Svein Inge Olsen

Alder: 56
  RSS

Om Svein Inge

Anarkistisk liberal konservativ hypokonder med legeskrekk. Er redd for det meste og tør alt som ikke er farlig. Har skrevet bøker om Setesdalskjempa, Kris Kristofferson og gitt ut dikt på 40 årsdagen. Har også vært redaktør for diktantologi om fraflytting og gitt ut slektsbok fra Loppa. Er svoren fotballtilhenger med Start og Sheffield United som favorittlag. Har arrangert flere festivaler og konserter og stått bak plateutgivelser som ”Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk”. I august kommer Fight Apathy, en dobbelutgivelse til støtte for Protestfestivalen, en 10 år gammel festival han lever og ånder for. Har skrevet en rekke artikler og bok/plateanmeldelser i aviser, som Vårt Land. Gammel nærradiomann fra 80-tallet, med ekte kjærlighet for alt som handler om 70-tallet. Forkjærlighet for gamle westernfilmer, country og bluesmusikk og kakao med krem. Er gift og har 3 barn på 16, 4 og 1 år. Bosatt på palmekysten. Jeg vil være litt til og fra her hvor den mest aktive perioden nok er på høsten og vinteren. Med to små barn og ansvaret for en festival i september tar det veldig mye tid.

Følgere

Folka i kondomdress

Publisert rundt 8 år siden

Nå er snart skisesongen i gang igjen. Det kan være verdt å dele en opplevelse fra fjorårets.

 Du ser de overalt. Skiløypene fylles opp av disse forunderlige skapningene som løper på ski. Nordmenn elsker å gå på ski og derfor er vi verdens beste skinasjon. Vi er et folk med turgåere både til beins og på ski, men vi er også et land som trimmer. Trim er så mangt så jeg velger å kalle de strebere. Streberne trener og løper på ski og så er de gode på skiskøyting, den moderne varianten som dukket opp etter at Oddvar Brå hadde sluttet å konkurrere. Nå har også Oddvar Brå lært seg skiskøyting og sikkert Magne Myrmo også, den siste verdensmesteren på treski. .

 

Egentlig kan man splitte opp skigåerne i tre alternativer. Streberne trener og løper på ski. Mosjonistene går så fort de kan. Turgåerne er stort sett barnefamilier, for de av mosjonistene som kaller seg turgåere vil bare ikke innrømme at de faktisk mosjonerer.

 

I fjor uttalteprofessor Yngvar Ommundsen ved Norges Idrettshøgskole at det er en økende kløft mellom de som trener og de som er fysisk inaktive. Det finner jeg underlig når jeg går på ski rundt Kristiansand. I følge professoren blir vi lurt av de som trener mye – streberne – fordi de er så synlige, på treningssentre, i lysløypa og i køen av syklister. Professoren som opprinnelig er fra Kristiansand er bestemt på at det han sier er sant. Nordmenn er blant de mest inaktive i Europa, hevder han. Jeg tror at hvis professoren har et poeng har streberne en del av skylda. Når man stadig passeres av pesende hurtigtog som risper i egen selvtillit og samvittighet får man nesten lyst til å la være. Jeg mener bestemt at jeg er over gjennomsnittet aktiv både langs veiene, i skogen og i skiløypa men som mosjonist, ikke streber.

Forskjellen er vesentlig. Turgåerne er jeg også en del av, de gangene jeg har med ungene. Det er egentlig det beste, for da er det ikke flaut å bli forbipassert. Men å gå alene er ubehagelig. Jeg kan skylde på at jeg ikke skiskøyter, at jeg aldri har hatt skiteknikken inne og at jeg bruker smørefrie ski, men det hjelper ikke. Det vet jo ikke de som kommer bak meg og puster meg i nakken. De tror jo bare kondisen min er elendig, noe den ikke er.

 

Folka i kondomdress er som hurtigtog, de peser og fløyter når de kommer og du må hive seg unna for ikke å bli kjørt ned av dem. De har ikke tid til en rast, så du kan gjenkjenne dem på rumpetaska som spretter opp og ned når de passerer deg. Mosjonistene og turgåerne har sekk på ryggen. Når du er glad for at de er forbi og du er kvitt dem så dukker de fadderullan opp igjen en stund senere på sin andre eller tredje runde i samme løype. De maltrakterer all stolthet, forstyrrer naturens ro og stresser oss andre unødig opp. Aller verst er det når damene kommer. Det er da du drar solbrillene godt over øynene, drar lua nedover panna og snur deg vekk. Det er flaut å bli forbigått av ei dame. Man skal ikke stresse på tur.. Folka i kondomdress har ikke skjønt at man ikke skal stresse i turløypene. Derfor bør det snarest opprettes egne løyper for dem, så vi andre dødelige kan få være i fred. Noen ganger får jeg lyst til å bare synke ned på en stein, plassere sitteunderlaget under meg og bare sitte der og stirre på dem. Jeg har hørt at det verste man kan gjøre er å stanse dem når de er i gang. Det tror jeg på, for de gangene med ujevne mellomrom jeg har sittet på sykkelen i ganga hjemme for mine obligatoriske tretti minutter vet ungene at pappa ikke må forstyrres. Prøv å stanse streberne, spør om klokka eller mist skistaven rett foran dem og du aner ikke hva som skjer. De er jo ikke voldelige men de blir stressa sjøl og det fortjener de. Jeg så nettopp en av dem som skulle over et fotgjengerfelt, men bilen stoppet ikke. Hva gjorde streberen! Han fortsatte å løpe men uten å flytte beina. Parolen er: Egne løyper for folka i kondomdress.

 

Jeg ønsker å slå et slag for oss sunne måteholdsmosjonister, som ikke pådrar oss Twar i skiløypa. Det er vi som får med oss det som skjer i sidespeilet og som får med oss dompapen tilbake fra sitt vinteropphold. Det er vi som får se vårløsningen i naturen og føler vinden ruske forsiktig i skjeggstubbene.

En gang i fjor satt jeg og nøt min kakao i fred langt inne i Lolandsløypa da en ung kvinne kom forbi. Hun må ha gått mye på ski men jeg så straks hun ikke tilhørte streberne. ”Hei”, sa hun da hun registrerte meg sittende på tilskuerplass. Jeg møtte blikket hennes bak solbrillene mine før hun forsvant. Om hun var singel vil jeg aldri få vite, men øyeblikket tok jeg med meg videre. Det er sånne øyeblikk streberne går glipp av der de i hui og hast viser frem hvor gode de er på skiskøyting. Jeg ønsker å slå et slag for oss gående joggere og oss gående skiløpere. Vi som nesten løper og vi som går. Vi som får med oss det som skjer. Vi som hater folka i kondomdress.

Gå til innlegget

Livner Gud opp igjen?

Publisert rundt 8 år siden

Robert ”Rob” Bell (40) er en av USAs mest profilerte pastorer. Han sammenlignes med den anerkjente ”presidentpastoren” Billy Graham (90) – en av de få kjente amerikanske pastorer som ikke har vært utsatt for skandaler.

Det kristne USA er mer eller mindre i sjokk fordi pastor Bell har sådd tvil om helvete.  

 Pastor Erik Andreassen spurte her på Vårt Lands debattsider Verdidebatt om hvorfor så mange kristne blir så sinte på at en person lanserer tanken om at Gud kanskje er mer sjenerøs enn vi hadde trodd. Andreassen går hardt til verks og kritiserer det evangelikale USA med at det er svært viktig at du bruker de riktige ordene på riktig måte i riktig rekkefølge. Du kan fly privatfly og bo på luksushoteller og nekte innsyn i regnskapene dine, men dersom du har riktig syn på forsoningen er alt ok. Det er dette Bell utfordrer.

 

USA er ikke bare kjent for å ha spesielt mange konservative kristne, men også for å være et folkeslag med store motsetninger. Jeg tenker umiddelbart på Kris Kristoffersons ”The Pilgrim – Chapter33”, der en linje som også ble nevnt i filmen Taxi Driver fra 1976 lyder som følger: Han er en vandrende motsetning.Delvis sannhet og delvis løgn.

 

Kristiansand kalles av mange for hovedstaden I “bibelbeltet” her I Norge. Ergo kan de amerikanske problemene være like aktuelle her. Jeg for min del har alltid avskydd den materialistiske delen av sørlandskristendommen der dette dobbeltlivet har vært så synlig. I de siste ukene har det vært en debatt rundt Hans Nielsen Hauges gründervirksomhet satt i sammenheng med hans kristne tro. Tråden har vært: Inspirert av troen på Gud bygget Hauge både sosial kapital og bedrifter. De konservative stemmene hevder at man skal ”bygge Guds rike”og at først når man har kapital kan man hjelpe andre. Det hele høres rosenrødt og omtenksomt ut, men fungerer det? Menneskenes dans rundt Gullkalven går helt tilbake til Moses og de første menneskene, som tross alt opplevde grensesprengende trosstyrke ved å se blant annet havet dele seg på midten, så de kunne gå gjennom trygt før fienden tok dem igjen. I dag opplever kristendommen en trostørke med økende grad av sekularisme, ateisme og vekkelsestørke. Gud er borte. Mammon derimot, har aldri stått så sterkt i samfunnet. Kristne forretningsmenn gjør det bedre enn noen gang. Menigheter bygger palasser, investerer i eiendom og bygger barnehager. Lokalt er planene til Filadelfia i Kristiansand det siste eksemplet på dette. Menighetene er i mindre grad ute blant folk, men holder seg tett til hverandre. Få snakker om troa si eller hvorfor vi er her på planeten, men menneskelivet er fortsatt like kort og uforutsigbart. Mange av dem stemmer ikke Kristelig Folkeparti lenger, men mer konservative partier som Høyre og Fremskrittspartiet, der parolen er: En hver skal klare seg selv og ta ansvar for seg selv.

 

Det er kanskje ikke så rart at ateistene blir flere. Det at en amerikansk pastor avlyser helvete er helt i tråd med utviklingen for øvrig. Vi som er blitt mer kritiske til organisert kristendom men som fremdeles har en eller annen form for tro savner bevegelsen som startet opp i San Francisco sommeren 1967, i det første kristne kaffehuset i Haight Ashbury. Edward Plowman som skrev boken ”Jesus-revolusjonen” husket det på denne måten: Disse nye kristne er ikke uten problemer eller svakheter. Men i de aller fleste tilfeller er det virkelige omvendelser fra narkotika, radikalisme og okkultisme. Smilende unge entusiaster, noen av dem med langt hår og skjegg, deler ut stensilerte traktater som går ut på at man skal stole på Jesus og hans revolusjonære kraft, skrev Plowman. Nå var det ikke bare hippier som skapte Jesus-revolusjonen, men faktisk også et knippe middelaldrende forretningsmenn og predikanter som ble grepet av vekkelsen. Hva en kommune er vet vi. Men i denne tida startet Jesus revolusjonære det de kalte ”kommuner”. Fra en av dem ble det fortalt: ”Vi er en kristen kommune basert på å være 100 % disipler for Jesus Kristus. Vi er femten som bor her fast og planlegger å få flere etter hvert som vi redder ungdommer fra narkotika og den revolusjonære kultur”. Den frie kristne presse, undergrunnsaviser, studentorganisasjoner og musikk ble viktige ingredienser for bevegelsen. Etter hvert kom bevegelsen over Atlanteren og i 1964 startet Aril Edvardsen opp Sarons Dal. De gatekristne i Norge hadde sine egne greier, men dukket også opp på større stevner som Sarons Dal. I April 1970 samlet Billy Graham 5000 mennesker i flyhangaren på Kjevik, der han skulle tale gjennom en storskjerm. Den siste store vekkelsen var trosbevegelsen på 80-tallet, som led en stille men smertefull død. Flere av pastorene har i etterkant fått alvorlige personlige problemer. En av de mest karismatiske og kjente her på Sørlandet ble sågar tatt med buksa nede. Han lever nå i skjul.

 

Dagens vekkelse foregår i det sekulære miljøet og muligens blant muslimene. I bibelbeltet er det blitt dødt, og mange er glade for det. Jeg tror likevel at både ateister, agnostikere, kirkekristne og mer konservative kristne er enige om at den Jesus som en gang vandret rundt i sandaler blant de svakeste var et godt menneske, og ville nytt mer respekt for det. Uavhengig om han var Gud eller ikke. I disse dager er det mye som tyder på at de store menighetene i Kristiansand er i villrede, det som serveres er ferdigtygd og det som kommer ut igjen er en grå masse. Mange av medlemmene spør seg nok, slik magasinet Time gjorde i sin siste utgave i året 1969: ”Livner Gud opp igjen?”

Gå til innlegget

Det de Rødgrønne glemte

Publisert rundt 8 år siden

Jeg er far, eller pappa på halvtid om du vil og bosatt i Kristiansand. Inspirert av Lise Christensens artikkel ”Synspunkt” i Fædrelandsvennen 8.11. måtte jeg bare sette meg ned å få skrevet ned de tankene som har kvernet i hodet mitt det siste året.

 Lise Christensen er opptatt av å få være mor på heltid mer enn 6 måneder med full lønn. Hun er rasende på alle kvinner som frivillig uten protest har gitt avkall på tid til fordel for sine menn. Hun er rasende på Audun Lysbakken. Du er ikke alene om raseriet, men alle er ikke i samme båt. Cirka halvparten av oss blir skilt. Hvis foreldrene er enige om å skilles kan man planlegge økonomien for fortsatt felles foreldreskap. I motsatt fall blir barn ofte økonomiske taps- og vinningsobjekter. Vi snakker altså om en betydelig del av den arbeidsføre andelen av oss nordmenn. Sosialdemokratiet – i dag anført av statsminister Jens Stoltenberg og familieminister Audun Lysbakken - har sakte men sikkert over flere tiår bygget opp et samfunn der to foreldre skal være i full jobb. Da jeg var barn og ungdom på 70-tallet var det uvanlig at begge foreldrene arbeidet fulltid. Mange vil hevde det gav oss som vokste opp en trygg oppvekst. I dag er alt snudd på hodet. Etter at dette har vært gjennomført over flere tiår har det ført til en høyere levestandard og ikke minst større krav til hva som er en minstestandard for å ikke havne i kategorien fattig barnefamilie, som Kåre Willoch skriver så klokt om i VG 5.11. Jeg har dyp respekt for en tidligere statsminister på 83 år som engasjerer seg så sterkt i dette temaet. Willoch skriver at for de Rødgrønne er full jobb viktigere enn omsorg for barna. Han hevder barnefamilienes økonomi er blitt svekket i hele dette århundre. Barnetrygden til aleneforeldre er minket med 35.000 kroner hevder han. Bakgrunnen for denne artikkelen var at mødre med flere barn har høyere sykefravær enn kvinner uten barn. Barnefamilienes kår er helt klart et betent område for de Rødgrønne. Det burde i alle fall være det. Halvparten av disse barnefamiliene havner altså i samlivsbrudd. Hva skjer da? Der man i dag er helt avhengig av to inntekter for å overleve, blir alt redusert til en inntekt – med stort sett samme utgiftsnivå.

I dag tjener kvinner i mange tilfeller også bedre enn menn. For fedre er situasjonen minst like ille som for alenemødre.I dag er delt omsorg – eller tilnærmet 50/50 fordeling – blitt mye vanligere i forbindelse med samlivsbrudd. Det er en forbedring, men det er ikke sosialdemokratiets fortjeneste. Barneloven er lite endret. Holdningene er endret. Jeg, Lise Christensen, vil hevde min rett til å være pappa på halvtid, for barnas beste. Når man havner i et samlivsbrudd skjer det dramatiske ting i enhver families liv. Som far må man kjempe for retten til å få være far og ikke en helgepappa satt til side av ”systemet” deres som ”enslig uten barn” og dermed helt uten rettigheter. Man må kjempe for retten til å overleve mot alle odds. Man må kjempe for å få være oppegående nok til å være en god far for sine barn etter det som har skjedd og en del av denne pakka handler om forverret økonomi.

Sosialdemokratiet har tatt ansvar for at to voksne mennesker, mann og kone, skal få arbeide full tid, selv om de har felles barn, men de har ikke løftet en finger for å gjøre noe med situasjonen når familien går i oppløsning. Det lekes med tall eller prosenter av samvær som om det skulle være en mindre betydelig justering av familielivet. Flerparten av familiene må selge hjemmet sitt etter et samlivsbrudd. Leieprisene er blitt slik at det er dyrere å leie enn å eie, men man får ikke eie uten hjelp fra boligkontor eller nær familie med kun en middels inntekt. Er man bidragsfar kan man som regel bare glemme det. Bidragsfedre (og noen mødre) får ikke dobbel barnetrygd, ikke overgangsstønader og ikke halv skatt. De må tvert imot betale flere tusen i bidrag til sin eks som skal forsørge barna. De fedre jeg kjenner som har havnet i dette uføret har enten klart å skrape sammen 3-4 jobber samtidig eller sagt opp jobben sin fordi sosialkontoret tross alt har en minstestandard for hva man kan leve av. De som jobber trippelt må dermed ofre barnetid ytterligere, fordi de faktisk er på jobb.

Lill May Vestly og Lise Christensen kjemper for å være hjemme med barna sine litt lenger, men vi kjemper for å få lov til å være far til våre barn like mye som de er mødre. De av oss som har barna annen hver uke har de samme utfordringene som alenemødre, men med dårligere kår. Man må ofte tviholde på bostedet i nærheten av skoler og barnehager for å vite at man står like sterkt som mor i en konflikt om barnefordeling. Man må bruke tid på barna i stedet for å jobbe enda mer. Det gjelder særlig der man ikke har familie å støtte seg på. Det aller verste er likevel den regelen som ser ut til å være en hovedregel på familiekontor, barnevern etc. om at der det er høyt konfliktnivå anbefales ikke delt omsorg. Det betyr at hvis den som forlater et samliv ikke ønsker å kommunisere med den andre parten får den parten (som oftest mor) støtte på familiekontoret, i barnevernet etc. Det er dette jeg kaller konfliktskaping, ikke til beste for barna. Statlige kontor bygger med andre ord i noen tilfeller konflikter mellom foreldrene. Med historien til skilte fedre de siste tretti årene friskt i minne er det ikke rart at mange er på tå hev, blir psykisk syke eller i noen dypt tragiske tilfeller ender med å ta sitt eget liv.

 

Jeg tror fedre aldri har hatt så dårlige kår som på tampen av 2011, og barna er som alltid de største taperne.

 

Gå til innlegget

velkommen til 1880-årene

Publisert over 9 år siden

Politikk er et merkelig sammensurium av rot. I flere år har de styrende partier, nå i de siste årene representert ved Ap, Sv og Sp laget er sosialdemokrati som blir noe a la det Jagland i sin tid ville kalle Det Norske Hus. I dette Huset skal mor og far i en familie arbeide, helst fulltid. Barna skal sendes i barnehagen for det skal visstnok være sunt. Det er ikke rom for alternativer, for de samme partiene ønsker ikke kontantstøtte, selv om de altså har innført et system der begge må arbeide fullt. Hvorfor er det blitt slik? Dette er et ledd av likestillingskampen sosialistene startet med på 70-tallet. Nå hører jeg nok ut som en motstander av sosialisme eller likestilling, men det er isåfall ganske nylig jeg er blitt det. Konservativ er jeg iallefall ikke. Men som småbarnsfar og borger i dette landet, med de utfordringene man møter daglig kan man ikke unngå å la seg provosere. 

Vel, nå er vi altså der hvor mor og far arbeider full tid. Mor blir kanskje syk av å jobbe dobbelt hjemme og ute (far jobber dobbelt uansett), men det er det ikke rom for. Med en inntekt mister man kanskje huset, selv om huset i dag ikke er større enn de våre foreldre hadde, da en av dem var hjemme på fulltid midt på 70-tallet. Konklusjonen er, mor må jobbe, far må jobbe og barna skal i barnehage - enten man vil eller ikke. Det samme sosialdemokratiet mener dette er veien å gå. Men så kjære lesere kommer rotet, eller iallefall en del av det. Man innfører bomringer for å få bedre veier eller var det kanskje for å hjelpe miljøet? Det strides de samme partiene om. Kristiansand er ikke annerledes enn de fleste andre byer, men man har nå mer enn doblet bompengesatsene og innført et system der de med mye penger som kan forskuttere 4000 blanke kroner av ei månedslønn slipper unna med 10 kr pr. passering. Alle de andre, som ikke har så god råd må betale full pris, altså 21 kr. Ikke nok med det, men pengene skal finansiere en ny feit motorvei fra Vågsbygd til Kristiansand, selv om de samme politikerne skylder på miljøet. Vi må få ned biltrafikken sier de. Nå har samferdselsministeren og ordføreren i samme by begge sagt at bilbruken må ned, folk må ta buss, sykle og spasere. De gir seg ikke med 21 kr pr. passering. De øker prisene helt til noen ramler av lasset og ikke klarer dette mer. Borgerne i Kristiansand skal presses til å parkere bilen.

Poenget mitt kommer nå. De samme politikerne som har bygd dette turbosamfunnet der begge må arbeide og barna sendes i barnehage nekter nå de samme foreldrene å komme på jobb, på fotballtrening, på trimmen eller hva de nå skal drive med. Det er barnefamiliene som er de største taperne i bompengesystemet. De kan ikke bare kaste seg på en buss eller slenge 2-åringer på sykler eller jogge til byen med 1-åringen dinglende på ryggen.

For å skape enda mer rot i rotet deres er det partiene SV og KrF som har fattigdomsbekjempelse som fanesak som er blant de ivrigste bompengetilhengerne, selv om det altså bare går ut over de som har minst og dermed skaper enda større forskjeller. De første som skrelles av bilkøene til byen er dem, med småunger og stadige oppdrag i sentrum eller på andre siden av byen. De har nemlig ikke råd til dette.

Velkommen til 1880-årene, da man holdt seg i sin egen bygd eller drabantby. Snart kan barna våre leke gjemsel i spøkelsesbyen Kvadraturen, når alle butikkene er gått konk! 

Gå til innlegget

Oral Roberts RIP

Publisert rundt 10 år siden

Jeg registrerer at den amerikanske åndshøvdingen Oral Roberts er død, 91 år gammel.

Min kjennskap til TV-predikanten er liten men stor i den forstand at han skal ha sendt en såkalt bønneduk til min far, da han fikk tilbake tuberkulose som nesten tok livet av han på begynnelsen av 50-tallet. Det hele må ha blitt betegnet som et under, hvis det er sant. Det må man gå ut ifra, siden kilden er til å stole på. Han snakket aldri om seg selv, faren min, og var den beste far man kunne ønske seg. Etter at min mor skilte seg fra han i 1974 bodde han alene og frem til han ble syk og senere gikk bort i 2000, var han det beste forbildet man kunne ha også som troende.

Nettopp derfor føler jeg at jeg kjente Oral Roberts. Derfor gjør det inntrykk når han nå er gått bort i en høy alder.

Jeg beundrer mennesker som har så sterk tro som Oral Roberts og min far hadde. Det krever en sterk ryggrad, med evne til å legge tvil til side. TV-evangelisten må ha vært en karismatisk skikkelse, i likhet med sin venn Billy Graham. Min far var en stille og ydmyk person, som brukte bønn i de fleste valgene han tok. Det samme gjorde nok Oral Roberts.

Jeg kan aldri huske min far var syk de siste tjuefem årene han levde. Men at det gikk som det gikk i en alder av 72, er noe som har knekt det meste av tro i mitt liv. Ikke det alene, men det med. Derfor er det trist å høre at åndshøvdingene min far hørte og leste, som Aril Edvardsen, John Olav Larssen og nå Oral Roberts er borte.

Det burde renske vekk restene av tro, men det gjør ikke det. Filosofen Pascal sa at han heller ville tro at Gud finnes, og så ta feil, enn å tro at han ikke finnes, og så ta feil. I respekt for at det fantes og fremdeles finnes åndshøvdinger som Oral Roberts tenner jeg et lys for en mann jeg ikke vet noe særlig om i kveld.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere