Svein Inge Olsen

Alder: 56
  RSS

Om Svein Inge

Anarkistisk liberal konservativ hypokonder med legeskrekk. Er redd for det meste og tør alt som ikke er farlig. Har skrevet bøker om Setesdalskjempa, Kris Kristofferson og gitt ut dikt på 40 årsdagen. Har også vært redaktør for diktantologi om fraflytting og gitt ut slektsbok fra Loppa. Er svoren fotballtilhenger med Start og Sheffield United som favorittlag. Har arrangert flere festivaler og konserter og stått bak plateutgivelser som ”Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk”. I august kommer Fight Apathy, en dobbelutgivelse til støtte for Protestfestivalen, en 10 år gammel festival han lever og ånder for. Har skrevet en rekke artikler og bok/plateanmeldelser i aviser, som Vårt Land. Gammel nærradiomann fra 80-tallet, med ekte kjærlighet for alt som handler om 70-tallet. Forkjærlighet for gamle westernfilmer, country og bluesmusikk og kakao med krem. Er gift og har 3 barn på 16, 4 og 1 år. Bosatt på palmekysten. Jeg vil være litt til og fra her hvor den mest aktive perioden nok er på høsten og vinteren. Med to små barn og ansvaret for en festival i september tar det veldig mye tid.

Følgere

Det å få være den man er

Publisert nesten 4 år siden

«Jeg Er Den Jeg Er,» sa samtlige til stede i en slags bevisstløs tilstand. Det var ingen følelser med, bare en slags slapp samling mennesker som sa dette samlet.

Året var 1986, altså 30 år siden nå i år.

Kjøreturen fra Drøbak til Oslo hadde kun et formål. Vi skulle ødelegge dette New Age-møtet vi mente var oppstått av fanden sjøl. Vi var en håndfull unge mennesker i to biler, fast bestemt på å ta denne turen fra bibelskolen til en bakgate i hovedstaden. Formålet var utelukkende å punktere møtet. Når vi som åndelige Schwarzeneggers befant oss et sted tilhørende motstanderen var vi selvbevisste nok til å vite at dette var vår seier, Guds seier. Den åndelige bomba ble utløst fra bakerste benk i lokalet.

Vi var besserwissere og livredde, men vi var ikke alene. Når «Jeg Er Den Jeg Er» runget ut i lokalet satt vi der i intens bønn, men stille som mus. Lederen stoppet seansen for han forsto at det var fiender i lokalet. Han ba oss stå frem, men vi fulgte ikke oppfordringen.

I dag vet jeg at mantraet like gjerne hører hjemme i Bibelen og at et av navnene på Gud er Jahve, også oversatt til «Jeg er den jeg er». Men jeg vet også at New Age-lederen merket at vi var i lokalet uten at vi gjorde oss til kjenne. Åndelighet er så mangt, men innenfor kristendommen betyr det at man står nærmere Gud. Innenfor andre religioner omtrent det samme.

Jeg hengte meg opp i setningen etter at jeg kom over den i en avis forleden. Jeg vil påstå at helt siden den gang har dette også vært mitt mantra, til tross for at «jeg er den jeg er». Bare den jeg er.

I sangen «Burden of Freedom» synger Kris Kristofferson om friheten som en tung bør. Sangen er direkte inspirert av den engelske mystikeren William Blake (1757-1827), han som ble kalt frihetens dikter. Men den befinner seg også som en del av soundtracket til Johnny Cash-filmen «The Gospel Road», innspilt i Israel tidlig på 70-tallet. Kris sier i forbindelse med sangen:

«Jeg kan se hvordan hele mitt liv blir som en kamp for personlig frihet – frihet til å ytre seg. Jeg har kommet meg ut av flere såkalt sikre liv som ble programmert for meg av andre, og i hvert tilfelle – når jeg gjorde det – var følelsen oppmuntrende, som et fritt fall, og litt skremmende. Alt dette dreide seg om å tillate meg sjøl å være den jeg var og skulle være, og det tror jeg er en kamp for hver og en av oss».

Jeg tok denne linjen til meg for lenge siden, men ikke av fri vilje. Jeg hadde faktisk ikke noe valg. Angst og følelser drev meg i den retningen hele veien, uten at jeg kunne motarbeide det med noe slags fornuft. Det er først de senere årene at fornuft har fått et ord med i laget. Jeg er veldig glad for at jeg er den jeg er, for det har gitt meg mye mening i livet. Det har jeg tenkt å fortsette med. Man kan ikke bli noen annen enn den man er. Jeg tror heller ikke på at man kan forandre ens personlighet. Angst og andre omstendigheter kan man nok til en viss grad få kontroll på, om man er heldig.

Kris var 3. generasjons militærutdannet. Hans vei var forutbestemt. Bestefaren og faren var generaler, og han selv var allerede militær kaptein og karrieren videre var å bli lærer ved militærakademiet West Point samtidig som han var helikopterpilot. Når han bestemte seg for å bli låtskriver mistet han alt – og vant alt. Til syvende og sist vant han og ikke minst fikk han være den han var og er og ikke den andre mente han burde være.

Nylig fulgte hele verden hvordan Kristoffersons artistkollega David Bowie hadde tatt regien over sin bortgang, på samme måte som han var kjent for å ha gått sin egen vei gjennom hele sin artistiske karriere.

En del gründere og noen av de rikeste i landet på penger begynte med to tomme hender og et banklån, ofte med et pantsatt hus som risiko. De satset alt og vant alt, men først og fremst det å være den de var og fremdeles er. Det begynte kanskje med en drøm og et mål.

Boka om fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic heter «Jeg er Zlatan». Det er en god tittel. Han hadde ingen enkel oppvekst med fraskilte foreldre av innvandrere i Malmø. Faren var bosnier. Moren kroat. Men han satset alt på fotballen og ble en av verdens beste fotballspillere.

Jeg har aldri angret på mine valg, selv om jeg aldri har sett på dem som valg. I 2007 hadde vi et viktig budskap som hovedtema på Protestfestivalen i det faktum at «bare døde fisker følger strømmen».

Dessverre er det alt for mange mennesker som ikke tør ta egne valg, men bare følger strømmen. Muligens er det en form for angst som hindrer dem fra å bryte ut å gå egne veier, slik angst var medvirkende til det motsatte hos meg.

Edel Rundhaug skrev om angst i et dikt:

«når jeg ville ut
i livet -
har du rolig
lukket døren
foran meg -
og sagt:

«Det er best
sånn».

Det er IKKE best sånn, om det skulle være noen tvil om det.  «En får værra som en er, når’n itte vart som en sku», synger Ole Ivars. Det passer bedre.

Alt for mange levende mennesker gjør som døde fisker. Samfunnet har vært alt for medvirkende til at det har blitt sånn, fordi samfunnet består av alt for mange systemer laget av mennesker som passer innenfor et system. Man trenger ikke gå lenger enn til den statlige velferdsgiganten NAV, der man som arbeidsledig blir puttet inn i et skjema som gjelder alle. Reglene er at man skal tilpasses det «normale» arbeidslivet, selv om det «normale» arbeidslivet ikke tilpasses deg og selv om dette arbeidslivet ikke vil ha deg.

Du skal inn i ei ramme, selv om ramma ikke passer deg. Man blir syk på den måten, og NAV som skal hjelpe til får ironisk nok flere problemer å hanskes med, fordi flere havner utenfor arbeidslivet for alltid.

«Jeg Er Den Jeg Er» burde være et mantra i hele det norske samfunnet. Hvis vi får være oss sjøl har vi det bedre og klarer oss bedre. Det er en vinn-vinn-situasjon som gjelder alle og sånn vi er ment å være.

Alle er plumpet uti dette på samme måte. Det er vår plikt å stå sammen, i gode og vonde dager. Ingen av oss er like, derfor bør vi respektere hverandre slik som vi er.

I 1986 forsøkte jeg å ødelegge «Jeg Er Den Jeg Er» med å ta i bruk åndelig krigføring. Det var en annen tid, et annet liv. Tretti år senere tenker jeg at vi må sitere dette oftere for å forstå hvem vi er og hva vi ønsker. Livet er så alt for kort og går så alt for fort, om du så rekker å bli hundre år. Derfor har vi ingen tid å miste.

Men alt har ikke bare en slutt. Alt har en begynnelse og en dato.

La oss begynne der.

Det er best
sånn.

Gå til innlegget

Han skulle fylt 50 år

Publisert nesten 4 år siden

Jeg anbefaler alle å lese Stig Sæterbakken. Eller: Jeg anbefaler ingen å lese Stig Sæterbakken. Begge deler kan jeg stå inne for.

 4. januar ville han ha fylt 50 år, men slik gikk det ikke. 25. januar 2012 valgte han selv å avslutte livet.

I 2002) inviterte jeg han til Protestfestivalen. Bakgrunnen var essaysamlingen «Det Onde Øye» (2001). Etter selvmordet slet jeg meg gjennom romanen «Gjennom Natten» som ble hans siste roman. Han var karrieremessig på topp da han koblet ut, så det var bakenforliggende grunner til at livet ble for vanskelig. «Så mye angst til tider at det hender jeg undres om det ikke er annet jeg består av,» skrev han i boka «Umuligheten av å leve». I essaysamlingen «Det Onde Øye» skrev han om hvorfor han alltid hørte på trist musikk. Han svarte at «veken skrus gradvis ned, ordene må brenne på laveste bluss for å matche den verden som nå nesten har opphørt å eksistere».

I forbindelse med en debatt om temaet på Protestfestivalen stilte vi et interessant spørsmål. Når et menneske i en liten bil styrer mot en trailer, skyter seg eller triller et tosifret antall piller ned i halsen blir det ofte sagt at det er feigt overfor dem som sitter igjen. Men er det vi andre som er feige som ikke tar innover oss menneskets ondskap, selviskhet og ufølsomhet? Vi tramper videre, ufølsomme og harde som fjell, til det er slutt. Etter det fortsetter barna i samme spor.

Vi vegrer oss for å gå inn i det som er vondt. Må vi ikke innse at det er en lidelse å leve? Jo da, vi kan fungere i nuet og til og med lage det hele om til en fest, men vi vet at livets nedturer kommer og vi vet at slutten er uunngåelig.

Livet er meningsløst, sa en kristen mann jeg kjenner. Det er klart at når erkjennelsen også kommer fra den kanten er det til tider vanskelig å finne noe å klamre seg til. Ondskapen regjerer, frykten inntar oss og selviskheten dominerer hverdagssamfunnet også i Norge. Hvordan klarer vi egentlig å holde ut, mon tro. Kjærligheten til de rundt oss, hverdagens trygge rutiner og en mening i det vi driver med er selve kjernen til at vi fungerer.

Kjempe mot ondskapen, håp for fremtiden og hvile i fortiden er nøkkelen for mange av oss. Jeg kvier meg for å gå dypere inn i religiøse grublerier. Det fører meg bare langt ut i ingenmannsland, et sted jeg ikke ønsker å være. Jeg beundrer de som i kraft av sin egen styrke kan la være å tro på noe, men likevel fungere til å ha et meningsfullt liv. Jeg beundrer også de som tror sterkt på noe og således hviler i sin tro på at dette bare er begynnelsen på noe bedre.

Jeg lever to adskilte liv. Det gjelder nok mange av oss. Familielivet der alt er godt, trygt og varmt, og det indre usikre livet der angsten river og sliter og kulden er som denne vindfulle og kalde søndagen i januar.

Disse to liv er to forskjellige personligheter, og til dels kjenner de ikke til hverandre. Johnny Cash snakket en gang med dansk fjernsyn om «dyret i seg». Kris Kristofferson sang om at vi er vandrende selvmotsigelser, delvis løgn og delvis sannhet.

Balansen er viktig. Hvis den positive siden får overtaket er det vel og bra, men den andre siden forteller meg hele tiden at det er et dårlig sted. Jeg forsøker å flytte fokus, men da kommer han jeg kaller demonen på skulderen og visker meg i øret en historie om livsløgnen. Skjuler du sannheten bak en happy fasade lurer du bare deg selv, men også alle andre.

Lykken finnes bare av og til i små glimt, som i Hans Børlis dikt «Junikveld»:

Vi sitter i slørblå junikveld
 og svaler oss ute på trammen.
 Og alt vi ser har dobbelt liv,
 fordi vi sanser det sammen.

Lykken varer ikke lenge, for når Børli avslutter diktet der de to sitter sammen på kjøkkentrammen kommer det frem det vi alle er så inderlig klar over:

Den er så svinnende kort den stund
 vi mennesker er sammen.

Sæterbakken valgte det harde isfjellet, det som også er sannheten, uten for mye dikkedarer. Børli evnet å se det store i det lille, men også han svært bevisst tilstanden når han avslutter et dikt med:

«Det er feigheten som holder liv i de fleste av oss».

Katja Medbøe spilte inn diktet «I forbrukersamfunnet» før hun så tragisk gjorde slutt på sitt liv.

Når det er sagt er Børli min yndlingsdikter, så han gir meg et håp, ikke minst i alt det store han ser i det lille. Der ligger kimen til håp, tror jeg. Hvis de store linjene blir for kompliserte, konsentrerer jeg meg bare om de små.

Vi trenger både Børli og Sæterbakken for å se livet, selv om begge er døde. I «Det onde øye» går Sæterbakken inn i den slovakiske lyriker Ján Ondrus verden. Der møter jeg tankene hans på en uforklarlig måte. Han ser nemlig bare det mørke.

Jeg ser på meg selv,
 og det er døden,

Jeg lukker øynene,
 og det er døden,

Jeg puster ut,
 og det er døden,

Det har kommet til døden
 mellom oss to,

Det har kommet til døden
 mellom meg og meg.

                («I galletilstand)

Finner noen ganger Sæterbakken veien hjem til et levelig svar? Neppe, for da hadde vel ikke slutten blitt som den ble. Det er ikke vanskelig å forstå Sæterbakkens tunge univers. Plusser vi på ondskapen blir det universet ikke et pent syn for øyet. Jeg har tre av bøkene hans. De bærer alle preg av virkeligheten. Livet som er så uendelig kort. Det som er både langtrukkent og går så fryktelig fort.

Jeg vil ikke minnes han på det som skulle vært 50-årsdagen hans på en så dyster måte, så jeg famler etter et håp et sted. Det er ikke mye lystig å finne i bøkene jeg har lest, men i det ligger også en spore til mening.

Jeg la merke til han på Protestfestivalen, i vrimmelen av inviterte gjester og debattanter. Han fant utvilsomt noe hos oss som gav han håp. I mitt hode var det lyden av forandring. Det å sette ord på det som er galt, sette tausheten ut av spill. Han glødet på et vis og han ba meg om å få komme tilbake. Jeg irriterer meg over at jeg glemte det før det var for sent. Han ble selv festivalleder og forsøkte der og få ut sitt univers, men han trakk seg etter bråket rundt invitasjonen til David Irving.

Den nådeløse ærlige lever farlig i en kynisk verden. Håpet må være at han forsøkte å få til en bedre verden, til tross for at han fant det håpløst. Det koster mer enn noe penger kan betale å gå inni seg selv for å fortelle andre og først og fremst seg selv om hva dette er for noe, og ikke minst hva som er feil. De fleste av oss holder oss mer eller mindre på overflaten. Synker man lenger ned, kan man risikere å ikke komme seg opp igjen.

Cohen fant lyskimen i sprekken fra mørket. Rolf Jacobsen mente at den som har elsket lenge ikke har levd forgjeves. Den beste sjelesørgeren er presten som falt i synden.

Jeg anbefaler alle å lese Stig Sæterbakken.

Ondskap plaget han til det siste, men det trigget også til å gå dypere inn i hva ondskap er for noe. Det var kanskje dette som ble for smertefullt, at han aldri fant noe svar.

I «Det Onde Øye» skriver han i kapitlet «Litteraturen og det etiske» om nazismen som omgir oss, for ikke å si omringer oss, lar oss aldri i fred, lik en massiv markedsføringskampanje, bare med omvendt fortegn. Med hvilken begrunnelse? Fordi, sies det, at vi ikke må glemme. Fordi vi må sikre oss at dette ikke skjer igjen. Og hvilken virkning har de på oss, de allestedsnærværende bildene, arkivopptakene, skremselsscenene, som vi, lik pavlovske dyr, gjenkjenner på et sekunds varsel? Jo, de får frem det beste i oss. De gir oss et moralsk løft i en begivenhetsløs hverdag. Vi elsker å se disse bildene. Vi gleder oss over denne påminnelsen om det aller forferdeligste, i dypet av eneboligene våre, stuene våre, lenestolene våre. Vi nyter det privilegium det er, minst en gang i uken, hoderystende, å si til oss selv: Dette er ikke oss! Vi er ikke slik! Vi blir vaksinert.

Selvfølgelig blir vi ikke vaksinert. Ønsketekningen er å tro at vi er bedre enn andre, men det menneskelige ser vi på så mange områder. Jeg passerer tiggeren som sitter der med forvridde bein ved å overse det jeg ser. Vi registrerer så mye urettferdig i blant oss og tragiske skjebner rundt oss nesten daglig at vi knapt merker det.

Ja, selv de gode er gode kun i sitt eget univers. Strø litt lidelse utenfor sperregrensen, så unnskylder vi det hele med at vi ikke kan rekke over alt.

Sæterbakken så på tankegangen rundt fascismen som den mest fascistiske trussel i dag, at vi er så selvsikre i ta avstand fra fascismen at vi har gjort oss til noen lette bytter for fascismen i en hvilken som helst forkledning.

Jeg tror han var veldig bevisst at mennesket er en skrøpelig skapning.

Noen som husker Stanford Prison Eksperimentet? I 1971 foretok den amerikanske sosialpsykologen Philip Zimbardo et eksperiment der vanlige folk helt tilfeldig ble skilt ut som henholdsvis fanger og fangevoktere. Målet var å undersøke i hvilken grad situasjonelle faktorer spiller inn på menneskers adferd i grupper. Eksperimentet skulle vare i 2 uker men ble avsluttet etter 6 dager, fordi forholdet mellom fanger og fangevoktere eskalerte på en sånn måte at det var fare for liv og helse. Fangevokterne – helt vanlige mennesker – ble forvandlet til noe ugjenkjennelig, med en ond side som krøp frem når de fikk rollen som fangevoktere.

I alle sine forsøk på å finne frem til noe siterer han Strindberg fra «Ensam» (1903) i «Det Onde øye», og kanskje er de linjene det nærmeste svaret han noen gang fant:

«Detta är slutligen ensamheten: att spinna in sig i sin egen själs silke, förpuppas och vänta på metamorfosen, ty en sådan uteblir icke. Man lever under tiden på sina upplevelser, och telepatiskt lever man andras liv. Döden och uppståndelsen; en ny uppfostran till ett okänt nytt»

Gå til innlegget

Skilsmisser og kreft

Publisert rundt 4 år siden

Flere og flere får kreft, skriver VG på forsiden av gårsdagens avis. Jeg lot den bli i stativet.

Mange av tilfellene kunne vært gjort noe med, men slik den sykdommen har utartet seg kan en enkel hendelse tidlig i livet være årsaken, eller et langt liv med mye røyking.

Redselen for den sykdommen er så til stede i hverdagen at jeg ikke hadde fungert i en «vanlig» jobb.

Ikke en gang de nærmeste vet hvordan frykt påvirker dagene. Det er min lille hemmelighet.

Det blir verre med årene, fordi sannsynligheten for å bli syk blir større jo eldre man blir. Hjemme slukker jeg lyset på badet for å unngå å oppdage noe som kan sette fantasien i sving. Jeg trykker på knappen på toalettet før jeg står opp for å slippe å se noe der nede. Hvis jeg befinner meg i en fase der jeg kjenner symptomer på noe trekker jeg meg inn i meg selv og blir taus som graven. I motsetning til de fleste hypokondere holder jeg meg unna legen, av frykt for at «symptomer» blir til noe farlig. Tida er min beste venn, men tida kan gå veldig langsomt i en herjet periode.

Lege og professor Ingvard Wilhelmsen har fortalt at det meste som skjer av alvorlig sykdom handler om flaks og uflaks og ingenting annet enn det.

Det forteller ikke gårsdagens avis meg. Tvert imot står det at mange av krefttilfellene er selvforskyldt. Men ikke alt selvforskyldt kan man gjøre noe med, og jeg anser heller ikke «flaks og uflaks» til å være noen form for trøst.

Og så er man vokst opp på kjøttdeig og sukker.

Men hva har så kreft med skilsmisser å gjøre? Ingenting! Men fakta er at nesten halvparten av oss skiller seg. Det er omtrent like mange som får kreft. Skilsmisser og kreft følger hverandre som to skygger man helst ikke vil ha i nærheten av seg. Skilsmisser og kreft er begge utfordringer som koster blod, svette og tårer. Begge koster samfunnet dyrt. Mange skiller seg. Mange får kreft. Noen opplever begge deler.

I en vellykket verden som Norge kan vi si at det er alltid en årsak til skilsmisse, selv om den ikke alltid er like opplagt. Forskjellige personligheter som aldri blir enige, krangler om hverdagslige sysler, økonomi, utroskap, tidsklemmer eller den klassiske – at man «gled fra hverandre og skilles som gode venner».

Jeg er av dem som mener skilsmisse svært sjeldent er et alternativ, spesielt ikke der barn er involvert. Symptomene på kreft og skilsmisse ligner ofte på hverandre.

Man ser syk ut og mister vekt.

I likhet med i skilsmisser tror jeg alltid det er en årsak til kreft. Hvis ikke hadde like mange fått det for hundre år siden.

Men som julegaven Kreftforeningen pleier å severe oss hvert år på denne tida. Stadig flere får kreft.

Når man lever med angst for sykdom hver eneste dag forstår man fort realitetene, uten at man har noen svar. Det er ganske frustrerende og irriterende.

Det er to ting som har endret seg drastisk de siste årene. Jeg tror at selv om svarene er mer kompliserte enn som så er det strålingen og maten vi må gjøre noe med.

På 90-tallet begynte faren min å legge vannflasker under sofa og seng, fordi det styrte vannårene bort fra der han befant seg. Det hjalp på ryggsmerter og annet. Det var en periode han nesten var besatt på dette, til tross for at han bodde i blokk fire etasjer over bakken. Min far var en svært sindig og realitetsbevisst mann, så selv om vi lo av han tok vi det alvorlig.

Hva er datidens vannårer mot dagens WIFI, mobiltelefoner og nettstråling? Hva er maten de laget fra bunnen mot dagens ferdigbehandlede kjøttvarer?

Helsedirektoratet slo fast at kjøttdeig, skinke og pølse var like farlig som asbesten vi solgte på Ole Moe i 1986, like farlig som tobakken som ble produsert på Tiedemanns tobakksfabrikk.

Helsa vår ligger i hendene på RIMI-Hagen, Reitan og et par andre kjøttbaroner. Hvis noen tror at disse er opptatt av vår helse i nevneverdig grad minner jeg om Arthur Schopenhauers ord:

«Rikdom ligner sjøvann: Jo mer man drikker av det, desto tørstere blir man»

Nå gjelder dette oss alle, inkludert politikerne. Dermed er den onde sirkelen satt. Det er svært vanskelig å forhindre kjedene fra å fortsette sin ville ferd mot å lage mer kostnadseffektiv usunn mat som er billigst mulig og mest mulig salgbar til oss forbrukere.

Det er svært vanskelig for en politikerhorde som vil ha mest mulig inn til statskassa å forhindre at kjedene får det som de vil.

Enda mer umulig å stoppe regelen om arbeidslinja slik at ingen av oss har hverken tid eller råd til å lage sin egen økologiske mat.

Helsedirektoratets skremmeskudd treffer blink. Men å be folk spise mindre kjøtt og ferdigbehandlet mat er som å be oss slutte å spise. Man dør uansett. Det er bare å se på hva matvanene har vært de siste femti årene jeg har levd.

Klokka går mot endestasjonen. De som overlever blir eldre, fordi legevitenskapen er kommet lengre enn for hundre år siden.

Jeg for min del foretrekker skilsmisse.

Når man blir skilt, kan man alltids gifte seg på nytt. 

Gå til innlegget

Finnes det noe nøytralt?

Publisert rundt 4 år siden

I går fikk jeg beskjed fra skolen om å skrive under på et papir hvis ungene skulle delta i julegudstjeneste og juletregang. Det er godt jeg ikke er lærer og måtte skrive dette, for da hadde jeg fått sparken.

Skal unntakene få lov å bestemme utviklingen? Hvis årsaken er hensynet til andre religioner, har man egentlig spurt våre nye landsmenn om de vil vi skal nøytralisere oss? Ville ikke vi måtte leve med deres tradisjoner om vi flyttet til deres land? Lever vi ikke i et land med sterke tradisjoner fra vi var født? Jeg finner ikke lappen med signatur til datteren min, noe som betyr at jeg må si ifra på skolen hvis hun skal delta. Selvsagt skal hun delta, men å gi beskjed krever en aktiv handling for noe som har vært selvsagt hele livet. Da er det lett å glemme.

Snart er det slutt på tradisjonelle julesanger. Snart er det slutt på alle de tradisjoner som faktisk er årsaken til at vi feirer jul i Norge.

I virkelig gamle dager pleide vanlige familier å lese juleevangeliet høyt på julaften. Deretter var det gang rundt juletreet mens de sang tradisjonelle julesanger som «Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født». I litt gamle dager, fra tiden jeg vokste opp på 60- og 70-tallet, var julen fortsatt forbundet med Jesu fødsel. Kirkene var fulle på julaften, hele skolen hadde juleavslutning i kirkene og i romjulen var mange av oss med på menighetenes juletrefester i romjulen, selv om vi ikke gikk til kirken til vanlig. Det var mange pakistanere i Norge på den tiden, men de som evt. ba om fritak sa sikkert ifra til læreren om det.

Noe begynte å bevege seg i en annen retning rundt årtusenskiftet. Det skjedde gradvis, men likevel ganske brutalt for mange. Før vi arrangerte den første Protestfestivalen ble plutselig meningsklimaet endret. Man fikk ikke lenger lov å mene det man alltid hadde ment. Det var bare begynnelsen.

Plutselig blir det problematisk med kristne symboler i et land som har vært kristent siden Olav Den Helliges tid.

I dag pakker vi ned kors og kristne symboler på samme måte som vi pakker ned juletingene når julen er over. Forskjellen er at disse viktige symbolene neppe blir pakket opp igjen. Det er mye som er endret bare på noen få tiår. I Arendal nekter kommunen religiøs bruk av høyttalere. De ønsker ikke at religiøst innhold skal forkynnes i Arendal sentrum. Nå kan det skje en helomvending i Arendal fordi mange reagerer, men tegnene i tiden er tydelige. Når NRK nektet Siv Kristin Sællmann å ha kors rundt halsen som nyhetsoppleser var det en videreføring av den sekulariseringen som skyller over Norden i denne tid. Tegnene er tydelig også i skolen, der kristendom er byttet ut med religion, der man må skrive under på om barna får delta i julegudstjenester eller gå rundt juletreet og synge julesanger.

«Deilig er jorden» er i ferd med å bli tabu. Det er en skam for de nordiske landene der Sverige har gått lengst av alle i den såkalte nøytraliseringen.

Nøytraliseringen har skylt innover de nordiske landene som en tsunami, og tatt med seg det meste av kristendommens tradisjoner. Det er slik det ser ut for mange.

Det er liten tvil om at det foregår en avkristning, selv om noen hardnakket hevder det er tull. Mye av avkristningen må kirken ta skylda for. Mye strid rundt homofile prester, ansettelser av samboende og større teologiske uenigheter som har kommet til overflaten har nok vært med å skape avstand til kirken for mange.

Det er mye som er galt rundt utviklingen. Mens andre religioner blir møtt på en helt annen måte skal vår egen kristendom nøytraliseres.

 

Ytringsfriheten er truet. Det er etniske nordmenn som står bak utviklingen. Det er et tankekors.

Før nyttår i fjor skrev jeg i min blogg at Klassekampen i 2015 kommer til å skrive mer om religion. Det fant avisa såpass morsomt at de satte utsagnet på trykk i avisen. Nå ruller året mot slutten og avisa har skrevet mye om religion og ikke minst om kristendommen. Det har gjort dem godt. Avisa som før var regnet som venstresidas avis er blitt den avisa som i størst grad fronter tabuer og det politisk ukorrekte. Det er også den avisa som har størst opplagsøkning i landet.

I motsatt fall kan man studere liberale Dagbladet, som først og fremst har blitt kritisert for å være for politisk korrekt, bl.a. nylig i diskusjonen rundt Hege Storhaug, Dagbladet er den avisen som mister flest lesere.

Langt fra bare motstanderne av kristendommen er blitt aktivister for det sekulære samfunn. I like stor grad er det de mer passive medlemmer av statskirken. Samtidig har de mer aktive i større grad blitt nødt til å si ifra. Mest interessant er det at mange ikke-troende og de som ikke har interessert seg så mye for religion nå reagerer. Tradisjoner betyr mye for veldig mange, uansett hva de tror på.

I januar er det klart for nye fellesmøter i Domkirken i Kristiansand. Hvor sterkt sekulariseringen har påvirket samfunnet får vi en pekepinn på da. Normalt trekker fellesmøtene mye folk, men jeg blir ikke overrasket hvis fellesmøtene i januar setter nye rekorder, til tross for at årets hovedtaler ikke er blant de mest kjente.

Sten Sørensen og Lasse Rosten skrev et avisinnlegg i flere aviser nylig der de spør om det finnes noe som er nøytralt. Det er et viktig spørsmål.

Human Etisk Forbund har utvilsomt sin agenda. Uansett hvordan vi vrir og vender på det er ikke-tro også en tro. «Jeg tror ikke på noe» kan kanskje ikke defineres som en religion men er like fullt en tro slik jeg ser det.

Hva er så nøytralt? Ønsker man å lage et nøytralt eller sekulært samfunn er ikke veien å gå å ta bort det vi kan kalle våre røtter og identitet. Veien å gå er å la tradisjonene bestå, men gi fritak for de som ikke ønsker å ta del i dette.

Røtter og identitet er selve grunnkjernen i det å være menneske. Identitet er viktig, uansett hvilken religion man tilhører.

Et oppbrudd etterlater alltid spor etter de som dro. Det vi forlater eller som forlater oss vil fortsette å prege oss, enten det gjelder mennesker som har stått oss nær, eller verdier de eller samfunnet vi har tatt del i har gitt oss. Vi kan aldri helt forlate vår fortid.

Jeg var en gang redaktør for en diktbok om røtter og identitet. Der skrev jeg i forbindelse med utgivelsen at det å bryte opp fra sine røtter betyr flere løse familiebånd. Dette fører til at menneskene blir mer rastløse, får sterkere tomhets- og ensomhetsfølelse. Dette kan igjen gi utløp i økende kriminalitet, økt forbruk av stimuli og mer stress som uttrykk for et større identitets-tap.

Livet er uforutsigbart på nesten alle plan. Det å ha med seg tradisjoner, røtter og det vi husker som noe godt og trygt fra barndommen er med og former oss videre i livet.

Forfatteren Olav Mosdøl skrev i sitt mest kjente dikt:

«Røter
treng
ein ungdom
for å opne
blomen mot ljoset.

Rotfeste
treng
eit menneske
for å bere
bører i motvind»

I forbindelse med utgivelsen av boken «Marco – ildsjel og forbilde» hørte jeg Marco Elsafadi snakke varmt om sin barndom og sine foreldre på en måte som beveget mange. Han er selv vokst opp i en annen kultur enn vår, men har på grunn av verdiene han fikk fra sine foreldre fått en så god voksentid at han bruker den til å hjelpe andre unge som sliter i samfunnet. Han har bl.a. engasjert seg sterkt i barnevernsproblematikken.

Jeg vokste opp med «fadervår», julesalmer og kristendomsundervisning på skolen. Det har vært godt for meg, uavhengig av hva jeg tror i dag.

«Nøytralt» er for meg noe grått og ullent. «Nøytralt» er å ikke kunne ta stilling, ikke mene noe. «Nøytralt» er usikkerhet, utrygghet.

Sverige er blitt sett på som det land i Europa som har gått lengst i sekularisering og nøytralitet.
Samme land var nøytralt under 2. verdenskrig, men det var «utenpå». Få land var til så stor hjelp for nordmenn under krigen som Sverige.

Det finnes ikke noe nøytralt

Bare unnvikenhet. 

Gå til innlegget

Kapitalismen er døden

Publisert rundt 4 år siden

De neste dagene kommer media til å være spekket med stoff fra klimaforhandlingene i Paris. Det er det dette skal handle om.

Desember ruller mot jul mens verden går ufortrødent videre. Om noen dager kastes ballen rundt i forbindelse med håndball-VM. Kjøpefesten Black Friday forrige fredag gav salgsrekorder, men ellers går livet som det pleier.

De færreste av oss vanlige dødelige bryr oss om klimaforhandlingene, men hvorfor skulle vi. Det er som med alt annet i samfunnet, det handler om penger.

Før jul i fjor skrev DNs kommentator en rapport fra klimaforhandlingene i Lima der han formidlet hvordan Bolivias president Evo Morales ble sett på «som en full onkel de helst hadde sett ikke kom i år». Men Morales var ikke full, bare fokusert på å avskaffe kapitalismen. Han omtalte flere av de tilstedeværende for å være både tyver og løgnere. «De stjeler vår fremtid,» sa han om de rike landene i verden. Lengst nord i verden sitter vi, og om vår egen miljøvernminister fra Høyre var representert i Lima er jeg rimelig sikker på hun vred seg i stolen. Morales sa nemlig noe viktig da han prekte utover sin tilmålte tid. «Fellesskap er viktig. Kapitalismen er døden,» tordnet han.  

Han fortsetter kampen mot kapitalismen også på Cop21 Paris, klimaforhandlingene som nå er i full gang i Frankrikes hovedstad. «Moder jord er farlig nær enden, og kapitalismen har skylda,» uttalte han til pressen nylig.

Morales mener nemlig at vi ikke løser klimaproblemet med mange millioner. Vi må få slutt på systemet, sa han i fjor. Han preker makta midt imot, Morales, og har fått skryt for å ha fått sitt eget land på rett kjøl. «Fra han overtok i 2006 har denne bondepresidenten som ledet kokabøndene, gitt Bolivia et bedre og stødig statsstyre. Helse og utdanning når frem til nesten alle. Statens økonomi er ryddig. Rikdommene er omfordelt og fattigdommen merkbart mindre. Helse og utdanning når frem til nesten alle. Og framfor alt er urfolkene, flertallet av innbyggerne, for første gang på et halvt årtusen fullverdige deltakere i samfunnet og statsstyret», skrev Dagbladet.

Det er med andre ord ingen grunn til å se på Morales som en «full onkel». Men for verdens toppledere, deriblant statsminister Erna Solberg, handler klimaforhandlingene først og fremst om å vise seg frem og ikke minst mingle med hverandre.

I den sammenheng hadde de nok helst sett at Evo Morales ikke forstyrret selskapet.

Når man ser på samfunnsutviklingen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt er det et tragikomisk skue vi er vitne til. Det handler om penger. Det handler alltid om penger. Selvsagt gjør det det.

Derfor er det pinlig å se hvem som vil bli avbildet med hvem de neste dagene.

Offisielt handler det om å møtes for å finne løsninger på problemer, men uoffisielt er det nok først og fremst for å bygge allianser i den evige runddansen for å bygge allianser, i tilknytning til penger. De få som faktisk vil noe mer enn prat – som Morales -  blir sett på som urokråker, plageånder eller hva enn man velger å kalle dem.

Men litt rettferdighet skal vi gi de andre. De skal ha honnør for å ville gå den rette veien.

Noen må vi begynne med.  Et steg er bedre enn stillstand.

Problemet er at sirkelen er umulig å bryte. Få utenom Morales ønsker bruddet med kapitalismen. Man er låst fast som det heter og jeg vet litt hva jeg snakker om. Jeg driver en Protestfestival mot apati og likegyldighet og mot den ensporede markedstenkningen, men er helt avhengig av de samme kapitalistene for å overleve.

Jeg innser at det er på toppene omveltingen må begynne. Det er på bunnen, nede hos oss andre dødelige at vi må følge utviklingen for å klare oss.

Klimaalibiet er når rikingen forhandler om store utbygginger, store penger, før han setter seg i sin klimavennlige Tesla og glir lydløst hjem for kvelden.

Kikker du bak fasaden, bak de fancy dressene, Teslaen, ja da ser du penger. Det handler om å følge i sporene til de mest vellykkede. Det handler om vekst og inntjening.

Neste gang du ser gravemaskinene sanere et hus i din by vet du at det antakelig ikke handler om fornying, men renspikka kapitalisme. Neste gang du ser køene av folk som handler julegaver vet du at det ikke handler om å være storsinna, men om å kunne kjøpe mest. Neste gang du leser om en sak fra klimaforhandlingene i Paris vet du at det handler om nettverksbygging, eller det vi på godt norsk kaller investering. Det handler også om gamle venner som møtes en gang i året.

Men hvis kapitalismen er døden, hva er så livet?

Den sosialistiske tankegangen om å «dele godene» og si nei til kapitalisme har heller ikke fungert. Vi ser ikke ut til å slippe unna de tre farlige ingrediensene makt, sex og penger. Det hjelper ikke så mye å ville det rette, når man hele tiden gjør det som er feil.

Heldigvis finnes det kapitalister som faktisk gjør noe. Det gir håp. 

Jeg tror vi må være dette bevisst: Klimaforhandlingene handler utad om klima, men innad vel så mye om millioner av kroner. Skal vi ville endringer for klimaet må vi også endre den økonomiske tenkemåten.

Protestfestivalen har ikke satt klima på dagsorden på flere år, rett og slett fordi det vil ruinere oss. Det er et tungt tema. Man ser de varme vintrene og blir bekymret, men så kommer plutselig en iskald snøvinter og alt er glemt.

Klimaspørsmål interesserer ikke folket på grasrota, det er forståelig. Når ikke verdens statsledere evner å se verdien eller bli enige om tiltak som virker, hvordan skal vi kunne gjøre noe.

Når Erna Solberg nå har inntatt Paris har hun med seg mye penger å bidra med, men hjelper det? Jeg tviler. Man må endre hele samfunnsstrukturen.

Ofte handler løsningen om å sette opp prisen på noe som bare rammer de svakeste. Det er dårlig klimapolitikk. Og irriterer dessuten mer enn det engasjerer.

Vi må sette oss mål vi kan gjennomføre. Vi må score de målene vi setter oss fore.

Uten å tenke nytt er jeg er redd vi må nøye oss med å satse på håndballjentene.

De scorer i alle fall mål. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5676 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3751 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1366 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1264 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1235 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1196 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1163 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1150 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere