Svein Inge Olsen

Alder: 56
  RSS

Om Svein Inge

Anarkistisk liberal konservativ hypokonder med legeskrekk. Er redd for det meste og tør alt som ikke er farlig. Har skrevet bøker om Setesdalskjempa, Kris Kristofferson og gitt ut dikt på 40 årsdagen. Har også vært redaktør for diktantologi om fraflytting og gitt ut slektsbok fra Loppa. Er svoren fotballtilhenger med Start og Sheffield United som favorittlag. Har arrangert flere festivaler og konserter og stått bak plateutgivelser som ”Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk”. I august kommer Fight Apathy, en dobbelutgivelse til støtte for Protestfestivalen, en 10 år gammel festival han lever og ånder for. Har skrevet en rekke artikler og bok/plateanmeldelser i aviser, som Vårt Land. Gammel nærradiomann fra 80-tallet, med ekte kjærlighet for alt som handler om 70-tallet. Forkjærlighet for gamle westernfilmer, country og bluesmusikk og kakao med krem. Er gift og har 3 barn på 16, 4 og 1 år. Bosatt på palmekysten. Jeg vil være litt til og fra her hvor den mest aktive perioden nok er på høsten og vinteren. Med to små barn og ansvaret for en festival i september tar det veldig mye tid.

Følgere

Komitélandet

Publisert rundt 4 år siden

Dessverre, han er i et møte ut dagen.

Vi bor i et land fullt av møter og komiteer. Det er sånn vi vil ha det, men irriterende hver gang man skal ha fatt i noen.

Komiteer og møter stopper landet, det er lenge siden jeg fant ut at det somler Norge. Vi burde lære av finnene.

Det er snart tjue år siden jeg hadde ansvaret for en spesiell og stor festival. Det var før Protestfestivalen ble en realitet. Jeg laget innholdet, booket deltakere og hadde ansvaret for programheftet. Midt på sommeren gikk arrangementet av stabelen.  

Så bra gikk det at neste gang vi skulle lage oppfølgeren ville «alle» være med. Jeg var kommunalt ansatt og måtte bare finne meg i hva sjefene bestemte. Snart mistet jeg motivasjonen. 9 personer skulle bestemme hver minste detalj. 9 forskjellige personligheter. 9 uenigheter. Hver eneste avgjørelse skulle godkjennes av alle. Kort tid før arrangementet gikk av stabelen ble alt til trykk godkjent slik at heftet kunne trykkes. Det måtte jo gå galt.

Hvorfor Norge er blitt komitélandet handler nok om at det er sånn vi er. Vi har alltid laget utredninger og komiteer. I alminnelig språkbruk betyr komité et antall personer som har fått i oppdrag å utrede, forberede eller avgjøre en bestemt sak. I nyere norsk lovspråk brukes hyppig betegnelsen nemnd eller utvalg i stedet for komité.

Det finnes viktige komiteer, som Den Norske Nobelkomité, bevares. Men de fleste komiteer er nok strengt tatt unødvendige. De somler landet og gjør oss definitivt mindre kreative og effektive.

Ordtaket «jo flere kokker jo mere søl» er ikke kommet ut av ingenting. Derfor har jeg heller aldri klart å tilpasse meg norsk næringsliv. Jeg mister piffen, blir frustrert og synker ned i en slags dvale. Jeg blir trøtt og sovner på stolen, slik jeg gjorde på barneskolen.

Jeg vil bare gjennomføre. Gjøre mens jeg brenner. Gå på når jeg er tent. Det skal bare et par møter til så er lysten brent ut.  Jeg orker ikke byråkrati og treghet. Jeg orker ikke komiteer og bøttevis av møter.

Det er her vi har noe å lære av finnene.  

Ho finske som bor i huset sier vi er så snille her på Sørlandet. Vi snakker lavmælt, tenker nøye over hva vi sier og er så innmari redde for å såre noen. Det er antakelig derfor vi har så mange komiteer. Alle skal få si noe. Alle må være enige. I Finland har de få komiteer og lite møter. Kun de som er helt nødvendig.

Den finske læreren og politikeren Sanna Sarromaa har fått masse publisitet etter at hun flyttet fra Helsinki til Lillehammer, før hun nylig «flyktet» hjem igjen til Finland. Hun kaller nordmenn bortskjemte og late, feige og politisk korrekte.

Da hun bodde her uttalte hun at hun lengtet etter folk i joggebukser og savnet de som lukter sprit på bussen. Det handler tross alt om å få være seg selv. Det tror jeg er viktig for oss alle. Ho finske som bor i huset mitt sier norske kvinner sminker seg og kler seg pent bare de skal ut av døra. Det er en uvant tilvenning for finner som flytter til Norge. Første gang jeg var på date med henne kom hun i fjellanorakk og helt uten sminke.

 

Finland har verdens beste skole. I årevis har det vært spekulert i årsaken. Jeg tror det skyldes at de har så få komiteer og møter. Det er mer disiplin. Rektor bestemmer. Læreren bestemmer. Ting blir gjort, avgjørelser tatt. Elevene får en effektiv lærekurve uten for mye dikkedarer.

Nå skal det sies at alt ikke er positivt i Finland. Drikkingen er viden kjent. På danskebåten er vinavdelinga størst, men på Finlandsbåten er det mest Koskenkorva. Man blir dritings fortere av sprit enn av vin. Der er finnene bedre enn oss. Vi ler rått av vitsene om Pekka og Toivonen fordi de har et snev av sannhet i seg. Det er ingen myte at finnene sitter nakne i badstua og drikker sprit som nordmenn drikker Cola, selv om det ikke gjelder alle.

For mange er det overraskende at det antakelig er flere kristne i Finland enn i resten av Norden. Det viser litt av mangfoldet. Statsminister Juha Sipilä er læstadianer. Læstadianerne er svært religiøse og i motsetning til de drikkfeldige finnene hater de alkohol.

Finland har ikke bestemt at de vil være et sekularisert land. Det er ingen komiteer som har bestemt at sånn skal det være. Derfor kan finnene få være seg sjøl. Det skulle tatt seg ut om Norge eller Sverige sa som den finske statsminister, at de bare ville ha kristne flyktninger fra Syria.

Finland har strengest flyktningpolitikk i Norden, men som en flyktning uttalte til en svensk avis nylig: «Finland är det bästa landet att leva i. Här är människorna ärliga». Han hadde gjennomført en såkalt «plånbokstest» for å finne ut hvilket land han skulle dra til.

Finnene legger ikke noe imellom, er dønn ærlige, ofte tause men det skyldes bare at de sier bare det som er helt nødvendig.

Der finnene er ukompliserte, er vi kompliserte. Der finnene er rakt på sak vandrer vi rundt grøten. Der finnene får ting gjort bruker vi masse tid på å ta hensyn. Når nordmenn er i ferd med å opprette komiteer er finnene allerede ferdig med jobben.

Jeg har alltid vært dårlig på den norske væremåten, til tross for en viss beskjedenhet. Livet er for kort til å surre seg inn i unødvendigheter og byråkrati. Dikteren Sigbjørn Obstfelder har blitt en sjelebror, etter at han i 1893 skrev «Jeg Ser, Jeg ser. Jeg er visst kommet på feil klode. Her er så underligt».

I 2008 fant jeg tilfeldigvis ut hvorfor jeg er så unorsk. Jeg oppdaget min finske oldefar.

Jeg heter altså ikke Olsen, men Ollikainen fordi min oldefar het Anders Ollikainen før han konverterte til Nordmann. Plutselig ble det så klart for meg hvorfor jeg har lengtet meg inn i de finske skogene jeg aldri hadde besøkt, hvorfor jeg beundret Snusmumrikken som trakk seg tilbake med munnspillet for å filosofere over livet og hvorfor jeg lo rått av figuren Pirrka i Robert Stoltenbergs skikkelse. Plutselig forsto jeg hvorfor jeg likte så godt Juha Mieto og håpet like mye han kom først ut av skogen, som Oddvar Brå.

Likevel kan jeg ikke underslå at jeg er født norsk. Når ho finske som bor i huset har sagt noe galt smetter jeg inn i meg sjøl og holder kjeft en stund. Men så dukker finnen i meg opp og jeg må fortelle henne hva som plager meg. Hun forstår ikke hvorfor jeg ikke kunne si det rett ut med en gang.

Det forstår ikke jeg heller, for jeg kan faktisk snakke med henne om absolutt alt. Sånn sett er finner ukompliserte og enkle å ha med å gjøre.

I politisk korrekte Sverige er fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic et usvensk innslag. Beskjedenhet kler han dårlig, skriver VG. «Han har kommet hit fordi han har vært usvensk, sagt at han ville bli best, blitt best – og fremtoningen har i det hele tatt gjort noe med hele det svenske medelsvensson-samfunnet,» skriver avisen. Litt sånn er min finske kjæreste også. Helt unorsk. Hvis jeg sier at hun er et fantastisk menneske, svarer hun gjerne ja. Jeg blir tatt litt på senga. Ingen norsk kvinne jeg har kjent har svart noe sånt. De svarer som regel «nei jeg nei, er bare helt vanlig jeg».

Det er vel derfor svenskene elsker Petter Northug også. Han er så unorsk, så usvensk.

Hvis vi legger ned halvparten av komiteene her i landet, hvis vi dropper halvparten av jobbmøtene, får vi kanskje til noe i dette landet. Jeg tror i alle fall vi får det bedre.

De fleste gründere er ganske egenrådige. Det er derfor de har lykkes.

Jeg stemmer for mer galskap, mer fritenkning, mer egenrådighet. Jeg stemmer for at vi skal tørre å stå for noe, tørre å tenke nytt. Jeg tror det gjør oss til bedre mennesker, janteloven mindre synlig.

I uka som kommer får vi besøk fra Finland. På den finske nasjonaldagen 6. desember henger vi ut det finske flagget.

I komitélandet Norge tar vi fatt på adventstiden. Så går vi rundt det vi mener igjen, mener igjen, tidlig en mandags morgen. 

Gå til innlegget

The winner takes it all

Publisert rundt 4 år siden

I en rettferdig verden ville gategutten fått en pris for å ha holdt ut. Kvinnen som pantsatte huset for å starte opp noe som kunne gitt arbeidsplasser skulle blitt årets kvinnelige leder.

Alt dette er selvfølgelig satt på spissen, men det trengs. Livet i verdens rikeste land kan faktisk være helt motsatt.

Det kan virke meningsløst at han som sliter med regningene får dobbelt hodebry når inkassokravet har doblet seg. Tippeligaklubben som spiller over evne skulle ikke bli straffet for å gå i underskudd. Det er mer enn nok straff nok i seg selv.

Denne helga lærte vi litt om medvind og motvind som kan være nyttig lærdom. November kan by på begge deler i tillegg til kulde og snø, men det var ikke vindretninger eller uvær jeg tenkte på.

La meg forklare. Lørdag spilte Start første skjebnekamp mot Jerv. Dagen etter vant Rosenborg cupen og tok dermed «The double». Både seriegullet og cupgullet havnet i Trondheim. Alt dette skjedde i løpet av en helg. Vi fikk innsikt i forskjellene mellom medgang og motgang, medvind og motvind, mellom det å kjempe og det å ha vind i seilene. Ofte også mellom det å ha flaks og uflaks.

Legen Ingvard Wilhelmsen som startet hypokonderklinikken i Bergen har fortalt meg at dødelig sykdom som regel handler om flaks og uflaks. Ikke noe annet. Sånn er det nok også med mye annet i livet.

Etter manges mening startet nedturen for Start for alvor da Matthias Vilhjalmsson forlot Kristiansand med kurs for Trondheim og Rosenborg. 16 strake kamper uten seier har det blitt. Hvis klubben klarer seg er det bare fordi to andre lag var enda dårligere. Nedturen startet nok lenge før det, og kan ha mange årsaker.

Det er ofte mange årsaker til motgang. Dårlig strategi, en ledelse som har tråklet seg inn i feil spor, tilfeldigheter, uflaks eller feil by eller sted å drive noe.

Fakta er at Rosenborgs vei mot toppen startet for lenge siden. Seriegull kanaliserer mye penger og ikke minst mulighet til å spille i Champions League. Når man når dit ligger det store summer i potten. Rosenborgs suksess gjør dem i stand til å kjøpe de spillerne de ønsker seg. Matthias var ønsket i Trondheim, selv om han var toppscorer og veldig viktig for Start. Elendig økonomi gjorde at Start ikke hadde noe reelt valg. Ingen kan beskylde islendingen for å ha reist fra ei synkende skute. For han handler det om karriere og jobbmuligheter. Han kunne risikere å blitt arbeidsledig allerede før året var omme hvis han hadde valgt å bli i klubben. Klubben trengte pengene.  

Suksess har den effekten at det ofte byr på mer suksess. Når et lag kan kjøpe opp de beste spillerne fra de andre klubbene, blir Rosenborg bare enda mer suverene. Avstanden til de andre lagene øker.

Det finnes alltid askeladder. Det skal sies. Jerv er en sånn. Med opprykk tre år på rad og bare en kamp unna tippeligaen. Men askeladder blir også rik om suksessen fortsetter.

Suksessjentene i norsk langrenn Therese Johaug og Marit Bjørgen blir stadig rikere kan man lese i media. Jo bedre de gjør det internasjonalt jo flere penger fyller opp kontoen deres. Jo mer penger, jo lettere å konsentrere seg om å bli enda bedre.

Det handler om dominobrikkene som faller den riktige veien.

Hvert år når inntektslistene legges ut offentlig i avisene ser man hvem som tjener mest – og minst. Det er de med vind i seilene som seiler i fra de andre, enten det er i idrett, i næringslivet eller i samfunnet for øvrig.

Mimir Kristjansson skriver i boka «De Superrike»: «De siste 20 årene har vært en gullalder for norske milliardærer. Aldri har de vært flere. Aldri har de vært rikere»

Lokalt opplever vi at stadig færre eier stadig mer. Nylig sto det i Fædrelandsvennen denne overskriften: «Snart eier han hele fiskebrygga». Det gjaldt investoren Kurt Mosvold. Han er en av de med mye som også gjør en stor innsats for de med lite. Men som oftest er det ikke sånn.

Det rettes sterk kritikk mot politikere som lar dem få kjøpe opp stadig mer, men penger er et spill alle vil vinne. Politikerne aner mer turisme, mer folk i byen, mer penger i kassa. Mer suksess for byen Kristiansand. Spillet er som i ABBA-låta. Vinneren tar alt.

Jon Fosse fikk Nordisk Råds litteraturpris for 2015. Han har fått utallige priser, de fleste henger det betydelige pengebeløp med. Jon Fosse har blitt en velstående mann. Priser og utmerkelser har en tendens til å nå de som har mye fra før, ja de som ikke trenger pengene, men kanskje fortjener en pris. Tapere får ikke priser. Tapere får ikke penger.

I september delte Protestfestivalen ut Erik Byes minnepris til styrtrike Bob Geldof. Men prisen er uten pengesum og gjør ikke de rike rikere. Det var en symbolsk pris med en statuett av bronse og diplom som premie. Bob Geldof satte stor pris på utmerkelsen.

Denne prisen hører til unntakene. En gang opplevde vi en irritert prisvinner, nettopp fordi det «bare» var en statuett som premie. Det har liksom blitt en selvfølge at priser skal inneholde en større pengesum.

Suksess avler suksess. I motsatt hjørne sitter fattigdom og avler fattigdom. De som er vokst opp i fattige kår blir fattige, viser forskning. Det er en sirkel som viser pengesamfunnet på sitt verste. De rikeste og mest suksessfulle blir bare rikere.

Vinneren tar alt. Forskjellene øker.

I idretten er konsekvensen at mye av spenningen blir borte. Man vet før sesongen at Rosenborg blir seriemester. I næringslivet vet man sånn omtrent hvem som kjøper opp hva. Okay, jeg setter det litt på spissen, men likevel.

For snart 45 år siden skrev Bjørn Nilsen diktboka «Norge Vårt Norge». Han skriver om det vellykkede offisielle Norge og om velferdsstaten som skal forbedres og bygges videre til beste for alle. Og om at bak den vakre fasaden er virkeligheten en annen: utkantstrøkene avfolkes, de vanlige lønnsmottakere utbyttes og umyndiggjøres samtidig som livsmiljøet vårt forurenses og utplyndres i et omfang som bare kan ende i katastrofe hvis den såkalte utviklingen får fortsette som nå».

Han skriver ironisk om kjendisene: «Jeg har vist meg for alt folket. Nå høster jeg de gylne fruktene som ikke henger høyt»

Det er mye som kan oppfattes som urettferdig i denne verden. Jeg skulle gjerne sett at flere som sliter i motgang fikk litt medgang.

Det ville vært mer meningsfullt å oppleve gategutten vinne et hus, enn han som har tre fra før.

I ABBA-låta handler det om kjærlighet, men de samme reglene gjelder i konkurransen om kjærlighet. Nylig var fotballspillerne på det norske landslaget portrettert i avisa med sine fotomodell-kjærester. De kunne i alle fall vært det. Det samme har vi sett med spillerne fra Barcelona, der flere av jentene faktisk er fotomodeller.

Vakre mennesker omgis som regel av beilere. De ikke fullt så attraktive må slite mer. De rike får ofte de vakreste damene. Skjønnhet er blitt et varemerke, akkurat som rikdom.

Det er vakkert i et vellykket samfunn. November viser seg fra sin beste side. Vinteren iser høsten. Høsten må gi tapt, men snøkrystaller er vakre.

ABBA er lyd i ørene:

Vinneren tar alt.
Taperen er dømt til å tape.
Det er enkelt og klart
Ingen grunn til å klage. 

Gå til innlegget

Helge Simonnes forsvarer pensjonsavtalen sin, men tar gjerne en diskusjon om lederlønninger.

 Nylig kom det fram at han som er redaktør i avisen Vårt Land får 1 million i hvert år de neste sju årene, etter at han nå har annonsert sin avgang.

Årsaken til at dette har ført til diskusjon, er at avisen er statsstøttet med store summer. Kritikerne mener at eierselskapet Mentor Medier fremstår som et dårlig eksempel, når regjeringen i realiteten ønsker å fjerne subsidiene som de statsstøttede avisene får i dag.

Det singler i glasshuset når jeg velger å skrive om dette, jeg som tross alt har fått lønn i en festival som har vært delvis statsstøttet. Men det er forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Og det er forskjell på det å få høye bunnsolide lønninger gjennom året og det å leve i usikkerhet fra måned til måned, slik mange av oss som jobber med kultur må gjøre.

Når Simonnes forsvarer avtalen sin, samtidig som han gjerne diskuterer lederlønninger, sier det ganske mye om at mennesker ofte er flinke til å skaffe seg privilegier, men ikke fullt så flinke til å se utover sin egen boble. Det er slik vi mennesker er, dessverre. 

Jeg både forsvarer og er uenig med Simonnes. Det er forståelig at han hevder sin rett til pensjonsavtalen, siden Simonnes i kraft av sin dyktighet og sine evner gjennom en årrekke utvilsomt har gjort en meget solid jobb for avisen og konsernet. Det er forståelig at han «toer» sine egne hender, når det tross alt er konsernets styre som har valgt å inngå denne avtalen for en tid tilbake. Likevel vet han mer enn noen andre hvilke signaler det gir til befolkningen, andre ledere i mediaverden og ikke minst til de politikerne som vurderer statsstøtten til norske aviser. Om vi tenker den absurde tanken at jeg var i Simonnes situasjon, ville jeg valgt å si fra meg halvparten. Man lever godt med 500.000 i året, selv om vi bor i et høykostland. Han har dessuten, som han selv sier det, også andre ting å holde på med og tjene penger på, når han går av neste år.

Saken legger seg oppå tidligere kritikk mot enkelte lederlønninger i kristen-Norge og en  trend med høye lederinntekter i en verden der de kristne verdiene bør være fremtredende. Det kan nevnes frittgående kristenledere som Svein Magne Pedersen og Jan Hanvold. Jeg er enig med infoleder i Misjonssambandet Espen Ottosen: «Gudsfrykt med nøysomhet, er et ideal hentet fra Bibelen. Det er greit at det er forskjell mellom lederlønn og vanlig lønn, men avstanden i dette tilfelle er alt for stor».

Helge Simonnes var i sin tid en del av den såkalte Jesusbevegelsen på 70-tallet, et fenomen som er blitt behørig omtalt i Peter Svalheims ferske bok «Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet». Her skriver Svalheim følgende om bevegelsens verdier: «Et stramt levesett. Vi må som kristne gi avkall på overflodsbruk og luksusartikler, det forhindrer oss fra å komme nærmere Gud».  Jeg konstaterer at tiden vi lever i har gitt behagelige levekår også for gamle hippier.

Lederlønninger har vært diskutert lenge. Økende lønnsnivå skaper økende forskjeller i samfunnet. Faktum er at vi har en middelklasse som blir stadig rikere, og som stikker fra en «underklasse» som sliter mer og mer. Derfor arrangerer partiet Rødt debatten «Norge – Den store middelklassefesten» på Litteraturhuset 23. november. I introen til debatten står det å lese:

«Forskjellene i Norge er økende, og antallet fattige barn har i flere år vokst jevnt og trutt. Vi har en stadig større gruppe av mennesker som jobber midlertidig i vikarbyrået, og som gruer seg til lønnslippen hver måned. I media blir de arbeidsløse hånet som late NAVere. Samtidig tar de rike en stadig større del av kaka, og blir stadig rikere.»

Hvilke signaler gir det når flere og flere ledere hever millionlønninger, mens andre ikke har til smør på maten eller må leve i uvisshet? Nylig kom det frem lokalt i Kristiansand at Mette Gundersen, som Kristiansands fremste opposisjonspolitiker og sånn sett en leder, ønsker full stilling. Det vil gi henne en årslønn på ca. 800.000 kroner. I dag mottar hun 574.153 kr for 64 prosent stilling.

Jeg bekymrer meg for hvilken verden vi befinner oss i, og hvordan våre barn skal makte å overleve i den. Min voksne sønn sliter med å komme seg inn på jobbmarkedet, slik at han og samboeren kan få til et fremtidig familieliv. De er ikke alene om å være i en slik situasjon. Med flere og flere som besitter høye inntekter, øker også kostnadene for å leve i dette landet.  Man blir avhengig av to inntekter for å matche millionlønningene. Jeg ønsker meg en verden med tak på lønninger, der vi heller kan dele godene, men det tilhører de naive utopiene som i dag blir like latterliggjort som forslaget om radikal borgerlønn.

Noen av oss, som vokste opp sammen på 70-tallet, ble for en tid siden spurt hvorfor vi hadde det så godt sammen i det som da var Norges tettest befolkede vei. Konklusjonen var like enkel som den var overraskende: Vi var alle verken rike eller fattige, men vi var en sammensveiset gjeng som tilbrakte det meste av barndommen i lag. Vi holdt sammen hele året, i lek og alvor, i tykt og tynt.

Det er blitt et markant skille i samfunnet. I dag får man inntrykk av at de fleste kun holder sammen i tykt, stadig færre i tynt. 

Gå til innlegget

Jorda er flat, ikke sant?

Publisert rundt 4 år siden

All logikk tilsier at jorda er flat. Vi kan jo ikke sykle på ei kule. Men i dag vet vi bedre enn i gamle dager. Det er for lengst avdekket at jorda er rund.

Vi vet også hva som skjer når vi blir født og vi vet hva som skjer når vi dør. Hva som skjer etter døden derimot, vet vi ingenting om. Livet er vanskelig for mange, uforutsigbart for alle.

Derfor bør vi leve i best mulig harmoni med hverandre.

Robert Putnam har vært på Norgesbesøk og holdt foredrag om de dramatisk økende sosiale ulikhetene i USA. Han hevder ulikhet har tatt livet av den amerikanske drømmen.  Putnam er amerikansk statsviter som er mest kjent for boka «Bowling alone: The Collapse And Revival of American Community», hvor han beskriver nedgangen i amerikanernes sosiale kapital siden 1950.

Jo flere som tar temaet alvorlig, jo bedre.

Menneskets manglende evne til å tenke helhetlig er en svakhet. Derfor har alle politiske retninger noe godt med seg. Og noe dumt.

Vi lever i dag i en verden der de 85 rikeste er rikere enn halve kloden. De eier mer enn 3.5 milliarder av verdens fattigste. Mennesket har vært gode til å lage strukturer, men dårlige på helhetstenkning.

«Også i Norge påvirkes våre muligheter av hvordan vi vokser opp. Utdanningsnivå går i arv, fattigdom går i arv og trygd går i arv,» skriver Hannah Gitmark i den sosialistiske tankesmien Agenda.

Rikdom går ofte i arv, det er jo en kjensgjerning. Om en ukes tid samler noen av landets rikeste arvinger seg for å diskutere samfunnsutviklingen. Det er et godt påfunn av idealisten og millionæren Christoffer Bråthen. Første gang Kontra ble arrangert var da Arbeiderpartiet og de rødgrønne regjerte landet. Sosialistene har i lang tid vært ute etter skalpen til de rike, hevder de konservative. Målet for alle har vært å utjevne forskjeller, men metodene er forskjellige. Skattlegg de rikeste hardt, fordel godene, har vært mantraet hos de rødgrønne.

Dermed økte behovet for arvingene til å snakke sammen.

Dagens blåblå regjering vil gi skattelette og bedre vilkår for de rikeste. De samme partiene har vanligvis også stilt strengere krav til å ta imot asylsøkere.

Jeg blander kortene litt nå, men det er meningen. I disse dager når landet invaderes av asylsøkere fortrinnsvis fra Syria er det normalt sett de lengst på høyresiden som FrP som vil stenge grensene. Ytterst til venstre har partier som Rødt og SV ønsket å ta imot flest mulig, i solidaritet, som er selve grunntanken bak sosialismen. Det samme ønsker KrF som legger sine kristne verdier til grunn for medmenneskelighet.

Asylsøkersituasjonen vi er inne i nå er spesiell. Derfor er til og med partiene lengst på høyresiden mer romslige enn de ellers ville vært. Norge er mer romslige enn sine naboland Danmark og Finland. Sverige har hatt åpne grenser frem til nå, men har måtte stenge dem. Sverige er fullt. Pr. i dag er det Norge som er det nordiske landet som nå opplever det statsministeren kaller «masseimmigrasjon».

Mange i Norge opplever uro for hvem som skal ta kostnadene. Det oppgis svimlende beløp på hva denne krisen vil koste landet. Norge har råd til det, men spørsmålet alle stiller seg er hvem som til slutt kommer til å få regningen. Historien viser at vi deler på kostnadene.

Dele på kostnadene er et definisjonsspørsmål. Et eksempel. I en familie der far og mor er skilt og den ene er gift på nytt vil det være mye enklere for de med to inntekter å betale sin del av skoleturen til barna, enn for den som er alene.

Den fattige blir mer fattig når fellesutgiftene øker. For den rike betyr det lite.

Når et land som Norge skal smøre felleskostnader utover gjøres det på en måte at det alltid er de svakeste det går utover. Når resultatet blir høyere matvarepriser, dyrere helsetjenester eller at det koster mer å kjøre bil vil det alltid være de på trygd, de med lav utdanning og de svakeste som vil slite mest.

Når vi som driver kulturarrangementer skal søke om årlige midler for å holde arrangementene i gang er det store sjanser for at flere får avslag fordi kulturdepartementet også må ta sin del av regningen. Det er lett å se for seg konsekvensene. Mindre kultur, flere arbeidsledige.

Evnen til å tenke helhetlig er vårt største problem. Når fattigdom, trygd og lav utdanning går i arv har det en naturlig sammenheng. Det koster å utdanne seg, men det koster også å ta del i samfunnet, slik at man interesserer seg for å utdanne seg. Fattigdom skaper passivitet og avmakt. Det å ha dårlig økonomi er en stor belastning på helsa i et samfunn der alt er basert på penger. Det igjen fører til flere på trygd. Dette er opplagte sammenhenger. Likevel er det ingen som gjør noe med det, annet enn å konstatere at sånn er det.

Dessverre er menneskets evne til å tenke helhetlig begrenset.

På sosiale medier er det mye stygt å lese. Mye handler om ulikhet, regelverk og alt for mange som snakker om urettferdighet.

Misnøye hos de som faller stadig mer fra de andre har aldri ført noe godt med seg. I ytterste konsekvens er det farlig.

Når noen av landets rikeste samles er det fare for at det vil handle om tema som engasjerer dem, i mindre grad det som betyr noe for de som har minst å rutte med. De fleste mennesker er jo skrudd sammen sånn at vi er opptatt av det som berører oss.

Hvis forskjellene fortsetter å eskalere vil alle som bor i dette landet leve i et stadig mer utrygt samfunn. Høye gjerder kan heller ikke beskytte de rikeste fra en sånn utvikling.

Men akkurat nå vil det gå utover asylsøkere, de risikerer å møte på hat og utbrente hus også i Norge. Da er plutselig ikke Norge verdens beste land å bo i lenger.

Den engelske økonomen, journalisten og forfatteren Noreena Hertz beskriver et scenarium i boka «Den tause revolusjonen» når hun nevner science-fiction filmen Soylent Green fra 1973. Charlton Heston spiller detektiven Thorn som skal løse mordgåten på den mektige sjefen i Soylent Green.

Året er 2022, samfunnet er totalt endret. Drivhuseffekten har hevet gjennomsnittstemperaturen betraktelig. I de fleste byene er den forurensede luften praktisk talt umulig å puste i. New York er blitt et overbefolket helvete med 40 millioner mennesker å fø på. De fattigste sover der de finner plass og slåss om matrester. For de fattige hører de fleste av livets enkle goder fortiden til. De rike bor i luksusleiligheter i bevoktede områder og har tilgang til luksusartikler som penn og papir, såpestykker og rennende vann. Den eneste gangen folk ser blå himmel og grønne skoger er på video i de statlige sentrene for aktiv dødshjelp de siste 20 minuttene av sitt liv. Naturlig mat, frukt, grønnsaker og kjøtt er nærmest utryddet. Jordbær koster 150 dollar kurven. Den eneste maten de sultende massene har tilgang til, er det som lages av Soylent Corporation, et mektig næringsselskap. Den tilbys i konsentrert form som en slags kjeks, røde og gule, eller de mer næringsrike grønne som ifølge TV-reklamen produseres av «det beste som dyrkes under vann». Men selv det er såpass stor mangelvare at opprørspolitiet må forsøke å roe de voldelige opptøyene når maten fordeles.

Detektiv Thorn avdekker en grusom sannhet. For å kunne møte den store etterspørselen, har selskapet nemlig i hemmelighet begynt å lage kjeks av andre ting enn soyabønner og plankton, nemlig nylig avdøde mennesker. «Du må advare alle og fortelle sannheten!» sier Thorn i filmens sluttscene.

«Nå som 2022 nærmer seg, er dette de vesentlige temaene vi står overfor. Er det verdenen vi beveger oss mot, «bedrifter som velferdsleverandører», og politiske storbedrifter – virkelig en verden der bedriftene vil beskytte allmennhetens interesser? Eller er vi på vei mot den apokalyptiske verdenen i Soylent Green? Er selskapenes overtakelse til syvende og sist av det gode eller onde?» spør Noreena Hertz.  

I 1973 var det færre som eide mye og færre som var veldig rike. Scenariet i Soylent Green er med andre ord rykket nærmere.

Eksemplet fra Soylent Green gir et bilde på hva mangel på helhetlig tankegang kan føre til i ytterste konsekvens.

Hertz spør om hvem som skal vokte vokterne. Det er et godt spørsmål.

«Vi må slutte å tro at det drypper på klokkeren mår det regner på presten. Arven fra Reagan og Thatcher har rettferdiggjort alt fra velferdsytelser til bedriftene, til skattelettelser for de rike. Det er åpenbart at denne teorien motsies av krystallklare fakta. Ulikhetene øker, mens bedriftene søker å holde gevinsten for seg selv når de mottar subsidier eller skattelettelser, uten hensyn til lokalsamfunnet. I praksis betyr tilbakevisningen av dette aksiomet ikke bare at man må slutte med velferdsytelser til bedriftene, men man må tenke igjennom hele systemet for omfordeling via skatteseddelen og offentlige utgifter. En verden med bevoktede boligområder ved siden av ghettoer er ikke bare samvittighetsløst, det er farlig. Politikerne må avstå fra svulstige løfter og slutte å late som om alt ordner seg på sikt. Det kreves tøffe valg og prioriteringer,» skrev Noreena Hertz.

Nå er det snart 15 år siden Noreena Hertz skrev «Den tause revolusjonen», året etter at vi hadde stiftet Protestfestivalen.

Jorda er fortsatt rund. Den gang snakket bare noen få om økende ulikhet i Norge.

«Ulikhet er litt som global oppvarming. Dersom man venter med å gjøre noe til problemet er synlig, er det for sent å gjøre noe,» sa Robert Putnam til norske politikere.

Noen av oss mener det allerede er svært synlig.

På tide å reorientere seg?

 

 

Gå til innlegget

Jesusvekkelsen på 70-tallet

Publisert rundt 4 år siden

Denne sommeren fikk jeg oppfylt en drøm. Det var en beskjeden drøm, men like fullt tok det noen år før det ordnet seg.

Inne i skogen et par timers kjøretur fra Stockholm finnes et gammelt hippierede kalt Hannagården. I dag kan man leie seg inn der hvis man er heldig, for en natt eller to, eller lenger. Det brukes som retreat. Stedet er et sammensurium av en bygning, litt kirke og litt som bestefars gamle gård i skogen. Man ser det ikke før ved nærmere øyesyn. Det ligger skjult inne blant trær og mose. Utenfor ligger små hytter tilhørende gården, som leies ut til de som ønsker. Hyttene er enkle, lukter 70-tallet og er omgitt av skog og frisk luft. Vi leide en av dem.

Inne i hovedbygningen spiste vi frokost i et stort bibliotek, enkelt og spartansk. Vi passerte et kjøkken og selve kirkerommet, med talerstolen på veien til biblioteket. I 2. etasje satt ungdom og sang og spilte gitar.  Ungdommene som bodde der var som barn av sanne hippier. Biblioteket var verdt turen alene. Jeg satt oppe sent for å lese etter å ha blåst støvet av bøkene. Blant de jeg bladde i var Margareta Melins «Vara Den Jag är».

«Vi föds som original och dör som kopior», skrev hun.

Georg og Ylva Eggehorn kjøpte gården i 1971 for at «Jesus hippies» skulle ha et sted for hvile, kreativitet og åndelig veiledning. Tusenvis besøkte gården fra hele verden. En liten pamflett forteller historien til Hannagården.

Ånden var fremdeles til stede, 40 år senere.

Neste bilde på netthinnen er fra en bok jeg leste for mange år siden kalt «Jesus-revolusjonen» av Edward Plowman.

En dag i april 1970 dukket han opp, barbent, med gitaren sin på universitetet i California, Berkeley. Det var under en periode med SDS-misbruk, som rådgiveren Roger Heyns betraktet som «den verste i skolens historie». Da SDS-ledere forsøkte å forhindre et lovlig annonsert kristent studentmøte, gikk Paul Stookey fra Peter, Paul & Mary til mikrofonen og begynte å synge. En veldig skare studenter og folk ellers fra den nærliggende telegraph Avenue stimlet sammen omkring ham. Paul var slett ikke fremmed for venstreorienterte synspunkter, men nå begynte han å tale om de rent personlige kamper han i det siste hadde hatt for å finne sannheten. SDS-agitatorene marsjerte vekk i protest.

Paul sa at han hadde prøvd LSD og østlige religioner, men til slutt søkte han råd hos folkesangeren og vennen Bob Dylan. Dylan foreslo at han skulle lese Bibelen, og Paul tok imot rådet. Kort tid etter, under en opptreden i Abilene, Texas, snakket en student med ham bak scenen om Kristus.

«Nå begynte det å skje noe,» sa han.

Han omtaler hendelsen som et meget dramatisk øyeblikk.

Når Peter Svalheims bok «Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet» landet i postkassa i forgårs ryddet jeg alt annet til side. Jeg leser aldri bøker ferdig, utenom dikt. Det har flere årsaker. Tålmodighet er ikke blant mine dyder. Dessuten tilsier alt for mange aviser daglig at tida ikke strekker til.  

Dessverre er jeg født ti år for sent til å ha vært «hippie». Første gang jeg var avbildet i en avis var i Fædrelandsvennen, knipset utenfor Nærkjøp i Kobberveien i april 1970. Vi hoppet paradis. Jeg var nettopp fylt 7 år. Utenfor min verden, skjedde det store ting. Og etter nærmere ettertanke er jeg glad for at jeg ikke er ti år eldre. De fleste vil jo utsette aldring og dermed tida som går.

«Det går den veien fua blåser», pleide en arbeidskamerat å si tidlig på 80-tallet. Han er fremdeles det jeg kaller «hippie». Han maler, har det samme lange håret og det samme ustelte skjegget og bor fremdeles på bygda. Men helsa har skrantet de siste årene.

Jeg har flyttet meg mer og mer tilbake til 70-tallet ettersom tida har beveget seg fremover. Fascinasjonen for dette opprørske tiåret tror jeg skyldes at det bød på en kraftig dose motgift mot dagens klassesamfunn, økende ulikhet, dagens pengefokus og ditto overfladiske levemåte. Jeg trives rett og slett ikke i tida, slik jeg gjorde det da jeg var en ung mann med langt hår og slengbukser.

«Woodstock», «Message Of Love -  the Isle Of Wight Festival», Ragnarock, musikkfilmene fra de store festivalene som fant sted i grenselandet mellom 60- og 70-tallet har jeg beskuet utallige ganger. Jeg har selvfølgelig sett de andre filmene, har digget musikken og lest lyrikken. Filmen «Gjøkeredet» basert på boka til hippie-ikonet Ken Kesey, «Den Siste Revejakta», «Efter Revolutionen», «Lasse og Geir», «The Trip», «Psych Out» og mange flere. Jan Bojers diktbok «Radio Lys», visstnok skrevet i LSD-rus, diktsamlingene «Lotus», «Syrinx» og «Verden er Goliath» til «det siste blomsterbarnet» i norsk lyrikk Tove Lie, Eivind Reinertsens biografi om hippietida «Reise Uten Ankomst». De er alle blant mine mest dyrebare eiendeler. Høres det sykt ut? Klart det gjør. Men banalt eller barnslig er kanskje et bedre ord.

Jeg kom heldigvis ikke lenger enn til noen få rever.

«Hippiene» røykte seg bort i for mange rever, LSD-trippene ble for voldsomme. Janis Joplin døde. Jim Morrison døde. Jimi Hendrix døde. Hippiene døde ut.

Trist, men sant. Budskapet til mange av dem var noe vi så sårt hadde trengt i dagens samfunn.

Skjærer du bort rusen, seksualmoralen og en del av utopien sitter man likevel igjen med noe som kunne blitt veldig fint i dag. I alle fall hvis man er troende eller tvilende, økologisk anlagt eller motstander av pengesamfunnet.

Peter Svalheim spør innledningsvis i boka: «Uansett fortellermåte, avtegner 1970-tallet seg som et knekkpunkt i historien. Og jeg får en følelse av at ikke bare Jesusbevegelsen, men at hele denne epoken er underkommunisert. Har vi gjort oss for raskt ferdige med dette tiåret? Har vi fullt ut forstått hva denne epoken har gjort med ettertiden?» Svalheim spør om vi sjenerer oss over utbruddene av ungdommelig galskap som motkulturene og alternativkulturene på denne tiden var.

Han har kanskje et poeng, eller har vi bare ikke visst det. Eller er det ikke sånn at disse skikkelsene som vi kjenner igjen fra denne tiden, nå nær eller allerede passert pensjonsalder, i dag nyter dagens velferdssamfunn så godt at de er glidd umerkelig inn i massene.

Mange av dem er blitt maktmennesker, sin egen verste fiende.

1971 var året Jesusbevegelsen fikk sitt navn. 9. februar det året konstaterer magasinet Look at «the Jesus Movement is upon us». Dermed var det oppfunnet et nytt ord.

«I juni tar Time Magazine kaka. Jesus pryder en av magasinets bredeste forsider noensinne. Ordene The Jesus Revolution står som en slags glorie eller portal rundt et portrett av Jesus, som tydelig er inspirert både av kirkens eldgamle ikonkunst og samtidens superhippe, psykedeliske, LSD-inspirerte pop art,» skriver Svalheim.

Han danner et utfyllende bilde av bevegelsen internasjonalt og drar den med seg inn i Norge et stykke ut i boka. «Det er et bittert behov for fornyelse», sa daværende biskop Per Lønning, da han ble spurt med denne vekkelsen.

Musikken har en selvsagt plass i starten av boka. Bob Dylans «The Times They Are A Changin», The Whos «My Generation», Jefferson Airplanes «White Rabbit». Svalheim nevner at hippiene var tvers igjennom religiøse, til fortvilelse for den akademiske eliten som mente at religion snart ville endelig fordufte fra det moderne, sekulære samfunnet. «Men hippienes religiøsitet var annerledes enn den gjengse, amerikanske kirkereligiøsiteten. De hadde en affinitet for indiansk visdom, østens mystikk og Buddhas lære. Men også Jesus og Frans av Assisi figurerte blant idealene», skriver han.

Så rører det meg som stifter av Protestfestivalen at også en av våre inspiratorer blir trukket frem. «I september 1967 har VG en kronikk om hippiefenomenet. Kronikkforfatteren Rolf J. Gudevold forklarer hippiekulturen med norske lesere for øye. Hvis vi sier at Henrik Ibsen som psykologisk type har beatnik-preget over seg, og at Bjørnson symboliserte provoen, så er Henrik Wergeland med sitt blomsterelskende, verdensomfavnende, almuevennlige gemytt, symbolet på hippien, den smilende opprører», skriver han.

Han kommer heller ikke utenom en av bevegelsens forgrunnsfigurer Lonnie Frisbee, som var blant de inderligste av dem alle, men som skjulte en mørk barndom og et senere komplisert liv, blant annet i homofile miljøer. Han festet lørdagen og gikk i kirken søndagen. Jeg googler Frisbee med nysgjerrighet og finner ut at han dør av AIDS i 1993. Det er laget en film om livet hans «The Life And Death Of A Hippie Preacher». Jeg googler flere av forgrunnsfigurene. Arthur Blessit som bærer et trekors rundt i verden. Og så leser jeg om Children of God, menigheten som startet det hele, men med ledere med hodet på feil sted.

Fri sex er ikke forenlig med Jesu lære, slås det fast. Heller ikke streng lydighet.

«Bevegelsen eskalerte enormt. Det begynte i frikermiljøet, blant hippiene. De utgjorde frontlinjen, og de gjorde denne blandingen av motkultur og nytestamentlig Jesus-begeistring til sitt varemerke. Men det tok ikke lang tid før «streitingene» - «the straight people» ble del av det. Alminnelige, trygge kirkeungdommer gav bevegelsen en fasthet og tyngde den ellers ville manglet,» skriver Svalheim.

Hva var så ideen til bevegelsen? «Et stramt levesett. Vi må som kristne gi avkall på overflodsbruk og luksusartikler, det forhindrer oss fra å komme nærmere Gud,» sa en av dem. «Hvordan kan vi som kristne tåle at en liten del av jordas befolkning lever på bekostning av de store, sultende massene? Kan vi være likegyldige overfor de massemordene som foregår, f.eks. i Vietnam? Må vi ikke for samvittighets skyld protestere, ble det også sagt.

Rockelegenden Larry Norman, som var en av de sentrale i den amerikanske bevegelsen sto på Vaktbua på Odderøya og sang kort tid før han døde av hjerteproblemer i 2008. Han siteres:

Let’s stop marching for peace
and start marching for Jesus
and peace will take care of itself

Ylva Eggehorn har deltatt på Protestfestivalen noen ganger. Hun satte tema som økologi og sosiale tendenser på dagsorden.

Jeg brenner av det jeg leser. «Hippiebevegelsen» fascinerer meg. «Jesusbevegelsen» enda mer.

Så slår det meg når forfatteren ankommer Norge med den norske del av bevegelsen, at mange av de sentrale aktørene fremdeles er fremtredende i det norske samfunnet. Artisten Rune Larsen, platedistributøren Oddvar Hjelvik, Vårt Land-redaktør Helge Simonnes, artisten Ivar Skippervold, leder av Hypokonderklinikken Ingvard Wilhelmsen, presten Knut Grønvik, artisten Arnold Børud, forfatter og professor Jan Inge Sørbø, tidligere Maran Ata-forkynner Viggo Abrahamsen og Grete Salomonsen, filmregissøren i Kristiansand, som sammen med mannen Odd Hynnekleiv har drevet sin egen lille «hippiebevegelse» innen filmmiljøet, mye basert på idealisme.

Viggo Abrahamsen var nøkkelperson i trosbevegelsen på Sørlandet på 80-tallet der hundrevis av ungdommer ble kristne. Inkludert undertegnede. Mange år senere ble hans mørke side avdekket.

Salomonsens betydning i Jesusbevegelsen var ukjent for meg, og ikke minst at det var hun som fremfor noen var med på å velte «sekten» Children of God sammen med sin far. I miljøet ble hun bare kalt «Batseba».

Jeg leser fra boken for kjæresten min som er mer bibelvant enn meg. Hun stanser meg, reagerer sterkt på kallenavnet. Hvorfor fant hun seg i det? spør hun. Jeg vil fortsette å lese, men hun gir seg ikke, selv om jeg aldri hadde hørt om Batseba i Bibelen. Hun hadde vel ikke noe valg, svarer jeg. Etter hvert får jeg fortsette.

I januar 1972 fikk Faith Dietrich, yngste datter til sektlederen David Berg, overtalt Grete til å bli med på «Children of Gods bibelskole» i London. Hun blir fort «gjenstand for særlig oppmerksomhet» skriver Svalheim. Men snart får Grete mistanke om at noe er feil.

Hun hadde vært uvitende om det som skjedde i den omdiskuterte sekten.

«Det var vakter ved dørene. Ingen kunne forlate bygningen uten tillatelse. Det tolket hun som et hensyn til de som hadde vært rusavhengige før. Men hun syntes det var verre da «Bishop Joshua» dukket opp: «En overgriper-type som forkynte lydighet. Han ga meg en skikkelig dårlig følelse», forteller hun i boken.

Grete Salomonsen rømte påsken 1972. Hun hadde tilbakelagt to hektiske og forvirrende måneder sammen med Children of God og fant seg selv igjen som Grete, står det i boken.

«Da jeg kom til Oslo, syntes jeg det var helt forferdelig å se de narkomane ungdommene i Slottsparken. Jeg ante ikke om noen gjorde noe for dem, men jeg følte et ansvar, sier Grete i boken. I kjelleren til faren – presten – samlet hun dem. Det kom til å vrimle av nyfrelste narkomane.

Jesusvekkelsen hadde tatt fullstendig av i Norge. Children of God satte det i gang, men de norske ungdommene hadde bare sett de beste sidene, oppriktig hektet på Jesus. Grete fortalte hva hun hadde sett til faren. Etter det skjedde ting raskt. Leif Salomonsen fikk med seg flere sentrale folk i kirken. Allerede i juni 1972 ble en ny «bevegelse» Jesusvekkelsens fremste front og kirkens motbrann mot Children of Gods ekstreme utslag.

Children of God i Norbygata 45 ble senere erstattet av Guds Fred, knyttet til huset Fredens Bolig, på Krokskogen utenfor Oslo. Knut Grønvik bodde der senere, til han ble nødt til å flytte i 1988.

Guds Fred gikk fredelig for seg til den «bevegelsen» også opphørte brått og fredelig i 1980.

Skandalene rundt Children of God må ha tappet ungdommene som var ivrige og oppriktige for krefter, men helt frem til tidlig på 80-tallet fant de stadig nye veier.  De var inderlige i det de hadde opplevd og holdt fast i det de trodde på.

Vi kunne nok trengt en bevegelse som dette i dag, men sitter igjen litt slukøret etter å ha lest boken. Boken er fengslende og grundig, men det var en ungdomsbevegelse, og for oss på 50+ er det lett å gi seg hen til avmakten. Aldri har vel samfunnet vært så pengefokusert og likegyldig som i dag uten at noen står opp og lager revolusjon av den grunn, slik hippiene og Jesusbevegelsen gjorde.

Finnes det håp for dagens unge mon tro.

«Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet» er ikke bare fengslende lesning, men et historisk dokument vi trenger. Vi kan lære av hvordan et engasjement eller en bevegelse starter. I en tid som dette er det faktisk helt nødvendig. Svalheim har klart å binde alt sammen, til tross for at det nok ikke har vært lett å samle trådene til det som til dels var en stor undergrunnsbevegelse.

Han tar for seg noen av nøkkelpersonene og miljøet der de vanket, Oslo, Hamar, Porsgrunn, Haugesund. Disse historiene bringer frem minner fra en svunnen tid også i mitt liv, fra Kristiansand.

Min deltakelse i bevegelsen var som nevnt umulig av naturlige årsaker, men det som fulgte ble jeg sterkt delaktig i, på flere områder.

Boka til Peter Svalheim er klappet igjen, men bør leses av flere. Jeg tenker videre.

Når Guds Fred var borte tok det ikke lang tid før en ny brennende vekkelse spredde seg som ild i tørt gress, ikke minst på Sørlandet. Denne vekkelsen kom i likhet med Jesusvekkelsen fra USA. Evangelisten Kenneth Hagin var en av inspiratorene.

Dette skulle bli den foreløpig siste kristne vekkelsen.

Trosbevegelsen lokalt i Kristiansand vokste frem i et bolighus hus i Vennesla, som like gjerne kunne vært et av kaffehusene i Los Angeles for snart 50 år siden.

I åra 1983 til 1987 var flere hundre ungdommer fra en beryktet bydel i byen blitt kristne. I en periode kjørte vi rundt i en «hippiebuss» for å hanke inn narkomane fra gata, reiste rundt, ba og vitnet med mye sang og musikk rundt oss. Vi hang sammen nesten døgnet rundt. Det ble flere og flere. Samfunnshus og haller var fylt til randen. Snart forsto vi at vi ikke var de eneste. Det var tusener som tilhørte den samme vekkelsen.

Men det er en helt annen fortelling.

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 5509 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
19 dager siden / 3738 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1327 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1217 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
6 dager siden / 1169 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1080 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1077 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 999 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere