Håkon Hovda

Alder: 41
  RSS

Om Håkon

Bor i Ålesund med min nydelige kone Ingrid og sønnene våre David og Jonathan (som begge selvsagt støtter Liverpool). Jeg er selv fotballinteressert og fluefiske er den beste avkoblingen å oppdrive sør for Nordpolen. Engasjerer meg for at Bibelen skal få være vår rettesnor, både for individet og i kirken.

Følgere

Alt grunner i et tilnærmet dogmatisk livssyn som holder til at din autonomi, retten til å velge og bestemme selv, ikke er begrenset av biologien, men er utelukkende styrt av dine følelser og ditt sinn. Men et slik livssyn kan selvsagt aldri rasjonelt forsvares.

Dansende ledere. Om våre partiledere, ordførere og politikere for bare 20 år siden hadde danset som noen tullinger i gatene av våre byer, så hadde det vært et politisk og sosialt selvmord. Særlig om det var for å feire seksualitet uten grenser. Men i våre dager er det nesten en forutsetning for å være innenfor og populær. Få ting er så giftig som å våge å si nei takk til å stille i Pride-toget. Hvordan kom vi dithen, at fri seksualitet har blitt den viktigste og mest definerende saken i vår tid? Og hvorfor danset ikke de samme lederne i gatene for 20, eller bare 10 år siden? Enhver død fisk kan gå med strømmen. Det tar en levende fisk for å svømme motstrøms, som den skotske pastoren Alistair Begg så ironisk poengterte.  

Språket. Ingenting former vårt verdenssbilde og virkelighetsoppfatning som språket. Kjendisene, politikerne, media, skolebøkene våre - de er alle opptatt av å framsnakke og framelske det faktum at man i Norge i 2019 er fri til å elske den man vil. Med det mener de selvsagt ikke at det før var forbudt å føle noe for visse typer mennesker i samfunnet. Det fantes hverken før eller nå, apparater som kan avsløre hvem du elsker. De kan måle reaksjoner som skjer i kroppen og sinnet ditt, men at en blir tiltrekt av noen, er ikke det samme som å elske noen (selv om at begrepene stadig mikses sammen til en suppe). Nei, man mener at du nå kan ha sex med hvem du vil uten å skulle bli fordømt eller kjenne på skam for dette. Men akkurat det sier de ikke, for det høres ikke så edelt ut. Det høres litt mer ut som simpel kiosklitteratur fra de hyllene med blader du brukte å følte skam over at du glanset over med blikket ditt som ung tenåring. Nei, det selger ikke, så man forsøker å få det til å høres litt mer høyverdig ut, som Shakespear. Så framfor å si ligge med den du vil og så mange du vil, så sier en altså elske den du vil. Som statsministeren sa det: Å gå i pridetoget er en feiring av kjærligheten. Bare så synd at det er ikke det. Det har ingenting med kjærlighet å gjøre, men om et opprør mot selve skapelsesorden, mot naturen selv, og selvsagt derfor også mot Skaperen. Faktum er at den som forsøker å leve ut tanken om fri sex uten ansvar og rammer, er en som elsker kun en; nemlig seg selv. Men for å vinne denne moralske kampen, har man måtte vinne seg retten til å definere språket. Kan du vinne kampen om språket, så vinner du kampen om moralen. Det vi nå ser utspille seg i all tydelighet er derfor ikke bare en kamp om våre verdier og vår moral, men også en kamp om språket. Derfor ser vi disse begrepene gå igjen og igjen, godt hjulpet på vei av media og kultureliten. For hvem vil vel stå i veien for retten til å elske den man vil? Hvem vil vel være motstander av fri kjærlighet? Hvem ønsker vel å framstå som en motstander av toleranse, mangfold og frihet? Det hjelper lite om forsøker å påpeke at begrepsbruken er problematisk, for ingen trenger å høre på en som ikke vil gå i tog for mangfold og toleranse, uavhengig av om det mangfoldet og den toleransen betyr at vi er intolerante og støter ut de som mener de annet. Det eneste mangfoldet en finner i Pride-toget, er seksuelt mangfold. Ideologisk mangfold er det langt mindre av. Der gjelder en ting: Enten er du med oss, ellers så er du vår fiende.

IdentitetDet er idag få saker som kan konkurrere med seksualitet som identitetsmarkør nummer en. Det oppgis ingen grunn for hvorfor det er slik. Hvor en før anså etnisitet, religion og kjønn for å være viktige markører, for ikke å snakke om det å være menneske, har dette blitt flyttet i bakgrunnen i beste fall. Felles for disse tidligere verdsatte markørene for identitet, var at de var alle grunnet i noe fysisk, i biologien. Så er det ikke med dagens seksual- og kjønnsidentitet. For de moralske revolusjonære og progressive er det tradisjonellet, biologisk begrunnede synet på kjønn en del av problemet med de sosiale strukturene som formet vårt samfunn. Det hevdes, igjen uten noen form for grunngiving, at kjønnsidentitet er flytende og at derfor må alle kjønnsuttrykk likestilles. Den skrikende ironien er at ofte så er det de som forsøker å bryte med det tradisjonelle synet på kjønn som mest bekrefter stereoptypiene gjennom hvordan de kler og oppfører seg. Alt grunner i et tilnærmet dogmatisk livssyn som holder til at din autonomi, retten til å velge og bestemme selv, ikke er begrenset av biologien, men er utelukkende styrt av dine følelser og ditt sinn. Men et slik livssyn kan selvsagt aldri rasjonelt forsvares. Så man anklager heller alle som måtte han motforestillinger for å være fiender av revolusjonen. Og er du en fiende, så har du ikke rett på å behandles på en respektfull måte.

Minoritetstotaliarisme. Undersøkelser og statistikk antyder at alt fra 1 til 5 % definerer seg som lesbisk, homofil eller bifil, alt etter som hvordan spørsmålet blir stilt og svaret tolkes. SSB (Statistisk sentralbyrå) antyder i en lengre artikkel om dette fra 2010, at rundt 1,3 prosent oppgir selv at de er homofile eller lesbiske. Konkret oppgir 0.6 % av mennene og 0.7 % av damene i undersøkelsen at de anser seg som homofil. Tallene for de som opplever at det er et mislighold mellom deres biologiske kjønn og hva de selv opplever seg å være, er langt mindre enn 1 prosent. Om vi legger godviljen til betyr dette altså at rundt 95% av befolkningen opplever seg selv å være enten heterofil mann eller heterofil dame. Nå betyr ikke dette at de utfordringer denne lille minoriteten opplever ikke skal tas på alvor. Jeg er fullstendig imot diskriminering og trakassering av alle typer mennesker, uavhengig av årsak. Og jeg støtter fullt ut tanken om frihet for den enkelte til å selv bestemme over sitt eget liv innenfor de rammene som staten setter, uavhengig av om den er destruktiv etter mitt syn. Det jeg derimot mener er et enormt politisk samfunnsproblem, er når en veldig liten minoritet får lov å definere kjønn og seksualitet for resten av den store majoriteten. Og siden jeg er imot diskriminering og faktisk ønsker et samfunn hvor toleranse settes høyt, så tar jeg sterk avstand fra påstanden om at en er homofob eller transfob fordi en ikke ønsker å feire den ideologien som Fri står for og derfor ikke danser i Pride-toget. Det er få ting som er en større trussel mot mangfold og frihet som noen som mener at deres syn er det eneste rette og at de som tenker annerledes bør trakasseres, henges ut og mobbes for å mene noe annet. Det er rett og slett starten på slutten for noen form for seriøs og åpen diskusjon bygget på fornuft og rasjonalitet, som igjen er en direktet trussel mot ytringsfrihet og et demokratisk sivilisert samfunn. Dette ble klart eksemplifisert for meg da en medisinstudent i diskusjon med meg over disse tema sa det var klart jeg kunne ha mine meninger, bare ikke ytre de i det offentlige rom. Da jeg pushet henne på dette, tok hun til ordet for at ytringsfriheten helt klart burde strammes inn så nynazister, rasister og de som protesterte mot den seksuelle revolusjonen, burde alle får begrenset sin ytringsfrihet. I det minste skal hun ha honnør for å være ærlig om akkurat det mange moralsk progressive i dag faktisk mener. Så da kan du selv begynne å regne på det: Hvor langt fram tror du det er før dette blir en realitet?

Fortapelsens vei. Livssynet som ligger bak Pride og den seksuelle revolusjonen, er at om alle kan få leve ut sin seksualitet og identitet, uavhengig av hva dette måtte bestå i bare så lenge den er frivillig, så vil verden bli et bedre sted. Det er ideen om at våre subjektive seksuelle følelser og behov må tilfredsstilles og møtes for at en skal kunne være lykkelig og få et meningsfylt liv. Mens dette kanskje var nok for 50 år siden, så har kampen i dag flyttet grensene. Nå er det ikke nok at en slipper faren for å bli juridisk ansvarliggjort og dømt om en lever åpent som homofil, det er ikke nok at storsamfunnet aksepterer den enkeltes valg til å leve som en ønsker;  nei, nå er kravet at alle skal støtte og heie på din livsstil og dine valg, uavhengig av hva dette måtte være og hvor destruktivt dette er. Men hva er det som tilsier at det slutter her? Hva med kristne og muslimer som fortsatt lærer sine barn at akkurat som bioligien viser oss, så er vi født mann eller kvinne? Hva med de som vil bevare og framheve den tradisjonelle familien som det beste for barna og samfunnet? Er det fortsatt plass til de? Etthvert samfunn er nødt til å definere moralske grenser og verdier for å bestå som en sivilisasjon. Men om alt er tillatt, alt er like godt, og alt skal sidestilles, hvordan kan vi da si noe om hva som er bra? Hvordan kan sette noen som helst grenser? Hvordan kan vi hjelpe våre barn og orientere seg? Idag kappes en om å være mest mulig å progressiv og liberal. Av frykt for å bli hengt ut som en av de som er en del av problemet, og dermed ende på feil side av historien, så flykter en fra definisjonene som begrenser den uendelige friheten. Men det finnes ingen krukke med gull ved ende av regnbuen. Det lærte man som barn, enten ved erfaring, ved modenhet eller at det var voksne som forklarte det for oss. Nå er det ingen som vil være moden og voksen lenger.

Gull ved enden av regnbuen. Husker du hva som er problemet med å finne krukken med gull ved enden av regnbuen? Det finnes ingen ende på regnbuen. Alt du ender opp med er å løpe fra et sted til det neste i håp om at du en eller annen gang skal finne enden, bare for å bli like skuffet gang på gang.

Gå til innlegget

Saken man plukker er kun et skalkeskjul og ikke noe man egentlig er så interessert i i seg selv. Hensikten er å vise offentligheten at man har gode og rette holdninger, så de kan stole på en.

Nylig skrev jeg et blogginnlegg (trykk på linken om du ønsker å lese denne) om Israel Folau og kritikken han mottok fra megakirke-pastoren Brian Houston for å ha advart mennesker som lever i synd, om fortapelsen, og formante disse til omvendelse til Jesus. Det Houston gjorde her, minnet kraftig om det man kaller virtue signaling på engelsk. Oversatt til norsk blir det kanskje noe slikt som dydssignalisering, altså at man sender signaler til folk om ens gode dyder.

Saken man plukker er kun et skalkeskjul og ikke noe man egentlig er så interessert i i seg selv. Hensikten er å vise offentligheten at man har gode og rette holdninger, så de kan stole på en. Man ser masser av dette hos de store merkevarene, både nasjonale og internasjonale. Om det er Telenor som ønsker å framstå som om de bryr seg om familie og nærhet (ironien er skrikende etter som at det er denne teknologien som skaper mer avstand mellom oss enn noen gang), eller det er butikker som kler seg i regnbueflagget for å vise hvor inklusive og tolerante de er (som om de bryr seg om hvordan folk organiserer livene sine). Vi skjønner alle at det ikke dreier seg om familieverdier eller toleranse, men heller hvordan de framstår så de kan selge mer av sine produkter. 

På samme måten er det fristende for kirken og mange kristne å sende signaler om hva og hvem de støtter; alt fra klimapolitikk til kamp mot rasisme; fra likestillingskamp til kamp mot moderne menneskehandel. Men hensikten er veldig ofte ikke noe annet enn å skaffe seg pr for å vise folk hvor god en er, altså omdømmebygging. Det er som med fariseeren i Jesu lignelse som gikk til templet for å be. Egentlig var han ikke der for å be, men for å vise folk, Gud inkludert, hvor god han var. Han ønsket å sende signaler til andre rundt seg om sine egne fortreffelige sider og slik vinne poeng. At det samtidig var en toller der han kunne bruke til å vise kontrasten, gjorde det desto mye enklere og mer effektivt i hans øyne. Dessverre er dette noe som vi ser også kristne gjør.

Jeg må bare innrømme det: Det provoserer meg utrolig mye når jeg leser på Facebook hvor utrolig flink du har vært som gjorde naboen en tjeneste; eller hvor flott kirke du tilhører fordi dere engasjerer dere i klimakampen; eller du har på deg en t-skjorte for å stoppe menneskehandel. Jeg er sikker på at du mener det godt, men alt for ofte tror jeg at vi gjør det fordi det er det riktige og fordi vi får likes og et godt omdømme. For la oss innse det, mange av dere som poster t-skjortebildet og protesterer mot rasisme og er opptatt av global oppvarming og å berge naboen og byen - dere vil ikke poste noe som gjør andre støtt.

Men hovedgrunnen til at det provoserer meg er at vi gir "de utenfor" en grunn til å spotte, altså de som ikke anser kirken som sitt hjem og Jesus som sin Herre. Vi framstår som dobbeltmoralister som tror vi er bedre enn de, mens faktum er at vi bare har innsett at vi på ingen måter er bedre stilt. Vi er alle i samme båt. Forskjellen er at vi har fått nåde så vi kunne se vår synd og tilkortkommenhet, og samtidig har vi funnet at Jesu forsoningsverk på Golgata gjelder oss. Når vi så presenterer oss selv som "gode", så forkynner vi inndirekte at kristendom handler om gode gjerninger, og at siden vi er så gode, så har Gud også velsignet oss. Dermed blir den typen kristendom vi presenterer attraktiv for de som egentlig tror de får det til, og at Gud derfor er glad i dem på grunnlag av dette.

Men vi vet at Gud ikke blir imponert over våre "gode" gjerninger. Det er ingenting vi kan bringe til bordet i frelsesverket. Det er alene et verk av han, fra A til Å. Det eneste vi bringer til bordet, som Luther poengterte, er vår synd. Det er vårt bidrag til Guds frelsesverk. Vi er de som trenger frelse, Gud er frelseren. Dette er en enveiskjørt gate.

Så hva er poenget med dydssignaliseringen annet enn å fremsette et annet evangelium, et evangelium som får oss til se ut som vi har noe å slå oss på brystet av? Alt det fører til er en sammenligningskultur, en kultur hvor fariseerske holdninger får gro, hvor det ikke er rom for de som føler de ikke får det til. Det oppmuntrer til en kultur hvor du smiler og alt er tipp topp, mens i realiteten vet en med seg selv at en er mer som hvit-vaskede graver - fine utvendig, men full av døde bein på innsiden.

La oss igjen få tilbake kirken som det sykehuset det er ment å være: Et sted hvor de brutte, svake, fattige, sønderknuste og mislykkede, kan få møte Jesus Kristus, Legen og Frelseren, han som gjør alt nytt igjen.

Gå til innlegget

I sentrum av dette står lederens ønsker om bekreftelse og suksess. Om det gjelder penger, sex eller makt, så spiller det på de samme strengene: Den gode følelsen av å finne bekreftelse og oppnå suksess.

Saken. Fredag og lørdag kom Dagen med avsløringen om at Jostein Krogedal, leder for Hillsong Norge, har siden sommeren, blitt anklaget i over 20 tilfeller, skriftlig, på grunn av hans lederstil. Ord som manipulasjon, kontroll og nedverdigende i sin måte å behandle andre på, er brukt for å beskrive hans behandling av mennesker. Nå er det fortsatt tidlig å konkludere, men når mange mennesker i bunn og grunn sier det samme om deg, da bør en lytte. I tillegg er det et annet moment som gjør at det framstår alvorlig, nemlig at ikke en eneste en har turt å stå fram. Det er mer sjeldent i slike saker har jeg inntrykk av.

Håndtering. Jeg tror, og håper, at det siste ikke er sagt i denne saken. For usunt lederskap har en stor potensiell ødeleggende kraft. I tillegg bringer det den kristne kirke og evangeliet i vanære. Om det ikke tas på alvor er det og en sten til byrden for både de som har vonde erfaringer å vise til, og for kirken generelt. Det står i skarp kontrast til evangeliets budskap og hvordan vi skal behandle både egen synd og hverandre. Bibelen tar entydig side med ofrene, de svake og de utsatte. Så er håpet at Krogedal og Hillsong tar dette på største alvor og håndterer det så alvorlig som det fortjener å behandles. Med dette som bakteppe ønsker jeg å løfte fram noen sider ved lederskap generelt, som er utfordrende for alle, men kanskje spesielt i visse typer miljøer, så som Hillsong.

Bekreftelse og suksess. Alle former for lederskap, enten den er formell eller ikke, innebærer store utfordringer for både lederen og de som skal ha tillit til denne. Bibelen sier at menneskets problem med fristelse er at den ikke kommer utenfra, men at den oppstår inni oss på grunn av våre egne følelser som lokker og drar i oss (Jak 1.13-14). Det er hva Bibelen kaller syndenaturen, eller kjøttet. Om vi ikke er bevisste denne sannheten så vil vi falle og dra andre med oss. I sentrum av dette står lederens ønsker om bekreftelse og suksess. Om det gjelder penger, sex eller makt, så spiller det på de samme strengene: Den gode følelsen av å finne bekreftelse og oppnå suksess.

Kultur. Og her kommer ledelseskultur inn. For vi alle står utsatt til, derfor trenger vi hverandre. Paulus sier et sted at om du tror du står, pass på så du ikke faller. Spørsmålet blir om jeg selv som leder er opptatt av å forebygge at jeg ikke skal falle. Og at jeg også er opptatt av å hjelpe andre ledere og mennesker i min krets til ikke å falle. Dernest må spørsmålet bli hvordan vi kan maksimere denne hjelpen. Hva slags holdninger og verdier løftes fram slik at en kultur som øker sjansene for at fallet ikke skal skje, kan formes? Og til slutt må tydelige rammer implementeres.

Et eksempel. Jeg er en leder på en kristen skole hvor elevene bor på skolen. Vi har et 24-7 ansvar for de elevene som går hos oss. Vi forstår at vi er utsatte for våre egne menneskelige svakheter (kjøttet), og vi gjenkjenner at mange unge kan være sårbare. Derfor har vi klare regler som vi stadig løfter fram for hvordan vi skal møte elevene våre, hvordan personlige samtaler skal foregå, når de skal foregår osv. Vi har regler for hvilke rom vi kan gå inn på og ikke, og også når dette skal skje. Men det viktigste vi gjør for å forebygge at uønskede situasjoner skal oppstå, er at vi er åpne med hverandre om det som skjer. Vi snakker sammen om utfordringer vi møter og vi holder hverandre ansvarlig for hvordan vi håndterer dette. Ingen er unntatt, heller ikke rektor. Heller er ingen unntatt den menneskelige svakhet, uavhengig av tjeneste eller stilling. Dette er vi fullt klar over og snakker om. Bibelen selv advarer oss fra start til slutt. Noen av de mørkeste eksemplene på dette finner vi også hos noen av de mest synlige lederne og klare historiene vi har. Adam, Noa, Gideon, David; ja, selv Peter. Om vi som ledere ikke erkjenner at vi alle har denne bristen i oss, så vil vi være særdeles utsatt og andre vil få lide for det.

Lederkult. Et problem som gjør av visse kristne miljøer er mer utsatt for slikt enn andre, er der det få oppstå en form for lederkult (jeg har skrevet mer om dette flere ganger før, både her, her og her). Det vil si at man har en kultur for å framelske den sterke og karismatiske lederen. Han eller hun er det store forbilde og folk søker å bli slik som denne er. Dette er ikke en utfordring som tilhører Hillsong eller andre lignende kirkesamfunn, men vi kan spor av dette også i bedehus. I slike miljøer blir lederen lett en som er redd for å framstå som svak og med feil og mangler, så han eller hun vegrer seg mot å bli kritisk vurdert. Kritiske spørsmål blir ansett som angrep på ens karakter og person, selv om de kan være legitime og egentlig mer sakorientert. Dessverre så knytter lederen gjerne kritikk av sak direkte til en selv og anser dette som et spørsmål om prestisje. Så lederen vil gjerne omgi seg med de som bekrefter en. Slik slipper man å konfronteres med ens egne svakheter og mangler. Det handler framfor alt om hvordan en framstår. Derfor er frykt for kritikk og åpenhet rundt kristen lære og livsstil en vei som leder oss vekk fra Guds vilje for våre liv.

Giftig miljø. Det er ikke vanskelig å forstå hvordan dette koblet til gudslivet skaper et potensielt giftig miljø. Jeg husker selv hvordan jeg har hørt pastorer kritisere andre ledere i sin krets og for å ikke være gudfryktige eller underordnet nok. Gjennomgangstonen var at om man ikke hedret og æret lederen, så var man egentlig i opprør mot Gud selv og ville derfor ikke få erfare guds velsignelse og vern i livet sitt. Flere av disse lederne, ofte de unge og forholdsvis uerfarne, fikk store problemer i etterkant, både psykisk og trosmessig. Om ledere en trodde var innsatt av Gud, menn og kvinner en trodde skulle representere Gud og vise en guds vilje for ens liv; om disse sviktet en så total, hvordan kunne en da stole på Gud igjen?

Tjenerskap. Jeg skulle ønske at kristne ledere i langt større grad igjen ville ta i bruk ordet tjenerskap når de snakket om lederskap. Så mye av Jesu og apostlene undervisning om hva en kristen leder skal være, knyttes direkte og indirekte til hvordan en leder faktisk er en tjener. Dessverre så har så mye av kristent lederskap de siste tretti til førti årene dreid i retning av en verdslig form av lederskap. Så mye av godt lederskap defineres etter verdslige mål. La meg gi et deg et eksempel: Tall. Det tas nesten forgitt at høye besøkstall, stort antall "nyfrelste", mange mirakler osv er ensbetydende med godt lederskap. Dette er ikke et prinsipp vi finner igjen i Bibelen, men er utelukkende hentet fra verdens måte å tenke forretning og suksess på. Tenk bare på de bøkene som er å finne i bokhyllene på kontorer til pastorer og ledere rundt om. Hvor mange av disse er skrevet av ledere for små kirker? Hvor mange av disse forfatterne har lav inntekt? Dessverre så vitner dette så altfor mye om kirker og ledere som dessverre er smittet av det samme virus som de skriftlærde som gjerne trodde på Jesus, men av frykt for de rundt seg, ikke turde å ta et klart standpunkt. Det er en overhengende fare at når vi blir opptatt av det utvendige, av vårt image og suksess, at vi ender med å selge sjelen vår for å vinne verden.

Lederens karakter. Til slutt er det ikke noe annet som er så avgjørende som den enkeltes integritet og karakter. Salomo, som visste en og annen ting om lederskap, sa følgende: Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall. (Ord 16.18). Vil du akseptere at andre kan lære deg noe? Godtar du at Gud bruker mennesker du kanskje ikke engang liker for at du kan vokse i karakter og gudfryktighet, eller tenker du at andre trenger å høre på, og lære fra, deg? Vil du tjene like ivrig og overgitt en liten forsamling som en stor? Kan du leve med tanken på at Gud kanskje har en liv for deg hvor du ikke ender opp som helten i verdens øyne?

Kristent forbilde. Guds formaning til Paulus var at han måtte lære seg å akseptere sine svakheter og lidelser, for Gud har valgt å bruke vår svakhet, vår tilkortkommenhet, våre mangler, til å vise og virke sin styrke i og gjennom oss (2Kor 12.7-10). Han måtte akseptere at om Guds styrke skulle bli fullendt i han, om han skulle fullføre løpet og hans liv ikke skulle være bortkastet, så måtte han være sveklingen. Om han var tøffingen ville han tape i lengden. For i Guds rike er det kun en som er tøffingen, og han led døden for oss alle. Han gav avkall på gudestatusen sin, på sin makt og rikdom, for å bli en tjener som led og døde for sine fiender. Det er det ultimate forbilde vi har og må lære av. Det står dessverre i sterk kontrast til mye av den lederskapstenkningen vi finner rundt om i våre kirker og forsamlinger.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere