Håkon Hovda

Alder: 41
  RSS

Om Håkon

Bor i Ålesund med min nydelige kone Ingrid og sønnene våre David og Jonathan (som begge selvsagt støtter Liverpool). Jeg er selv fotballinteressert og fluefiske er den beste avkoblingen å oppdrive sør for Nordpolen. Engasjerer meg for at Bibelen skal få være vår rettesnor, både for individet og i kirken.

Følgere

Saken man plukker er kun et skalkeskjul og ikke noe man egentlig er så interessert i i seg selv. Hensikten er å vise offentligheten at man har gode og rette holdninger, så de kan stole på en.

Nylig skrev jeg et blogginnlegg (trykk på linken om du ønsker å lese denne) om Israel Folau og kritikken han mottok fra megakirke-pastoren Brian Houston for å ha advart mennesker som lever i synd, om fortapelsen, og formante disse til omvendelse til Jesus. Det Houston gjorde her, minnet kraftig om det man kaller virtue signaling på engelsk. Oversatt til norsk blir det kanskje noe slikt som dydssignalisering, altså at man sender signaler til folk om ens gode dyder.

Saken man plukker er kun et skalkeskjul og ikke noe man egentlig er så interessert i i seg selv. Hensikten er å vise offentligheten at man har gode og rette holdninger, så de kan stole på en. Man ser masser av dette hos de store merkevarene, både nasjonale og internasjonale. Om det er Telenor som ønsker å framstå som om de bryr seg om familie og nærhet (ironien er skrikende etter som at det er denne teknologien som skaper mer avstand mellom oss enn noen gang), eller det er butikker som kler seg i regnbueflagget for å vise hvor inklusive og tolerante de er (som om de bryr seg om hvordan folk organiserer livene sine). Vi skjønner alle at det ikke dreier seg om familieverdier eller toleranse, men heller hvordan de framstår så de kan selge mer av sine produkter. 

På samme måten er det fristende for kirken og mange kristne å sende signaler om hva og hvem de støtter; alt fra klimapolitikk til kamp mot rasisme; fra likestillingskamp til kamp mot moderne menneskehandel. Men hensikten er veldig ofte ikke noe annet enn å skaffe seg pr for å vise folk hvor god en er, altså omdømmebygging. Det er som med fariseeren i Jesu lignelse som gikk til templet for å be. Egentlig var han ikke der for å be, men for å vise folk, Gud inkludert, hvor god han var. Han ønsket å sende signaler til andre rundt seg om sine egne fortreffelige sider og slik vinne poeng. At det samtidig var en toller der han kunne bruke til å vise kontrasten, gjorde det desto mye enklere og mer effektivt i hans øyne. Dessverre er dette noe som vi ser også kristne gjør.

Jeg må bare innrømme det: Det provoserer meg utrolig mye når jeg leser på Facebook hvor utrolig flink du har vært som gjorde naboen en tjeneste; eller hvor flott kirke du tilhører fordi dere engasjerer dere i klimakampen; eller du har på deg en t-skjorte for å stoppe menneskehandel. Jeg er sikker på at du mener det godt, men alt for ofte tror jeg at vi gjør det fordi det er det riktige og fordi vi får likes og et godt omdømme. For la oss innse det, mange av dere som poster t-skjortebildet og protesterer mot rasisme og er opptatt av global oppvarming og å berge naboen og byen - dere vil ikke poste noe som gjør andre støtt.

Men hovedgrunnen til at det provoserer meg er at vi gir "de utenfor" en grunn til å spotte, altså de som ikke anser kirken som sitt hjem og Jesus som sin Herre. Vi framstår som dobbeltmoralister som tror vi er bedre enn de, mens faktum er at vi bare har innsett at vi på ingen måter er bedre stilt. Vi er alle i samme båt. Forskjellen er at vi har fått nåde så vi kunne se vår synd og tilkortkommenhet, og samtidig har vi funnet at Jesu forsoningsverk på Golgata gjelder oss. Når vi så presenterer oss selv som "gode", så forkynner vi inndirekte at kristendom handler om gode gjerninger, og at siden vi er så gode, så har Gud også velsignet oss. Dermed blir den typen kristendom vi presenterer attraktiv for de som egentlig tror de får det til, og at Gud derfor er glad i dem på grunnlag av dette.

Men vi vet at Gud ikke blir imponert over våre "gode" gjerninger. Det er ingenting vi kan bringe til bordet i frelsesverket. Det er alene et verk av han, fra A til Å. Det eneste vi bringer til bordet, som Luther poengterte, er vår synd. Det er vårt bidrag til Guds frelsesverk. Vi er de som trenger frelse, Gud er frelseren. Dette er en enveiskjørt gate.

Så hva er poenget med dydssignaliseringen annet enn å fremsette et annet evangelium, et evangelium som får oss til se ut som vi har noe å slå oss på brystet av? Alt det fører til er en sammenligningskultur, en kultur hvor fariseerske holdninger får gro, hvor det ikke er rom for de som føler de ikke får det til. Det oppmuntrer til en kultur hvor du smiler og alt er tipp topp, mens i realiteten vet en med seg selv at en er mer som hvit-vaskede graver - fine utvendig, men full av døde bein på innsiden.

La oss igjen få tilbake kirken som det sykehuset det er ment å være: Et sted hvor de brutte, svake, fattige, sønderknuste og mislykkede, kan få møte Jesus Kristus, Legen og Frelseren, han som gjør alt nytt igjen.

Gå til innlegget

I sentrum av dette står lederens ønsker om bekreftelse og suksess. Om det gjelder penger, sex eller makt, så spiller det på de samme strengene: Den gode følelsen av å finne bekreftelse og oppnå suksess.

Saken. Fredag og lørdag kom Dagen med avsløringen om at Jostein Krogedal, leder for Hillsong Norge, har siden sommeren, blitt anklaget i over 20 tilfeller, skriftlig, på grunn av hans lederstil. Ord som manipulasjon, kontroll og nedverdigende i sin måte å behandle andre på, er brukt for å beskrive hans behandling av mennesker. Nå er det fortsatt tidlig å konkludere, men når mange mennesker i bunn og grunn sier det samme om deg, da bør en lytte. I tillegg er det et annet moment som gjør at det framstår alvorlig, nemlig at ikke en eneste en har turt å stå fram. Det er mer sjeldent i slike saker har jeg inntrykk av.

Håndtering. Jeg tror, og håper, at det siste ikke er sagt i denne saken. For usunt lederskap har en stor potensiell ødeleggende kraft. I tillegg bringer det den kristne kirke og evangeliet i vanære. Om det ikke tas på alvor er det og en sten til byrden for både de som har vonde erfaringer å vise til, og for kirken generelt. Det står i skarp kontrast til evangeliets budskap og hvordan vi skal behandle både egen synd og hverandre. Bibelen tar entydig side med ofrene, de svake og de utsatte. Så er håpet at Krogedal og Hillsong tar dette på største alvor og håndterer det så alvorlig som det fortjener å behandles. Med dette som bakteppe ønsker jeg å løfte fram noen sider ved lederskap generelt, som er utfordrende for alle, men kanskje spesielt i visse typer miljøer, så som Hillsong.

Bekreftelse og suksess. Alle former for lederskap, enten den er formell eller ikke, innebærer store utfordringer for både lederen og de som skal ha tillit til denne. Bibelen sier at menneskets problem med fristelse er at den ikke kommer utenfra, men at den oppstår inni oss på grunn av våre egne følelser som lokker og drar i oss (Jak 1.13-14). Det er hva Bibelen kaller syndenaturen, eller kjøttet. Om vi ikke er bevisste denne sannheten så vil vi falle og dra andre med oss. I sentrum av dette står lederens ønsker om bekreftelse og suksess. Om det gjelder penger, sex eller makt, så spiller det på de samme strengene: Den gode følelsen av å finne bekreftelse og oppnå suksess.

Kultur. Og her kommer ledelseskultur inn. For vi alle står utsatt til, derfor trenger vi hverandre. Paulus sier et sted at om du tror du står, pass på så du ikke faller. Spørsmålet blir om jeg selv som leder er opptatt av å forebygge at jeg ikke skal falle. Og at jeg også er opptatt av å hjelpe andre ledere og mennesker i min krets til ikke å falle. Dernest må spørsmålet bli hvordan vi kan maksimere denne hjelpen. Hva slags holdninger og verdier løftes fram slik at en kultur som øker sjansene for at fallet ikke skal skje, kan formes? Og til slutt må tydelige rammer implementeres.

Et eksempel. Jeg er en leder på en kristen skole hvor elevene bor på skolen. Vi har et 24-7 ansvar for de elevene som går hos oss. Vi forstår at vi er utsatte for våre egne menneskelige svakheter (kjøttet), og vi gjenkjenner at mange unge kan være sårbare. Derfor har vi klare regler som vi stadig løfter fram for hvordan vi skal møte elevene våre, hvordan personlige samtaler skal foregå, når de skal foregår osv. Vi har regler for hvilke rom vi kan gå inn på og ikke, og også når dette skal skje. Men det viktigste vi gjør for å forebygge at uønskede situasjoner skal oppstå, er at vi er åpne med hverandre om det som skjer. Vi snakker sammen om utfordringer vi møter og vi holder hverandre ansvarlig for hvordan vi håndterer dette. Ingen er unntatt, heller ikke rektor. Heller er ingen unntatt den menneskelige svakhet, uavhengig av tjeneste eller stilling. Dette er vi fullt klar over og snakker om. Bibelen selv advarer oss fra start til slutt. Noen av de mørkeste eksemplene på dette finner vi også hos noen av de mest synlige lederne og klare historiene vi har. Adam, Noa, Gideon, David; ja, selv Peter. Om vi som ledere ikke erkjenner at vi alle har denne bristen i oss, så vil vi være særdeles utsatt og andre vil få lide for det.

Lederkult. Et problem som gjør av visse kristne miljøer er mer utsatt for slikt enn andre, er der det få oppstå en form for lederkult (jeg har skrevet mer om dette flere ganger før, både her, her og her). Det vil si at man har en kultur for å framelske den sterke og karismatiske lederen. Han eller hun er det store forbilde og folk søker å bli slik som denne er. Dette er ikke en utfordring som tilhører Hillsong eller andre lignende kirkesamfunn, men vi kan spor av dette også i bedehus. I slike miljøer blir lederen lett en som er redd for å framstå som svak og med feil og mangler, så han eller hun vegrer seg mot å bli kritisk vurdert. Kritiske spørsmål blir ansett som angrep på ens karakter og person, selv om de kan være legitime og egentlig mer sakorientert. Dessverre så knytter lederen gjerne kritikk av sak direkte til en selv og anser dette som et spørsmål om prestisje. Så lederen vil gjerne omgi seg med de som bekrefter en. Slik slipper man å konfronteres med ens egne svakheter og mangler. Det handler framfor alt om hvordan en framstår. Derfor er frykt for kritikk og åpenhet rundt kristen lære og livsstil en vei som leder oss vekk fra Guds vilje for våre liv.

Giftig miljø. Det er ikke vanskelig å forstå hvordan dette koblet til gudslivet skaper et potensielt giftig miljø. Jeg husker selv hvordan jeg har hørt pastorer kritisere andre ledere i sin krets og for å ikke være gudfryktige eller underordnet nok. Gjennomgangstonen var at om man ikke hedret og æret lederen, så var man egentlig i opprør mot Gud selv og ville derfor ikke få erfare guds velsignelse og vern i livet sitt. Flere av disse lederne, ofte de unge og forholdsvis uerfarne, fikk store problemer i etterkant, både psykisk og trosmessig. Om ledere en trodde var innsatt av Gud, menn og kvinner en trodde skulle representere Gud og vise en guds vilje for ens liv; om disse sviktet en så total, hvordan kunne en da stole på Gud igjen?

Tjenerskap. Jeg skulle ønske at kristne ledere i langt større grad igjen ville ta i bruk ordet tjenerskap når de snakket om lederskap. Så mye av Jesu og apostlene undervisning om hva en kristen leder skal være, knyttes direkte og indirekte til hvordan en leder faktisk er en tjener. Dessverre så har så mye av kristent lederskap de siste tretti til førti årene dreid i retning av en verdslig form av lederskap. Så mye av godt lederskap defineres etter verdslige mål. La meg gi et deg et eksempel: Tall. Det tas nesten forgitt at høye besøkstall, stort antall "nyfrelste", mange mirakler osv er ensbetydende med godt lederskap. Dette er ikke et prinsipp vi finner igjen i Bibelen, men er utelukkende hentet fra verdens måte å tenke forretning og suksess på. Tenk bare på de bøkene som er å finne i bokhyllene på kontorer til pastorer og ledere rundt om. Hvor mange av disse er skrevet av ledere for små kirker? Hvor mange av disse forfatterne har lav inntekt? Dessverre så vitner dette så altfor mye om kirker og ledere som dessverre er smittet av det samme virus som de skriftlærde som gjerne trodde på Jesus, men av frykt for de rundt seg, ikke turde å ta et klart standpunkt. Det er en overhengende fare at når vi blir opptatt av det utvendige, av vårt image og suksess, at vi ender med å selge sjelen vår for å vinne verden.

Lederens karakter. Til slutt er det ikke noe annet som er så avgjørende som den enkeltes integritet og karakter. Salomo, som visste en og annen ting om lederskap, sa følgende: Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall. (Ord 16.18). Vil du akseptere at andre kan lære deg noe? Godtar du at Gud bruker mennesker du kanskje ikke engang liker for at du kan vokse i karakter og gudfryktighet, eller tenker du at andre trenger å høre på, og lære fra, deg? Vil du tjene like ivrig og overgitt en liten forsamling som en stor? Kan du leve med tanken på at Gud kanskje har en liv for deg hvor du ikke ender opp som helten i verdens øyne?

Kristent forbilde. Guds formaning til Paulus var at han måtte lære seg å akseptere sine svakheter og lidelser, for Gud har valgt å bruke vår svakhet, vår tilkortkommenhet, våre mangler, til å vise og virke sin styrke i og gjennom oss (2Kor 12.7-10). Han måtte akseptere at om Guds styrke skulle bli fullendt i han, om han skulle fullføre løpet og hans liv ikke skulle være bortkastet, så måtte han være sveklingen. Om han var tøffingen ville han tape i lengden. For i Guds rike er det kun en som er tøffingen, og han led døden for oss alle. Han gav avkall på gudestatusen sin, på sin makt og rikdom, for å bli en tjener som led og døde for sine fiender. Det er det ultimate forbilde vi har og må lære av. Det står dessverre i sterk kontrast til mye av den lederskapstenkningen vi finner rundt om i våre kirker og forsamlinger.

Gå til innlegget

Siv Jensen, Nguyn Berg og Jesus.

Publisert 5 måneder siden

Hvordan kan en erkjenne at en på den ene siden har et barn i magen og på den andre siden kjempe for retten til å ta livet av den samme barnet?

Siv Jensen uttrykte i dag til Vg at det å hetse et ufødt barn var totalt uaksebtabelt. Dette i lys av mange forferdelige og forkastelige kommentarer som har blitt sendt i retning MDG byrådsleder Lan Marie Nguyen Berg etter at det ble kjent at hun er gravid. Nyheten ble gjort kjent for en måneds tid siden ved følgende uttalelse fra ektemannen Eivind Trædal: Til våren blir vi tre! Det vokser en liten krabat i magen til @Lan_Marie Akkurat nå er den lille gutten eller jenta vår ikke større enn et lykketroll, men i april er hen nok ganske mye større. Da får vi enda en grunn til å kjempe for ren luft og trygge skoleveier i Oslo. 

På samme tid stilte Berg opp i et demonstrasjonstog til støtte for selvbestemt abort og i protest med Krf's framlegg til å se på paragraf 2c (tillegg) i loven. På facebook skrev Berg følgende: Ikke rør abortloven, Erna! Kvinnekroppen er ikke et forhandlingskort! Miljøpartiet De Grønne sier nei til ethvert forslag om å innskrenke abortrettighetene 💪

Medfølelse med Lan Marie. Nå har jeg den største sympati med Berg og hennes ektemann sin opplevelse av hetsen som har rammet dem. Det hører ingensteds hjemme i et sivilisert demokrati å snakke til andre på den måten. Disse som gjør det, uavhengig av om de måtte mene det samme som meg i abortspørsmål eller til og med definere seg som muslim eller kristen, fortjener ingen respekt. De er en skam for seg selv, sine foreldre og for lokalsamfunnet de er en del av. Nå, når så det er ute av verden, så kan jeg ikke underslå hvor dobbeltmoralsk jeg opplever Jensen og Berg er i dette spørsmålet. Ja, de er på ingen måter alene. Dette er dessverre gjengs blant aborttilhengere idag. 

Virkelighetsoppfatning. For hvordan kan en erkjenne at en på den ene siden har et barn i magen og på den andre siden kjempe for retten til å ta livet av den samme barnet? Hvordan kan Siv Jensen, som selv gikk sterkt ut mot Krf sitt framstøt - kjempe imot det hun kaller hets av et ufødt barn, og på samme tid forsvare retten for kvinner til selv å velge om de vil la en lege ta livet av de samme ufødte barn? Om en er ærlig må en stille seg spørsmålet om man bare nekter å forholde seg til virkeligheten og istedet dikter seg et luftslott hvor virkeligheten kontinuerlig forandrer seg til det vi selv ønsker den skal være.

Dagens abortdebatt har tatt en retning jeg tror ikke mange kunne forutse for 15 til 20 år siden, og aller minst da dagens abortlov ble vedtatt på 70-tallet. For mens man før gjorde alt man kunne for å benekte at fosteret i mors liv var noe som helst sammenlignbart med en født person, så har man i dag beveget seg i større grad til å akseptere at det er snakk om et menneske, eller i det minste et menneskelig liv. Det som før ble nedvurdert og til og med neglisjert, nemlig barnet i mors liv noen form for individuell verdi, så har man i dag flyttet vektingen i større grad over på at kvinnens rett til å selv bestemme om hun ønsker å bære fram barnet trumfer dennes rett til liv.

Følgene. Det er skremmende, ikke bare fordi at vi med åpne øyne som samfunn aksepterer og forsvarer retten til å fritt kunne ta livet av en spesifikk og utsatt gruppe mennesker, men fordi en slik holdning ikke vil kunne begrenses til den spesifikke gruppen. Hva kan stoppe oss fra å overføre det samme prinsippet til flere grupper i samfunnet? Om vi ser til for eksempel Nederland som har innført og nå praktiserer en utbredt form for aktiv dødshjelp, forvaltet av staten og ikke enkeltindividet lenger, så er dette en pekepinn om hvor vi også er på vei. Som kultur er vi på full fart mot et samfunn hvor det ikke lenger er rom for svakhet og smerte. Vi er raskt på vei mot det samfunnet nazistene forsøkte å skape med makt. I vår versjon så skjules det bak begreper som rettigheter, selvbestemmelse, ja til og med omsorg. Men endestasjonen er den samme:

Den som er svak, den som koster oss noe, den som ikke er bra nok, han eller henne må belage seg på å dø. 

Julens budskap. Da er det kanskje greit å minne oss på at i julen er historien om en tenårings jente som blir gravid utenfor ekteskap. Hun bar fram barnet og fødte han i vanskelige og fattige omstendigheter. Men ikke nok med det, han som var forlovet med henne, forlot henne ikke, men oppdro barnet som sitt eget. Senere ble det nettopp dette barnet som gav sitt liv for andre. Det er en historie hvor de vi minnes, framfor å kreve sin rett gav opp dette for andre. Maria gav opp potensiell lykke med Josef, ryktet sitt og et godt liv for livet som vokste inni henne. Josef gav opp sitt eget for Maria og barnet. Dette barnet gav senere opp alt sitt eget for å dø uskyldig på korset for hver og en av denne verdens syndere. 

Speilet som avslører. Julens budskap er på alle måter det totalt motsatte av hvor vår kultur har satt kursen de siste 50 årene. Den avslører oss og stiller all vårt mørke synlig framfor den som ser. Kanskje det er grunnen til at også kampen mot at de kommende generasjoner skal få høre budskapet er så sterk? Man lukker ikke bare sine egne øyne og øre for det, men man forsøker å hinder at også andre får høre det.

De vet at Guds lov sier at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det. - Paulus

Gå til innlegget

Når man gjør abort hellig og godt

Publisert 6 måneder siden

Dagens abortdebatten har beveget seg i forhold til tidligere tiders abortdebatter. Språket som brukes er blitt sannere, og derfor også langt, langt ærligere og kaldere. Resultatet er skremmende og avslører det abortforkjemperne lenge fornektet. Det dreier seg om liv og dets verdi. To eksempler viser oss dette.

Det første kommer fra tidligere statsminister, og sterk forkjemper for selvbestemt abort, Gro Harlem Brundtland. I NRK kritiserer hun nåværende statsminister, Erna Solberg, for å bruke uverdige argumenter i debatten om deler av abortloven. Faktisk mistenker hun Solberg for å ønske å senke antall aborter som tilbys (!).


Smak litt på den, og kjenn etter om den ikke etterlater en moralsk, kvalm fornemmelse.


Her er altså ei dame som ofte er blitt kalt for landsmoder, tidligere statsminister, ute og beskylder en sittende statsminister for noe så "sjokkerende" som å kanskje ville ha ned aborttallene.

Hvor ute av kurs er ikke vårt moralsk kompass kommet når en kan bruke dette som et slags argument for å så tvil om noens agenda, at den andre ønsker å få ned aborttallene. Ja, du verden, det ville jo vært forferdelig! Like ille at noen faktisk finner å uten å blunke tar i bruk en slik påstand, er det at vi som samfunn er blitt så likegyldig til menneskets verdi i vår tidligste og mest sårbare fase av livet, nemlig som foster, at vi ikke reagerer. Det er som om dette er et valid og akseptert aspekt å diskutere!

Abort er en rettighet så sterk at bare å ymte frampå med tiltak som kan tenke seg å gi større sjanse for å overleve 9 måneder i mors mage om du er tvilling eller har downs syndrom; ja, det er altså å anse som ha en skjult, ond, agenda om lavere aborttall.

Det andre eksemplet er en mor (bare å bruke begreper som mor og/eller familie krever barn som faktisk lever) som skriver om hvordan hun og hennes mann kom til den vanskelige beslutningen å ta livet av sin baby i magen hennes. Det var da rundt 21 uker gammelt og hadde en alvorlig hjerneskade som de fikk vite at kunne føre til alvorlig grad av fysisk og phykisk handikap av forskjellig grad. Valget de så tok var grunnet i kjærlighet for gutten, Sesam, sitt beste:


Vi valgte at de snaue 22 ukene inne i mamma sin mage, der han fløt rundt og bare hadde det deilig - var nok for ham, og at himmelen var et bedre sted for Sesam Rufus fremover.


Uavhengig av den sympatien vi kan kjenne for den tøffe situasjonen denne familien var kommet i, så er dette utsagnet skremmende. Det denne moren sier er altså at siden dette barnet muligens kunne komme til å ha til dels alvorlige kognitive og mentale mangler - dette er i følge henne selv årsaken for valget om å ta en senabort - så er det altså av kjærlighet bedre å ta livet av han og sende han til himmelen.


Dette er ikke noe annet enn et groteskt, forvrengt bilde av hva kjærlighet faktisk er.  


Bibelen lærer oss at den største kjærlighet har den som gir sitt liv for andre, og at dette vises igjen i Kristus som gav sitt liv for sine fiender. Kjærlighet er altså at jeg legger ned noe, ofrer noe for andre. Enhver forelder vet instinktivt at at dette er sant, at en fars eller mors kjærlighet driver en til å gjøre alt en kan for sine barn. Dette uavhengig av om det er friskt eller sykt.

La meg også få poengtere at jeg ikke er ute etter å ta dette paret som beskrev dette i avisen. Det er et valg de har tatt og de vil en dag måtte stå ansvarlig for Gud for det de har gjort. Jeg håper og ber om at de må komme til erkjennelse og vende om før de kommer fram for Han. Men jeg kritiserer høylytt og i tydelige ordelag den ånd som vi som samfunn har sluppet inn i vår kultur, den løgnen som vi kollektivt ser ut til å ha omfavnet, og ikke minst så vil jeg rope ut imot den galskapen som vi ser ta form framfor våre øyne. En av årsakene til at dette får fortsette, er at ofrene i mors mage er tause. De kan ikke høres. Jeg tror dette er en av årsakene til at man insisterer på å drepe det i mors liv; vi er ikke stand til å håndtere realiteten av hva abort faktisk er og hva som skjer med babyen i det øyeblikket.

Men da igjen, jeg trodde heller ikke jeg ville få se at vi som samfunn så snart ville komme til et standpunkt hvor vi omfavner abort som noe nobelt, gjort i kjærlighet, under full erkjennelse av at man faktisk tar livet av sitt eget barn.

Og akkurat det forteller oss om et så dypt mørke i oss at det må få enhver som kaller seg troende, å vende seg til Gud i bønn for vårt land. For vi er sannelig fortapt uten en Guds inngripen. Ingen kultur som dreper sine barn, kan overleve. 

Så hvor ille er det ikke da når vi ikke bare dreper våre babyer, vi til og med forherliger det. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
11 dager siden / 5161 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
22 dager siden / 4766 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 2776 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
27 dager siden / 2330 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
7 dager siden / 1853 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
25 dager siden / 1819 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1803 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
3 dager siden / 1553 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
25 dager siden / 1545 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 1419 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere