Håkon Hovda

Alder: 39
  RSS

Om Håkon

Bor i Ålesund med min nydelige kone Ingrid og sønnene våre David og Jonathan (som begge selvsagt støtter Liverpool). Jeg er selv fotballinteressert og fluefiske er den beste avkoblingen å oppdrive sør for Nordpolen. Engasjerer meg for at Bibelen skal få være vår rettesnor, både for individet og i kirken.

Følgere

Ofrer vi barna på materialismens og drømmenes alter?

Publisert 12 dager siden - 540 visninger

Når har du egentlig god nok råd til å trappe ned på karrieren, så du kan trappe opp på hjemmebane?

I en debatt på debattsidene til avisen Dagen nylig, var det en som skrev om viktigheten av å holde oppe synet på det kristne ekteskapet. I kommentarfeltene var det så en mann som våget å være så freidig å påstå at årsakene til det lave synet på ekteskapet, med dertil høyt antall skilsmisser, var  1) den seksuelle frigjøringen, og 2) feminismens oppmuntring til kvinner å søke karriere, noe som gikk på bekostning av familien og barna. Han la også til at dette var noe som også gjaldt menn. En skulle tro at det er et gyldig og saklig argument å kunne framsette, selv i vår kultur. Men da smalt det til fra en kvinne som tydeligvis følte seg forulempet:

Det er faktisk ganske mye som tyder på at du lever i feil århundre....Dine holdninger er arkaiske så det holder og din åpenbare forakt (eller frykt?) for kvinner er kvalmende...

Utover det tragiske i at denne kvinnen ser ut til å mene at visse ting stiller man bare ikke spørsmål ved, selv om det kan ramme barn, så fikk meg igjen til å tenke på hva slags verdier det er vi lever ut? Alle er enige i at barn er viktige og skal gis de beste vilkår, men hva sier våre handlinger? Sånn egentlig? Hvilke signaler er det vi stadig gir våre barn om deres verdi og liv?

Barnehage. De fleste av oss elsker barna våre høyere enn noe annet i dette livet. Vi elsker å se de ta sine første steg, bablingen, vokse og modnes. Det å bruke tid med barna er høyt på vår liste over hva som er viktig for oss. Allikevel har mange av oss har barna i barnehagen åtte til ni timer daglig fem dager i uken. Og dette starter fra før de er ett år gammel.

Med litt enkel hoderegning betyr dette at barnet bruker bortimot like mye tid sammen med andre voksne enn sine foreldre i en vanlig uke. Og dette fortsetter altså til...hmm...vel, til de blir voksne og får egne barn.

Jeg hører voksne som sier at de gjerne skulle hatt mer tid med barna og jobbet mindre, men de har ikke noe valg på grunn av økonomien. Det er dog et tankekors at i en tid med bedre råd enn noensinne, i det landet i verden med kanskje høyest levestandard, så er dette vår unnskyldning for ikke å prioritere mer tid med den og de personene vi påstår er de viktigste i våre liv. Når har du egentlig god nok råd til å trappe ned på karrieren, så du kan trappe opp på hjemmebane?

Jeg vil utfordre deg, om du er en av de som har brukt eller bruker denne unnskyldningen: Ta en kikk i klesskapet ditt. Ta en kikk i garasjen din. I boden din. Skjønner du tegninga? Vi kjøper dyre merkeklær, hytte, ett par biler, båt, dyre hobbyer og ferieturer hit og dit, men vi har altså ikke mulighet å bruke noe av den økte levestandarden og gode økonomien vår på å sette av mer tid til våre barn? Hva tror du barna ville at vi skulle prioritert? Tid med mamma og pappa, eller større hus og flottere båt?

Forskningen viser at de minste, altså de under tre år, i stor grad har alt for høye nivåer at stresshormon stort sett gjennom hele dagen de er i barnehagen. Det er ingen mamma der til å trøste dem og skape en atmosfære og miljø hvor dette nivået av stress sjeldent oppstår. I stedet lærer disse barna seg å leve med høyt stress. De lærer seg i dypet av sin sjel at de må håndtere dette uten sine foreldre. At de ikke er like viktige som jobben til mamma og pappa, så de må passes på sammen med en haug med andre unger de har ingenting til felles med, av voksne de ikke kjenner og som heller ikke har noen biologisk tilknytning til dem. De er profesjonelle barnepassere (som forresten i de fleste tilfeller gjør en veldig god jobb). Hva dette gjør med dem på lang sikt, vet vi ikke. For hele dette moderne prosjektet vi holder på med har vi null erfaring med fra før.

Og forsøkskaninene er altså våre barn. 

Målet, et godt samfunn. For norske politikere er det overordnede målet å skape et godt samfunn. Men her er utfordringen: Hvem bestemmer hva som er et godt samfunn? Det er liten tvil om at i det i den vestlige verden er materiell velstand og individuell frihet som er de to målene som kanskje trumfer alt.

Jeg vil påstå at disse koblet sammen, skaper et giftig miljø for våre barn å vokse opp i.

Begge av disse to er utfordrende nok i seg selv, men sammen er de det kryptonitt er for Supermann. Det suger tom for energi og krefter og til slutt dreper det. Først individet, så familien, så samfunnet. For samfunnet slik vi kjenner tror jeg ikke kan bestå uten familien.

Som kristne, hva bør vårt mål for våre familier så være? En ting er sikkert. Personlig frihet og materiell velstand bør være et stykke ned på lista over prioriterte ting. Om de fleste kristne sier seg enig i akkurat det, noe jeg tror de vil, hvorfor er det da allikevel så mange av oss som tydeligvis sliter med dårlig samvittighet i forhold til tiden vi bruker med våre barn? Hvorfor er økonomi så en av de vanligste forklaringene vi tyr til for å unnskylde oss og stilne vår samvittighet?

En ting er ihvertfall sikkert, om du ønsker at dine barn skal få best mulig utgangspunkt i livet, og du tror at dette innbefatter å gi dem troen på en Far som elsker dem over alt, så høyt at Han gav sin egen Sønn for dem, da betyr det at vi må bruke mer tid på fortelle dem dette, enn verden rundt får fortelle dem at deres hensikt er å jobbe og leve ut sine ønsker og drømmer.

Bibelen lærer at når vi lærer den unge den vei han skal gå, så viker han ikke fra den når han blir gammel (Ord 22.6). Her er det skremmende. Det er sant også om det negative. Spørsmålet er hvilken stemme, hvilken lære, som får mest innflytelse og som kan bære dem inn i først voksenlivet, så aldedommen, trygt

Bibelen forteller oss et annet sted at barn er en gave fra Gud. Og med gaven følger et ansvar som Gud vil holde meg og deg som forelder ansvarlig for. Min kone og jeg har bestemt oss for at vi ønsker å være den sterkeste og klareste stemmen i våre barns liv. Dette gjelder på konkrete områder. Derfor har vi tatt, og tar, helt bevisste valg i vår tidsbruk, pengebruk og oppdragelse av barna.

- Vi ønsker at det de lærer fra oss skal være at de er verdifulle i Guds øyne, og derfor også i våre øyne. Og er de verdifulle så prioriterer vi vekk andre ting for deres skyld. For første mann ventet vi til han var tre-fire år gammel før han begynnte i barnehagen. Andremann ventet vi til var to. Nå jobber kona mi kun 80 prosent så hun kan ha mer tid hjemme. Det gir oss dårligere råd, men gir oss og barna langt mer igjen på andre områder som ikke kan måles i penger.
- Vi har bestemt at de skal få sannheten fra Guds Ord, ikke verden rundt seg. Det betyr at vi må prioritere tid (for oss er det kveldene) til å lese Bibelen og be ilag. Det betyr også at vi går i kirken i lag som familie. Det betyr at vi søker å holde hviledagen hellig og deler nattverd i lag hjemme jevnlig. 
- Vi har bestemt at de skal vite hva hensikten med penger er. Det betyr at vi involverer dem i det vi gir til trengende og til kirken. Vi lærer dem at vi ikke har råd til alt vi ønsker oss fordi vi heller ønsker å gi mer til de som ikke har og av takknemlighet gir vi inn i Guds rike.


Det er langt mer jeg kunne sagt om dette, og vi gjør på langt nær en god nok jobb. Men det er ønsket og målet vårt at det er vi som foreldre som skal prege deres liv, gudsbilde og egen identitet mer enn samfunnet og kulturen rundt.

Da er det ingen vei utenom å prioritere klart og tydelig, både hva angår tid og penger.


PS: Dette er skrevet basert på hvor vi, min familie og jeg, er i livet og den overbevisning vi har i forhold til våre barn. Jeg vet verden ikke er svart-hvitt og at ting som forskjellig ut for forskjellige familier. Men ønsket mitt er at vi slutter å bruke unnskyldninger for hvorfor vi ikke kan prioritere høyere det vi påstår er så viktig for oss. Jeg håper at dette kan skape noen refleksjoner og ettertanke hos deg som leser og derfor vil komme dine barn til gode.

Gå til innlegget

Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken

Publisert rundt 1 måned siden - 6873 visninger

Det er også verdt å merke seg at Svartdahl er i direkte opposisjon til konklusjonene som Teologisk refleksjonsgruppe kommer med i forhold til alvorlighetsgraden i det læremessige avviket på dette punktet.

Egil Svartdahl har i sommer åpnet opp om hvordan han syns vi bør forholde oss til forkynnere og ledere i kirken som har et liberalt syn på homofilisaken. Avisen Dagen meldte om dette for noen uker siden og henviste til en podkast fra aktuelle tale (Ett hus, mange rom del 1 og 2).

La meg for det første si at jeg syns Svartdahl har mange fine poeng. Blant annet oppeleves poengene omkring det som handler om å gjenkjenne hverandre som brødre, på tross av at vi er delt i forskjellige trossamfunn på grunn av de teologiske uenighetene, som varme og pastorale. Også hans tilrettevisning av de som ikke bryr seg om teologiske uenigheter, men lar musikksmak være avgjørende for hvilke kirke man kan gå i, er betimelige ord i dagens konsumerorienterte kirkelandskap. Formaninger om ydmykhet og ikke å dømme i møte med de som holder andre teologiske standpunkt enn en selv, er også gode påminnelser vi stadig trenger å få.

Så er det andre konklusjoner som trekkes og ting som sies, som jeg har større problemer rundt. Under følger noen av problemstillingene og spørsmålene jeg sitter igjen med etter å ha lyttet til Svartdahls syn på enhet, fellesskap og splittelse.

1. Trosbekjennelsen.
Trosbekjennelsen vi bruker i dag har sitt historiske utspring i kampen omkring Guds enhet i Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Spesielt var dette avgjørende for å avklare treenighetslæren og Jesu dualistiske natur som fullkomment menneske og fullkomment Gud; altså 100 prosent menneske og 100 prosent Gud. Å bruke dette som et mål for hvem vi anerkjenner som sanne kristne og som holder til historisk, ortodoks kristendom, er en avsporing av hva debatten omkring seksualitet og ekteskapet handler om.

Faktisk undergraver Svartdahl også sitt eget ståsted her all den tid han sier at ingen andre enn Gud, når alt kommer til alt, vet hvem som tilhører Hans kirke. Det må bety at heller ikke den som uttaler trosbekjennelsen nødvendigvis er kristen. Og akkurat det er ikke vanskelig å skjønne når man har prester som messer trosbekjennelse fra talerstolene omkring i verden, men som selv sier at de ikke tror at på Bibelens Gud. Ville Svartdahl ikke hatt problemer knyttet til preken- og gudstjenestefellesskap med disse heller fordi de messer trosbekjennelsen?

Trosbekjennelsene har kun den verdi utfra at de holdes opp mot, og understreker, Bibelens lære. Det er ingenting hellig med bekjennelsen om den ikke knyttes direkte til troskap mot Guds Ord.

Så spørsmålet blir da: Hvilken troskap mot Guds Ords lære omkring seksualitet og ekteskap viser de som åpner for å vie og velsigne homofile? Står det i samsvar til hva de som utformet bekjennelsene i sin tid ville kalt sann kristendom? Ville de selv gitt trosbekjennelsen en slik autoritet at den var å regne som et mål for hvem som var kristne og ikke? Selvsagt ikke.

2. Den lille vs den store kampen.
På et punkt i første del (rundt 38 minutter uti) snakker Svartdahl om hvordan dette (homofilisaken), etter hans syn, ikke er eller vil være den store kampen, men heller synet vårt på Jesus. I lys av dette mener han at seksualetikken kun er en liten ting.

Sitat: Den store kampen kommer til å handle om hvem Jesus er. Finnes det bare en vei til Gud? Finnes det bare frelse i Jesu navn? Blir alle mennesker frelst til slutt? Kommer alle til himmelen? Alt dette handler jo om hvem er Jesus. Hvorfor kom Jesus; døde Han for våre synder; stod Han opp igjen for vår rettferdighet - derfor er det det som er hovedkampen opp igjennom historien.

Det er ikke vanskelig å finne problemer med en slik argumentasjon. For mener Svartdahl at homofili ikke faller under kategorien synd som vi trenger Jesu frelse fra? Om jeg ikke trenger Jesus til å frelse med fra seksuelle synder, hvorfor trenger jeg Jesus til å frelse meg fra andre synder? Om ikke Jesus verk dreier seg om moralske spørsmål, hva dreier det seg om?

Jeg tror at Svartdahl befinner seg på direkte kollisjonskurs med Paulus når apostelen skriver til korinterne i sitt første brev, kapittel 6, vers 9-11: Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var noen av dere en gang. Men nå er dere blitt vasket rene, dere er blitt helliget, ja, rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.

Så, i henhold til Paulus, er en som velsigner og lever i seksuell synd, vasket ren, blitt helliget og rettferdig? Og om det så, som også pinsebevegelsens eget Teologiske råd har påpekt, det dreier seg om frelsen selv, hvordan kan man forsvare teologisk fellesskap med de som forakter Gud og sier til syndere «Herren sier: Dere skal ha fred», og til alle som følger sitt egenrådige hjerte: «Ikke noe ondt skal komme over dere.» (Jer 23.17). Og hva slags Jesus og frelser sitter vi egentlig igjen med om Han ikke døde for alle våre synder, inkludert alle typer seksuelle synder Bibelen fordømmer og sier leder oss i fortapelsen?

Etter mitt syn snakker vi ikke om den samme Jesus og det samme evangeliet til frelse om en ikke erkjenner at det kun er en Jesus som frelser, og det kun er ett evangelium, nemlig den Jesus og det evangeliet Bibelen viser oss. En aksept av de ledere, prester og lærere som presenterer et annet evangelium og en annen Jesus, er å gi deres syn legitimitet og er med å svekke det ekte og rene evangeliets autoritet.

3. Den samme Ånd?
Selv om Svartdahl sier at bare Gud vet hvem som tilhører Han, så er allikevel det en gjennomgangstone i hele prekenen at Svartdahl allikevel regner denne gruppen ledere som Guds barn og derfor tilhører Guds kirke. Det ser mye om som et forsøk på å renvaske disse lederne for deres synd og underminerer de som altså tar konsekvensen av at Ordet lærer at vi ikke skal ha gudstjenestefellesskap med slike. I biten hvor han snakker om den samme Ånd, kommer dette klarere fram en mange andre steder.

Svardahl snakker i videreføringen av punkt to, om at vi (homofiliforkjemperne i kirken og konservative) har fått samme Ånd fordi vi har samme Herre. Til det må det spørres: Om jeg ikke tilber den Jesus Bibelen åpenbarer for meg, har jeg da den samme Herre, og derfor også den samme Ånd som apostelen Johannes talte om?

Kan den samme Ånd som ledet de bibelske forfatterne til fordømme homofil synd fra de tidligste tider fram til og med apostlene, også bo i den som fornekter den samme Ånds lære? Kan det virkelig komme både torner og fiken fra det samme treet? Jeg tror ikke det.

4. Feilslutninger.
Som et siste punkt vil jeg påpeke at Svartdahl gjør noen grover feilslutninger i sin argumentasjon som han lett kunnet unngå om han ville. Jeg mistenker dessverre at pastor Svartdahl tar noen spanske fordi han vet at mange vil akseptere denne argumentasjonen, selv om han selv vet at den i beste fall er tvilsom. I verste fall er den falsk og forførerisk.

Den ene har jeg allerede vist til i punkt en omkring trosbekjennelsen. Den andre jeg vil påpeke her er sammenkoblingen han gjør mellom det at kristne er uenige i teologiske saker så som dåp, med uenighet i homofilispørsmålet.

For mens han erkjenner at det er saker av så stor betydning at vi ikke kan anerkjenne den andres teologiske ståsted som bibelsk (så som hos mormonere og Jehovas vitne), så er visst homofilisaken mer å regne som uenighet på linje med uenighet i dåpssyn. Med andre ord er det bare uenighet i hvordan vi tolker visse skriftsteder.

Men det viser bare at Svartdahl enten ikke har skjønt hvorfor vi ikke har fellesskap med Jehovas vitne og mormonere, men kan ha det med lutheranere, eller han prøver seg på en frekk en. For grunnen til at vi ikke har fellesskap med disse gruppene, er nettopp den at de enten går utenfor Bibelen, eller fornekter klassisk, kristen lære. De store splittelse har kommet som en følge av at man har ment at de har avgjørende betydning for vår tro og derfor også frelsen.

Derfor fikk vi blant annet reformasjonen og splittelsen med katolikkene. Mens både lutheranere og pinsevenner, baptiser og metodister holder til at grunnlaget for vår tro er Bibelen alene, eller som Luther kalte det, Sola Scriptura, så må katolikkene, på samme måte som de homoliberale, gå til eksterne kilder for sin tro og lære. Og da ender man alltid opp i teologisk kvikksand som vil drukne troen på det sanne evangeliet.

Avsluttende.
Når pastor Egil Svartdahl endelig bryter tausheten på dette området, ja, som han selv innrømmer at har vært et større stridsspørsmål i 20 til 25 år, så er hans bidrag å undergrave pinsebevegelsens sitt eget skriv og klargjøring i forhold til likekjønnet ekteskap, og gudstjeneste- og prekenfellesskap med de som avviker fra klassisk kristen lære på feltet. Det er også verdt å merke seg at Svartdahl er i direkte opposisjon til konklusjonene som Teologisk refleksjonsgruppe kommer med i forhold til alvorlighetsgraden i det læremessige avviket på dette punktet. Det er veldig trist å oppleve at noe av argumentasjonen til Svartdahl omkring hva som er viktig og ikke viktig, dessverre ligger tettere opp til det som kommer fra eks-pinsepastor Thomas Erlandsen, enn sin egen bevegelse og lederskap.

En ting er sikkert. Egil Svartdahl sitt lenge etterspurte bidrag på dette området har ikke gjort det noe lettere for pinsebevegelsen å holde en stø kurs bygget på Ordet alene. Og i lys av det, så hadde det kanskje vært bedre om han hadde latt det gå 20 til 25 år til før han sa noe.

Gå til innlegget

Muslimer er ikke fienden

Publisert rundt 2 måneder siden - 484 visninger

Gjør vi mennesker til fienden og politiske vedtak til løsningen, da har vi mistet himmelen og Guds gode nåde av syne

De siste ukene har det blåst en storm rundt Faten i NRK-programmet Faten tar valget spesielt, og rundt hijab og norsk kultur generelt. I den anledning har mange kristne uttalt seg på en, etter min mening, særdeles lite kristelig og vennlig måte omkring muslimer. Dette er ikke et spesielt tilfelle dessverre, men noe som har pågått i både større og mindre grad de siste årene.

Jeg tenker at når folk får seg til å kalle muslimer og deres kultur for et makkverk man ikke ønsker i Norge, og samtidig kaller seg kristen og siterer Bibelen; ja, da har man glemt at man selv kun er en mark frelst av nåde. Eller når en annen sier at på grunn av kristnes feighet i forhold til den demoniske islamisme

Som kristen er aldri mennesker, andre kulturer eller religioner vår fiende. Jeg syns å huske at et eller annet sted står det at vi ikke har en kamp mot kjøtt og blod. Så selv om vi iblant må slåss, både politisk og militært, så er ikke dette den virkelige kampen. Den virkelige kampen er åndelig og utkjempes derfor også åndelig.


Hvordan?

Gjennom forkynnelsen av evangeliet. Både i liv og lære. Vi tilgir fordi En har tilgitt oss. Vi rekker ut en hånd til den trengende for En ble fattig så vi kunne bli rik på all åndelig velsignelse. Vi forkynner sannheten for vi tilhører Han som er veien, sannheten og livet. Og vi åpner vårt hjem for den fremmede, for om vi selv ikke har vært på flukt, så var vår Frelser på flukt i et fremmed land som liten.

Det er ikke muslimer eller noen andre utenfra som har svekket den kristne kulturarven. Det er vi selv skyld i ved vår stolthet, arroganse og dobbelmoral. Vi er selv skyld i at våre barn ikke ser ut til å ville holde ved ortodoks, historisk kristendom. Når vi peker på andre og legger skylden for det vi tenker er problematiske tider for vår kultur og vårt land, så sist jeg sjekket peket fortsatt fire av fingrene på meg selv.

Det finnes legitime grunner for å diskutere både hijab, svekkelse av norske, kristne verdier og kultur. På samme måte er der legitime grunner for å begrense innvandring.

MEN!

For kristne er dette aldri fienden. Gjør vi mennesker til fienden og politiske vedtak til løsningen, da har vi mistet himmelen og Guds gode nåde av syne. Vi har gjort mennesker til fienden. Mennesker som Jesus døde for. Mennesker Jesus elsker og gav Sitt liv for.

Om dette er synet vi har på mennesker som ikke bare er våre venner, våre naboer og som bruker bunad på 17. mai, så kanskje vi kan ha håp om at også flere muslimer kan erfare å føle seg som en del av Norge.

Og kanskje, ved Guds nåde, kanskje vil også noen få møte Jesus slik du og jeg som kaller oss kristne har møtt Jesus.

Gå til innlegget

En ting er sikkert: De gamle sannhetene om legning er kanskje ikke så sanne likevel.

Nye tall fra forskning gjort i USA på sammenhengen mellom graviditeter, abort og legning viser at jenter og kvinner som identifiserer seg som lesbiske, er overrepresentert hva gjelder graviditeter og aborter. Homofile menn er også overrepresentert i forhold til heterofile i å gjør kvinner gravide. 

Artikkelen som jeg har linket til har noen interessante tanker og perspektiver omkring hvordan det kan ha seg sett i lys av at samfunnet i så stor grad har akseptert homolobbyens påstander om at seksuell legning er mer eller mindre låst fra fødselen av. 

Her er spørsmålet jeg sitter med etter å ha lest artikkelen:

* Hvorfor er det slik at de som identifiserer seg som homofil, lesbisk eller også bifil har så langt større sjanse for å utvise en seksuell livsstil som fører til uønskede graviditer med påfølgende abort?

* Hva forteller dette oss om mennesket og seksualitet?

* Hva lærer det oss om hvordan vi ser på koblingen mellom barn (og abort) og seksualitet i vesten spesifikt?

* Hva sier den oss om seksualmoral og legning?

En ting er sikkert: De gamle sannhetene om legning er kanskje ikke så sanne likevel. 

 

Gå til innlegget

En du en fan eller en disippel av Jesus Kristus?

Publisert 2 måneder siden - 293 visninger

For en disippel er ikke Mesteren kun en som er blitt en del av ens liv, men Han er hans og hennes liv.

Det er mange som sier de har Jesus som forbilde. Det er enda flere som syns Jesus er en grepa kar. Mange kaller seg "kristen". Dessverre er få av disse disipler av den samme Mannen om vi sammenligner hva Bibelen kaller en disippel med hvordan mange som bekjenner seg som kristen lever og snakker. Så, hva er en kristen disippel? Hva lærer Bibelen oss at det er? Her følger noen av mine tanker om dette.

En. Han eller hun har forlatt sitt gamle liv for et nytt sammen med Herren Jesus.
Da Jesus kalte de tolv disiplene forlot de alt, sier Bibelen. De hadde hørt noe, skjønt noe. Jesus var ikke bare en vanlig mann med noen
spennende ideer. Han var annerledes. Han var troverdig. Han hadde med seg noe de ikke kunne forklare, men som dro dem etter Han og overbeviste dem dypt i deres hjerter om at om det er en ting jeg skal satse livet på, så må det være dette.

Jeg er hellig overbevist om at denne overgivelsen, denne viljen, denne driven til å satse alt, ikke først og fremst er en menneskelig, individuell egenskap, men et verk av Den Hellige Ånd i våre hjerter. Jesus selv gjør dette klar da Han sier at ingen kan komme til Meg uten at Faderen, som har sendt Meg, drar ham (...). (Joh 6.44).

For en disippel er ikke Mesteren kun en som er blitt en del av ens liv, men Han er hans og hennes liv. Det er nye prioriteringer. En ny retning på livet.

Å høre noen pastorer og forkynnere prate om det å gi livet sitt til Jesus, så får en en følelse av at man gjør Jesus en tjeneste. Men mitt og ditt liv er ærlig talt ikke noe særlig å gi til Han som skapte himmel og jord, skal vi være ærlige. Månen sirkler ikke rundt oss. Vi er ikke sentrum at solsystemet. Jesus blir ingens passasjer. Det eneste alternativet er å gjøre Jesus til Sjåføren av ditt livs bil.

To. Han eller hun følger Jesus.
En skulle tro at det skulle være en selvfølge, men dessverre er det ikke det idag. Og her må jeg være brutalt ærlig: Du og jeg er ikke kalt til å følge et program, en visjon eller en pastor. 

Igjen: Vi er ikke kalt til å følge en pastor, Men Pastoren.

Paulus gjør det tindrende klart til noen kristne i Korint: Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, Han som gir vekst. 

Bare Gud er noe. 

Så framfor Han, i Kristus, i troen, står vi alle på likefot. Du, jeg, pastoren, lovsangslederen, apostelen Paulus. I Kristus forsvinner vår egen identitet framfor Gud, og vi står kun der på grunn av En, Mennesket Jesus Kristus bor i oss og Hans rettferdighet dekker oss. Derfor gjør vi ikke mennesker til våre ledestjerner, men Jesus. Så vi sjekker alt opp mot Hans Ord som er Bibelen. Vi har ikke vår tillit i mennesker; hverken oss selv og egen innsats, eller i en eller annen karismatisk, kul fyr med gode evner til å synge, forkynne eller fortelle historier. For mennesker, deg og meg inkludert, vil svikte og feile. Den eneste som blir stående, den eneste stedet du og jeg trygt kan bygge våre liv er på Jesus og Hans Ord, Bibelen. 

Tre. Han eller hun vil lide for sin tro.                                                             Jeg gjør det ikke til et spørsmål, heller er det ikke så at Bibelen lurer på om vi er villig å lide for vår tro. Det er et faktum at lidelse ikke bare tilhører dette livet, men spesielt tilhører det kristne livet. En kristen disippel vil måtte lide for sin tro på den ene eller andre måten. Det være seg ensomhet, et tapt rykte, forfølgelse, kanskje helse- eller økonomiske problemer.

For en disippel er det ikke noe større enn å få ligne på sin Herre og Mester. Jesus sa at den som verden elsker, blir elsket nettopp fordi han er en del av verden (Joh 15.18-19). De gjenkjenner det. Som kristne bør det derfor bekymre oss langt mer når vi er populærer overalt, enn når vi møter motstand. Istedet, siden vi er Jesus disipler og de hatet Han, så vil de også hate og forfølge oss fordi vi er annerledes og våre liv og ord er en provokasjon til dem (Joh 15.20-27).  

Tenk på dette: Tror du det er den vestlige, liberale (generelt) kirken i sin velstand og ettergivenhet til verden rundt seg, som ligner mest på Jesus og den tidligste kirken? Eller tror du kanskje det kan være de kristne i Midtøsten som nekter å frasi seg sin tro under trusselen på sitt liv? 

Det er sagt at martyrenes blod er kirkens sæd.  Det er med andre ord kirkens lidelser, så som Jesu lidelser, som bringer Guds godhet og frelse inn i vår verden. Det er vår lidelse som kristne som viser verden et ekte evangelium hvor Jesus lider og dør for dem. 

Det kommer bare blod når noe som lever blir skadet.

Et lik blør ikke. Det lider ikke. Om du og jeg ikke blør i og for vår relasjon til Jesus, da må vi tørre å spørre oss selv om det egentlig finnes liv her (Ef 2.1-9). Kanskje trenger vi igjen å vende om og la Den Hellige Ånd puste liv i oss, så den første kjærligheten i etterfølgelse av Jesus atter en gang blir definerende for våre liv og kirker. 

Først da kan vi snakke om at vi kan være villig å forlate det gamle livet, gjøre Jesus til Herre og lide for vår tro. 

Først da kan vi begynne å snakke om disippelskap. 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Å tåle kritikk fra Therese Utgård
43 minutter siden / 679 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Å tåle kritikk fra Therese Utgård
rundt 1 time siden / 679 visninger
Egil Andre Gjerde kommenterte på
8 av 10 foreldre er IKKE fornøyd med barnevernet!
rundt 1 time siden / 282 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
rundt 1 time siden / 2044 visninger
Kari Corneliussen kommenterte på
Innlegg i debatten om Smiths venner .
rundt 2 timer siden / 374 visninger
Bernt Evensen kommenterte på
Kritikk er ikke vondt blod
rundt 2 timer siden / 1943 visninger
Johan Velten kommenterte på
Kritikk er ikke vondt blod
rundt 2 timer siden / 1943 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 3622 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 3622 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 3622 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 3622 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
«Lekmanns-kortet» og andre hersketeknikker
rundt 3 timer siden / 4470 visninger
Les flere