Paul Leer-Salvesen

Alder: 67
  RSS

Om Paul

Jeg har bakgrunn som fengselsprest, journalist og forfatter. Har arbeidet med kriminologi, etikk og teologi og er nå professor ved Universitetet i Agder.

Følgere

Vi trenger Kristin Halvorsen

Publisert 3 måneder siden

Kristin Halvorsen kan kommunisere på tvers av skyttergravene i debattene om bioteknologi og abort. Regjeringen må la henne fortsette som leder for Bioteknologirådet.

VI TRENGER KRISTIN HALVORSEN

Av Paul Leer-Salvesen

Etter uker med unødig polariserte abortdebatter gjorde det godt å møte Kristin Halvorsen i Ole Torps sindige samtaleprogram onsdag kveld. Hun viste oss hvordan det er mulig å reflektere over vanskelige bioteknologiske og etiske problemstillinger uten å bygge primitive gjerder mellom partiblokkene. Det første vi bør be regjeringen gjøre nå, er å legge press på Kristin Halvorsen for at hun kan få fortsette sitt viktige arbeid som Bioteknologirådets leder frem mot den nødvendige revisjonen av loven. Hun kommer fra SV og kvinnebevegelsen, men har til fulle vist at hun kan kommunisere med etisk engasjerte mennesker i andre grupper. Vi trenger slike brobyggere nå. Bioteknologifeltet trenger det.

Vi har ikke bruk for flere politikere som får seg til å si at en borgerlig flertallsregjering gir en historisk sjanse til å endre abortloven. Vi trenger heller ikke politikere som hevder at å flytte behandlingen av en håndfull søknader om tvillingabort til nemndbehandling slik flere fagmiljøer har bedt om, er et angrep på kvinners autonomi, selvbestemt abort og kvinners reproduktive helse. Vi trenger alt annet enn to hylekor som fra hver sin skyttergrav gjør sitt beste for å karikere den andre parts standpunkter. Vi trenger etiske samtaler. Vi trenger kort og godt Kristin Halvorsen.

I tiden som kommer må fagmiljøene, Bioteknologirådet og til syvende og sist våre politikere ta stilling til en rekke etiske dilemmaer som utviklingen innen medisin og biologi med nødvendighet fører med seg. Det gjelder langt mer enn abort, selv om kunnskap om arv og mulige sykdomsforløp kan være relevant også for dette spørsmålet. Men det stanser ikke her. En må også ta stilling til nye behandlingsmetoder, også prenatale, helt ned på cellenivå. Her behøver vi gode, edruelige etiske samtaler der fagfolk, lekfolk og politikere kan møtes og utveksle meninger, erfaringer og verdistandpunkter. Vi trenger Kristin Halvorsen og et oppegående Bioteknologiråd.

Jeg er ikke sikker på om KrF bør feire partienes vetorett som en seier. Som kjent har de fire partiene blitt enige om at de ikke skal legge frem noen forslag til endringer i Bioteknologiloven uten at alle er enige. Dette tolkes med rette eller urette som at KrF nå kan blokkere enhver endring. Dermed har man partipolitisert feltet fullstendig, og KrF får nå skylden for at eggdonasjon ikke tillates og at enslige kvinner ikke kan få medisinsk assistert befruktning. Slik styrkes inntrykket av at det er KrF mot røkla i alle spørsmål som har med abort og bioteknologi å gjøre. KrF har selv satt seg i denne situasjonen, slik jeg oppfatter det fra utsiden.

Denne debatten er mer omfattende enn «KrF mor røkla». Slik jeg oppfatter det, finnes det ulike syn i de fleste partiene, og slik bør og må det være i alvorlige etiske spørsmål. Det er derfor Kristin Halvorsen må få fortsette som leder av Bioteknologirådet. Hun har skjønt det, og hun kan kommunisere langt utover de polariserte hylekorene som nå dominerer debatten.  

  

Gå til innlegget

Menneskesyn og abort

Publisert 6 måneder siden

Fjern adgangen til tvillingabort. Men ikke prøv å behandle alle de andre kompliserte abortspørsmålene i en hektisk regjeringsforhandling.

Av Paul Leer-Salvesen

Det var kanskje ikke så klokt av Erna Solberg å love høyrefløyen i KrF en gjennomgang av paragraf 2c i abortloven. Alle vet at dette er et minefelt, ikke bare i vårt land. Vi må ha politikk og lovgivning rundt våre viktigste medisinsk-etiske spørsmål. Utfordringen er å få dette til uten at vi neglisjerer verdier og menneskesyn som er viktige for de som tenker annerledes enn oss selv. La oss ta prinsippet om selvbestemmelse: Jeg har hittil ikke hørt noen politikere ta til ordet for å oppheve kvinnens rett til selvbestemmelse frem til 12. svangerskapsuke. Dette var selve kamptemaet på 1970-tallet, men er det ikke lenger. Tvert imot mener mange av oss som har et restriktivt abortsyn og ikke kan forsvare abort uten meget tungtveiende grunner, at det fortsatt bør være kvinnen som har rett (og plikt) til å ta avgjørelsen.

Men å tolke retten til selvbestemmelse slik at en ved graviditet med tvillinger kan velge å abortere det ene og beholde det andre fosteret, er en forunderlig løsning. Så vidt jeg vet er Norge det eneste landet i Europa som gir en mulighet til «fosterreduksjon». Jeg har snakket med tvillinger som nå spør: Hvordan vil en mor svare når spørsmålet kommer om hvorfor hun valgte å fjerne broren min og beholde meg? En indirekte følge kan faktisk være at også tvillinger opplever noe som ligner det som er så slitsomt for mange med Downs syndrom. Jeg har forståelse for Bernt Høie som trekker en parallell til homofiles erfaringer med stempling og diskriminering på grunn av bestemte egenskaper som løftes opp til å si altfor mye om et menneske. Men vær forsiktig med paragraf 2c i abortloven. Man skal i hvert fall gå mange runder og hente inn grundige høringssvar før en rører ved disse formuleringene. Downs syndrom er ikke nevnt i loven, og så vidt jeg husker heller ikke i forarbeidene.

Hanne Skartveit har en refleksjon i VG der hun sier at det er to prinsipielle syn som blir helt ubrukelige i denne debatten. I det ene mener man at livet starter ved unnfangelsen og at abort derfor alltid er galt (det katolske synet og også mange protestantiske kristnes). I det andre heter det at fosteret gjennom hele svangerskapet er en del av kvinnens kropp, og at hun derfor kan ta abort når hun vil. Jeg gir henne rett i at det byr på problemer, ikke minst for politikere og lovgivere, når en ser disse to synene satt opp imot hverandre. 

Men det finnes et tredje, som også brer om seg for tiden. Og det er filosofen Peter Singers «løsning». Han er overraskende nok i utgangspunktet enig med den katolske tradisjonen som sier at livet starter ved unnfangelsen og at abort derfor er fosterdrap (eksempel i boken Practical Ethics). Men så må vi spørre: «Når fremstår det som det minste av to onder å drepe?» Hans svar er at abort kan forsvares i alle stadier av svangerskapet og spedbarnsdrap i første leveår, bare grunnene er gode nok. Det ligger et radikalt menneske- og dyresyn bak Peter Singers argumentasjon. Han anerkjenner ikke noen religiøse eller sekulære forestillinger om et absolutt menneskeverd. Derfor blir de etiske konklusjonene hans temmelig ekstreme, og han får stadig nye tilhengere, ikke minst blant yngre filosofer.

Abortdebatten er et minefelt. Her kolliderer ulike politiske oppfatninger og etiske forestillinger om autonomi og ansvar og relasjonalitet. Det brytes samtidig på dypt vann når det gjelder menneskesynet. Mitt råd er følgende. Fjern adgangen til tvillingabort. La oss ta de andre viktige debattene i tur og orden når det blir nødvendig etter behandlingene i Bioteknologirådet. Spørsmålene er for alvorlige til å bli forhandlingskort i en hektisk regjeringsdiskusjon med noen ukers tidshorisont.              

Gå til innlegget

Statsråd Listhaug og monsterne

Publisert over 1 år siden

Monsterne finnes ikke, og de er en avsporing i det alvorlige arbeidet med å avdekke årsakene til overgrep mot barn.

Statsråden og monsterne

 

Vår nye justisminister Sylvi Listhaug kaller de som begår overgrep mot barn for "monstere". Dette er det mye å si om. For det første er vi selvsagt enige om at dette er avskyelige handlinger som vi som samfunn må gjøre alt for å bekjempe. Men monster-retorikken er et farlig feilspor. Det innebærer å innføre den gamle demonteorien på nytt: Det er ikke mennesker som gjør slikt, bare demoner og umennesker, sier denne teorien. Slik fjerner vi overgrepet fra det menneskelige samfunn og forviser det til jungelen eller patologien, og slik kan alle normale gutter og menn slappe av og si: Hør på justisministeren. Hun sier jo at dette ikke angår oss ”normale”.

 

Mye forskning fra kriminologi og sexologi taler mot at monster-teorien har noe for seg. Dessverre er det ganske andre gutter og menn enn ”monsterne” som utgjør de største trusler mot barn. Skremmende mange overgripere er heterofile menn med normale seksuelle relasjoner til kvinner i tillegg til interessen for barn. Som i andre deler av voldsforskningen og for den saks skyld i refleksjonene rundt fenomenet ”ondskap” som Listhaug også refererte til, må vi nok lete etter syndens årsaker i det ”normale” vel så mye som i det ”avvikende” og ”monstrøse”.

 

Det er en annen grunn som taler mot Listhaugs språkbruk i tillegg til dette: Hvis fengselsbetjenter, politifolk, statsadvokater eller dommere fant på å kalle mistenkte eller dømte for monstere, ville de fått en alvorlig tjenestelig refs. Det ville til og med kunnet bli en personalsak med advarsel. Disse gruppenes profesjonsetikk forbyr dem å bruke et slikt språk og spre et slikt menneskesyn. Da burde denne profesjonsetikken gjelde etatenes overordnete sjef også: Gå på badet og vask munnen din, statsråd Listhaug!

 

Gå til innlegget

Rettferdig straff?

Publisert nesten 2 år siden

Ingen straff kan bringe balanse i regnskapet etter drapene på Jakob og Tone her i mitt nabolag. Straff er ikke et egnet virkemiddel til å gi ofrene rettferdighet.

 

Rettferdig straff er ikke mulig

Ingen straff kan bringe balanse i regnskapet etter drapene på Jakob og Tone her i mitt nabolag. Straff er ikke et egnet virkemiddel til å gi ofrene rettferdighet. Ikke engang dødsstraff ville kunne fremstå som fullt ut rettferdig gjengjeldelse når et barn og en modig omsorgsfull kvinne blir stukket i hjel. Derfor må vi tenke annerledes om straff, og det gjør den norske rettsstaten, og derfor er påstanden fra statsadvokaten i dag forståelig: Når et barn er gjerningsperson, er ti års fengsel forståelig, og det er krevende nok for kriminalomsorgen å fylle disse årene med noe mer enn samfunnssikkerhet, nemlig muligheter for vekst og endring. Mine tanker i kveld går til alle de tre dypt rammete familiene, og til dommeren som i tillegg til sine juridiske funksjoner er seremonimester for mennesker i den dypeste sorg.

Gå til innlegget

"Hva er galt med å drepe?"

Publisert nesten 2 år siden

Peter Singer er min yndlingsmotstander blant kolleger i etikkfaget. Jeg blir så provosert av å lese ham at jeg blir tvunget til å formulere alternativer. Derfor lar jeg også mine etikkstudenter lese ham, sammen med andre forfattere som har andre utgangspunkt og livssyn. De siste ukenes offentlige etikkdebatt har bydd på mye gledelig meningsutveksling om vesentlige spørsmål. Men også innlegg som vekker bekymring. Mitt inntrykk er at Peter Singer har fått en rekke unge disipler som spinner videre på de mest provoserende delene av hans utilitaristiske etikk.

"What is wrong with killing?"  er tittelen på en 25 år gammel artikkel av den australsk-amerikanske professor i etikk, Peter Singer. Her skisseres grunnlaget for hans kontroversielle syn på abort og eutanasi og dyreetikk, og han har beholdt denne tittelen som kapittel i sin lærebok "Practical Ethics" like til siste opplag som kom i 2014. Hovedpoenget er dette: Det finnes ikke et absolutt menneskeverd som kan begrunne en grunnleggende forskjell mellom menneske og dyr. Det gir slett ikke mening å bruke religiøst tankegods til å begrunne en slik forskjell, og heller ikke en filosofisk eller allmenn-etisk. Empiri og forskning tilsier at vi ikke lenger kan opprettholde en grunnleggende verdibasert forskjellsbehandling av mennesker og dyr.

    Og hva blir da de etiske konsekvensene? Første gang man merket seg Peter Singer, var som dyreetiker. Han gjorde seg til talsmann for en annen etikk og moralsk praksis i forhold til dyr (Boken "Animal Liberation"). Han stod frem som filosofisk begrunnet vegetarianer og kjempet mot moderne industriell kjøttproduksjon og bruk av dyr i forskning som ikke hadde som mål å bedre dyrehelsen. Hans begrunnelse er blant annet at dyr kjenner smerte, frykt og glede, og at dyr på linje med mennesker har interesser å ivareta og at de i større eller mindre grad er bevisste vesener.

Mange mente at Singer hadde noen viktige poeng i sitt engasjement for en bedre behandling av dyr. Men så har han gått lenger og beveget seg inn i andre deler av etikken med det grunnleggende spørsmålet: Når er det galt og når er det riktig å drepe? Vi dreper jo dyr under bestemte etiske betingelser, skal vi ikke da også være åpne for å forsvare drap på mennesker i større grad? Vi kan i hvert fall ikke begrunne et nei ved å henvise til et hellig og ukrenkelig menneskeverd!

Med dette som utgangspunkt sier han ja til abort i alle stadier av svangerskapet hvis det kan minske lidelse hos mor og barn. Ironisk nok er han helt enig med både Vatikanet og Børre Knudsen i at abort er drap: Man tar jo et liv. Men spørsmålet er når dette drapet kan rettferdiggjøres. Han kan heller ikke se at fødselen er en grense, og forsvarer dermed også drap på for eksempel multifunksjonshemmete spedbarn, bare drapet skjer før de har utviklet en mer avansert form for bevissthet. Han forsvarer også eutanasi for syke mennesker som er i stand til å gi samtykke, og han forsvarer menneskets rett til å begå selvmord.

I den norske debatten nå, ser jeg flere eksempler på at disse tankerekkene anvendes overfor vår tids etiske dilemmaer. Det som skremmer meg, er at så mange er villige til å forlate en hardt tilkjempet grunnleggende forestilling om menneskeverd, og at ikke historielesningen hindrer oss i å gjøre det. Menneskerettighetserklæringen av 1948 ble til i en allianse mellom religiøse og sekulære forsvarere av menneskeverdet, i en tid der man stadig var inne i grufulle avdekkingen av hvor galt det kan gå om respekten for menneskeverdet forsvinner. Jeg ser at en rendyrket rasjonalistisk utilitarisme rent analytisk kan få problemer med å begrunne forestillingen om et absolutt menneskeverd. Men dette tilsier ikke at vi bør forlate det. 

Ja, jeg ser at jeg som en kristen kommer annerledes inn i dette feltet fordi jeg tror at menneskeverdet er en gudgitt gave. Men det betyr ikke at jeg ikke kommuniserer utmerket med min human-etiske kollega som ikke kan forankre menneskeverdet teologisk, men som likevel i mange tilfeller vil hevde at forestillingen er absolutt nødvendig av etiske grunner.

Nei, Peter Singer og hans norske disipler: forestillingen om et absolutt menneskeverd trenger ikke å føre til "artshovmod" og dårlig behandling av dyr. Jeg er langt mer engstelig for hvordan en fjerning av skillet mellom det humane og det animale vil slå ut i forhold til det Singer ved en anledning kalte "marginale grupper" i den menneskelige familie: De sårbare, de lavmælte, de ennå ikke bevisste, de ikke lenger bevisste. Alle disse våre sårbare medmennesker som tilsammen utgjør den mangfoldige menneskelige egenart som vi trenger en bred etisk allianse for å ivareta.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
19 dager siden / 2643 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
18 dager siden / 2303 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
14 dager siden / 2249 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
28 dager siden / 2128 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1967 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 1494 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
14 dager siden / 1451 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
28 dager siden / 1441 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
22 dager siden / 1187 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere