Svein Inge Olsen

Alder: 56
  RSS

Om Svein Inge

Anarkistisk liberal konservativ hypokonder med legeskrekk. Er redd for det meste og tør alt som ikke er farlig. Har skrevet bøker om Setesdalskjempa, Kris Kristofferson og gitt ut dikt på 40 årsdagen. Har også vært redaktør for diktantologi om fraflytting og gitt ut slektsbok fra Loppa. Er svoren fotballtilhenger med Start og Sheffield United som favorittlag. Har arrangert flere festivaler og konserter og stått bak plateutgivelser som ”Falne Engler – Kris Kristofferson på norsk”. I august kommer Fight Apathy, en dobbelutgivelse til støtte for Protestfestivalen, en 10 år gammel festival han lever og ånder for. Har skrevet en rekke artikler og bok/plateanmeldelser i aviser, som Vårt Land. Gammel nærradiomann fra 80-tallet, med ekte kjærlighet for alt som handler om 70-tallet. Forkjærlighet for gamle westernfilmer, country og bluesmusikk og kakao med krem. Er gift og har 3 barn på 16, 4 og 1 år. Bosatt på palmekysten. Jeg vil være litt til og fra her hvor den mest aktive perioden nok er på høsten og vinteren. Med to små barn og ansvaret for en festival i september tar det veldig mye tid.

Følgere

Det regjeringen aldri vil snakke om

Publisert 5 måneder siden

Regjeringen mener den økte innvandringen er hovedårsaken til de økte forskjellene. Opposisjonen mener det handler om dårlig integrering, og at det største problemet er at rike blir rikere.

Fædrelandsvennen oppsummerte hvor fast diskusjonen står i lederen lørdag 2. mars.

 

Når finansministeren skylder på innvandrere, forsøker hun i realiteten å legge lokk på det reelle problemet. Derfor snakker hun ikke om at i bl.a. Agder er det flertall av etnisk norske blant dem som går under betegnelsen fattige. Hun snakker heller ikke om det leder av EL- og IT-forbundet Jan Olav Andersen skrev om i VG nylig; at i Europa har det oppstått en ny gruppe arbeidere. Det er folk som er i arbeid, men som likevel er fattige. I USA kalles de «working poor». Andersen frykter at vi får en ny underklasse i Norge. Den består av hardtarbeidende folk uten ei god lønn å leve av. Og jeg legger til: Ikke minst gjelder dette familier med kun en inntekt.

 

I et manifest av en bok for oss som har trodd vi lever i et demokrati, river den britiske filosofen Raoul Martinez i stykker illusjonene. Han går systematisk til verks for å løse opp trådene i «Frihet. Makt, kontroll och kampen för vår framtid», slik tittelen er på den svenske utgaven. 

 

Martinez beskriver hvordan vi alle er en del av det store fødselslotteriet. Vi er uskyldige tilskuere til vår tilstedeværelse i verden helt fra fødselen av. Vi velger ikke å bli født, heller ikke hvilket miljø vi blir født i, ikke religion, ikke om vi blir født i et fredfullt villaområde eller i et krigsområde. Vi kan heller ikke velge om vi er glade eller ulykkelige, friske eller syke. Det meste handler om vår biologiske arv og det miljøet vi utsettes for, mener Martinez. 

 

Om vi tror at hvert menneske selv har ansvaret for sitt lodd i livet, er det nettopp det samfunnet vil at vi skal tro. Det er nemlig mye lettere å rettferdiggjøre forskjeller i makt, rikdom og muligheter på den måten. Om de rike fortjener sine privilegier og de fattige sin armod, da er jo alt i orden! 

 

Men slik er det ikke. Martinez beskriver situasjonen slik: Den primære funksjonen for et juridisk system er å gagne dem som former det. Rettssystemet bestemmer spillereglene som alle må følge. Ulike regler følger ulike tjenester. Slaver skriver ikke de lovene som undertrykker dem. Kolonier stifter ikke de lover som utnytter dem. Fagforeninger formulerer ikke de lover som kriminaliserer dem. De lover som under større deler av vestens historie har definert ekteskapet, og som i praksis gjorde hustruen til mannens eiendom, ble ikke formulert av kvinner. 

 

De som kjempet for å få slutt på slavehandelen, for å forbedre arbeidsforholdene, motarbeide kolonialismen, utvide stemmeretten,oppnå likeverd mellom kjønn og folkegrupper, stoppe krigen og beskytte miljøet; de var stadig nødt til å sette seg opp mot loven og ble med det utsatt for både politivold og fengsel.  I alle disse tilfellene tok loven stilling for de mektiges privilegier og fordommer, mot de maktesløses rettigheter og interesser.

 

Straff handler om makt, hevder Martinez. Når utformingen av lovene gjenspeiler den store ulikheten i spørsmålet om makt, blir lovverketikke nøytralt. Lovgivningen blir en partisk handling, basert på de fordeler en viss gruppes interesse har fremfor andres. Martin Luther King viste til problemets kjerne, da han i sitt «brev fra fengslet» ba oss aldri å glemme atalt Hitler gjorde i Tyskland, var lovlig. King ble i likhet med Gandhi og Mandela fengslet for å ha brutt loven. 

 

Selv i Norge, hvor ulikhet til nå har vært et mindre problem enn i resten av vesten, er det i ferd med å bryte ut stor misnøye og frustrasjon. Det har ført til et opprør mot regjeringen, som gir seg utslag på meningsmålinger, der mindre partier som Sp, SV og Rødt har fått et kraftig oppsving. Det avspeiles også i debatter på sosiale medier. Her i byen har diskusjonen om makt og kunstsilo vart lenge, og den er knallhard. Alternative medier både lokalt og nasjonalt har gått imot de etablerte medier, som de mener styres av makta; og de har mange sinte lesere med seg. 

 

De store partiene H og Ap får motstand. Begge er svorne tilhengere av arbeidslinja, kanskje den verste synderen når det gjelder økte forskjeller. Arbeidslinja er et resultat av kapitalismen, som gjør at vekst og fremgang hele tiden skal styre utviklingen. 

 

Kapitalismens svake ledd er ifølge Martinez gjerrighet, egoisme og materialisme. Kapitalismen handler om maktkamp. Denne kan ta to uttrykk: Kampen om å lykkes ved å følge spillereglene i et visst spill og kampen om å bestemme hvilket spill som skal spilles. Hvis vi fortsatt tror kapitalismen har noe for seg, bør vi se på resultatene: Utnyttede arbeidere, ulykkelige konsumenter, massearbeidsløshet, uthulet demokrati og klimakrise. Påstanden om at det frie markedet er fritt, er falskt, sier Martinez. Han hevder at det er i næringslivets interesse å holde deler av samfunnet i nede i fattigdom og maktesløshet. For når arbeiderne er svake kan de utnyttes. 

 

Martinez mener ulikheten utenfor en rettssals område uthuler likheten inne. Stjel en bil, og du havner i fengsel. Forstyrr verdensøkonomien, og du får en belønning på flere milliarder kroner. Med det mener han at lovene er laget for dem som har mulighet til å følge dem, altså de som til enhver tid sitter med makten. Selv om alle i teorien er like for loven, er likheten i praksis ikke så stor. Visse lover retter seg spesifikt mot de utsatte. Forbud mot å sove under broer påvirker ikke millionæren, men kan for den hjemløse vandreren innebære nedkjøling og død. 

 

Nylig leste jeg om en mor som må overlate babyen til barnevernet, mens hun soner for en bot hun ikke kan betale. «Slikt rammer bare dem med dårlig råd, og er egentlig gjeldsfengsel», sa advokat John Christian Elden i en twitter-melding. «De fattigste må i fengsel for det som koster oss andre noen tusenlapper,» hevdet jusprofessor Hans Fredrik Marthinussen.

 

Graden av ulikhet skyldes politiske beslutninger. Finansministeren må slutte å skylde på innvandrere. Heller ikke opposisjonen har rett, når den bare klandrer de rikeste. Det foreligger en grunnleggendesystemfeil. Menneskeheten har de ressurser som kreves for å utrydde sult, analfabetisme, ekstrem fattigdom og noen av verdens mest dødelige sykdommer. Når den har de redskap som behøves, hvorfor eksisterer da fortsatt ulikhetene? Den store ubalansen i rikdom avspeiler helt enkelt den store ubalansen i makt, mener Martinez. 

Da min kone leste dette tenkte hun umiddelbart på kommunisme, men jeg er langt fra kommunist og ikke en gang sosialdemokrat. Det handler om urettferdighet og om å bry seg, derfor er det viktig. 

Et fritt samfunn skaper frie mennesker, men det kreves frie mennesker for å skape et fritt samfunn, skriver Martinez. Martin Luther Kingpoengterte det slik: Hvor der er urettferdighet, kan det ikke bli rettferdighet.

Gå til innlegget

En drøm for det nye året

Publisert 7 måneder siden

«La oss leve for hverandre. Og ta vare på den tid vi har» synger Gluntan i slageren jeg husker som en landeplage fra den gang jeg var barn.

I år (2019) er det femti år siden denne slageren, omgjort fra svensk til norsk av Fredrik Friis og utgitt i 1969 på albumet med samme navn. Min drøm er at de første linjene skal bli motto for det nye året.

I jula som var så vi Netflix-serien «When Calls The Heart» - en serie som i bunn og grunn er «la oss leve for hverandre» omgjort fra teori til praksis. Hos oss ble vi fullstendig revet med av serien, der innbyggerne i den lille western-byen Hope Valley i 1910 nesten kappes om å hjelpe hverandre. Vi klarte ikke å legge serien fra oss før vi - i løpet av få dager - hadde sett alle fire sesongene. Serien er basert på en novelle av den kristne forfatteren Janette Oke

Effekten av hjelpsomheten i dette samfunnet var formidabel. De som kom innom, ble værende. «Bad boys» ble «good boys». Handelen blomstret. Byen vokste. Livet var godt å leve. Det som skjedde, var fascinerende, forførende og drømmende på samme tid. Da serien brått tok slutt. gikk jeg inn i sørgemodus og måtte innse at dette var film, ikke virkelighet. Men er drømmen så naiv at den aldri kan bli virkelighet?

Ikke lang tid før Gluntans slager om å leve for hverandre kom ut, var Elvis Presley preget av oppgitthet og sorg over drapene på Martin Luther King og Robert Kennedy. Han var såret og lei seg over den ondskap og likegyldighet som preget tiden. «If I Can Dream» ble lansert som singel. Drømmene ble forent: «Hvis jeg kan drømme om et bedre land hvor alle mine søsken går hånd i hånd, si meg, hvorfor, hvorfor kan ikke den drømmen bli sann?»

Den finske forfatteren og terapeuten Tommy Hellsten skriver i sin siste bok om dagens nordiske samfunn. Han mener det er oppstått et verditomrom, og at dette vakumet er blitt fylt opp av den eneste verdien som gjenstår, penger. «Vi er alle underkastet denne kulturelle forvrengning, vi lever alle i en uvirkelighet», mener han. Det er egoet som styrer oss. Hellsten skriver at «egoet har vært vår beste venn».

Hope Valley er et drømmesamfunn, egoet er der brutt ned til fordel for nestekjærlighet. Skulle ikke det være mulig? Kan ikke nesten alle drømmer gå i oppfyllelse.

Alle mennesker er født på samme vis, av en mor og med en far. Alle skal en dag forlate livet, høyst sannsynlig motvillig, og uten å vite noe om et eventuelt liv etterpå. Vi skal leve her og nå. Vi kan håpe og be, eller godta at det ikke er noe mer; men kun de døde vet. Alt levende er i samme bås. Hvorfor tar vi oss ikke da bedre av hverandre, støtter hverandre og bidrar til et bedre samfunn? I stedet spør vi om honoraret eller lønna. Vi prioriteter egoet, slik vi alltid har gjort.

Et samfunn som kun er basert på penger, med økende ulikheter, er kaldt og farlig samfunn. Det preges av misunnelse, mistrivsel, likegyldighet og urettferdighet. I ytterste konsekvens kan det resultere i vold og krig,

I året som var, har forskjellene økt enda litt mer. Verdens åtte rikeste menn eier like mye som halvparten av jordas befolkning. Det er blitt flere fattige barn, også i Norge.

En venn av meg, som var i full jobb, måtte skille seg fra kona for å overleve. Hver for seg kunne de få hjelp, men ikke sammen. Huset var tvangssolgt, de hadde barn og så for seg et liv på gata. Jeg vet om andre som ble tvunget ut av landet, da de ble kastet på gata i sin fødeby Kristiansand. Jeg er helt sikker på at de som har minst og er mest ensomme, blir enda mer isolerte av kravet om å skulle leve for bare 6000 kroner i måneden. Det største problemet er ikke skattelette for de rikeste, men at de aller svakeste ikke får nødvendig hjelp når de trenger det, fordi godt betalte politikere frykter det ikke blir lønnsomt nok å jobbe. Arbeidslinja kan være nådeløs mot dem som faller utenfor eller bare har en inntekt. I stedet for å ta hverandre i hendene har vi konstruert en ordning som ikke gir rom for feil, utilstrekkelighet eller at noen faller utenfor systemet.

Jeg har ingenting imot kunstsilo eller andre spenstige prosjekt. Men burde vi ikke først sørge for at alle har det «greit» der vi bor? Og hvorfor krangler vi om prisen på bompenger i stedet for å hjelpe folk med bomregninga?

Jeg har en naiv drøm om at en dag vil denne nasjonen stå opp og leve ut den sanne og samme mening, i Norge som i Hope Valley, at vi vil stå sammen som selvstendige individ, i troa på at alle har de samme rettighetene, at alle har rett og mulighet til de samme godene, at vi alle er mennesker. For vi er alle kommet hit på samme måte, med vår styrke og kraft, med vår omtanke for hverandre, men også med feil og mangler, og med våre svakheter.

Jeg har en drøm om at mine tre barn en dag vil få bo og leve i en nasjon hvor ingen av dem skal anses som mindre verdifulle ut fra hva de gjør, hvor mye de eier, hva de tror på; men at de skal verdsettes som de unike og forskjellige mennesker de er. Jeg har en drøm om at ingen i dette landet skal anses som fattige eller annenrangsborgere; og at ingen skal få mer verdighet utfra hvor mye som står på kontoen, hvordan de kler seg, hvordan de ter seg, eller hva de mener.

Dette er mitt håp for det nye året. Det er for meg frihet. Fjern alt som lager skiller mellom oss og som skiller barn i fattige hjem fra barn i middelklassehjem; det være seg bommer, murer eller lover. La oss få ha troa vår i fred. Det er mitt håp, at politikere - i vår by, på Stortinget og i regjering - skal slutte å snakke stygt om hverandre og i stedet bygge hverandre opp, støtte hverandre og bidra til at alle får det like godt den tiden vi er her på denne jorden.

Tove Lie – blomsterbarnet i norsk lyrikk - skrev i en prolog til et fredsmøte 15.12. 1977:

Det angår deg at lyset skinner,
det angår deg at mennesker lever,
at ingen kveler ilden i hjertene.

Gå til innlegget

KrFs sjel sett med amerikanske øyne

Publisert 9 måneder siden

I kampen om KrFs sjel slo det meg at det er noen paralleller til en reise jeg nylig foretok.

Min finske kone og jeg dro på pilgrimsferd i USA. Vi besøkte gravstedene og museene til Martin Luther King Jr., Billy Graham og Johnny Cash. I etterkant slo det meg, at i denne runden fra Atlanta, via Nashville til Charlotte i Nord Carolina lå på mange måter KrFs sjel.

Da nevner jeg bare så vidt alle baptistkirkene som lå langs veien, omtrent hver miles vi passerte.

Disse tre samfunnsengasjerte personene og idolene bar alle på et sterkt nærvær, og en trygg identitet og gudstro som de bar med seg gjennom livet, og som gjorde dem beundret av millioner av mennesker over hele verden. Man kan sågar hevde de var politiske mennesker fordi de brydde seg om mennesker, om rettferdighet og om likeverd. Billy Graham angret sent i livet på at han engasjerte seg politisk, men han var vanskelig å plassere i noen politisk bås. Mange tror han var republikaner, men han skal ha vært registrert medlem av det demokratiske partiet en periode. Han var også nær venn av republikanske presidenter som George Bush Sr. og Richard Nixon, som han følte seg lurt av da Watergate-skandalen kom fram. Likevel valgte han å være til stede i Nixons begravelse. Grahams nærmeste venn av de tidligere presidenter var likevel demokraten Lyndon B. Johnson. Graham argumenterte hele tiden med at Jesus ikke var medlem av et politisk parti, og skal ha støttet forskjellige kandidater uavhengig av partistatus.

Billy Graham var nær venn med både Johnny Cash og Martin Luther King, og skal ha betalt bøter for å få King ut av fengslet. Han rev ned gjerder da han skulle holde korstog under segregeringen på 60-tallet. De var enige seg i mellom om at King skulle gå på gatene og Graham på arenaene. Målet var felles.

Martin Luther King er mer tydelig politisk. Han ble definert som en demokratisk sosialist. Hans engasjement gjaldt de svakeste og utsatte grupper i samfunnet. Han sa blant annet at «du kan ikke løse økonomiske problemer for de svarte uten å snakke om billioner av dollar. Du kan ikke snakke om å få slutt på slumområdene uten å først si at profitt må ut av slummen. Gjør man det, berører man industriens mektige herrer, for vi sier samtidig at noe er galt med kapitalismen. Det må bli mer fordeling og kanskje må Amerika bevege seg mot en demokratisk sosialisme». King var sylskarp i sin kritikk av kapitalismen. Den kan lede til en materialisme som er like ødeleggende som kommunismen, mente han. Han stilte dette spørsmålet: Hva er det for en ordning når det finnes mellom 30 og 40 millioner fattige i et land som er overstrødd av utrolig rikdom?

Johnny Cash er kanskje den mest interessante av disse tre når vi leter etter KrFs sjel. Han er blitt regnet som veldig amerikansk og på Johnny Cash museet i Nashville er det en egen avdeling der han fremfører den nasjonalromantiske og patriotiske «The Old Ragged Flag». Nå avdøde Gordon Stoker i Elvis backinggruppe The Jordanaires fortalte meg for noen år siden at Johnny og vennen Kris Kristofferson, som fikk kommunistempel i hjemlandet (antakelig sosialdemokrat i Norge), ofte diskuterte politikk høylytt, men på et vennskapelig plan innad i supergruppa The Highwayman, der det ifølge Stoker ofte var Kris og Willie Nelson mot Johnny og Waylon Jennings. Likevel hevder datteren Rosanne Cash hardnakket at Johnny Cash ikke var republikaner. Han brydde seg ikke om hvor folk sto politisk. Han gikk over det politiske. Det som betydde noe var mennesker, fred og samarbeid. På samme album som «The Old Ragged Flag» finner man også «Don’t Go Near The Water» som er en sang om å ta vare på klimaet. Det er med andre ord ikke lett å putte Cash i noen boks. Selv om vi prøver.

Først og fremst er Johnny Cash kjent som «The Man In Black» fordi han alltid gikk i svart for de svakeste i samfunnet. Han støttet også indianerne og rettighetene til de innsatte i amerikanske fengsler.

Johnny Cash skal selv ha sagt, «jeg er kristen, putt meg ikke i noen annen boks».

Knut Arild Hareide tvilte seg frem til å endre kurs i det politiske Norge, et standpunkt som kunne ha ført til at vi fikk ny regjering og statsminister i Norge. Burde vi ikke tålt å tenke at det ikke var så unaturlig at KrFs veivalg for første gang i historien gikk mot venstre? Burde vi ikke ha tllatt oss å tenke at dette handlet om fordeling og de svakeste og således beveget seg over politiske farger, enten det var røde roser og faner, blå sløyfer eller for den saks skyld, regnbueflagget?

Martin Luther King sa det kanskje aller best: Det er alltid rett tid for å gjøre ting rett.

Gå til innlegget

Er demokratiet døende?

Publisert 9 måneder siden

Under årets Protestfestival stilte vi forfatter og samfunnsdebattant Hanne Nabintu Herland dette spørsmålet.

Utgangspunktet var Steven Levitskys påstand om at demokratiet er i ferd med å forvitre i USA, og at Europa kommer etter. Han hadde nettopp skrevet boka «How Democracies Dies» sammen med sin kollega og skrevet om at vi har mistet evnen til toleranse overfor meningsmotstandere og institusjonell overbærenhet.

Det har skjedd noe i samfunnet de siste tjue årene, som også var årsaken til at Protestfestivalen ble etablert og arrangert for første gang sommeren 2000.

I et fly på vei over Atlanteren for noen dager siden leste jeg oktober-utgaven av det amerikanske magasinet The Atlantic der overskriften var «Is Democracy Dying?».

Vi er blitt besatt av lojalitet, og vi angriper den frie presse. Vi polariserer og driver med konspirasjonsteorier. Magasinets skribenter finner det urovekkende at vi mennesker ikke lenger har direkte kontakt mellom hverandre, men kommuniserer via sosiale medier. I en slik verden er det enkelt å monopolisere mening og distansere seg fra avvikende meninger. Yoni Appeltbaum skriver at demokratiet er blitt «religion av mennesker som ikke har mye til felles».

Ifølge to andre skribenter - Amy Chuva og Jed Rubenfeld - hadde man for bare få tiår siden samme språk om urettferdighet og rettigheter. Martin Luther King og Black Panthers var tydelige på menneskelige konstitusjonelle rettigheter. I dag er rettighetene i seg selv blitt et spørsmål.

Bare 30% av amerikanerne født i 1980-åra mener at å leve i et demokrati er essensielt, sammenlignet med 72% av amerikanere født i 1930-åra. Hvorfor har det blitt slik? Kanskje skyldes det at avstanden tilbake til 2. verdenskrig er blitt større og at det er færre og færre igjen av dem som opplevde den. Kanskje er det bare vi mennesker som gjennom internett har fått større makt til å bestemme hvilke meninger som til enhver tid skal være gjeldende?

Det siste skulle man jo tro var positivt, for slik forfatter Tina Bai skriver i Klassekampen; «Når menneskeverdet blir krenket, stiller demokratiet opp».

Fullt så enkelt det ikke. De to danske forskerne Jørgen Møller og Svend-Erik Skaaning har skrevet boka «Demokrati i en krisetid» der de mener demokratiet ikke vil bryte sammen fordi dagens populister aksepterer å arbeide innen demokratiets rammer mens mellomkrigstidas kommunister og fascister var åpent antidemokratiske.

Dessverre er det blitt sånn at selv demokratiet har sine svakheter, og disse svakhetene er blitt mer synlig etter sosiale mediers inntreden. Vi må erkjenne at vi mennesker er flokkdyr, og at internett på enkelt vis samler oss rundt den rådende mening. Som sårede dyr lar vi oss manipulere og styre for å bli likt av massene, for slik er vi jo, vi vil bli likt og ikke mislikt. Og dessverre, det gode i oss mennesker er ofte passivt. Vi lar være å føre en samtale for å ikke bli uvenner. Eller for å sitere William Butler Yeats fra diktet «The Second Coming» allerede i 1919: «Det beste er helt uten styrke, det onde er breddfullt av glødende viljekraft».

I magasinet The Atlantic forteller Anne Appelbaum om et nyttårsparty hun holdt 31.12.1999 med hundre gjester fra store deler av verden. Det var et fredelig party for venner, men i dag råder uvennskapet og par har blitt separert fra hverandre. Ifølge Appelbaum skyldes det ikke personlige konflikter men politiske spørsmål.

Når Donald Trump fremdeles sitter som president i verdens mektigste land til tross for at han er upopulær både der og i resten av verden er han blitt et symbol på at demokratiet er i ferd med å gå i oppløsning, men også et bevis på at det finnes et snev av håp der ute. Han ble tross alt stemt frem av hvite amerikanere som ikke var blitt hørt og var blitt en del av Amerikas underklasse, samt av en del kristenkonservative som så at deres rettigheter gikk i oppløsning.

Da gjenstår det om vi kan stole på at media skal få oss ut av uføret, når også medias grunnstener er i ferd med å ramle fra hverandre. Mainstream media beskyldes for å løpe i flokk. Alternative medier for å bedrive løgn.

I en musikkvideo spilt in sent på 80-tallet leser Kris Kristofferson opp diktet «The Second Coming» og legger til helt til sist: Vi kan ikke stole på at politikerne snakker sant. Vi kan ikke stole på at media snakker sant. Det er opp til oss.

Han har utvilsomt et poeng.

Gå til innlegget

KrF tapte – ingen vant.

Publisert 9 måneder siden

Da Gandhi – som i utgangspunktet var en styrtrik mann – døde, var alt han eide av jordisk gods et par tresandaler, et billig nikkelur, en bolle, ei skje og ei sangbok.

Når man så bilder av Gandhi som vandret rundt i sandaler og manet til fred og forsoning var parallellene til Jesus til stede.

Da jeg vokste opp med foreldre som dro på stevner i lekmannsmisjonen var livet preget av en nøkternhet som kanskje hang igjen fra etterkrigsårene, men mer sannsynlig; fellesskapet, troen og misjonen sto sentralt. Det gjaldt å holde sin sti ren, for fortapelsen var aldri langt unna.

Disse menneskene fulgte Bibelen til punkt og prikke, og selv om mange «falt i synd» og andre var alt for pietistiske, var nøysomhet, ordentlighet og moral nøkkelord.

De gamle «tantene» som fulgte med familien gjennom gode og vonde tider brukte store deler av sin tid på å strikke klær til de svakeste. Noen av dem endte riktignok sine liv med formuer, men misjonen, eller mer nøyaktig Gud, fikk tilbake det de satt igjen med. Man skulle arbeide, men ikke samle seg skatter, for som Pelle Karlsson sang «När du går over floden lämnas allt. Inga vänner följer dig, rikedomen räknas ej».

Dette var bedehuskulturen, men så dukket frimenighetene opp. Jeg tilhørte selv en trosmenighet på 80-tallet, der en del av gudsbildet var at hvis vi fulgte Gud, ville vi få materiell rikdom. Likevel, denne teologien var, sett i etterkant, ungdommelig naivitet. Ingen av oss eide nåla og få av oss ble rike. Der vi vanket til og fra konferansene med stresskoffert og i glinsete tøy var det Bibel og skrivesaker som fylte kofferten. Vi var en sammenflettet gjeng, og vi delte alt. Fattige var vi ikke, det åndelige sto i sentrum.

Den engelske filosofen David Hume – som var ateist - hevdet grunnlaget for vår respekt for medmennesket og dets verdi lå i vår evne til å føle «sympati», det vil si evnen til å leve seg inn i andre menneskers følelser, tanker og forestillinger, evnen til en slags identifikasjon. Hume mente at det følelsesmessige grunnlag for moraliteten var det som gjorde det mulig for folk flest å tenke eller agere som moralske vesener.

Jeg må innrømme – jeg var forbannet på Arbeiderpartiet, på avkristning og på den arrogansen partiet drev med i mange år under Stoltenbergs «regime». Trosfrihet er like grunnleggende som alle andre friheter. Arbeiderpartiet maktet ikke å sette seg inn i andres situasjon, selv om de betegnet seg som et sosialdemokrati med «fellesskapet» som rettesnor.

Tidene forandret seg, så gradvis, og mest synlig de siste ti årene, har kapitalismen blitt den nye religionen i Norge. I USA på 60-tallet, ved korsveien, der historiens og samtidens tre K-merkede veier møttes: Kristendommens, kommunismens og kapitalismens, valgte Martin Luther King den første. Han så på kapitalismen som verst, men han hadde heller ikke respekt for kristendom som manglet handling.

Kapitalismen har lite sympati. Og Jeg ble enig med King, men hadde også erfart at Arbeiderpartiet hadde lite sympati for kristendommen.

Arbeiderpartiet mistet makta til Høyre og Fremskrittspartiet. Vi fikk se en utvikling som eskalerte. Det gikk fra vondt til verre. Og det gamle Norge var ute på anbud. Erna Solberg har i sine seks år som statsminister ikke klart å minke forskjellene, de har bare økt, betraktelig.

Det er som jeg kan høre stemmen fra de gamle bedehustantene, der nede fra gravkammeret.

De rike blir rikere, den øvre middelklassen følger etter. Middelklassen er du og jeg som sitter på Stortinget, i bystyret, i byråkratiet, eller som saksbehandler på NAV og som ellers er med på å bestemme det samfunnet vi skal ha og f.eks. antallet bomringer. Vi har et demokratisystem som for mange kan oppfattes som et flertallstyranni.

«Den globale årsaken til sult er ulikhet satt i system, slik at noen konsumerer alt det de andre ikke har råd til,» sier argentineren Martin Caparros, forfatter av boken «Sult». I den vestlige verden handler det sjelden om sult, men om å ikke kunne ta del i det de andre kan, en situasjon som over tid fører til mistrivsel og et betydelig moralsk og sosialt problem.

Alt dette jeg nå har nevnt er skapt med Kristelig Folkepartis velsignelse. Jeg er en av dem som har snudd, fra å juble for borgerlig regjering til å be på mine knær om å få den avsatt.

Jeg funderte stadig mer på hvor sympatien og moralen tok veien. De jeg har snakket med er lite opptatt av ulikhet, desto mer opptatt av frihet og enkeltsaker. De er opptatt av ansvar og straff, og de er tilhenger av Donald Trump og er klimaskeptikere. Vi har ikke fattigdom i Norge, hevder de og avfeier diskusjonen. Og de som innrømmer fattigdom vil løse det med å stigmatisere de fattige enda mer. De er heller ikke så glad i for mye innvandring, men vil «hjelpe dem der de bor». Altså i ruinene. De er mer redd for muslimer enn økte forskjeller. De er mer tro mot menigheten enn familien. Men betaler tienden uten å blunke. De deltar sjelden i debatter, det gagner dem ikke. Blir de utfordret om klimautfordringer forklarer de at de har kjøpt seg Tesla. Jeg vet jeg overdriver, men dog.

28. september ble det holdt en tale utenom det vanlige – det var kristendom som ikke manglet handling.

Tilfeldighetene ville det slik at jeg satt på et fly til USA den dagen Knut Arild Hareide holdt sin «Jeg har en drøm»- tale. Ironisk nok besøkte vi Martin Luther Kings gravsted samme dag Hareide ble utropt til kristen-Norges modigste mann. Kings visjoner ble ropt ut i Norge.

Den siste uken før landsmøtet 2. november slukte jeg alt om det som hadde skjedd, til Knut Arild Hareide til slutt tapte med knappest mulig margin. Nå går han av som partileder, og KrFs kommende partileder skal samarbeide med høyresiden, slik de alltid har gjort.

For meg var nederlaget som en knyttneve i mageregionen. Jeg ble overrumplet med en sorgprosess på samme måte som etter at Erik Bye var død. Hvordan kunne det KrF min far stemte på være så harde og vise så lite sympati? Særlig Agder og Rogaland. Hvordan kunne de velge Høyresiden og hvordan kunne de svikte sin egen partileder som ville gjøre noe med utviklingen i Norge?

I nederlagets timer lyttet jeg til Kris Kristoffersons sang «Nobody Wins» der han synger om at det betyr ikke noe hvem som har rett eller galt. Vi har gjort hverandre vondt så lenge at det er for sent å redde stumpene. «Det er slutt. Ingen har vunnet».

Men noen tapte 2. november, selv om Gandhi hevdet materiell fattigdom er veien til åndelig rikdom.

Selv vil jeg fortsette å være arg slik den svenske lyrikeren Bodil Malmsten skrev i et dikt:

Jag är arg men inte tillräckligt arg.
Onödigt arg?
Nej.

Jag är nödvendigt arg.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
28 dager siden / 8510 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
29 dager siden / 6425 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
23 dager siden / 3396 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 2852 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
18 dager siden / 2691 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 2191 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 2016 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
12 dager siden / 1775 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
2 dager siden / 1741 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
16 dager siden / 1736 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere