Paul Leer-Salvesen

Alder: 68
  RSS

Om Paul

Jeg har bakgrunn som fengselsprest, journalist og forfatter. Har arbeidet med kriminologi, etikk og teologi og er nå professor ved Universitetet i Agder.

Følgere

Hvem skal bli født?

Publisert 3 måneder siden

Kampen om endringer i Bioteknologiloven tilspisser seg. Bioteknologirådet er splittet i synet på eggdonasjon, assistert befruktning til enslige, tidlig ultralyd og gentesting av ufødt liv. Et knappest mulig flertall er for eggdonasjon. Men det ser ut til at flertallet er langt større på Stortinget. Diskusjonen handler om hvem som skal fødes, og hvem som ikke skal fødes.

Kristelig folkeparti kjemper en tilsynelatende ensom kamp mot eggdonasjon, tidlig ultralyd og de andre omfattende forslagene til endringer i  Bioteknologiloven. Det er uheldig at den politiske situasjonen ser slik ut. For dette handler om noe langt mer enn enn et lite partis hjertesaker. Vi er mange i andre deler av det politiske og etiske landskapet som også er dypt bekymret over det som ser ut til å kunne skje nå. Forslagene om å åpne for eggdonasjon, betale giverne og gi tilbud om assistert befruktning for enslige, endrer grunnleggende deler av samfunnsetikken. Marianne K. Bahus, som tilhører mindretallet i Bioteknologirådet i spørsmålet om eggdonasjon, argumenterte i Verdidebatt 7. mai for at endringene blant annet kan føre til at kvinner venter enda lengre med å føde barn. Hun minnet også om at det biologiske prinsipp er vernet både i Grunnloven og menneskerettighetene. Men det er en ulykkelig debatt vi nå har som setter det biologiske opp imot det sosiale og der det blir kunstige skiller mellom de som hevder at enslige kan gi like god omsorg som par, og at donorbarn i mange tilfeller kan få det mye bedre enn "vanlige" barn. Selvsagt er det slik! Spørsmålet er et annet. Det handler om hvor langt det er riktig å gå for å sikre de voksne retten til å få barn når de vil, og sikre dem retten til å få så friske barn som mulig. Vi har som samfunn allerede beveget oss et godt stykke langs denne veien ved hjelp av testing, prenatal medisin og selvbestemt abort inntil 12. uke som et stort flertall av oss støtter. Spørsmålet nå er om det er riktig å øke selvbestemmelsen enda mer, de voksnes selvbestemmelse og muligheter til i enda høyere grad å kunne avgjøre hvem som skal fødes og hvem som ikke skal fødes. Hvis for eksempel forslagene om å tilby tidlig ultralyd og NIPT-testing til alle gravide går gjennom, kan dette leses som at Norge ikke lenger ønsker at barn med Downs syndrom skal fødes. Dette er sagt høyt i debatten både av borgere som selv har Downs syndrom og av pårørende, som meg selv. Det vil være et trist signal å sende ut. La oss heller fortsette å arbeide for at Norge kan tilby gode levekår også for disse gruppene.         

Gå til innlegget

Skal vi forby det vi ikke liker?

Publisert 9 måneder siden

Bør strafferetten tas i bruk for å forby konverteringsterapi og brenning av Koranen. Disse spørsmålene gjelder hvor mye juss vi skal ha, og hva som bør overlates det etiske ordskiftet. Artikkelforfatteren argumenterer for å bruke strafferetten i det ene tilfellet, men ikke i det andre-

På to ulike områder har vi i den senere tid diskutert om straffeloven bør tas i bruk for å bekjempe praksiser mange mener er forkastelige: Bør det innføres et lovforbud mot å brenne Koranen (og andre hellige skrifter) på offentlig sted? Bør det innføres et lovforbud mot å tilby og praktisere såkalt «konverteringsterapi» overfor lhbt-personer? 

Begge disse praksisformene er etter mitt syn umoralske, og bør derfor møtes med skarp kritikk. Men spørsmålet er om strafferett, politi og rettsapparat er de riktige institusjonene til å behandle disse spørsmålene, og om forbud krenker andre grunnleggende rettigheter og friheter. Spørsmålet er i vid forstand hva som skal og bør juridifiseres, og hva som bør holdes innen den etiske diskursen. Jeg vil argumentere for at lovgiverne bør ta i bruk strafferetten i det ene tilfeller, men ikke i det andre.

I 1972 ble homoseksuell praksis avkriminalisert i Norge. Homofili forsvant fra våre nasjonale diagnoselister allerede i 1977, og fra WHO´s diagnosemanualer først i 1990. Det er altså 42 år siden norsk psykiatri avskaffet muligheten for å se på homofili som en sykdom. Derfor er det svært betenkelig å akseptere en terapiform som eksplisitt sikter inn mot å «helbrede» lhbt-personer og «gjøre dem» heterofile. Det at slike terapiformer finnes i Norge, og at mennesker primært i kristne miljøer opplever å få tilbud om slik behandling, er i seg selv svært stemplende og belastende. Det kan til og med være farlig. Vi vet at selvmordstallene er mer enn dobbelt så høye i denne gruppen som i andre grupper, og tallene for selvmordsforsøk er svært høye i de yngste aldersgruppene. Det er mulig å se på et straffebud mot konverteringsterapi som en naturlig forlengelse av endringer i samfunnets syn på ikke-heterofil seksualitet: Dette er ikke sykdom! Derfor bør ikke denne behandlingen være lovlig.

Noen innvender at religionsfriheten dermed innskrenkes og at en legger bånd på hva som kan praktiseres innen trossamfunnene. Det har skjedd store endringer i kirkelandskapet i synet på ekteskap og samliv. Men ennå er det fullt tillatt å være motstander av likekjønnete ekteskap og argumentere teologisk og etisk mot dette. Derfor er det vanskelig å se at religionsfriheten er truet. Et straffebud vil ikke innskrenke det teologiske mangfoldet på feltet eller begrense troende menneskers ytringsfrihet. Etter min mening er en av straffelovens viktigste oppgaver å gi utsatte grupper rettsvern og beskyttelse. Det kan Norge gi lhbt-personer i dette tilfellet. Det er de som trenger det. Konservative kristne har beskyttelse nok.

Det andre temaet som har vært diskutert, er hvorvidt brenning av Koranen bør forbys ved lov. Er det slik at troende mennesker trenger denne form for beskyttelse i et samfunn som både flagger religionsfriheten og ytringsfriheten høyt? Jeg får vondt i magen når jeg hører om demonstranter som brenner Koranen, eller for den saks skyld Bibelen. Jeg mener dette er dypt umoralsk. Men samtidig er dette en form for ytringer som bør møtes med andre «svar» enn strafferetten. Det gir ikke mening å fjerne blasfemiparagrafen samtidig som vi innfører et forbud mot brenning av hellige skrifter. Religionsfriheten er ikke truet av denne praksisformen, og det er vanskelig å se at utsatte grupper får ekstra rettsvern gjennom et forbud.

Vi verken kan eller skal forby alt vi ikke liker. Noe må få lov til å være «lovlig» selv om det er «umoralsk». Politiet har andre muligheter til å gripe inn under en demonstrasjon som kan komme ut av kontroll. De trenger ikke nye blasfemiparagrafer å forholde seg til i tillegg.

Gå til innlegget

Vi trenger Kristin Halvorsen

Publisert over 1 år siden

Kristin Halvorsen kan kommunisere på tvers av skyttergravene i debattene om bioteknologi og abort. Regjeringen må la henne fortsette som leder for Bioteknologirådet.

VI TRENGER KRISTIN HALVORSEN

Av Paul Leer-Salvesen

Etter uker med unødig polariserte abortdebatter gjorde det godt å møte Kristin Halvorsen i Ole Torps sindige samtaleprogram onsdag kveld. Hun viste oss hvordan det er mulig å reflektere over vanskelige bioteknologiske og etiske problemstillinger uten å bygge primitive gjerder mellom partiblokkene. Det første vi bør be regjeringen gjøre nå, er å legge press på Kristin Halvorsen for at hun kan få fortsette sitt viktige arbeid som Bioteknologirådets leder frem mot den nødvendige revisjonen av loven. Hun kommer fra SV og kvinnebevegelsen, men har til fulle vist at hun kan kommunisere med etisk engasjerte mennesker i andre grupper. Vi trenger slike brobyggere nå. Bioteknologifeltet trenger det.

Vi har ikke bruk for flere politikere som får seg til å si at en borgerlig flertallsregjering gir en historisk sjanse til å endre abortloven. Vi trenger heller ikke politikere som hevder at å flytte behandlingen av en håndfull søknader om tvillingabort til nemndbehandling slik flere fagmiljøer har bedt om, er et angrep på kvinners autonomi, selvbestemt abort og kvinners reproduktive helse. Vi trenger alt annet enn to hylekor som fra hver sin skyttergrav gjør sitt beste for å karikere den andre parts standpunkter. Vi trenger etiske samtaler. Vi trenger kort og godt Kristin Halvorsen.

I tiden som kommer må fagmiljøene, Bioteknologirådet og til syvende og sist våre politikere ta stilling til en rekke etiske dilemmaer som utviklingen innen medisin og biologi med nødvendighet fører med seg. Det gjelder langt mer enn abort, selv om kunnskap om arv og mulige sykdomsforløp kan være relevant også for dette spørsmålet. Men det stanser ikke her. En må også ta stilling til nye behandlingsmetoder, også prenatale, helt ned på cellenivå. Her behøver vi gode, edruelige etiske samtaler der fagfolk, lekfolk og politikere kan møtes og utveksle meninger, erfaringer og verdistandpunkter. Vi trenger Kristin Halvorsen og et oppegående Bioteknologiråd.

Jeg er ikke sikker på om KrF bør feire partienes vetorett som en seier. Som kjent har de fire partiene blitt enige om at de ikke skal legge frem noen forslag til endringer i Bioteknologiloven uten at alle er enige. Dette tolkes med rette eller urette som at KrF nå kan blokkere enhver endring. Dermed har man partipolitisert feltet fullstendig, og KrF får nå skylden for at eggdonasjon ikke tillates og at enslige kvinner ikke kan få medisinsk assistert befruktning. Slik styrkes inntrykket av at det er KrF mot røkla i alle spørsmål som har med abort og bioteknologi å gjøre. KrF har selv satt seg i denne situasjonen, slik jeg oppfatter det fra utsiden.

Denne debatten er mer omfattende enn «KrF mor røkla». Slik jeg oppfatter det, finnes det ulike syn i de fleste partiene, og slik bør og må det være i alvorlige etiske spørsmål. Det er derfor Kristin Halvorsen må få fortsette som leder av Bioteknologirådet. Hun har skjønt det, og hun kan kommunisere langt utover de polariserte hylekorene som nå dominerer debatten.  

  

Gå til innlegget

Menneskesyn og abort

Publisert nesten 2 år siden

Fjern adgangen til tvillingabort. Men ikke prøv å behandle alle de andre kompliserte abortspørsmålene i en hektisk regjeringsforhandling.

Av Paul Leer-Salvesen

Det var kanskje ikke så klokt av Erna Solberg å love høyrefløyen i KrF en gjennomgang av paragraf 2c i abortloven. Alle vet at dette er et minefelt, ikke bare i vårt land. Vi må ha politikk og lovgivning rundt våre viktigste medisinsk-etiske spørsmål. Utfordringen er å få dette til uten at vi neglisjerer verdier og menneskesyn som er viktige for de som tenker annerledes enn oss selv. La oss ta prinsippet om selvbestemmelse: Jeg har hittil ikke hørt noen politikere ta til ordet for å oppheve kvinnens rett til selvbestemmelse frem til 12. svangerskapsuke. Dette var selve kamptemaet på 1970-tallet, men er det ikke lenger. Tvert imot mener mange av oss som har et restriktivt abortsyn og ikke kan forsvare abort uten meget tungtveiende grunner, at det fortsatt bør være kvinnen som har rett (og plikt) til å ta avgjørelsen.

Men å tolke retten til selvbestemmelse slik at en ved graviditet med tvillinger kan velge å abortere det ene og beholde det andre fosteret, er en forunderlig løsning. Så vidt jeg vet er Norge det eneste landet i Europa som gir en mulighet til «fosterreduksjon». Jeg har snakket med tvillinger som nå spør: Hvordan vil en mor svare når spørsmålet kommer om hvorfor hun valgte å fjerne broren min og beholde meg? En indirekte følge kan faktisk være at også tvillinger opplever noe som ligner det som er så slitsomt for mange med Downs syndrom. Jeg har forståelse for Bernt Høie som trekker en parallell til homofiles erfaringer med stempling og diskriminering på grunn av bestemte egenskaper som løftes opp til å si altfor mye om et menneske. Men vær forsiktig med paragraf 2c i abortloven. Man skal i hvert fall gå mange runder og hente inn grundige høringssvar før en rører ved disse formuleringene. Downs syndrom er ikke nevnt i loven, og så vidt jeg husker heller ikke i forarbeidene.

Hanne Skartveit har en refleksjon i VG der hun sier at det er to prinsipielle syn som blir helt ubrukelige i denne debatten. I det ene mener man at livet starter ved unnfangelsen og at abort derfor alltid er galt (det katolske synet og også mange protestantiske kristnes). I det andre heter det at fosteret gjennom hele svangerskapet er en del av kvinnens kropp, og at hun derfor kan ta abort når hun vil. Jeg gir henne rett i at det byr på problemer, ikke minst for politikere og lovgivere, når en ser disse to synene satt opp imot hverandre. 

Men det finnes et tredje, som også brer om seg for tiden. Og det er filosofen Peter Singers «løsning». Han er overraskende nok i utgangspunktet enig med den katolske tradisjonen som sier at livet starter ved unnfangelsen og at abort derfor er fosterdrap (eksempel i boken Practical Ethics). Men så må vi spørre: «Når fremstår det som det minste av to onder å drepe?» Hans svar er at abort kan forsvares i alle stadier av svangerskapet og spedbarnsdrap i første leveår, bare grunnene er gode nok. Det ligger et radikalt menneske- og dyresyn bak Peter Singers argumentasjon. Han anerkjenner ikke noen religiøse eller sekulære forestillinger om et absolutt menneskeverd. Derfor blir de etiske konklusjonene hans temmelig ekstreme, og han får stadig nye tilhengere, ikke minst blant yngre filosofer.

Abortdebatten er et minefelt. Her kolliderer ulike politiske oppfatninger og etiske forestillinger om autonomi og ansvar og relasjonalitet. Det brytes samtidig på dypt vann når det gjelder menneskesynet. Mitt råd er følgende. Fjern adgangen til tvillingabort. La oss ta de andre viktige debattene i tur og orden når det blir nødvendig etter behandlingene i Bioteknologirådet. Spørsmålene er for alvorlige til å bli forhandlingskort i en hektisk regjeringsdiskusjon med noen ukers tidshorisont.              

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
23 dager siden / 2897 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
29 dager siden / 2076 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
11 dager siden / 1104 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
25 dager siden / 616 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 573 visninger
Med ultimatum skal «enighet» fremtvinges
av
Niels Fredrik Skarre
rundt 1 måned siden / 545 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
4 dager siden / 542 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere