Kari Helene Partapuoli

Alder: 47
  RSS

Om Kari Helene

Generalsekretær Plan International Norge.

Følgere

Ta jenters helse på alvor i utviklingspolitikken

Publisert 10 dager siden - 503 visninger

Skrevet av Kamilla Engebretsen, 
juniorrådgiver i SRHR og Kari Helene Partapuoli, 
generalsekretær i Plan International Norge

Denne uken blir Global Financial Facility arrangert i Norge, for å bidra til økte investeringer i barne- og mødrehelse verden over. Nå har vi en unik mulighet til å sikre jenters særegne behov, spesielt innen seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR). Norge er et foregangsland for likestilling. Nå må vi benytte våre erfaringer fra vår progressive helsepolitikk til å løfte tenåringers rettigheter og særegne behov. Som donor og samarbeidspartner må Norge være en pådriver for å prioritere ungdommers SRHR. Det må til for å oppnå bærekraftmål 5 om likestilling innen 2030.

Mangel på tilpasset opplysning om seksualitet og prevensjon gjør at mange jenter blir gravide før de fullfører skolegangen sin, og uten oppfølging og tilrettelegging faller disse jentene ut av skolen. Noen land hindrer også tenåringsmødre i å returnere til skolebenken. Alvorlige komplikasjoner i forbindelse med graviditet og fødsel er fortsatt en av de vanligste dødsårsakene blant jenter mellom 15 og 19 år i lav- og mellominntektsland. Brudd på jenters seksuelle og reproduktive rettigheter er en klar bremsekloss for utvikling. Det er en lang vei å gå for at tenåringsjenter skal være trygge og få den helsehjelpen og informasjonen de har krav på.

Om de ikke blir definert tydelig i utviklingsarbeidet, ender de opp som en utelatt gruppe. Heldigvis er Norge godt rustet til å ta opp vanskelige temaer som svakt lovverk, prevensjon og manglende støtte til jenter som utsettes for seksualisert vold. Der andre land svikter må Norge være en pådriver. Likestilling kan ikke oppnås uten et klart fokus på ungdom, som er en spesielt stor og sårbar gruppe, derfor oppfordrer vi regjeringen til å ta jenters rettigheter på alvor.

Gå til innlegget

Den stille krisen

Publisert 7 måneder siden - 463 visninger

Underernæring i en eller annen form påvirker en av tre personer over hele verden. Og hvis befolkningsveksten og klimaendringene øker som forventet, kan dette stige til en av to. Det er en stille katastrofe som ikke løses av økonomisk vekst alene. Våre beslutningstakere må gjøre en felles innsats for å prioritere bærekraftig landbruk for å øke matproduksjonen, samtidig som man sikrer at folk har tilgang til mat både i tilstrekkelig kvantitet og kvalitet.

815 millioner mennesker lever med sult, og over 2 milliarder mennesker mangler viktige mikronæringsstoffer (for eksempel jern, sink, vitamin A) som påvirker helse og forventet levealder. Underernæring forsterker helsekonsekvensene av sykdommer som HIV/AIDs, malaria og meslinger. Anslagsvis 45% av dødsfallene under fem år er knyttet til underernæring, hovedsakelig i lavinntektsland. Det har også alvorlig innvirkning på produktiviteten i mange land. I Afrika og Asia er den estimerte effekten av underernæring et tap a 11% av BNP hvert år. I løpet av de neste to tiårene vil flere former for underernæring utgjøre stadig større utfordringer for beslutningstakere mens verdenssamfunnet jobber for å oppnå bærekraftsmålene.

De viktigste måltidene

Barnas viktigste måltider, uavhengig av om det vokser opp i Norge eller i Malawi, inntas lenge før det starter på skolen. Først gjennom navlestrengen i mors liv, så fra mors bryst og gjennom fast og flytende føde fram til det fyller 2 år. Næringsstoffene barnet får i seg disse første 1000 dagene av livet – eller mangelen på dem – er avgjørende for videre utvikling. Mangel på viktige mineraler og vitaminer i disse dagene kan føre til uopprettelige helseskader.

Nesten en fjerdedel av alle barn under fem år i verden er veksthemmet per i dag, med redusert fysisk og mental evne. Mindre enn en tredjedel av alle små spedbarn i 60 lav- og mellomstore land får mat som trengs for vekst. Underernærte mødre har barn som ofte lever med livslang funksjonsnedsettelse.

Dette rammer spesielt fattige mennesker på landsbygda i utviklingsland. Mer enn 150 millioner barn mister muligheten til å utvikle seg normalt på grunn av underernæring disse første levemånedene. Nesten halvparten av dødsfall blant barn før fylte fem år, har underernæring som underliggende årsak. Det er et paradoks, men den gruppen som er mest utsatt for sult er matprodusenter og deres familier.

Eksemplet Malawi

De siste 40 årene har Malawis befolkning økt fra 4 millioner i 1966 til ca. 18 millioner i dag. Tallet er fortsatt raskt stigende og forventes å være 26 millioner innen 2030. For å oppnå bærekraftsmålene som sikter på å utrydde sult innen 2030 må alle skal ha tilgang til nok og næringsrik mat. Det blir utfordrende for dette landet, hvor nesten halvparten av alle barn som vokser opp i dag er veksthemmet på grunn av underernæring. Disse barna har ingen tid å miste.

Mat er viktig når man skal bruke hodet, det vet alle de som selv har prøvd å løse en komplisert oppgave på tom mage. Barn trenger tilstrekkelig og næringsrik mat for å ta til seg læring og få tilstrekkelig utbytte av skolehverdagen.

Malawi har satt utvikling av landbruket øverst på sin egen dagsorden. Det bør også norske myndigheter gjøre i sine strategier for bistanden som gis til landet. For det er her både de største utfordringene og mulighetene ligger.

Løsningen ligger i produksjon og tilgang

Utviklingsfondet har nylig bestilt en evaluering for å se om det er sammenhenger mellom økt matproduksjon hos bønder og forbedret ernæring i Malawi. Evalueringen viser at bønder som produserer mer og variert mat også spiser sunnere. Hele 81 % av målgruppen som omfattes av prosjekter som fremmer økt matproduksjon rapporterte om å ha spist minst fem matgrupper mot 54 % av kontrollgruppen som ikke var med. Dette viser at det kan ligge en helsegevinst i å forbedre fattige bønders evne til å produsere mat. Det har vist seg at vekst i landbruket reduserer feilernæring mer enn vekst i andre sektorer i de landene hvor landbruk er en viktig økonomisk sektor. Det er tilfellet for de fleste utviklingsland. Når veksten i landbruket drives fram av næringsrik og mangfoldig matproduksjon, som først og fremst retter seg mot lokale markeder, legger det grunnlag for bedre ernæring for fattige familier.

For å oppnå bærekraftsmålene relatert til sult samt forhindre hungersnød er det viktig å gi politisk prioritet til landbruket, som i mange land fortsatt forsømmes. Beslutningstakere må samtidig sørge for at alle deler av matssystemet samarbeider for å levere høykvalitets dietter. Nåværende matssystemer svikter oss. Matkjedene vokser lengre, og den globale handelen øker avstanden mellom produksjon og forbruk. De som vil dra nytte av å spise mer frukt og grønnsaker finner disse ofte utilgjengelige. Derfor må vi prioritere både økt matproduksjon og tilgang til sunn mat.

Mat, helse og utdanning må sees i sammenheng. Norges satsinger innen helse og utdanning vil ikke lykkes uten en forsterket innsats på ernæring og landbruk. Nok og næringsrik mat er en forutsetning både for god helse og for evnen til å lære. 

 

Kronikken er skrevet av:

Dan Banik, professor og forskningsleder ved Senter for utvikling og miljø, UiO

Kari Helene Partapuoli, leder for Utviklingsfondet

Kronikken var på trykk i Vårt Land 23. mars 2018.

Gå til innlegget

Frø og katastrofer

Publisert 9 måneder siden - 234 visninger

Denne uka er det tiårsjubileum for etableringen av Svalbard Globale Frøhvelv. Inne i platåfjellet utenfor Longyearbyen ligger det nå nærmere en million frøprøver av landbruksplanter fra hele verden. Frøprøvene på Svalbard er sikkerhetskopier av frøsamlinger som bevares i regionale og nasjonale genbanker.

Frøhvelvet på Svalbard er viktig for gjenoppbygging av frøsamlinger og langsiktig landbruksforskning etter katastrofer. Det viste seg da genbanken til landbruksforskningssenteret ICARDA i Aleppo ble rammet av krigen i Syria. I 2015 ble mange tusen frøprøver hentet ut fra frøhvelvet og sendt til forskere som etter evakueringen fra Aleppo arbeider fra sine nye baser i Marokko og Libanon. Slik fortsetter det langsiktige arbeidet med å utvikle planter som sikrer matproduksjonen i spesielt tørre områder og i Syria når landets landbrukssektor en gang skal gjenoppbygges. Men for å være sikker på at mennesker som rammes av sultkatastrofer, ekstrem tørke, flom eller naturkatastrofer får rask tilgang til nok og gode såfrø må det bygges lokal frøberedskap. Frøsikkerhet må bli en integrert del av den humanitære responsen og den langsiktige matsikkerhetsbistanden.

Planteforedling er en tidkrevende prosess og det kan være langt fra frøhvelvet og genbankene når krisen rammer. For småskala bønder er det en direkte sammenheng mellom frøsikkerhet og matsikkerhet, og tilgang til gode frø er en forutsetning for å ha nok mat. Kriserammede bønder trenger gode såfrø til dyrking allerede samme sesong som de rammes av en katastrofe. Bøndene har behov for større mengder såfrø, og det er ikke nok med en frøprøve med noen få hundre frø. FN-organisasjoner og andre internasjonale organisasjoner bruker store ressurser på nettopp distribusjon av frø i nødhjelpsarbeid. Noen eksempler fra de siste årene er jordskjelvet i Nepal i 2015 og El-Nino tørken på Afrikas horn i 2016. I begge tilfeller distribuerte både FN og hjelpeorganisasjoner frø til bønder som det ble rapportert om at hadde mistet sine egne frølager i jordskjelvet eller brukt frølageret til mat for å stagge sulten.

For at frønødhjelp skal være effektivt når krisen rammer viser erfaring og forskning at det beste er å basere utdeling av frø på nettopp eksisterende lokale frøsystemer. I Nepal spilte lokale frøbanker en viktig rolle i å få frøene ut til de som trengte det aller mest. Frønødhjelp basert på antagelsen om at det må innføres store mengder såfrø utenfra har i land som Sør Sudan og Zimbabwe ført til distribusjon av dårlige frø eller uegna plantesorter som har gjort mer skade enn gavn.

Det finnes så godt som alltid lokale systemer for distribusjon av frø som er essensielle for at bønder kan få lokalt tilpassede såfrø på riktig tidspunkt. Lokale frøbanker, frømarked og bønders egne kooperativer og organisasjoner har direkte adgang til bønder og kan i tillegg nå ut til dem som bor utenfor nødhjelpshovedårene.

Kunnskap om lokale forhold blir derfor viktig når man engasjerer seg også i denne delen av det humanitære arbeidet. Noen donorer og FAO har nå spesielle retningslinjer for frønødhjelp. Og det finnes flere gode verktøy for å analysere frøsikkerheten etter katastrofer. Men dette er et relativt nytt felt og det er et stort behov for å øke oppmerksomheten rundt frø i nødhjelpsarbeid samt sørge for langsiktig styrking av lokale frøsystemer slik at det finnes en god frøberedskap.

Norge er en betydelig og seriøs donor innen bevaring av genressurser og en viktig internasjonal aktør og pådriver gjennom deltagelsen i den internasjonale plantetraktaten. Dette er viktig arbeid for å ta vare på et globalt fellesgode. Men Norge har også mulighet til å bli en pådriver for forskning og utviklingsarbeid som styrker lokale frøsystemer. Vi må vite hvilke frø bønder har bruk for i kriser. Vi må forstå hvordan lokale frøsystem kan styrkes for å bidra best mulig ved katastrofer, hvordan frøsystemene kan være med å takle klimaendringene og hvordan lokale frøsystemer kan bidra til bærekraftig matproduksjon på lang sikt.

Skrevet av Kari Helene Partapuoli, daglig leder for Utviklingsfondet og Ola Westengen, førsteamanuensis NMBU. Publisert av Vårt Land 1. mars 2018.

Gå til innlegget

Bekjemp sult, Brende

Publisert rundt 2 år siden - 568 visninger

Hvis regjeringen virkelig vil være en drivkraft for bærekraftsmålene. må innsatsen også rettes mot tilgang på nok og ernæringsrik mat. Men regjeringen viser ingen vilje til å bekjempe sult.

Skrevet sammen med Elin Cecilie Ranum, avdelingsleder Utviklingsfondet.

Utenriksminister Børge Brende skriver (Vårt Land 19. oktober) at "Bærekraft skal styre". Samtidig skryter han av regjeringens rekordstore humanitære satsning. Hvis Norge skal bidra seriøst til oppnåelsen av bærekraftsmålene må vi finne en bedre balanse mellom langsiktig innsats og humanitær hjelp. Verdens fattige må bryte ut av fattigdommen. Grunnleggende i dette arbeidet er bekjempelse av sult - en gang for alle.

Utrydde.

Verden har blitt enig om å utrydde sult og fattigdom innen 2030. 795 millioner mennesker sulter i dag. Tre fjerdedeler av disse bor på landsbygda i Afrika eller Asia. Ironisk nok, er omtrent halvparten av de som sulter selv matprodusenter. Potensialet for å produsere nok mat er til stede, men viljen til å gjøre det som skal til for bekjempe sult en gang for alle mangler både hos lokale myndigheter og de store bistandslandene.

I løpet av 14 år skal 795 millioner bli til 0. Vi vet at dette ikke skjer av seg selv. Vi vet også at klimaendringene skaper store utfordringer for matproduksjonen og landbruket, spesielt i Afrika sør for Sahara. Et kort tilbakeblikk på nyhetsbildet fra det siste året minner oss om konsekvensene av langvarig tørke eller for mye regn. Flere titalls millioner mennesker er avhengig av nødhjelp etter at avlingen er vasket bort av flomvannet, eller maishøsten smuldret opp av tørken. Dette er bare begynnelsen av det som venter oss i framtiden.

Den norske regjeringen henger med helt hit. Klimaendringer, landbruk og matsikkerhet får betydelig omtale i forslaget til neste års bistandsbudsjett. Dessverre stopper det der. Pengene sitter ikke like løst som ordene. Og vi får ikke den finansielle opptrappingen for matsikkerhet og klimatilpasset landbruk som er helt nødvendig for å bekjempe sult.

Tidligere denne uken slo FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, alarm. Klimaendringene kan sende opptil 122 millioner nye mennesker ut i fattigdom innen 2030. Matproduksjonen vil falle drastisk, særlig i Afrika sør for Sahara. Matsikkerhetssituasjonen vil bli forverret i store deler av Afrika sør for Sahara, Asia og Latin-Amerika. Strikk i strid med bærekraftsmålene verdenssamfunnet har satt seg.

Farlig spiral.

Konsekvensene av fallende matproduksjon er store. Det fører til økte matvarepriser, noe som har en direkte negativ konsekvens for millioner av mennesker i urbane strøk med lave inntekter. Det er ikke bare fattige bondefamilier som rammes, men også mennesker som har klart å komme seg ut av fattigdom. Sult og fattigdom henger sammen i en farlig spiral, hvor det ene forsterker den andre. Fattigdom kan ikke bekjempes hvis vi overser sulten. Bekjempelse av sult er et av de viktigste våpnene i kampen mot fattigdom.

FAO er langt fra de første til å slå alarm. De er heller ikke de første som sier hva som må gjøres. Verdensbanken og flere andre har slått fast at vekst i landbruket er mer enn dobbelt så effektiv for å redusere fattigdom som vekst i andre sektorer. Den afrikanske unionen har gjentatte ganger uttalt at matproduksjon er den største utfordringen det afrikanske kontinentet står overfor, og maner til innsats på landbruk. FAO og flere andre organisasjoner viser hvordan dystre framtidsscenarioer for matproduksjonene kan unngås ved økt innsats på klimatilpasning i landbruket.

Ikke effektiv.

Når vi vet alt dette, hvorfor satser ikke Norge mer på landbruket. Hvis den norske regjeringen virkelig ønsker å være en drivkraft og pioner for oppnåelsen av bærekraftsmålene, må innsatsen også rettes mot det aller mest grunnleggende for menneskets utvikling: tilgang på nok og ernæringsrik mat. Norges innsats for global helse og utdanning vil ikke verken være bærekraftig eller effektiv hvis ikke sult og fattigdom bekjempes. En langsiktig og ambisiøs satsing på matsikkerhet og klimatilpasset landbruk vil kunne styrke effekten av øvrige satsingsområder for norsk utviklingspolitikk. Det vil også være et viktig bidrag i arbeidet med å nå målet om at ingen mennesker skal sulte i 2030.

Bilde: Matproduksjon er den største utfordringen det afrikanske kontinentet står overfor. Dystre framtidsscenarioer for matproduksjonen kan unngås ved økt satsning på klimatilpasning i landbruket. Hvorfor satser ikke Norge mer på landbruket, spør Utviklingsfondet. På bildet småbonde fra Malawi. Foto: Julie Lunde Lillesæter, Differ Media.

Gå til innlegget

Vilje til vekst i Afrika?

Publisert over 2 år siden - 1135 visninger

Vi oppfordrer utenriksminister Børge Brende til å fremme en plan for at minst 10 prosent av bistanden skal gå til jordbruk.

Skrevet sammen med Chr. Anton 
Smedshaug, Agri Analyse

Afrika står overfor en rekke utfordringer. Fattigdom er utbredt. I 2015 var om lag 20 prosent underernærte, noe som gjør Afrika til kontinentet med den høyeste andelen underernærte.

Det forventes en dobling av befolkningen fra 1,2 milliarder i 2015 til 2,5 milliarder i 2050.
Avlingsnivået for viktige matvarer som korn er lavt i forhold til verdensgjennomsnittet og har hatt liten utvikling de siste årene. Afrika har vært netto matimportører siden 1970-tallet og er dermed avhengig av andre land for å brødfø egen befolkning.

Tall fra FNs mat- og landbruksorganisasjon viser at bare 19 av 53 afrikanske land hadde nok inntekter fra landbrukseksport til å dekke kostnadene ved å importere mat i 2007. FNs klimapanel peker på Afrika som særlig sårbart klimaendringer på grunn av høy risiko for endrede produksjonsforhold og svak tilpasningsevne. Finnes det evne – og vilje – til økonomisk vekst på kontinentet?

Avgjørende. Landbruk har tradisjonelt vært assosiert med fattigdom og svak økonomisk vekst. Men sektoren er avgjørende for å bedre levevilkårene til en stor andel av befolkningen i Afrika. Verdensbanken påpeker at investeringer i jordbruket er det mest effektive for å bekjempe fattigdom, og det raskere enn ved vekst i andre sektorer. Dette er særlig synlig i Afrika sør for Sahara. Senest 10. mai i år uttalte dr. Sihpo Moyo, økonom og direktør i den afrikanske utviklingsbanken, under sitt Norgesbesøk at landbruket er det nærmeste man kommer en «silver bullet» for fattigdomsreduksjon. Dette har ikke norsk utviklingspolitikk i dag tatt innover seg.

For selv om landbrukssektoren spiller en nøkkelrolle for den økonomiske utviklingen i fattige land, synker bistanden til landbruket. Norsk landbruksbistand var på sitt høyeste på 1970-tallet og utgjorde da omkring 30 prosent av bistandsbudsjettet. Siden da er den norske, og andre lands, støtte til landbruk i utviklingsland gradvis blitt redusert. Det utgjør i dag omkring 3 prosent av et bistandsbudsjett på over 30 milliarder.

For mange fattige land har også landbruk i mindre grad vært på den politiske agendaen, men dette er i ferd med å snu. De siste 10 årene har afrikanske ledere for alvor erkjent at landbruket er avgjørende for å sikre økonomisk vekst og øke matsikkerheten på kontinentet.

Gjennom det omfattende landbruksprogrammet CAADEP har en rekke land i Afrika satt seg som mål at minst 10 prosent av offentlige budsjetter skal gå til landbruket. Samtidig er det satt mål om en vekst i landbruket på 6 prosent per år.

Sult. Det er viktig at andre land, inkludert Norge, også anerkjenner at satsning på landbruket er avgjørende for å sikre økonomisk vekst og øke matsikkerheten i Afrika. Utenriksminister Børge Brende har omtalt sult som et av verdens største løsbare problem. Dette bør gjenspeiles ved at det satses på bistand til utvikling
av landbruket og gjennom inter-
nasjonale avtaler gir rom for effektiv nasjonal landbrukspolitikk.
 Det er viktig å styrke fattige­ lands evne til å styrke eget landbruk. Et lands egne strategier vil være bedre forankret ­nasjonalt enn planer og strategier som kommer «utenfra». Landbruksbistanden står sterkest når den støtter opp under nasjonale og lokale utviklingsplaner og ­visjoner.

Selvberging. Til slutt må en erkjenne at bøndene i Afrika er svært ulike: Mindre enn 1 prosent er kommersielle storskalabønder, mens rundt 10 prosent er mer markedsrettede bønder. De aller fleste bøndene sør for Sahara,­
opp mot 80 prosent, kan karakteriseres som småbønder som hovedsakelig driver selvberging. Disse står for hoveddelen av ­maten som produseres – og trenger helt andre politiske tiltak enn markedsrettede bønder.

26. og 27. mai samles nordiske og afrikanske utenriksministere i Oslo. Vi oppfordrer utenriksminister Brende til å fremme en opptrappingsplan: minst 10 prosent av bistanden må gå til jordbruk. Nordiske erfaringer med samvirke, samarbeid stat og jordbruk og gode internasjonale rammevilkår må på dagsorden.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.5.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 7 timer siden / 5466 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Flukten fra abortargumentet
rundt 7 timer siden / 645 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Flukten fra abortargumentet
rundt 7 timer siden / 645 visninger
Robin Tande kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 7 timer siden / 5466 visninger
Nils-Petter Enstad kommenterte på
Flukten fra abortargumentet
rundt 7 timer siden / 645 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 7 timer siden / 5466 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 8 timer siden / 5466 visninger
Arvid Merkesvik kommenterte på
KrF ble styrt inn i høyrefellen
rundt 8 timer siden / 682 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 8 timer siden / 1466 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 9 timer siden / 25147 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 9 timer siden / 5466 visninger
Les flere