Kari Helene Partapuoli

Alder: 47
  RSS

Om Kari Helene

Generalsekretær Plan International Norge.

Følgere

Hvert år gjennomføres 25 millioner utrygge aborter i verden. Jenter mellom 15 og 19 år står for fire millioner av disse og nesten alle abortene skjer i utviklingsland i Afrika, Asia og Latin-Amerika. La oss bruke den internasjonale kvinnedagen til å rette blikket ut i verden slik at alle jenter og kvinner får bestemme over sin egen kropp og fruktbarhet. Dette bør også være utviklingsministerens oppgave på FNs befolkningskommisjon i april.

I år er det 25 år siden FNs befolkningskonferanse i Kairo slo fast at kvinner har rett til å bestemme om, når og hvor mange barn de vil ha. Siden har utviklingen for seksuelle og reproduktive rettigheter gått sakte framover, men motkreftene er sterke. I dagens globale politiske klima er jenter og kvinners rettigheter truet. Når FNs befolkningskommisjon møtes i april, må derfor seksuelle og reproduktive rettigheter, inkludert retten til trygg abort, stå høyt på Norges agenda.

Kvinnebevegelsen har kjempet fram rettigheter verden over. Mødredødeligheten er nesten halvert siden 1990, men for jenter mellom 15 og 19 år er graviditet, utrygg abort og fødsel fortsatt den vanligste dødsårsaken. I arbeidet med seksuell og reproduktiv helse og rettigheter faller ofte de yngste jentene utenfor. Normer, stigmatiserende holdninger og fattigdom gjør også tilgang til prevensjon og abort vanskelig. Vi vet at gode helsetilbud og tilgang til prevensjon reduserer behovet for aborter. Strenge lover gir ikke færre aborter, de gjør dem bare farligere.

Rommet for sivilsamfunnsaktører blir mindre, myndigheter strammer inn muligheten for å informere om seksuelle og reproduktive rettigheter, og finansiering fra store internasjonale donorer uteblir. USA har gjeninnført lovgiving som forbyr støtte til organisasjoner som informerer om eller arbeider med abort. Konsekvensen er ikke bare at organisasjoner mister muligheter til å redde liv, det gir også et signal til andre land som ønsker å stramme inn kvinners rettigheter.

Norske myndigheter skal ha ros for innsatsen som er lagt ned internasjonalt for å sikre seksuell reproduktiv helse og rettigheter, inkludert tilgang til trygg abort, men dette er likevel på langt nær nok til å veie opp for globale kutt. Den nye regjeringsplattformen slår fast at arbeidet for global helse, herunder seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, skal styrkes. Det er viktig at den norske innsatsen også favner jenter tidlig i tenårene. FNs befolkningskommisjon i april er en utmerket anledning til å markere dette og til å utfordre også andre land til å bidra mer. Mye som til nå er vunnet, står i fare for å bli satt tilbake. Vi forventer derfor at utviklingsminister Dag-Inge Ulstein prioriterer dette høyt. Han må bruke anledningen til å løfte kvinners rett til å bestemme over egen kropp, herunder trygge aborter. Norge kan spille en viktig rolle for å skape en tryggere hverdag for verdens jenter og kvinner.

Birgitte Lange, Generalsekretær Redd Barna

Kari Helene Partapuoli, Generalsekretær Plan International Norge

Gry Larsen, Generalsekretær, CARE Norge

Tor-Hugne Olsen, daglig leder, Sex og Politikk

Gå til innlegget

Skrevet av Kamilla Engebretsen, 
juniorrådgiver i SRHR og Kari Helene Partapuoli, 
generalsekretær i Plan International Norge

Denne uken blir Global Financial Facility arrangert i Norge, for å bidra til økte investeringer i barne- og mødrehelse verden over. Nå har vi en unik mulighet til å sikre jenters særegne behov, spesielt innen seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR). Norge er et foregangsland for likestilling. Nå må vi benytte våre erfaringer fra vår progressive helsepolitikk til å løfte tenåringers rettigheter og særegne behov. Som donor og samarbeidspartner må Norge være en pådriver for å prioritere ungdommers SRHR. Det må til for å oppnå bærekraftmål 5 om likestilling innen 2030.

Mangel på tilpasset opplysning om seksualitet og prevensjon gjør at mange jenter blir gravide før de fullfører skolegangen sin, og uten oppfølging og tilrettelegging faller disse jentene ut av skolen. Noen land hindrer også tenåringsmødre i å returnere til skolebenken. Alvorlige komplikasjoner i forbindelse med graviditet og fødsel er fortsatt en av de vanligste dødsårsakene blant jenter mellom 15 og 19 år i lav- og mellominntektsland. Brudd på jenters seksuelle og reproduktive rettigheter er en klar bremsekloss for utvikling. Det er en lang vei å gå for at tenåringsjenter skal være trygge og få den helsehjelpen og informasjonen de har krav på.

Om de ikke blir definert tydelig i utviklingsarbeidet, ender de opp som en utelatt gruppe. Heldigvis er Norge godt rustet til å ta opp vanskelige temaer som svakt lovverk, prevensjon og manglende støtte til jenter som utsettes for seksualisert vold. Der andre land svikter må Norge være en pådriver. Likestilling kan ikke oppnås uten et klart fokus på ungdom, som er en spesielt stor og sårbar gruppe, derfor oppfordrer vi regjeringen til å ta jenters rettigheter på alvor.

Gå til innlegget

Den stille krisen

Publisert 12 måneder siden

Underernæring i en eller annen form påvirker en av tre personer over hele verden. Og hvis befolkningsveksten og klimaendringene øker som forventet, kan dette stige til en av to. Det er en stille katastrofe som ikke løses av økonomisk vekst alene. Våre beslutningstakere må gjøre en felles innsats for å prioritere bærekraftig landbruk for å øke matproduksjonen, samtidig som man sikrer at folk har tilgang til mat både i tilstrekkelig kvantitet og kvalitet.

815 millioner mennesker lever med sult, og over 2 milliarder mennesker mangler viktige mikronæringsstoffer (for eksempel jern, sink, vitamin A) som påvirker helse og forventet levealder. Underernæring forsterker helsekonsekvensene av sykdommer som HIV/AIDs, malaria og meslinger. Anslagsvis 45% av dødsfallene under fem år er knyttet til underernæring, hovedsakelig i lavinntektsland. Det har også alvorlig innvirkning på produktiviteten i mange land. I Afrika og Asia er den estimerte effekten av underernæring et tap a 11% av BNP hvert år. I løpet av de neste to tiårene vil flere former for underernæring utgjøre stadig større utfordringer for beslutningstakere mens verdenssamfunnet jobber for å oppnå bærekraftsmålene.

De viktigste måltidene

Barnas viktigste måltider, uavhengig av om det vokser opp i Norge eller i Malawi, inntas lenge før det starter på skolen. Først gjennom navlestrengen i mors liv, så fra mors bryst og gjennom fast og flytende føde fram til det fyller 2 år. Næringsstoffene barnet får i seg disse første 1000 dagene av livet – eller mangelen på dem – er avgjørende for videre utvikling. Mangel på viktige mineraler og vitaminer i disse dagene kan føre til uopprettelige helseskader.

Nesten en fjerdedel av alle barn under fem år i verden er veksthemmet per i dag, med redusert fysisk og mental evne. Mindre enn en tredjedel av alle små spedbarn i 60 lav- og mellomstore land får mat som trengs for vekst. Underernærte mødre har barn som ofte lever med livslang funksjonsnedsettelse.

Dette rammer spesielt fattige mennesker på landsbygda i utviklingsland. Mer enn 150 millioner barn mister muligheten til å utvikle seg normalt på grunn av underernæring disse første levemånedene. Nesten halvparten av dødsfall blant barn før fylte fem år, har underernæring som underliggende årsak. Det er et paradoks, men den gruppen som er mest utsatt for sult er matprodusenter og deres familier.

Eksemplet Malawi

De siste 40 årene har Malawis befolkning økt fra 4 millioner i 1966 til ca. 18 millioner i dag. Tallet er fortsatt raskt stigende og forventes å være 26 millioner innen 2030. For å oppnå bærekraftsmålene som sikter på å utrydde sult innen 2030 må alle skal ha tilgang til nok og næringsrik mat. Det blir utfordrende for dette landet, hvor nesten halvparten av alle barn som vokser opp i dag er veksthemmet på grunn av underernæring. Disse barna har ingen tid å miste.

Mat er viktig når man skal bruke hodet, det vet alle de som selv har prøvd å løse en komplisert oppgave på tom mage. Barn trenger tilstrekkelig og næringsrik mat for å ta til seg læring og få tilstrekkelig utbytte av skolehverdagen.

Malawi har satt utvikling av landbruket øverst på sin egen dagsorden. Det bør også norske myndigheter gjøre i sine strategier for bistanden som gis til landet. For det er her både de største utfordringene og mulighetene ligger.

Løsningen ligger i produksjon og tilgang

Utviklingsfondet har nylig bestilt en evaluering for å se om det er sammenhenger mellom økt matproduksjon hos bønder og forbedret ernæring i Malawi. Evalueringen viser at bønder som produserer mer og variert mat også spiser sunnere. Hele 81 % av målgruppen som omfattes av prosjekter som fremmer økt matproduksjon rapporterte om å ha spist minst fem matgrupper mot 54 % av kontrollgruppen som ikke var med. Dette viser at det kan ligge en helsegevinst i å forbedre fattige bønders evne til å produsere mat. Det har vist seg at vekst i landbruket reduserer feilernæring mer enn vekst i andre sektorer i de landene hvor landbruk er en viktig økonomisk sektor. Det er tilfellet for de fleste utviklingsland. Når veksten i landbruket drives fram av næringsrik og mangfoldig matproduksjon, som først og fremst retter seg mot lokale markeder, legger det grunnlag for bedre ernæring for fattige familier.

For å oppnå bærekraftsmålene relatert til sult samt forhindre hungersnød er det viktig å gi politisk prioritet til landbruket, som i mange land fortsatt forsømmes. Beslutningstakere må samtidig sørge for at alle deler av matssystemet samarbeider for å levere høykvalitets dietter. Nåværende matssystemer svikter oss. Matkjedene vokser lengre, og den globale handelen øker avstanden mellom produksjon og forbruk. De som vil dra nytte av å spise mer frukt og grønnsaker finner disse ofte utilgjengelige. Derfor må vi prioritere både økt matproduksjon og tilgang til sunn mat.

Mat, helse og utdanning må sees i sammenheng. Norges satsinger innen helse og utdanning vil ikke lykkes uten en forsterket innsats på ernæring og landbruk. Nok og næringsrik mat er en forutsetning både for god helse og for evnen til å lære. 

 

Kronikken er skrevet av:

Dan Banik, professor og forskningsleder ved Senter for utvikling og miljø, UiO

Kari Helene Partapuoli, leder for Utviklingsfondet

Kronikken var på trykk i Vårt Land 23. mars 2018.

Gå til innlegget

Frø og katastrofer

Publisert rundt 1 år siden

Denne uka er det tiårsjubileum for etableringen av Svalbard Globale Frøhvelv. Inne i platåfjellet utenfor Longyearbyen ligger det nå nærmere en million frøprøver av landbruksplanter fra hele verden. Frøprøvene på Svalbard er sikkerhetskopier av frøsamlinger som bevares i regionale og nasjonale genbanker.

Frøhvelvet på Svalbard er viktig for gjenoppbygging av frøsamlinger og langsiktig landbruksforskning etter katastrofer. Det viste seg da genbanken til landbruksforskningssenteret ICARDA i Aleppo ble rammet av krigen i Syria. I 2015 ble mange tusen frøprøver hentet ut fra frøhvelvet og sendt til forskere som etter evakueringen fra Aleppo arbeider fra sine nye baser i Marokko og Libanon. Slik fortsetter det langsiktige arbeidet med å utvikle planter som sikrer matproduksjonen i spesielt tørre områder og i Syria når landets landbrukssektor en gang skal gjenoppbygges. Men for å være sikker på at mennesker som rammes av sultkatastrofer, ekstrem tørke, flom eller naturkatastrofer får rask tilgang til nok og gode såfrø må det bygges lokal frøberedskap. Frøsikkerhet må bli en integrert del av den humanitære responsen og den langsiktige matsikkerhetsbistanden.

Planteforedling er en tidkrevende prosess og det kan være langt fra frøhvelvet og genbankene når krisen rammer. For småskala bønder er det en direkte sammenheng mellom frøsikkerhet og matsikkerhet, og tilgang til gode frø er en forutsetning for å ha nok mat. Kriserammede bønder trenger gode såfrø til dyrking allerede samme sesong som de rammes av en katastrofe. Bøndene har behov for større mengder såfrø, og det er ikke nok med en frøprøve med noen få hundre frø. FN-organisasjoner og andre internasjonale organisasjoner bruker store ressurser på nettopp distribusjon av frø i nødhjelpsarbeid. Noen eksempler fra de siste årene er jordskjelvet i Nepal i 2015 og El-Nino tørken på Afrikas horn i 2016. I begge tilfeller distribuerte både FN og hjelpeorganisasjoner frø til bønder som det ble rapportert om at hadde mistet sine egne frølager i jordskjelvet eller brukt frølageret til mat for å stagge sulten.

For at frønødhjelp skal være effektivt når krisen rammer viser erfaring og forskning at det beste er å basere utdeling av frø på nettopp eksisterende lokale frøsystemer. I Nepal spilte lokale frøbanker en viktig rolle i å få frøene ut til de som trengte det aller mest. Frønødhjelp basert på antagelsen om at det må innføres store mengder såfrø utenfra har i land som Sør Sudan og Zimbabwe ført til distribusjon av dårlige frø eller uegna plantesorter som har gjort mer skade enn gavn.

Det finnes så godt som alltid lokale systemer for distribusjon av frø som er essensielle for at bønder kan få lokalt tilpassede såfrø på riktig tidspunkt. Lokale frøbanker, frømarked og bønders egne kooperativer og organisasjoner har direkte adgang til bønder og kan i tillegg nå ut til dem som bor utenfor nødhjelpshovedårene.

Kunnskap om lokale forhold blir derfor viktig når man engasjerer seg også i denne delen av det humanitære arbeidet. Noen donorer og FAO har nå spesielle retningslinjer for frønødhjelp. Og det finnes flere gode verktøy for å analysere frøsikkerheten etter katastrofer. Men dette er et relativt nytt felt og det er et stort behov for å øke oppmerksomheten rundt frø i nødhjelpsarbeid samt sørge for langsiktig styrking av lokale frøsystemer slik at det finnes en god frøberedskap.

Norge er en betydelig og seriøs donor innen bevaring av genressurser og en viktig internasjonal aktør og pådriver gjennom deltagelsen i den internasjonale plantetraktaten. Dette er viktig arbeid for å ta vare på et globalt fellesgode. Men Norge har også mulighet til å bli en pådriver for forskning og utviklingsarbeid som styrker lokale frøsystemer. Vi må vite hvilke frø bønder har bruk for i kriser. Vi må forstå hvordan lokale frøsystem kan styrkes for å bidra best mulig ved katastrofer, hvordan frøsystemene kan være med å takle klimaendringene og hvordan lokale frøsystemer kan bidra til bærekraftig matproduksjon på lang sikt.

Skrevet av Kari Helene Partapuoli, daglig leder for Utviklingsfondet og Ola Westengen, førsteamanuensis NMBU. Publisert av Vårt Land 1. mars 2018.

Gå til innlegget

Bekjemp sult, Brende

Publisert over 2 år siden

Hvis regjeringen virkelig vil være en drivkraft for bærekraftsmålene. må innsatsen også rettes mot tilgang på nok og ernæringsrik mat. Men regjeringen viser ingen vilje til å bekjempe sult.

Skrevet sammen med Elin Cecilie Ranum, avdelingsleder Utviklingsfondet.

Utenriksminister Børge Brende skriver (Vårt Land 19. oktober) at "Bærekraft skal styre". Samtidig skryter han av regjeringens rekordstore humanitære satsning. Hvis Norge skal bidra seriøst til oppnåelsen av bærekraftsmålene må vi finne en bedre balanse mellom langsiktig innsats og humanitær hjelp. Verdens fattige må bryte ut av fattigdommen. Grunnleggende i dette arbeidet er bekjempelse av sult - en gang for alle.

Utrydde.

Verden har blitt enig om å utrydde sult og fattigdom innen 2030. 795 millioner mennesker sulter i dag. Tre fjerdedeler av disse bor på landsbygda i Afrika eller Asia. Ironisk nok, er omtrent halvparten av de som sulter selv matprodusenter. Potensialet for å produsere nok mat er til stede, men viljen til å gjøre det som skal til for bekjempe sult en gang for alle mangler både hos lokale myndigheter og de store bistandslandene.

I løpet av 14 år skal 795 millioner bli til 0. Vi vet at dette ikke skjer av seg selv. Vi vet også at klimaendringene skaper store utfordringer for matproduksjonen og landbruket, spesielt i Afrika sør for Sahara. Et kort tilbakeblikk på nyhetsbildet fra det siste året minner oss om konsekvensene av langvarig tørke eller for mye regn. Flere titalls millioner mennesker er avhengig av nødhjelp etter at avlingen er vasket bort av flomvannet, eller maishøsten smuldret opp av tørken. Dette er bare begynnelsen av det som venter oss i framtiden.

Den norske regjeringen henger med helt hit. Klimaendringer, landbruk og matsikkerhet får betydelig omtale i forslaget til neste års bistandsbudsjett. Dessverre stopper det der. Pengene sitter ikke like løst som ordene. Og vi får ikke den finansielle opptrappingen for matsikkerhet og klimatilpasset landbruk som er helt nødvendig for å bekjempe sult.

Tidligere denne uken slo FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, alarm. Klimaendringene kan sende opptil 122 millioner nye mennesker ut i fattigdom innen 2030. Matproduksjonen vil falle drastisk, særlig i Afrika sør for Sahara. Matsikkerhetssituasjonen vil bli forverret i store deler av Afrika sør for Sahara, Asia og Latin-Amerika. Strikk i strid med bærekraftsmålene verdenssamfunnet har satt seg.

Farlig spiral.

Konsekvensene av fallende matproduksjon er store. Det fører til økte matvarepriser, noe som har en direkte negativ konsekvens for millioner av mennesker i urbane strøk med lave inntekter. Det er ikke bare fattige bondefamilier som rammes, men også mennesker som har klart å komme seg ut av fattigdom. Sult og fattigdom henger sammen i en farlig spiral, hvor det ene forsterker den andre. Fattigdom kan ikke bekjempes hvis vi overser sulten. Bekjempelse av sult er et av de viktigste våpnene i kampen mot fattigdom.

FAO er langt fra de første til å slå alarm. De er heller ikke de første som sier hva som må gjøres. Verdensbanken og flere andre har slått fast at vekst i landbruket er mer enn dobbelt så effektiv for å redusere fattigdom som vekst i andre sektorer. Den afrikanske unionen har gjentatte ganger uttalt at matproduksjon er den største utfordringen det afrikanske kontinentet står overfor, og maner til innsats på landbruk. FAO og flere andre organisasjoner viser hvordan dystre framtidsscenarioer for matproduksjonene kan unngås ved økt innsats på klimatilpasning i landbruket.

Ikke effektiv.

Når vi vet alt dette, hvorfor satser ikke Norge mer på landbruket. Hvis den norske regjeringen virkelig ønsker å være en drivkraft og pioner for oppnåelsen av bærekraftsmålene, må innsatsen også rettes mot det aller mest grunnleggende for menneskets utvikling: tilgang på nok og ernæringsrik mat. Norges innsats for global helse og utdanning vil ikke verken være bærekraftig eller effektiv hvis ikke sult og fattigdom bekjempes. En langsiktig og ambisiøs satsing på matsikkerhet og klimatilpasset landbruk vil kunne styrke effekten av øvrige satsingsområder for norsk utviklingspolitikk. Det vil også være et viktig bidrag i arbeidet med å nå målet om at ingen mennesker skal sulte i 2030.

Bilde: Matproduksjon er den største utfordringen det afrikanske kontinentet står overfor. Dystre framtidsscenarioer for matproduksjonen kan unngås ved økt satsning på klimatilpasning i landbruket. Hvorfor satser ikke Norge mer på landbruket, spør Utviklingsfondet. På bildet småbonde fra Malawi. Foto: Julie Lunde Lillesæter, Differ Media.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere