Svein Inge Olsen

Alder: 56
  RSS

Om Svein Inge

Anarkistisk liberal konservativ hypokonder med legeskrekk. Er redd for det meste og tør alt som ikke er farlig. Har skrevet bøker om Setesdalskjempa, Kris Kristofferson og gitt ut dikt på 40 årsdagen. Har også vært redaktør for diktantologi om fraflytting og gitt ut slektsbok fra Loppa. Er svoren fotballtilhenger med Start og Sheffield United som favorittlag. Har arrangert flere festivaler og konserter og stått bak plateutgivelser som ”Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk”. I august kommer Fight Apathy, en dobbelutgivelse til støtte for Protestfestivalen, en 10 år gammel festival han lever og ånder for. Har skrevet en rekke artikler og bok/plateanmeldelser i aviser, som Vårt Land. Gammel nærradiomann fra 80-tallet, med ekte kjærlighet for alt som handler om 70-tallet. Forkjærlighet for gamle westernfilmer, country og bluesmusikk og kakao med krem. Er gift og har 3 barn på 16, 4 og 1 år. Bosatt på palmekysten. Jeg vil være litt til og fra her hvor den mest aktive perioden nok er på høsten og vinteren. Med to små barn og ansvaret for en festival i september tar det veldig mye tid.

Følgere

Toleranse som flertallstyranni?

Publisert over 10 år siden

Protestfestivalen i Kristiansand feirer 10 år i år. I den anledning har det vært avstemning på en ønskedebatt. Valget har stått mellom 90 debattema som har stått på programmet gjennom disse ti årene. I dag ble avstemmingen avsluttet, og ikke overraskende var det debatten ”Toleranse som flertallstyranni”, som gikk av med seieren. Fenomenet toleranse blir vi aldri ferdig med, derfor er det heller ikke overraskende at dette temaet ble stemt frem som årets ønskedebatt i anledning jubileet. Selve temaet ble tatt opp på festivalen i 2006, men det har skjedd mye siden den gang, og toleransebegrepet har vært i fokus alle de årene festivalen er arrangert. Intoleranse avler dype konflikter, vold og mobbing. Men kan ikke intolerant toleranse skape et ensidig og likegyldig samfunn, der ingen tør å stå for egne meninger, så fremt de ikke er akseptert av flertallet? Skal ikke toleranse være noe mer enn overbærenhet? Ser vi en utvikling mot toleranse som et flertallstyranni, der kun kardemommeloven fungerer som lovverk? Og hvem er egentlig tolerant, dersom de som fremstår som toleransens fanebærere, stempler medmennesker og andres meninger som intolerante på grunn av deres livssyn? For noen år siden sa Thor Bjarne Bore dette om temaet i en artikkel i Aftenposten: ”Det påfallende som skjer er at toleransen, som skulle være et forsvar for mindretallets rett til å uttrykke og forsvare sitt syn, blir forvandlet til hardhendt praktisering av flertallets mening”.

Vi har sett denne konflikten omkring toleranse ved flere anledninger den siste tiden. Verken journalister, akademiske miljøer eller andre meningsytrere klarer å la være å ta del i debatten. Den er høyst aktuell og viktig. Noen blir frustrert og enkelte rasende. Andre reagerer med avmakt. Biskop Olav Skjevesland sa i forbindelse med den første Protestfestivalen i år 2000 at toleranse er et tvetydig begrep, og forklarte det på denne måten: Å høylytt påberope seg toleranse, kan også være en kamuflasje for intellektuell slapphet: Man setter seg ikke inn i et påtrengende tema i tide, men glir unna tankemessige utfordringer av ren dovenskap. Pukking på egen toleranse kan i realiteten være en feig, moralsk unnamanøver. Hvor man skulle stått opp og tonet flagg, senker man fanen og subber videre i den grå massen.

Media har som oftest tatt stilling til tematikken på forhånd. Kommentatorene er ensporede. Journalistene dekker kun en av sidene. Dette er et problem på begge sider, men kanskje spesielt på den liberale siden. Mange mener Dagbladet står som eksponent for det mest ekstreme. Leser man Dagbladet lenge nok, klarer man ikke se at det finnes to sider av en sak. Under Protestfestivalen får man direkte møter mellom mennesker, uten det filteret en avis vanligvis er. Det er en fordel.

Det er tydelig at dette problemet har engasjert mange. Da er det ikke så overraskende at nettopp denne debatten blir tatt opp igjen på høstens festival.

Gå til innlegget

Den store klassefesten

Publisert over 10 år siden

I går var jeg på klassefest. Jeg hadde gledet meg lenge, for jeg visste at det ville bli noen magiske og litt surrealistiske timer. Begivenheten skyldtes at det var 30 år siden vi gikk ut av ungdomsskolen. Vår klasse var ganske unik, fordi den fikk være sammen både på barneskolen og ungdomsskolen, altså i alle årene mellom 1970 og 1979.

Dette er vesentlige år i våre liv. I disse årene fra man er 7 år til man er 16 år, så er man gått fra å være et barn til å ta steget ut i de voksnes verden.

Noe annet spesielt med disse årene er at de fleste i klassen vokste opp i hverandres nabolag. Vi kjente dermed ikke bare hverandre fra skolen, men når vi så på gamle filmklipp med andre barndomsvenner, kunne mange i klassen nikke gjenkjennende.

For seks år siden var 3-4 av disse klassekameratene invitert da jeg fylte 40. Det var også andre venner gjennom disse førti årene, ikke minst de som har vært mine venner de senere årene. Likevel slo det meg at det er disse som jeg ikke har hatt kontakt med på 20-30 år som kjenner meg best. Det var rett og slett litt skummelt når de kom, for de kjente meg på en annen måte enn de som kjenner meg i dag. Det var sånn jeg følte det, og i går følte jeg det samme. Det kan kanskje være med å understreke hvorfor barndommen betyr så mye for oss - og for psykologene.

I USA har de fleste sin egen ”Shrink” (hodekrymper). Men også her i landet har mange oppsøkt psykolog i vanskelige deler av livet. Det som er gjenkjennende med besøk hos psykologen er at de graver i barndommen. Hvor ofte har man ikke hørt at mange problemer man sliter med fører tilbake til barndommen.

Da vi sluttet på ungdomsskolen dro vi hver vår. De fleste for å gå på forskjellige videregående skoler, kanskje internat som meg. Etter dette forsvant vi ut av hverandres liv. En ny tid var begynt og den fortsatte i en helt annen verden. Den nye verden besto for mange av nye venner, nye interesser, arbeid, ekteskap og barn.

Det gjør det ennå, selv om de fleste i klassen nå hadde voksne barn. Noen var til og med blitt bestemor eller bestefar. Ikke alle hadde giftet seg eller fått barn, men felles for alle er at vi startet nye liv langt utenfor den hverdagen vi hadde i 70-åra.

Tretti år er en lang tid. Det første som slo oss var det overraskende faktum at så å si alle var i live. Til og med vår 86 år gamle klasseforstander fra barneskolen var med oss og holdt ut lenge på festen, før hun takket for seg. Hun fortalte om noen av oss, som hun husket. Tore var en av de i klassen som reiste seg opp for å si noen ord. Han kunne fortelle hva han husket om flere av oss. Sølvi leste dikt om hver enkelt, som hun hadde laget i 1979. Det hun skrev stemte for mange med hvordan det gikk med oss. Etter middagen ble det mye snakk om barn, om barneoppdragelse, om hvem man giftet seg med, om skoleminner og om turer vi hadde i klassen.

Ut på kvelden gikk det som det ofte pleier å gå på klassefester. Stemningen stiger i takt med at øl og vin renner inn. Selv de som ikke drikker tar del i festen på upåklagelig vis. Det blir dans og musikk fra den tiden, som ABBA, Boney M, Status Quo og filmmusikken til Grease.

Karaoke fant vi også rom for, og da selvsagt med ABBA.

Plutselig var kvelden over. Det kom brått for de fleste, selv om klokken var halv fire søndag morgen. Vi hadde knapt oppdaget at flere av de 24 som var til stede da for lengst hadde listet seg ut og hjem til sine respektive hverdager.

Vi hadde tatt klassebilde på nytt og plassert oss på bildet på samme sted som da vi gikk ut av 9. klasse. Så kan man undre seg på hva Maryanne, Lisbeth, Thorbjørn, Rune T., Terje, Kirsten, Lisa, Geir, Grete, Berit, Randi, Trond, Terje S., Ole Stian, Tore, Svein, Arne, Svein Ove, Siv, Ine, Sølvi, Anne-Grethe, Tor Reinhardt og undertegnede tenkte på der og da. Det var et stort øyeblikk for de fleste av oss, men på noen timer var det forbi.

Det er så mange underlige bilder en gjør seg ved en klassefest tretti år etter. Man ønsker at øyeblikket skal vare, men vi vet det er snart over. Vi snakker ikke om det, dveler ikke ved det eller planlegger neste treff, slik man ofte gjør med dem man holder sammen med i dag. Det er noe magisk med slike treff og på sett og vis underlig at det er slik. For hvis man tenker etter har man mer til felles med disse 22 andre enn kanskje til og med ens egen ektefelle eller arbeidskamerat. Vi vokste opp sammen, lærte livet sammen, er født det samme året og spilte stort sett den samme musikken eller så de samme filmene.

Om fem eller ti år møtes vi igjen. Kanskje. Mon tro om vi er like mange som møtes da. Det er vel heller tvilsomt, statistisk sett.

Da er det kanskje ikke så rart at vi begynte hele festen denne lørdagen med å synge allsang, ledet av operasangeren i klassen:

”Those were the days my friend we thought they never end.

We’d sin and dance forever and a day.

We’d live the life we choose, we’d fight and never loose.

For we were young and sure to have our way.

I mellomtiden kan jeg titte inn på naborommet til min sønn som er nøyaktig like gammel som vi var. Jeg vet at historien vil gjenta seg og kan ikke dy meg fra å rope inn på ungdomsrommet.

- er du soss eller freak?

Gå til innlegget

Om å være dilter

Publisert over 10 år siden

Bør vi ikke heller snakke ut om det vi later som vi bryr oss om? Dette spørsmålet ble stilt i en diskusjon på Facebook. Bakgrunnen var at den amerikanske countrystjernen Chely Wright skrev at hun syntes Martin Luther King Jr var kul. Spørsmålet er relevant og interessant. For med dagens fokus som går ut på å være kul, følge strømningene og å være i søkelyset kan man jo spørre seg hvor mye dybde det er i det man sier. Han som skrev innlegget mente at vi av sentimentale grunner syntes MLK var et forbilde og en vi ville assosiere oss med, men at vi i alt for liten grad virkelig mente det. Det finnes jo andre eksempler på dette. Che Guevara for eksempel pryder t-skjorter overalt, og selv de yngste av oss synes det er tøft å gå med Che Guevara på brystet. Den avdøde revolusjonshelten selger som aldri før, førti år etter at han ble tatt av dage. Nordmenn er kanskje et folkeslag som i større grad enn mange andre dilter og ikke står opp for det vi virkelig tror på. Dette problemet er blitt verre de siste ti årene, som toleranse er blitt slikt et voldsomt ord som alle på død og liv skal assosieres med. Problemet er at toleranse ofte kan føre til slapphet og likegyldighet, fordi man stiller seg i køen til den allmenne mening for hva og hvem som er tolerant. Egne meninger skyver man under teppet, de er ikke trendy nok. Fyren på Facebook mente at vi alle beundrer MLK for den han var, det han gjorde og for det han sa. Men hvor mange av oss ville fulgt det mediefiendtlige han gjorde, og frivillig stilt seg åpen for hat på en slik måte? I dag er det IN å være i søkelyset. Det spiller ingen rolle hva du gjør, bare du kommer på TV. På samme måte er det kult å digge Che Guevara og Martin Luther King, selv om de har ligget i gravene i mer enn førti år. Helter er viktig som positive forbilder og motivatorer, men glansbildene vi lager av dem må ikke gjøre oss til slappfisker. Vi får ikke slutt på fattigdom ved å digge det Bono står for og vi får ikke slutt på rasisme ved å si at vi beundrer MLK. På samme måte skaper vi ikke revolusjon fordi om vi bærer en t-skjorte med bilde av Che Guevara.

Chely Wright gjorde absolutt ikke noe galt ved å skrive at Martin Luther King var kul. Jeg fulgte opp med å si han var en Helt. Flere andre fulgte opp med lignende kommentarer. Det var nok det som fikk en til å sende denne kommentaren som vakte så stor diskusjon. Han er jo inne på noe vesentlig. Det er politisk korrekt, hipt og kult og trendy, men det er først den dagen vi virkelig har gjort noe vi har gjort oss fortjent til det.

Tenk etter dette. Hvor mange sa og skrev og meldte seg inn i grupper som hatet George W. Bush, da han var president. Men gjorde vi det fordi alle andre gjorde det, sa vi det fordi alle andre sa det, eller hadde vi gått inn og studert hva den tidligere presidenten virkelig fikk utrettet i sin karriere? Det samme kan man vel si nasjonalt om Nina Karin Monsen, som nettopp fikk Fritt Ords Pris for å ytre seg politisk ukorrekt.

Er det noen andre enn direktøren i Fritt Ord som kunne tenke seg å ta en tur på byen med den damen, for eksempel på Lorry en lørdagskveld?

Gå til innlegget

Nedgang i kontantstøtte

Publisert over 10 år siden

Vi kan lese at 13 % færre søker kontantstøtte, enn for et år siden. Det betyr jo at regjeringspartiene, og da særlig SV og AP kan smile og uttrykke disse selvsikre ordene ”Hva var det vi sa?”. Men er det egentlig sånn at folk ikke vil ha kontantstøtte? Jeg tror ikke det. Og om det var sånn er det likevel rett at folk skal kunne velge. Enkelte partier gir i dag valget mellom barnehage og barnehage, det er en mildt sagt dårlig demokratisk løsning. Først og fremst tror jeg nedgangen i kontantstøtte skyldes at man ikke har råd. For vår del vil madammen helst arbeide mindre, og det å motta kontantstøtte er jo en måte å få være mer hjemme med barna på. Men kontantstøtten er så liten i forhold til hva man tjener, at det er rett og slett umulig å få det til. I stedet må man altså arbeide fullt, med små barn i barnehage, og utslitt etter arbeidet, for å få hus og hjem og en stor bunke regninger til å gå à jour. I dag er samfunnet bygget opp på en måte hvor barna er blitt et vedlegg, og ikke en del av det hele. Hvorfor får man egentlig barn, når de må stues bort i barnehager mens vi voksne arbeider? Hvorfor kan vi ikke være ærlig å innrømme at vi prioriterer oss selv først, og deretter barna? De som har styrt dette landet har vært snedige, for de har pakket inn og sendt vekk enhver mulighet til å velge selv. Nå sitter vi her i klisteret med regninger til langt oppover øra og uten retrettmulighet. Vi sitter her forgjeldet og vil så gjerne slippe ut litt, få lov til å tilbringe tid med de små, som vokser, ler, pludrer og går for første gang. Men nei da, det har Herr Statsminister bestemt at det skal vi ikke få lov til.

 

Når disse velutdanna menneskene med penger på bok som har bestemt alt dette vil ta seg fri så gjør dere bare det. Når dere blir slitne så kan dere jo bare bestille en reise et sted. Men hva når noen av disse små menneskene dere bestemmer over ikke orker full jobb med småunger som skriker og ler, som vil leke, som vil bæres, og oppvasken og tøyet i vaskemaskinen og hybelkaninene og middagen som brenner seg.  Plutselig stivner smilet. Sykemeldingen legges forsiktig og skjelvende på bordet. Og valgmulighetene som disse har gitt oss er plutselig blitt en kollaps, uten revers...

 

Hva da når man må tilbake for fullt og ikke kan, men en kikk i regningsbunken forteller at man må…

 

Jeg tror de gamle høvdinger Haakon Lie (103), Odvar Nordli (81) og Kåre Willoch (80) har rett. Det er ikke lett å lage barn under sånne forhold.

Gå til innlegget

Kjendisenes uforskyldte løgn

Publisert over 10 år siden

 

For ikke lenge siden var jeg sikker på at Edvard Hoem bodde og skrev på sitt hjemsted i Molde. Han er ikke den eneste moldenseren som har utvandret til hovedstaden. Kjell Magne Bondevik har for lengst avsluttet sine plikter i storting og regjering, men bor fortsatt i en drabantby til Oslo, som han har gjort store deler av sitt voksne liv. Her er barna oppvokst. Han valgte å fortsette sitt virke i hovedstaden. Kjell Inge Røkke skal jeg ikke skryte på meg at jeg vet hvor bor, men tar det for gitt at det er i nærheten av Oslo. Det er mange kjendiser du bare er helt sikker på bor der de kommer fra, ikke minst fordi det kommer så tydelig frem hvor de er fra. Men la deg ikke lure. Arne Bendiksen var en av dem du kunne tro aldri kunne bodd andre steder enn i Bergen. Men bisettelsen i denne uken fant sted fra Asker kirke. Få kjendiser har vel vært så knyttet til fødestedet sitt som Kjell Aukrust. Han kunne ikke ha levd og tegnet sine geniale tegninger andre steder enn på hjemstedet Alvdal, som også har gjort stor stas på han. Fortsatt er det nok mange som ikke vet at han inntil sin død bodde på Nordstrand i Oslo. Bjørn Eidsvåg bor ikke på Sauda. Arve Tellefsen ikke i Trondheim. Min kone som er fra Lørenskog kunne fortelle (til min store forskrekkelse) at Jørn Hoel bodde i nærheten av Oslo, og ikke i Tromsø. Det gjør også Steinar Albrigtsen.

Bare i Kristiansand er ting annerledes. Riktig nok har vi en sentral representant i Kongehuset som er flyttet til hovedstaden for å bli, men det er nå forståelig. Hun blir jo dronning med tid og stunder. Vi har også Rolf Løvland og Kåre Valebrokk som neppe flytter tilbake. Det gjør nok heller ikke Kjell Askildsen. Bortsett fra disse er det mange som enten kommer tilbake, eller ikke klarer å flytte fra byen. Kunstneren Kjell Nupen har hele sitt virke her. Det samme har en annen kunstner, Per Fronth, som flyttet hjem fra Manhattan. Den helt ferskutnevnte NHO-sjefen John G. Bernander måtte pendle da han var kringkastingssjef. Det skal ha vært en av betingelsene for at han tok jobben. Nå får vi se da, men han flytter vel ikke denne gang heller. Bjøro Håland ble tilbudt den store verden på 70-tallet, men valgte å forbli i Kristiansand. Svein ”Matta” Mathisens proffkarriere varte ikke så lenge. Han syntes det var problematisk å bo andre steder enn i Kristiansand. I sin jobb for TV2 pendlet han. Nå har han drømmejobben i Start og Kristiansand. Erik Mykland vendte hjem igjen til Start og Kristiansand, forhåpentligvis for å bli.

Jeg kunne nevnt en rekke kjendiser som har utvandret til hovedstaden, men som profileres som noe annet. Røper jeg dem, blir de kanskje sure. Hvis du har undret deg på hvorfor det er så kort vei til Tabloid, Redaksjon 1, Grosvold, Fredag eller Senkveld skyldes det bare at de bor i byen. Det er ikke fullt så eksotisk som hvis man vet at kjendisene har tatt turen hele veien fra stedet de kommer fra.

Det som også er forunderlig er hvordan disse mindre kommunene bruker kjendisene for det de er verdt i sin markedsføring av hjemstedet. De har jo tross alt sviktet hjemstedet, av forskjellige grunner. Det er litt som i fotball, nå gromgutten har forlatt klubben og går til rivalen. Man kan spørre seg om man må til Grünerløkka for å opparbeide seg selvtillit nok til å skape seg et navn.

Hva er det så som har fått disse kjendisene til å flytte? Karriere og jobb er ofte svaret. Penger er et annet svar, og ofte henger de tre svarene sammen. Mot slutten av 1800-tallet dro nordmenn til Alaska for å grave etter gull. I dag drar de til Oslo for å markedsføre navnet sitt.

Den som tror at de reiser hjem nå, som finanskrisen er så tilstede i alt og alle tar nok grundig feil. Kjendisene (i alle fall de fleste) er i svært liten grad påvirket av finanskrisen.
Likevel er det grunn til å ta i bruk trivselsfaktoren som et begrep. Det er trivsel som får sørlendingene til å vende nesa hjem igjen, eller aldri flytte ut i det hele tatt.

Kjendisenes uforskyldte løgn er at de kommer fra Molde, Bergen, Alvdal eller Stavanger. I de fleste tilfeller er utrolig nok hjemstedet stolt over og kanskje medskyldig i at de blir profilert på den måten. Du som tror Mia Gundersen bor i Stavanger kan nok gjette deg til svaret.

Når man bor lenge nok et sted viskes fortiden gradvis ut, og barna snakker den nye dialekten. Men fordi alle som betyr noe tilsynelatende bor i Oslo er det vanskelig å bruke den byen som varemerke, enten for å markedsføre seg selv eller det man driver med.

Det er da kjendisenes uforskyldte løgn ikke lenger er like uforskyldt

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 5562 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
21 dager siden / 3743 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
22 dager siden / 1344 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1232 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
8 dager siden / 1203 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1111 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
6 dager siden / 1101 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
7 dager siden / 1042 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere