Håkon Hovda

Alder: 38
  RSS

Om Håkon

Bor i Ålesund med min nydelige kone Ingrid og sønnene våre David og Jonathan (som begge selvsagt støtter Liverpool). Jeg er selv fotballinteressert og fluefiske er den beste avkoblingen å oppdrive sør for Nordpolen. Engasjerer meg for at Bibelen skal få være vår rettesnor, både for individet og i kirken.

Følgere

Sannhet. Ingen frelse uten.

Publisert 6 dager siden - 137 visninger

Med andre ord, det eneste sanne tegnet på at et menneske faktisk søker sannheten, at han blir en kristen

“We must understand that any compassion severed from truth is false compassion and a lie against the truth. . . . We are called to live the truth, to teach the truth, to be the truth, and to love our neighbours on the basis of that truth.” - Albert Mohler

Som kristne er vi, både som enkeltindivid og som kirke, å være vitner om sannheten. Det foregår en kamp om sannheten og enhver som påstår seg å ha funnet den vil for veldig mange oppleves som en trussel. Grunnen er enkel:

Om du bare er på jakt etter sannheten, men ikke har funnet denne, da er du som alle andre. 

Da blir dine erfaringer og meninger kun subjektive erfaringer og meninger som jeg er fri til å gjøre med som jeg vil. Jeg trenger faktisk ikke å forholde meg til de om jeg ikke føler for det. Men idet du påstår at du har funnet sannheten, så blir jeg stilt ovenfor et moralsk og filosofisk veiskille. Jeg må velge å forkaste eller underordne meg denne sannheten. I det øyeblikket blir jeg ansvarlig for det valget jeg gjør.

Det er nettopp denne sannheten som plager mennesker. Uten Gud så er der ingen endelig sannhet. Det er ikke noe eller Noen jeg da står ansvarlig for mitt liv med. Men om Gud eksisterer, så eksisterer selvsagt sannheten og jeg er ansvarlig innfor Gud for hvordan jeg forholder meg til dette.

Paulus sier i sitt brev til romerne i det første kapitlet, at selv om de visste innerst inne at Gud fantes, så fornektet de han og levde i strid med det de visste var rett. Ja, han setter halen på helt rett plass på grisen da han går rett til kjernen i denne kampen mennesket utkjemper med Gud, da han sier at disse menneskene holder sannheten nede i urett. (v 18).

Menneskets syndenatur, vårt opprør mot Gud selv, sitter så dypt i oss, at vi kjemper imot alt som kan lukte av Gud.

Han utdyper dette noen vers senere da han sier at de har byttet ut Guds sannhet med løgn (v 25). Det er ikke vanskelig å finne klare spor i vårt samfunn etter dette i dag. Det er slik at som kristen tror vi at Gud har forordnet verden etter visse prinsipper, visse lover som vi lever i henhold til. Dette er definitivt sant i relasjon til naturlovene. Men det er like sant i forhold til moral. Hvordan du lever vil føre til konsekvenser i en eller annen form.

Bibelen lærer oss at all synd har en konsekvens. 

Den alvorligste og endelige er døden. Ved synd kom døden inn i verden. Og vi er smertelig klar over det. Den døende mann eller kvinne sine bekjennelser og frykt for død og dom, er et vitnesbyrd om akkurat dette. Selv nå avdøde erke-ateist Christoffer Hitchens var smertelig klar over dette. Han gjorde det tydelig at om han skulle finne på å omvende seg på sitt dødsleie, så måtte ikke verden ta det på alvor (!).

Så hva gjør vi? Om mennesket lever i opprør til alt som lukter av Gud, hvordan håndterer vi det? Vel, som Paulus gjorde det klart i Romerbrevet kapittel 1, så vender man seg bort fra Gud. Om noen forteller oss at vi skal tilbe Gud Skaperen, så tilber vi heller det skapte. Om noen forteller oss at vi skal holde oss sex er for ekteskapet, og ekteskapet er mellom mann og kvinne, så velsigner og heier vi på homofili og en redefinisjon av ekteskapet. Om Bibelen lærer at alle barn er en gave fra Gud, så innfører vi abort, fordi vi nekter å akseptere at alle barn er en gave og velsignelse fra Skaperen. Og sånn fortsetter det.

Som med profeten Jona, så kan vi ikke annet enn å løpe vekk fra Gud. 

Så hva er vårt håp? Håpet er å finne i det at Gud kom løpende etter oss. Han kom i Jesus til oss fordi vi ikke kunne eller ville komme til Han. Han ble fattig så vi kunne bli rik. Han ble skitten, gjort til synd, så vi kunne bli ren og få Hans rettferdighet tilregnet oss. Han ble en tjener, så vi kunne bli Guds sønner og døtre. Bibelen sier at Han i Jesus Kristus forsonte oss

(...) med Gud da Han døde på korset og slik drepte fiendskapet. (Ef 2.16).

Jesus drepte fiendskapet på korset da Han ble en “fiende” av Gud ved å ta på seg vår straff og synd,og  slik kom under Guds dom og vrede som vi var skyldige i og fortjente. Denne vreden og dommen lot så Gud kommer over Jesus, så vi skulle gå fri og få fred med Gud. Derfor er det første vitnesbyrdet til så mange som har kommet til tro, at de erfarer en dyp og gjennomtrengende fred som de vanskelig kan forklare (Ef 2.14-17, Fil 4.7).
 
Enhver som er, eller som blir en kristen, er et vitnesbyrd til verden om sannheten. Jesus hevdet Selv at grunnen for at Han i det hele tatt kom, var for å vitne om sannheten. Ikke bare det, men at hver den som er av sannheten, hører Min røst. (Joh 18.37).
 
Med andre ord, det eneste sanne tegnet på at et menneske faktisk søker sannheten, at han blir en kristen.
 
Om han vet det selv eller ikke, om han ikke blir en troende, så søker han ikke sannheten. Videre skal det som kjennetegner den kristne disippel av Jesus, være sannhet. Han elsker sannheten, han forkynner sannhet, han holder fast ved sannheten, uansett hvor høy pris han må betale. For han vet at sannheten er det som setter han fri, at Jesus og sannheten er uløselig knyttet sammen. Utenfor Jesus er der ingen sannhet. Og uten sannhet er der ingen frelse i Jesus. Ikke for buddhisten, muslimen, jøden, ateisten eller noen andre. Derfor, lærer Bibelen oss, går den eneste veien til frelse, gjennom Jesus. Og derfor, sier Guds Ord, finnes det heller ikke liv utenfor Jesus.
 
Som kristne svikter vi vårt kall om vi forlater sannheten slik den er gitt oss i Guds Ord. De som tar imot et halvt evangelium, tar ikke imot Kristus for Han er ikke delt. Det er ingenting som heter “litt sant”. Enten forkynner og vitner vi om sannheten, altså Jesus Kristus død for våre synder, oppstanden for vår rettferdiggjørelse; eller vi er vitner i tjeneste av løgnen. Og de som tar imot løgnen, blir også barn av løgnen.
 
 
Dette er en letter modifisert utgave av en tekst jeg også har utgitt på min blogg. Du er hjertelig velkommen til en titt.

 

Gå til innlegget

Hva Kristi forsoningsverk gjør med den troende

Publisert 9 dager siden - 202 visninger

Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens. - 1Joh 2.2

Gud Faderen sendte Sin Sønn til jord var det for en spesifikk hensikt, nemlig å sone for verdens synd. Da Josef fikk vite at Maria var gravid, forteller Matteus oss, ønsket han å skille seg fra henne i stillhet så han ikke skulle bringe skam over henne. Men en engel åpenbarte seg for han i en drøm og sa: "Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For Barnet som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en Sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse Sitt folk fra deres synder." (Matt 1.20-21). Jesus kom ikke for å gi oss et godt liv. Han kom ikke for å oppfylle våre drømmer. Men Han kom for å frelse oss gjennom å sone på vegne av oss, så vi skulle gå fri fra straffen. Jesaja sa det slik flere hundre år tidligere: Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme Ham. (53.6)
    
Vi var skyldige. Han var uskyldig.
Vi fortjente dom og straff. Han fortjente det ikke.
Vi gikk fri. Han ble straffet for oss.

For mange kan det være en vanskelig tanke å forholde seg til. Ikke bare virker tanken om at Gud ble et fattig og sårbart menneske absurd og ulogisk, men enda mer at denne guden, himmelens og jordens skaper, skulle lide og dø på vegne av de Han selv hadde skapt. Det strider helt mot vår menneskelige fornuft at En skulle lide og dø på vegne av et folk som selv var skyld i sin tilstand. Men det var altså dette Gud valgte å gjøre gjennom Jesus Kristus på grunn av Sin uendelige kjærlighet til oss.
     Bibelen lærer oss at Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. (Rom 5.8). Jesu død den gang, viser Guds kjærlighet til oss her og nå. Ikke bare har Han en gang vist Sin store kjærlighet til oss gjennom Jesu lidelse og død på generelt grunnlag, men hver og en som bøyer kne og tar imot Ham, får personlig erfare Guds store kjærlighet gjennom Jesu tilgivelse og nåde.

Her og nå.
Ufortjent.
Kun av nåde.

Har du ikke erfart denne Guds kjærlighet gjennom troen på Jesus i ditt liv, så er du ikke frelst. Det er umulig å bli "født på ny", tilgitt ens synder og forsont med Gud uten at du samtidig får en dyp og fast erfaring av Guds kjærlighet i ditt liv. Det kristne, gjenfødte menneske som har denne første kjærlighet i sitt sinns dagbok, kan aldri slå seg for brystet å si: "Gud velsigner meg fordi jeg faster tre ganger ukentlig. Jeg ber daglig og jeg gir til den fattige, derfor har Gud rikelig velsignet meg." Nei, den kristne broder og søster som ikke glemmer hva Guds store kjærlighet imot en stakkars synder har gjort for oss i Kristus Jesus, vil istedet si: "Se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger, og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder, og lær meg å frykte og elske Deg alene. Deg tilhører æren og makten og prisen for alltid og alltid."
    Som med så mange ting i Bibelen, foregår det i dag en kamp om også forsoningslæren. Det er de som hevder at Guds vrede over Jesus på korset ikke er forenlig med Guds kjærlighet. Disse vil ha et stort problem om de skulle være så heldig å møte på apostelen Johannes en dag. Hør hva han sier om dette i sitt første brev, kapittel 4, vers 10: Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt Sin Sønn til soning for våre synder. Det er nettopp det at Gud lar Sin dom over synden ramme Sin egen Sønn, som åpenbarer for oss Guds enorme kjærlighet for oss. Med andre ord er Guds kjærlighet umulig å erfare i sannhet uten at man også får se Guds vrede over synden. Guds hellighet - Hans renhet, Hans makt, Hans rettferdighet; innbefatter også Guds kjærlighet.
   Faktisk, på en måte, er Guds kjærlighet større enn Guds vrede. Både Guds vrede og Guds kjærlighet blir synlig på Golgata kors. Men aller mest Hans kjærlighet. For etter korset består Guds kjærlighet, mens Hans vrede over synden dør med Jesus. Kong David vitnet om dette i Salme 30: Et øyeblikk varer Hans vrede, hele livet varer Hans nåde.
    Enhver sann kristen har måttet komme til et punkt hvor han erfarer Guds hellighet. Han møter sin egen synd og sitt eget mørke i lys av Guds renhet og fullkommenhet og han blir skremt. Han kjenner seg fortapt. Som om hans egen synd og elendighet drukner han. Men så er det som i et øyeblikk at Gud i Sin nåde gir han et glimt av Jesus, og den fortapte fatter håp. Han bekjemper frykten for mennesker. Han enser ikke sin familie eller sine naboer. Han lar seg ikke lenger blende av denne verdens tomme løfter, men strekker ut sin hånd som for å bare få berøre fliken av Hans kappe i det Han går forbi.
   Men istedet for en lett følelse av Mesterens plagg som stryker over hånden, som en skygge faller over et ansikt, så overveldes han av en strøm av kraft og kjærlighet og han løftes ut av seg selv og dette tidligere fortapte menneske blir oppslukt av Han som var før noe var til. Han som er Livets Fyrste. Han som er Veldig Gud, Evig Far. Fredsfyrsten. Og for første gang får Han høre Faderens røst i Sitt indre: "Du er Mitt barn. Jeg elsker deg. Se, din synder er deg tilgitt. Din skyld er betalt. Du er Min."
 
Du som kaller deg ved Hans navn, la ingen så tvil om forsoningen. La ingen tvil få rot i din sjel om hva Jesus har gjort for deg. Ved Han er du blitt en arving til himmelens rike, og Ånden er pantet på denne fantastiske arven (Ef 1.13b-14). Guds fred, legedom, løftene, kraft i fristelser og forfølgelser, Hans nærvær i dødsskyggens dal, hellighet; det er alt ditt. La bare ikke djevelen eller denne verdens fristelser og prøvelser få stjele fra deg det som er ditt ved troen på Han.

Først publisert på min blogg Solus Christus. Du er hjertelig velkommen for en kikk på flere innlegg av meg om forskjellige tema som tar utgangspunkt i et kristent livssyn. 
Gå til innlegget

Dilemmaer knyttet til abort

Publisert rundt 1 måned siden - 140 visninger

Jeg opplever det er mange spørsmål rundt abort som vi ikke tør å snakke om.

I Norge har man hatt rett på fri, ubegrunnet abort innenfor uke 12. Etter dette må en søke til en nemd. Det utføres rundt 14 tusen aborter årlig i Norge. De fleste aborter skjer når mor eller mellom 20 og 29 år og fosteret er under 8 uker. Den vanligste formen for abort er i dag såkalt medikamell. Det vil si at det skjer ved å gi kvinnen en pille som setter igang en fødsel av fosteret. Det er altså i realiteten en form for fortidligfødsel som kvinnen går i gjennom. En del aborter skjer også etter uke 12; rundt 800 hver år. Noen av disse utføres så sent som uke 21 eller senere. Det vil si rundt den tiden man på den andre siden av gangen, klarer å redde fortidligfødte.

Siden abort ble lovlig, har det vært et politisk tabu å forsøke å gjøre noe som helst som kan gi inntrykk av at man vil berøre denne retten. Dette ble også tydelig under debatten om samvittighetsfrihet for fastleger som forbeholdt seg retten til å ikke ønsket å henvise til abort, eller på annen måte bidra til dette. 

I dag er det en grense ved uke 12, som ikke er endelig. Det er en enda strengere grense ved uke 21, men heller ikke denne er "hellig". For noen år siden viste det seg at man ved norske sykehus la fra seg levendefødte babyer for å dø, som altså hadde overlevd medisinsk abort. Det er lite grunn til å tro at dette ikke skjer fortsatt med tanke på hvordan aborter utføres. 

Spørsmålet må bli: Hvorfor er det mer problematisk at fosteret dør utenfor, famfor inni mors mage? Om fosteret ikke er et menneske, hvorfor oppfører alle seg som at det er et lite menneske når mor vil beholde barnet, men som om det er en celleklump, om mor ikke vil beholde det? I henhold til naturvitenskapen, så er ingen av oss noe annet enn kjøtt, ben og celler som drives av kjemiske impulser, så hva er forskjellen på meg og deg og et barn i mors liv?

Jeg opplever det er mange spørsmål rundt abort som vi ikke tør å snakke om. Er det fordi følgene av å ta konsekvensen av en slik ærlig debatt, er for store? Er det på grunn av frykten for å miste noe av vår "frihet", som altså innbefatter retten til å bestemme om et annet individ skal få leve opp? For uansett hvordan man vrir og vender på det, så er abort å ta et liv. Om det så bare er et påbegynt ett. 

Gå til innlegget

Gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg. Om god debattskikk.

Publisert rundt 1 måned siden - 1120 visninger

Jeg vil herved rette en appell til alle, og spesielt til kristne, om å føre en ærlig, respektfull og ryddig debatt overalt hvor det måtte skje

Så altfor ofte ser jeg mennesker som jeg i mange saker og ting er på samme side med, som snakker på en måte om, og til, debattmotstandere som ikke er verdig voksne mennesker. Om vi hadde hørt barn snakke slik ville vi vært raskt ute å puttet det i kategorien mobbing. Under følger noen av de ting som jeg opplever går igjen.

Motiver. Denne har de fleste som er ute og diskuterer og kommenterer litt vært bort i. Enten ved at man har vært litt ufin selv, og/eller man har blitt utsatt for dette selv. Det man gjør er at man mer eller mindre på basis av motpartens argumenter eller historie, trekker konklusjoner om hans/hennes motiver for å mene det han/hun mener. Det trenger ikke engang å ha noen direkte kobling til hva som diskuteres. Hensikten er så tvil om den andres troverdighet og karakter, slik at man får et moralsk overtak. Som eksempel vil påpeke at dette stadig vekk skjerd med blant andre Lars Gule (en mann jeg forøvrig er dundrende uenig med). Om han stikker nesa si fram her på verdidebatt eller andre steder så renner det inn med påstander om hans motiver og karakter som en elv. Noen av påstandene kan være sanne, det er ikke poenget, men om debatten skal være fruktbar, så må vi holdes oss til sak, ikke person. 

Tåkelegging. Dette skjer for eksempel når man er redd for å bli holdt ansvarlig for det man sier, fordi man vet en har en svak sak, eller man ikke har tenkt nøyere gjennom hva man egentlig mener. Man bare slenger ting ut for å "vinne" debatten. Når nå så motparten som faktisk tenker stiller en til veggs med for eksempel inkonsistente standpunkt, så bruker en tåkelegging for å slippe å svare for seg. Typisk vil være at man fordreier betydning av ord og begreper, slik at det skal inneholde det en selv ønsker til enhver tid. Eksempler på dette vil være toleranse og diskriminering. Her opplever jeg at de som kjemper for flere rettigheter for homofile har banet opp en veldig usunn vei. 

Dobbel standard. Det oppstår når jeg bruker et argumentasjon mot den andre part, som jeg ikke aksepterer at andre bruker mot meg. Typisk her vil være hvordan mange har argumentert i diskusjonen om Jan Hanvold. For eksempel ser man dette veldig tydelig i debatten om Jan Hanvolds pengebruk og oppførsel mot ansatte. Flere av de som har støttet han har anklaget andre medier (spesielt NRK og Dagen), for å dømme Hanvold. Samtidig bruker de selv de skarpeste karakteristikker i dømmende ordlag om sine meningsmotstandere. Men de gjør så kun fordi de heier på Hanvold, ikke fordi det dreier seg om rett og galt. De ville aldri funnet på å prinsipielt forsvare noen de i sak var uenige med, selv om disse skulle være utsatt for urettferdig behandling. Det er altså en klar de "innenfor" imot de "utenfor" holdning. 

Dette er bare tre områder hvor vi ser slik sabotasje av sunn og god debattskikk. Jeg vil herved rette en appell til alle, og spesielt til kristne, om å føre en ærlig, respektfull og ryddig debatt overalt hvor det måtte skje. La deg ikke friste til å forsøke å skåre billige poeng ved å gå etter den andre partens motiver. Vær den første til revurdere dine argumenter framfor å tåkelegge og vri og vende på det du egentlig vet ikke er rett. Og sist, men ikke minst, slutt å bruke dobbel standard. Det vil til slutt komme tilbake og bite deg en viss plass.

Alle trenger vi å jobbe med dette. Som kristne kan vi forvente at vi behandles urettferdig fra andre mennesker, men bør stille det krav til oss selv at vi behandle andre slik vi selv ønsker å bli behandlet. Vi er ihenhold til Jesu egne ord kalt til å holde oss selv ansvarlige for en høyere standard enn vi forventer fra de som ikke tror. Du og jeg, som troende, burde derfor ha godt av å huske at vi dømmer oss selv strengere enn andre. 

Hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi debatter ender ofte uten framdrift. Istedet ender det som skulle skape en bedre og dypere forståelse av andre og deres argumenter, som, utenkelig nok, du kanskje kunne lære noe av - med enda sterkere skiller og fiendebilder. Det som kanskje kunne hjulpet oss å justert våre meninger og argumenter til det bedre (og i siste instans vår tro), blir heller sett på som en trussel mot en selv og ens eget "lag". Dette er med å skape splittelse og avstand, framfor legedom, forståelse, toleranse og broer mellom oss.

Til slutt er det skadelig for ytringsfriheten og bredden. De som er unge og kanskje usikre, vil skremmes vekk fra å delta når dette er mye av debattklimaet de møter på. Om man da i tillegg har avvikende og upopulære meninger, så vil det føles nesten som umulig å komme med disse. Enten bøyer man seg av frykt, eller man tier stille og leter etter støtte hos andre likesinnede. Dette vil igjen kunne føre til subkulturer som opplever seg som ofre og undertrykte. Ingen er tjent med dette og vil i lengden kunne være svært ødeleggende for demokratiet som sådann. 

Derfor er oppfordringen gitt. La debatten ha stor takhøyde og mye dybde i argumentene og refleksjonene. La det være ærlig, respektfullt og engasjerende. Og la det framfor alt være et sted for deg og meg å vokse som mennesker. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Arvid Samuelsen kommenterte på
DET KOMMER TIL Å BLI VERRE
rundt 3 timer siden / 535 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er jødedommen monistisk og kristendommen dualistisk?
rundt 3 timer siden / 293 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 3 timer siden / 1266 visninger
Tore Olsen kommenterte på
DET KOMMER TIL Å BLI VERRE
rundt 4 timer siden / 535 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 4 timer siden / 1266 visninger
Olav Nisi kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Magnus Husøy kommenterte på
Er jødedommen monistisk og kristendommen dualistisk?
rundt 5 timer siden / 293 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1266 visninger
Les flere