Håkon Hovda

Alder: 39
  RSS

Om Håkon

Bor i Ålesund med min nydelige kone Ingrid og sønnene våre David og Jonathan (som begge selvsagt støtter Liverpool). Jeg er selv fotballinteressert og fluefiske er den beste avkoblingen å oppdrive sør for Nordpolen. Engasjerer meg for at Bibelen skal få være vår rettesnor, både for individet og i kirken.

Følgere

Er det en erkjennelse av at hennes eget standpunkt i dette verdispørsmålet var bygget på fordommer om homofile og hva slags personer de faktisk er?

Sylvi Listhaug er ei tøff dame som jeg har sansen for. Ikke fordi jeg stemmer Frp eller er enig med henne i ett og alt. Men hun tør å stå for noe og hun tåler en støyt. Norge hadde hatt godt av flere slike politikere, tror jeg.

Hun har i flere år også nå vært klar på at hun setter pris på sin kristne bakgrunn, selv om det ser ut som den kanskje ikke er så dyp. Hun sier selv at hun ikke har deltatt aktivt i kristne aktiviteter som tensing. I 2013 ble hun kjent for blant annet at hun fra talerstolen på Frps landsmøte med brennende iver og sterke ord gikk imot homofile ekteskap. I dag er tonen en annen.

I et intervju med avisen Dagen sier hun blant annet: Det er snart ni år siden jeg holdt den talen. Det var i en diskusjon som pågikk da. Den gangen var jeg mot, nå har det skjedd mye. Det er ikke en lov man går tilbake og opphever. Verden har rett og slett gått videre, og det har jeg også.

For en voksen person med sterke overbevisninger er ni år ikke så lenge. Spørsmålet man stiller seg er når skjedde så denne helomvendingen og hvorfor? Selv sier hun at grunne er blant annet at mye har skjedd, og verden har gått videre, og det har jeg også.

Hva eller hvor mye som har skjedd sier hun ikke noe mer om og forblir åpent for tolkning. At verden har gått videre kan vel knapt sies å være et argument for å forandre ens eget moralske ståsted, kan det? Om noe så bekrefter det bare at hennes overbevisning ikke sitter så dypt, heller ikke at hun er særlig overbevist.

Videre sier hun at hun også har blitt påvirket av møter med homofile og lesbiske, både privat og på jobb. Er det en erkjennelse av at hennes eget standpunkt i dette verdispørsmålet var bygget på fordommer om homofile og hva slags personer de faktisk er? Det var ikke, som hun da argumenterte, bygget på blant annet en forståelse av biologien og hvordan naturen fungerer? Hun var ikke, som hun gav uttrykk for, opptatt av å bevare det tradisjonelle ekteskapet fordi det er det beste stedet for barn å vokse opp? Eller mener hun at hun den gang trodde homofile var forferdelige mennesker ute av stand til å gi omsorg til barn, men nå, siden hun nå er blitt kjent med flere av disse, så skjønner hun at de også jo er normale mennesker som oss?

Om noe så viser dette igjen hvor viktig det er å forstå den kristne lære om mennesket generelt og ekteskapet i særdeleshet. Og det avslører nok en gang at mange dessverre ikke evner å reflektere sunt og prinsipielt rundt dette spørsmålet.

Til slutt viser det at ingen andre spørsmål er like avgjørende for den som har ambisjoner om å bli noe i dagens sekulære politiske kultur. Selv ikke for den som har turt å ta politisk ukorrekte standpunkt, og kanskje en kan si har opplevd suksess på grunn av akkurat det, er homofili en sak en tør å risikere å komme på “feil side av historien” av.

Gå til innlegget

Progressive kristne henger alltid bakpå. Det er fordi de er halen.

Publisert rundt 1 måned siden - 256 visninger

Kristne som forsøker å tenke progressivt, finner raskt ut at de ikke er progressive nok for de som driver den seksuelle frigjøringen framover.

Definisjon. Med kristen progressiv tenkning menes et livssyn som tolker kristen tro i lys av moderne viten (kunnskap) og erfaring. Man ser ikke på Bibelens lære som en bindende autoritet, noe som er en konservativ tenkning (kommer fra å bevare), men heller at man tar det som står der og tolker det i lys av hva vi erfarer og (tror vi) vet i dag. Bibelen og troen forståes altså i lys av hva verden forteller og lærer oss, ikke omvendt. Denne tenkemåten ser vi blant annet nå gjennomsyrer Dnk (Den norske kirke), men har også begynt å få fotfeste i frikirkelige kretser.

Opplæring. Dessverre så har man seg selv å takke. Over mange år, og i stadig økende grad, har man selv brukt Bibelen for å underbygge sine egne åpenbaringer, visjoner og ideer. I prinsippet har man tolket seg selv og egne ideer inn i tekstene og tillagt de en betydning som Bibelen selv ikke gir grunnlag for. Derfor har vi i dag kristne som unndra seg Bibelens korreksjon og formaning ved å vise til at man tolker jo ting forskjellig.

Uhellig partnerskap. De progressive anser seg selv gjerne som en form for rettferdighetens forkjempere. De er opptatt av å være på riktig side i historien. Det er, påstår de, den samme siden som kjempet imot slaveriet og raseskille. Og nå kjemper de altså for en stadig liberalisering av den kristne moral. Men på tross av deres iherdige innsats for å bli anerkjent av verden, så er det sjelden nok.

På etterskudd. Når den progressive kristne i dag vil forsøke å tilfredsstille verdens krav til å fravike den ene moralske grensen etter den andre, så oppdager han snart at det kan ikke skje raskt nok. De som åpnet for partnerskapsloven i sin tid, og mottok pris og ære for dette, oppdaget snart at om de ikke heiet fram kravene til den nye ekteskapsloven, var de igjen på feil side. Så de støttet den såkalte kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Om de så ikke ville støtte kravene til at kirken også skulle vie homofile par, så var de nok en gang under trusselen om å være på feil side. Og slik fortsetter det.

Men en ting skal disse progressive ha. De er ofte gode haler på hunden. De logrer villig når hunden stadig søker videre.

Slaver. Den progressive kristne er altså vel så mye en slave av denne verden som den ikke-troende. Om ikke mer. For mens verdens barn ikke har noen moralske herre, så forsøker den kristne, progressive å bevare et skinn av kristen moral og teologi.

Faktum er at det blir vanskeligere å vanskeligere å gjenkjenne noe kristent i all deres progressivitet.

Gå til innlegget

Hva når kristne svelger moralske kameler?

Publisert rundt 2 måneder siden - 885 visninger

Så mens man fordømte Bill Clinton og sa at han var uskikket å være president på grunn av hans seksuelle aktiviteter med Monica Levinsky, er man nå villig å unnskylde mulige overgrep av mindreårige hos en kandidat som er fra “riktig” parti.

Håpets Festival. For litt siden hadde man Franklin Graham, sønn av den verdenskjente evangelisten Billy Graham, på besøk her i Norge. Han var her i anledning et kristent, utadrettet arrangement kalt Håpets Festival. På tross av at flere kristenledere trekte seg fra arrangementet på grunn av kontroversielle uttalelser om muslimer og hans tilsynelatende sterke støtte av Trump, så ble arrangementet gjennomført. Flere tusten møtte opp og det antydes at kanskje så mange som over tre hundre tok i mot Jesus som sin Herre og Frelser. Om det stemmer så er det noe vi skal takk Gud for og glede oss over.

Seksuelle anklager. Samtidig som Graham var her i Norge, raste saken omkring dommer Roy Moore fra Alabama, som har erklært at han stiller som kandidat til senatet. Han representerer republikanerne og har sterk støtte blant de evangelikale. Det har nå stått fram flere kvinner som har anmeldt Moore for uønsket seksuelle kontakt eller trakassering. Dette er ille nok i seg selv. Men det som gjør det verre er at dette skjedde da den nå 70 år gamle Moore, var tidlig i 30-årene og flere av kvinnene var i tenårene. Yngste skal ha vært 14 år når det skjedde. Så hva har dette med Franklin Graham å gjøre?

Hykleri? Jo, fordi han er nå en av et voksende antall amerikanske kristne pastorer og ledere som kritiserer (!) dem som kritiserer Roy Moore og ber han om å trekke seg fra valget. Sitat Graham (min oversettelse): Washington sitt hykleri kjenner ingen grenser. Så mange fordømmer Roy Moore når de selv er skyldige i å gjøre langt verre enn det han har blitt anklaget for å tilsynelatende ha gjort. Skam på disse hyklerne. 

Moore sine svar på anklagene har heller ikke vært særlig betryggende, med unnvikende og uklare svar som kan tolkes i flere retninger.

Abort og homofili. I USA er nå abort især, men også ekteskapet og kjønnsidentitet, de avgjørende sakene for hva folk vil stemme. Og skillelinjene går mellom partiene på samtlige punkter. På grunn av dette foretas det en vurdering, hvor man velger å støtte en kandidat som man før ville ha fordømt. Så mens man fordømte Bill Clinton og sa at han var uskikket å være president på grunn av hans seksuelle aktiviteter med Monica Levinsky, er man nå villig å unnskylde mulige overgrep av mindreårige hos en kandidat som er fra “riktig” parti. Dette gjelder selvsagt begge sier, ikke bare hos republikanske velgere. Men det er her vi finner de fleste kristne velgerne og derfor er saken desto mer betent.

Også i Norge ser vi denne tendensen tydeligere og tydeligere. Kristne som er villig å se forbi forkynnere og ledere sine tydelige karakterbrister og synder blir tydeligere og tydeligere. Det ser ut til at man er villige å svelge veldig store moralske og læremessige kameler om man i utgangspunktet liker og støtter en viss predikant, et kirkesamfunn, eller for den delen en politiker eller et parti. Resultatet er en type kristendommen som ligner mer på en form for religiøs ideologi, framfor en relasjon. Det viktigste for mange er dessverre ikke relasjonen til Gud, ei heller sannheten, men hvilke “lag” man støtter. De har sin identitet i, og bygger sin tro på, ikke Kristus, men kanskje en kirke, et politisk syn, og/eller i visse predikanter. Jeg har for eksempel fått beskyldninger om å være venstrevridd fordi jeg våger å kritisere en viss tv-predikant.

Merkevare og identitet selger. Coca Cola vet det. McDondald’ vet det. Nike vet det. De tilbyr ikke bare et produkt, men også en identitet som folk vil bli en del av. Den samme ideen forkynnes utilslørt også i de mest populære og toneangivende kirker i dag. Andy Stanley, en av USAs mest innflytelsesrike pastorer og også veldig populær blant mange her til lands, sa det slik (min oversettelse): Da vi startet North Point i Atlanta, konkurrerte alle andre kirker i markedet for de som allerede tilhørte en kirke. Vi bestemte oss for å gå inn i markedet for de som enda ikke hadde en kirke. Det er et mye større marked og vi hadde ingen konkurranse fra andre på denne tiden. Om noen likte vårt merke, så var vi det eneste alternativet. (...) Man må bare innse at om man er den eneste som tilbyr pølser i byen, så trenger ikke pølsene å være spesielt gode. - fra Deep and Wide.

Salgsvare og kunder. Evangeliet er ikke et salgprodukt, menneskers sjeler er ikke et marked, og kirken er ikke et forretningsforetak. Men det er disse tankene, denne ideologien, som ikke kommer fra Bibelen men fra verden, som ligger til grunn for at kristne oppfører seg mer som om de er en del av en spesiell, jordisk bevegelse som de må beskytte og slåss for. Denne idèen fører til at kristne søker til kirker og miljøer som tilbyr dem noe de liker, noe som får dem til å føle seg vel, og ikke først og fremst lar seg lede av sannhet og integritet.

En Kristus-ærende kirke. Viss vi skal være en kirke som faktisk er et lys i verden; som gir håp til de uten håp, som bringer legedom til de sønderknuste, som setter fanger fri og åpner blindes øyne, så kan vi ikke gjøre menneskelige strukturer til det saliggjørende. Det er som om vi forsøker å gjenreise templet, et menneskelig byggverk som vi ønsker alle skal se til og besøke. Men Guds tempel er deg og meg, den enkelte troende. Sammen vokser vi i hellighet og nåde ved å være tro til sannheten i kjærlighet. Og det bygges på Guds Ord og holdes sammen i kjærlighet ved den styrke som Den Hellige Ånd gir til hvert lem til å utføre den oppgave det er satt til. (Ef 4.15-16).

 

Så, når Graham eller andre kristne er villig å forsvare selv kriminelle handlinger, så er ikke dette et uttrykk for en Kristus-ærende kirke, men heller kanskje en gjenspeiling av den frykten, og frustrasjonen, man kjenner på når vi som kristne holder på å miste innflytelse. Men noe slikt, nemlig å svelge en syndens pille i håp om at noe godt skal komme av det, er en særdeles anti-bibelsk tanke.

Så jeg avslutter med Paulus retoriske spørsmål til romerne, kapittel 3 vers 8a: Skal vi ikke da like godt gjøre det onde så det gode kan komme? Vel, skal vi?

Gå til innlegget

Hva hashtaggen #metoo avslører om vår kultur og moral

Publisert 2 måneder siden - 412 visninger

Men med en liberalisering av rammene for hvor sex bør finne sted, har det parallelt måtte skje en nedvurdering av verdien på kropp og sex.

Moral er noe det sekulære samfunnet ikke liker å snakke om. Spesielt ikke når det kommer til seksualitet. Det har vært ansett for å være noe som er "tredd ned over oss" av kirken og det kristne verdisynet. Siden 60-tallets seksuelle frigjøring og feminisme-bølge har det vært en dekonstruksjon av de moralske rammene knyttet til sex, altså ekteskapet. Vi ser det igjen i saker som liberalisering av skilsmisselover, abort og prevensjon. Alle disse er i stor grad båret fram på bølgen av den seksuelle revolusjonen.

Seksuell devaluering. Men med en liberalisering av rammene for hvor sex bør finne sted, har det parallelt måtte skje en nedvurdering av verdien av kropp og sex. For det som er verdifullt verner man om. Devalueringen har skjedd på bekostning av 2 områder: Ekteskapet og familien hvor sex ikke lenger er det som markerer skille mellom før og etter ekteskapsinngåelsen, og sex og det å få barn er løsrevet fra hverandre (ved prevensjon og abort). Det andre området som er berørt menneskets verdi. Mennesket er ikke en kropp med en person inni. Kristent lære sier at vi er uløselig knyttet sammen i ånd, kropp og sjel og at dette er en del av det Bibelen beskriver som å være skapt i Guds bilde. Et brudd med en eneste av Guds skaperordninger knyttet til å det å være menneske, mann og kvinne, er altså et brudd med menneskeverdet og vil lede til alvorlige og ødeleggende konsekvenser. 

Om vår sekulære kultur har forsøkt å løsrive sex fra hvem du er, fra din sjel og din identitet, så avslører reaksjonene når noen bryter disse grensene, at den gudgitte verdien mennesket har fått fra Skaperen, fortsatt er fullt til stede innstinktivt i oss. 

Selvbestemmelse. I verden, særlig den vestlige, er det ingenting større enn menneskets autonomi (individets eierskap over seg selv). Derfor gir man ut informasjonsvideoer som skal hjelpe å forebygge voldtekter, som ene og alene fokuserer på at sex er rett eller galt basert på din din vilje. Så man får fordummende videoer hvor man for eksempel sammenligner sex med det å ta en kopp te i lag, og om din venn sier nei til en kopp te, så må du ikke tvinge vennen din til å ta en kopp te. Og dette skal lære barn og unge hvor alvorlig en voldtekt er? At det er som å tvinge noen til å drikke te?

Grensene. La meg gjøre det klart. Bibelen gjøre det klart at tvang er under ingen omstendigheter er akseptabelt. Men sex er for verdifullt til å overlates bare til lyst eller ikke lyst. Gud skapte det seksuelle så verdifullt, kraftfullt og vakkert at Han satte de sterkeste, menneskelige rammene Han har gitt oss, nemlig ekteskapet. En pakt mellom en mann og en kvinne som gir seg til hverandre for livet. Innenfor disse rammene kan seksualitet utforskes og nytes i trygghet. Da bringer det den velsignelsen det er ment å bringe.

#metoo. Den siste måneden har sosiale medier rent over av kvinner som forteller sine såre historier om overgrep og seksuell trakassering. Hasjtaggen metoo har blitt symbolet på den felles vonde erfaring delt av disse kvinnene (og noen menn). Og mens historiene blir flere, øker også antallet profilerte politikere, journalister, skuespillere og forretningsfolk som blir holdt ansvarlig av både offentligheten og, for noen, rettsystemet. Så hva forteller dette oss som kristne om seksualitet og moral?

Avslørt. Ikke bare blir menn som har behandlet kvinner nedverdigende, avslørt. Men like mye avslører dette hvor stor verdi vi instinktivt vet at vår kropp og seksualitet faktisk har. Den er ikke billig. Den er ikke løsrevet fra vår identitet, og aller mest er den ikke løsrevet fra vår opplevde verdi. Når verden i mange år har lært de unge og oppvoksende generasjoner at kropp, sex og kjønnsidentitet er begrenset til et spørsmål om følelser, så står ikke reaksjonene vi nå ser i samsvar med dette.

Det er ikke bare dine følelser som blir tråkket på om du opplever et overgrep. Det er ikke bare at noen tvinger deg til noe du ikke har lyst på (som en kopp te). Nei, det er noen som invaderer din kropp og sjel og stjeler fra deg noe som er dyrebart. Det er noen som stjeler, ikke bare din kropp, men de bryter seg inn i din person og ødelegger noe som har en uvurderlig verdi. Og alt de etterlater er en brutt sjel, hvor verdighet, tillit og trygghet nå bare minner om det som var.

Hva du fortjener. Derfor er det ikke bare snakk om ønsker eller ikke ønsker, om samtykke eller ikke. Det er snakk om noe langt mer enn det. Noe som fortjener de beste og tryggeste rammer. Derfor er det ingenting som kan måle seg med det bibelske ekteskapet. Det er ingen annen plass som gir så gode betingelser for å oppleve et trygt, tilfredsstillende, kjærlighetsfullt seksuelt samliv.

På mange måter er dette dessverre fruktene av en kultur og et samfunn som har nedvurdert verdien av kropp og sex i flere generasjoner. Som har latterliggjort moral og dekonstruert ekteskapet og familien i den seksuelle frigjøringens navn. Jeg tror dessverre at dette ikke er nok til å skape en moralsk vekkelse. Istedet er jeg redd dette ikke er slutten på #metoo, men dessverre bare en krusning på vannet sammenlignet med den flodbølgen vi kommer til å bli konfrontert med.


Om noe så avslører #metoo at moral ikke er et dødt ord uten innhold. Spørsmålet er om det inneholder langt mer enn vi er villig å ta inn over oss.

Gå til innlegget

Den elitestyrte kirken og maktovergrep

Publisert 3 måneder siden - 409 visninger

Vi bør, for ofrenes skyld, tørre å snakke sant om det som foregår.

I flere artikler i avisen Dagen blir det igjen satt lys på en menighet sin usunne lederskapsstil gjennom røsten til mennesker som har opplevd dette som belastende og ødeleggende. For det første, om ikke historiene og debatten rundt blant annet Jesus Revolution og forskjellige menigheters har fått ledere og kirker til å gå i seg selv, så er dette nok en god anledning til å gjøre nettopp det. Når Gud tillater vonde og negative sider ved måter å gjøre menighet på, å komme fram i lyset, så er det ikke bare til dom over synden, men like mye Hans nåde, tålmodighet og overbærenhet med oss i vår svakhet, som blir tydelig.

Først og fremst kaller Han alle til omvendelse. Når ett lem lider, lider hele legemet med det, sier Ordet. Noen tolker det som at vi ikke skal kritisere ledere som blir rammet av disse "avsløringene". Men i Bibelen ser vi at de som man er opptatt av å vise omsorg i en slik tid, er de som har det vanskelig på grunn av lederes dumskap, manipulasjon, overtramp og hva det måtte være. Vi stiller oss på offerets side og slår våre armer omkring dem. Men hva med lederen? Skal han halshugges?

Nei, men han (eller hun) skal saklig og ærlig holdes ansvarlig (flere skriftsteder gir kirken en ABC for hvordan håndtere slikt). Vi bør, for ofrenes skyld, tørre å snakke sant om det som foregår. Ikke så at vi skal dømme uten bevis. Men vi må tørre å framføre de prinsipielle, sannferdige og ærlige argumentene. Ofte har kritikk jeg selv har mottatt gått på at jeg ikke burde kritisere navngitte, kristne ledere fordi det kan framstå som at vi er splittet og krangler innad.

Merkevaren. Med andre ord, det kan skade merkevaren vår. Dette argumentet har jeg ingen forståelse for. Jesus var ikke redd for å skade merkevaren eller gi inntrykk av at han ikke var enig med andre. Hvorfor? Fordi Han faktisk var provosert av løgnen og manipulasjonen og avslørte derfor løgnen. Det er ikke de som kritiserer og konfronterer løgnen med sannheten som skader troen, men de som får lov å holde på slik fordi det ikke er noen som står opp og sier i fra. Det er nok av eksempler og historier om maktmisbruk og manipulasjon av verste sort har fått pågått i mange år fordi mennesker rundt som så dette ikke turde å gjøre noe med det.

Den kristnes plikt. år du og jeg ser noe vi kjenner igjen som klart ubibelsk, så er det vår plikt å si fra innenfor de rammene vi har tro for. Frykt bør aldri være en del av vurderingen du gjør når det kommer til dette, selv om jeg vet at dette er lett. Men jeg lover deg, at selv om det kan oppleves som skremmende, så er det også frigjørende og styrkende å si ifra. Jeg tror rett og slett på Den Hellige Ånds hjelp og styrke for slike situasjoner.

Men om vi av forskjellige taktiske grunner (skade enheten, alle kan feile, ikke stå opp mot Guds salvede etc) ikke sier ifra, og heller velger å vende det blinde øyet til, så er det rett og slett feigt. Frykten i oss vinner, og verst av alt: Dette legger stein til byrden hos de som får lide under dårlig lederskap, som igjen kanskje får fortsette i lange tider.

For vær du sikker: Overalt hvor det er ubibelsk og usunt lederskap er det noen som får lide.

Ikke grav det ned. Jeg vil derfor anbefale deg å snakke med noen med erfaring og visdom, noen du kan stole på, om du enten lurer på om dette er noe som foregår eller kan komme til skje i din menighet; eller du selv faktisk opplever slikt lederskap ovenfor deg. På dette området må vi tørre å være ærlige og åpne for slik kan vi unngå at det får utvikle seg til virkelige tragedier.

Her er noen enkle tegn å se etter som kan tyde på at lederskapet er på vei i en usunn retning.
- man oppmuntrer ikke til ærlige samtaler, men istedet skaper dårlig samvittighet hos den som lufter spørsmål eller bekymring
- man møter ikke spørsmål og bekymringer med åpenhet og ærlighet, men tåkelegger heller ting gjennom en relativistisk holdning ("Det du opplever er ikke slik andre opplever det", eller "Det er bare at vi tolker ting forskjellig").
- man bruker positive virkemidler, så som å stadig løfte fram og belønne de som alltid er positive og gjør slik ledelsen ønsker - de blir tatt med inn i varmen
- de som ikke kan omvendes, blir utfryst. Dette skaper frykt hos andre som har spørsmål og tvil omkring ting som foregår.
- å vokse i gudslivet er koblet til å gjøre som lederen eller kirken sier, ikke din relasjon til Gud (bibelstudie og bønn) og vekst i for eksempel Åndens frukter (så som ydmykhet, overbærenhet, tålmodighet, å være fornøyd med lite, sette andre over seg selv osv)

Jeg sier ikke at selv om du opplever visse sider av dette i din kirke, så betyr det at du bør gå til politiet. Men det jeg sier er at om du lurer, og du ser over tid flere av disse tegnene kombinert med manglende villighet hos lederskapet å justere seg og lære, så kan det være på tide å snakke med noen om det, som et første steg på veien.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Sigurd Eikaas kommenterte på
Et gudsbilde og et perspektiv på forsoningen.
rundt 1 time siden / 216 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Et gudsbilde og et perspektiv på forsoningen.
rundt 2 timer siden / 216 visninger
Stefan Hallman kommenterte på
Hit, men ikke lengre
rundt 2 timer siden / 862 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 1594 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 1594 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 1594 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Kirken, menneskerettigheter og dogmer
rundt 3 timer siden / 3337 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 3 timer siden / 1594 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 3 timer siden / 1572 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 3 timer siden / 2128 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 3 timer siden / 1594 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 3 timer siden / 1594 visninger
Les flere