Jan-Aage Torp

Alder: 62
  RSS

Om Jan-Aage

Jeg er pastor i Oslokirken (http://www.oslokirken.no/), formann for Kristen Koalisjon Norge (http://kristenkoalisjon.no/) og president for European Apostolic Leaders (http://europeanapostolicleaders.eu). Kvitringer finner man her: http://twitter.com/janaagetorp1. Facebook side: http://facebook.com/janaagetorp1

Følgere

Alf Gjøsunds og Trygve W. Jordheims kommentarartikler i Vårt Land hhv 3.mars og 31.mai, "I fars hånd" og "Den skadelige barnevernskonspirasjonen", kommer inn i et underlig lys etter kjennelsen i en norsk domstol på fredag.

Alf Gjøsund mente at etpar av oss som kjempet for at de fem barna skulle bli returnert til sin mamma og pappa gjorde livet farligere for barn i Norge.

Trygve Jordheim mente at ytringsfriheten som en del av oss benyttet oss av til å kjempe for denne familien, og til å advare mot barnevernets overgrep, er skadelig. Hans forsvar av norsk barnevern var av det ekstreme slaget. Mens sekulære norske medier faktisk har gjort en seriøs jobb med å avdekke barnevernets overgrep, bidrar Vårt Land til det stikk motsatte.

Betyr dette at en norsk domstol gjør livet farligere for barn i Norge? En domstol som har veiet fakta opp imot barnevernets fakiske lovgivning, og ikke akseptert de byråkratiske hastevedtakene som benyttes i altfor mange tilfeller.

Når en norsk domstol sender barna hjem, betyr dette at man erkjenner at barna ble faktisk kidnappet - med norsk lov i hånd. Det betyr også en erkjennelse av at barnevernet ikke har hjemmel for å gripe inn i en velfungerende familie, men heller skal gjøre det som er barneVERNETs oppgave, nemlig å bidra til trygge og gode vilkår for barna i samarbeid med foreldre.

Vårt Lands reporter Tove Bø skriver i avisens nettreportasje om domskjennelsen på lørdag: «Etter det Vårt Land erfarer skyldes helomvendingen fra barnevernet i Naustdal kommune at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke har vært tilstede.» I sitt spørsmål til Naustdals rådmann sier hun: "– Vårt Land er kjent med at det ikke har vært noe grunnlag for omsorgsovertakelse, at det er grunnen til at barna nå blir tilbakeført til foreldrene."

Ensidigheten i Vårt Lands dekning av denne saken har vært påfallende. Jeg har selv erfart det.

Er det egentlig Alf Gjøsund, Trygve Jordheim og Vårt Land som gjør livet farlig for barn i Norge?

Gå til innlegget

KrFs nøkkelrolle i verdi-valgkampen

Publisert over 6 år siden

For fire år siden takket jeg ja til å være listetopp i Oslo for Kristent Samlingsparti (KSP). Jeg tapte, men vant meg viktige erfaringer. For halvannet år siden meldte jeg meg inn i KrF. Fortsatt er jeg "blå", men verdikampen går foran!

Imidlertid bør ikke KrF anse seg selv som kristenfolkets eneste parti. Den arrogansen jeg møtte under valgkampen 2009 fra sentrale KrFere, Frpere & andre, bør legges bort for godt. Takket være vår fornuftige valgordning, kan KSP, Abortlisten til Ludvig Nessa, og nå også Dekristne, stille til valg.

Rausheten jeg møtte fra Aud Kvalbein gjorde inntrykk på meg. Hun tok til orde for at KrF skulle vise de kristelige småpartiene respekt.

Nylig har jeg møtt arrogante holdninger igjen, ikke rettet mot meg denne gangen, men fra representanter for Dekristne. Det tales om "Dekristnes profetiske oppgave" osv. Jeg kan ærlig talt ikke si at ett enkelt parti har en større profetisk rolle i kristelig partipolitikk enn de andre. Jeg håper ikke at Dekristne, KrF eller noen andre synker ned på dette nivået.

Under stortingsvalget i 2009 spilte Jan Hanvold & Co en partisk rolle. Her satt godgutten på tv-krakken og avsatte og innsatte. Resultatet ble dårlig, kjære Jan. Håper du også har lært....

Jeg tror at KrF har en nøkkelrolle under stortingsvalget 2013. Jeg kjenner ikke hjertet til Knut Arild Hareide, men det er mye bra som blir sagt og gjort for tiden. Mitt håp og min erfaring er at KrF-tillitsmenn over hele landet vil være tilbakeholdne med å stigmatisere og skyve vekk gode representanter fra KSP, Ludvig Nessas abortliste, og Dekristne. Gi dem heller velforjent ros. Sammen er vi sterke!

Vi bor i Oslo, og skal stemme i hovedstaden. Jeg er god venn av KSPs listetopp i både Oslo og Akershus, Finn Henrik Friis-Larsen. Han er en flott representant for kristne verdier, og ville kunne bli en utmerket stortingsrepresentant med sin brede erfaring fra inn- og utland, og med mangeårig fremragende innsats for menighet, skolebygging og media m.m. Likevel har jeg sagt til ham at han får ikke min stemme denne gangen. Jeg stemmer på Hans Olav Syversen og KrF. Syversen har fremstått gjennom hele stortingsperioden med troverdighet i kristne verdier, ikke minst med sin sindige og varme støtte til Israel.

Egentlig tror jeg at KrF vil gjøre et meget godt valg over hele landet i 2013. Kanskje så godt at partiet vil spille en viktig rolle i storting og regjering.

Men jeg ville ikke ha noe imot Ludvig Nessa og Finn Henrik Friis-Larsen på Stortinget i tillegg!

Gå til innlegget

HEF, Misjonskirken og buddhister har intet å frykte ved at Den norske Kirke bestyrer gravlunder og har en særposisjon ved vielser, i fengsler og på sykehus. Vi kan lett snakke med Den norske Kirke, endog representert ved en liberal biskop Sommerfeldt

Min renessanse som verdidebattant i Vårt Land har medført at jeg har fått med meg en del debatter i denne mangslungne avis.

Stålsett-utvalgets vurderinger engasjererer.

For min del verdsetter jeg den vilje til nytenkning og åpenhet som Sturla Stålsett & Co kommuniserer. Denne vilje er avgjørende for alt fremskritt. Jeg verdsetter også nyere røster i Human-Etisk Forbund (HEF) som på en respektfull måte søker å finne veien i et livssynsmangfoldig Norge. I tillegg skjønner jeg tankene til misjonspastor Erik Andreassen når han kjemper for likeverd for troessamfunnene.

Men likevel fastholder jeg at Norge trenger et klart fotfeste i sin historisk forankrede åndelige identitet, som en kristen nasjon, og attpåtil bygd på den evangelisk-lutherske majoritetskirkes troesbasis.

At biskop Atle Sommerfeldt taler for å fastholde en kristen basis for Norge, attpåtil Den norske Kirkes basis, er spesielt interessant. Biskopen er en prinsipiell tenker, ikke den smalsporede enstøing som Fragell & Co omtaler han som.

Selv anser jeg meg for å være på teologisk kollisjonskurs med biskop Sommerfeldt i viktige spørsmål, både i synet på Israel, sentrale etiske spørsmål, og trolig også i fundamental teologi og erfaring. Men jeg merket meg under mine kollisjoner med ham som daværende Kirkens Nødhjelp-general for sju-åtte år siden, at han tenker prinsipielt, og han er respektfull og åpen overfor meningsmotstandere. I så måte representerer biskopen den basis som trengs for det norske samfunn av åpenhet, raushet og respekt, hvilket gjennom decennier er blitt en tydelig del av den evangelisk-lutherske kirkes gehalt.

Selv beklager jeg at vår grunnlov ble revidert ifjor med hensyn til den åndelige basis for nasjonen, og jeg tror vi med fordel kan gjenvinne gamle formuleringer. Å bygge på en "kristen og humanistisk" basis er uklart. Vi hadde et mye tryggere ståsted for alle parter når vi erklærte at vår religion som nasjon er "evangelisk-luthersk". Dette sier jeg som en frikirkelig, pentekostal, karismatisk apostoliker på min hals! Jeg har ikke mye lutherdom i meg, men jeg verdsetter en tydelig basis. Dette gir oss alle et fundament som vi kan bygge på.

Jeg er født i shintoismens høyborg, Kyoto, og jeg vokste opp i buddhismens idylliske Thailand. Mine misjonærforeldre forkynte frimodig evangeliet om Jesus som den eneste veien, og de viste samtidig dyp respekt for nasjonenes grunnvoll og identitet. I Norge er det dessverre human-etikere og frikirkelige som tror at vår nasjon blir bedre og sterkere av å fjerne den tydelige og forståelige identitet. Da sier jeg: Lær av Japan! Lær av Thailand!

Mens vi debatterer Stålsett-utvalgets vurderinger, er det viktig at vi viser åpenhet, raushet og respekt for hverandre. 

Oslokirken som jeg leder, driver utfra en pub. Pubeieren er indisk sikh. Der lever vi utmerket sammen med norske øldrikkere hver dag, sikh-ritualer én kveld, kharma-kveld den neste, og Jesusmøte dagen etter. Men vi blander ikke religioner og åndelighet. For meg er det bare én vei til Gud Fader, nemlig Jesus Kristus! 

HEF, Misjonskirken og buddhister har intet å frykte ved at Den norske Kirke bestyrer gravlunder og har en særposisjon ved vielser, i fengsler og på sykehus. Det gir isteden trygghet. Vi kan lett snakke med Den norske Kirke, endog representert ved den liberale biskop Atle Sommerfeldt! 

Gå til innlegget

Helbredelsen skjedde ikke!

Publisert nesten 7 år siden

Mandag 10.desember 2012 lå jeg på operasjonsbordet ved Martina Hansens Hospital i Bærum og fikk satt inn en flunkende ny hofteprotese. 15 år tidligere hadde jeg vitnet begeistret om en "helbredelse" som viste seg ikke å ha skjedd.

Bakgrunnen var denne: I august 1996 hadde jeg vekkelseskampanjer i Indias fattigste provins, Andhra Pradesh. I 14 dager så jeg tusenvis bli frelst, helbredet og satt fri fra demoner. Jeg var berørt, dypt i hjertet, over å se at Jesus virker idag. Jeg så gleden stå skrevet i øynene på indere som takknemlig tok imot helbredelse og frihet. Men den siste natten kjørte vi med privatbil fra Vishakhapatnam for å rekke toget fra Vijayawada. Sjåføren sovnet bak rattet, og vi kjørte i høy fart inn i en parkert lastebil. En indisk kollega døde. Jeg fikk «bare» en usynlig hofteskade på høyre side, bruskforskyvning het det visst.De neste 12 måneder hadde jeg uutholdelige smerter. Jeg gruet meg hver dag til å gå.

I september 1997 deltok jeg i en vekkelseskampanje i Salemkirken Oslo der en rekke internasjonale predikanter talte. Jeg var tolk i flere møter. I lørdagsmøtet satt jeg på bakerste benk og fulgte engasjert med i Peter Gammons sterke forkynnelse. Gammons var ikke av det stillestående slaget, men løp frem og tilbake på den store plattformen. Der jeg satt tenkte jeg med gru på hvordan jeg skulle klare å tolke for ham i møtet kvelden etter, slik planen var. «Jeg klarer ikke å løpe som ham med disse smertene» tenkte jeg gråtkvalt. Men denne lørdagskvelden malte Peter Gammons Kristus som korsfestet for våre øyne. Jeg ble revet med. Plutselig kjente jeg en kraftstrøm gå opp og ned i hele høyrebenet mitt. I løpet av de neste 20 minuttene konstaterte jeg at smertene var blitt borte. Senere i møtet kunne jeg avlegge et vitnesbyrd om Guds berøring, og uken etter brakte pinsebevegelsens avis Korsets Seier rapporten: Torp var blitt helbredet - "Smertene ble borte!" Jeg var 100 prosent oppriktig, jeg latet ikke som.

Men noen uker etterpå begynte jeg å kjenne de gamle smertene. 

Er det mulig?Jeg trodde jeg var blitt helbredet, Gud?

Gjennom de etterfølgende 15 år måtte jeg lære meg å leve med sterke smerter, nesten uutholdelig, og haltingen ble mer og mer merkbar. Jeg ble henvist av min fastlege Dr. Ole Rikard Haavet i 2010 til Martina Hansens Hospital i Bærum der jeg ble behandlet av Dr. Sigmund Synnes. Røntgenbildene viste tydelig at skadene fra India-ulykken var blitt verre. Synnes og jeg ble enige om å forsøke fysioterapi, og jeg fikk god hjelp i 2 år. Men uten reell bedring. 7.november 2012 sa Dr. Synnes at nå skal vi operere; "Det blir ny hofte til jul, Torp!" Og 10.desember skjedde det!
Jeg er tilfreds her jeg sitter i min hjemme-rekonvalesens og hopper smertefritt rundt på krykker med ny Exeter hofteprotese. Om 3-4 uker kan jeg begynne å jobbe og har begynt på en smertefri tilværelse. Skjevheten i høyrebenet er rettet opp med én centimeter: Epikrisen fra kirurgen, Dr. Ingebjørg L. Strand, sier: "Etter reponering har pasienten blitt forlenget ca 1 cm, som var meningen."

Men hvor kommer Gud inn i bildet her?
Jeg har reflektert mye gjennom disse 15-16 årene.
Nå har jeg aldri mistet troen på guddommelig helbredelse. Selv om jeg har haltet, og kjempet med diabetes type 1, har jeg utrettelig bedt for syke, i utland og innland. Alltid uten godtgjørelse. Og jeg har sett at folk er blitt helbredet. Fysisk og reelt. Jeg har sett så pass mye helbredelse at jeg startet et Healing Center der vi ba daglig for syke.
Men helbredelse skjer altfor sjelden.

Kristen helbredelse er knyttet til Jesu død på Korset. Jesaja 53:4-5 forteller: "Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han (...) ved hans sår ble vi helbredet". Prinsipielt skal helbredelse skje uavhengig av nådegaver, men utelukkende på grunnlag av troen på Jesu fullbrakte verk. Troen kan komme enten fra forbederen, fra den syke, eller fra omgivelsene. Troen er et viktig moment, kanskje avgjørende. Og troen behøver slett ikke være sterk. "Som et sennepsfrø", sier Skriften. Likevel kunne ikke Jesus gjøre mirakler pga folkets vantro, forteller Det nye testamentet.

Men i Norge idag er det én forutsetning som må på plass før reell tro kan begynne å virke: Vi trenger å være ærlige når helbredelse ikke skjer. Hvordan kan folk ellers tro på helbredelse dersom det finnes en underliggende usikkerhet om hvorvidt helbrederne faktisk snakker sant? Eller om helbrederne fabrikerer historier utfra økonomiske motiver? Derfor er det viktig for meg å dementere helbredelses-reportasjen fra 1997. Jeg ble ikke helbredet! Smertene var borte i noen uker, det er sikkert. Men selve problemet ble ikke fikset.Debatten om alternativ medisin og healing høsten 2012 ble en kraftig vekker for meg om behovet for ærlighet. Skeptikerne som lagde NRKs dokumentarserie, og gudsfornektere i sosiale medier, hadde gode poenger: "Healingen" hadde sjelden den tilsiktede virkning. Og økonomiske motiver var altfor ofte innbakt i healing-tilbudet.Når hundretusener av nordmenn får presentert historier om "helbredelse" som var bare oppspinn, da kan jo aldri folk begynne å tro.

Hva var det jeg opplevde i 1997 i Salemkirken? Suggesjon? Psykosomatiske smerter i min innbildte verden? "Placebo"?Jeg vet ikke, ærlig talt.Kanskje vi må bare konstatere faktum: Jeg ble ikke fysisk helbredet, men fikk en kortvarig lettelse fra smertene.Kanskje vi også kan erkjenne at raske vitnesbyrd kan gi falske inntrykk og skape bristende forhåpninger hos den syke.

I 1973 sa datidens fremste helbredelsespredikant Kathryn Kuhlman at 60-70 prosent av de som ble "helbredet" i hennes møter trolig opplevde psykosomatisk helbredelse, ikke fysisk. "Men hvis det hjelper folk, da er jeg glad" sa Kuhlman oppriktig. Kathryn Kuhlman var iallfall ærlig.

I 2006 hadde jeg samtaler med avdøde Aril Edvardsen. Jeg spurte om hans syn på helbredelse."Jeg utga en bok på 60-tallet om helbredelse der det sto at alle ville bli helbredet. Nå ville jeg ha lagt til et sluttord om hvorfor det ikke alltid skjer", sa Aril ettertenksomt.

Jeg har lært å verdsette den medisinske profesjon. Norge har fantastiske leger og helsepersonell. De er etter min vurdering Guds agenter som formidler det beste av Gudgitt innsikt og ferdigheter. Bønn for syke og medisinsk behandling bør gå hånd i hånd.

Leverer legene bedre varer enn Gud?Jeg legger ikke skylden på Gud for at jeg ikke fikk en "himmelsk hofteprotese" i 1997. Kanskje jeg kunne ha fått en Gud-laget ny hofte om min tro var enkel og tillitsfull nok? Men Exeter-protesen fra Martina Hansens Hospital er iallfall fantastisk. Legenes varer er gode, dog neppe bedre enn de originale.

Gå til innlegget

Kartlegge VL-redaksjonens holdninger?

Publisert over 7 år siden

Nordiske Mediedagers årlige medieundersøkelse ble idag lagt frem i Bergen. Professor Frank Aarebrot har målt de politiske holdningene hos journalistene. Burde ikke noe lignende gjøres i en meningsavis som Vårt Land, og i Dagen, Norge Idag og KS?

Her er et oppslag i dagens Aftenposten.

Vårt Land historiske røtter er velkjent. Fortsatt profilerer avisen seg som en spesialist på kristenheten, og den fremstiller seg både som nyhetsformidler og meningsformidler. Redaktører og journalister bidrar svært ofte med egne kommentarer.

Nå er det i norsk presse udiskutabelt at sjefredaktøren har ansvaret, alt i henhold til Redaktørplakaten. I så måte er det Helge Simonnes som står ansvarlig for hvert innslag på papir og nett.

Men i virkelighetens verden fungerer det vel ikke helt slik.

Altså er det ikke bare sjefens holdninger og meninger som definerer avisen.

Mange av oss har bestemte oppfatninger av Vårt Land, på godt og på ondt. Stikkord for meg er positivt: seriøs, saklig, grundig, presentabel, kunnskapsrik - og negativt: lunken, antikarismatisk, bibelskeptisk, Israelkritisk, spekulativ... Politisk kan man også ha sine tanker. Jeg antar at avisens medarbeidere stort sett har holdninger som i presse-Norge, altså nesten 65 prosent som stemmer Ap, SV og Rødt... Åndelig antar jeg at det fins medlemmer i statskirken og frikirkene, endog karismatiske menigheter, samt i HEF...

Det ville vært en styrke for avisen å kartlegge og deretter offentliggjøre anonymt sine medarbeideres kristelige og åndelige tilhørighet, partipolitiske preferanser, og deres holdninger i et bredt spekter av relevante saker for en avis som er spesialist, menings- og nyhetsformidler i det kristelige landskapet.

Kanskje det ville bekrefte mine tanker?

Eller kanskje jeg ville bli overrasket...

Herved er Helge Simonnes og redaksjonen utfordret!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere