Svein Inge Olsen

Alder: 56
  RSS

Om Svein Inge

Anarkistisk liberal konservativ hypokonder med legeskrekk. Er redd for det meste og tør alt som ikke er farlig. Har skrevet bøker om Setesdalskjempa, Kris Kristofferson og gitt ut dikt på 40 årsdagen. Har også vært redaktør for diktantologi om fraflytting og gitt ut slektsbok fra Loppa. Er svoren fotballtilhenger med Start og Sheffield United som favorittlag. Har arrangert flere festivaler og konserter og stått bak plateutgivelser som ”Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk”. I august kommer Fight Apathy, en dobbelutgivelse til støtte for Protestfestivalen, en 10 år gammel festival han lever og ånder for. Har skrevet en rekke artikler og bok/plateanmeldelser i aviser, som Vårt Land. Gammel nærradiomann fra 80-tallet, med ekte kjærlighet for alt som handler om 70-tallet. Forkjærlighet for gamle westernfilmer, country og bluesmusikk og kakao med krem. Er gift og har 3 barn på 16, 4 og 1 år. Bosatt på palmekysten. Jeg vil være litt til og fra her hvor den mest aktive perioden nok er på høsten og vinteren. Med to små barn og ansvaret for en festival i september tar det veldig mye tid.

Følgere

Kulturkamp på gang!

Publisert rundt 10 år siden

”Kampen utkjempes langs fire hovedakser; kultur, utdanning, utenriks og justis”, skrev Asle Toje i en artikkel som først sto på trykk på nettet og senere i Dagbladet. Det dreier seg altså om en kulturkamp som nå er i emning. For å forstå hva det dreier seg om må man se verden fra konservative øyne, og da er det ikke vanskelig å se at kulturradikalere, eller sosialister om man vil kalle dem det, sakte men sikkert gjennom årenes løp har skapt en endring i tankesettet hos folk, som også har hatt innvirkning på lover og måter å se verdier på. I den senere tid har begrepet toleranse vært brukt som et hendig våpen for å fjerne de siste rester av motstand, for å få det som man vil. Intet spesielt galt med det, enten man opererer i liberale, konservative, anarkistiske eller andre farvann dreier alt seg om å få gjennom det man sterkt mener er rett. Det spesielle med Asle Tojes innspill er at han går løs på det fremste tankegodset, kanskje de siste femti åra. Helt siden Gerhardsen har kulturradikale meninger brøytet seg frem og tatt over som en vedtatt sannhet i stadig flere fora. Dette handler først og fremst om kultureliten mot de konservative, gamle verdier mot ny verditenkning. Disse sannhetene har inntatt skolen, der pedagogikken de senere årene er snudd på hodet, og vedtatt som sannhet. Det samme gjelder tanken om at alle barn bør i barnehage og at det skal være full likestilling. Tankesettet har inntatt utenrikspolitikken der man skal være mot Israel og for Palestina. Nyanser har ingen appell. Dette gjelder i høyeste grad kultur, og kulturpersoner har ofte vært de som har frontet kulturradikale meninger, kanskje ikke så rart når man vet at SV mer enn noe politisk parti er et parti for kulturelite og grasrota i kulturlivet. Toje skriver bl.a. at ”de kulturradikale hadde lite til overs for folk flests tradisjonstro og verdier. Resultatet var en nådeløs kamp mot hva som ble stemplet som ”tradisjonelle” og ”grumsete” meninger. Men når det gjelder innvandrerkulturer skal de bevares. Ja til hijab og koranskoler,” skrev Toje i Dagbladet 22. juni. Debatten førte til en serie med artikler i Klassekampen og også på nettsamfunnet Twitter foregår diskusjoner som er helt tydelige i dette bildet.

Nå skal 68’erne til pers. De har herset lenge nok med meningene våre, er noe av det Toje og flere forsøker å si. Da Nina Karin Monsen fikk Fritt Ords pris fikk vi se et nytt eksempel på kulturkampen, som nå er satt i gang. Alt tyder på at Toje og andre har rett i at det er en kulturkamp på gang. Monsens meninger har vært og er ekstreme for mange, og for kort tid siden ville det vært et regelrett selvmord som meningsytrer å si en del av det hun har uttalt. Men ting har snudd og hun fikk støtte. Nylig holdt religionshistoriker Hanne Nabintu Herland et innlegg for KrF der hun tok til kraftig motmæle mot et kvinnesamfunn hun mente undertrykte mannen. Hun ønsket mannen på banen igjen. Han var regelrett satt på sidelinjen. Det er klart at man provoserer ved å si at ”kvinner er selv ofte skyld i at forholdene går dunken. Vi er ikke flinke nok til å tilfredsstille mennenes seksuelle behov. Kvinner hadde vært lurere om de brukte sex som middel til konfliktløsning. Hopp i senga, så ordner det seg, sto det på trykk. Det som likevel var mest oppsiktsvekkende, kanskje særlig for venstresida, var all den støtten hun mottok etter å ha uttalt dette både på dette møtet og på nettprat hos Dagbladet.

Asle Toje stiller også spørsmål ved om det virkelig er bra med en asylpolitikk som gir mange titalls millioner mennesker rett til opphold i Norge, var det klokt å legge ned forsvaret, var det bra med så mye pedagogisk fiksfakseri i skolen. Kulturradikalerne tok så komplett over samfunnet og det er derfor jeg snakker om kulturkamp ikke kulturreform. Folk liker ikke å bli umyndiggjort, nå kjemper de tilbake. Vi har sett det lenge i kommentarene på nett, der folk gir uttrykk for meninger som har blitt utestengt fra det gode selskap. Sa Toje.

Selv vi utenfor, som følger med i en mengde aviser hver dag, på fjernsyn, på nettsamfunn og i samfunnet for øvrig kan ikke unngå å legge merke til at det er i ferd med å skje noe. Det er ikke nytt det som sies, for i politiske partier på høyresida og i andre konservative kretser har dette blitt sagt før. Det nye er at Toje, Herland og en del andre ikke vil snakke om politisk retning eller konservativt ståsted, de er upolitiske (i alle fall offentlig) og har dermed mer gjennomslagskraft enn andre som har en mer tydelig agenda. Flere stemmer, ofte yngre, har meldt seg på i diskusjonen, som NUPI-forskeren Henrik Thune, forfatter Aslak Nore, forfatter Magnus Marsdal og forfatter Simen Tveitereid,

På Twitter har Dagbladets Marie Simonsen og Prosaredaktør Karianne Bjellås Gilje hatt en lengre diskusjon som kan settes inn i sammenhengen.

Kulturradikalerne blant disse ser ut til å ha oppdaget at noe er på gang. Det setter opp intensiteten på debatten. Nå før stortingsvalget i september snakkes det for første gang om en regjering der Fremskrittspartiet er med, uten at man møter det med latter. I debatten om barnehager har det vært flere innlegg i det siste der mødrene selv tar til orde for at det må være akseptabelt å være hjemme med de små, fremfor å arbeide full tid. Det er til og med blitt stuerent å mene at full likestilling ikke er det beste. Lærere og barnehagelærere skriver debattinnlegg om at barn ikke bør være i barnehagen før de er fylt både 1 og 2 år.  I etterdønningene etter finanskrisen (som fremdeles mange sliter med) har blant annet Hanne Nabintu Herland sagt at hele finanskrisen skyldes en verdikrise.  Litt på siden - men dog i samme landskap - skrev Knut Nærum for en tid siden en sak i sin spalte i Dagbladet om grensesprenging.  ”Vi lever i en tid med grensesprenging, som er lett å forveksle med suksess. Kanskje fordi oppmerksomhet fører til bedre betalt arbeid, som kan minne om suksess. Det ligger i samfunnets struktur å belønne kunstnere som bryter samfunnets tabuer, skrev Nærum. Vi bryter grenser seksuelt, religiøst, økonomisk og kunstnerisk, men blir vi noe rikere mennesker for det? Er det helt greit, eller kan vi ikke leve med denne utviklingen?”. Knut Nærum, som politisk hører til ytterst til venstre på venstresida kommer her med tanker som mange på høyresida vil nikke anerkjennende til. Han tar opp dette uten å møte motbør fordi det er i ferd med å skje ting også her.

Får vi en kulturkamp nå kan den ha innvirkning på valget. Frustrasjon kan fort føre til et valg man ikke hadde sett for seg for bare kort tid tilbake.

Mange av aktørene i denne kulturkampen stiller opp på Protestfestivalen uken før valget. Det kan bli interessant å se hvor mange innspill som kommer frem før vi når så langt.

Gå til innlegget

RIP Michael og Farrah!

Publisert rundt 10 år siden

I løpet av en dag forsvant to sentrale personer fra min ungdomstid ut av tiden. Det er rett og slett for voldsomt. Plutselig ser man det en hypokonder ser hver dag, at livet er skremmende kort og uforutsigbart. Michael Jackson (50) og Farrah Fawcett (62) var begge stjerner som var med å prege en viktig tid for oss som vokste opp på 70-tallet.

Den tiden kommer aldri igjen, men heller ikke den kunsten, den måten å oppleve kunsten på, vil noensinne komme igjen. For dette var tiden da man laget musikk som kunst, ikke som dataingeniør eller elektronisk interessert. Dette var heller ikke tiden da en film var noe du så med et halvt øye, mens du stakk innom 23 kanaler i løpet av en halvtime. Farrah Fawcett var vår første forelskelse og Charlies Angels var den siste detektimen som man aldri glemmer. Michael Jacksons video av ”Thriller” er den første musikkvideoen som man oppfattet som stor kunst. Dessuten var Michaels ”Beat it” den sangen jeg ennå husker og kan sette på - om jeg finner en kassettspiller - fra 20-års dagen min som ble feiret på ærverdige Silius i 1983.

Michaels musikk var stor kunst, og Farrah klarte å gjøre sin rolle (som for øvrig var kortvarig) legendarisk i den detektimen vi satt klistret til som 15-åringer.

Nå er de begge gått bort, på få timers mellomrom. Verden vil aldri bli den samme igjen. I alle fall ikke for en som lever i den tiden, selv om han lever i en annen tid. Michael Jacksons død er det største tapet for amerikansk musikkhistorie siden Elvis Presley døde 16. august 1977. Ingen av dem kan sies å ha blitt gamle, ingen av dem levde særlig sunt. Når en hel verden med musikk og filminteresserte nå vil sørge gjør de fleste det på samme måte. Man skraper frem støvete plater med Jackson, gamle videoer med Charlies Angels, og da vet man hva man skal gjøre i helgen.

Om noen dager går livet sin gang igjen..

Gå til innlegget

De forutsigbare

Publisert rundt 10 år siden

Det forutsigbare er menneskenes evne til å være forutsigbare. Når Landslaget i fotball tabber seg ut mot Makedonia med den gamle helten Drillo som hærfører, viser det enda tydeligere at dette stemmer. Man har hele landets forballspillere å ta av, men man man velger de som en gang i tiden hadde suksess, som Riise x 2, Gamst, Steffen (når han er frisk), Carew og hele gjengen. La gå at John Carew kanskje er Norges beste spiss for tiden, men de andre har prestert så som så. Mot Makedonia spilte laget elendig. En kreativ trener burde fulgt med på mange flere spillere og plukket ut de fremste formspillerne. Det ville blitt mange overraskelser i troppen. Sannheten er jo at en del av forutsigbare også er mette av suksess. De mangler rovdyrenes instinkt og ”Myggens” teknikk. Men dette fenomenet gjelder ikke bare fotball. I næringslivets toppdivisjon velger man toppledere som vi kjenner godt. Det ene året er de toppleder for Norske Skog, det neste for Statoil, som et eksempel. Tormod Hermansen var en av dem som gikk fra det ene styrevervet til det andre. Selvsagt er han dyktig, men mon tro om ikke karrierebevisste unge visjonære kunne bidratt minst like mye.

Et enda mer tydelig eksempel er media, og særlig innen tabloidene og diskusjoner i TV. Du ser de samme folkene om igjen og om igjen, til tross for at omtrent hele landet ville stilt opp om de fikk muligheten. Når det har skjedd noe hyggelig eller sørgelig intervjuer man 8-10 kjendiser, og ofte er det de samme som går igjen. Når TV2 Tabloid har et tema til debatt kan du være ganske sikker på at Viggo Johansen i Redaksjon1 følger opp med samme tema.

Vi er forutsigbare så det holder. Mennesket løper i flokk, som dyrene det sies vi stammer fra. Det man bør spørre seg i forhold til fotballandslaget er om det finnes trenere som er uforutsigbare. Uforutsigbarhet og uorden trenger ikke være knyttet til hverandre. Det handler om å finne de spennende aktørene i en hver sammenheng og til enhver tid.

De mest interessante butikkene trenger ikke befinne seg i Markensgate i Kristiansand eller Karl Johan i Oslo bare fordi det er der alle spaserer. Ofte er det i bakgatene man finner det mest spennende.

Det forutsigbare gjelder egentlig overalt, men det burde aller minst gjelde for fotballandslaget.

Gå til innlegget

Borgerlønn

Publisert rundt 10 år siden

”Må alle på død og liv jobbe, også de som ikke ønsker det? -” spør Arild Rønsen i Klassekampen. Fyren har absolutt et poeng. Den rødgrønne regjeringen driver rovdrift på folks vilje og ønsker. Det er egentlig ganske utrolig at de kan bli gjenvalgt. Rønsens poeng er at det er arbeidsløshet og folk som ikke får jobbe. Andre, som helst vil heve en borgerlønn og være fornøyd med det er tvunget på jobb i et eller annet yrke de hater.

Jeg har i mange år vært enig med Venstre om at borgerlønn er en god ting. Sosialistene skal tvinge folk inn i sin egen ramme. Men hvert menneske er forskjellige, med ulike kvaliteter. For eksempel har noen det i seg å snekre et hus, mens andre er best på tall. Selv er jeg ingen handyman. Hvis noen skulle tvinge meg til å sette opp en hytte ville det blitt latterlig. Jeg er heller ikke god med tall, så det er andre ting jeg føler at jeg mestrer bedre. Problemet er at det jeg mener jeg behersker best befinner seg ikke inn i rammen til NAV eller de rødgrønne. Sånn sett er det greit at jeg i alle fall har ordnet min egen arbeidsplass. Hjelp fra dem ville jeg ikke fått. Jeg kjenner mange kunstnere, og de fleste av dem er det i kropp og sjel. De lever langt under fattigdomsgrensen og noen av dem har ikke en gang fast bosted. Likevel fortsetter de å være akkurat det. En jeg kjenner har forsøkt mange ting, men å arbeide 7 til 4 er ikke hans greie. Han ender bare med å drikke seg full da. Når han lager bilder er han derimot fullt motivert. En annen jeg kjenner er verken kunstner, ansatt i noe firma eller selvstendig næringsdrivende. Han er rett og slett uføretrygdet fordi han aldri kan funke i en såkalt vanlig jobb. Det trykker han også ned psykisk, noe som gjør at han forblir ”der nede”.

Det finnes utrolig mange fordeler med å innføre borgerlønn. Tenk på alle de talentene som vil slå ut i full blomst, alle de som i dag lager dårlig statistikk på helse-Norge, og som ville hatt det mye bedre. Hvis man må bruke alt av ressurser på å lete etter penger til mat og husly blir det ikke mye tid å leve på. Gerhardsens etterkommere burde kanskje tenke litt på solidaritet, på en litt annen måte.

La de som vil jobbe få jobbe. La de som ikke vil få slippe. Og la de som vil bedrive det de mestrer, selv om det ikke er lønnsomt i deres øyne få gjøre det.

Det norske samfunnet og hvert enkeltindivid er tjent med det.

Gå til innlegget

Sommeren 1979

Publisert rundt 10 år siden

I år er det tretti år siden jeg fylte 16 år, og i år fyller min eldste sønn 16 år.

I den alderen var det damer, fotball og moro som sto på planen, ikke så veldig annerledes enn i år. Men veldig mye er forskjellig. Når jeg satt på gutterommet med ”Skreppetoppen” i Det Nye foran meg hadde jeg laget min egen liste. Olivia Newton John og Agnetha Fältskog fra ABBA toppet alltid, og så kunne de neste plassene på min TOPP 10 endre seg med jevne mellomrom. Ofte byttet Inger Lise Rypdal, Jaclyn Smith, Suzi Quatro og Benedikte Adrian plasser med hverandre. I 1979 levde jeg ennå i en slags rus fordi Start hadde tatt sitt første seriegull året før, og de kom til å ta det neste året etter. Det har blitt med disse to gullene så langt, og vi kom fort ned på landjorda, vi tenåringer. Mens gutteveggene var fylt opp av gromme biler, deilige damer og gode fotballspillere hadde jentene David Cassidy, Donny Osmond og John Travolta på veggen på jenterommet. Og hester selvsagt.

I vår verden var vi mye ute i naturen. Faren vår var friluftsmann og tok oss stadig med på turer i skog og mark, gjerne med primus, Spagetti Rimini og pølser. Jeg tror knapt det er en eneste sti i området, som vi ikke har labbet oss svette i. Men la gå, dette livet var nok i ferd med å slippe taket for faren vår når jeg var blitt seksten. Tidligere gikk vi turmarsjer og i skogen bygde vi barhytte og barkbåter, men på slutten av 70-tallet drev vi mest med jakt på damer og gamle boområder. Det siste må jeg nok forklare nærmere. Barndomsvennen Bjørn og jeg ville bli arkeologer, så vi fant ut at det hadde vært vann i Kobberveien, hvor vi vokste opp. Kobberveien var i en periode Norges mest tettbebygde strøk. En gang mens vi gravde etter gamle ting fant vi et helt lass med sjokolade. Vi var overbevist om at det var narkotika inni sjokoladen, så for sikkerhets skyld gravde vi den bare ned igjen. Noe annet spesielt med denne tiden var at det var den siste sommeren vi holdt sammen. Gjennom hele 70-tallet hadde de tre gjengene i veien levd tett innpå hverandre og kjente hverandre like godt som vi kjente våre egne søsken. Vi gikk inn og ut av husene til hverandre, som om vi tilhørte der. På sett og vis gjorde vi det også.  Det ble en sammensveiset gjeng. Livet var en lek og sånn skulle det være. Men noe var i emning, og derfor husker jeg mest sommeren -79 med vemod. Selv visste jeg ikke helt hva jeg skulle bli så jeg hoppet på 10. klasse. Andre forsvant til andre skoler, men nesten alle forsvant. Det var nok den siste sommeren alle så hverandre.

Det er rart med slike barndomsminner, det var alltid sol og det var veldig varmt. Sola kjentes annerledes enn nå. Linerlene trippet usedvanlig mye rundt på veiene. Man kan ennå kjenne eimen av solsvidd gress og høre en folkevogn eller en Datsun svinge rundt hjørnet, om man kjenner litt etter. Ofte pleide vi å tilbringe sommerferien på et lite sted som heter Jordalsbø i Setesdal. Denne sommeren var besteforeldrene mine blitt såpass skrøpelige at de ikke lenger skulle bo der fast mer, men tilbringe vintrene i en høyblokk i byen.

Det var enkelt å være foreldre på 70-tallet. De visste hvor vi var, hvem vi var med og når vi kom hjem. Det var trygt og forutsigbart selv om vi hadde våre ungdomsopprør. Det var blitt minst et år inn i 80-tallet før jeg sprettet min første ølkork. Sommeren 1979 herjet diskoen med Donna Summer, Anita Ward og Diana Ross, mens vi guttene tøffet oss med Frank Zappas Bobby Brown, selv om vi visste sangen handlet om homser. Så var det Boney M, og alle stemte i med Bob Geldofs band Boomtown Rats, om at vi ikke likte mandager.

Min sønn fyller 16 på ettersommeren. Nå har han kjøpt seg moped. Det er en gammel nostalgisk sak fra den tiden vi var unge. Like fullt er det nifst å tenke på at han skal ut i trafikken på et motorisert kjøretøy. Enda verre er det med alt det andre vi gruer oss til som foreldre. Alle bekjentskapene som til enhver tid oppstår på nettet. Det har hendt noen ganger han ikke er kommet hjem om nettene. Det hender vi ser han med venner vi aldri har møtt, eller jenter som bor på en annen side av byen. Slik er det med MSN og SMS og alt som oppstår rundt i den digitale verden. Jeg innbiller meg at vi som tenåringer i dag burde være mer bekymret enn våre foreldre var den gang. For vi må innrømme at vi er hjelpeløse tilskuere til det som skjer.

En typisk dag foregår som dette: Han sitter på rommet sitt med MSN, Nettby og Facebook pålogget. Vi voksne klarer i beste fall bare å henge med på fjesboka. Deretter forsvinner han ut døra uten å fortelle så veldig mye. Når han ikke kommer hjem i den tiden du forventer det, ringer du til poden på mobiltelefonen. Hvis du er heldig tar han den, og at han er med Lisa eller hva de nå heter alle de han kaller ”dudes”, så forstår du at dette er folk han har blitt kjent med på nettet. Hvem de er, hva de driver med, hva deres foreldre driver med etc., se det må du gjette deg til. Hvis han ikke er kommet hjem til avtalt tid er det bare å smøre seg med tålmodighet, for du kan ikke gjøre som foreldrene våre gjorde. De visste hvem vi var hos, hvor de bodde og hvem de var.

Ellers består deres verden av nye damebekjentskaper, dagens musikk, Mafia Wars eller dataspill som går ut på å skyte flest mulig på kortest mulig tid. I den virkeligheten er det nytteløst å trenge inn med verken naturopplevelse eller fotball. Eneste trøsten er at han er en ordentlig og snill gutt, så det er håp i hengende snøre, som det heter.

Noe annet som er en trøst er at denne tilværelsen er midlertidig. Når han er ca. 20 år vil han antakelig lure seg inn og knappe musikken til farens sin og faren vil late som han ikke merket det. Han vil gå som faren sin, snakke som han og bære den samme uroen i sinnet sitt. Når det skjer vil det kanskje være kult nok å holde seg med han, slik det var med oss for ca. 30 år siden.

Når alt kommer til alt er det ikke sikkert sommeren -79 er så mye annerledes enn sommeren 09.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere