Paul Leer-Salvesen

Alder: 68
  RSS

Om Paul

Jeg har bakgrunn som fengselsprest, journalist og forfatter. Har arbeidet med kriminologi, etikk og teologi og er nå professor ved Universitetet i Agder.

Følgere

Vi må tåle ny abortdebatt

Publisert nesten 6 år siden

Vi må tåle å ta debattene, og vi bør oppmuntre hverandre til å ikke gå ned i gamle skyttergraver og bli værende der.

Hvorfor vekker det så sterke reaksjoner å se et bilde av en dukke som skal ligne et 12 uker gammelt foster? Bildet kan være manipulert. Det er kanskje ikke helt slik et foster ser ut. Men kan reaksjonene også skyldes at vi ikke tåler realisme i abortdebatten? Kan det være en lignende grunn som ligger bak bruken av det tilslørende ordet «fosterreduksjon» som nå brukes for inngrep som kan abortere ett eller flere fostre hvis den gravide venter flere barn?

Min yndlingsmotstander blant professorer i etikk heter Peter Singer. Denne australske etikeren kan være så provoserende at en bare må ta seg sammen og tenke: «Hva er galt med å drepe?» Slik spør han i en berømt artikkel der han i utgangspunktet inntar samme standpunkt som Vatikanet og andre strenge abortmotstandere.

Drap. Selvsagt er abort i alle stadier av svangerskapet drap, hevder disse. Men drap driver jo vi mennesker med i mange andre situasjoner, skriver Singer: Vi dreper dyr, og vi dreper levende, fødte mennesker. Spørsmålet vi må stille, er når det er moralsk forsvarlig å drepe. Så langt kan jeg følge Peter Singer, men ikke lenger. Han bruker dette som basis for å forsvare eutanasi, og han er for abort i alle stadier av svangerskapet, bare grunnene er gode nok. Men realismen hans, har jeg sans for. Han ber oss kalle en spade en spade.

Utfordringen er å være realister i abortdebatten, uten å tråkke på kvinner som er i en vanskelig valgsituasjon. Men vi hjelper ikke kvinnene (og i noen tilfeller også menn som er i samtale med sine partnere før det vanskelige valget) ved å tilsløre hva abort er. Det handler om noe mer enn «råderett over egen kropp» som et av 1970-tallets slagord var. Abort er noe annet og mer enn et «svangerskapsavbrudd». Dette vet alle gravide kvinner, og derfor kan vi like godt tale høyt om det. Vi må tåle virkeligheten, også der det koster og smerter.

Ny abortdebatt. Det vi har opplevd de siste ukene, er selvsagt en debatt som handler om mer enn en reservasjonsmulighet for fastleger. Det er også en ny abortdebatt. Den har sine grunner i langt mer enn en ny parlamentarisk situasjon i Norge etter stortingsvalget. 

Dels springer den ut av nye utfordringer i bioteknologi og fosterdiagnostikk som gjør at helsevesenet, lovgiverne og folk flest står overfor nye etiske problemstillinger. Dels henger vår lokale abortdebatt sammen med store internasjonale debatter. I USA er det noe nær borgerkrig om abortspørsmålet i flere stater. I Spania og Irland er også abortdebatten høylydt og frontene harde. Det er mild bris i Norge sammenlignet med disse landene.

Tåle. Vi må tåle å ta disse debattene, og vi bør oppmuntre hverandre til å ikke gå ned i gamle skyttergraver og bli værende der. Det blir for enkelt å si at den ene fløyen kjemper for kvinners rettigheter, mens den andre fløyen kjemper for det ufødte livs menneskeverd. Det blir også for enkelt å si at den ene fløyen består av moderne, sekulariserte humanister mens den andre fløyen befolkes av konservative kristne. 

Det livssynsmessige og etiske mangfoldet i Norge nå er så stort at disse merkelappene ikke lenger passer. Vi må være langt mer nyanserte når vi nærmer oss den nye abortdebatten og de mange etiske spørsmålene moderne medisin stiller oss overfor.

Jeg vil for egen del (og nå uttaler jeg meg personlig mer enn som fagperson) ikke ha omkamp om retten til selvbestemt abort før 12. uke i svangerskapet. Selv om jeg er enig med Peter Singer og Børre Knudsen i at abort er å ta liv, er det en skremmende tanke hvordan virkeligheten ville se ut hvis sykehusene våre bare skulle utføre abort når den gravides liv står i fare. Dette er fortsatt Den katolske kirkes offisielle standpunkt, og det har i århundrer ført til infeksjoner, skader og død for kvinner som søker hjelp under svært utrygge forhold. Det går ingen vei tilbake dit i vårt samfunn, og heller ikke til et nemndsystem før 12. uke.

Tar liv.  Ja, abort er å ta liv. Men vi må forsøke å få ned aborttallene på andre måter enn å stenge sykehusdørene for kvinner som bruker sin selvbestemmelse til å ta dette krevende valget. Enda er det mye som kan gjøres for å forebygge uønskete graviditeter. Det er altfor mange kommuner som har omdirigert millionene den forrige regjeringen bevilget for å ruste opp helsetjenesten i videregående skole. Det er for få kommuner der denne bevilgningen har ført til flere helsesøstre som kan støtte, hjelpe og gi råd til unge kvinner.

Reservasjon. Hva så med de meget omtalte fastlegene som ikke ønsker å henvise gravide til abort? Spørsmålet er vanskelig. Vi kan jo ikke innføre reservasjonsrett i alle kompliserte etiske spørsmål for leger som arbeider med et samfunnsoppdrag og med driftstilskudd i offentlig tjeneste. Men er akkurat dette et stort problem i praksis? 

Lederen av Legeforeningens etiske råd forteller at de ikke har mottatt en eneste klage fra kvinner som har opplevd seg dårlig behandlet av sin fastlege i denne situasjonen. Hadde det vært et omfattende problem, er det vel rimelig å anta at Legeforeningen ville visst om det. Situasjonen er sannsynligvis at noen få leger stille og rolig har praktisert en reservasjonsmulighet i årevis uten at det har vært klart og tydelig vedtatt sentralt, godt hjulpet av kolleger med en annen praksis. Slik burde det kunne fortsatt.

Respekt. Norge kan koste på seg at en svært liten gruppe leger lar kolleger gjøre henvisningsjobben. De er ikke mange. De fleste kristne leger henviser, selv om de personlig har et restriktivt abortstandpunkt. Men selv om de er få, bør de etter min mening bli møtt med respekt så lenge det ikke medfører at kvinnene blir behandlet respektløst.

Men for all del: Hvis vi skal vedta en reservasjonsmulighet for fastleger, bør dette skje sentralt og ikke i det enkelte kommunestyre. Vi kan ikke ha abortdebatter i hvert eneste kommunestyre i det ganske land. Det finnes noen etiske spørsmål som det er lovgivers og den lovgivende forsamlings plikt å besvare og som faktisk ikke bør desentraliseres. 

 Først publisert i Vårt Land 14.2.2014

Gå til innlegget

22. juli og det ondes problem

Publisert over 7 år siden

Hele nasjonen sliter i dag med det ondes problem mens grusomhetene fra 22. juli blir dokumentert i Oslo tingrett.

Da jeg var ung, trodde jeg at det ondes problem var teologisk. Nå forstår jeg at det også er antropologisk. De vanskelige spørsmålene om det ondes eksistens handler minst like mye om menneskesyn som gudsbilde. Hele nasjonen sliter i dag med det ondes problem mens grusomhetene fra 22. juli blir dokumentert og kommentert i Oslo tingrett: Hvordan er det mulig at ett menneske kan planlegge og utføre så mange onde handlinger?

LES OGSÅ MITT FORRIGE INNLEGG: Han er et menneske, ingen djevel

Rettspsykiaterne. Vi er vant til å overlate vanskelige spørsmål til eksperter. Det ondes problem etter 22. juli har vi langt på vei overlatt til fire rettspsykiatere som sitter i retten dag etter dag. De sitter ved siden av hverandre, men de har skilt lag rent faglig og opererer med to forskjellige løsningsforslag. Første par ut fortalte oss at det onde hos Anders Behring Breivik sannsynligvis skyldes sykdom: Psykose og paranoid schizofreni. Han er så syk at han er utilregnelig, konkluderte de. Det andre paret har en mer komplisert beskrivelse: Han lider av store personlighetsforstyrrelser, men han er tilregnelig, hevder de.

Uenige. Det er godt at ekspertene ikke er enige. Det kompliserer situasjonen i retten, men det er godt. Så vanskelig er det ondes problem at det er fint at fagfolkene ikke går i takt, men kommer med sine bud og overlater den endelige konklusjon til retten.

Mye tyder på at Breivik-saken vil føre til endringer av rettspsykiatriens rolle i Norge. Og det har vært etterlyst i flere tiår: Norge er nesten alene om å ha et rent medisinsk kriterium for tilregnelighet: Hvis bestemte diagnoser kan påvises hos gjerningspersonen på handlingstiden, er han utilregnelig. Psykiaterne trenger ikke å uttale seg om sykdommen er årsak til handlingen. Det må for eksempel danske og tyske rettspsykiatere. Her er norsk rettsvesen moden for forandringer.

Nytt. Kanskje flere faggrupper bør uttale seg om tilregneligheten: Psykologer, selvsagt, men også andre. Og så må det bli tydeligere at retten bestemmer til slutt. Ekspertene kan gi råd, men det er retten som må dømme. Hittil har norsk rett nesten unntaksvis fulgt opp rettspsykiaternes konklusjoner og dermed innskrenket sin egen suverene domsmyndighet. Også her vil Breivik-saken bety noe nytt. Med nødvendighet. Nettopp fordi ekspertene (heldigvis) har kommet til ulike konklusjoner.

Så vidt jeg skjønner har alle fire rettspsykiaterne skildret Breivik ganske likt når det gjelder hans karakter og personlighet: De skildrer en narsissistisk personlighetstype som mangler empati og evne til å leve seg inn i andres situasjon og lidelse. Psykiatrien har sitt språk for å skildre dette fryktelige fenomen der empati og nestekjærlighet er sjaltet ut. Filosofien og teologien har sine språk for det samme forferdelige grunnfenomen.

Narsissistisk.  La meg få være teolog til slutt, for teologien har sitt å si til spørsmålet om det onde i menneskelivet. I den jødiske og kristne tradisjon er ordet «synd» en viktig tolkningsnøkkel som det ikke er noen grunn til å stemple utgått på dato. Augustin og Martin Luther beskriver begge synd som det å være «innkrøkt i seg selv», nettopp som en narsissistisk grunnposisjon der en har stengt utsikten både til Gud og nesten. I en slik situasjon blir det umulige mulig, det radikalt onde blir mulig. Det som kan bli virkelighet mulig Den Andre mister ansiktet sitt, blir avpersonalisert, tingliggjort.

Det radikalt onde. Filosofen Hannah Arendt har preget dette begrepet, og hun brukte det for å kunne skildre det forferdelige som skjedde i holocaust og Det tredje rikes folkemord. Hun bør leses på nytt i dag, i likhet med andre filosofer og teologer som strevde med de samme spørsmålene for 60 år siden som vi sliter med i dag etter at vi har fått oppleve massemord og radikal ondskap på norsk grunn.

Løfterikt. Det ondes problem diskuteres overalt i landet i disse forunderlige dagene som er så preget av begivenhetene i Oslo Tingrett. Det er løfterikt. Vi må ikke la rettspsykiaterne i retten bære byrdene alene. Det ondes problem er så eksistensielt at det i sitt vesen er tverrfaglig. Flere fagfolk må inviteres inn i diskusjonen, og selvsagt også lekfolk. Vi finner nok aldri de fullgode svarene – slett ikke de svarene som er tilstrekkelige for de nærmest berørte blant de sørgende etter 22. juli. Men vi kan komme litt lengre i retning forståelse hvis vi samtaler på tvers av faggrenser. Akkurat det har skjedd i større grad enn på lenge i norsk offentlighet. Det er et godt tegn. Ingen faggruppe sitter med den endelige løsningen på spørsmålet om det radikalt onde.  

ARTIKKELEN BLE FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS PAPIRUTGAVE MANDAG 23. APRIL

Gå til innlegget

Han er et menneske, ikke en djevel

Publisert over 8 år siden

Mannen som utførte terroren i regjeringskvartalet og massakren på Utøya, er et menneske. Ikke et monster, ikke et udyr, ikke en djevel.

Dette er utfordringen for alle oss som prøver å tenke klart om etikk, menneskesyn og vold etter 22. juli. Det hadde kanskje vært enklere om vi kunne plassere denne gjerningspersonen utenfor den menneskelige familien, i det ekstraordinære og demoniske. Men så enkelt er det ikke å løse det ondes problem i antropologien. Han er et menneske, og skal behandles deretter. Det er faktisk mennesker som kan begå de mest forferdelige handlinger.

Etter Holocaust. Den jødiske filosofen Hannah Arendt strevde med de samme spørsmålene etter Holocaust, og i sin berømte bok om rettssaken mot Adolph Eichmann i Jerusalem, formulerte hun denne tanken: Det er nettopp fordi han ikke er et monster eller en maskin at han kan stilles til ansvar og erklæres skyldig. Hun beskriver rettssaken som en prosess der Eichmann ble menneskeliggjort, i kraft av å bli ansvarliggjort.

Slik skal vi møte gjerningsmannen fra 22. juli. Rettsprosessen vil fungere som et overgangsritual for de nærmest berørte, men også for hele folket. Her skal ofrene nok en gang fortelles om, en etter en, ikke summarisk som gruppe eller kategori. Han skal måtte ta stilling til skyldspørsmålene, ett for ett. Fordi han er et menneske. Ikke en maskin. Ikke en figur fra et dataspill. 

Ikke hevn. Og straffen? Mer enn noensinne står vi i en situasjon der rettsstatens straff er noe annet enn hevn og gjengjeldelse. For hvordan skulle en rettferdig gjengjeldelse se ut etter Utøya? Hvilke ufattelige dimensjoner av lidelse skulle staten måtte påføre for å få regnestykket til å gå opp og danne proporsjonalitet mellom forbrytelse og straff?

Regnestykket er umulig. Dødsstraff ville ikke vært nok. La oss da heller slå ring om den humane rettsstaten vi har, som holder seg med symbolske straffer og en rasjonalitet når det gjelder de få som må vernes og forvares over lang tid. Alt tyder på at gjerningsmannen fra 22. juli vil få 21 års forvaring. Straffeloven åpner for at forvaringen kan forlenges av retten med fem år om gangen utover dette, i prinsippet livet ut. Det holder.

Kriminologene har begynt å diskutere de vanskelige kriminalpolitiske og rettsfilosofiske spørsmålene som virvles opp etter denne tragiske sommeren. Det er riktig å gjøre det. Både dette fagmiljøet og en rekke andre må ta utfordringen alvorlig: Teologer, filosofer, terapeuter og jurister har mye å snakke om nå. Om forholdet mellom person og gjerning. Om hvilke krefter det er som kan utløse ondskap og vold i så store mengder. Om forholdet mellom ideologi og handling. Om straffens etikk. 

Lang tid. Min kjære veileder og lærer Nils Christie er åpen for at også denne gjerningsmannen en dag skal tilbake til samfunnet. Jeg forstår hans anliggende. Det er en bærebjelke i hele vår rettstradisjon at det skal være mulig å legge ugjerninger bak seg og vende tilbake til samfunnslivet. Samtidig synes jeg det er for tidlig å diskutere dette nå. Tiden vil vise, og i dette tilfellet må det gå meget lang tid. Vårt samfunn trenger ikke nye straffebestemmelser nå. Rettsstaten har de instrumenter som trenges for å kunne vurdere om det har skjedd en tilstrekkelig forandring hos en forvaringsdømt, eller om forvaringen må fortsette.  

Jeg er foreløpig imponert over politikernes forsiktighet med å trekke kriminalpolitiske konklusjoner av tragedien. Det er klokt å ta seg tid til å tenke seg om før en krever reformer og forandringer i vår rettsstat. Og det er et nesten ironisk alvor i situasjonen: Han som har meid ned medmennesker i et forblindet ideologisk motivert raseri, som om de var umennesker, blir nå behandlet menneskelig: I et fengselsvesen som nå får ytterst krevende oppgaver, men som har lang trening i å behandle alle innsatte respektfullt. I en rettssal der både gjerningsperson og ofre skal møtes med rettssikkerhet og ivaretakelse av menneskerettighet.

Ikke samme mynt. Han angrep vårt demokrati og vår rettsstat. Angrepet blir ikke besvart med samme mynt. Nettopp det er avgjørende viktig og i tråd med den nasjonale samlingen om demokratiske og humanistiske verdier som vi har fått oppleve denne ufattelige sensommeren. 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5630 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3747 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
23 dager siden / 1353 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1251 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1223 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
8 dager siden / 1157 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
7 dager siden / 1147 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
18 dager siden / 1131 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere