Svein Inge Olsen

Alder: 56
  RSS

Om Svein Inge

Anarkistisk liberal konservativ hypokonder med legeskrekk. Er redd for det meste og tør alt som ikke er farlig. Har skrevet bøker om Setesdalskjempa, Kris Kristofferson og gitt ut dikt på 40 årsdagen. Har også vært redaktør for diktantologi om fraflytting og gitt ut slektsbok fra Loppa. Er svoren fotballtilhenger med Start og Sheffield United som favorittlag. Har arrangert flere festivaler og konserter og stått bak plateutgivelser som ”Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk”. I august kommer Fight Apathy, en dobbelutgivelse til støtte for Protestfestivalen, en 10 år gammel festival han lever og ånder for. Har skrevet en rekke artikler og bok/plateanmeldelser i aviser, som Vårt Land. Gammel nærradiomann fra 80-tallet, med ekte kjærlighet for alt som handler om 70-tallet. Forkjærlighet for gamle westernfilmer, country og bluesmusikk og kakao med krem. Er gift og har 3 barn på 16, 4 og 1 år. Bosatt på palmekysten. Jeg vil være litt til og fra her hvor den mest aktive perioden nok er på høsten og vinteren. Med to små barn og ansvaret for en festival i september tar det veldig mye tid.

Følgere

Fri til slutt

Publisert over 1 år siden

I dag er det 50 år siden Martin Luther King jr. ble myrdet utenfor hotellrommet på Lorraine Hotel i Memphis.

Da huset hans i Montgomery, Alabama ble bombet sønder og sammen i januar 1956 og familien tilfeldigvis befant seg utenfor der bomben traff, hørtes stemmen til dr. King i ruinene: «Dere som har våpen, gå hjem med dem. Dere som ikke har våpen med, gå ikke ­etter dem. Flekk ikke til hendene deres med blod. Vold er uverdig for oss. Problemene i forbindelse med vår rett skal ikke løses i hevn­ens ånd, men i Kristi ånd. Møt ondskap med kjærlighet».

For de fleste av oss ville dette vært fraser, men for han var det oppriktig. I tillegg var King sylskarp i sin kritikk av kapitalismen. Ved korsveien, der historiens og samtidens tre K-merkede veier møtes: Kristendommens, kommunismens og kapitalismens, valgte han den første. Han så ikke kristendommen først og fremst som kirke, men som korsmerket kjærlighet. Kirken står under Guds dom, mente han. Gang på gang holdt han rystende oppgjør med den. Han respekterte ikke kristendom som manglet handling.

Og så blir det bare enda sterkere­ og myteomspunnet da Coretta Scott King snakker om mannens død, like etter at det har skjedd: Han hadde alltid sagt han var villig til å gi sitt liv for en sak han trodde på. Han mente at et slikt fullstendig offer virket forsonende, fordi det ville være inspirerende på andre. Derved ville han gjenoppstå i andre menneskers liv, gjennom andre mennesker som gav seg selv for en stor sak.

 

Mystisk forbundet. Martin hadde følt seg mystisk forbundet­ med Kristi lidelseshistorie, og dermed var det ikke så rart at det Coretta skjønte ville skje, faktisk skjedde ved påsketider. Media sendte straks ut budskapet; Sekelets største apostel for frihet, fred og rettferdighet uten vold, Martin Luther King, er myrdet i et attentat.

På graven står det inngravert:

Free At Last

Thank God Almighty

I’m Free At Last


Gå til innlegget

Hvor er det blitt av den kristne synden?

Publisert nesten 3 år siden

Da jeg vokste opp i Bibelbeltet på 1970- og -80-tallet var Gud i høyeste grad til stede i samfunnet. Det samme var «kjørereglene» hans, som skulle holde menneskene på den rette veien. Synd var et sentralt ord i kristendommens ABC, og Bibelen var spekket med regler.

Jeg vokste opp i en kristen familie, men var likevel uten Gud, inntil jeg tidlig i 20-åra ble revet med i den kristne trosbevegelsen, etterfølgeren av 1970-tallets Jesusvekkelse. Da ombestemte jeg meg om Gud, fordi denne bevegelsen sto for det motsatte av pietismen, som dominerte Sørlandet på den tida, og som forkynte: Du skal ikke tro at du er noe, og går noe galt - eller du i verste fall dør – så «var det nok en mening med det».

På 1980-tallet var begrepet synd så fundamentalt i kristentroen at det var umulig å gjemme seg bort. Skillet mellom å være kristen eller verdslig var veldig tydelig, men på et naivt nivå. Drakk man alkohol, som jeg gjorde i blant, var man frafallen. Var man kristen, var man stort sett enig i følgende oppfatninger:

EU er dyret i åpenbaringen, det samme er paven og den katolske kirken.
Verdslig rock er stort sett synd. Noe av rocken er verre enn annet, som «Hotel California» med Eagles eller Prince. (Derfor knuste jeg min nyinnkjøpte LP «Purple Rain» i 1984, noe jeg angrer fælt i dag.)

-      Homofili er synd. (Begrepet «likekjønnede ekteskap» eksisterte ikke. Frem til 1972 var homofilt samliv straffbart).

-      Samboerskap er synd. 

-      Sex før ekteskapet er synd. (Men her «syndet» nok mange).

-      Helst bør man bare gå sammen med sine kristne venner, hvis man ikke er ute på evangelisering. Ikke-kristne venner kan lokke deg ut i synd.

-      Helvete er i høyeste grad en realitet. Det er varmt der, og det er ikke et sted man ønsker at noen skal komme, (i alle fall ikke utad).             

I 1986 gikk jeg noen måneder på bibelskole hos Jan Hanvold. Der fikk vi høre hvordan det skulle bli i de siste tider. Det er fælt å si det, men vi lo godt av det den gang. Men mye av det vi fikk høre, er slått til: Mange kristne skulle bli lunkne. Mammon skulle ta over. Penger skulle bli byttet ut med kort, og senere med et merke (som vi i dag kaller strekkode). Jødene skulle vende hjem. Begrepet synd skulle fordunste.

Nylig kom jeg over en bok på en kristen bokhandel i Göteborg med tittelen «Kristna ateister – Vi som tror på Gud men lever som om han inte finns». Boken er skrevet av den amerikanske pastoren Craig Groeschel. Tittelen forteller på mange måter at man har grunn til å være forvirret.

I sin siste bok, «Å sette verden i brann», skriver journalisten og ateisten Bjørn Stærk om synd: «Synd er navnet på all den lidelsen som har en menneskelig årsak». Han hevder at selv om ordet har mistet makt i vår tid, er fortsatt alle klar over at synden finnes. I Samtiden har man ikke språk for å snakke om den. Den danske gymnaslæreren og ateisten Søren Poulsen etterlyste i en kronikk i Kristeligt dagblad noe av det samme. Poulsen skriver – gjengitt av Jan Christian Kjelland i Vårt Land -  i kronikken «Giv mig min kristne synd tilbake»: «Mens den kristne ser synden som det, der adskiller menneskelivets mangler fra gudsrigets ideelle verden, lider nutidens sekulære menneske under den vildfarelse, at individet ubetinget er i stand til at nå, hvad det sætter sig for. Det er en tragedie, som gør især unge mennesker sårbare og ensomme».

Man kan tenke seg at med begrepet synd ute av samfunnet har vi fått et friere samfunn, der vi slipper den evig dårlige samvittigheten. Men - tenker jeg i blant - slipper vi den egentlig, eller er vi bare tvunget til å undertrykke den? Det vi i sin tid lærte om synd, var noen «kjøreregler» som gav - i alle fall noen av oss - en slags stabiliserende ballast i livet. Det var som når foreldre setter noen grenser for barna, så de for eksempel ikke løper ut i trafikken og blir overkjørt. Min far levde livet sitt etter Bibelen, og han står fortsatt som det beste mennesket jeg noensinne har kjent. Det var aldri lett å følge i de fotsporene. Johnny Cash synger om å leve for en kvinne i «I Walk The Line», men sangen er blitt et symbol på hans kamp for å leve med Gud. «Because you’re mine, i walk the line».

Vi har kanskje feiet synden ut av huset, men har det gjort oss til bedre mennesker? Ifølge Wikipedia er synd «ord og/eller handling som står i et motsetningsforhold til det guddommelige vesen, virkelighet og vilje. Sagt på en annen måte står det i et motsetningsforhold til Guds hellighet». Vi lærte en gang at vi skulle strebe etter å bli som Jesus, selv om vi aldri ville bli helt uten synd.  Hvis man i dag - i en ekstremt foranderlig tid - vil finne noe som fortsatt står fast, nytter det da å søke til Kirkens Gud? Han har jo forandret seg i takt med tiden. Eller har han egentlig det? Er det heller menneskene som har forandret Gud? Christian Refsum har skrevet boka «Kjærlighet som religion», der han sier at «vi erstatter den ubetingede kjærligheten fra en kristen Gud, med den skjøre kjærligheten mellom mennesker. Det gjør oss sårbare.»  

Er det blitt slik at kristne menigheter i dag lider av avmagring, fordi skyld – og dermed også tilgivelse - er tatt ut av virksomheten? Eller holder de egentlig på som før med synder og tilgivelse; men lar det skje på bakrommet, mens de feiger ut utenfor kirkedøra i et sekulært samfunn?

Jeg er ikke så opptatt av ekteskapelige former, syn på helvete eller om jeg med god samvittighet får drikke min vin, men om en foranderlig Gud fortsatt eksisterer.

 

*Tema kommer opp på Protestfestivalen i september.

 

 

Gå til innlegget

Ekte hypokondere går ikke til legen

Publisert over 3 år siden

I dag på 1. april står Gudrun Svensson fra Kristiansand fram i Dagbladet med hvordan hun ble kvitt helseangsten. Det er ingen spøk, men blodig alvor for de fleste av oss.

«Hold deg unna media. Les ikke artikler om sykdom i avisene. Ikke google symptomer. Kjenner du på noe – legg det vekk i to uker før du går til legen. Ikke bry deg om kroppens signaler,» er rådet hun tok til seg for å bli kvitt helseangsten.

Men i Kristiansand avis samme uke skriver hun om slanger, de slangene man drar gjennom tarmen hos legen for å avdekke alvorlig sykdom. Det var skremmende lesning. Sånn sett burde jeg ikke lese det hun skriver i avisen. Men hun er modig som turde gjøre det, for tarmen min oppfører seg enda rarere enn det hun skriver om sin i avisen.

For å lage skikkelig trøbbel for oss hypokondere laget samme avis en 2-siders sak på de neste sidene om jobben i et begravelsesbyrå. Jeg burde selvsagt ikke lest den.

I går fikk jeg et nytt panikkanfall for alvorlig sykdom. Det kommer ikke av seg selv, man får ofte vondt et sted først, og så begynner fantasien å øke på, til den når uante høyder. Jeg måtte legge fra meg arbeidet og storme ut på løpetur, for i dette tilfellet har det hjulpet før.

Gudrun gjorde som de fleste hypokondere, hun løp til legen når noe var galt. Det samme gjør Jan Eggum som jeg diskuterte helseangst med for noen år siden. Men jeg spør stadig meg selv om man egentlig har ordentlig dødsangst om man løper til legen for å finne ut?

Prinsippet er forståelig. Man vil komme seg fort nok til utredning for å være tidlig nok ute til å redde livet. Jeg har en bror som følger det prinsippet. Men for oss som lider av dødsangst er det fantasien som løper løpsk. Jeg har pleid å si at jeg hopper heller utfor 10. etasje i ei blokk enn å ta en blodprøve. Når man hopper går det fort over, men å ta en blodprøve for så å gå å vente på dødsdommen er en grusom tanke. Helt uutholdelig faktisk. Har man sterk nok helseangst er man nemlig sikker på at det er dødelig. Hvis man ikke er sikker, tør man i alle fall ikke ta risikoen.

Sist jeg tok blodprøve var i 1983, det begynner å bli en stund siden.

Ingvard Wilhelmsen som stiftet og driver Hypokonderklinikken i Bergen har gitt gode råd som har hjulpet mange. Også meg. Rådene om å holde seg unna media, ikke lese artikler om sykdom i aviser eller google symptomer har jeg fulgt temmelig slavisk etter TV2-dokumentaren jeg deltok i, der jeg var i timer hos Wilhelmsen. Jeg trenger ikke tenke to uker før jeg går til legen, men må vente til symptomene går over av seg selv. Noe vender stadig tilbake. Det blir man vant til, men plutselig kommer en uventet frykt, slik som i går.

Jeg synes hypokondere som løper til legen for å teste seg er ekstremt modige. De tror de skal dø, og går for å få bekreftet det. I mine rare øyne lider de ikke av helseangst, men selvsagt gjør de det.

Jeg har noen leveregler etter 40 år som hypokonder. Les aldri om sykdom i aviser eller på nett. Jeg som må lese 6-7 aviser daglig og også lese på nett sliter med det, men har likevel stort sett klart å ikke fordype meg i det jeg leser, slik jeg gjorde før.

Lev livet som om det var siste dagen. Nyt dagene. Gjør noe til daglig som du brenner for. Selv kunne jeg aldri hatt en «vanlig» jobb. Musikk på øret er som «musikk i øret» når man får et panikkanfall. Jeg bruker det også hos tannlegen for å ikke bli anspent eller besvime.

Etter å ha prøvd alt, også psykologer, er Ingvard Wilhelmsen den som har hjulpet meg mest. Det faktum at han er lege, samtidig som han ber meg gi blaffen i symptomene, har vært befriende.

I motsetning til Gudrun Svensson er jeg ikke kurert. Det blir jeg neppe noen gang, for helseangst handler for meg om at døden kommer etter livet. Jo eldre man blir jo mer øker sjansen for at man blir alvorlig syk eller dør. Jeg klarer ikke lure meg selv til å tro noe annet. Livet er meningsløst fordi man vet at det er sånn, men livet kan også bli fantastisk meningsfullt hvis man utnytter det til fulle hver eneste dag. Har man barn som fortsatt er barn, er det en vidunderkur i seg selv, for ingenting gjør en så glad enn de må øyeblikkene med dem.

Jeg tror på at det er noe mer etterpå, men takler ikke tanken om kroppens forgjengelighet. Derfor passer genseren jeg ofte går med veldig godt. «Feeling Mortal» står det på den.

Ideelt sett vil jeg bli en frossen «statue» på Mount Everest.

Hans Børli er nådeløs når han sier det på denne måten:

«Mennesket er bare en figur
av knokler og kjøtt
En kropp
som snart skal gå i forråtnelse»

Til tross for at jeg er meg selv så bevisst menneskets skjørhet og skjebne har jeg likevel klart å få til et meningsfylt, rikt og eventyrlig liv.

Jeg er ikke «løslatt» hypokonder. Jeg går fortsatt til legen bare for å prate. Jeg sitter på do i mørket og holder meg unna lesestoff jeg ikke bør lese. Men jeg vil påstå jeg har aldri har levd så intenst i hvert sekund som jeg har gjort de siste årene. Jeg må bite tennene sammen for å skrive det, for plutselig kan det snu.

Den svenske bluessangeren Rolf Wikström oppsummerer det best:

«Jag är glad
att jag lever denna dag
Det finns så många som är döda
Kunde lika gärna varit jag»

Gå til innlegget

Han vil redde mannen

Publisert over 3 år siden

Jonas og Hadia vil redde den norske mannen. Ja da, det trengs. Mannen er jo ikke i stand til å redde seg selv, så da så.

Hva er vel en mann uten en kvinne. Det er nemlig menn uten kvinner som sliter, men dette har visst ikke Jonas og Hadia forstått. Skilte menn dør årevis før sine gifte kjønnsbrødre. Helsa har stupt, han er sykemeldt og har meldt seg delvis ut av samfunnet.

Jeg har sett så mange av dem mens de er i live. Duknakkede, med spriten i en bærepose, eller på tur gjennom parken, svarte rundt øynene.

Derfor er det helt på sin plass at Jonas & co tenker på mannen. Men det Jonas ikke har forstått er at når dama kommer inn i bildet viskes mannen ut. Det akter ikke Hadia fortelle.

Balansegangen er nemlig komplisert.

For en eller annen gang stikker dama. Det skjer for omtrent halvparten av mennene som finner seg dame. Når dama stikker mister mannen livsmotet. Det skjer omtrent sånn:

- Jeg vil skilles.

– Nei, er du gal, vi har det jo så bra. Tenk på ungene.

- Nei, det har gått dårlig lenge, du har bare ikke fulgt med i timen.

– Jeg vil ikke skilles.

- Dessverre, jeg tar med ungene. Ha det!

Dermed sitter han der. Livet er slutt. Finito. The End.

Da er det vel ikke så rart at mannen er i krise.

Vi menn blir tøffelhelter. Vi har to valg. Enten hører vi på damene. Eller vi lar dem stikke.

Så sitter vi der. Når ho stikker har vi for lengst kuttet kontakten til de få kompisene vi hadde. Dermed er vi helt alene i verden.

Damene derimot, har det sabla nettverket.

Nå vet vi hva som skjer med de som blir forlatt eller alltid har levd alene, men hva med de som føyer seg? Vi vet alle hva som skjer om de smetter seg inn forbi. De tar over. De tar styringen. Ingen over. Ingen ved siden.

I dag har jeg vært sur som ei eddikkrukke. Dama vet at jeg har flyskrekk men like fullt har hun fått meg ut på flytur. Ikke bare en, men tre fly på en dag. Fullstendig galskap. Når selv sånne gjennomgode damer som dama mi styrer løpet sier det seg selv hva mannevonde damer kan finne på, om de bare får fatt i nøkkelen til det rette kontoret.

Noen er rett og slett betongdører, men med knallrøde lepper og skravling på inn og ut-pust så går det så det suser. De tar seg av alt. Visste du for eksempel at kvinner tar seg av nesten alt som har med døden å gjøre. De renser, pleier, steller, vasker og ordner opp. De har rett og slett betongnerver.

For en stund siden fant dama ut at vi skulle besøke familien i Finland. I påska. Ja, du hørte riktig. Midt i den tida når skiløypene legger seg som silketeppe over fjellene og sola varmer oss mer enn de deiligste damene klarer.Påska er hellig for meg. Korsfestelsen, oppstandelsen jo da, men skiskoa står allerede under varmepumpa, kjeksen knaser og kakaoen lukter allerede.

Jeg skal love deg det ble oppstandelse når påska sto for fall. Fly var out of the question.

Jeg forsøkte å fortelle henne pent og pyntelig at jeg alltid har vært tidlig ute med å fortelle damer i livet mitt at påska er hellig. Superhellig. Det er den deiligste tida på året.  I påska er det oppover- og nedover ski. Sånn har det vært i alle år. Ikke en gang en ny verdenskrig hadde fått rikket på det.

Bortsett fra dama. Knallharde forhandlinger måtte til og de endte med deling. Jeg vant altså den første kampen, fordi deling er ytterst sjelden når man forhandler med damer. Første del i Finland. Andre del på fjellet.

Så nå er jeg så pissredd at jeg blir utilregnelig og utilgjengelig for en stund. «Mot flyskrekk» står det på pilleboksen, jeg som alltid har stolt på vinens vidunderlige evner når jeg skal ut å fly.

Jeg feiget ut. Våget ikke møte opp pussa hos svigermor i den finske bibelbygda.

Nå er Jeg sur fordi dama er så irriterende rolig. Ho er fryktløs. Damer har det med det, de eier ikke frykt.

Jeg husker Kris Kristofferson fortalte meg en gang at kona Lisa hadde holdt han i live. Nå fyller han 80 men han mente han ikke hadde gener til å bli 70.

Tro meg, jeg har sett dem og vet han snakker sant. Takk Gud for Lisa.

Dama her derimot forsøker å ta livet av meg ved å putte meg opp i et fly. Jeg har gitt klar beskjed om at skal dama ha meg opp i fly skal ho pine meg være redd sammen med meg. Men nei da. Ho smiler bare. Jeg skal sitte der som en skvetten teiting å skjelve av skrekk. Mens hun, hun skal nyte utsikten.

Men jeg har svoret hevn. Hun skal til Prekestolen i sommer. Det er out of the question, sier hun. Men jeg skal se henne redd. Jeg er jo mann. Hun skal være mer redd enn meg når det gjelder noe. Spør meg etter sommeren hvordan det gikk.

Hvis dere hører om et fly som måtte nødlande på grunn av en gærning om bord. Ikke spør en gang hvem det var.

Derfor rant det over når Jonas og Hadia stakk hodet frem i tabloiden. Når har de folka der noensinne brydd seg om mannen? Jeg bare spør!

Først jagde de damene ut av huset med å fortelle at de skulle jobbe. Når de ikke orket mer av både mann og jobb overlot de ungene til damene som stakk.

Stakkars mannen.

Nå hevder de mannen har større rusproblemer, er overrepresentert på kriminalstatistikken. Andelen sysselsatte menn i Norge har falt siden 80-tallet, og kvinner har dominert høyere utdanning i 30 år. Menn har også tre ganger høyere risiko for selvmord og 95 prosent av de innsatte i norske fengsler er menn. Bare halvparten av norske gutter fullfører videregående på normert tid.

Arbeiderpartiet vil nedsette mannsutvalg. Der vil jeg sitte. Da skal de få ei hjemmelekse.

Jeg skal dra inn Ole Paus. Ikke gjør som mora di sier.

Når har de to løftet en finger for menn etter samlivsbrudd? Det er ikke mine ord, men en som skrev på fjesboka etter å ha lest samme avis som meg.

Menn har faktisk tapt i det øyeblikket vi blir født. Vi har rett og slett feil kjønn. «This is a Man’s World,» men den er ingenting uten damer. James Brown skjønte det og fant ut han bare kunne leve livet til fulle. Damer bestemte jo resten likevel.

Mannens verden er utopi. Vi liker å tro at vi er noe. Vi setter titler bak navnet vårt. Direktør. Leder. Alt er bare et spill.  Livet er damenes aften. Hver kveld er damenes aften. De bestemmer hvor vi skal gå, når vi skal gå, hvem vi skal være sammen og hvordan vi skal te oss, kle oss.

En venn av meg sa en gang at hvis du går imot dama stikker hun og da mister du ungene. Ja, sånn er det, så når Jonas og Hadia ikke vet hvorfor det går så dårlig med mannen så har de fått svaret her og nå rett i fleisen av meg.

Enten er vi forlatt eller innsatt.

Det er bare å resignere. Innfinne seg med at sånn er det.

Til slutt ender vi på skraphaugen. Alt for tidlig, selvfølgelig.

Før det, skal jeg opp i et fly. På grunn av ei dame.

Dsjiiisseeessss!

Gå til innlegget

«Brennende» og utbrent i møte med Gud

Publisert over 3 år siden

Tro er aldri enkelt, det er så fundamentalt at det må jo bli utskeielser. I løpet av et kort menneskeliv må mange av oss finne knagger å henge meningen med livet på.

Derfor er det ikke unaturlig at mange av de som fant veien til Jesus som ung ikke bare putta han i lomma og gikk videre. Nei, vi lot han styre hele livet, for det var jo det som var meningen å fortelle flest mulig at han fantes og at døden egentlig ikke eksisterer om man bare tror.

Nå har det stormet rundt fortida en stund. Trosbevegelsen og andre karismatiske retninger har kommet frem i lyset fordi skadeskutte ungdommer i mer moden alder har sluppet katta ut av sekken.

Les Hans Eskil Vigdels første innlegg: Jesus Revolution var ikke det jeg trengte

Les Hans Eskil Vigdel: Brev til et brent barn

Rut-Helen Gjævert som sto bak serien «Frelst» på VGTV har gjort noe viktig, for uansett hvordan vi vrir og vender på det kan vonde opplevelser aldri bare puttes i en skuff og forbli der. En eller annen gang kommer de frem i lyset og vi vet det gjør oss godt, selv om det er vondt.

Les Paul Hockley i Jesus Revolution sitt svar til kritikerne

Les Stephan Christiansens svar til kritikerne av Jesus Revolution

Når man går fra «brennende» til utbrent får man mange spørsmål i etterkant. Hva gikk galt? Var alt bare placebo? Hvorfor varte det ikke? Hvorfor brant man ut hvis det var meningen og hvordan kunne lederne gjøre oss vondt på denne måten?

Plutselig kommer flere historier frem i lyset, fordi noen begynte. Svein Aksel Nakkestad og Eilif Tveit i Misjonsforbundet har skrevet om hvor viktig det er at Rut-Helen tok opp denne problemstillingen med å gå fra å være «brennende» til å bli utbrent.

I dagens Vårt Land skriver artist Bjørn Aslaksen artikkelen «Halvbror i Herren», der han utdyper hvordan han ble ferdig med menighetsliv etter tida i trosbevegelsen. Han beskriver det på denne måten: «Det er ikke å ta for hardt i å si at en del av oss som var med i trosbevegelsen på 80- 90-2000-tallet, ble utsatt for åndelige og sjelelige overgrep».

I dagens VG skriver sønnen til pastor Jan Aage Torp, Anders Torp, at han ble utsatt for 27 demonutdrivelser. Han har tatt et kraftig oppgjør med sin fortid og skrevet boken «Jesussoldaten». Han skriver om frykt for helvete og konstant dårlig samvittighet. I dag har han snudd seg bort fra Jesus som han trodde så sterkt på og tror ikke lenger.

Ofte kommer det frem mye mørke i lyset når det først er i gang, men jeg har lyst til å nyansere dette helsvarte bildet av en tid der vi var lettlurte, unge og kanskje naive. Jeg satt selv midt i det fra 1983 til 1989 og har mange «sår» som ikke er leget etter det som hendte. Men mine «sår» handlet ikke om at vi var del av noen slags form for regime.

Jeg så demonutdrivelser, folk som ramlet i bakken og det mange i dag vil kategorisere som alt fra placebo, svermeri til galskap.

For meg var det meste av dette positivt. Helt siden 12-årsalderen har jeg hatt en intens dødsangst som har gitt utslag på flere måter. Angst er ikke noe man ønsker seg. I disse årene var jeg helt fri for redselen. Det skyldtes kanskje at jeg var så oppslukt av å frelse andre, eller at jeg var så nær Vår Herre at jeg ikke tenkte på det.

Tida i denne bevegelsen husker jeg tilbake på som noe godt. Jeg var fryktløs, sterk og hadde gode følelser. Mens 80-tallet ellers bød på alt det grumset jappatida krevde av oss, ble trosbevegelsen et oppholdssted som gav oss fred og engasjement.

Denne tida var også tida for gode vennskap, mange av dem holdbare også i dag. Selv om mange forsvant ut og bort er mange av de jeg traff fra dette miljøet blant mine aller nærmeste venner.

Ingen av dem svermer lenger og du klarer ikke skille dem ut fra resten av samfunnet. De drikker øl, tar seg en røyk og går på konserter. Flere av dem er skilt, noen av dem har en annen tro, men mange har beholdt gudstroen etter opplevelsen med trosbevegelsen.

På mange måter mye til felles med de som var med i vekkelsen forut, Jesusbevegelsen på 70-tallet.

Vi må ha dyp respekt for de som brant seg ut, de som mistet mye i dette og de som fikk dype sår slik som Anders Torp. Kommer man for nær ilden kan man brenne seg.

Samtidig var det nok flere som har klart seg forbausende bra.

«Å brenne for noe» er positivt.  Å brenne for noe trenger ikke bety svermeri. Det er bra å brenne for noe, og det vi gjorde var å brenne for Jesus.

Er en toppidrettsutøver som Ole Einar Bjørndalen «svermerisk» fordi han har gitt alt for skiskytinga i mange år av livet sitt? Er jeg svermerisk fordi jeg har satset alt på Protestfestivalen de siste femten åra? Jeg tror at hvis man virkelig brenner for noe, svermer for noe, er det naturlig at man ønsker å satse alt.

Jeg har også vært utbrent, da jeg satset alt på nærradiobransjen. Klarte ikke ta i en mikrofon på ti år.

Det var med et visst vemod jeg leste om Bjørn Aslaksen, som var fremtredende i den tida, men jeg kjenner meg igjen. Jeg blir skeptisk til menighetsliv, men ikke fordi man kan bli «oppslukt» av sterke ledere. Den tida tror jeg er forbi.

Jeg er skeptisk fordi man gjennom livet oppdager at de fleste mennesker har både positive og negative sider. Dessuten er vi flokkdyr, og i en flokk med mange forskjellige personligheter vil alltid noe kjennes feil. Min tro er ikke lenger sterk, men vaklende. Likevel er den stø fordi jeg ikke finner noen alternativer å leve etter.

Livet må ha en mening, Pascal skriver at «vi er latterlige som finner ro i selskap med våre medmennesker, som er elendige som oss, maktesløse som oss. De kan ikke hjelpe oss. Vi skal dø alene. Derfor må vi handle som vi var alene».

Jeg har sansen for Pascal. I motsetning til Foucalt, Feuerbach, Nietzsche, Santayana, Mill, Dawkins, Russell, Brecht, Rand, Hume, Camus, Freud og Chomsky klamret han seg til håpet om noe mer. Han ville heller tro at Gud fantes og så ta feil, enn å gjøre som disse filosofene og tenkerne.

Intenst engasjement, svermeri om man vil kalle det det, det å «brenne» for noe har alltid den faren med seg at man kan brenne ut.

Hvis ledere har gjort noe feil må de være voksne nok til å be om unnskyldning.

Hvordan balanserer man når man vil ofre alt? Det er det kompliserte spørsmålet som aldri finner de rette svarene. 

Les også Erling Rimehaug: Innta landet

Les også Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren

Les også Helge Simonnes: Oppgjør med usunn teologi

Les Helge Simonnes: Nei til Jesus-soldater

LES OGSÅ: Ingvild Ofte Arntsen: Offetlige oppgjør trengs

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5521 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3740 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1334 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1221 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1179 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1087 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1086 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1001 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere