Svein Inge Olsen

Alder: 56
  RSS

Om Svein Inge

Anarkistisk liberal konservativ hypokonder med legeskrekk. Er redd for det meste og tør alt som ikke er farlig. Har skrevet bøker om Setesdalskjempa, Kris Kristofferson og gitt ut dikt på 40 årsdagen. Har også vært redaktør for diktantologi om fraflytting og gitt ut slektsbok fra Loppa. Er svoren fotballtilhenger med Start og Sheffield United som favorittlag. Har arrangert flere festivaler og konserter og stått bak plateutgivelser som ”Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk”. I august kommer Fight Apathy, en dobbelutgivelse til støtte for Protestfestivalen, en 10 år gammel festival han lever og ånder for. Har skrevet en rekke artikler og bok/plateanmeldelser i aviser, som Vårt Land. Gammel nærradiomann fra 80-tallet, med ekte kjærlighet for alt som handler om 70-tallet. Forkjærlighet for gamle westernfilmer, country og bluesmusikk og kakao med krem. Er gift og har 3 barn på 16, 4 og 1 år. Bosatt på palmekysten. Jeg vil være litt til og fra her hvor den mest aktive perioden nok er på høsten og vinteren. Med to små barn og ansvaret for en festival i september tar det veldig mye tid.

Følgere

Kampen om skilsmissebarna

Publisert over 10 år siden

For mer enn ti år siden dro en liten gjeng til Oslo for å demonstrere utenfor Stortinget. Vårt mål var å få endret Barneloven, som vi mente var mannsfiendtlig og diskriminerende, men først og fremst et problem for barna. På disse ti årene skulle en tro ting hadde skjedd, særlig siden flere politiske partier de siste årene har tatt til orde for en endring. Far hadde ingen rettigheter, mor fikk alltid omsorgen. Du skulle være ekstremt dårlig mor om du mistet hovedomsorgen for barnet. I kjølvannet av denne antikke loven som hadde ligget brakk siden før vi pappaer var født dukket det opp utrolig mange menneskelige skjebner. En far måtte betale seg inn en helg på hotell i en annen by en gang i måneden for å få ha barna sine. En hadde så stort barnebidrag at han måtte velge mellom bil og sted å bo. Han valgte bilen slik at han kunne frakte seg til der moren til enhver tid måtte finne på å bosette seg. Så har vi alle de som ikke fikk se barna i det hele tatt. Ut fra den siste kategorien oppsto ”tikkende bomber” som vi har lest en del om. Menn som plutselig tar livet av sitt barn eller sin ekskone før han utsletter seg selv har blitt mer og mer vanlig de senere årene. De fremstås som psykopater og voldsmenn, men som regel kunne man lese den egentlige historien litt lenger uti. Nyskilt, mistet kontakt med barna osv. Alltid etter slike tragedier kommer fagfolkene i TV-studio for å diskutere. Professorer og psykiatere eller bedrevitere, som de kan kalles. Svaret var sjelden innom temaet barnelov, men kokte som regel borti hvor slemme menn er, særlig hvis Krisesenteret fikk være med.

 

På disse ti årene trodde jeg noe hadde skjedd. Særlig etter uttalelser til henholdsvis barne – og likestillingsminister Anniken Huitfeldt og sentrale politikere fra flere partier. Men endringer og byråkrati er to forskjellige ting. Enkelte lover endres så kjapt at man ikke forstår hva som skjedde, og det får vi anta er de som slipper unna papirmølla. I tilfeller som tilfellet barneloven skal man være mer enn sikker før man foretar seg noe. I mellomtiden er barna til disse fedrene blitt voksne med alt det savn, den bitterhet og den fortvilelse som har satt seg i disse. Med analyser og fagfolk i stort antall som skal gi innstillinger er det ikke lett. Jeg mener ikke at det ikke er viktig at en sak som er så avgjørende for mange ikke skal analyseres. Men i dette tilfellet er det to motparter som aldri blir enige. Påskens utgave av A- Magasinet hadde en stor sak som handlet om at 37 barn ble bortført til utlandet i fjor. De fleste av sin egen mor. Far må betale bidrag hvis mor tar barnet, men ikke i motsatt tilfelle. NAV ser ikke en gang på mor som ”kidnapper”, men ser meget alvorlig på tilfeller det far ”kidnapper” sitt eget barn.

 

Det er helt utrolig at en minister for likestilling og barn ikke klarer å foreta endringer i en så livsviktig sak. Saken er jo veldig enkel. Nå er det likestilling overalt, men det kan virke som det skal finnes unntak for dette. I tilfellet Barneloven eksisterer det ikke likestilling. Det blir feil, for alle parter. Barn er lojal mot begge foreldre, og vil helst fordele tiden mellom dem. Det siste de ønsker er å måtte velge mellom far og mor eller være mer hos den ene. Mine foreldre ble skilt i 1974. Min sønn ble boende hos sin mor fra 1995. I mitt tilfelle ønsket jeg alltid å være like mye hos begge. Hvorfor psykiaterne skal analysere dette til alle skilsmissebarn er voksne er helt uforståelig.

 

Regelen bør være enkel. Delt omsorg, så lenge det ikke finnes saklige grunner for noe annet.

 

Barna blir fornøyd. Far blir fornøyd (og sikkert mor også, når det er sånn). Og man slipper alle disse mordene og selvmordene. Vel, i alle fall en del av dem. I tillegg er det rett i forhold til målet å oppnå full likestilling.

 

Den gangen utenfor Stortinget hadde vi laget fedre av papp for å symbolisere hvor svakt vi stod. Det er trist å se at vi kunne foretatt samme demonstrasjonen i dag.

Gå til innlegget

Vekkelsens bortgang

Publisert over 10 år siden

Vekkelsens bortgang

 

Påsken er over for i år. I vårt lands statsreligion kristendommen er påsken den viktigste høytiden i året. Mer viktig enn julen, fordi påsken handler om død og oppstandelse, om han som oppsto fra de døde og gav evig liv. Dette for at de som trodde på han skulle få leve videre også etter sin død i et evig liv.

 

Men påskens budskap har aldri vært fjernere. Og de som tror på han skulle en tro lever i en evig sørgehøytid for tiden. De fleste lever nok godt med at påsken er lange skiturer, kakao og alt det gule i form av appelsiner, Solobrus, stearinlys og påskeliljer. Det er som det skal være. Den helårige dvalen som de kristne de siste årene har ligget i er atskillig mer oppsiktsvekkende. Påsken må derfor ha fortonet seg som noen dager med heller dårlig samvittighet og kanskje en smule avmakt.

 

Grunnen er at de kristne har vekkelse som jobb nummer en. Vekkelse i menigheten, vekkelse på hjemstedet, vekkelse i landet og vekkelse i verden. Vekkelse handler om flere omvendinger som skjer på samme sted, i samme tidsrom. Vekkelse er kjernen i en kristens liv. Gå ut i all verden og forkynn evangeliet og gjør alle folkeslag til disipler, sa Jesus. Det er selve kjernen i kristendommen.

 

Det er lenge siden Åge Samuelsen sang ”det er vekkelsesluft over landet”.

 

På 70-tallet gikk nordmenn mann av huse for å se Billy Graham tale via storskjerm i flyhangarer og haller. Hippiebevegelsen tidlig på 70-tallet fikk en avløper i form av Jesus-bevegelsen, en enkel livsfilosofi med Jesus som utgangspunkt. I det samme tiåret var det flere større vekkelser som vokste ut av bedehus rundt i landet.

 

I mer enn tjue år har det vært mer eller mindre dødt i menigheter og kristne forsamlinger. Det er så lenge siden det har vært en vekkelse som det er noe å snakke om, at de kristne ikke en gang snakker om det lenger. Den karismatiske vekkelse, som var den siste store vekkelsen på 80-tallet, er så å si helt død.  

 

Det kan virke som de karismatiske ledere fra den tiden i dag nærmest er å regne som sosialdemokrater. Bare en glisende Jan-Aage Torp får løpe fritt mellom TV-studioene for å forsvare sitt syn, som han nesten er blitt alene om. Men heller ikke han slipper unna så lett. Sønnen sto frem i media for å vise en annen side av Torp og avslørte med det at far og sønn ikke er på talefot. Men Torp gir seg ikke og presenterer i stedet det som er å regne som en brannfakkel i dagens sekulære samfunn. Han driver med demonutdrivelse.

 

I Aftenpostens magasin denne påsken får vi servert at folk ikke gidder kristendom mer. I stedet søker de mot nyreligiøsitet. Det har poppet opp alternative strømninger og alternativmesser overalt. Og de samler masse folk. Kirken har tatt til motmæle med å åpne gamle klostre og å drive retreatsentre. Det er åpenbart at både kirke og menigheter sliter med avmakten.

 

Nå er det blitt så galt at skal du provosere skal du støtte opp om kristne verdier, som Knut Nærum skrev i Dagbladet for en tid siden. Det handler ikke bare om åndelig tørke, men om kristne lederes fall, om politisk toleranse og liberal teologi. Liberale biskoper har inntatt bispesetene, konservative ledere er blitt liberalister og toleranse er blitt et honnørord som det i dag snakkes entydig varmt om. Det dysses ned hvis noen tar til orde for hva som kan skje hvis en mening får bestemme samfunnsutviklingen, uten motargumenter. De som forsøker seg på det tolereres ikke.

 

Verre er det med de kristne ledere, som i stor grad står i bresjen for vekkelse. Gjennom de siste 20-30 årene er en rekke amerikanske TV-evangelister tatt bokstavelig talt med buksa nede eller med økonomisk utroskap/grådighet. Enkelte har måttet sone i fengsel. Det er nesten bare Billy Graham som fremdeles nyter respekt. Her i Norge har det vært et massivt frafall (eller forfall) de senere årene, og det har neppe blitt bedre etter at stemmene til åndshøvdinger som Aril Edvardsen og John Olav Larssen stilnet det siste året.  Begge disse hørte til dem som holdt sin sti ren og som nøt stor respekt. Enevald Flåtens gigantmenighet ”Levende Ord” søkk som en stein da beskyldningene om udemokratisk lederstil dukket opp. Medlemmer meldte seg ut og i media leste man om arroganse og enevelde, før han forsvant ut døra.

Det ferskeste sjokket for kristenfolket var da en av de virkelig store evangelister fra 80-tallets konservative vekkelse sto frem som pedofil. Evangelisten sto bak vekkelser på Sør og – Vestlandet, som berørte flere hundre, kanskje tusener av mennesker. Helt til avsløringen nøt han stor respekt i mange kretser. Nå blir han mobbet og pepret og lever på hemmelig sted på grunn av drapstrusler.

 

Fortsatt vil nok noen hevde at det finnes vekkelser rundt i det vidstrakte landet, men det er veldig lenge siden de var virkelig store.

 

Bedehus forfaller og forgubbes. Kirken tørker inn og spises opp innenfra. Trosmenighetene er omtrent utslettet. Det meldes om mangel på misjonærer.

 

I alle tider har det vært vekkelser, som med Hans Nielsen Hauge, Levi Læstadius og i de senere år i bedehus og som nevnt i mer karismatiske menigheter.

 

11. juni 2008 ble en ny kjønnsnøytral ekteskapslov, med kunstig befruktning for lesbiske, vedtatt i Stortinget. Til tross for at 5000 demonstrerte i Oslo ble loven vedtatt uten de helt store problemer. Det ble nok et alvorlig nederlag for det som var igjen av konservative kristne. Omtrent samtidig sto slaget om sekularisering i skolen i Stortinget. KrF sliter på meningsmålinger før Stortingsvalget i september 2009.

 

Ateismen er på fremmarsj i Europa ledet av evolusjonsteoretiker Richard Dawkins, som har kalt sin siste bok ”Gud: En vrangforestilling”. Komiker og ateist Ariane Sherinne har gjennomført en reklamekampanje på London-bussene med påskriften ”There’s probably no god. Now stop worrying and enjoy your life”. Trenger ikke ateisten bevise noe som helst?" spurte journalist Dag Erlandsen i VG i februar 2008. Svaret han fikk var nei. ”Bevisbyrdeprinsippet innen logikk sier at det er den som fremmer en påstand om at noe eksisterer som har bevisbyrden på sin side. Det er derfor den religiøses oppgave å bevise at det finnes høyere makter, ikke ateistens oppgave å bevise at Gud ikke finnes”.

Hva svarer de kristne til sånt? Det enkleste er hva som skjer i det virkelige livet. Her er vekkelsen sentral. Når man ser at noe radikalt skjer med mange mennesker skaper det tro.

 

Human Etisk Forbund utnytter dvalen til fulle og driver intens markedsføring med annonsekampanjer. Det er ingenting som tyder på at utviklingen skal snu. Erling Kjekstad skriver dagen før påske i Nationen at Norge er blitt snik- sekularisert i gjennom de siste tiårene. Han er ikke lei seg for det, selv om han i denne kommentaren ser det nostalgiske tapet fra barndommens påske da den var en alvorstung høytid.

 

Jeg tror ikke Kjekstad har helt rett. Norge sekulariseres, men nå er det så omfattende og åpenlyst at det neppe kan dreie seg om snik- sekularisering.

 

Et tegn på hvordan tiden har forandret seg ser man på den nye amerikanske presidenten Barack Obama. Han er demokrat, men støttes antakelig av flere kristne enn noen andre demokratiske presidenter tidligere.

 

De karismatiske menigheter som har overlevd ledes i stor grad av pastorer som er blitt mer moderate med årene. Man snakker ikke så høyt om det politisk ukorrekte. De kristne er blitt en sårbar gruppe. Avmakt er en tilstand som fører til sårbarhet, og man blir lett offer for andres meninger.

Det er lenge siden det var tillatt å kunne be seg til en fin bil, som Janis Joplin synger i den kjente sangen ”Oh Lord, wont you buy me a Mercedes Benz?”

 

Kenneth Hagin som sto bak den såkalte herlighetsteologien døde i 2003.

 

Jeg tror de kristne i dag strever fælt med å finne lyspunkter. Man skal lete med lys og lykte for å finne noe som engasjerer. Eneste lyspunktet må være at søndagsskolen har fått en opptur.

 

I et politisk parti som opplever elendige målinger over lengre tid blir det gjort nødvendige evalueringer. Nå er ikke en menighet et politisk parti, men evalueringer utfører de begge.

 

Evalueringer kan handle om lederen, om strategi eller om en ny kurs. I motsetning til i politikken er lederen (Gud) udiskutabel. Når strategi og kursendringer heller ikke virker kommer kanskje avmakten? Noen vil dog protestere på at vekkelse handler om noe av dette, men mer noe åndelig som man ikke kan forutse eller lage strategier for. Humanetikerne kaller det massesuggesjon. Det er unødvendig å si at de er fornøyde for tiden.

 

De siste års påske har ikke vært som påsken på 1970 – og 80-tallet. Med påskeåpne butikker er det ennå de som går til påskegudstjeneste, men det spørs hvor mange som virkelig sang med innlevelse i ”påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid”.

 

De kristne venter på vekkelsen. Mens de venter lever de som resten av folket. De nyter sin rødvin, skiller seg, får barn utenfor ekteskap og samler seg materielle goder.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere