Håkon Hovda

Alder: 39
  RSS

Om Håkon

Bor i Ålesund med min nydelige kone Ingrid og sønnene våre David og Jonathan (som begge selvsagt støtter Liverpool). Jeg er selv fotballinteressert og fluefiske er den beste avkoblingen å oppdrive sør for Nordpolen. Engasjerer meg for at Bibelen skal få være vår rettesnor, både for individet og i kirken.

Følgere

Kristnes bruk av begrepet fariseer hindrer debatt

Publisert 4 dager siden - 318 visninger

Den kommer ikke kledd i vide prestekjoler, mørkemenn som uffer seg over barnebarna som går på kino og hører på verdslig musikk, eller onkel Tor som tror at den med tatoveringer ikke kommer til himmelen.

Andreas Hegertun, pastor i pinsebevegelsen, var ute å kritiserte de som kritiserer i en artikkel i Dagen nylig. Hegertun identifiserer disse som mennesker som har vært kristne lenge, men som istedenfor å begynne å ligne på Jesus ble religiøst forstokket. Istedenfor å få Jesu kjærlige blikk på enkeltmennesker, hans generøsitet, varme og tilgivelse. De er slike som bruker mye mer kraft på hva de er mot, enn på hva de er for. Som bruker så mange ord for å forbanne istedenfor å velsigne. Og som konstant leter etter treverk i andres øyne. Hegertun gjenkjenner at vi alle står i fare for å bli slik og han vil så mye heller bruke kreftene [sine] på å bygge opp, istedenfor å rive ned. På å dele nåde istedenfor dommer. På å velsigne istedenfor å forbanne.

Ved første øyekast kan dette se ut som en fin og god oppmuntring til alle kristne om å være trivelige kristne som ikke er negative mot alt mulig, spesielt andre troende. Allikevel, med tanke på nåværende debatt om manglende debatt i pinsebevegelsen angående homofili, så er det nok en dypere hensikt bak dette enn en naiv "kanviikkebareværevenner"-filosofi. Dessuten, uavhengig av motiv og hensikt, så tror jeg at de retoriske grepene som brukes, sier mye om Hegertuns, og mange andre kristnes, oppfattelse av kristne og kritikk.

 
Andreas er en dyktig kommunikator. Han vet hvilke ord og begreper han skal bruke, og hvilke reaksjoner, bilder og følelser disse skaper. I dette innlegget er det først og fremst begrepet fariseer som er det drivende. Men dette er faktisk er bibelsk begrep, en tittel på en gruppe mennesker Jesus konfronterte ofte, men også som vendte seg til Han for råd og svar i åndelige spørsmål til tider. Det fine er derfor at vi kan teste Hegertuns, og de fleste kristnes, begrepsbruk opp mot Bibelen selv. Var fariseerne, som tross alt var et religiøs parti av menn som ønsket å ta sin jødiske tro på alvor, slik Hegertun her beskriver dem? Var dette det Jesus advarte mot når Han kritiserte dem (jepp, også Jesus kritiserte sine tids religiøse og troende)?

 

For det første må vi gjenkjenne at fariseer ikke var et skjellsord i Bibelen. Det var et parti hvor menn som ønsket å leve hellig og rett etter loven, tok del. Derfor hadde de en hel haug med tilleggslover som skulle definere hvordan selve moseloven skulle leves ut i praksis. Jesu kritikk av fariseerne går ikke på deres iver etter å holde loven, men rammer på flere punkter som omhandler deres hjertes innstilling. Du finner dette spesielt i Matteus 23.

 
* De krever mer av andre enn av seg selv.

* De gjør gjerninger for syns skyld - de er opptatt av hvordan de framstår for andre.

* De lever ut en ytre rettferdighet, men deres indre er full av urett.

* De utnytte sin posisjon og sin kunnskap til å dra fordeler av dette på bekostning av de svake og utsatte.

* De er opptatt av de mindre viktige tingene i Ordet framfor de viktigere, så som rettferdighet, barmhjertighet og troskap.

* De leder ikke mennesker til Gud, men vekk fra Gud ved å lære dem sin egen lære, ikke Bibelens.

* De er ikke frelst, men under Guds dom på grunn av alt dette.

 

Nå, det er et viktig poeng som Jesus gjør helt i begynnelsen av avsnittet, og som ofte går oss hus forbi når vi snakker om dette. Han sier: På Moses stol sitter de skriftlærde og fariseerne. Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet. Jesus sier ikke at alt de sier er riktig og godt, noe vi ser av versene som følger. Men det som kommer fra Moses det skal folket ta til seg og holde.

 
Med andre ord så skal du ikke avvise alt de sier fordi du ikke liker hvordan de lever, eller fordi det er sider ved dem som er dårlige. For de forsøker tross alt å lære loven, selv om deres motiver er falske.

 

Som vi kan se er ikke Jesu problem med fariseerne at de er kritiske, negative til samfunnsutviklingen eller at de er for opptatt av Ordet. Nei, det er deres dobbelstandarder, misbruk og manipulering av Ordet for egen vinning, og deres harde hjerter som er essensen av Jesu kritikk av denne gjengen. Underliggende ser vi at loviskhet er det Jesus advarer mot, nemlig troen på at våre gode gjerninger, nevnt i Bibelen eller ikke, gjør oss fortjent til posisjoner i kirken og framfor Gud. Nå det er et langt større problem i dagens kirker, enn kritiske røster er.

 

Jesus advarte sine disipler mot fariseernes surdeig for det ville potensielt forpeste hele deigen. Nå, basert på det vi har sett er fariseernes problem, nemlig loviskhet, så har det ingenting med den bruken Hegertun og veldig mange kristne gjør av begrepet. Istedet er dette etter mitt syn det virkelig store problemet til en majoritet av moderne kirker i dag, ikke minst innenfor pinsebevegelsen. Den kommer ikke kledd i vide prestekjoler, mørkemenn som uffer seg over barnebarna som går på kino og hører på verdslig musikk, eller onkel Tor som tror at den med tatoveringer ikke kommer til himmelen.

 
Nei, i dag kommer det oftere enn sjelden i form av kule, hippe, unge kjendispredikanter som forkynner gode råd og holdninger, kombinert med lojalitet til Guds mann eller kvinne (aka dem selv), og at Gud belønner innsats (innad i kirken selvsagt) og offer (aka pengegaver til kirken og lederen).

 

Om noe, Hegertun, la oss stå sammen for å hindre at våre unge kristne blir fanget inn av dette, bundet til et falskt evangelium som lærer noe annet enn at veien til Guds velsignelse og godhet går via troen på Jesus Kristus. Og at velsignelsen det bringer ikke er noe annet og mer verdifullt enn Jesus selv. I lys av det må vi akseptere, og tørre, ta debatten om hva det er som er evangelium og ikke. Hva som er sannhet og hva som er løgn. Hva som leder mennesker vekk fra Gud hva som drar dem til Han. Om det betyr at noen føler at deres ømme tær blir tråkket på underveis, så er det en liten pris å betale for å forsvare og slåss for den troen som er overgitt oss en gang for alle.

 
Det nye testamentet er fullt av kritikk, refs og formaning, ikke bare gode varme ord om kjærlighet og tilgivelse. Den utfordrer og advarer oss stadig om å holde oss til evangeliet og vekk fra fristelser og synd. Jesus selv kritiserte, så som her, de som lærte falskt og ledet mennesker vekk fra Gud. Hvorfor? Fordi synd og loviskhet er stadig forlokkende på vårt kjøtt og har potensiale til ødelegge troen i den enkelte og i våre kirker. 


La oss derfor slutte å sette stempel på hverandre, noe som bare hindrer åpen, ærlig, bibelsk fundamentert debatt, og heller søke å formane, oppmuntre og trøste hverandre til å tale, vandre og leve evangeliet verdig.

Gå til innlegget

Kampen omkring homofili i kirkene, er kampen om Bibelen

Publisert 7 dager siden - 724 visninger

Så vi står i fare for å være den bibeltro generasjonen som fostrer en den nye generasjonen kristne som for det første ikke skjønner hvorfor de skal holde til sannhetene i Bibelen; og for det andre, kanskje ikke er kristne en gang.

Jeg var vel tretten-fjorten år og var på fisketur med en kompis. Vi skulle hoppe over en grøft med en bekk og forsøke å komme oss til en god fiskeplass. Kompisen min tok fart, satte foten på den gresskledde bakken ved bekken og forsvant! Der han hadde satset hang gresset utover grøftekanten så det var ingenting under. Det var ingen fast grunn å satse på. Utenom det komiske med situasjonen og uttrykket på min venns ansikt i det han forsvant gjennom gresset og ned i bekken, så tror jeg det også illustrerer et problem som mange kirker allerede står i. Men dette kommer jeg tilbake til litt senere.


Da Mark Wootton sitt innlegg kom på trykk i Dagen tidligere denne uken, så gjorde han noe nesten ingen andre pastorer i pinsebevegelsen har gjort på lange tider. Han talte klart og tydelig offentlig om et tema som Anne Gustavsen, redaktør i Korsets Seier, pinsebevegelsens egen avis, etterlyste en vilje til å snakke om, spesielt i kirkene men også er sentralt. Hun advarte om at de vanskelige tingene, deriblant homofili og pornografi, som man ikke turde å samtale og undervise om i kirkene våre, fort kunne bli til "verkebyller".

 
Wootton løftet i denne anledningen fram den enkle, men dog så ofte glemte eller fortrengte sannheten, at slik vi møter disse spørsmålene avslører mye om vårt bibelsyn. Han oppmuntret til en større frimodighet i å holde fast ved og forkynne hva Bibelen sier, men spesielt vår tro på Bibelen som eneste sanne kilde til vår tro og lære. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er ingen vei rundt. Vi må igjen finne tilbake til, og frimodig holde fram, hvorfor vi holder Bibelen for å være Guds Ord og hvorfor dette er så viktig (Sola Scriptura som Luther kalte det). For faktum er at det egentlig ikke dreier seg om homofili.

 
Det står om langt viktigere enn dette. Det står om frelsen selv. 

 

Dette innlegget dreier seg ikke først og fremst om homofili. Alle som har lest litt av det jeg har skrevet før, vet hvor jeg står i saken, så det er ikke der jeg vil fokusere. I stedet vil jeg se på et underliggende problem som jeg tror henger direkte sammen med dette; nemlig bibelsyn. For mens de aller, aller fleste ledere og pastorer i pinsebevegelsen vil bekjenne seg som bibeltro, så innrømmer de at de er redde for hvordan de blir oppfattet om de taler ut. Her er pastor Wootton sin klare tale til etterfølgelse og burde være et forbilde for mange.

For min del vil jeg her løfte fram en side ved forkynnelsen som flere og flere pastorer og forkynnere, både i bedhus og pinsekarismatiske forsamlinger og menigheter, ser ut til å gjøre til sin stategi; de fokuserer på en viss type frukter, de ser etter en viss type resultater som ikke nødvendigvis er bibelske. Følgende er min problemstilling: 


Hva er det ledere i kirkene rundt om generelt, og i pinsebevegelsen spesielt, tror er viktig for å forme Jesus-etterfølgere (eller disipler, som Bibelen kaller det)? Og hva leder dette til? 

 

Knyttet til dette er det vi ofte refererer til som frukter. Bibelen lærer oss at som kristne så skal vi bære visse frukter i vårt liv; det vil si våre liv skal avgi en viss duft. Som kristen, etter som vi modnes og lærer Jesus å kjenne, skal vi begynne å ligne mer på Han. Paulus sa at han ønsket at efeserne skulle være tro mot sannheten i kjærlighet og i alt vokse opp til Han (Ef 4.15). Dette må og burde være enhver kristens leder brennende ønske, noe jeg tror det også er hos de fleste. Man ønsker å se at de under ens ansvar og omsorg blir mer lik Jesus. Man ser etter vekst, etter frukt.   


Men hva skjer om vi leter etter feil frukter? Hva skjer om vi oppnår resultater, men de har strengt tatt lite med det kristne livet å gjøre? Hva gjør det med forkynnelsen, fokuset, undervisningen?

 

For til slutt er Ordets forkynnelse, altså evangeliet, det middelet som Gud har valgt å frelse mennesker ved. Og det er også dette vi modnes ved. Hva forkynnelsen altså dreier seg om er av ytterste viktighet. Så jeg spør igjen: Hvilke frukter ser du etter? For det avgjør hva du vil lære og forkynne. Det vil være avgjørende for hva du som forkynner og leder, eller også legmann/kvinne, vil bruke tid og energi på. Og om du bruker din energi og tid på feil område, til å få fram frukt som ikke er bibelske og bygger sunne, trygge troende som kjenner sin Bibel, da kan man være i fare for å være i den gruppen mennesker som kanskje blir frelst, men må se at verket av ens liv brenner opp og blir til ingenting (1Kor 3.10-15). 


Om du går inn på et møte en søndag morgen, både i bedehusene og pinsekirkene rundt om dette land, så er faren overhengende for at du vil få et budskap som får deg til å le, kanskje gir deg frysninger, og ikke minst gir deg en del gode råd på veien. Men få steder, er jeg redd, vil du bli konfrontert med synd og formant til å omvende deg og forlike med Gud ved Jesus Kristus. Hvorfor? For så mange steder ser man etter feil frukt og de fruktene vil den første kategorien forkynnelse produsere lett. Man praktiserer en kristendom hvor det er de postive, karismatiske, kule, utadvendte og høylytte som løftes fram. Den som har de ytre tegnene på å være et godt menneske og som snakker det rette kristne språket, er de man satser på og gir ansvar og rom.

Men her er problemet. Jeg kjenner mennesker som er langt mer positive og hyggelige enn mange kristne. Allikevel gjør Bibelen det klart at deres gjerninger ikke bringer dem en millimeter nærmere himmelen. Jesus frelser ikke de gode. Han frelser de dårlige, de mislykkede, taperne, de simple, de dumme osv osv. De så mange kirker dessverre i praksis ser ut til å mislike gjennom hva de løfter fram som de gode, kristne livet. Men disse "gode" vi løfter fram, om de ikke er forandret av Jesus selv ved Den Hellige Ånd, og er blitt knust voer sin synd og tilkortkommenhet, så står de i fare for å være like fortapt som en IS-kriger som halshugger kristne.

 

Så hvorfor ser det ut til at så mange forkynnere og ledere allikevel holder til en slik forkynnelse og praksis? Kan det være fordi de selv tror, ubevisst eller bevisst, at kristendom handler om å kunne krysse av på riktig plass i et spørreskjema om abort, homofili og pornografi? At kristendom handler om å ha riktige meninger og holdninger? 


Dessuten tror jeg at det ofte er enklere i det kortere løp å få resultaterer (les vekst) ved å forkynne morsomme, kule prekener basert på selvhjelp og litt innsats. Bibelen kaller dette lovgjerninger. Og mennesker responderer alltid lettere på lovgjerninger enn evangeliet. 

Men hva har dette med ikke å være villig å ta praten om de vanskelige ting å gjøre? Vel, for det første tror jeg at om vi ikke er villig å ta den t den smale stien i kirken, nemlig å la Ordets forkynnelse få konfrontere mennesker ved Den Hellige Ånds overbevisning, da vil man heller ikke gjøre dette på andre nivåer. Fordi man ikke har lært seg å forkynne og samtale om de vanskelige ting i de lokale kirkene, så framstår dette som en trussel mot enhet og ro.

For det andre er det kanskje en naiv forestilling om at dette ikke er et problem i vår egen lokale kirke, eller i vår bevegelse (hva enn det kirkesamfunn det måtte være - det er ikke eksklusivt et fenomen hos pinsebevegelsen, dette). Man vet egentlig ikke for man forkynner det ikke. Det samtales ikke om, for man lever i den vrangforestillingen om at de fruktene vi ser er "kristne frukter", eller bibelske. Men som Anne Gustavsen gjorde det klart, enhver slik sak som man ikke er villig eller tør å samtale om, har potensiale i seg til å bli et stort, helsemessig problem (åndelig sett). 


Akkurat som kompisen min trodde at på grunn av det han så på overflaten gjorde det trygt å satse, på samme måte er jeg redd mange ledere i årene som kommer, kommer til å finne ut at det de har satset på egentlig er en tynn overflate og under er det ingenting som bærer. De tror at fordi de selv holder til Bibelen og har gjort alt de kan for å gjøre kristenlivet å virke tiltalende, spennende og enkelt, og neste generasjon gjerne danser og hopper og syns Jesus og lederne er kule, så vil også disse holde seg til Bibelen. Dessverre så er et ingenting som tilsier at dette er sant. Det er alt for ofte et tomt skall, en tynn overflate som ser kristen ut, men under er det lite fasthet.

 

Så vi står i fare for å være den bibeltro generasjonen som fostrer en den nye generasjonen kristne som for det første ikke skjønner hvorfor de skal holde til sannhetene i Bibelen; og for det andre, kanskje ikke er kristne en gang. For uten Bibelen er der ingen kristen tro eller frelse.

 

 

Kjære brødre og søstre i Jesus. Om vi ikke frimodig kan formidle og hevde Guds klare ord og lære til den neste generasjon, så har vi tapt slaget før det har begynt. Om vi ikke vil tale sant og åpent om hele Guds råd, i kjærlighet, da kan vi ikke bli overasket når våre unge snart vender bibelsk tro ryggen. La oss derfor frimodig forkynne Guds Ord; rent, ærlig og sant. For som Bibelen selv lover oss, at når vi ikke blir trøtte og slitne av å gjøre det gode, så vil vi når tiden er moden, få en høst (Gal 6.9).

 

 

 

 

Gå til innlegget

Om vi tillater staten å gripe inn i dette, vil vi da sette presedens for at staten også kan gripe inn i andre sider ved oppdragelsen som man mener er "usunt" for barnet?

Ida Gorseth Hov, 4. kandidat for Frp i Troms, skrev i dag et innlegg i avisen Framtiden i nord til forsvar for vedtaket gjort på landsmøtet, om å forby omskjæring av guttebarn. Du kan følge denne linken og selv lese hennes innlegg. Her er mitt svar til henne, som jeg også postet i kommentarfeltet under innlegget. 

 

Det er nødt å gå galt når politikere skal bedrive teologi. Her er et sammensurium av medisinske, moralske og teologiske argumenter, iblandet litt menneskerettighets-, konservativistisk og liberalistisk tenkning, som ikke henger sammen. Istedet framstår det som et ovenfra-og-ned vedtak hvor man tegner et bilde av at de som gjør slik mot sine barn er religiøse fanatikere som gjør overgrep på sine barn, både religiøst og fysisk.

Samtidig er hele artikkelen belemret med selvmotsigelser: Siden en stor andel av de som foretar omskjæring ikke gjør det av religiøse årsaker, men heller av kulturelle, tradisjonelle, og ikke minst medisinske årsaker; hvordan tenker Frp å forholde seg til akkurat dette? For det er de som bedriver omskjæring av religiøse motiver de utelukkende er ute etter. Så om man gjør det av medisinske årsaker, eller tradisjonelle og kulturelle (som med dåp), så er det greit? Hva om alle gjorde det av medisinske årsaker? Ville det da være greit? Eller mener Frp at man bør vente til barnet kan bestemme selv, uavhengig av årsak foreldre måtte bringe til bordet?

Videre er det nesten på grensen til parodisk når man snakker om barnets rett til å velge eget livssyn uavhengig av sine foreldre, og rett til å bestemme over egen kropp. INGEN barn i verden under en viss alder er i stand til å ta egne, fornuftige valg om seg selv og sin kropp (vi er vel sjelden det i voksen alder heller, når jeg tenker meg om). Det er derfor vi har foreldre. Det er derfor foreldre også har en jurisk rett og plikt å oppdra sine barn, det også ihenhold til barnekonvensjonen, slik de finner det for godt innenfor gitte lover.

Denne problemstillingen hoppes det glatt bukk over og Frp har herved satt seg selv i førersetet som ridderen for barns rettigheter. De vet bedre enn foreldre, spesielt religiøst motiverte foreldre, hva som er best for barna. Det er en enorm inngripen i familiens rettighet, plikt og frihet til å oppdra sine barn ihenhold til sin overbevisning.

Det finnes ikke noe grunnlag for å hevde at staten evner dette bedre enn foreldrene. Her er problemstillingen som jeg hadde forvevnentet at et konservativt parti som Frp forstod: Om vi tillater staten å gripe inn i dette, vil vi da sette presedens for at staten også kan gripe inn i andre sider ved oppdragelsen som man mener er "usunt" for barnet? Skal man f.eks forby foreldre å gi barn brus i hverdagen? Skal man forby dåp siden dette er et brudd med barnets rett til å velge eget livssyn? Om man åpner opp for slike totalitære prinsipper, så er presedensen lagt for noe vi en dag kan oppdage at vi selv, eller våre barn, er i ferd med å bli ofre for.

Gå til innlegget

Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?

Publisert rundt 1 måned siden - 568 visninger

Hvorfor har vi idag så få ledere blant oss som tør å skille mellom det sanne og det falske? Som tør å stå opp og si: Dette er ikke bra, fordi Bibelen lærer ikke dette!

Da er vi igang igjen. De kristne avisene og nettstedene fylles opp med reklame for festivaler og arrangementer man kan delta på. Den ene etter den andre tilbyr de store, spennende forkynnere både fra innland og utland. Det er ikke måte på hvor mye spennende og livsforvandlende man kan delta på - for Gud vil være der, selvsagt. Heller ikke Han ser ut til å kunne motstå sol, is og hoppeslott. I tillegg er favoritt-lovsangsbandet Hans booket i år. Dette blir sååå rått!

Spøk til side. Festivalsommeren er en ting. Man forsøker å nå så mange som mulig og også ha det gøy sammen slik at hele familien skal trives - I get it. Men det virker som om det holder på å gå fullstendig inflasjon i å skryte på seg å ha de største og mest spektakulære navnene. Ikke misforstå meg; det er forskjell på tjenester og mennesker. Men så mye av den evangeliske kristenheten er blitt så opptatt av tallene på disse stevnene, at man ser ut til å man nesten ukritisk inviterer forkynnere fra fjern og nær ene og alene på det at de har store menigheter, har økonomisk framgang og bruker store ord om sin tjeneste. Veldig store ord. Som selvsagt ikke er mulig å etterprøve i særlig grad.

Så hvorfor inviterer man ukritisk? Hvorfor så opphengt i å få tak i disse store navnene? Vel, en side av dette mistenker jeg å være økonomi. For å få mange til å komme på stevnet eller festivalen så trenger man store navn. For man trenger mange for at det skal gå økonomisk rundt. For det det koster å få tak i disse store navnene. Så derfor trenger man mange deltagere .... Ja, du ser kanskje hvordan denne dansen går. Å leve opp til forventningene fra dagens menneske om stadig å toppe fjorårets happening, er en utakknemlig byrde å bære.

Den andre observasjonen, eller poenget jeg vil gjøre, er følgende: Man ser ut til å bortimot ha mistet evnen og/eller viljen til å skille mellom de som forkynner sant, rett og godt; og de som forkynner et falsk evangelium. Det framstår som om man først og fremst går etter navn og popularitet. Jeg vet jeg generaliserer en smule nå, men hvorfor virker det å være så lite selektiv plukking av forkynnere på bibelsk grunn?

For problemet er helt klart ikke begrenset til satsinger kirkene gjør. Bare ta en titt i din lokale, kristne bokhandel. Bestselgerlisten blant kristen består ofte av forfattere (pastorer for det meste), som i stor grad bør ansees å være falske profeter og som konservative teologer ikke ville tatt i med en tang, engang.

Hvorfor har vi idag så få ledere blant oss som tør å skille mellom det sanne og det falske? Som tør å stå opp og si: Dette er ikke bra, fordi Bibelen lærer ikke dette! Hvor er de evangeliske lederne som tør å ta et oppgjør, både innen sine egne og andres bevegelser, fordi vi alle tross alt tilhører Jesus og er en del av Hans legeme? Jeg tenker at i dette ligger det et grunnleggende område som kristne ledere har grovt sviktet i flere år, nemlig disippelgjøring.

I Matteus 28 finner vi den kjente misjonsbefalingen, hvor Jesus sier
Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler:

Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det Jeg har befalt dere. Og se, Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.


Her følger noen refleksjoner knyttet til Jesu befaling.
* Grunnen til å gjøre disipler er fordi Jesus har all makt.
* Disippelgjøring skjer gjennom: a) dåpen (overgivelse til Gud og kirken); b) undervisning om hva Jesus har sagt og gjort; og c) kirketukt - forventning om at de lever i henhold til hva Jesus befalte.
* Jesu løfte om å være med oss er knyttet til denne befalingen.

Dette fordrer noen spørsmål. Om vi ikke gjør disipler, altså fører mennesker til overgivelse til Jesus og kirkens fellesskap, og lærer mennesker å holde Hans ord; hvordan kan vi forvente Jesu nærvær blant oss? Og om Jesus ikke er nær, og vi ikke gjør Hans befaling; hvordan kan vi lære andre å skille rett mellom evangelium og løgn? Mellom det ekte og uekte?

Så hva gjør så mange ledere? De drives av et ønske om å se vekst. Om å lykkes. Når man ikke lykkes, så ser man på hva det er man gjør feil, for det er selvsagt ikke Guds feil. Så man ender med å forandre på ting. Så som kirken. Forkynnelsen. Sangen. Bønnen. Liturgien. Og få nå mennesker på scenen som er kule, spennende, relevante. Som forteller spennende historier. Utrolige vitnesbyrd. Gjør at vi føler oss vel. Eller kanskje gjør at vi føler oss elendige, og derfor føler oss vel fordi vi er så flinke å føle oss elendige.

Uansett hva det er, det bygger ikke på Guds Ord.

Jeg tror ikke det nødvendigvis er ett enkelt svar på dette, men noe av grunnen tror jeg er at vi ikke lenger forstår hvordan vi skal skjelne, noe som avslører en enorm åndsfattigdom.

For det første er Åndens rikdom uløselig knyttet sammen med forkynnelsen av evangeliet, ikke mirakler, tegn og under. Den Hellige Ånd velsigner den rene proklamasjonen av Jesus, død og korsfestet for våre synder (Apg 1.8, 1Kor 1.17-18). Forkynnerens hovedoppgave framfor noe annet er å være en såmann av evangeliet (Mark 4.14). Den leder som altså ikke gjør dette til sin prioritet, enten å så eller vanne, innenfor de begrensningene hans og hennes posisjon og tjeneste setter, og i henhold til det mål av tro han eller hun har mottatt, leder altså ikke slik Jesus selv forskriver for oss.

For det andre lærer Jesus oss i Markus 4 at kraften til skjelne mellom det som er rett og galt, det som bringer oss til omvendelse og gir tilgivelse, er hvordan vi responderer på Guds Ord. Det er fire typer mennesker i denne lignelsen. I tre av gruppene får evangeliet ingen rot. De hører, tar imot med glede, rekker opp hånden og blir med i smågrupper og aktiviteter. Men i deres hjerte får Ordet ikke slå rot så det skaper forandring. Istedet gir de etter for press fra verden, samfunnet, kulturen. De lar bekymringer og press, både indre og ytre, både fra andre "kristne" og verden utenfor, stjele og ødelegge for at evangeliet får skape forandring i deres liv. Så de forblir kanskje blant oss, kanskje som aktive kirkegjengere, men de er ikke virkelig frelst.

Den siste gruppen som hører evangeliet tar imot det i god jord og det finner plass til dype røtter. De bærer frukt, noe mindre enn andre. Men alle bærer frukt, selv når det ikke alltid er like synlig.

I stedet for disipler har vi følgere og fans. De kommer til kirken for events, happenings og opplevelser. Hvert møte og konferanse er istedet en hype som er formet for å skape følelser så man skal få en manipulert opplevelse Gud. Men faktum er at om ikke Ordet blir forkynt, så er det ikke et reelt gudsnærvær. Uten at det skjer disippelgjøring gjennom forkynnelsen og overgivelse til Ordet, så er heller ikke Den Hellige Ånd i det.

Alt som altså stjeler tid og plass på bekostning av Ordet, er en fiende av evangeliet og vil derfor ikke være en åpenbaring av Den Hellige Ånds kraft, men noe annet.

Men hva så med fruktene som Jesus sier skal kjennetegne den som tar imot Guds Ord i et godt hjerte? Er ikke tegn og under slike frukter? Det enkle svaret er egentlig nei. I Matteus 7.15-23 advarer Jesus oss mot akkurat dette. Det vil være mennesker, sier Han, som vil ha store tjenester og mange følgere, som vil peke på sine gjerninger som bevis for at Gud velsigner dem. Allikevel vil de få høre disse de meste forferdelige ord fra Herrens egen munn:

Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet.

Det er to typer frukter Bibelen snakker om. Den første er fruktene det å lytte til og lese Bibelen skal bringe i vårt liv. Det er frukter som at 13 år gamle Ole Petter leser i sin Bibel i Efeserbrevet 6.1-2 at de unge skal være lydige mot sine foreldre, og skal hedre din far og din mor; så han bestemmer seg for å klippe gresset hver lørdag og komme hjem på tida. Det er frukter som at Torill ikke deltar i baksnakking av sjefen, men forsvarer han, fordi hun har lest i 1Tim 6.1 at tjenere skal holde sin herrer verdige til all ære, slik at Guds navn og læren ikke blir spottet. Dette er frukter av at Jesu Ord får bo rikelig iblant oss (Kol 3.16).

Det er hva Bibelen beskriver som å tenne et lys og sette det fram. Det er å gi noen et glass vann for Hans skyld. Det er det som er å være en disippel av Jesus i hverdagen.

De andre fruktene er de fruktene som vi kan teste den som forkynner på. Det finnes faktisk kun en test, så det er egentlig veldig enkelt. De fruktene vi ikke kan stole på er nevnt ovenfor. Det er de som skryter av det de får til for Jesus. De som setter sin tjeneste og sine gjerninger fram på en pidestall så du skal gi dem ære og penger. De forteller gjerne om sine eskapader og utrolige overgivelse, men har lite plass til forkynnelsen av apostlenes lære.

De virkelig fruktene som vi skal teste dem på er så utrolig enkel at mange rett og slett nekte å tro det er sant. Nemlig om deres forkynnelse er i samsvar med Guds Ord.

Jesus gjør dette klart for oss i samme kapittelet som Han advarer mot å se på fruktene vi så gjerne ser til; sterke gjerninger, "store" tjenester etc. Dette sammenligner Jesus med den som bygger huset på sand (gode gjerninger). Det vil ikke stå seg. Mens den som lever og forkynner i henhold til Hans Ord, er som den som bygger huset på Klippen - nemlig Jesus og Hans Ord (Matt 7.24-29).

Så tilbake til hva jeg begynte med. Hvorfor evner vi ikke å skjelne mellom det sanne evangeliet og det falske? Jeg vil foreslå for deg, basert på det jeg har beskrevet her, at det er fordi vi ikke er disipler av Jesus, men av oss selv.

Jeg vil derfor oppmuntre deg som trofast holder fast ved Guds Ord og som kanskje opplever å se lite frukt i ditt liv. Som med sennepsfrøet i (Mark 4.30). Det ser kanskje ubetydelig ut dag en eller to. Kanskje det ser ubetydelig ut i flere år. Men Guds løfte står fast. Om du sår evangeliet og vanner det i trofasthet til Gud, så vil det en dag bære rik frukt og bli synlig. Og akkurat som det at unge Kåre gir setet sitt på bussen til en gammel dame, forlater venneflokken når de setter seg for å se en film som krasjer med evangeliet, eller som velger å holde hviledagen hellig - ser ut som en liten og ubetydelig ting i det store bildet, så vitner det om en kraft på innsiden av han som kommer fra Den Hellige Ånd og har i seg potensiale til å bli noe utrolig flott og vakkert som vil påvirke mange liv (se vers 32).

Som et siste punkt vil jeg nevne en annen test som jeg tror Jesus indirekte gir oss i Matteus 7. Det er å finne i vers 16:
På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler?
Hva skjer om du forsøker å plukke borti torner og tistler? Du får en reaksjon. De reagerer på din berøring som om du er en trussel. Gjennom erfaring kan jeg skrive under på at dette skjer gang etter gang når du stiller kritiske spørsmål eller er "negativ" til disse forkynner eller gjør. De tar det personlig og reagerer med å angripe deg som om du er en fiende av det gode. Alle som plukker borti dem reagerer de på som om de vil dem vondt. Slike mennesker tjener ikke Gud, men sine egne ambisjoner. De forkynner rett ut av gudsfrykt gir stor vinning (helse og framgang), og det er også dette som driver dem (1Tim 6.3-5).

Når du så stiller spørsmål ved dette, så truer du deres ambisjoner og avslører deres jag etter tom vinning.

Derfor er det Bibelen oppmuntrer oss til å være slike som ikke lar oss lure, men heller være våkne, frimodige og åndelig kritiske, som jødene i Berøa: 

Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte. - Apg 17.11

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
10 minutter siden / 99 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
19 minutter siden / 4406 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Et gudsbevis?
39 minutter siden / 1160 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Et gudsbevis?
41 minutter siden / 1160 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 1 time siden / 4406 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Ikke bare hvitt
rundt 1 time siden / 196 visninger
Anders Helge Myhren kommenterte på
Israels Hus og noen hedninger
rundt 1 time siden / 311 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 1 time siden / 4406 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Israels Hus og noen hedninger
rundt 2 timer siden / 311 visninger
Anders Helge Myhren kommenterte på
Israels Hus og noen hedninger
rundt 2 timer siden / 311 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 2 timer siden / 4406 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Et gudsbevis?
rundt 3 timer siden / 1160 visninger
Les flere