Håkon Hovda

Alder: 40
  RSS

Om Håkon

Bor i Ålesund med min nydelige kone Ingrid og sønnene våre David og Jonathan (som begge selvsagt støtter Liverpool). Jeg er selv fotballinteressert og fluefiske er den beste avkoblingen å oppdrive sør for Nordpolen. Engasjerer meg for at Bibelen skal få være vår rettesnor, både for individet og i kirken.

Følgere

Når man gjør abort hellig og godt

Publisert 24 dager siden - 179 visninger

Dagens abortdebatten har beveget seg i forhold til tidligere tiders abortdebatter. Språket som brukes er blitt sannere, og derfor også langt, langt ærligere og kaldere. Resultatet er skremmende og avslører det abortforkjemperne lenge fornektet. Det dreier seg om liv og dets verdi. To eksempler viser oss dette.

Det første kommer fra tidligere statsminister, og sterk forkjemper for selvbestemt abort, Gro Harlem Brundtland. I NRK kritiserer hun nåværende statsminister, Erna Solberg, for å bruke uverdige argumenter i debatten om deler av abortloven. Faktisk mistenker hun Solberg for å ønske å senke antall aborter som tilbys (!).


Smak litt på den, og kjenn etter om den ikke etterlater en moralsk, kvalm fornemmelse.


Her er altså ei dame som ofte er blitt kalt for landsmoder, tidligere statsminister, ute og beskylder en sittende statsminister for noe så "sjokkerende" som å kanskje ville ha ned aborttallene.

Hvor ute av kurs er ikke vårt moralsk kompass kommet når en kan bruke dette som et slags argument for å så tvil om noens agenda, at den andre ønsker å få ned aborttallene. Ja, du verden, det ville jo vært forferdelig! Like ille at noen faktisk finner å uten å blunke tar i bruk en slik påstand, er det at vi som samfunn er blitt så likegyldig til menneskets verdi i vår tidligste og mest sårbare fase av livet, nemlig som foster, at vi ikke reagerer. Det er som om dette er et valid og akseptert aspekt å diskutere!

Abort er en rettighet så sterk at bare å ymte frampå med tiltak som kan tenke seg å gi større sjanse for å overleve 9 måneder i mors mage om du er tvilling eller har downs syndrom; ja, det er altså å anse som ha en skjult, ond, agenda om lavere aborttall.

Det andre eksemplet er en mor (bare å bruke begreper som mor og/eller familie krever barn som faktisk lever) som skriver om hvordan hun og hennes mann kom til den vanskelige beslutningen å ta livet av sin baby i magen hennes. Det var da rundt 21 uker gammelt og hadde en alvorlig hjerneskade som de fikk vite at kunne føre til alvorlig grad av fysisk og phykisk handikap av forskjellig grad. Valget de så tok var grunnet i kjærlighet for gutten, Sesam, sitt beste:


Vi valgte at de snaue 22 ukene inne i mamma sin mage, der han fløt rundt og bare hadde det deilig - var nok for ham, og at himmelen var et bedre sted for Sesam Rufus fremover.


Uavhengig av den sympatien vi kan kjenne for den tøffe situasjonen denne familien var kommet i, så er dette utsagnet skremmende. Det denne moren sier er altså at siden dette barnet muligens kunne komme til å ha til dels alvorlige kognitive og mentale mangler - dette er i følge henne selv årsaken for valget om å ta en senabort - så er det altså av kjærlighet bedre å ta livet av han og sende han til himmelen.


Dette er ikke noe annet enn et groteskt, forvrengt bilde av hva kjærlighet faktisk er.  


Bibelen lærer oss at den største kjærlighet har den som gir sitt liv for andre, og at dette vises igjen i Kristus som gav sitt liv for sine fiender. Kjærlighet er altså at jeg legger ned noe, ofrer noe for andre. Enhver forelder vet instinktivt at at dette er sant, at en fars eller mors kjærlighet driver en til å gjøre alt en kan for sine barn. Dette uavhengig av om det er friskt eller sykt.

La meg også få poengtere at jeg ikke er ute etter å ta dette paret som beskrev dette i avisen. Det er et valg de har tatt og de vil en dag måtte stå ansvarlig for Gud for det de har gjort. Jeg håper og ber om at de må komme til erkjennelse og vende om før de kommer fram for Han. Men jeg kritiserer høylytt og i tydelige ordelag den ånd som vi som samfunn har sluppet inn i vår kultur, den løgnen som vi kollektivt ser ut til å ha omfavnet, og ikke minst så vil jeg rope ut imot den galskapen som vi ser ta form framfor våre øyne. En av årsakene til at dette får fortsette, er at ofrene i mors mage er tause. De kan ikke høres. Jeg tror dette er en av årsakene til at man insisterer på å drepe det i mors liv; vi er ikke stand til å håndtere realiteten av hva abort faktisk er og hva som skjer med babyen i det øyeblikket.

Men da igjen, jeg trodde heller ikke jeg ville få se at vi som samfunn så snart ville komme til et standpunkt hvor vi omfavner abort som noe nobelt, gjort i kjærlighet, under full erkjennelse av at man faktisk tar livet av sitt eget barn.

Og akkurat det forteller oss om et så dypt mørke i oss at det må få enhver som kaller seg troende, å vende seg til Gud i bønn for vårt land. For vi er sannelig fortapt uten en Guds inngripen. Ingen kultur som dreper sine barn, kan overleve. 

Så hvor ille er det ikke da når vi ikke bare dreper våre babyer, vi til og med forherliger det. 

Gå til innlegget

Det sekulære treets frukter. Når et samfunn forlater sin Gud

Publisert rundt 1 måned siden - 149 visninger

Synd er en realitet. Det er noe som er iboende i oss, et brudd i det gode Gud skapte som påvirker alt vi tenker og gjør. Det er som dråpen med konditorfarge i vannet. Det er kanskje bare en dråpe, men det vises igjen i vannet og det er ikke lenger klart, rent og godt

I en nylig utgitt studie av unge menn som er dømt for voldtekt, vises det til at de ikke skjønner at det de gjorde var et overgrep. Det kan sies mye om dette og sannsynligvis spiller mange faktorer inn som leder et ungt menneske til å kunne utføre overgrep og selv ikke forstå at det var nettopp et overgrep. Men en ting som vi vet spiller inn er at man ikke forstår grensene i det hele tatt, nettopp fordi det i bunn og grunn ikke er noen objektiv grense, kun relative, flytende grenser.

I en kommentar til NRK siteres en av forskerne, Anita Berg, på følgende: Man kan undre seg om undervisninga bør endres slik at den er i tråd med samfunnet ungdommene er en del av. Ut fra det ungdommene her har sagt, kan det tyde på at det er forbedringspotensialer i skoleverket. Det er altså skolen som må bli bedre. Men hva kan ligge bak en slik antagelse? Hva får en velutdannet, reflektert forsker til å komme med en slik konklusjon?

For det første forteller det oss at man ikke har noe dypere forståelse av konseptet synd - man anser kunnskap og forståelse av grenser er problemet. Nå sår jeg ikke tvil om at også dette er en del av problemet; grensesetting og forståelse av dette er også uhyre viktig. Men, og det er et stort men her, problemet i bunnen ikke manglende kunnskap.

Problemet er synden i oss.

Dette er hva jeg mener med det. Synd og ondskap er i stor grad teologiske enheter som et sekularisert samfunn har problemer med å forholde seg til. Gud, godt og ondt, rett og galt, og menneskenaturens iboende svakhet og korrupte sjel er ikke en bevisst virkelighet for mange i vår kultur. Det er derimot en ganske så allmenn erfaring de fleste gjør seg gjennom livet, at ondskap finnes og rammer oss til tider. Man blir således nødt til å komme opp med forklaringsmodeller av realiteten av noe vi forsøker å fornekte i vår samtaler og debatter, men vet allikevel er virkelig.

Men for den kristne vet vi at synd er en realitet. Det er noe som er iboende i oss, et brudd i det gode Gud skapte som påvirker alt vi tenker og gjør. Det er som dråpen med konditorfarge i vannet. Det er kanskje bare en dråpe, men det vises igjen i vannet og det er ikke lenger klart, rent og godt. Og denne synden forblir ikke kun oss, den kommer stadig til syne i det vi sier og gjør. Jesus snakker dette i bergprekenen da han slår fast at frukten henger uløselig knyttet sammen med treet. Du forandrer ikke på frukten ved å behandle treet som noe annet enn det er.

Du trenger et helt nytt tre om du vil ha en annen frukt. 

For det andre så har man ikke skjønt hva som former et menneskes verdier og indre moralske kompass. Jeg forundres og provoseres stadig over at debatten omkring moral og grensesetting ofte begrenses til å gjelde hva skolen gjør og underviser. Men noe alle som har hatt samfunnsfag i nettopp skolen har lært, så er det at man har noe som heter primær- og sekundærsosialisering. Som begrepet antyder så den ene typen sosialisering, altså oppdragelse og forming av et menneske, primær, den andre delen er sekundær, altså ikke like grunnleggende og viktig. Primær skjer de første årene i hjemmet, i hovedsak i samspillet mellom barnet og mor, så far, dernest søsken. Denne sirkelen utvides så i årene som følger med barnehage, venner etc. Men det er foreldre og familie som er den viktigste og setter de dypeste spor. Og det man lærer seg i de tidlige årene hjemme, blir til livslang læring. Det betyr ikke at man ikke kan lære om man for eksempel har opplevd omsorgssvikt eller har mistet sine foreldre.

Men sekundærsosialiseringen i sin natur kan aldri bli like sterkt normdannende som primærsosialiseringen.

Så hvorfor snakkes det alltid om sekundærområdet? Hvorfor tør vi ikke snakke om den mest grunnleggende industrien for oppdragelse til å bli skikkelige folk, så vi kan få et tryggere og bedre samfunn, nemlig familien?

Som kristne går vi til Bibelen for vårt livssyn. Helt fra begynnelsen lærer den oss om hvordan byggekloss nummer en i samfunnet er familien. Den lærer også om hvordan når familien bryter sammen så bryter samfunnet sammen. Som kristne kan vi ikke akseptere at moralske spørsmål blir redusert til et spørsmål om vil eller ikke vil. Vi er skapt av en Gud som har bundet vår skjebne til moralske lover og grenser. Brudd på disse fører uten unntak til negative konsekvenser for enkeltpersoner og samfunnet, både på kort og lengre sikt. Det er et ubestridelig faktum at vi i stor grad preges av vår oppvekst. Gutter får ofte sin identitet fra far, mens jenter får det fra sin mor. Når vi har en generasjon som vokser opp med en kultur hvor voksne ikke vil være voksne, hvor det tradisjonelle kjønnsbildet utfordres, da er det ikke rart at vi også opplever en krise hva angår respekten for kropp og grenser.

Gutter lærer at når ting blir tøft, så stikker mannen av; jenter lærer at de må ha alle pupper og lår i rette størrelsen og på rett breddegrad for å vinne mannen over. Vår kultur lærer våre unge at de handler om å få mest mulig ut av livet, ikke gi mest mulig. Det handler om å smi mens jernet er varmt, ha de største opplevelsene, ikke kaste vekk livet, men gripe dagen og jage etter lykken. Derfor, om graviditeten kommer ubeleilig, så kan du ta abort. Om en ny drømmedame eller drømmemann dukker opp, så må det du ha ofres for størst av alt er kjærligheten, ikke sant?

Er det rart unge sliter? 

Hva om kjæresten ikke er drømmedama? Hva om jeg ikke er god nok og hun dumper meg? Hva om jeg ikke får gode nok karakterer og derfor misser muligheten på en god karriere? Hva om mine venner tenker jeg er en taper? Hva om de oppdager at jeg faktisk ikke er så perfekt som jeg framstiller meg selv i sosiale medier?

Fordi vi har forkastet Gud, så har vi overgitt våre unge til å la verden fortelle dem hva som er deres verdi. Vi har byttet ut en religion, kristendommen, med en annen, humanismen og sekularismen. Mens kristendommens budskap var, og er, at det er En som elsker deg uansett dine feil og mangler, så er verdens budskap at du må prestere og lykkes for å være verdt noe.

Hva har dette med overgrep og voldtekt å gjøre? Jo, det er frukter som kommer fra samme treet. Det er frukten av et tre som setter mennesket selv, individet, i sentrum. Hvor din egen lykke og tilfredshet er det viktigste, ikke det andre menneskets verdi.

Derfor er Bibelens bud så vanvittig radikalt, samtidig som det er vår eneste utvei:

Å elske Gud med alt vi er, og vår neste som oss selv. 


Og for det, trenger vi en Frelser.

Gå til innlegget

AUF, SV og Unge Venstres manglende omsorg for både mor og barn.

Publisert rundt 2 måneder siden - 117 visninger

Hvorfor finnes det ikke en større grad av medfølelse og omsorg for barnet i mors liv hos den unge generasjonen politikere?

AUF, SV og Ung Venstre ønsker å utvide abort loven og fjerne nemdene som avgjør om du kan få innvilget abort etter uke 12, som er dagens grense for selvbestemt abort. Det argumenteres med at kvinnene allerede er i en vanskelig situasjon og at en nemd bare gjør det vanskeligere for dem. Kvinnen alene er i stand til å foreta dette valget, argumenteres det, uten å utdype hvilke egenskaper kvinnene besitter som gjør dem særdeles moralsk kapable til dømme i spørsmål om liv og død på vegne av et annet individ (merk: De er tydeligvis bare kapable til dette inntil babyen er blitt en gitt alder. Etter gitt alder og utvikling er nådd, er de ikke lenger hverken verdige eller kapable til forvalte en slik rett...).

Ikke-eksisterende egenskaper og forutsetninger. Mens det innrømmes at dette er et tøft valg for kvinnen, ja, til og med erkjennes det at det vanskelig fordi det er snakk om man vil ha barnet eller ikke, så er det ingen av disse som kjemper for utvidet abort, som vil forklare hvorfor kvinner skal ha rett til å bestemme over livet til et annet menneske, og hva det er som setter kvinner i en slik unik, moralsk høyere posisjon enn andre til å vurdere om et menneske bør ha rett eller ikke til å få leve opp. Jeg mener ikke å harselere, heller ikke å angripe kvinnene for dette, men det forteller mye at man bruker så mye av sin argumentasjon på å framheve hvordan dette er et tøft valg som bare den enkelte kvinne selv kan fatte. 

Kvinnen er taperen. La meg gjør det klart: Dagens abortlov fremmer ikke kvinnens frihet. Den begrenser den. Den gjør det klart at kvinnen alene sitter med ansvaret og derfor også skylden og skyldfølelse. Det er hun som må velge om hun skal sette et barn til verden eller ikke, barnet hun bærer på i sin mage og som hun vil være mor for resten av sitt liv. Det er den egoistiske mannen som vinner på dagens abortlov, for han trenger ikke å ta ansvar. Historiene om unge kvinner som søker abort fordi kjæresten, eller den andre parten, ikke er villig å ta ansvar for sine handlinger, er mange og vonde. Istedet for et samfunn hvor man tok vare på disse jentene og barna, har man et samfunn som tilbyr deg å avlive babyen i mors liv, og attpåtil kaller det en menneskerett. Å forvalte et annet individs rett på liv, er en moralsk byrde ikke noe menneske burde bære på sine skuldre. 

Det andre de ikke kan forklare er hvorfor en skal sette en grense, enten det er 18 eller 20 uker, for fri abort.  Om deres hovedargument er at kvinnene selv er i stand til å vurdere dette, hvorfor trenger man noen som helst grense? Enten så er de selv i stand til å vurdere dette, og derfor vil det være meningsløst med en grense i det hele tatt, eller så er hverken kvinner eller menn en slik tillit verdig. Faktisk vil jeg påstå at mennesket aldri burde ha et slikt ansvar av den enkle grunn at et menneskes rett til liv ikke bør legges i hendene til et annet menneske. Retten til liv er den mest grunnleggende retten til liv som finnes. Det er en rett ikke noen myndighet eller enkeltperson burde få regulere.

Autonomt individ. Enten er barnet i mors liv et autonomt individ med alle rettigheter, eller det er det ikke. Det kan ikke være både og alt basert på om kvinnen ønsker barnet eller ikke, heller ikke alder og utvikling. For så snart man har satt en grense for selvbestemt abort, så har du effektivt også innført en verdivurdering av babyen som enkelt kan revurderes og flyttes. Det er ikke noe født menneske som kommer under en slik verdivurdering. Hvorfor er de mest sårbare av de sårbare underlagt noe slikt? Hvorfor finnes det ikke en større grad av medfølelse og omsorg for barnet i mors liv hos den unge generasjonen politikere?

Omsorg til liv eller død. Om disse unge politikerne, våre framtidige ledere, virkelig brydde seg, hvorfor er løsningen de kommer med basert på drap og død, ikke liv og omsorg? Hvorfor er det ingen som istedet kommer med forslag til hvordan hjelpe flere kvinner til å få barn, selv om deres omstendigheter skulle være vanskelige? Om de virkelig mener det de sier, at dette er et veldig tøft valg for mange kvinner, hvorfor ikke legge til rette for at valget om å gi liv og omsorg til et lite menneske, blir lettere? 


Gå til innlegget

#kirkenogså. Overgrep og svik i kirken

Publisert 7 måneder siden - 245 visninger

Jeg er sikker på at noe godt kan komme ut selv det mørkeste mørke. Lyser ikke selv det minste lys klarere dess mørkere det er?

Jeg har den siste tiden skrevet om kirkens svik mot kvinner som står fram med sine historier om overgrep begått i kirken av kirkens ledere, spesifikt pastoren. Selv om hver historie er unik, så er det visse ting som ser ut til å gå igjen. En av disse tingene er at disse kvinnene er blitt sviktet av ledere som er en del av lederskapet rundt pastoren. Om de har forsøkt å si fra, så har de gjerne opplevd å bli satt på plass og bedt om å finne seg i det. Og årsaken ser ofte ut til å være motivert av at denne lederen er for viktig for arbeidet og Guds rike til å konfrontere han med det. Det er den samme klangen som: Ikke si noe, for ellers risikerer vi å framstå som dårlige. Og det vil du vel ikke?

En modig kvinne som hadde lest noe av det jeg hadde skrevet tok kontakt og delte sin historie med meg. For det første er det å høre slikt både vondt og trist. Jeg dras mellom sinne mot de som både har påført og de som har skjult overgrepene. Samtidig kjenner jeg på empati med den som er rammet. Det er så viktig at slike historier kommer fram, selv om det hun opplevde nå ligger noen år tilbake i tid. Som hun sier, i snitt bruker kvinner som har opplevd overgrep rundt syv år før de orker og tør å stå fram. Kanskje det kan hjelpe både dem selv og andre å konfrontere uretten som har blitt begått mot dem? Jeg er sikker på at noe godt kan komme ut selv det mørkeste mørke. Lyser ikke selv det minste lys klarere dess mørkere det er? 

Jeg vil herved utfordre pastorer, forkynnere og ledere å tørre å snakke om dette temaet. Og ikke minst at de lokale kirkene rundt om til å legge til rette for at kvinner, eller menn for den saks skyld, kan finne et trygt hjem hvor de blir ivaretatt på beste måte.

Om du ønsker å lese denne kvinnens historie, publisert med hennes godkjennelse, så kan du følge denne linken til min blogg.

Gå til innlegget

Hevnporno og en kulturs moralske selvmord

Publisert 8 måneder siden - 399 visninger

Men den kristne moral er ikke grunnfestet i valgfrihet og selvbestemmelse. Den er grunnfestet i noe utenfor oss selv, nemlig Guds Ord.

Kunnskap om hva som er trygt, hva som er rett og galt, både juridisk og moralsk, er ennå umodent og til dels mangelvare. - Dagbladet

I dagens kultur hvor følelser er gud, følger det selvsagt med en stor haug av problemer som vi veldig ofte bare lukker øynene for. Helt til de sprekker som en vannballong og vannet spruter utover alle som er i nærheten. #metoo-kampanjen er et klart og tydelige eksempel på dette. Vi har alltid visst at kvinner har blitt behandlet som objekter på mange mannsdominerte arbeidsplasser, ikke minst i Hollywood. Men det var først når New York Times fikk nyss i seksuelle skandaler knyttet til Harvey Weinstein som strekker seg mange år tilbake, og ikke minst da flere kjente kvinnelige skuespillere stod fram og delte sine erfaringer, at ballongen sprakk. Plutselig ble det akseptert og oppmuntret for kvinner å stå fram med sine erfaringer offentlig. Men mer enn bare å synliggjøre enkelte menns forkastelige kvinneesyn, så har denne kampanjen til det fulle avslørt hvilke frukter den seksuelle frigjøringen har båret.

Nå er kultureliten, som selv har drevet denne moralske revolusjonen framover, i en komplett filosofisk og moralsk meltdown. Dagbladet publisert nylig en kommentar til den nye loven om såkalt hevnporno; det vil si bilder og video av seksuell art som publiseres for skade en tidligere kjæreste. Og i den sammenhengen makter altså kommentatoren å kommunisere noe så absurd som det siterte. Men dette er dessverre realiteten i en gudløs verden. Det finnes i prinsippet ikke noen fast moralsk grunn å stå på uten Gud.

Når du leser og hører hvordan det snakkes om rett og galt i medier og blant de som ikke tror (og dessverre også blant en del som kaller seg ved Jesu navn), så tar det ikke lang tid å oppdage at det definerende er selvbestemmelse. Om du vil noe, så er det greit. Da kan ingen si at det du gjorde var moralsk forkastelig. Men idet du gjør noe mot den andre part som den andre ikke har gitt sitt samtykke til, da er dine handlinger forkastelige og du bør hives til løvene. Ingen straff er da for streng.

Men den kristne moral er ikke grunnfestet i valgfrihet og selvbestemmelse. Den er grunnfestet i noe utenfor oss selv, nemlig Guds Ord. Altså hos Gud selv. Det er det vi i teologiske termer kaller loven. Denne loven er gitt oss til vårt eget beste. Den er gitt for å beskytte den svake og utsatte, samfunnet og oss selv. Derfor vil også konsekvensen av å fravike Guds lov som det vi bygger vår moral på, være til overhengende fare for de svakere. Det skulle være unødvendig å måtte være noe mer spesifikk om akkurat det her og nå. Vi alle har sette overskriftene og kjent på sjokket, sinnet og sorgen over det vi får høre og se av overgrep og misbruk.

Så når Dagbladet innrømmer at kunnskapen omkring moralen angeånde hevnporno er mangelvare - ja, da vet du hvor langt vi som samfunn har fjernet oss fra Guds vilje med våre liv. Som kristne vet vi mer enn nok til å si at dette er synd og er et resultat av hjerter som er formørket av synden. Hjerter som vet forskjellen på rett og galt, men som ikke evner - eller enda værre - som ikke ønsker å gjøre det som er rett og godt. 


Eneste grunnen til at vi fortsatt reagerer som vi gjør på umoral rundt oss, er fordi vår kultur fortsatt bærer med seg noe av den judeo-kristne arven. Men det er ikke tvil om at vi nå ser et samfunn i fritt fall vekk fra dette. Det spesielle her er at man har valgt å hoppe utenfor klippen selv. 

 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77095 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43347 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34758 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27739 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22404 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22120 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20014 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19023 visninger

Lesetips

Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 7 timer siden / 96 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 7 timer siden / 143 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
1 dag siden / 234 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
1 dag siden / 130 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
1 dag siden / 126 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 197 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
2 dager siden / 177 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
2 dager siden / 360 visninger
Les flere

Siste innlegg

Tåler Den norske kirke mer nå?
av
Reidar Holtet
rundt 4 timer siden / 98 visninger
Til forsvar for monogamiet
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 235 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 5 timer siden / 86 visninger
Advent = ventetid
av
Kjell G. Kristensen
rundt 6 timer siden / 62 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 7 timer siden / 96 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 7 timer siden / 143 visninger
Frivillige forpliktelser
av
Magne Nylenna
rundt 7 timer siden / 256 visninger
Bygge bro mellom kultur og teknikk?
av
Ivar Sætre
rundt 16 timer siden / 89 visninger
Kjære Lysbakken
av
Lars Agnar Rosten
rundt 16 timer siden / 376 visninger
Verdimonolog
av
Lars Jørgen Vik
rundt 16 timer siden / 143 visninger
Les flere