Håkon Hovda

Alder: 40
  RSS

Om Håkon

Bor i Ålesund med min nydelige kone Ingrid og sønnene våre David og Jonathan (som begge selvsagt støtter Liverpool). Jeg er selv fotballinteressert og fluefiske er den beste avkoblingen å oppdrive sør for Nordpolen. Engasjerer meg for at Bibelen skal få være vår rettesnor, både for individet og i kirken.

Følgere

I sentrum av dette står lederens ønsker om bekreftelse og suksess. Om det gjelder penger, sex eller makt, så spiller det på de samme strengene: Den gode følelsen av å finne bekreftelse og oppnå suksess.

Saken. Fredag og lørdag kom Dagen med avsløringen om at Jostein Krogedal, leder for Hillsong Norge, har siden sommeren, blitt anklaget i over 20 tilfeller, skriftlig, på grunn av hans lederstil. Ord som manipulasjon, kontroll og nedverdigende i sin måte å behandle andre på, er brukt for å beskrive hans behandling av mennesker. Nå er det fortsatt tidlig å konkludere, men når mange mennesker i bunn og grunn sier det samme om deg, da bør en lytte. I tillegg er det et annet moment som gjør at det framstår alvorlig, nemlig at ikke en eneste en har turt å stå fram. Det er mer sjeldent i slike saker har jeg inntrykk av.

Håndtering. Jeg tror, og håper, at det siste ikke er sagt i denne saken. For usunt lederskap har en stor potensiell ødeleggende kraft. I tillegg bringer det den kristne kirke og evangeliet i vanære. Om det ikke tas på alvor er det og en sten til byrden for både de som har vonde erfaringer å vise til, og for kirken generelt. Det står i skarp kontrast til evangeliets budskap og hvordan vi skal behandle både egen synd og hverandre. Bibelen tar entydig side med ofrene, de svake og de utsatte. Så er håpet at Krogedal og Hillsong tar dette på største alvor og håndterer det så alvorlig som det fortjener å behandles. Med dette som bakteppe ønsker jeg å løfte fram noen sider ved lederskap generelt, som er utfordrende for alle, men kanskje spesielt i visse typer miljøer, så som Hillsong.

Bekreftelse og suksess. Alle former for lederskap, enten den er formell eller ikke, innebærer store utfordringer for både lederen og de som skal ha tillit til denne. Bibelen sier at menneskets problem med fristelse er at den ikke kommer utenfra, men at den oppstår inni oss på grunn av våre egne følelser som lokker og drar i oss (Jak 1.13-14). Det er hva Bibelen kaller syndenaturen, eller kjøttet. Om vi ikke er bevisste denne sannheten så vil vi falle og dra andre med oss. I sentrum av dette står lederens ønsker om bekreftelse og suksess. Om det gjelder penger, sex eller makt, så spiller det på de samme strengene: Den gode følelsen av å finne bekreftelse og oppnå suksess.

Kultur. Og her kommer ledelseskultur inn. For vi alle står utsatt til, derfor trenger vi hverandre. Paulus sier et sted at om du tror du står, pass på så du ikke faller. Spørsmålet blir om jeg selv som leder er opptatt av å forebygge at jeg ikke skal falle. Og at jeg også er opptatt av å hjelpe andre ledere og mennesker i min krets til ikke å falle. Dernest må spørsmålet bli hvordan vi kan maksimere denne hjelpen. Hva slags holdninger og verdier løftes fram slik at en kultur som øker sjansene for at fallet ikke skal skje, kan formes? Og til slutt må tydelige rammer implementeres.

Et eksempel. Jeg er en leder på en kristen skole hvor elevene bor på skolen. Vi har et 24-7 ansvar for de elevene som går hos oss. Vi forstår at vi er utsatte for våre egne menneskelige svakheter (kjøttet), og vi gjenkjenner at mange unge kan være sårbare. Derfor har vi klare regler som vi stadig løfter fram for hvordan vi skal møte elevene våre, hvordan personlige samtaler skal foregå, når de skal foregår osv. Vi har regler for hvilke rom vi kan gå inn på og ikke, og også når dette skal skje. Men det viktigste vi gjør for å forebygge at uønskede situasjoner skal oppstå, er at vi er åpne med hverandre om det som skjer. Vi snakker sammen om utfordringer vi møter og vi holder hverandre ansvarlig for hvordan vi håndterer dette. Ingen er unntatt, heller ikke rektor. Heller er ingen unntatt den menneskelige svakhet, uavhengig av tjeneste eller stilling. Dette er vi fullt klar over og snakker om. Bibelen selv advarer oss fra start til slutt. Noen av de mørkeste eksemplene på dette finner vi også hos noen av de mest synlige lederne og klare historiene vi har. Adam, Noa, Gideon, David; ja, selv Peter. Om vi som ledere ikke erkjenner at vi alle har denne bristen i oss, så vil vi være særdeles utsatt og andre vil få lide for det.

Lederkult. Et problem som gjør av visse kristne miljøer er mer utsatt for slikt enn andre, er der det få oppstå en form for lederkult (jeg har skrevet mer om dette flere ganger før, både her, her og her). Det vil si at man har en kultur for å framelske den sterke og karismatiske lederen. Han eller hun er det store forbilde og folk søker å bli slik som denne er. Dette er ikke en utfordring som tilhører Hillsong eller andre lignende kirkesamfunn, men vi kan spor av dette også i bedehus. I slike miljøer blir lederen lett en som er redd for å framstå som svak og med feil og mangler, så han eller hun vegrer seg mot å bli kritisk vurdert. Kritiske spørsmål blir ansett som angrep på ens karakter og person, selv om de kan være legitime og egentlig mer sakorientert. Dessverre så knytter lederen gjerne kritikk av sak direkte til en selv og anser dette som et spørsmål om prestisje. Så lederen vil gjerne omgi seg med de som bekrefter en. Slik slipper man å konfronteres med ens egne svakheter og mangler. Det handler framfor alt om hvordan en framstår. Derfor er frykt for kritikk og åpenhet rundt kristen lære og livsstil en vei som leder oss vekk fra Guds vilje for våre liv.

Giftig miljø. Det er ikke vanskelig å forstå hvordan dette koblet til gudslivet skaper et potensielt giftig miljø. Jeg husker selv hvordan jeg har hørt pastorer kritisere andre ledere i sin krets og for å ikke være gudfryktige eller underordnet nok. Gjennomgangstonen var at om man ikke hedret og æret lederen, så var man egentlig i opprør mot Gud selv og ville derfor ikke få erfare guds velsignelse og vern i livet sitt. Flere av disse lederne, ofte de unge og forholdsvis uerfarne, fikk store problemer i etterkant, både psykisk og trosmessig. Om ledere en trodde var innsatt av Gud, menn og kvinner en trodde skulle representere Gud og vise en guds vilje for ens liv; om disse sviktet en så total, hvordan kunne en da stole på Gud igjen?

Tjenerskap. Jeg skulle ønske at kristne ledere i langt større grad igjen ville ta i bruk ordet tjenerskap når de snakket om lederskap. Så mye av Jesu og apostlene undervisning om hva en kristen leder skal være, knyttes direkte og indirekte til hvordan en leder faktisk er en tjener. Dessverre så har så mye av kristent lederskap de siste tretti til førti årene dreid i retning av en verdslig form av lederskap. Så mye av godt lederskap defineres etter verdslige mål. La meg gi et deg et eksempel: Tall. Det tas nesten forgitt at høye besøkstall, stort antall "nyfrelste", mange mirakler osv er ensbetydende med godt lederskap. Dette er ikke et prinsipp vi finner igjen i Bibelen, men er utelukkende hentet fra verdens måte å tenke forretning og suksess på. Tenk bare på de bøkene som er å finne i bokhyllene på kontorer til pastorer og ledere rundt om. Hvor mange av disse er skrevet av ledere for små kirker? Hvor mange av disse forfatterne har lav inntekt? Dessverre så vitner dette så altfor mye om kirker og ledere som dessverre er smittet av det samme virus som de skriftlærde som gjerne trodde på Jesus, men av frykt for de rundt seg, ikke turde å ta et klart standpunkt. Det er en overhengende fare at når vi blir opptatt av det utvendige, av vårt image og suksess, at vi ender med å selge sjelen vår for å vinne verden.

Lederens karakter. Til slutt er det ikke noe annet som er så avgjørende som den enkeltes integritet og karakter. Salomo, som visste en og annen ting om lederskap, sa følgende: Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall. (Ord 16.18). Vil du akseptere at andre kan lære deg noe? Godtar du at Gud bruker mennesker du kanskje ikke engang liker for at du kan vokse i karakter og gudfryktighet, eller tenker du at andre trenger å høre på, og lære fra, deg? Vil du tjene like ivrig og overgitt en liten forsamling som en stor? Kan du leve med tanken på at Gud kanskje har en liv for deg hvor du ikke ender opp som helten i verdens øyne?

Kristent forbilde. Guds formaning til Paulus var at han måtte lære seg å akseptere sine svakheter og lidelser, for Gud har valgt å bruke vår svakhet, vår tilkortkommenhet, våre mangler, til å vise og virke sin styrke i og gjennom oss (2Kor 12.7-10). Han måtte akseptere at om Guds styrke skulle bli fullendt i han, om han skulle fullføre løpet og hans liv ikke skulle være bortkastet, så måtte han være sveklingen. Om han var tøffingen ville han tape i lengden. For i Guds rike er det kun en som er tøffingen, og han led døden for oss alle. Han gav avkall på gudestatusen sin, på sin makt og rikdom, for å bli en tjener som led og døde for sine fiender. Det er det ultimate forbilde vi har og må lære av. Det står dessverre i sterk kontrast til mye av den lederskapstenkningen vi finner rundt om i våre kirker og forsamlinger.

Gå til innlegget

Siv Jensen, Nguyn Berg og Jesus.

Publisert 2 måneder siden

Hvordan kan en erkjenne at en på den ene siden har et barn i magen og på den andre siden kjempe for retten til å ta livet av den samme barnet?

Siv Jensen uttrykte i dag til Vg at det å hetse et ufødt barn var totalt uaksebtabelt. Dette i lys av mange forferdelige og forkastelige kommentarer som har blitt sendt i retning MDG byrådsleder Lan Marie Nguyen Berg etter at det ble kjent at hun er gravid. Nyheten ble gjort kjent for en måneds tid siden ved følgende uttalelse fra ektemannen Eivind Trædal: Til våren blir vi tre! Det vokser en liten krabat i magen til @Lan_Marie Akkurat nå er den lille gutten eller jenta vår ikke større enn et lykketroll, men i april er hen nok ganske mye større. Da får vi enda en grunn til å kjempe for ren luft og trygge skoleveier i Oslo. 

På samme tid stilte Berg opp i et demonstrasjonstog til støtte for selvbestemt abort og i protest med Krf's framlegg til å se på paragraf 2c (tillegg) i loven. På facebook skrev Berg følgende: Ikke rør abortloven, Erna! Kvinnekroppen er ikke et forhandlingskort! Miljøpartiet De Grønne sier nei til ethvert forslag om å innskrenke abortrettighetene 💪

Medfølelse med Lan Marie. Nå har jeg den største sympati med Berg og hennes ektemann sin opplevelse av hetsen som har rammet dem. Det hører ingensteds hjemme i et sivilisert demokrati å snakke til andre på den måten. Disse som gjør det, uavhengig av om de måtte mene det samme som meg i abortspørsmål eller til og med definere seg som muslim eller kristen, fortjener ingen respekt. De er en skam for seg selv, sine foreldre og for lokalsamfunnet de er en del av. Nå, når så det er ute av verden, så kan jeg ikke underslå hvor dobbeltmoralsk jeg opplever Jensen og Berg er i dette spørsmålet. Ja, de er på ingen måter alene. Dette er dessverre gjengs blant aborttilhengere idag. 

Virkelighetsoppfatning. For hvordan kan en erkjenne at en på den ene siden har et barn i magen og på den andre siden kjempe for retten til å ta livet av den samme barnet? Hvordan kan Siv Jensen, som selv gikk sterkt ut mot Krf sitt framstøt - kjempe imot det hun kaller hets av et ufødt barn, og på samme tid forsvare retten for kvinner til selv å velge om de vil la en lege ta livet av de samme ufødte barn? Om en er ærlig må en stille seg spørsmålet om man bare nekter å forholde seg til virkeligheten og istedet dikter seg et luftslott hvor virkeligheten kontinuerlig forandrer seg til det vi selv ønsker den skal være.

Dagens abortdebatt har tatt en retning jeg tror ikke mange kunne forutse for 15 til 20 år siden, og aller minst da dagens abortlov ble vedtatt på 70-tallet. For mens man før gjorde alt man kunne for å benekte at fosteret i mors liv var noe som helst sammenlignbart med en født person, så har man i dag beveget seg i større grad til å akseptere at det er snakk om et menneske, eller i det minste et menneskelig liv. Det som før ble nedvurdert og til og med neglisjert, nemlig barnet i mors liv noen form for individuell verdi, så har man i dag flyttet vektingen i større grad over på at kvinnens rett til å selv bestemme om hun ønsker å bære fram barnet trumfer dennes rett til liv.

Følgene. Det er skremmende, ikke bare fordi at vi med åpne øyne som samfunn aksepterer og forsvarer retten til å fritt kunne ta livet av en spesifikk og utsatt gruppe mennesker, men fordi en slik holdning ikke vil kunne begrenses til den spesifikke gruppen. Hva kan stoppe oss fra å overføre det samme prinsippet til flere grupper i samfunnet? Om vi ser til for eksempel Nederland som har innført og nå praktiserer en utbredt form for aktiv dødshjelp, forvaltet av staten og ikke enkeltindividet lenger, så er dette en pekepinn om hvor vi også er på vei. Som kultur er vi på full fart mot et samfunn hvor det ikke lenger er rom for svakhet og smerte. Vi er raskt på vei mot det samfunnet nazistene forsøkte å skape med makt. I vår versjon så skjules det bak begreper som rettigheter, selvbestemmelse, ja til og med omsorg. Men endestasjonen er den samme:

Den som er svak, den som koster oss noe, den som ikke er bra nok, han eller henne må belage seg på å dø. 

Julens budskap. Da er det kanskje greit å minne oss på at i julen er historien om en tenårings jente som blir gravid utenfor ekteskap. Hun bar fram barnet og fødte han i vanskelige og fattige omstendigheter. Men ikke nok med det, han som var forlovet med henne, forlot henne ikke, men oppdro barnet som sitt eget. Senere ble det nettopp dette barnet som gav sitt liv for andre. Det er en historie hvor de vi minnes, framfor å kreve sin rett gav opp dette for andre. Maria gav opp potensiell lykke med Josef, ryktet sitt og et godt liv for livet som vokste inni henne. Josef gav opp sitt eget for Maria og barnet. Dette barnet gav senere opp alt sitt eget for å dø uskyldig på korset for hver og en av denne verdens syndere. 

Speilet som avslører. Julens budskap er på alle måter det totalt motsatte av hvor vår kultur har satt kursen de siste 50 årene. Den avslører oss og stiller all vårt mørke synlig framfor den som ser. Kanskje det er grunnen til at også kampen mot at de kommende generasjoner skal få høre budskapet er så sterk? Man lukker ikke bare sine egne øyne og øre for det, men man forsøker å hinder at også andre får høre det.

De vet at Guds lov sier at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det. - Paulus

Gå til innlegget

Når man gjør abort hellig og godt

Publisert 3 måneder siden

Dagens abortdebatten har beveget seg i forhold til tidligere tiders abortdebatter. Språket som brukes er blitt sannere, og derfor også langt, langt ærligere og kaldere. Resultatet er skremmende og avslører det abortforkjemperne lenge fornektet. Det dreier seg om liv og dets verdi. To eksempler viser oss dette.

Det første kommer fra tidligere statsminister, og sterk forkjemper for selvbestemt abort, Gro Harlem Brundtland. I NRK kritiserer hun nåværende statsminister, Erna Solberg, for å bruke uverdige argumenter i debatten om deler av abortloven. Faktisk mistenker hun Solberg for å ønske å senke antall aborter som tilbys (!).


Smak litt på den, og kjenn etter om den ikke etterlater en moralsk, kvalm fornemmelse.


Her er altså ei dame som ofte er blitt kalt for landsmoder, tidligere statsminister, ute og beskylder en sittende statsminister for noe så "sjokkerende" som å kanskje ville ha ned aborttallene.

Hvor ute av kurs er ikke vårt moralsk kompass kommet når en kan bruke dette som et slags argument for å så tvil om noens agenda, at den andre ønsker å få ned aborttallene. Ja, du verden, det ville jo vært forferdelig! Like ille at noen faktisk finner å uten å blunke tar i bruk en slik påstand, er det at vi som samfunn er blitt så likegyldig til menneskets verdi i vår tidligste og mest sårbare fase av livet, nemlig som foster, at vi ikke reagerer. Det er som om dette er et valid og akseptert aspekt å diskutere!

Abort er en rettighet så sterk at bare å ymte frampå med tiltak som kan tenke seg å gi større sjanse for å overleve 9 måneder i mors mage om du er tvilling eller har downs syndrom; ja, det er altså å anse som ha en skjult, ond, agenda om lavere aborttall.

Det andre eksemplet er en mor (bare å bruke begreper som mor og/eller familie krever barn som faktisk lever) som skriver om hvordan hun og hennes mann kom til den vanskelige beslutningen å ta livet av sin baby i magen hennes. Det var da rundt 21 uker gammelt og hadde en alvorlig hjerneskade som de fikk vite at kunne føre til alvorlig grad av fysisk og phykisk handikap av forskjellig grad. Valget de så tok var grunnet i kjærlighet for gutten, Sesam, sitt beste:


Vi valgte at de snaue 22 ukene inne i mamma sin mage, der han fløt rundt og bare hadde det deilig - var nok for ham, og at himmelen var et bedre sted for Sesam Rufus fremover.


Uavhengig av den sympatien vi kan kjenne for den tøffe situasjonen denne familien var kommet i, så er dette utsagnet skremmende. Det denne moren sier er altså at siden dette barnet muligens kunne komme til å ha til dels alvorlige kognitive og mentale mangler - dette er i følge henne selv årsaken for valget om å ta en senabort - så er det altså av kjærlighet bedre å ta livet av han og sende han til himmelen.


Dette er ikke noe annet enn et groteskt, forvrengt bilde av hva kjærlighet faktisk er.  


Bibelen lærer oss at den største kjærlighet har den som gir sitt liv for andre, og at dette vises igjen i Kristus som gav sitt liv for sine fiender. Kjærlighet er altså at jeg legger ned noe, ofrer noe for andre. Enhver forelder vet instinktivt at at dette er sant, at en fars eller mors kjærlighet driver en til å gjøre alt en kan for sine barn. Dette uavhengig av om det er friskt eller sykt.

La meg også få poengtere at jeg ikke er ute etter å ta dette paret som beskrev dette i avisen. Det er et valg de har tatt og de vil en dag måtte stå ansvarlig for Gud for det de har gjort. Jeg håper og ber om at de må komme til erkjennelse og vende om før de kommer fram for Han. Men jeg kritiserer høylytt og i tydelige ordelag den ånd som vi som samfunn har sluppet inn i vår kultur, den løgnen som vi kollektivt ser ut til å ha omfavnet, og ikke minst så vil jeg rope ut imot den galskapen som vi ser ta form framfor våre øyne. En av årsakene til at dette får fortsette, er at ofrene i mors mage er tause. De kan ikke høres. Jeg tror dette er en av årsakene til at man insisterer på å drepe det i mors liv; vi er ikke stand til å håndtere realiteten av hva abort faktisk er og hva som skjer med babyen i det øyeblikket.

Men da igjen, jeg trodde heller ikke jeg ville få se at vi som samfunn så snart ville komme til et standpunkt hvor vi omfavner abort som noe nobelt, gjort i kjærlighet, under full erkjennelse av at man faktisk tar livet av sitt eget barn.

Og akkurat det forteller oss om et så dypt mørke i oss at det må få enhver som kaller seg troende, å vende seg til Gud i bønn for vårt land. For vi er sannelig fortapt uten en Guds inngripen. Ingen kultur som dreper sine barn, kan overleve. 

Så hvor ille er det ikke da når vi ikke bare dreper våre babyer, vi til og med forherliger det. 

Gå til innlegget

Synd er en realitet. Det er noe som er iboende i oss, et brudd i det gode Gud skapte som påvirker alt vi tenker og gjør. Det er som dråpen med konditorfarge i vannet. Det er kanskje bare en dråpe, men det vises igjen i vannet og det er ikke lenger klart, rent og godt

I en nylig utgitt studie av unge menn som er dømt for voldtekt, vises det til at de ikke skjønner at det de gjorde var et overgrep. Det kan sies mye om dette og sannsynligvis spiller mange faktorer inn som leder et ungt menneske til å kunne utføre overgrep og selv ikke forstå at det var nettopp et overgrep. Men en ting som vi vet spiller inn er at man ikke forstår grensene i det hele tatt, nettopp fordi det i bunn og grunn ikke er noen objektiv grense, kun relative, flytende grenser.

I en kommentar til NRK siteres en av forskerne, Anita Berg, på følgende: Man kan undre seg om undervisninga bør endres slik at den er i tråd med samfunnet ungdommene er en del av. Ut fra det ungdommene her har sagt, kan det tyde på at det er forbedringspotensialer i skoleverket. Det er altså skolen som må bli bedre. Men hva kan ligge bak en slik antagelse? Hva får en velutdannet, reflektert forsker til å komme med en slik konklusjon?

For det første forteller det oss at man ikke har noe dypere forståelse av konseptet synd - man anser kunnskap og forståelse av grenser er problemet. Nå sår jeg ikke tvil om at også dette er en del av problemet; grensesetting og forståelse av dette er også uhyre viktig. Men, og det er et stort men her, problemet i bunnen ikke manglende kunnskap.

Problemet er synden i oss.

Dette er hva jeg mener med det. Synd og ondskap er i stor grad teologiske enheter som et sekularisert samfunn har problemer med å forholde seg til. Gud, godt og ondt, rett og galt, og menneskenaturens iboende svakhet og korrupte sjel er ikke en bevisst virkelighet for mange i vår kultur. Det er derimot en ganske så allmenn erfaring de fleste gjør seg gjennom livet, at ondskap finnes og rammer oss til tider. Man blir således nødt til å komme opp med forklaringsmodeller av realiteten av noe vi forsøker å fornekte i vår samtaler og debatter, men vet allikevel er virkelig.

Men for den kristne vet vi at synd er en realitet. Det er noe som er iboende i oss, et brudd i det gode Gud skapte som påvirker alt vi tenker og gjør. Det er som dråpen med konditorfarge i vannet. Det er kanskje bare en dråpe, men det vises igjen i vannet og det er ikke lenger klart, rent og godt. Og denne synden forblir ikke kun oss, den kommer stadig til syne i det vi sier og gjør. Jesus snakker dette i bergprekenen da han slår fast at frukten henger uløselig knyttet sammen med treet. Du forandrer ikke på frukten ved å behandle treet som noe annet enn det er.

Du trenger et helt nytt tre om du vil ha en annen frukt. 

For det andre så har man ikke skjønt hva som former et menneskes verdier og indre moralske kompass. Jeg forundres og provoseres stadig over at debatten omkring moral og grensesetting ofte begrenses til å gjelde hva skolen gjør og underviser. Men noe alle som har hatt samfunnsfag i nettopp skolen har lært, så er det at man har noe som heter primær- og sekundærsosialisering. Som begrepet antyder så den ene typen sosialisering, altså oppdragelse og forming av et menneske, primær, den andre delen er sekundær, altså ikke like grunnleggende og viktig. Primær skjer de første årene i hjemmet, i hovedsak i samspillet mellom barnet og mor, så far, dernest søsken. Denne sirkelen utvides så i årene som følger med barnehage, venner etc. Men det er foreldre og familie som er den viktigste og setter de dypeste spor. Og det man lærer seg i de tidlige årene hjemme, blir til livslang læring. Det betyr ikke at man ikke kan lære om man for eksempel har opplevd omsorgssvikt eller har mistet sine foreldre.

Men sekundærsosialiseringen i sin natur kan aldri bli like sterkt normdannende som primærsosialiseringen.

Så hvorfor snakkes det alltid om sekundærområdet? Hvorfor tør vi ikke snakke om den mest grunnleggende industrien for oppdragelse til å bli skikkelige folk, så vi kan få et tryggere og bedre samfunn, nemlig familien?

Som kristne går vi til Bibelen for vårt livssyn. Helt fra begynnelsen lærer den oss om hvordan byggekloss nummer en i samfunnet er familien. Den lærer også om hvordan når familien bryter sammen så bryter samfunnet sammen. Som kristne kan vi ikke akseptere at moralske spørsmål blir redusert til et spørsmål om vil eller ikke vil. Vi er skapt av en Gud som har bundet vår skjebne til moralske lover og grenser. Brudd på disse fører uten unntak til negative konsekvenser for enkeltpersoner og samfunnet, både på kort og lengre sikt. Det er et ubestridelig faktum at vi i stor grad preges av vår oppvekst. Gutter får ofte sin identitet fra far, mens jenter får det fra sin mor. Når vi har en generasjon som vokser opp med en kultur hvor voksne ikke vil være voksne, hvor det tradisjonelle kjønnsbildet utfordres, da er det ikke rart at vi også opplever en krise hva angår respekten for kropp og grenser.

Gutter lærer at når ting blir tøft, så stikker mannen av; jenter lærer at de må ha alle pupper og lår i rette størrelsen og på rett breddegrad for å vinne mannen over. Vår kultur lærer våre unge at de handler om å få mest mulig ut av livet, ikke gi mest mulig. Det handler om å smi mens jernet er varmt, ha de største opplevelsene, ikke kaste vekk livet, men gripe dagen og jage etter lykken. Derfor, om graviditeten kommer ubeleilig, så kan du ta abort. Om en ny drømmedame eller drømmemann dukker opp, så må det du ha ofres for størst av alt er kjærligheten, ikke sant?

Er det rart unge sliter? 

Hva om kjæresten ikke er drømmedama? Hva om jeg ikke er god nok og hun dumper meg? Hva om jeg ikke får gode nok karakterer og derfor misser muligheten på en god karriere? Hva om mine venner tenker jeg er en taper? Hva om de oppdager at jeg faktisk ikke er så perfekt som jeg framstiller meg selv i sosiale medier?

Fordi vi har forkastet Gud, så har vi overgitt våre unge til å la verden fortelle dem hva som er deres verdi. Vi har byttet ut en religion, kristendommen, med en annen, humanismen og sekularismen. Mens kristendommens budskap var, og er, at det er En som elsker deg uansett dine feil og mangler, så er verdens budskap at du må prestere og lykkes for å være verdt noe.

Hva har dette med overgrep og voldtekt å gjøre? Jo, det er frukter som kommer fra samme treet. Det er frukten av et tre som setter mennesket selv, individet, i sentrum. Hvor din egen lykke og tilfredshet er det viktigste, ikke det andre menneskets verdi.

Derfor er Bibelens bud så vanvittig radikalt, samtidig som det er vår eneste utvei:

Å elske Gud med alt vi er, og vår neste som oss selv. 


Og for det, trenger vi en Frelser.

Gå til innlegget

Hvorfor finnes det ikke en større grad av medfølelse og omsorg for barnet i mors liv hos den unge generasjonen politikere?

AUF, SV og Ung Venstre ønsker å utvide abort loven og fjerne nemdene som avgjør om du kan få innvilget abort etter uke 12, som er dagens grense for selvbestemt abort. Det argumenteres med at kvinnene allerede er i en vanskelig situasjon og at en nemd bare gjør det vanskeligere for dem. Kvinnen alene er i stand til å foreta dette valget, argumenteres det, uten å utdype hvilke egenskaper kvinnene besitter som gjør dem særdeles moralsk kapable til dømme i spørsmål om liv og død på vegne av et annet individ (merk: De er tydeligvis bare kapable til dette inntil babyen er blitt en gitt alder. Etter gitt alder og utvikling er nådd, er de ikke lenger hverken verdige eller kapable til forvalte en slik rett...).

Ikke-eksisterende egenskaper og forutsetninger. Mens det innrømmes at dette er et tøft valg for kvinnen, ja, til og med erkjennes det at det vanskelig fordi det er snakk om man vil ha barnet eller ikke, så er det ingen av disse som kjemper for utvidet abort, som vil forklare hvorfor kvinner skal ha rett til å bestemme over livet til et annet menneske, og hva det er som setter kvinner i en slik unik, moralsk høyere posisjon enn andre til å vurdere om et menneske bør ha rett eller ikke til å få leve opp. Jeg mener ikke å harselere, heller ikke å angripe kvinnene for dette, men det forteller mye at man bruker så mye av sin argumentasjon på å framheve hvordan dette er et tøft valg som bare den enkelte kvinne selv kan fatte. 

Kvinnen er taperen. La meg gjør det klart: Dagens abortlov fremmer ikke kvinnens frihet. Den begrenser den. Den gjør det klart at kvinnen alene sitter med ansvaret og derfor også skylden og skyldfølelse. Det er hun som må velge om hun skal sette et barn til verden eller ikke, barnet hun bærer på i sin mage og som hun vil være mor for resten av sitt liv. Det er den egoistiske mannen som vinner på dagens abortlov, for han trenger ikke å ta ansvar. Historiene om unge kvinner som søker abort fordi kjæresten, eller den andre parten, ikke er villig å ta ansvar for sine handlinger, er mange og vonde. Istedet for et samfunn hvor man tok vare på disse jentene og barna, har man et samfunn som tilbyr deg å avlive babyen i mors liv, og attpåtil kaller det en menneskerett. Å forvalte et annet individs rett på liv, er en moralsk byrde ikke noe menneske burde bære på sine skuldre. 

Det andre de ikke kan forklare er hvorfor en skal sette en grense, enten det er 18 eller 20 uker, for fri abort.  Om deres hovedargument er at kvinnene selv er i stand til å vurdere dette, hvorfor trenger man noen som helst grense? Enten så er de selv i stand til å vurdere dette, og derfor vil det være meningsløst med en grense i det hele tatt, eller så er hverken kvinner eller menn en slik tillit verdig. Faktisk vil jeg påstå at mennesket aldri burde ha et slikt ansvar av den enkle grunn at et menneskes rett til liv ikke bør legges i hendene til et annet menneske. Retten til liv er den mest grunnleggende retten til liv som finnes. Det er en rett ikke noen myndighet eller enkeltperson burde få regulere.

Autonomt individ. Enten er barnet i mors liv et autonomt individ med alle rettigheter, eller det er det ikke. Det kan ikke være både og alt basert på om kvinnen ønsker barnet eller ikke, heller ikke alder og utvikling. For så snart man har satt en grense for selvbestemt abort, så har du effektivt også innført en verdivurdering av babyen som enkelt kan revurderes og flyttes. Det er ikke noe født menneske som kommer under en slik verdivurdering. Hvorfor er de mest sårbare av de sårbare underlagt noe slikt? Hvorfor finnes det ikke en større grad av medfølelse og omsorg for barnet i mors liv hos den unge generasjonen politikere?

Omsorg til liv eller død. Om disse unge politikerne, våre framtidige ledere, virkelig brydde seg, hvorfor er løsningen de kommer med basert på drap og død, ikke liv og omsorg? Hvorfor er det ingen som istedet kommer med forslag til hvordan hjelpe flere kvinner til å få barn, selv om deres omstendigheter skulle være vanskelige? Om de virkelig mener det de sier, at dette er et veldig tøft valg for mange kvinner, hvorfor ikke legge til rette for at valget om å gi liv og omsorg til et lite menneske, blir lettere? 


Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere