Håkon Hovda

Alder: 39
  RSS

Om Håkon

Bor i Ålesund med min nydelige kone Ingrid og sønnene våre David og Jonathan (som begge selvsagt støtter Liverpool). Jeg er selv fotballinteressert og fluefiske er den beste avkoblingen å oppdrive sør for Nordpolen. Engasjerer meg for at Bibelen skal få være vår rettesnor, både for individet og i kirken.

Følgere

En du en fan eller en disippel av Jesus Kristus?

Publisert 3 dager siden - 248 visninger

For en disippel er ikke Mesteren kun en som er blitt en del av ens liv, men Han er hans og hennes liv.

Det er mange som sier de har Jesus som forbilde. Det er enda flere som syns Jesus er en grepa kar. Mange kaller seg "kristen". Dessverre er få av disse disipler av den samme Mannen om vi sammenligner hva Bibelen kaller en disippel med hvordan mange som bekjenner seg som kristen lever og snakker. Så, hva er en kristen disippel? Hva lærer Bibelen oss at det er? Her følger noen av mine tanker om dette.

En. Han eller hun har forlatt sitt gamle liv for et nytt sammen med Herren Jesus.
Da Jesus kalte de tolv disiplene forlot de alt, sier Bibelen. De hadde hørt noe, skjønt noe. Jesus var ikke bare en vanlig mann med noen
spennende ideer. Han var annerledes. Han var troverdig. Han hadde med seg noe de ikke kunne forklare, men som dro dem etter Han og overbeviste dem dypt i deres hjerter om at om det er en ting jeg skal satse livet på, så må det være dette.

Jeg er hellig overbevist om at denne overgivelsen, denne viljen, denne driven til å satse alt, ikke først og fremst er en menneskelig, individuell egenskap, men et verk av Den Hellige Ånd i våre hjerter. Jesus selv gjør dette klar da Han sier at ingen kan komme til Meg uten at Faderen, som har sendt Meg, drar ham (...). (Joh 6.44).

For en disippel er ikke Mesteren kun en som er blitt en del av ens liv, men Han er hans og hennes liv. Det er nye prioriteringer. En ny retning på livet.

Å høre noen pastorer og forkynnere prate om det å gi livet sitt til Jesus, så får en en følelse av at man gjør Jesus en tjeneste. Men mitt og ditt liv er ærlig talt ikke noe særlig å gi til Han som skapte himmel og jord, skal vi være ærlige. Månen sirkler ikke rundt oss. Vi er ikke sentrum at solsystemet. Jesus blir ingens passasjer. Det eneste alternativet er å gjøre Jesus til Sjåføren av ditt livs bil.

To. Han eller hun følger Jesus.
En skulle tro at det skulle være en selvfølge, men dessverre er det ikke det idag. Og her må jeg være brutalt ærlig: Du og jeg er ikke kalt til å følge et program, en visjon eller en pastor. 

Igjen: Vi er ikke kalt til å følge en pastor, Men Pastoren.

Paulus gjør det tindrende klart til noen kristne i Korint: Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, Han som gir vekst. 

Bare Gud er noe. 

Så framfor Han, i Kristus, i troen, står vi alle på likefot. Du, jeg, pastoren, lovsangslederen, apostelen Paulus. I Kristus forsvinner vår egen identitet framfor Gud, og vi står kun der på grunn av En, Mennesket Jesus Kristus bor i oss og Hans rettferdighet dekker oss. Derfor gjør vi ikke mennesker til våre ledestjerner, men Jesus. Så vi sjekker alt opp mot Hans Ord som er Bibelen. Vi har ikke vår tillit i mennesker; hverken oss selv og egen innsats, eller i en eller annen karismatisk, kul fyr med gode evner til å synge, forkynne eller fortelle historier. For mennesker, deg og meg inkludert, vil svikte og feile. Den eneste som blir stående, den eneste stedet du og jeg trygt kan bygge våre liv er på Jesus og Hans Ord, Bibelen. 

Tre. Han eller hun vil lide for sin tro.                                                             Jeg gjør det ikke til et spørsmål, heller er det ikke så at Bibelen lurer på om vi er villig å lide for vår tro. Det er et faktum at lidelse ikke bare tilhører dette livet, men spesielt tilhører det kristne livet. En kristen disippel vil måtte lide for sin tro på den ene eller andre måten. Det være seg ensomhet, et tapt rykte, forfølgelse, kanskje helse- eller økonomiske problemer.

For en disippel er det ikke noe større enn å få ligne på sin Herre og Mester. Jesus sa at den som verden elsker, blir elsket nettopp fordi han er en del av verden (Joh 15.18-19). De gjenkjenner det. Som kristne bør det derfor bekymre oss langt mer når vi er populærer overalt, enn når vi møter motstand. Istedet, siden vi er Jesus disipler og de hatet Han, så vil de også hate og forfølge oss fordi vi er annerledes og våre liv og ord er en provokasjon til dem (Joh 15.20-27).  

Tenk på dette: Tror du det er den vestlige, liberale (generelt) kirken i sin velstand og ettergivenhet til verden rundt seg, som ligner mest på Jesus og den tidligste kirken? Eller tror du kanskje det kan være de kristne i Midtøsten som nekter å frasi seg sin tro under trusselen på sitt liv? 

Det er sagt at martyrenes blod er kirkens sæd.  Det er med andre ord kirkens lidelser, så som Jesu lidelser, som bringer Guds godhet og frelse inn i vår verden. Det er vår lidelse som kristne som viser verden et ekte evangelium hvor Jesus lider og dør for dem. 

Det kommer bare blod når noe som lever blir skadet.

Et lik blør ikke. Det lider ikke. Om du og jeg ikke blør i og for vår relasjon til Jesus, da må vi tørre å spørre oss selv om det egentlig finnes liv her (Ef 2.1-9). Kanskje trenger vi igjen å vende om og la Den Hellige Ånd puste liv i oss, så den første kjærligheten i etterfølgelse av Jesus atter en gang blir definerende for våre liv og kirker. 

Først da kan vi snakke om at vi kan være villig å forlate det gamle livet, gjøre Jesus til Herre og lide for vår tro. 

Først da kan vi begynne å snakke om disippelskap. 

 

Gå til innlegget

Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord

Publisert rundt 1 måned siden - 4320 visninger

Det hjelper lite om du har et godt liv om det er basert på en bevisst løgn som du en dag vil stå til ansvar framfor Gud for.

I dag hørte jeg nyheten om at Eugene Peterson, forfatteren bak blant annet The Message, har gitt sin støtte til enkjønnede ekteskap. Han begrunner dette skifte med at han over de senere årene har møtt flere homofile som ser ut til å ha et godt åndelig liv. Dette er ikke akkurat dyp teologi fra en av hans kaliber, men er dessverre ikke uvanlig. Det er mange av disse i Norge som også viser til det man kaller anekdotiske bevis. Det vil si eksempler fra mennesker man kjenner (eller ikke) som bevis for at det man argumenterer for er rett og riktig.

Problemet er bare det at Bibelen spør aldri om den menneskelige erfaring i spørsmål om sannhet og løgn. Det hjelper lite om du har et godt liv om det er basert på en bevisst løgn som du en dag vil stå til ansvar framfor Gud for. I evgihetsperspektiv tror jeg vi trygt (og skremmende) kan slå fast at de få årene vi har i dette livet plutselig ikke vil være like viktige for oss lenger. 

Tim Keller sa at den som skifter syn med begrunnelse i møte med fine homofile mennesker, avslører at deres tidligere ståsted ikke kunne være grunnet i gjennomtenkte teologiske eller etiske argumenter, men heller i fordomsfulle holdninger mot homofile som verre enn andre syndere.

Homofile, seksuelle synder er ikke verre enn andre synder innfor Gud. Alle våre synder, lærer Bibelen oss, fordømmer oss fra Guds nærvær fordi Gud er hellig. Faktisk går Bibelen så langt som å si at til og med være beste gjerninger er som skitne plagg for Gud (Jes 64.5). Paulus sier til Titus (3.5a) at vi ikke er frelst på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig (...). Når så kristne ledere velsigner homofilt samliv på basis av at de lever godt og har mange gode, kristne verdier, så gjør man deres gjerninger til basis for Guds velsignelse over dem, mens vi vet at Bibelen fordømmer deres gjerninger.

Troens lydighet til Kristus, ikke gjerninger eller gode intensjoner, bringer Guds velsignelse.

Et annet punkt som stod ut i det Peterson sa, var hvordan de aldri gjorde noen sak utav det (homofili) eller snakket om det i de menighetene han var en del av lederskapet. Man bare antok at de var kristne som alle andre i kirken. Utover det faktum at dette utsagnet, ubevisst eller ikke, setter et skille mellom "oss" og "dem" (ironisk nok noe de liberale ofte gjør i sin iver etter å vise at "de" er like gode som "oss"), så sier det også noe om faren ved å ta teologiske sannheter for gitt. Like mye forteller det oss at det man ikke lærer kirken sin, det vil de lære seg selv enten på den ene eller andre måten, og kanskje oftere enn ikke blir de forført.

Det er en grunn til at Jesus har innsatt lærere og ledere i Sin kirke.

Dette bør være et stort varsko til de pastorer og ledere som tar for gitt at de sannhetene som man holdt til som fullstendig hugget i stein for få år siden, ikke kan tas for gitt. Det vil alltid være de som ønsker å komme inn blant sauene for å forføre og ødelegge. Derfor sa også Paulus til de eldste i Efesos i sin avskjedstale: Ta vare på dere selv og på hele den hjord som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for. Vær hyrder for Guds menighet, som Han vant ved Sitt eget blod. - Apg 20.28


Paulus var også klar på hvordan dette skulle gjøres, nemlig gjennom forkynnelsen av hele Guds Ord (Apg 20.26-27). Altså vil den pastor og forkynner som ikke lærer sin flokk i disse Guds Ords sannheter stå ansvarlig ovenfor Gud, ikke bare for sitt eget liv, men også for de under hans ledelse og omsorg.

Så mange pastorer og ledere er glade i å fortelle historier og anekdoter. De forkynner om temaer og ting de tror folket vil høre om. Men slik gjør de seg til doms over Guds eget Ord da de antar at de vet mer om hva folket trenger å høre enn det som Gud selv i Sin visdom har forsørget oss med i Sitt Ord. Om du er en leder på et gitt nivå kan du være sikker på at dine får under deg har et teologisk syn på ting du aldri snakker om utifra Bibelen.

Den samme sannheten gjelder også for foreldre sitt ansvar i å lære sine barn opp i den kristne troen. Det er ingen erstatning for det du gir videre til dine barn. Og det er ikke noen røster som har en slik innflytelse over dine barns tro som du og jeg har som forelder.

Om ikke noe annet så er denne triste saken en påminner om hvorfor vi må holde fast ved, lese, studere og undervise hele Guds Ord. Både for egen skyld og de som lytter til oss sin skyld. 

Artikkel i Korsets Seier. 

Gå til innlegget

Hvilke deler av Bibelen er Guds Ord og hvilke ikke?

Publisert rundt 1 måned siden - 2492 visninger

Har du lagt merke til at av de som ønsker at visse tekster i Bibelen skal erklæres ugyldige idag, så er det ingen som kjemper for å se forbi de tekstene de liker?

Har du lagt merke til at av de som ønsker at visse tekster i Bibelen skal erklæres ugyldige idag, så er det ingen som kjemper for å se forbi de tekstene de liker?

Vi mennesker er komplekse vesen. Vi er sammensatte skapninger og da mener jeg det ikke positivt.
For i oss er der alltid en sammenblanding av egoisme og selvfornektende handlinger. Dårlige og gode motiver. Stolthet og ydmykhet. Følelser og fornuft. Ja, du tar sikkert tegningen. Bibelen forklarer dette med syndenaturen som smitter alt vi gjør, også våre beste gjerninger, tanker og motiver. Dette er også høyst tilstede når vi leser Bibelen, Guds Ord. Heldigvis har vi fått Guds Ånd som veileder oss i å forstå den personlige implikasjonen av teksten vi leser, og også kraften til å omsette dette til virkelighet i eget liv.

Men det er her utfordringen oppstår. På samme måte som den rike unge mannen i Markus 10, i utgangspunktet en ivrig og oppriktig søkende mann, vender seg bort da Jesus ber han om å ofre sin avgud, penger, i etterfølgelse av Ham; på samme måte er mange kristne ikke villig å akseptere Bibelens utfordrende lære på visse punkter som treffer dem hardt. Og på samme måte som Jesus gjør det klart for den rike mannen at du kan ikke bare velge deg ut visse ting å følge i Bibelen, ting du vet du kan klare i med egen innsats, mens andre ting velger du å se forbi. Med Jesus er det alt eller ingenting.

Der er dessverre et økende antall unge og eldre mennesker som kaller seg selv kristne og bibeltro, som allikevel ikke vil erkjenne Bibelen som Guds inspirerte tekster til oss. I stedet sier de at gjerne at Bibelen inneholder Guds Ord. Med det sier de at de menneskelige forfatterne - som Bibelen sier var drevet av Den Hellige Ånd til å si det de sa og skrive det de skrev (se f.eks Jer 36.2, Joh 20.31, 2Tim 3.16 og 1Pet 1.21); de var ikke fullkomne og skrev derfor ned ting feil. Vel, det er bare noen skikkelige store hull i veien for et slikt premiss. Under følger et par av de mest åpenbare.

For det første er dette spekulasjoner. En type spekulasjon hvor endestasjonen er at Bibelens tekster ender opp å være en fin samling tekster som kanskje inneholder noe som er Guds Ord. Men de som holder til et slikt syn har enda ikke kunne presentere et troverdig, konsistent argument for hvorfor de tror på deler av Bibelen, mens andre deler kan de avfeie som menneskelige tekster med feil og mangler. Jesus og apostlene, ei heller noen av profetene sier noe slikt om de tekstene de skrev ned. I stedet var de helt klare på at det de formidlet, og det som ble anerkjent som hellige ord, være bærere av guddommelig autoritet i kraft av å være gitt av Guds Ånd.

For det andre legget dette premisset til grunn at Gud i Sin allmakt og visdom ikke har maktet å formidle Sitt budskap og rene Ord til oss gjennom ufullkomne redskaper, altså Bibelens forskjellige menneskelige forfattere. Dette leder selvsagt til en rekke ubesvarte spørsmål som fra kristent ståsted vil lede oss ut på ville veier og ødelegge enhver tro på en god, allmektig Gud som holder Sin hånd over Sitt evangelium gitt til frelse for oss. Om Gud faktisk enten ikke er mektig til å bevare Sitt Ord på grunn av menneskelig svakhet og feil, da er Han ikke mektig å frelse oss ved evangeliet heller. Om Gud ikke ønsket å bevare Sitt Ord, men for en eller annen grunn gjøre det vanskelig for oss å kjenne Hans vilje, da er det ingenting vi lenger kan stole på i Bibelen fordi vi vil aldri vite om det er sandgrunn (menneskelig visdom) eller klippefast (Jesus selv).

La meg spørre deg som ønsker å bortforklare eller nøytralisere kraften i Ordet ved å svekke den guddommelige autoriteten som hviler over den, hvorfor du velger akkurat det tema og de skriftstedene som menneskelige og ikke gudgitte? Er du drevet av lyst og begjær som du ikke aksepterer er synd? Er du drevet av et ønske om å glede dine venner eller din familie? Er det økonomisk, karrieremessig og sosialt fornuftig av deg å kompromisse?

For til slutt er det dette det dreier seg om for oss alle. Dette er kampen vi alle blir konfrontert med når vi leser disse gamle tekstene om og om igjen. Disse ordene som trenger igjennom våre murer, våre tanker og ideer om oss selv og andre. De avslører våre motiver og intensjoner og vi konfronteres med mørket, egoismen og stoltheten i oss selv. Disse ordene kommer ikke til oss for å hugge oss ned og holde oss nede. De kommer for å frelse oss fra oss selv, fra våre egne tomme liv. Vår egen arroganse. Vår avgudsdyrkelse.

Og de kommer gjennomtrukket av kjærlighet. Markus gjenkjente noe i Jesus da Han samtalte med denne unge mannen. Han gjenkjente hva det var som drev Jesus til å tale en så skarp og "hard" sannhet. Markus sier at Jesus så på ham og fikk han kjær (...). Guds Ord kan oppleves hardt. Det kan oppleves som en hammer eller et sverd. Men det er drevet av kjærlighet, som en god lege som ønsker å bringe legedom. Som en vis byggmester som ønsker å hjelpe deg å bygge et trygt og godt hus du kan stole på vil holde gjennom dette livet.

Men her er greia: Hvordan du og jeg responderer på Ordet har evighetskonsekvenser. Akkurat som med den rike unge mannen, avgjør vårt hjertes holdning til Bibelen om vi med rette ikke bare kan kalle oss etterfølgere av Jesus, men og om Jesus Selv anser oss som Sine.

Gå til innlegget

Kristnes bruk av begrepet fariseer hindrer debatt

Publisert rundt 2 måneder siden - 421 visninger

Den kommer ikke kledd i vide prestekjoler, mørkemenn som uffer seg over barnebarna som går på kino og hører på verdslig musikk, eller onkel Tor som tror at den med tatoveringer ikke kommer til himmelen.

Andreas Hegertun, pastor i pinsebevegelsen, var ute å kritiserte de som kritiserer i en artikkel i Dagen nylig. Hegertun identifiserer disse som mennesker som har vært kristne lenge, men som istedenfor å begynne å ligne på Jesus ble religiøst forstokket. Istedenfor å få Jesu kjærlige blikk på enkeltmennesker, hans generøsitet, varme og tilgivelse. De er slike som bruker mye mer kraft på hva de er mot, enn på hva de er for. Som bruker så mange ord for å forbanne istedenfor å velsigne. Og som konstant leter etter treverk i andres øyne. Hegertun gjenkjenner at vi alle står i fare for å bli slik og han vil så mye heller bruke kreftene [sine] på å bygge opp, istedenfor å rive ned. På å dele nåde istedenfor dommer. På å velsigne istedenfor å forbanne.

Ved første øyekast kan dette se ut som en fin og god oppmuntring til alle kristne om å være trivelige kristne som ikke er negative mot alt mulig, spesielt andre troende. Allikevel, med tanke på nåværende debatt om manglende debatt i pinsebevegelsen angående homofili, så er det nok en dypere hensikt bak dette enn en naiv "kanviikkebareværevenner"-filosofi. Dessuten, uavhengig av motiv og hensikt, så tror jeg at de retoriske grepene som brukes, sier mye om Hegertuns, og mange andre kristnes, oppfattelse av kristne og kritikk.

 
Andreas er en dyktig kommunikator. Han vet hvilke ord og begreper han skal bruke, og hvilke reaksjoner, bilder og følelser disse skaper. I dette innlegget er det først og fremst begrepet fariseer som er det drivende. Men dette er faktisk er bibelsk begrep, en tittel på en gruppe mennesker Jesus konfronterte ofte, men også som vendte seg til Han for råd og svar i åndelige spørsmål til tider. Det fine er derfor at vi kan teste Hegertuns, og de fleste kristnes, begrepsbruk opp mot Bibelen selv. Var fariseerne, som tross alt var et religiøs parti av menn som ønsket å ta sin jødiske tro på alvor, slik Hegertun her beskriver dem? Var dette det Jesus advarte mot når Han kritiserte dem (jepp, også Jesus kritiserte sine tids religiøse og troende)?

 

For det første må vi gjenkjenne at fariseer ikke var et skjellsord i Bibelen. Det var et parti hvor menn som ønsket å leve hellig og rett etter loven, tok del. Derfor hadde de en hel haug med tilleggslover som skulle definere hvordan selve moseloven skulle leves ut i praksis. Jesu kritikk av fariseerne går ikke på deres iver etter å holde loven, men rammer på flere punkter som omhandler deres hjertes innstilling. Du finner dette spesielt i Matteus 23.

 
* De krever mer av andre enn av seg selv.

* De gjør gjerninger for syns skyld - de er opptatt av hvordan de framstår for andre.

* De lever ut en ytre rettferdighet, men deres indre er full av urett.

* De utnytte sin posisjon og sin kunnskap til å dra fordeler av dette på bekostning av de svake og utsatte.

* De er opptatt av de mindre viktige tingene i Ordet framfor de viktigere, så som rettferdighet, barmhjertighet og troskap.

* De leder ikke mennesker til Gud, men vekk fra Gud ved å lære dem sin egen lære, ikke Bibelens.

* De er ikke frelst, men under Guds dom på grunn av alt dette.

 

Nå, det er et viktig poeng som Jesus gjør helt i begynnelsen av avsnittet, og som ofte går oss hus forbi når vi snakker om dette. Han sier: På Moses stol sitter de skriftlærde og fariseerne. Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet. Jesus sier ikke at alt de sier er riktig og godt, noe vi ser av versene som følger. Men det som kommer fra Moses det skal folket ta til seg og holde.

 
Med andre ord så skal du ikke avvise alt de sier fordi du ikke liker hvordan de lever, eller fordi det er sider ved dem som er dårlige. For de forsøker tross alt å lære loven, selv om deres motiver er falske.

 

Som vi kan se er ikke Jesu problem med fariseerne at de er kritiske, negative til samfunnsutviklingen eller at de er for opptatt av Ordet. Nei, det er deres dobbelstandarder, misbruk og manipulering av Ordet for egen vinning, og deres harde hjerter som er essensen av Jesu kritikk av denne gjengen. Underliggende ser vi at loviskhet er det Jesus advarer mot, nemlig troen på at våre gode gjerninger, nevnt i Bibelen eller ikke, gjør oss fortjent til posisjoner i kirken og framfor Gud. Nå det er et langt større problem i dagens kirker, enn kritiske røster er.

 

Jesus advarte sine disipler mot fariseernes surdeig for det ville potensielt forpeste hele deigen. Nå, basert på det vi har sett er fariseernes problem, nemlig loviskhet, så har det ingenting med den bruken Hegertun og veldig mange kristne gjør av begrepet. Istedet er dette etter mitt syn det virkelig store problemet til en majoritet av moderne kirker i dag, ikke minst innenfor pinsebevegelsen. Den kommer ikke kledd i vide prestekjoler, mørkemenn som uffer seg over barnebarna som går på kino og hører på verdslig musikk, eller onkel Tor som tror at den med tatoveringer ikke kommer til himmelen.

 
Nei, i dag kommer det oftere enn sjelden i form av kule, hippe, unge kjendispredikanter som forkynner gode råd og holdninger, kombinert med lojalitet til Guds mann eller kvinne (aka dem selv), og at Gud belønner innsats (innad i kirken selvsagt) og offer (aka pengegaver til kirken og lederen).

 

Om noe, Hegertun, la oss stå sammen for å hindre at våre unge kristne blir fanget inn av dette, bundet til et falskt evangelium som lærer noe annet enn at veien til Guds velsignelse og godhet går via troen på Jesus Kristus. Og at velsignelsen det bringer ikke er noe annet og mer verdifullt enn Jesus selv. I lys av det må vi akseptere, og tørre, ta debatten om hva det er som er evangelium og ikke. Hva som er sannhet og hva som er løgn. Hva som leder mennesker vekk fra Gud hva som drar dem til Han. Om det betyr at noen føler at deres ømme tær blir tråkket på underveis, så er det en liten pris å betale for å forsvare og slåss for den troen som er overgitt oss en gang for alle.

 
Det nye testamentet er fullt av kritikk, refs og formaning, ikke bare gode varme ord om kjærlighet og tilgivelse. Den utfordrer og advarer oss stadig om å holde oss til evangeliet og vekk fra fristelser og synd. Jesus selv kritiserte, så som her, de som lærte falskt og ledet mennesker vekk fra Gud. Hvorfor? Fordi synd og loviskhet er stadig forlokkende på vårt kjøtt og har potensiale til ødelegge troen i den enkelte og i våre kirker. 


La oss derfor slutte å sette stempel på hverandre, noe som bare hindrer åpen, ærlig, bibelsk fundamentert debatt, og heller søke å formane, oppmuntre og trøste hverandre til å tale, vandre og leve evangeliet verdig.

Gå til innlegget

Kampen omkring homofili i kirkene, er kampen om Bibelen

Publisert 2 måneder siden - 761 visninger

Så vi står i fare for å være den bibeltro generasjonen som fostrer en den nye generasjonen kristne som for det første ikke skjønner hvorfor de skal holde til sannhetene i Bibelen; og for det andre, kanskje ikke er kristne en gang.

Jeg var vel tretten-fjorten år og var på fisketur med en kompis. Vi skulle hoppe over en grøft med en bekk og forsøke å komme oss til en god fiskeplass. Kompisen min tok fart, satte foten på den gresskledde bakken ved bekken og forsvant! Der han hadde satset hang gresset utover grøftekanten så det var ingenting under. Det var ingen fast grunn å satse på. Utenom det komiske med situasjonen og uttrykket på min venns ansikt i det han forsvant gjennom gresset og ned i bekken, så tror jeg det også illustrerer et problem som mange kirker allerede står i. Men dette kommer jeg tilbake til litt senere.


Da Mark Wootton sitt innlegg kom på trykk i Dagen tidligere denne uken, så gjorde han noe nesten ingen andre pastorer i pinsebevegelsen har gjort på lange tider. Han talte klart og tydelig offentlig om et tema som Anne Gustavsen, redaktør i Korsets Seier, pinsebevegelsens egen avis, etterlyste en vilje til å snakke om, spesielt i kirkene men også er sentralt. Hun advarte om at de vanskelige tingene, deriblant homofili og pornografi, som man ikke turde å samtale og undervise om i kirkene våre, fort kunne bli til "verkebyller".

 
Wootton løftet i denne anledningen fram den enkle, men dog så ofte glemte eller fortrengte sannheten, at slik vi møter disse spørsmålene avslører mye om vårt bibelsyn. Han oppmuntret til en større frimodighet i å holde fast ved og forkynne hva Bibelen sier, men spesielt vår tro på Bibelen som eneste sanne kilde til vår tro og lære. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er ingen vei rundt. Vi må igjen finne tilbake til, og frimodig holde fram, hvorfor vi holder Bibelen for å være Guds Ord og hvorfor dette er så viktig (Sola Scriptura som Luther kalte det). For faktum er at det egentlig ikke dreier seg om homofili.

 
Det står om langt viktigere enn dette. Det står om frelsen selv. 

 

Dette innlegget dreier seg ikke først og fremst om homofili. Alle som har lest litt av det jeg har skrevet før, vet hvor jeg står i saken, så det er ikke der jeg vil fokusere. I stedet vil jeg se på et underliggende problem som jeg tror henger direkte sammen med dette; nemlig bibelsyn. For mens de aller, aller fleste ledere og pastorer i pinsebevegelsen vil bekjenne seg som bibeltro, så innrømmer de at de er redde for hvordan de blir oppfattet om de taler ut. Her er pastor Wootton sin klare tale til etterfølgelse og burde være et forbilde for mange.

For min del vil jeg her løfte fram en side ved forkynnelsen som flere og flere pastorer og forkynnere, både i bedhus og pinsekarismatiske forsamlinger og menigheter, ser ut til å gjøre til sin stategi; de fokuserer på en viss type frukter, de ser etter en viss type resultater som ikke nødvendigvis er bibelske. Følgende er min problemstilling: 


Hva er det ledere i kirkene rundt om generelt, og i pinsebevegelsen spesielt, tror er viktig for å forme Jesus-etterfølgere (eller disipler, som Bibelen kaller det)? Og hva leder dette til? 

 

Knyttet til dette er det vi ofte refererer til som frukter. Bibelen lærer oss at som kristne så skal vi bære visse frukter i vårt liv; det vil si våre liv skal avgi en viss duft. Som kristen, etter som vi modnes og lærer Jesus å kjenne, skal vi begynne å ligne mer på Han. Paulus sa at han ønsket at efeserne skulle være tro mot sannheten i kjærlighet og i alt vokse opp til Han (Ef 4.15). Dette må og burde være enhver kristens leder brennende ønske, noe jeg tror det også er hos de fleste. Man ønsker å se at de under ens ansvar og omsorg blir mer lik Jesus. Man ser etter vekst, etter frukt.   


Men hva skjer om vi leter etter feil frukter? Hva skjer om vi oppnår resultater, men de har strengt tatt lite med det kristne livet å gjøre? Hva gjør det med forkynnelsen, fokuset, undervisningen?

 

For til slutt er Ordets forkynnelse, altså evangeliet, det middelet som Gud har valgt å frelse mennesker ved. Og det er også dette vi modnes ved. Hva forkynnelsen altså dreier seg om er av ytterste viktighet. Så jeg spør igjen: Hvilke frukter ser du etter? For det avgjør hva du vil lære og forkynne. Det vil være avgjørende for hva du som forkynner og leder, eller også legmann/kvinne, vil bruke tid og energi på. Og om du bruker din energi og tid på feil område, til å få fram frukt som ikke er bibelske og bygger sunne, trygge troende som kjenner sin Bibel, da kan man være i fare for å være i den gruppen mennesker som kanskje blir frelst, men må se at verket av ens liv brenner opp og blir til ingenting (1Kor 3.10-15). 


Om du går inn på et møte en søndag morgen, både i bedehusene og pinsekirkene rundt om dette land, så er faren overhengende for at du vil få et budskap som får deg til å le, kanskje gir deg frysninger, og ikke minst gir deg en del gode råd på veien. Men få steder, er jeg redd, vil du bli konfrontert med synd og formant til å omvende deg og forlike med Gud ved Jesus Kristus. Hvorfor? For så mange steder ser man etter feil frukt og de fruktene vil den første kategorien forkynnelse produsere lett. Man praktiserer en kristendom hvor det er de postive, karismatiske, kule, utadvendte og høylytte som løftes fram. Den som har de ytre tegnene på å være et godt menneske og som snakker det rette kristne språket, er de man satser på og gir ansvar og rom.

Men her er problemet. Jeg kjenner mennesker som er langt mer positive og hyggelige enn mange kristne. Allikevel gjør Bibelen det klart at deres gjerninger ikke bringer dem en millimeter nærmere himmelen. Jesus frelser ikke de gode. Han frelser de dårlige, de mislykkede, taperne, de simple, de dumme osv osv. De så mange kirker dessverre i praksis ser ut til å mislike gjennom hva de løfter fram som de gode, kristne livet. Men disse "gode" vi løfter fram, om de ikke er forandret av Jesus selv ved Den Hellige Ånd, og er blitt knust voer sin synd og tilkortkommenhet, så står de i fare for å være like fortapt som en IS-kriger som halshugger kristne.

 

Så hvorfor ser det ut til at så mange forkynnere og ledere allikevel holder til en slik forkynnelse og praksis? Kan det være fordi de selv tror, ubevisst eller bevisst, at kristendom handler om å kunne krysse av på riktig plass i et spørreskjema om abort, homofili og pornografi? At kristendom handler om å ha riktige meninger og holdninger? 


Dessuten tror jeg at det ofte er enklere i det kortere løp å få resultaterer (les vekst) ved å forkynne morsomme, kule prekener basert på selvhjelp og litt innsats. Bibelen kaller dette lovgjerninger. Og mennesker responderer alltid lettere på lovgjerninger enn evangeliet. 

Men hva har dette med ikke å være villig å ta praten om de vanskelige ting å gjøre? Vel, for det første tror jeg at om vi ikke er villig å ta den t den smale stien i kirken, nemlig å la Ordets forkynnelse få konfrontere mennesker ved Den Hellige Ånds overbevisning, da vil man heller ikke gjøre dette på andre nivåer. Fordi man ikke har lært seg å forkynne og samtale om de vanskelige ting i de lokale kirkene, så framstår dette som en trussel mot enhet og ro.

For det andre er det kanskje en naiv forestilling om at dette ikke er et problem i vår egen lokale kirke, eller i vår bevegelse (hva enn det kirkesamfunn det måtte være - det er ikke eksklusivt et fenomen hos pinsebevegelsen, dette). Man vet egentlig ikke for man forkynner det ikke. Det samtales ikke om, for man lever i den vrangforestillingen om at de fruktene vi ser er "kristne frukter", eller bibelske. Men som Anne Gustavsen gjorde det klart, enhver slik sak som man ikke er villig eller tør å samtale om, har potensiale i seg til å bli et stort, helsemessig problem (åndelig sett). 


Akkurat som kompisen min trodde at på grunn av det han så på overflaten gjorde det trygt å satse, på samme måte er jeg redd mange ledere i årene som kommer, kommer til å finne ut at det de har satset på egentlig er en tynn overflate og under er det ingenting som bærer. De tror at fordi de selv holder til Bibelen og har gjort alt de kan for å gjøre kristenlivet å virke tiltalende, spennende og enkelt, og neste generasjon gjerne danser og hopper og syns Jesus og lederne er kule, så vil også disse holde seg til Bibelen. Dessverre så er et ingenting som tilsier at dette er sant. Det er alt for ofte et tomt skall, en tynn overflate som ser kristen ut, men under er det lite fasthet.

 

Så vi står i fare for å være den bibeltro generasjonen som fostrer en den nye generasjonen kristne som for det første ikke skjønner hvorfor de skal holde til sannhetene i Bibelen; og for det andre, kanskje ikke er kristne en gang. For uten Bibelen er der ingen kristen tro eller frelse.

 

 

Kjære brødre og søstre i Jesus. Om vi ikke frimodig kan formidle og hevde Guds klare ord og lære til den neste generasjon, så har vi tapt slaget før det har begynt. Om vi ikke vil tale sant og åpent om hele Guds råd, i kjærlighet, da kan vi ikke bli overasket når våre unge snart vender bibelsk tro ryggen. La oss derfor frimodig forkynne Guds Ord; rent, ærlig og sant. For som Bibelen selv lover oss, at når vi ikke blir trøtte og slitne av å gjøre det gode, så vil vi når tiden er moden, få en høst (Gal 6.9).

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Så samles vi på valen
av
Kjetil Bergmann
rundt 3 timer siden / 55 visninger
0 kommentarer
Om å gjøre Gud mindre
av
Johs Ensby
rundt 3 timer siden / 50 visninger
0 kommentarer
Sylvi Listhaug til besvær
av
Farhan Shah
rundt 4 timer siden / 165 visninger
3 kommentarer
Pilegrim i 2017
av
Bernt Aanonsen
rundt 7 timer siden / 68 visninger
0 kommentarer
Gule og røde roser
av
Nils-Petter Enstad
rundt 9 timer siden / 409 visninger
0 kommentarer
Høye skuldre og olme blikk
av
Håvard Nyhus
rundt 18 timer siden / 1331 visninger
3 kommentarer
Bispevalg
av
Øyvind Norderval
rundt 23 timer siden / 183 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Bispevalg
8 minutter siden / 183 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Sylvi Listhaug til besvær
17 minutter siden / 165 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Hva mener biskop Braut?
27 minutter siden / 3962 visninger
Roald Øye kommenterte på
Sylvi Listhaug til besvær
rundt 1 time siden / 165 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Sylvi Listhaug til besvær
rundt 1 time siden / 165 visninger
Kari Rein Time kommenterte på
Menneskeverdet er en ­konstruksjon – heldigvis
rundt 2 timer siden / 1012 visninger
Morten Andreas Horn kommenterte på
Menneskeverdet er en ­konstruksjon – heldigvis
rundt 2 timer siden / 1012 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Papirlest
rundt 4 timer siden / 275 visninger
Svein Skjei kommenterte på
Høye skuldre og olme blikk
rundt 4 timer siden / 1331 visninger
Kari Rein Time kommenterte på
Menneskeverdet er en ­konstruksjon – heldigvis
rundt 4 timer siden / 1012 visninger
Arne Mørk Midtbø kommenterte på
KrF; er makt viktigere enn ærlighet?
rundt 5 timer siden / 148 visninger
Les flere