Svein Inge Olsen

Alder: 56
  RSS

Om Svein Inge

Anarkistisk liberal konservativ hypokonder med legeskrekk. Er redd for det meste og tør alt som ikke er farlig. Har skrevet bøker om Setesdalskjempa, Kris Kristofferson og gitt ut dikt på 40 årsdagen. Har også vært redaktør for diktantologi om fraflytting og gitt ut slektsbok fra Loppa. Er svoren fotballtilhenger med Start og Sheffield United som favorittlag. Har arrangert flere festivaler og konserter og stått bak plateutgivelser som ”Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk”. I august kommer Fight Apathy, en dobbelutgivelse til støtte for Protestfestivalen, en 10 år gammel festival han lever og ånder for. Har skrevet en rekke artikler og bok/plateanmeldelser i aviser, som Vårt Land. Gammel nærradiomann fra 80-tallet, med ekte kjærlighet for alt som handler om 70-tallet. Forkjærlighet for gamle westernfilmer, country og bluesmusikk og kakao med krem. Er gift og har 3 barn på 16, 4 og 1 år. Bosatt på palmekysten. Jeg vil være litt til og fra her hvor den mest aktive perioden nok er på høsten og vinteren. Med to små barn og ansvaret for en festival i september tar det veldig mye tid.

Følgere

Frihetens fanebærer

Publisert rundt 10 år siden

Det er 40 år siden 1969, da friheten gjennom musikkfestivalen Woodstock slo ut i full blomst og ble en drivkraft for en hel bevegelse. Foregangsmann for hippiebevegelsen og frihetstenkerne var William Blake, en revolusjonær billedkunstner og dikter som levde fra 1757 til 1827. I dag er Blake gravd frem fra historiebøkene – I Norge først og fremst takket være Geir Uthaug – og Kris Kristofferson synger fremdeles sangene sine. ”William Blake ble en eksplosjon i livet mitt,” forklarte den snart 73 år gamle låtskriveren, poeten, sangeren og skuespilleren. I samme åndedrag nevner vi den politiske aktivisten Kris som kanskje ikke er fullt så kjent. Han bruker enhver anledning til å snakke om frihet og menneskerettigheter. Det er 40 år siden han skrev ”Me and Bobby McGee” og andre klassikere som ”Lovin Her Was Easier”, ”To Beat the Devil”, ”Help Me Make it Through the Night” og ”Sunday Mornin Comin Down”. Sangene ble til etter at kone og barn hadde forlatt byen, og han oppdaget at han følte seg mer fri enn noen gang, men samtidig mer bundet enn noensinne.

Mennesket er preget av motsetninger sa Blake (og Kris). Uten motsetninger finnes ingen utvikling, og det vonde kan gjerne være godt. ”To Beat the Devil” dedikerte han til Johnny Cash og kona June Carter som hjalp han å se hvordan beseire djevelen. Det er blitt uttalige sanger siden den gang, og fremdeles holder han på. I løpet av sommeren kommer det nye albumet ”Starlight and Stone”. Han er også en aktiv skuespiller mer nesten 100 filmer på samvittigheten. De mest kjente er nok ”A Star Is Born” med Barbra Streisand” (1976), ”Pat Garrett and Billy The Kid” (1973) med James Coburn, ”Lone Star” (1996) og Blade- trilogien. I Norge ble han nærmest kultfigur for oss som vokste opp med trailerfilmen ”Convoy” (1978). I desember er det premiere på den norske filmen ”Yohan – barnevandreren, der han innehar rollen som gamle-Yohan.

Han sluttet å drikke for lenge siden, har åtte barn og er lykkelig. Han er også den moderne tids William Blake, og følger i sporene til den engelske kunstneren. Kristofferson ble betatt av Blake mens han studerte ved Oxford på slutten av 50-tallet. I likhet med Blake møter han stadig sin kreativitet gjennom vaklingen mellom det gode og det onde. Om Blake var en dypt religiøs mann så møtte Kris kristendommen i Nashville på begynnelsen av 70-tallet. Hendelsen fikk han til å skrive en av historiens store gospelsanger ”Why Me Lord, som blant annet er spilt inn av Elvis. I en bok fra 1976 hevder forfatteren at mange tror Kris er personen i sin egen sang ”The Silver Tongued Devil”, og virkelig det er et passende navn. Dette blir som en kontrast til vikelighetens Kris og de mange helterollene han har på lerretet. Selv er han opptatt av at vi alle innehar den dobbeltrollen hvor vi vakler mellom det gode og det onde. Og Kris hater masker..

Kris Kristofferson er sett på som radikal i amerikansk sammenheng, og er kjent som ei urokråke. – det er sannsynligvis derfor jeg identifiserer meg så sterkt med Blakes poesi, sier han om den saken. Han meldte seg selv til Vietnam, men trodde helt og fullt på målet om å kjempe for demokrati og frihet. I etterkant har han kritisert landet sitt og følte seg lurt. Han reagerte kraftig da landet hans blandet seg inn i Latin-Amerika, og brukte intervjuer og konserter til å refse sitt lands regjering. ”Thirld World Warrior” (1990) er en ren politisk plate og det kan neppe skyldes annet enn hans nåværende respekt og posisjon som fikk Polygram til å gi det ut. Kristofferson hyller frihetsforkjempere som Mahatma Gandhi og Martin Luther King i flere av sangene sine. Det er likevel Kristus, radikal i vår tid som er den han vil vi skal bestrebe oss å leve etter. I et intervju med norske Filmmagasinet for tretten år siden innrømmer han alltid å ha vært fascinert av Jesus, og sier videre. – Jeg snakker ikke så mye om det som såkalt dypt religiøse folk gjør men konseptet om Frelseren har stått sentralt for meg så lenge jeg kan huske. Hans siste fristelse kan a vært et av de definerende øyeblikkene i den reisen. Jeg er spesielt opptatt av hvordan vi gang på gang lar historien gjenta seg, som med Che Guevara og andre.

Frihetsjakten har kostet. Han har blitt stemplet som kommunist for sin ”anti-amerikanske virksomhet”, og oppsagt på alle bauger og kanter. Managere, plateselskap og Hollywood-agenter rev kontraktene i filler. Men han synger fremdeles med innlevelse: ”If you won’t hurt me, you won’t be the first or the last in a lifetime of many mistakes/ but I won’t spend tomorrow regretting the past / for the chances that I didn’t take”. Når det er sagt har han aldri angret på sitt engasjement for menneskerettigheter.

Selv om han er dypt engasjert i religiøse og politiske spørsmål, er han likevel først og fremst kjærlighetens poet. Han ble sitert av hippiebevegelsen og førti år etter synges det antakelig minst en av sangene hans hver kveld i en middels stor norsk by som Kristiansand. Han skriver for poetisk, for levende, for utypisk til å være en vanlig låtskriver, og selv den tapte kjærligheten blir vakker.. Bobby Bare har sagt dette: Kris is a poet. He has some of the greatest songs i’ve ever heard. He makes them flow. He is more like a bedroom poet. He takes it into the bedroom. Filmjournalisten Knut Holt mener alle tekstene burde vært i egne diktsamlinger. Åge Aleksandersen sier dette: Kris er for meg det uttrykket vi her kaller ”heilved”, som betyr at da er det veldig i orden, at det er helstøpt. Det er et uttrykk som betegner noe av det beste som finnes. Kris har utvilsomt vært en av mine veivisere og inspiratorer, og han er som en mystisk figur og en historieforteller jeg har stor sans for.

han lever etter sine egne vers: Tell the truth. Sing with passion. Work with laughter. Love with heart. I sangen Casey’s Last Ride synger han om det iskalde storbysamfunnet og i Johnny Lobo om indianeraktivisten John Trudell som mistet familien sin i en mordbrann. Han har vært opptatt av å få fri indianeraktivisten Leonard Peltier, som har sittet fengslet siden 1976. han støttet sandinistene i Nicaragua, kampen for å befri Nelson Mandela og reagerer når USA med våpen har blandet seg inn i andre konflikter, som i Irak. Han har støttet Cesar Chavez, lederen for de meksikanske dagarbeiderne, og han sa i intervjuet med Filmmagasinet: - Jeg stiller opp for dem til de kaster jord på kistelokket mitt. Her avslutter han igjen et intervju med å sitere Blake. – Har du fått redskapen, er du nødt til å bruke den. For meg har livet alltid vært et spørsmål om plikt, i ordets rette betydning. Å ikke ha levd det livet jeg gjorde, ville vært et svik. Her i landet har han engasjert seg for Protestfestivalen i Kristiansand, som i år feirer 10 år, mye takket være Kristoffersons engasjement.

I forkant av teksten til ”Burden of Freedom” fra 1972, en sang direkte inspirert av Blake, skriver han følgende: - jeg kan se hvordan hele livet blir som en kamp for personlig frihet – frihet for en ytring. Jeg har kommet meg ut av flere såkalte ”sikre” liv som ble programmerte for meg av andre og i hvert tilfelle – når jeg gjorde det – var følelsen oppmuntrende, som et fritt fall, og litt skremmende. Alt dette dreide seg om å tillate seg å være den man er eller skulle være, og jeg tror det er en kamp for hver av oss.

Kristofferson har overlevd, men har sett de fleste av sine nærmeste venner dø. Sist nå gjaldt det den aller nærmeste - da gitaristen, vennen og låtskriveren Stephen Bruton døde etter lang tids kamp mot strupekreft.

Mens vi venter på det nye albumet (som Bruton deltar på) kan vi konstatere at det er førti år siden friheten var et annet ord for å ikke ha noe igjen å tape. Vi er på evig jakt etter frihet. Kristofferson har flere av oss med i jaktlaget. Lyrikeren og hippiebarnet Tove Lie, som døde i 2000 skrev dette diktet om friheten:

Hvem kan se friheten i øynene

Uten å skjelve – som å løfte kloden

-         Veien til friheten

Er ikke brøytet, og blir det aldri

-         som å skape et land

lettest er å gå

der alle går

den tyngste vei går til din egen frihet

og bare den

fører til mennesket

(Fra ”Lotus” 1972)

Gå til innlegget

Hjelp, det er sommer! Katten stikker!

Publisert rundt 10 år siden

Det er snart sommer, og dilemmaet om katten min Festus oppstår igjen. I dag ble nabokatten funnet i veikanten. Hva som er skjedd med den vet vi ikke, men det var antakelig en bil. Det er andre gang på ganske kort tid de samme naboene har gravlagt en katt. Det er særlig trist for barna som ofte er grunnen til at man har kjæledyr. Døde katter kan frembringe hjerteskjærende scener hos små barn. Selv liker jeg ikke døden, enten det gjelder dyr eller mennesker, og gikk en omvei da jeg så den. Like fullt har jeg en katt, en såkalt abyssiner, som kostet en del penger å kjøpe. Vi har hatt den innendørs hele tiden, både fordi det er en rasekatt som ikke er så vant til å være ute, men også fordi jeg ikke vil den skal ende opp som katten til naboen. De aller fleste har katter som løper ute, med den frihet det gir både for husfar og katt. Noen, som oss, har innekatt. Det er mer min skyld enn hun jeg er gift med, som gjerne kunne sendt katten ut i natten.

På sommeren oppstår et dilemma. Vi har åpen verandadør og ofte åpen gangdør. Da ser Festus sitt snitt til å stikke ut for å lukte på blomster og oppleve verden. Det går alltid greit og han holder seg stort sett i nærområdet. Men vi merker jo at jo mer katten er ute jo mer vågal blir den. Han er annerledes enn de andre kattene, fordi han tilhører en egyptisk rase, som ofte kan forveksles med andre dyr. Han kan nok også være fristende å stjele, for de som har sånne tanker.

Vi har innarbeidet et slusesystem slik at ikke Festus skal løpe ut. Når ytterdøren går opp må døren fra stue til gang være lukket. Når verandadøren er oppe må han være i kjelleren. Når kjellerdøren er oppe må han være i resten av huset.

Dette systemet fungerer med litt tålmodighet de fleste årstider. Ja selv guttungen på 4 år har lært seg systemet, selv om han glemmer det i blant.

Men hva gjør vi på sommeren? Det er ikke lett. I fjor hadde vi en ekstradør med netting ut til verandaen slik at vi kunne lufte uten at Festus stakk av. Nå er den døren borte. Den funket ikke slik vi ønsket heller. For når den døren sto i veien gikk vi sjelden ut på verandaen og ble i stedet inne. Men alle dører står jo mer eller mindre på vidt gap på sommeren. Det skyldes både varmen innendørs og at vi ferdes mer utforbi. Det betyr i realiteten mange mulige lufteturer for Festus. Det betyr også mange mulige farlige situasjoner, som kan ende i at Festus forsvinner eller møter en bil i veien.

Noen som har forslag til hva man gjør?

Gå til innlegget

Kristiansen Vs Henriksen

Publisert rundt 10 år siden

KrFs fremste ungdomsrepresentant i Kristiansand Steinar Kristiansen har sagt opp jobben for å kjempe for verdiene. Han er gift og har barn, men tar likevel det vågale valget å leve på oppsparte midler ut året. Det i seg selv er beundringsverdig. Få tør ta slike valg for det de tror på.

Kristiansen er kjent som den kanskje mest konservative i byen. Han har et korstog på gang mot Arbeiderpartiets Kari Henriksen, som han mener ønsker å avkristne landet. Kristiansen er fra Flekkerøya, der KrF virkelig har hånden på rattet i det meste som foregår. Nå føler han både øya og byen og hele landet truet av sosialistene fra Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet.

Det som forundrer meg er at han vil bruke så mye ressurser for verdiene sine i et parti som er den sikreste garantisten for fortsatt Jens Stoltenberg-regjering. Det er mange underlige ting vi utenforstående ikke forstår oss på. Blant annet at KrF vil ha sentrumsregjering med ultraliberale Venstre, som nesten er mer liberale i verdispørsmål enn både Ap og SV. Noe annet er at man i KrF tror at det skal være mulig å få til en regjering med H, men uten FrP.

KrF fremstår som en merkelig sammenblanding av konsekvens og inkonsekvens. De er tydelige på verdiene sine, men er også tydelig på at de vil fronte dem sammen med partier som er dypt uenige med dem om dem, som H og V.

Hvis vi kikker litt på Høyre, er det like fullt en gåte hvordan KrF kan ønske samarbeid med dette partiet. Fattigdom er Høybråtens fremste kampsak, men Høyre har jo alltid stått frem for individualisme og vært de rikes parti. Større forskjeller mener mange er en konsekvens av høyrepolitikk.

Så sitter vi helt til slutt igjen med Fremskrittspartiet, som gang på gang har vist seg å være Kristelig Folkepartis beste venn. Partiet fronter kristne verdier, de er langt på vei enige om kontantstøtte og fremfor alt var de det eneste partiet som sto brask og bram sammen med dem mot den nye ekteskapsloven.

For folk flest høres kombinasjonen FrP + KrF ut som to som er veldig glade i hverandre, men kanskje kjærester som ikke vil fortelle noen at de er kjærester. Kanskje litt som når tenåringen blir sett av mor med sin første kjæreste og hun spør om han har fått kjæreste. Nei, er du gal, svarer tenåringen.

Foran valget til høsten er det rart at Steinar Kristiansen ikke ser tegningen. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet blir de to største partiene. Det er like sikkert som at jorda er rund. Dermed blir det valget mellom Jens og Jensen. Problemet er at Kristiansen og partiet hans har sagt seg uinteressert i begge.

I hele sommer skal Kristiansen prioritere et Soria Moria slott han neppe tror på selv foran ferie, familie og venner. Og om han likevel skulle tro på noen lurer jeg på hvilken av sammensetningene han tror på? Bortsett fra Gud selvsagt.

Det spørs om ikke Kari Henriksen kan ta sin ferie med knusende ro. Eller kan hun det? Hvis Kristiansen gjør en god valgkamp for verdiene er det nok Jensen som får stemmene, ikke Jens og ikke Kristiansens parti.

Kristiansen tilhører de konservative i partiet, og vinner Jensen – og verdiene de har felles - vinner Kristiansen.

Da er det kanskje ikke så viktig at KrF blir stående på sidelinja.

Gå til innlegget

Valget mellom pest og kolera

Publisert rundt 10 år siden

”Om vi vil for mye for barnas beste, kan vi skape et samfunn som virkelig er skadelig for barn, mener filosof Einar Øverenget. Han er ikke alene om på påstå dette. Juristen Ulrik Sverdrup-Thygeson skrev et innlegg i Klassekampen om den nye barneloven. Det er opprør i Norge, på så mange felter i det regjeringen foretar seg. Utgangspunktet her var at det var lagt frem forslag til ny barnelov.

Det kan se ut som den rødgrønne regjeringen ikke bare liberaliserer samfunnet så nært opp mot Kardemommeloven, at det neste trekket må være at politimester Bastian overtar for Killengren, men de tar også fra oss foreldreretten. Staten skal være samfunnets overhode og det skal gjelde mest mulig. Bioteknologiloven er endret slik at man kan lage barn uten fedre, hvis en mor ønsker det. Da vi var små fikk vi ris på baken hvis vi var ulydige. I dag har man knapt lov til å snakke hardt til barnet sitt om det er på ville veier. Vær sikker på at tenåringen vet hvordan Staten har laget dette samfunnet, og utnytter det til det fulle. Vi har fått en ny liberal ekteskapslov, bioteknologilov og adopsjonslov og snart en ny barnelov. Samtidig ønsker regjeringen å stenge muligheten for de foreldre som vil være hjemme med barn, ved å kutte kontantstøtten. De snakker om hva som er det beste for barna – og mor. Dermed skal de som ikke tilhører overklassen måtte velge mellom kontantstøtte og kontantstøtte. Staten har bestemt at det beste for barna er at mor jobber full tid, at barna er i barnehage, at et ikke-fungerende NAV skal bestemme helt og holdent hvordan du skal komme ut i arbeidslivet når du er blitt arbeidsledig. Staten har bestemt hvordan barna skal oppdras og forbeholder seg retten til å frata støtte til foreningen og kulturinstitusjoner som ikke mener det samme som dem. Staten skal også bestemme hvordan Kirken skal være og hvem som skal arbeide der. I tillegg til alt dette har regjeringen sørget for at utgiftsnivået er blitt så høyt og moms og skatt så omfattende at begge foreldre MÅ jobbe fullt for å klare å holde familiebudsjettet uten å gå personlig konkurs. Alternativet til denne tankegangen er det motsatte. Eller som Elverumgruppa Ompakara synger: Enhver er sin egen lykkes smed. Det eneste han har problemer med at det drypper fra klokker'n. Det er som pokker'n.  

Det vil si at Staten fjerner midler til kulturlivet, at bistand omtrent opphører, at man pøser ut politifolk i gatene for at enkeltindividene skal få lov til å være nettopp det, at finansakrobater får fritt spillerom og at forskjellene mellom folk akselererer.

Det er snart valg og det er litt av et sammensurium man har å forholde seg til. For noen kan det nok føles som et valg mellom pest og kolera. Nylig traff jeg en gammel venn på byen. Han har stemt Venstre, men har ettertrykkelig meldt seg ut av det han kalte et ultraliberalt parti ved å skrive sin oppsigelse til både partileder og andre sentrale i partiet. Jeg spurte han hva han kom til å stemme på. Han ristet bare på hodet før han nølende forteller at han antakelig vil snu seg bort, holde seg for nesa og putte en stemmeseddel på Siv Jensen ned i urnen.

Mange vil gjøre som han, men det er nok av dem som i mangel av alternativer heller føler på avmakten og blir hjemme.

Gå til innlegget

Barneloven

Publisert rundt 10 år siden

Endelig ser det ut til å være håp om en smule endring i det som har vært en fossil barnelov. Det kan bli en mulighet for å dømme delt omsorg, noe som har vært forbudt frem til i dag. Fortsatt skal hovedregelen være fem overnattinger hver fjortende dag. Jeg bruker ordet ”Fortsatt”, fordi det riktignok er en liten endring her også, da det er snakk om en ekstra overnatting hos pappa hver fjortende dag. Det er ganske ubegripelig at man fortsatt i regjeringen sitter og ruger på den eldgamle loven mens andre lover forandrer seg med ekspressfart, som ekteskapslov, bioteknologilov etc.

Samtidig som denne rugingen pågår skjer det drap og selvdrap av frustrerte fedre som er blitt forlatt av sine ektefeller. I de fleste av disse tilfellene betyr det å bli forlatt også tap av tid med egne barn, som fortsatt i flest tilfeller blir boende hos mor. Det er grunn til å sette spørsmål ved flere ting som den sittende regjeringen er ansvarlig for. For det første er det ikke til barnas beste at barneloven ikke har delt omsorg som hovedregel. De fleste barn er lojale overfor foreldre og vil velge å være like mye hos begge. Barna trenger far like mye som de trenger mor. For det andre lever vi i likestillingens tid. Hvorfor er det sånn at likestilling kun gjelder frem til en skilsmisse? Blir man først skilt vil de fleste mødre ha retten til hovedomsorgen for barna. Det er heller ikke så rart. Blir man tilbudt hovedomsorgen for det kjæreste man har sier man ikke nei.

Det er på sin plass at barneloven nå blir endret. For oss som har ventet lenge er det for sent. Barna våre er vokst opp. Men for de som befinner seg i samlivsbrudd med små barn i dag er det livsviktig at denne loven nå blir endret, både for barnet, for far og faktisk også for mor. Jeg er helt sikker på at vi da også vil oppleve færre tragiske drap og selvdrap i kjølvannet av et samlivsbrudd.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere