Jan-Aage Torp

Alder: 62
  RSS

Om Jan-Aage

Jeg er pastor i Oslokirken (http://www.oslokirken.no/), formann for Kristen Koalisjon Norge (http://kristenkoalisjon.no/) og president for European Apostolic Leaders (http://europeanapostolicleaders.eu). Kvitringer finner man her: http://twitter.com/janaagetorp1. Facebook side: http://facebook.com/janaagetorp1

Følgere

HEF, Misjonskirken og buddhister har intet å frykte ved at Den norske Kirke bestyrer gravlunder og har en særposisjon ved vielser, i fengsler og på sykehus. Vi kan lett snakke med Den norske Kirke, endog representert ved en liberal biskop Sommerfeldt

Min renessanse som verdidebattant i Vårt Land har medført at jeg har fått med meg en del debatter i denne mangslungne avis.

Stålsett-utvalgets vurderinger engasjererer.

For min del verdsetter jeg den vilje til nytenkning og åpenhet som Sturla Stålsett & Co kommuniserer. Denne vilje er avgjørende for alt fremskritt. Jeg verdsetter også nyere røster i Human-Etisk Forbund (HEF) som på en respektfull måte søker å finne veien i et livssynsmangfoldig Norge. I tillegg skjønner jeg tankene til misjonspastor Erik Andreassen når han kjemper for likeverd for troessamfunnene.

Men likevel fastholder jeg at Norge trenger et klart fotfeste i sin historisk forankrede åndelige identitet, som en kristen nasjon, og attpåtil bygd på den evangelisk-lutherske majoritetskirkes troesbasis.

At biskop Atle Sommerfeldt taler for å fastholde en kristen basis for Norge, attpåtil Den norske Kirkes basis, er spesielt interessant. Biskopen er en prinsipiell tenker, ikke den smalsporede enstøing som Fragell & Co omtaler han som.

Selv anser jeg meg for å være på teologisk kollisjonskurs med biskop Sommerfeldt i viktige spørsmål, både i synet på Israel, sentrale etiske spørsmål, og trolig også i fundamental teologi og erfaring. Men jeg merket meg under mine kollisjoner med ham som daværende Kirkens Nødhjelp-general for sju-åtte år siden, at han tenker prinsipielt, og han er respektfull og åpen overfor meningsmotstandere. I så måte representerer biskopen den basis som trengs for det norske samfunn av åpenhet, raushet og respekt, hvilket gjennom decennier er blitt en tydelig del av den evangelisk-lutherske kirkes gehalt.

Selv beklager jeg at vår grunnlov ble revidert ifjor med hensyn til den åndelige basis for nasjonen, og jeg tror vi med fordel kan gjenvinne gamle formuleringer. Å bygge på en "kristen og humanistisk" basis er uklart. Vi hadde et mye tryggere ståsted for alle parter når vi erklærte at vår religion som nasjon er "evangelisk-luthersk". Dette sier jeg som en frikirkelig, pentekostal, karismatisk apostoliker på min hals! Jeg har ikke mye lutherdom i meg, men jeg verdsetter en tydelig basis. Dette gir oss alle et fundament som vi kan bygge på.

Jeg er født i shintoismens høyborg, Kyoto, og jeg vokste opp i buddhismens idylliske Thailand. Mine misjonærforeldre forkynte frimodig evangeliet om Jesus som den eneste veien, og de viste samtidig dyp respekt for nasjonenes grunnvoll og identitet. I Norge er det dessverre human-etikere og frikirkelige som tror at vår nasjon blir bedre og sterkere av å fjerne den tydelige og forståelige identitet. Da sier jeg: Lær av Japan! Lær av Thailand!

Mens vi debatterer Stålsett-utvalgets vurderinger, er det viktig at vi viser åpenhet, raushet og respekt for hverandre. 

Oslokirken som jeg leder, driver utfra en pub. Pubeieren er indisk sikh. Der lever vi utmerket sammen med norske øldrikkere hver dag, sikh-ritualer én kveld, kharma-kveld den neste, og Jesusmøte dagen etter. Men vi blander ikke religioner og åndelighet. For meg er det bare én vei til Gud Fader, nemlig Jesus Kristus! 

HEF, Misjonskirken og buddhister har intet å frykte ved at Den norske Kirke bestyrer gravlunder og har en særposisjon ved vielser, i fengsler og på sykehus. Det gir isteden trygghet. Vi kan lett snakke med Den norske Kirke, endog representert ved den liberale biskop Atle Sommerfeldt! 

Gå til innlegget

Helbredelsen skjedde ikke!

Publisert over 7 år siden

Mandag 10.desember 2012 lå jeg på operasjonsbordet ved Martina Hansens Hospital i Bærum og fikk satt inn en flunkende ny hofteprotese. 15 år tidligere hadde jeg vitnet begeistret om en "helbredelse" som viste seg ikke å ha skjedd.

Bakgrunnen var denne: I august 1996 hadde jeg vekkelseskampanjer i Indias fattigste provins, Andhra Pradesh. I 14 dager så jeg tusenvis bli frelst, helbredet og satt fri fra demoner. Jeg var berørt, dypt i hjertet, over å se at Jesus virker idag. Jeg så gleden stå skrevet i øynene på indere som takknemlig tok imot helbredelse og frihet. Men den siste natten kjørte vi med privatbil fra Vishakhapatnam for å rekke toget fra Vijayawada. Sjåføren sovnet bak rattet, og vi kjørte i høy fart inn i en parkert lastebil. En indisk kollega døde. Jeg fikk «bare» en usynlig hofteskade på høyre side, bruskforskyvning het det visst.De neste 12 måneder hadde jeg uutholdelige smerter. Jeg gruet meg hver dag til å gå.

I september 1997 deltok jeg i en vekkelseskampanje i Salemkirken Oslo der en rekke internasjonale predikanter talte. Jeg var tolk i flere møter. I lørdagsmøtet satt jeg på bakerste benk og fulgte engasjert med i Peter Gammons sterke forkynnelse. Gammons var ikke av det stillestående slaget, men løp frem og tilbake på den store plattformen. Der jeg satt tenkte jeg med gru på hvordan jeg skulle klare å tolke for ham i møtet kvelden etter, slik planen var. «Jeg klarer ikke å løpe som ham med disse smertene» tenkte jeg gråtkvalt. Men denne lørdagskvelden malte Peter Gammons Kristus som korsfestet for våre øyne. Jeg ble revet med. Plutselig kjente jeg en kraftstrøm gå opp og ned i hele høyrebenet mitt. I løpet av de neste 20 minuttene konstaterte jeg at smertene var blitt borte. Senere i møtet kunne jeg avlegge et vitnesbyrd om Guds berøring, og uken etter brakte pinsebevegelsens avis Korsets Seier rapporten: Torp var blitt helbredet - "Smertene ble borte!" Jeg var 100 prosent oppriktig, jeg latet ikke som.

Men noen uker etterpå begynte jeg å kjenne de gamle smertene. 

Er det mulig?Jeg trodde jeg var blitt helbredet, Gud?

Gjennom de etterfølgende 15 år måtte jeg lære meg å leve med sterke smerter, nesten uutholdelig, og haltingen ble mer og mer merkbar. Jeg ble henvist av min fastlege Dr. Ole Rikard Haavet i 2010 til Martina Hansens Hospital i Bærum der jeg ble behandlet av Dr. Sigmund Synnes. Røntgenbildene viste tydelig at skadene fra India-ulykken var blitt verre. Synnes og jeg ble enige om å forsøke fysioterapi, og jeg fikk god hjelp i 2 år. Men uten reell bedring. 7.november 2012 sa Dr. Synnes at nå skal vi operere; "Det blir ny hofte til jul, Torp!" Og 10.desember skjedde det!
Jeg er tilfreds her jeg sitter i min hjemme-rekonvalesens og hopper smertefritt rundt på krykker med ny Exeter hofteprotese. Om 3-4 uker kan jeg begynne å jobbe og har begynt på en smertefri tilværelse. Skjevheten i høyrebenet er rettet opp med én centimeter: Epikrisen fra kirurgen, Dr. Ingebjørg L. Strand, sier: "Etter reponering har pasienten blitt forlenget ca 1 cm, som var meningen."

Men hvor kommer Gud inn i bildet her?
Jeg har reflektert mye gjennom disse 15-16 årene.
Nå har jeg aldri mistet troen på guddommelig helbredelse. Selv om jeg har haltet, og kjempet med diabetes type 1, har jeg utrettelig bedt for syke, i utland og innland. Alltid uten godtgjørelse. Og jeg har sett at folk er blitt helbredet. Fysisk og reelt. Jeg har sett så pass mye helbredelse at jeg startet et Healing Center der vi ba daglig for syke.
Men helbredelse skjer altfor sjelden.

Kristen helbredelse er knyttet til Jesu død på Korset. Jesaja 53:4-5 forteller: "Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han (...) ved hans sår ble vi helbredet". Prinsipielt skal helbredelse skje uavhengig av nådegaver, men utelukkende på grunnlag av troen på Jesu fullbrakte verk. Troen kan komme enten fra forbederen, fra den syke, eller fra omgivelsene. Troen er et viktig moment, kanskje avgjørende. Og troen behøver slett ikke være sterk. "Som et sennepsfrø", sier Skriften. Likevel kunne ikke Jesus gjøre mirakler pga folkets vantro, forteller Det nye testamentet.

Men i Norge idag er det én forutsetning som må på plass før reell tro kan begynne å virke: Vi trenger å være ærlige når helbredelse ikke skjer. Hvordan kan folk ellers tro på helbredelse dersom det finnes en underliggende usikkerhet om hvorvidt helbrederne faktisk snakker sant? Eller om helbrederne fabrikerer historier utfra økonomiske motiver? Derfor er det viktig for meg å dementere helbredelses-reportasjen fra 1997. Jeg ble ikke helbredet! Smertene var borte i noen uker, det er sikkert. Men selve problemet ble ikke fikset.Debatten om alternativ medisin og healing høsten 2012 ble en kraftig vekker for meg om behovet for ærlighet. Skeptikerne som lagde NRKs dokumentarserie, og gudsfornektere i sosiale medier, hadde gode poenger: "Healingen" hadde sjelden den tilsiktede virkning. Og økonomiske motiver var altfor ofte innbakt i healing-tilbudet.Når hundretusener av nordmenn får presentert historier om "helbredelse" som var bare oppspinn, da kan jo aldri folk begynne å tro.

Hva var det jeg opplevde i 1997 i Salemkirken? Suggesjon? Psykosomatiske smerter i min innbildte verden? "Placebo"?Jeg vet ikke, ærlig talt.Kanskje vi må bare konstatere faktum: Jeg ble ikke fysisk helbredet, men fikk en kortvarig lettelse fra smertene.Kanskje vi også kan erkjenne at raske vitnesbyrd kan gi falske inntrykk og skape bristende forhåpninger hos den syke.

I 1973 sa datidens fremste helbredelsespredikant Kathryn Kuhlman at 60-70 prosent av de som ble "helbredet" i hennes møter trolig opplevde psykosomatisk helbredelse, ikke fysisk. "Men hvis det hjelper folk, da er jeg glad" sa Kuhlman oppriktig. Kathryn Kuhlman var iallfall ærlig.

I 2006 hadde jeg samtaler med avdøde Aril Edvardsen. Jeg spurte om hans syn på helbredelse."Jeg utga en bok på 60-tallet om helbredelse der det sto at alle ville bli helbredet. Nå ville jeg ha lagt til et sluttord om hvorfor det ikke alltid skjer", sa Aril ettertenksomt.

Jeg har lært å verdsette den medisinske profesjon. Norge har fantastiske leger og helsepersonell. De er etter min vurdering Guds agenter som formidler det beste av Gudgitt innsikt og ferdigheter. Bønn for syke og medisinsk behandling bør gå hånd i hånd.

Leverer legene bedre varer enn Gud?Jeg legger ikke skylden på Gud for at jeg ikke fikk en "himmelsk hofteprotese" i 1997. Kanskje jeg kunne ha fått en Gud-laget ny hofte om min tro var enkel og tillitsfull nok? Men Exeter-protesen fra Martina Hansens Hospital er iallfall fantastisk. Legenes varer er gode, dog neppe bedre enn de originale.

Gå til innlegget

Kartlegge VL-redaksjonens holdninger?

Publisert rundt 8 år siden

Nordiske Mediedagers årlige medieundersøkelse ble idag lagt frem i Bergen. Professor Frank Aarebrot har målt de politiske holdningene hos journalistene. Burde ikke noe lignende gjøres i en meningsavis som Vårt Land, og i Dagen, Norge Idag og KS?

Her er et oppslag i dagens Aftenposten.

Vårt Land historiske røtter er velkjent. Fortsatt profilerer avisen seg som en spesialist på kristenheten, og den fremstiller seg både som nyhetsformidler og meningsformidler. Redaktører og journalister bidrar svært ofte med egne kommentarer.

Nå er det i norsk presse udiskutabelt at sjefredaktøren har ansvaret, alt i henhold til Redaktørplakaten. I så måte er det Helge Simonnes som står ansvarlig for hvert innslag på papir og nett.

Men i virkelighetens verden fungerer det vel ikke helt slik.

Altså er det ikke bare sjefens holdninger og meninger som definerer avisen.

Mange av oss har bestemte oppfatninger av Vårt Land, på godt og på ondt. Stikkord for meg er positivt: seriøs, saklig, grundig, presentabel, kunnskapsrik - og negativt: lunken, antikarismatisk, bibelskeptisk, Israelkritisk, spekulativ... Politisk kan man også ha sine tanker. Jeg antar at avisens medarbeidere stort sett har holdninger som i presse-Norge, altså nesten 65 prosent som stemmer Ap, SV og Rødt... Åndelig antar jeg at det fins medlemmer i statskirken og frikirkene, endog karismatiske menigheter, samt i HEF...

Det ville vært en styrke for avisen å kartlegge og deretter offentliggjøre anonymt sine medarbeideres kristelige og åndelige tilhørighet, partipolitiske preferanser, og deres holdninger i et bredt spekter av relevante saker for en avis som er spesialist, menings- og nyhetsformidler i det kristelige landskapet.

Kanskje det ville bekrefte mine tanker?

Eller kanskje jeg ville bli overrasket...

Herved er Helge Simonnes og redaksjonen utfordret!

Gå til innlegget

KSP-lederen Selven har ordet

Publisert nesten 9 år siden

I dagens papirutgave av Vårt Land skriver KSPs landsleder Morten Selven om Magnar Tanems innlegg på Verdidebatt om skylden for terrorhandlingene. Selven skriver: "Jeg har ennå ikke snakket med noen i partiets ledelse som støtter ham".

Jeg syns denne klargjøring fra Morten Selven er betimelig, og slett ikke overraskende!

Selv om jeg ikke er medlem av partiet, har jeg nok erfaring fra min korte tid som førstekandidat i Oslo i 2009 til å kunne si at KSP består av mange engasjerte, dyktige og fornuftige medlemmer. KSP på riksplan er et parti som viser dyp respekt og innlevelse når tragedien rammer, og som debatterer med verdighet.

Selven skriver idag på sin gode måte:

"To hovedmål skal styre Kristent Samlingsparti:

1. Fokus på kjærlighet Gud har gitt oss nestekjærligheten, både til folk i vårt nærmiljø og til andre mennesker. Til og med overfor de som vi menneskelig sett regner som våre fiender. Imidlertid betyr ikke dette at vi skal ta inn alle de innvandrere som ønsker å komme til Norge. Det betyr heller ikke at Norge skal unnlate å bidra til å bekjempe organisasjoner som driver med internasjonal terror.

2. Jesu helbredende kraft Dette gjelder reparasjon og utvikling av vårt land, bygge ut bedrifter som kan gi arbeidsplasser, ta godt vare på eldre og syke osv. Med andre ord så er vi helt motstander av det Breivik har gjort".

Gode ord fra KSP-lederen.

Gå til innlegget

"Ærlig talt"

Publisert nesten 9 år siden

Jeg vil takke sjefredaktør Helge Simonnes for nok et sindig ord på lederplass i dagens papirutgave av Vårt Land: "Ærlig talt". Her roser han Ole Jørgen Anfindsen for hans selvkritikk, og den rosen fortjener Anfindsen virkelig!

Jeg setter pris på Anfindsens logiske kraft, kunnskapsrikdom og ærlighet, også når jeg er uenig med ham. Selv har jeg nok gjennom mange år hatt en annet syn på innvandring enn ham, noe som ikke minst er kommet til uttrykk gjennom min pastorale tjeneste i Oslo sentrum, og som også kan sees på min valgvideo fra min mislykkede stortings-valgkamp i 2009, en video som kanskje partiet jeg representerte den gang var uenig i, men som presenterte solid kristent tankegods for et flerkulturelt samfunn: "Norge for alle folkeslag".

Det står respekt av Anfindsens vilje til å tenke seg om.

Her har han satt et eksempel som vi alle kan og bør følge.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
3 dager siden / 2235 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
25 dager siden / 1867 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1191 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
6 dager siden / 890 visninger
Livet er ferskvare
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 831 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
27 dager siden / 670 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere