hun er teit og fremstiller henne i sterke negative ordelag er nærmest enerådende, mens de som er enig med henne er stort sett tause.

Ingen vil snakke om det men i Morgenbladet snakker forsker på økonomiske konsekvenser av – og holdninger til innvandring ved Gøteborgs Universitetet Joakim Rust. Han mener at innen et år forkaster Europa flyktningkonvensjonen. Sverige venter mellom 160.000 og 190.000 asylsøkere innen et år, hvilket er flere enn det som kom under hele 2. verdenskrig.

Sverige regnes som ekstremt. «Godhet» har blitt til «sinne», taushet til handling i nabolandet, derfor brenner det.

Her i Norge snakkes det stadig om kostnadene vi må ta på oss og i hvilken grad det vil gå ut over oss borgere. Problemene vi allerede har snakker få om, som masseoppsigelsene i oljeindustrien, økt ulikhet og 100.000 fattige barn av fattige foreldre. Bagateller, kan det virke som.

Det er selvsagt vakkert med et godhetssamfunn, men når det går over til et «tyranni» er det misforstått.  Artisten og musikeren Hans Fredrik Jacobsen er blant de som maner til sindighet når han skriver at «det er ikke noe galt i å påpeke alle de kompliserte sidene med flyktningsituasjonen. Det bør man gjøre, åpent og ærlig». Men han mener også at det vil være galt å konkludere med at vi av slike grunner ikke kan hjelpe, eller redusere den i pinlig grad».

Problemet med oss mennesker er at vi er så «små». Vi evner ikke å ha to tanker i hodet samtidig. Når flyktningene kommer over grensa kommer det gode frem i oss, men uvitenheten i oss glemmer de som allerede bor her og ikke har det noe greit.

Det farlige er at vi allerede er blitt et samfunn der meninger utenfor de «riktige meningene» behandles som søppel.

Selvsagt hjelper det ikke at media er rammet av den samme «sykdommen». I fagbladet Journalisten skriver Anders Waage Nilsen om «Avis-Norge som fremstår som en flokk utydelige medie-lemen i desperat flukt mot stupet». Dødsårsaken er ifølge Nilsen, monokultur. Norske avishus har tatt blåkopier av hverandres strategier i snart femten år.

Dette er like lenge vi i Protestfestivalen har holdt på i kampen mot ensretting og misforstått toleranse. Symptomene kom til overflaten like før årtusenskiftet.

Når avisene blør er det ikke grunn til å undre seg over at de også preges av PK-samfunnet.

Man snakker ikke om middelklassen, man snakker ikke om politikernes lønninger, man snakker ikke om de kompliserte sidene ved flyktningsituasjonen, man snakker ikke om den vanskelige økonomien, man lar være å snakke om det.

Hvis man snakker om det kan man risikere å bli mislikt.

Når Fremskrittspartiet nå har en opptur på valgmålinger er det tausheten som taler, for «folk flest» ser ikke ut til å mene det som kommer ut i offentligheten.

Når kommune-Norge forteller at en OK lønn for en politiker er 800.000 så skyldes det sikkert at det er dyrt å bo i dagens Norge.

Det skyldes også at de av oss som bare tjener halvparten eller mindre dekker lønna deres ved å betale like mye inn til kommunen i form av avgifter og skatt. 

Gå til innlegget

Når de døde vågner

Publisert rundt 4 år siden

«Når de døde vågner» er et drama skrevet av Henrik Ibsen i 1899. Stykket var Ibsens siste. Samme året ble min morfar født som sønn av den kjente fortelleren og stutkjenneren Bjørgulv Myhola i Bygland.

Morfar som jeg alltid kalte bestefar arbeidet som skogsarbeider store deler av sitt liv, etter noen år i Amerika på 20-tallet. Han gikk bort i 1981. Hans bortgang var mitt første møte med en begravelse.

Jeg har mistet både mormor og faren min siden den gang, foruten mange andre kjente. Sånn er det med de fleste av oss. Hverken mormor eller faren min nådde bestefars alder, så sånn sett kan livet virke veldig kort. Alle Helgens dag er en dag for å minnes de som sto oss nær, men som er vandret til det indianerne pleide å kalle «de evige jaktmarker». Man kan si mye om døden, men særlig moro er den ikke, selv om de barna som feirer Halloween har det gøy der og da.

I stedet for å kle ut ungene som dauinger eller demoner tenker jeg at denne tida på høsten gir oss en fin anledning til å reflektere over de vi har mistet.

Men det er også en tid for å tenke på hvor kjapt dette vesle livet vi har ruller mot slutten. Jeg hører stadig folk jeg kjenner snakke om at livet er meningsløst. Det være seg troende eller ikke-troende. Livet er med andre ord meningsløst men alle snakker om å leve meningsfylt. Hvordan er det mulig å leve meningsfylt når livet er meningsløst?

Jeg har god grunn til å reflektere over dette fordi jeg i hele min voksne alder har levd med en intens angst for døden. Livet er for meg en gåte, nettopp fordi vi «holder ut» selv om vi ikke har så mange valg. Vi fødes av våre foreldre og dør motvillig og innbiller oss at det skal være mulig å leve et «oppegående» og «fornuftig» liv mellom disse to punktene. Poeten Sigbjørn Obstfelder skrev diktet «Jeg ser» noen få år før bestefaren min ble født. I diktet reflekterer han over at jorda er et fremmed sted han ikke kjenner seg hjemme på, men i motsetning til flere andre diktere og forfattere som forsøkte å reflektere over livet tok han ikke sitt liv, men endte det med sykdommen tuberkulose da bestefaren min var 1 år gammel og Obstfelder selv var 33. Han var riktignok innlagt på psykiatrisk en periode, men kom seg ut igjen på egne bein.

Obstfelder levde like mange år som Jesus her på jorda. Grubleren var kanskje mer bevisst enn mange andre i sin samtid på at dette livet er et underlig skue. I de fleste kristnes liv er det Jesus som sitter med svaret på hvorfor livet er blitt som det er, men svaret får man ikke før man tilhører de døde. Derfor må de aller fleste av oss forsøke å omgjøre noe som er meningsløst til noe meningsfylt.

Flere andre forfattere har de senere årene ikke helt taklet denne tenkemåten. Jeg tenker på forfattere som Jens Bjørneboe og Stig Sæterbakken, som fant det meningsløse i livet større enn det meningsfylte. Alt for mye ble komplisert.

På mange måter kan det virke som de «enkle» av oss som ikke grubler så mye tar dagene lettest. Kjæresten min og jeg har den siste tida snakket mye om dansen på Titanic. Mytene forteller at «Nærmere Gud til deg» ble Titanics dødshymne, en salme de sang mens de danset seg inn i døden. Når man vet man skal dø, skal man da legge seg ned og vente eller danse til det er over. Spørsmålet handler nok i like stor grad av hva man makter.

Hva er meningen med livet?  Antakelig et av de mest spurte spørsmålene i avisintervjuer over hele verden. Skuespiller Lars Andreas Larssen var en nær venn de siste åra han levde. Han fortalte aldri at han hadde fått en dyster diagnose som Alzheimers. Han snakket likevel åpent om døden og vi diskuterte fordi han visste om mitt hypokondri. Jeg fikk en bok han hadde vært redaktør for, med dikt om døden. Han må ha reflektert mye selv om han holdt det mye for seg selv. Inni boken var det tre linjer av Jan Erik Vold som sier mer enn de tre linjene:

Ved siste hogg
går sola ned
øksa står i stabben

Sånn er det. Folk kommer og går og etterlater oss andre rådville. Vi ser også bildene av de som har forlatt oss og merker oss konturene i ansiktet, kroppsholdningen og det unike ved hvert enkelt menneske som gjør at profiltegnere ved hjelp av en enkel blyant kan tegne folk som vi kjenner og vet nøyaktig hvem som er tegnet. Når de så dør vet vi at denne personligheten og dette unike ansiktet aldri vil bli sett noensinne. Så tragisk kan vi tenke, men sånn er livet. Døden er en del av livet. Vi ser tingene de forlot, kanskje var de midt i noe viktig. Det er uforståelig og hardt, følelsesmessig som å få et øksehogg i fjeset.

Vi håndterer det, rister det av oss og går videre. Her ligger absurditeten, til tross for at vi ikke har så mange valg. I livet ellers er det nemlig som oftest forskjell mellom liv og lære. Men de fleste klarer på en eller annen forunderlig måte å leve som de har lært på dette området.

Religion er viktig for mange for å prøve å forstå. Mange tror fordi de tror, andre fordi de håper. Så er det de som ikke tror og tilsynelatende ukomplisert slår seg til ro med at det holder med dette livet.

Uansett hvilken kategori vi havner i er det ingen av oss som vet. I bunn og grunn handler det om å klamre seg til en begrunnelse for å holde ut.

Jeg har ingen indikasjoner på at bestefaren min reflekterte så mye over liv og død, selv da han ble tvangsflyttet til byen fordi vintrene på bygda og helsa ikke helt samstemte med hverandre. Han fortalte i alle fall ikke om det. Oldefaren hans derimot ble det skrevet mye om fordi han var en berømt slåsskjempe i sin samtid. Når han var i godt humør og forberedte seg på en kamp reflekterte han over noe av dette da han sa at «det er synd at slike arma sku rotne i mollinn».

Alt for mange lever som vi skulle leve for alltid. Når vi så møter på mørket er det vanskelig å se noe som helst lys. Livet er meningsløst, men vi kan forsøke å gjøre det meningsfylt, selv om vi som er nådeløst ærlige mot oss selv må erkjenne at også det er en livsløgn. Livet går jo mot døden den dagen vi fødes. Vi begynner å dø den dagen vi fødes.

Her om dagen kom jeg til å tenke på at det jeg gjør med mine barn i dag vil de antakelig aldri huske, rett og slett fordi jeg selv husker svært lite fra jeg var 10 år. Det er dystre tanker.

For min del finner jeg lys i de små gledene, som min datters engasjement når hun snakker om Isac Elliot og min sønns glede av å se Ronaldo spille fotball. Jeg finner lys i høstens vinder, prosjektet jeg holder på med og noe så naivt som Fredrik Skavlans samtaler på fredagskvelden.

Jeg finner også en viss mening i å håpe at «de døde vågner» til live en gang, at mine små barn en gang skal få treffe bestefaren og oldefaren de aldri fikk møte.

Derfor drar vi på kirkegården og tenner lys.

Når sant skal sies er det jo sånn at det er i ulvetimen vi er nærmest livet. Det er i meningsløsheten livet gir mest mening.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Ja det er jeg, men det er mer interessant hvorfor noen blir mer frustrert enn andre. Det handler om følelser, siden sinne er blant de følelsene et menneske har i seg.

Jeg blir så sint, så sint. Mye mer sint enn Karius og Baktus, når Jens går til tannlegen. Jeg kan bli like sint som rallykjøreren Martin Schanke. Jeg vet det er veldig usørlandsk. Rett og slett veldig upraktisk.

Da jeg nylig fikk skattesmell på 42.000 ble jeg så sint at jeg ble forbanna. Jeg vet du vil hevde det er min egen skyld at jeg fikk smell, men det stemmer bare delvis. Jeg er uskyldig, selv om jeg har skyld.

Jeg har ikke betalt nok skatt fordi NAV ikke trakk nok skatt da jeg gikk sykemeldt. Jeg kunne umulig vite det. Og dessuten, hvordan skulle jeg klare å betale flere tusen mer i måneden når det knapt går rundt. Staten hevder det ikke er dens problem, men mitt. Staten har alltid rett, det er problemet.

Men det er vi som har laget Staten og samfunnet. Det er vi som har laget systemene og da må vi kunne stikke fingeren i jorda og si at dette ikke er så enkelt. Vi er alle forskjellige. Ingen av oss er like.

Noe annet som gjør meg sint er at når man skal møte Staten hos skattekontoret ansikt til ansikt er de så feige at du må gå i ei luke der det sitter mange bak deg i kø og hører på alt du sier. Dermed er det ekstra pinlig å bli sint. Du tar deg ekstra sammen. Man blir frustrert og forbanna foran øynene på de som står bak deg i køen. Du blir skuespiller i ditt eget flaue teater. 

Men tilbake til skatten, den kjipe skatten. Ikke ho hjemme i sofaen. Jeg har fått ordnet meg, selv om det vil ta et par år. Det var ingen nåde hos kemneren, til tross for at jeg ikke har vært innblandet i skatteproblemer tidligere. Det finnes ingen formildende omstendighet, slik lovverket er hvis du har gjort noe straffbart.  

Nå kommer det viktige spørsmålet. Hva med alle de som ikke «får til en ordning»? Hva med de som ikke kan inngå avtale om avdragsfrihet med banken? Hva med de som ikke får dette til? 

Det gjør men eitrende sint.

Når brevet kom i postkassa om å betale 21.000 i to omganger innen en gitt frist ikke langt fram fremsto brevet som en vits. Man vet ikke om man skal le eller gråte. Varsel om tvangsinnfordring kan for enkelte være årsak til selvmord. Det er de som begynner å drikke, de som resignerer.

Hva med kunstneren som ikke har fast inntekt? Alenemoren som sliter med å betale månedlige regninger? Minstepensjonisten?

Så slår det meg midt i fjeset. Hva er det med Staten? Hva er det med det samfunnet vi er tvangsinnmeldt inn i fordi våre foreldre valgte å føde oss?

Vi har alle forskjellige talent, forskjellige styrker og svakheter. Hvis du er praktisk anlagt blir du kanskje snekker. Kan du tall, men er klønete med verktøy blir du regnskapsfører. Har du arvet mye penger betaler du en til å ta seg av sånt. Skatten skal du passe uansett, ellers kommer den store bøddelen som noen som er annerledes enn deg har skapt.

Man kan bli sint for så mye, men det er også mange gode grunner til å bli sint.

Ofte er private mer medmenneskelige enn Staten, for den opptrer ofte som fanden selv i sitt byråkratiske system, tenker jeg. Staten er en bulldoser som kan kjøre over deg og familien din, hvis du ikke gjør som den sier, hvis du ikke skjøtter reglene den har laget over hodet på deg. Staten er rå, brutal og hensynsløs og det gjør meg forbanna.

«Du kan ikke prate en mappe til fornuft,» skrev dikteren Halvor Roll i 1976. Det gjaldt barnefordeling, men kunne like gjerne handlet om Staten.

Hvorfor «klikker» de ikke, alle de slukørede mennesker som tusler ut fra kontorene med avmakt i blikket? Mange av dem har fått en økonomisk dødsdom. Vi er jo siviliserte her i Norden så vi finner oss i at Staten kjører over oss med en bulldoser. Vi er sånn laget at vi bare nesten sier noe.

Jeg opplevde en gang en mann komme rasende ut fra et legekontor, tilsynelatende fordi han hadde fått en annen slags dødsdom. Det var ikke legens skyld, men legen fikk skylda. Legen kunne intet gjøre. Han formidlet bare det han hadde fått beskjed om. Når du møter Staten så er den laget av mennesker og skal være til beste for mennesker. Staten kan faktisk gjøre noe for å ta vare på alle mennesker, ikke henrette dem i all sin brutalitet.

Vi nordmenn fremstår som nikkedukker, i all vår ordentlighet. Vi fremstår ikke som studentene i Paris i 1968, eller hippiebevegelsen i San Francisco på samme tid. Men en gang var det folk av oss, slik det var da vi sa ifra for bare noen tiår siden. Hva hadde norske kvinner vært i dag hvis ikke noen var sinte for førti år siden? Hvorfor gjør vi ikke som polakkene, østtyskerne, ukrainerne og serberne?

Hvorfor blir vi ikke sinte?

Har vi levd så tett her i dette landet at vi alle utgår fra de samme forsiktige genene?

I Dagens Næringsliv 17. oktober stiller avisa det relevante spørsmålet på forsida:

Hvorfor blir vi ikke fly forbanna her i landet?

Det slås fast at innestengt sinne gjør oss ulykkelige, men det gjør oss også mer utsatt for sykdom. Det som sprenger innenfra kan sprenge helt, om vi ikke får det ut.

DN har intervjuet flere nordmenn med forskjellig lynne. Thomas Seltzer, programleder for Trygdekontoret, husker fortsatt hva faren sa til ham den gangen på 70-tallet, da familien flyttet fra USA til Norge. Han sa: «Gutter, der vi kommer fra, skriker man til hverandre når man er sint. Hvis man er sint på noen i Norge, smiler vi og hilser. På natta går man og knuser postkassa med et balltre».

Avisa har også intervjuet franske Lorelou Desjardins:

«I mange år trodde jeg faktisk at nordmenn aldri har konflikter. Selv skilte par virket så rolige og siviliserte,» skriver hun i en epost til avisa.

Psykologspesialist Ole A. Solbakken svarer avisa om sinnet:

«Sinnet er i prinsippet et indre signal om å stå opp, sette grenser og representere seg selv. Det å være sint er en naturlig del av livet. De fleste av oss har respekt for mennesker som hevder sine rettmessige synspunkter,» sier han.

Godt å høre, men det stemmer ikke alltid. Det er blitt tabu å si ifra fordi man blir stemplet som «sutrer». Det er blitt vanskelig å si ifra hvis man ikke mener det samme som flertallet.

Noen av oss blir likevel så frustrerte at vi sier ifra. Sånn er det.

I et samliv hørte jeg en bekjent fortelle at den nye kona hans kunne bli rasende, og det var han så utrolig glad for. Det som virker stille og harmonisk kan brått bli slutt og når et forhold går mot slutten er det ofte stillheten som råder. Krangler og raseri har avtatt. Freden har senket seg, eller døden, som vi også kan kalle den i enkelte tilfeller.

Sørlendinger er kjent for å være spesielt sindige. Alt er så greit på Sørlandet.

Jeg er så sint at jeg kan komme til å si noe, er utsagn vi har hørt om oss, når noen andre skal herme etter oss. Vi finner oss i alt. Vi holder ut. Vi tåler det meste.

 «Jaavel» er kristiansanderens ENESTE hilseord og erstatter andre landsdelers «hei», «goddag», «morn», «takk, for sist», «ligg unna» osv.
«Jaavel» uttales meget sakte med fallende tone og trykk på siste stavelse. Dette hilseordet er uavhengig av sinnsstemning og ytre omstendigheter. Det erstatter bl.a. det å bli skikkelig sinna.

I Jan Engerviks vise «Krangel» synger han om at «De her ska æ nåkk jørr noe me, ja, de her ska æ pinade jårr no me». 

Nordmenn tåler mye urett, mange avgiftsøkninger, mye bom, ja vi tåler de mest ekstreme ting. Jeg hørte for noen år siden at svenskene lo av oss, omtrent som polakken som figurerer i You Tube-videoen mange har delt. De ler så de griner av oss, fordi vi er så sindige og finner oss i alt. Franske Lorelou har rett. Vi er så sabla siviliserte at det er flaut.

Jeg blir så sint at jeg faktisk sier noe. Det har jeg fått svi for mange ganger.

Staten ved Kemneren kunne fått sitt pass påskrevet, men det hadde ikke hjulpet på andre måter enn at jeg hadde fått det ut. Men å «drite seg ut» er ikke særlig moro. Jeg kan «klikke» og bli skikkelig frustrert og sint. Internett har hjulpet meg å få ut mye frustrasjon. Nå skriver jeg i stedet, både for meg selv og for de som ikke får det til.

Jeg liker ikke et samfunn som ikke favner alle, men resulterer i at mange mister det de eier eller det kjæreste de har, på grunn av systemer, mapper, hjerteløse byråkrater eller urettferdighet.

Livet er et samarbeidsprosjekt, for vi er alle kommet hit på samme måte.

Sinnet kan få mange utløp. Mitt sinne er som regel kortvarig og ganske ufarlig for andre. Jeg farer opp når jeg blir frustrert. Jeg får det ut gjennom talemetoden. Noen ganger kan det være en bagatell for andre, men ikke for meg.

Raseri eller sinne er en av de 7 dødssyndene, men det er også et sunnhetstegn at du blir sint.

I dag er det et større problem at så mange stenger sinnet inne i seg. Det er med andre ord mer farlig for helsa di at du blir så sint at du bare nesten kommer til å si noe, enn at du får et raserianfall.

Jeg vet det høres rart ut, men det er en trøst.

Inne på badet mitt har jeg et dikt av Tone Schwarzott på veggen. Det kan kanskje fungere som en konklusjon, om enn ikke en løsning:

Man kan ta seg
sammen så meget
at man tar seg ut.

Man kan ta seg
ut så meget
at man må
ta seg sammen.

 

 

Gå til innlegget

Ikke din dag i dag?

Publisert rundt 4 år siden

En ulykke kommer sjelden alene, sies det. Flere ganger i livet har jeg opplevd dette som en realitet. Nå er det snart 16. oktober, 5-årsdagen for mitt sammenbrudd.

I løpet av noen få timer denne dagen ble jeg separert, mistet jobben og opplevde at «livsverket» gikk konkurs. I kjølvannet av det lå det en rekke andre «begivenheter» de færreste vil ha på «kjøpet». Krisen pågikk i flere akter over flere år etterpå, men jeg har ikke tenkt å belemre dere med detaljene. Clinton Gregorys sang «Today’s Just Your Day» ble plutselig veldig levende. Man kan vel si at sangen er motsatsen til Åge Aleksandersens «Din Dag».

Når alt er svart finner man ingen åpning. Samtidig erfarte jeg at Leonard Cohen hadde rett. «There is a crack in everything. That’s where the light gets in»

Jeg så livet mitt passere revy, ikke minst når bekjente de neste 2-3 årene sa at jeg hadde krympet. Dødsangsten kom om at noe annet alvorlig også var galt. Jeg ble lammet av angst. Men man skal aldri underslå kriser som tap av jobb, familie, økonomi osv. Det er selve grunnlaget for å ha et godt liv.

Innerst inne var det så mørkt at jeg så døden rasle med sablene, samtidig som det var den jeg fryktet mest av alt. Det var en umulig situasjon som var umulig å komme seg ut fra. Jeg hadde mer eller mindre lite påvirkning på det som ville skje fremover.

Jeg opplevde tida som absurd. Mens jeg trodde jeg ble gal i mitt indre måtte jeg holde meg rolig på overflaten, ikke minst på grunn av mine to små barn som skulle følges opp. Hvis du kan forestille deg andefar som ligger rolig på vannet og padler som en gal under overflaten, så var det meg.

Musikk og lyrikk har i årevis vært to av mine beste venner. I stedet for å dykke hodet ned i selvhjelpsbøker og befatte meg med positiv tenkning lå det naturlig for pessimisten i meg å synke ned i det motsatte. Mine mest spilte låter i 2011 var Anita Lindblom med «Sånt er livet», Bo Kaspers Orkester med «Innan Alt Forsvinner», Tom Waits med «Hell Broke Luce», Elvis med «Make The World Go Away», Kris Kristofferson med «Nobody Loves Anybody Anymore» og REM med «Everybody Hurts».

Når jeg hadde aleneuker dro jeg på skogen og fant Dommedag rundt hver sving, mens jeg forsøkte å holde djevelen på en armlengdes avstand. Når vinteren kom spilte jeg Bjørn Eidsvågs «Vinterland» til det kjedsommelige mens tårene rant.

Musikk er terapi, selv om den er sørgelig. Det er det som er så fint. Gunvor Hofmos dikt er også undervurdert som terapi, selv om Paal Helge Haugen for mange år siden sa til meg litt irritert under et intervju; «Eg driv ikkje i trivselsbransjen».

Jeg har opplevd nedgangstider før. Det var bl.a. sånn jeg falt for tekstene til Kris Kristofferson, som jeg flere ganger har hevdet reddet livet mitt en gang. Musikk i nedgangstider må ikke bety at man må spille «Optimist» med Jahn Teigen om igjen og om igjen.

Midt opp i dette forsøkte jeg å holde meg flytende. Jeg gjorde det jeg kunne. Bl.a. leste jeg mine daglige aviser, som de siste årene også har vært en del av jobben. Over tid blir tyngden av det vonde som i Arnold Eidslotts dikt. «Mitt hus er fylt av deg. Du står i alle hjørner og tier. Men du er blitt meg en fortrolig». Angsten og depresjonen går hånd i hånd, men depresjonen blir på en måte en trøst mot angsten og frykten som er de mer farlige vennene man kan ha når man opplever motgang.

«Depresjon er en friskdom, ikke en sykdom som mange tror,» sa psykolog John Petter Fagerhaug under Protestfestivalens tabukveld i år. Det stemmer for meg.

Jeg bestemte meg for å date igjen, selv om jeg fikk høre at man skal ha det bra med seg selv før man kan innlemme andre i sitt liv. Jeg var uenig med dem. Hvordan kunne man møte motgang sammen med noen hvis ikke minst en av partene har opplevd det. Møter man noen i nedgangstider, ja da klarer man alt sammen.

I og med at jeg var permittert ble jeg NAV-slave i denne perioden, noe som ble en ytterligere belastning. NAV-systemet levde sitt eget liv, uten følelser for hva man selv gikk igjennom. Og for å være helt ærlig, hadde de puttet en annen jobb i fanget mitt ville jeg opplevd et nytt sammenbrudd. Jeg opplevde NAV med to ansikter. På den ene siden fikk jeg hjelp til økonomiske utfordringer som strøm og kommunale avgifter for å beholde hjemmet, men på den annen side forfulgte de meg overalt. Hvis jeg uttalte meg i avisen om noe som hadde med Protestfestivalen å gjøre, ringte de meg med det jeg oppfattet som trusler. Beskjeden var klar. Hvis jeg så mye som «tok i» noe som hadde med festivalen å gjøre stoppet de all inntekt, med de følger det ville fått. Men det at jeg fortsatt hadde et håp om at vi skulle gjenoppstå, at jeg fortsatt leste aviser osv. var med å få meg opp av hengemyra. Jeg kom tilbake til jobb og til livet takket være at jeg aldri gav opp, til tross for NAV og til tross for andre omstendigheter.

Hverdagen min med rutinene ble en slags terapi, sammen med de sørgelige sangene, lyrikken og håpet som alltid befant seg et sted under fristelsen til å resignere. Det ble min måte å møte realitetene på, uten å pakke noe som helst inn i bomull.

Jeg fryktet døden krype nærmere for hver dag som gikk, men inni mellom, ja faktisk annen hver uke, da var jeg en annen person. Jeg skulle fungere som pappa, skulle gi barna mine hver eneste lille dråpe av trygghet og kjærlighet jeg hadde igjen i meg. Derfor dro jeg på treninger med dem, ut i skogen, spilte fotball og lagde middag til dem hver dag. På sett og vis holdt de liv i meg ved at jeg var så glad i dem som jeg var og kunne være. Det sperret de vonde tankene ute, annen hver uke.

Det igjen ble en merkelig situasjon. Dagen de dro ramlet jeg sammen som om en sekk med sement hadde invadert blodårene. Dagen de kom tilbake samlet jeg sammen trådene og brukte alt jeg hadde av krefter på rollen som pappa. Det gav håp. Man trenger realismen for å være forberedt og for å få håp. Håpet er vår beste venn i sånne stunder. Håpet om at det skal ordne seg.

Så snur ting gradvis. Jeg hadde hatt laber tro på en Gud de siste årene, men likevel klamret jeg meg til noe. Jeg opplevde flere runder med det religiøse vil kalle mirakler. Jeg hadde jo trodd på Gud, for det hadde jeg fra min far. Men etter at jeg mistet faren min i 2000 var tvilen blitt sterkere enn troa. Fra da ble alt som hadde med kristendom å gjøre et håp, mer enn en tro. Hypokonderen i meg måtte ha en mening med det hele. Jeg måtte ha et håp om å treffe faren min igjen. Jeg måtte finne en mening med livet, når dødsangsten raste og alt var håpløst.

Miraklene jeg opplevde var fordelt på en slik måte at det umulig kunne være tilfeldig. I filmen «God’s Not Dead» må en student bevise overfor sin ateistiske professor at Gud finnes. Professoren siterer Nietzsche, Russell, Dawkins og Hawking. Studenten gav avkall på kjæresten, gikk imot sin egen familie og brukte all energi over lengre tid til å lese seg opp på kunnskap til de tre foredragene som skulle overbevise medstudentene som var jury om at Gud fantes. Jeg gjorde ingenting. Jeg bare satt her tappet for livsmot med min tvil, mens livet gradvis snudde. Livsverket gikk ikke konkurs. Jeg fikk tilbake jobben. Første jula uten penger til hverken mat eller julegaver dukket det opp pengegaver jeg ikke i min villeste fantasi kunne forestilt meg. Jeg mistet ikke ungene. Jeg mistet ikke hjemmet.

Dette var bare begynnelsen på alt som skjedde av positive ting som fikk hendelsene 16. oktober 2010 til å snu til noe positivt.

Jeg har opplevd ting som får meg til å tenke at kanskje Gud finnes likevel, men jeg tar en dag av gangen. Det er fortsatt mye usikkerhet rundt jobb. Det er mye slit. Det kjennes som å gå på en line, med stupet under.

For meg er 16. oktober for fem år siden nyttig lærdom og historie. Jeg gleder meg over mine fine og flinke barn. Jeg har fått meg kjæreste. Lenger enn det kan man ikke tenke. Livet i seg selv er jo uforutsigbart, slik professor og lege Ingvard Wilhelmsen sier.

Jeg vet om de som sliter med selvmordstanker. Jeg vet om de som har gjort slutt på alt. Jeg vet om de som synes alt er trist, de som har en tung tid. Jeg vet om de som tenker mørkere tanker. Mitt råd er, ikke gjør det! Man kan aldri angre et selvmord, eller en overdose. Resignasjon er aldri noe godt alternativ, uansett.

Kanskje blir det din dag en dag!

Ofte snur nedturen til en opptur, og kanskje kan dine beste år være årene som ligger fremfor deg. Man kan alltids tenke at «det er aldri for sent å gi opp», som Nils-Fredrik Nielsen skrev i en av sine tristesser, men det er vel så bra å høre på en av Erik Byes mest kjente viser:

«Stien som vi gikk i går er like ny;
Hemmelig som ved vårt første morgengry;
Mangt skal vi møte – mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag»

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
17 dager siden / 5250 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
15 dager siden / 3717 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
16 dager siden / 1268 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
11 dager siden / 1129 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
11 dager siden / 972 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
4 dager siden / 913 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
21 dager siden / 898 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere