Paul Leer-Salvesen

Alder: 68
  RSS

Om Paul

Jeg har bakgrunn som fengselsprest, journalist og forfatter. Har arbeidet med kriminologi, etikk og teologi og er nå professor ved Universitetet i Agder.

Følgere

Skal vi forby det vi ikke liker?

Publisert 4 måneder siden

Bør strafferetten tas i bruk for å forby konverteringsterapi og brenning av Koranen. Disse spørsmålene gjelder hvor mye juss vi skal ha, og hva som bør overlates det etiske ordskiftet. Artikkelforfatteren argumenterer for å bruke strafferetten i det ene tilfellet, men ikke i det andre-

På to ulike områder har vi i den senere tid diskutert om straffeloven bør tas i bruk for å bekjempe praksiser mange mener er forkastelige: Bør det innføres et lovforbud mot å brenne Koranen (og andre hellige skrifter) på offentlig sted? Bør det innføres et lovforbud mot å tilby og praktisere såkalt «konverteringsterapi» overfor lhbt-personer? 

Begge disse praksisformene er etter mitt syn umoralske, og bør derfor møtes med skarp kritikk. Men spørsmålet er om strafferett, politi og rettsapparat er de riktige institusjonene til å behandle disse spørsmålene, og om forbud krenker andre grunnleggende rettigheter og friheter. Spørsmålet er i vid forstand hva som skal og bør juridifiseres, og hva som bør holdes innen den etiske diskursen. Jeg vil argumentere for at lovgiverne bør ta i bruk strafferetten i det ene tilfeller, men ikke i det andre.

I 1972 ble homoseksuell praksis avkriminalisert i Norge. Homofili forsvant fra våre nasjonale diagnoselister allerede i 1977, og fra WHO´s diagnosemanualer først i 1990. Det er altså 42 år siden norsk psykiatri avskaffet muligheten for å se på homofili som en sykdom. Derfor er det svært betenkelig å akseptere en terapiform som eksplisitt sikter inn mot å «helbrede» lhbt-personer og «gjøre dem» heterofile. Det at slike terapiformer finnes i Norge, og at mennesker primært i kristne miljøer opplever å få tilbud om slik behandling, er i seg selv svært stemplende og belastende. Det kan til og med være farlig. Vi vet at selvmordstallene er mer enn dobbelt så høye i denne gruppen som i andre grupper, og tallene for selvmordsforsøk er svært høye i de yngste aldersgruppene. Det er mulig å se på et straffebud mot konverteringsterapi som en naturlig forlengelse av endringer i samfunnets syn på ikke-heterofil seksualitet: Dette er ikke sykdom! Derfor bør ikke denne behandlingen være lovlig.

Noen innvender at religionsfriheten dermed innskrenkes og at en legger bånd på hva som kan praktiseres innen trossamfunnene. Det har skjedd store endringer i kirkelandskapet i synet på ekteskap og samliv. Men ennå er det fullt tillatt å være motstander av likekjønnete ekteskap og argumentere teologisk og etisk mot dette. Derfor er det vanskelig å se at religionsfriheten er truet. Et straffebud vil ikke innskrenke det teologiske mangfoldet på feltet eller begrense troende menneskers ytringsfrihet. Etter min mening er en av straffelovens viktigste oppgaver å gi utsatte grupper rettsvern og beskyttelse. Det kan Norge gi lhbt-personer i dette tilfellet. Det er de som trenger det. Konservative kristne har beskyttelse nok.

Det andre temaet som har vært diskutert, er hvorvidt brenning av Koranen bør forbys ved lov. Er det slik at troende mennesker trenger denne form for beskyttelse i et samfunn som både flagger religionsfriheten og ytringsfriheten høyt? Jeg får vondt i magen når jeg hører om demonstranter som brenner Koranen, eller for den saks skyld Bibelen. Jeg mener dette er dypt umoralsk. Men samtidig er dette en form for ytringer som bør møtes med andre «svar» enn strafferetten. Det gir ikke mening å fjerne blasfemiparagrafen samtidig som vi innfører et forbud mot brenning av hellige skrifter. Religionsfriheten er ikke truet av denne praksisformen, og det er vanskelig å se at utsatte grupper får ekstra rettsvern gjennom et forbud.

Vi verken kan eller skal forby alt vi ikke liker. Noe må få lov til å være «lovlig» selv om det er «umoralsk». Politiet har andre muligheter til å gripe inn under en demonstrasjon som kan komme ut av kontroll. De trenger ikke nye blasfemiparagrafer å forholde seg til i tillegg.

Gå til innlegget

Vi trenger Kristin Halvorsen

Publisert rundt 1 år siden

Kristin Halvorsen kan kommunisere på tvers av skyttergravene i debattene om bioteknologi og abort. Regjeringen må la henne fortsette som leder for Bioteknologirådet.

VI TRENGER KRISTIN HALVORSEN

Av Paul Leer-Salvesen

Etter uker med unødig polariserte abortdebatter gjorde det godt å møte Kristin Halvorsen i Ole Torps sindige samtaleprogram onsdag kveld. Hun viste oss hvordan det er mulig å reflektere over vanskelige bioteknologiske og etiske problemstillinger uten å bygge primitive gjerder mellom partiblokkene. Det første vi bør be regjeringen gjøre nå, er å legge press på Kristin Halvorsen for at hun kan få fortsette sitt viktige arbeid som Bioteknologirådets leder frem mot den nødvendige revisjonen av loven. Hun kommer fra SV og kvinnebevegelsen, men har til fulle vist at hun kan kommunisere med etisk engasjerte mennesker i andre grupper. Vi trenger slike brobyggere nå. Bioteknologifeltet trenger det.

Vi har ikke bruk for flere politikere som får seg til å si at en borgerlig flertallsregjering gir en historisk sjanse til å endre abortloven. Vi trenger heller ikke politikere som hevder at å flytte behandlingen av en håndfull søknader om tvillingabort til nemndbehandling slik flere fagmiljøer har bedt om, er et angrep på kvinners autonomi, selvbestemt abort og kvinners reproduktive helse. Vi trenger alt annet enn to hylekor som fra hver sin skyttergrav gjør sitt beste for å karikere den andre parts standpunkter. Vi trenger etiske samtaler. Vi trenger kort og godt Kristin Halvorsen.

I tiden som kommer må fagmiljøene, Bioteknologirådet og til syvende og sist våre politikere ta stilling til en rekke etiske dilemmaer som utviklingen innen medisin og biologi med nødvendighet fører med seg. Det gjelder langt mer enn abort, selv om kunnskap om arv og mulige sykdomsforløp kan være relevant også for dette spørsmålet. Men det stanser ikke her. En må også ta stilling til nye behandlingsmetoder, også prenatale, helt ned på cellenivå. Her behøver vi gode, edruelige etiske samtaler der fagfolk, lekfolk og politikere kan møtes og utveksle meninger, erfaringer og verdistandpunkter. Vi trenger Kristin Halvorsen og et oppegående Bioteknologiråd.

Jeg er ikke sikker på om KrF bør feire partienes vetorett som en seier. Som kjent har de fire partiene blitt enige om at de ikke skal legge frem noen forslag til endringer i Bioteknologiloven uten at alle er enige. Dette tolkes med rette eller urette som at KrF nå kan blokkere enhver endring. Dermed har man partipolitisert feltet fullstendig, og KrF får nå skylden for at eggdonasjon ikke tillates og at enslige kvinner ikke kan få medisinsk assistert befruktning. Slik styrkes inntrykket av at det er KrF mot røkla i alle spørsmål som har med abort og bioteknologi å gjøre. KrF har selv satt seg i denne situasjonen, slik jeg oppfatter det fra utsiden.

Denne debatten er mer omfattende enn «KrF mor røkla». Slik jeg oppfatter det, finnes det ulike syn i de fleste partiene, og slik bør og må det være i alvorlige etiske spørsmål. Det er derfor Kristin Halvorsen må få fortsette som leder av Bioteknologirådet. Hun har skjønt det, og hun kan kommunisere langt utover de polariserte hylekorene som nå dominerer debatten.  

  

Gå til innlegget

Menneskesyn og abort

Publisert over 1 år siden

Fjern adgangen til tvillingabort. Men ikke prøv å behandle alle de andre kompliserte abortspørsmålene i en hektisk regjeringsforhandling.

Av Paul Leer-Salvesen

Det var kanskje ikke så klokt av Erna Solberg å love høyrefløyen i KrF en gjennomgang av paragraf 2c i abortloven. Alle vet at dette er et minefelt, ikke bare i vårt land. Vi må ha politikk og lovgivning rundt våre viktigste medisinsk-etiske spørsmål. Utfordringen er å få dette til uten at vi neglisjerer verdier og menneskesyn som er viktige for de som tenker annerledes enn oss selv. La oss ta prinsippet om selvbestemmelse: Jeg har hittil ikke hørt noen politikere ta til ordet for å oppheve kvinnens rett til selvbestemmelse frem til 12. svangerskapsuke. Dette var selve kamptemaet på 1970-tallet, men er det ikke lenger. Tvert imot mener mange av oss som har et restriktivt abortsyn og ikke kan forsvare abort uten meget tungtveiende grunner, at det fortsatt bør være kvinnen som har rett (og plikt) til å ta avgjørelsen.

Men å tolke retten til selvbestemmelse slik at en ved graviditet med tvillinger kan velge å abortere det ene og beholde det andre fosteret, er en forunderlig løsning. Så vidt jeg vet er Norge det eneste landet i Europa som gir en mulighet til «fosterreduksjon». Jeg har snakket med tvillinger som nå spør: Hvordan vil en mor svare når spørsmålet kommer om hvorfor hun valgte å fjerne broren min og beholde meg? En indirekte følge kan faktisk være at også tvillinger opplever noe som ligner det som er så slitsomt for mange med Downs syndrom. Jeg har forståelse for Bernt Høie som trekker en parallell til homofiles erfaringer med stempling og diskriminering på grunn av bestemte egenskaper som løftes opp til å si altfor mye om et menneske. Men vær forsiktig med paragraf 2c i abortloven. Man skal i hvert fall gå mange runder og hente inn grundige høringssvar før en rører ved disse formuleringene. Downs syndrom er ikke nevnt i loven, og så vidt jeg husker heller ikke i forarbeidene.

Hanne Skartveit har en refleksjon i VG der hun sier at det er to prinsipielle syn som blir helt ubrukelige i denne debatten. I det ene mener man at livet starter ved unnfangelsen og at abort derfor alltid er galt (det katolske synet og også mange protestantiske kristnes). I det andre heter det at fosteret gjennom hele svangerskapet er en del av kvinnens kropp, og at hun derfor kan ta abort når hun vil. Jeg gir henne rett i at det byr på problemer, ikke minst for politikere og lovgivere, når en ser disse to synene satt opp imot hverandre. 

Men det finnes et tredje, som også brer om seg for tiden. Og det er filosofen Peter Singers «løsning». Han er overraskende nok i utgangspunktet enig med den katolske tradisjonen som sier at livet starter ved unnfangelsen og at abort derfor er fosterdrap (eksempel i boken Practical Ethics). Men så må vi spørre: «Når fremstår det som det minste av to onder å drepe?» Hans svar er at abort kan forsvares i alle stadier av svangerskapet og spedbarnsdrap i første leveår, bare grunnene er gode nok. Det ligger et radikalt menneske- og dyresyn bak Peter Singers argumentasjon. Han anerkjenner ikke noen religiøse eller sekulære forestillinger om et absolutt menneskeverd. Derfor blir de etiske konklusjonene hans temmelig ekstreme, og han får stadig nye tilhengere, ikke minst blant yngre filosofer.

Abortdebatten er et minefelt. Her kolliderer ulike politiske oppfatninger og etiske forestillinger om autonomi og ansvar og relasjonalitet. Det brytes samtidig på dypt vann når det gjelder menneskesynet. Mitt råd er følgende. Fjern adgangen til tvillingabort. La oss ta de andre viktige debattene i tur og orden når det blir nødvendig etter behandlingene i Bioteknologirådet. Spørsmålene er for alvorlige til å bli forhandlingskort i en hektisk regjeringsdiskusjon med noen ukers tidshorisont.              

Gå til innlegget

Statsråd Listhaug og monsterne

Publisert rundt 2 år siden

Monsterne finnes ikke, og de er en avsporing i det alvorlige arbeidet med å avdekke årsakene til overgrep mot barn.

Statsråden og monsterne

 

Vår nye justisminister Sylvi Listhaug kaller de som begår overgrep mot barn for "monstere". Dette er det mye å si om. For det første er vi selvsagt enige om at dette er avskyelige handlinger som vi som samfunn må gjøre alt for å bekjempe. Men monster-retorikken er et farlig feilspor. Det innebærer å innføre den gamle demonteorien på nytt: Det er ikke mennesker som gjør slikt, bare demoner og umennesker, sier denne teorien. Slik fjerner vi overgrepet fra det menneskelige samfunn og forviser det til jungelen eller patologien, og slik kan alle normale gutter og menn slappe av og si: Hør på justisministeren. Hun sier jo at dette ikke angår oss ”normale”.

 

Mye forskning fra kriminologi og sexologi taler mot at monster-teorien har noe for seg. Dessverre er det ganske andre gutter og menn enn ”monsterne” som utgjør de største trusler mot barn. Skremmende mange overgripere er heterofile menn med normale seksuelle relasjoner til kvinner i tillegg til interessen for barn. Som i andre deler av voldsforskningen og for den saks skyld i refleksjonene rundt fenomenet ”ondskap” som Listhaug også refererte til, må vi nok lete etter syndens årsaker i det ”normale” vel så mye som i det ”avvikende” og ”monstrøse”.

 

Det er en annen grunn som taler mot Listhaugs språkbruk i tillegg til dette: Hvis fengselsbetjenter, politifolk, statsadvokater eller dommere fant på å kalle mistenkte eller dømte for monstere, ville de fått en alvorlig tjenestelig refs. Det ville til og med kunnet bli en personalsak med advarsel. Disse gruppenes profesjonsetikk forbyr dem å bruke et slikt språk og spre et slikt menneskesyn. Da burde denne profesjonsetikken gjelde etatenes overordnete sjef også: Gå på badet og vask munnen din, statsråd Listhaug!

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1254 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
20 dager siden / 1226 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
26 dager siden / 1212 visninger
To strekar
av
Arne Mulen
1 dag siden / 983 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
12 dager siden / 854 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 597 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere