Håkon Hovda

Alder: 38
  RSS

Om Håkon

Bor i Ålesund med min nydelige kone Ingrid og sønnene våre David og Jonathan (som begge selvsagt støtter Liverpool). Jeg er selv fotballinteressert og fluefiske er den beste avkoblingen å oppdrive sør for Nordpolen. Engasjerer meg for at Bibelen skal få være vår rettesnor, både for individet og i kirken.

Følgere

Vår frie vilje, eller Guds?

Publisert 6 dager siden - 914 visninger

Om det er kun mennesket som får sin vilje, så gjøres Gud til en fange av "skjebnen".

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter Sin frie vilje.- Rom 8.28

For litt siden re-postet jeg et bilde på Facebook med et sleivspark til de som løfter fram den frie vilje som det avgjørende momentet for det frelsesverket de har blitt gitt ved troen på Jesus Kristus. Selv om dette er et bilde som formidler en sannhet med humor, så er det en dypere sannhet som ligger bak det, nemlig at veldig mange av historiene og vitnesbyrdene i Bibelen om mennesker som blir frelst, har veldig lite med mennesket frie vilje å gjøre, og derfor også fritt og selvstendig valg. I stedet ser vi gang på gang hvordan Gud griper tak i mennesket, både gjennom mirakler (så som helbredelser og overnaturlige hendelser), og gjennom mer naturlige hendelser og virkemidler (så som ved forkynnelsen av evangeliet). Felles for begge disse metodene, er at mennesket får en dyp overbevisning, gitt av Den Hellige Ånd, om behovet for omvendelse fra synd, og til Gud. Men hele veien er trykket på at det er Gud som i Sin store kjærlighet, etter Sin frie vilje, velger å frelse mennesker. Om Johannes døperen står det til og med at han var fylt av Den Hellige Ånd fra før han ble født. Det betyr at Gud allerede hadde gjort han til Sin tjener, uavhengig av hvordan han måtte føle om saken, til og med før han hadde noen mulighet å reflektere over saken. Likeens ser vi at Gud i andre tilfeller igjen, tillot at mennesker ble forherdet i sitt hjerte, så de ikke skulle vende om til Han og bli frelst (som med Farao, Judas og stordelen av jødene - se Rom 9).

Etter som jeg selv har reflektert og tenkt over dette i lys av min egen erfaring av frelsen, så har jeg skjønt hvor lite jeg egentlig hadde å si for nettopp dette. Det var Gud som kalte og dro på meg. Det var Han som overbeviste meg om synd i mitt liv (og fortsatt gjør det). Det var Han som ikke lot meg stikke av når jeg ville det, men lot meg se hvor tomt og meningsløst livet mitt var uten Han. Det var Han som dro meg til Seg, gang på gang (og fortsatt gjør det).

I lys av Bibelens historier og vitnesbyrd om akkurat dette, ikke minst Romerne 8.28 sitert ovenfor, så trenger vi å stille oss selv ett enkelt spørsmål:

Hvem får sin vilje?

Jeg vil foreslå at svaret er kanskje mer skremmende og herligere enn vi kanskje tror. La meg forsøke å se litt på alternativene: Om det er kun Gud som får Sin vilje, så betyr det at Gud dømmer mennesker til fortapelse eller frelse uten at de kan gjøre noe med det. De blir som brikker i et stort, kosmisk spill å regne, noe som gjør Gud ganske så skremmende og kynisk (mildt sagt). På dette punktet mener jeg at ateistene har ett godt poeng.

Om det er kun mennesket som får sin vilje, så gjøres Gud til en fange av "skjebnen". Han gjøres til vår tjener og gir oss det vi vil ha, uavhengig av om dette går på tvers av Hans vilje. Noen ganger lykkes Han med å dra og lokke mennesker til Seg, andre ganger feiler Han. Det betyr at Jesu verk på Golgata faktisk bare er delvis vellykket i realiteten av at mange vender Gud ryggen. I teorien betyr det også at Gud kunne feilet fullstendig med hele Sin plan, fordi mennesket var fri til å velge annerledes enn det som var Guds vilje og intensjon.

Det siste alternativet, så langt som jeg kan se, er at både Gud og mennesket får sin vilje. Både de som går fortapt og de som blir frelst får det slik de vil, men også Gud får det slik Han vil, fordi Han er i kontroll og leder oss, det vil si de som blir frelst, til det punkt hvor vår vilje er å gjøre Hans vilje. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg av hele min forstand ønsket å kjenne Jesus og ta imot frelsen fra Han den dagen Han møtte meg. Jeg ønsket ikke noe annet mer. Men på samme måte som den som sulter har et valg om han vil spise eller dø, slik hadde jeg et valg om å ta imot det Jesus så nådefullt stilte fram for meg den dagen. Det er et valg som i realiteten bare har en utvei og det er Guds vei. Og det er ikke noe annet den fortapte stakkar kan gjør enn å kaste seg til bakken og gi seg over til Han som er Herre og Frelser.

Hva så med de som går fortapt? De får også sin vilje. De har hørt evangeliet blitt forkynt, men valgt å vende Gud ryggen. Romerne 1 gjør det klart at hele skapelsen og historien vitner om Gud, men de velger allikevel å ikke bøye seg for Han, men istedet gjør de opprør. Så Gud overgir dem til deres egne lyster og lar dem få det slik de vil.

Faktum er at på den siste dag er det veldig mange som vil få det de ikke fortjener. Men det er ikke de som går fortapt i sin synd og opprør, men de som har tatt imot frelsen i Jesus Kristus ved troen på Han. De som får det de fortjener, er de som valgte å ikke ta imot da de ble kalt til omvendelse. Derfor, både mennesket og Gud får det slik de vil til slutt.

Men i alt dette er det egentlig kun en som har virkelig fri vilje, og det er Gud. Hvorfor? Fordi Han er Skaperen av alt. Vår "frie" vilje strekker seg kun så langt som det mulig innenfor de rammer som Skaperen selv har satt. Bibelen lærer oss at det innbefatter til og med antallet dager vi får på denne jorden. Men dette kan du selv tenke over og gjøre deg opp en mening, når du leser for eksempel Salme 139.


Dette er ikke et særlig dyptgående eller utfyllende innlegg om fri vilje og Guds suverenitet over Sitt skaperverk, men heller et innspill for å skape ettertanke og refleksjon rundt et viktig spørsmål som får følger for så mange aspekter av vår tro, spesielt i relasjon til frelsen og Gud selv.

Gå til innlegget

Vi kan, bør og skal, formidle evangeliet hvor vi får mulighet til dette, men det er fortsatt Den Hellige Ånds oppgave, ikke vår, å overbevise verden om synd, rettferdighet og dom

Any dead fish can follow the stream. It takes a live fish to swim against it. - Alistair Begg.

I mitt forrige innlegg om temaet, forsøkte jeg å gi noen tips basert på egne erfaringer til hvordan vi bør møte og samtale med andre kristne, som syns det er vanskelig å forsvare Bibelens syn på homofili. I denne vil jeg si noe om hvordan jeg tenker at vi kan møte mennesker som ikke deler vår tro, spesielt relatert til dette tema.

Temaet fordrer at vi forstår at det i det minste er to dimensjoner til dette. Den ene er hvordan vi møter dette i våre relasjoner og i samtaler med mennesker rundt oss. Det andre er den større debatten som pågår i vårt samfunn i dag. Jeg vil først si tre ting om hvordan vi kan snakke om dette (og synd generelt) i møte med venner, kolleger, familie etc. I den andre delen vil jeg si litt om det prinsipielle i debatten som foregår rundt oss, og som vi bør ta del i alt etter som vi har mulighet og har tro for.

For det første, i møte med andre mennesker i vår hverdag, må vi som kristne og bibeltro, være særlig bevisst tre ting: Våre hjerter, den andres situasjon og Guds Ord.

1. Om ditt hjertets motiver er feil, så vil du fort oppleves som hard og dømmende. Vi bør ikke møte våre medmennesker som en dommer stående ovenfor en lovbrytere, men som en vennlig lege som ønsker inderlig at pasienten hans skal ta imot medisinen han vet kan hjelpe. Siden vi vet at vi selv har mottatt, og stadig mottar, medisinen i evangeliet, nemlig Jesu Kristi nåde; nettopp derfor skylder også vi å vise godhet og nåde til mennesker rundt oss.
Slik Herren selv lærte oss å be, slik bør vi også etterstrebe å møte mennesker: Forlat oss vår skyld, slik vi også forlater våre skyldnere. Dette er ikke bare at vi tilgir andre deres overtredelser mot oss, men også at vi etterstreber å implementere den kjærlighet og barmhjertighet som vi selv er blitt til del. For, som Paulus sier, så er det ikke frykten for Gud som leder til frelse, men det er møtet med Guds godhet (Rom 2.4).

2. Mennesker er ofte i en prosess, de er på vandring. Og på denne vandringen er det forskjellig hva vi trenger å høre. Om du har vært i en bilulykke, så ønsker du ikke å ta stilling til asylpolitikken til Sylvi Listhaug. Eller om du har mistet en nær venn, så er ikke diskusjonen om hvor den nye bomringen skal stå, det som opptar deg. Som kristne trenger vi å bry oss om de vi samtaler med. Vi trenger å se hvor de er i livet. Og framfor alt må vi lytte. Jakob sier det klart og tydelig at vi skal være snar til å høre sen til å tale (Jak 1.19a). Min erfaring er at om vi lytter mer enn vi forsøker å komme med gode råd og "rett lære", så vil også mennesker være mer villig og interessert å høre hva vi har å si.

3. Og til slutt, som en overdekkende paraply, så trenger alt vi gjør og sier være motivert og ledet ut fra Bibelen. Hvorfor? Nettopp fordi Bibelen er den som lærer oss å møte mennesker med omsorg og kjærlighet. Det er Bibelen som lærer oss å lytte før vi snakker og ikke påtvinge andre den sannheten vi ønsker å formidle. Den lærer oss at Jesus kom med nåden og sannheten (Joh 1.17). Begge deler må være til stede i vår formidling av Guds Ords sannhet.

La meg avslutte denne delen med å si at som kristen er ikke min og din oppgave å fortelle ikke-troende om hva som er galt med deres liv. Vi kan, bør og skal, formidle evangeliet hvor vi får mulighet til dette, men det er fortsatt Den Hellige Ånds oppgave, ikke vår, å overbevise verden om synd, rettferdighet og dom (Joh 16.8). Men Den Hellige Ånd bruker våre ord og liv til å overbevise mennesker vi er i kontakt med. Det er ikke likegyldig hvordan vi snakker. Det er ikke likegyldig hvordan vi lever. Vi er Jesu vitner, Hans legeme, her på jorden. Derfor må vi etterstrebe å lære fra Han, apostlene og kristne som har levd tett på Herren og som vi har arvet så mye fra.

Når det gjelder den generelle debatten om dette i samfunnet, så er spørsmålet: Er det lenger noen grunn til at vi kristne bør kjempe imot såkalt homofilt ekteskap? Ja, på generelt grunnlag, så definitivt. Har ikke Bibelen noe å lære oss om hva som er best for oss som samfunn? Hva som er best for barna? Selv om våre argumenter på dette feltet ikke teologiske, så må de for den kristne være drevet av en dyp, teologisk overbevisning om at hva Bibelen lærer oss er til det beste for oss alle. Om vi er lys og salt i verden, så må vi også la dette komme i kontakt med samfunnet rundt oss. Salt er verdiløst om det ikke konserverer eller sette smak til maten. Lys er meningsløst om det ikke lyser opp for noen (Matt 5). Derfor trenger vi å tenke over disse spørsmålene, ikke bare i relasjon til våre venner og familier, men også i relasjon til storsamfunnet.
Hvordan tenker vi at det er best for vårt samfunn å organisere familien? Og enda mer konkret: Hva er best for våre barn? Er det likegyldig om de vokser opp med sine biologiske foreldre, eller andre bare de får kjærlighet (noe som åpner opp en sluse av problemstillinger som i bunn og grunn er nesten prinsipielt håpløse å begrense gitt at kjærlighet er en abstrakt, subjektiv størrelse, mens det biologiske ikke er det)? I det større bildet er det også et spørsmål om kjønnenes unike verdi i kraft av seg selv, som aldri kan erstattes av den andre. Er det likegyldig om det er mor eller far som oppdrar?
Jeg hører ofte at det er opp til hver enkelt hva han eller hun vil gjøre, så lenge en ikke skader andre (Kardemommeloven). Men faktum er at vi er alle en del av hva vi kaller "samfunnet". Vi er alle i kontakt med andre. Våre valg, våre liv, uavhengig av hvordan vi selv oppfatter det, skubber borti andre og skaper bølger i vannskorpen. Vi forstyrrer og blir forstyrret av mennesker rundt oss daglig. Og angående "homofili-debatten" er dette like tydelig som dagen. I skolene i de forskjellige fagene, i familiestrukturer, juridiske rettigheter og ansvar, begrepsdefinisjoner og språk etc. Derfor trenger vi også å tenke over, reflektere og sette oss inn i saker som er aktuelle, istedet for å være feige, stikke hodet i sanden og late som om det ikke angår oss. Da svikter vi som salt og lys i verden.

(Om du ønsker konkrete fakta, forskning og også gode argumenter, så er morfarbarn.no en god side å begynne).

Kanskje du er mest fristet å gjemme deg unna i et skap, å unngå de ubehagelige spørsmålene, de kleine samtalene, så kan du selvsagt gjøre det. Men her er en utfordring du ikke kan overse: Dine barn vil ikke klare å gjemme seg. Enda mindre dine barnebarn. Om du ikke har vært villig å tenke over disse ting og snakke med dine barn om det - både hva angår den teologiske biten, og den politiske og samfunsmessige; ja, da vil de stå på en sandgrunn og være dårlig forberedt. De vil raskt ende med enten fordommer og tom, hard religiøsitet (de har standpunkt fordi de andre i ungdomsmiljøet de går i har det samme standpunktet), eller som en forvirret og sviktende troende som bygger huset på sand, hvor så snart litt motstand kommer, så raser huset sammen. (Matt 7.26-27). Vi som kristne foreldre og besteforeldre har da grovt sviktet vårt kall til å oppdra våre barn i troen som har kraft til å frelse dem på den siste dagen.

Vet du hva som er den edruelige sannheten i Jesus lignelse: Hele huset raser sammen, ikke bare en del. Du kan ikke skille ut en enkelt del av huset og si at det ikke er så viktig med grunnen, stenderverket, isolasjonen etc i denne delen av huset. Når (ikke om) stormen kommer, da vil denne delen falle og dra resten med seg.

Men her der løftet og gleden; den som bygger på Jesu ord, og lærer sine barn det samme, han og hun vil oppleve å se at ikke bare vil Gud være trofast og bevare en selv til den dagen vi står framfor Han, men også hele din familie vil stå der med deg.

Gå til innlegget

Om du plukker ut Bibelen som troverdig og guddommelig, så ramler hele troen sammen og det er ingen samtale vi kan ha lenger om det ene eller det andre basert på vår tro.

Ingen går fortapt på grunn av at de er homofil, mer enn noen kommer til himmelen fordi de er heterofil. - Tim Keller.

Igjen løftes kristnes forhold til mennesker som identifiserer seg som homofile, opp på agendaen. Den norske kirkes (Dnk) Kirkemøtet, Dnk's viktigste organ, vedtok å innføre en ny ekteskapsliturgi (lære), som er såkalt kjønnsnøytral. Jeg skal ikke si så mye om dette her og nå, men tenkte at det helt sikkert er de av dere som leser på bloggen min, som ville finne det nyttig med noen velmente råd om hvordan vi bør møte mennesker med et annet syn i akkurat dette spørsmålet, enn det vi finner i Bibelen.

Jeg tror at vi som kristne for det første må forholde oss til to kategorier mennesker (noe de fleste av oss gjør). Det er troende og ikke-troende: altså de som bekjenner seg som tilhørende Jesus og som kristen, og de som ikke vil identifisere seg som dette. I dette innlegget vil jeg fokusere på hvordan vi samtaler med andre kristne som kanskje er uenig med oss, om dette. Så under følger egentlig kun ett råd, eller poeng om du vil, om hvordan vi bør møte folk som kaller seg kristen, men har problemer med å forholde seg til akkurat dette punktet. Til slutt følger tre grunntanker, eller hovedlinjer jeg følger, når jeg snakker og diskuterer dette med andre.

Det virker kanskje merkelig å skulle gi råd til troende om hvordan vi som troende bør snakke om grunnleggende sannheter i Bibelen til andre troende. Men faktum er at kristenheten er delt i dette spørsmålet. Riktignok er det en enorm majoritet på verdensbasis som står for det konservative, bibelske synet, men i vesten er det allikevel et stadig sterkere press på dette feltet fra kristnes egne rekker. Så hvordan bør vi som da ønsker å forholde oss til de bibelske tekstene snakke med andre troende om dette?

Er Bibelen styrende for oss kristne?
Vel, siden det er få som kaller seg kristen som ikke vet at Bibelen er negativ til homofil sex, så er det egentlige spørsmålet i bunn og grunn om Bibelen skal ha det siste ord i saken. Du kan med god samvittighet droppe alle spørsmål om homofili, og hoppe rett til hjertet av saken, nemlig Bibelens autoritet. Om jeg tror at Bibelen er Guds Ord og skal ha det siste ordet i mitt liv, selv om jeg ikke alltid forstår, så er saken avgjort: Jeg kan ikke velsigne noen ordning eller handling som strider mot Guds klare påbud og regulering. Det innbefatter all seksuell aktivitet utenfor ekteskapets rammer.


Om du derimot samtaler med en som ikke vil holde til at Bibelen er Guds Ord i helhet og detalj, og derfor har siste ord, da trenger du å gjøre en god jobb i å sette deg inn i noen viktige skriftsteder som viser at Bibelen selv omtaler seg slik (se f.eks 2Tit 3.15-16), men også ved David (se f.eks Sal 1 eller 119), profetene (se f.eks 2Pet 1.21), Jesus (se f.eks Luk 24.44, Joh 10.35), og apostlene (se f.eks Ef 2.20 og 2Pet 3.15-16).

I tillegg til å kjenne viktige bibelske tekster om Bibelens autoritet, så bør vi også kunne underbygge dette med gode argumenter. For det første, grunnlaget for hele vår tro bygger på en kilde og det er Bibelen.
Om du plukker ut Bibelen som troverdig og guddommelig, så ramler hele troen sammen og det er ingen samtale vi kan ha lenger om det ene eller det andre basert på vår tro. Da blir dine meninger og tolkninger om bibelens tekster like gode som mine og vi har kun en subjektiv meningsutveksling. Jeg har skrevet ganske mye om dette tidligere. Gå til bloggen min og søk på "Bibelen" øverst til høyre, så får du opp flere innlegg der du kan lese om dette tema.

La meg til slutt bare få gi ett par grunnleggende tanker som har hjulpet meg mye, om hva enhver kristen bør ha i hodet når han eller hun samtaler med noen om seksualitet og legning, uavhengig av om den du prater med er troende kristen eller ikke.

1. Gud er god
Hva enn Gud ber oss om å gjøre eller ikke gjøre i Sitt Ord, så gjør Han det utav Sin store kjærlighet. Selv om vi ikke kan se den direkte skaden av det Bibelen kaller synd, så betyr ikke dette at der ikke er skadelig, både åndelig og fysisk. Du kan selv finne nok av dokumenterte eksempler på fysiske og psykiske plager mange som lever i dette erfarer. Men det du kan være sikker på, er at all synd fører til tap og skade i vårt forhold til Gud og mennesker. Adam og Eva skjønte ikke at det å spise av frukten skulle føre til slike konsekvenser. Alt de visste var at Gud hadde sagt klart og tydelig at det var forbudt. Om så noen kommer til deg og sier at det ikke følger noe negativt med å bryte Guds bud, faktisk følger det med goder, da kan du vite at røste du hører, enten det er i ditt hode eller fra et annet menneske, ikke er Guds røst, men djevelens.

2. Gud lar ingen bli prøvd over evne
Enhver av oss blir prøvd og fristet i livet på forskjellige områder. Men Guds løfte til oss i Sitt Ord er at ingen blir fristet eller prøvd over det han eller hun kan tåle (1Kor 10.13). Det betyr at vi vil bli fristet og prøvd, og også så sterkt at vi føler kanskje vi ikke kan klare det. Allikevel vil Han ikke svikte oss eller forlate oss. Heller ikke forakter Han oss i vår kamper med fristelser og prøvelser, for Han selv har blitt fristet i alle ting, men er uten synd.
Derfor skal heller ikke du og jeg forakte mennesker som sliter med andre fristelser og prøvelser enn de vi selv sliter med, som om de er svakere enn oss, eller mindre velsignet og elsket av Gud. Nei, vi skal vise medfølelse og omsorg og gi oppmuntring og trøst, ikke tillatelse til å gi etter. Heller ikke skal vi anse andres prøvelser og fristelser (så som homofili) som noe unikt og spesielt som trenger spesialbehandling. Vi er, når alt kommer til alt, i samme båt. Vi er alle mennesker som strever på vei til det samme målet og som trenger hjelp og styrke til å holde ut fristelsene og prøvelsene vi møter underveis.

3. Kjærlighet og sannhet er uløselig knyttet sammen
Noen ser ut til å tro at kjærlighet trumfer alt. Dette er ett av de tynneste og simpleste argumentene du vil møte på og viser stor mangel på forståelse av både hva kjærlighet er, og hva Bibelen sier om kjærlighet. "Størst av alt er kjærligheten", siterer de, uten hensyn til hvilken kjærlighet det snakkes om. Men akkurat det kan vi la ligge for nå, for det enkle faktum er at der er ingen ekte kjærlighet utenfor sannheten, som altså er uløselig knyttet til Guds Ord. Man bør også stille spørsmålet: "Hva med kjærlighet til Gud"? Eller
Men det gjelder ikke bare "de", men også oss. Hva driver oss i samtale med våre venner (og uvenner)? Er det motivasjonen av å ha rett og vinne, eller er det et reelt ønske og bønn om at deres sinn må bli opplyst og deres hjerte omvendt til Gud igjen? Alt for ofte har jeg, og gjør fortsatt må jeg innrømme, gått i fellen av et ønske om å vinne debatten, mens jeg glemmer menneskene på den andre siden. Jesus døde også for dem og elsker dem like høyt som meg. Derfor, siden Jesus har elsket meg slik, så skylder også jeg å elske andre (1Joh 4.10-11).

 

Håper dette kan være nyttig for noen. Kanskje du har egne erfaringer som du kan dele? Det mottas med takk. 

 

Om du vil lese innlegget i sin helhet, så kan du går til bloggen min, Solus Christus. Der finner du flere artikler og innlegg om forskjellige tema. 

Gå til innlegget

Kirkemøtets vedtak; en stor mulighet

Publisert 20 dager siden - 269 visninger

Vi som bibeltro kristne har nå en unik mulighet å igjen løfte fram sannhetene som reformatorene gjorde for 500 år siden, og som var drivende for reformasjonen

I går vedtok kirkemøtet i Den norske kirke (Dnk) altså å innføre den nye ekteskapsliturgien i kirken. Jeg regner med alle har fått det med seg at det betyr at Dnk dermed har formelt vedtatt en ny lære om ekteskapet som er blitt utformet i en liturgi for ekteskapsinngåelse mellom mann og mann, kvinne og kvinne, eller mann og kvinne. Det betyr at man ikke lenger kunne bruke noen av de tekstene som faktisk omtaler ekteskapet og tilhørende samliv i Bibelen, men i stedet har måttet være kreativ og bruke tekster som faktisk ikke handler om dette og fortolket dem slik at de nå passer til formålet. Om jeg har forstått vår kirkehistorie korrekt, så er dette første gang at man har vedtatt en lære som alle faktisk er inneforstått med ikke samstemmer med Bibelen på dette området.

Men siden det nå er mange som skriver gode, saklige artikler og blogger om hvorfor dette er uhyre alvorlig for Dnk, og kirken generelt, så tenkte jeg at det kan være godt å minne oss på et par viktige, positive ting som kan komme ut av dette.

 

1. Kirken kan reformeres

For det første, kirken er ikke en organisasjon. Den er en organisme. Bibelen omtaler de kristne i fellesskap som Jesu brud. Dette skjer ved Den Hellige Ånd, ikke ved organisering. Kirkens liturgi, det vil si lære, er et uttrykk for hva dette fellesskapet tror og består i. Om denne læren ikke i samsvar med hva Bibelen lærer, så er den heller ikke Kirken, altså fellesskapet av alle som tro verden over.
   Gjennom det vedtaket som kirkemøtet nå har gjort så har Dnk i praksis tatt et stort steg vekk fra å være det Jesus og apostlene forkynte at kirken skulle være. Luther sa, noe også Dnk har bekjent seg til, at kirken er der hvor Ordet (evangeliet) forkynnes rent og sakramentene (nattverd og dåp) formidles rett. Det er etterhvert vanskelig å gjenkjenne dette i Dnk.
   Vi som bibeltro kristne har nå en unik mulighet å igjen løfte fram sannhetene som reformatorene gjorde for 500 år siden, og som var drivende for reformasjonen, nemlig

1. Ordet alene (Sola Scriptura)
2. Nåden alene (Sola Gratia)
3. Troen alene (Sola Fide)
4. Kristus alene (Solus Christus)
5. Guds ære alene (Solus Deo Gloria)

Jeg tror at dette ikke er et nederlag for Kirken. Det er ikke et nederlag for evangeliet og ihvertfall ikke et nederlag for Kristus. Gud vil også gjennom dette få ære. Paulus sier i Romerne 3:
   La det stå fast at Gud taler sannhet, men hvert menneske er en løgner.
Dette er en unik mulighet for de troende å løfte fram Guds sannhet om at hvert menneske er syndere og skyldige ovenfor Gud med en ubetalelig gjeld. Bare ved omvendelse til Jesus Kristus kan det finne tilgivelse og frelse, for det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved (Apg 4.12). Når mørket blir større, da blir også lyset klarere, uansett hvor lite det er. Når forvirring og forførelse ser ut til å styre, da blir sannheten enda mer kostbar og verdifull.
   Som kristne må vi igjen finne tilbake til grunnsannhetene i Guds Ord. Vi har nå en gylden anledning å lære våre barn og barnebarn sannhetene i Gud Ord. Som Peter sier så skal vi glede oss i motgang og prøvelser, for den prøvede troen er mer verdt enn gull og blir til pris og herlighet og ære for oss når Jesus Kristus åpenbarer seg (1Pet 1.6-7). Kristus vil åpenbare seg, men for de som forkynner en falsk Kristus og et falske evangelium vil det være til dom, skam og frykt, men over oss som tror og holder fast, så vil det være til ubeskrivelig glede og herlighet.

 

2. Kirkens enhet kan styrkes
Jeg har alltid opplevd at kristen enhet er viktig. Men jeg har aldri helt skjønt hvordan denne enheten helt bør se ut, hvordan den tar form. Det må være noe dypere enn bare å ha felles møter, unngå å prate om de ting man er uenig om, ikke kritisere hverandre og ellers oppmuntre de områdene hvor vi er enige. Det er en form for menneskelig enhet som ikke stikker særlig dypt. Jeg kan ikke tro at det var dette Jesus mente da Han sa til Sine disipler at verden vil gjenkjenne oss på vår kjærlighet til hverandre (Joh 13.34-35).
    Men i disse tider har jeg opplevd mer av hva vi sier i trosbekjennelsen, nemlig de helliges samfunn. Jeg har oppdaget et fellesskap med brødre og søstre som har en noen annen uttrykksform og teologi på visse punkter, enn meg. Og det jeg har oppdaget at kjærligheten til evangeliet og Jesus på mange måter overskygger disse andre punktene. Ikke slik at de ikke er viktige, men jeg har oppdaget en dypere gjensidig kjærlighet og respekt oss imellom som jeg før ikke kjente til i samme grad. Det som, har "avslørt" denne enheten og kjærlighet har i stor grad kommet som et resultat av en felles respekt for Guds Ord, en sorg over frafallet og forførelsen som preger mange trossamfunn, og et ønske om at verden må få se den virkelige Jesus.
    Jeg er overbevist om at djevelen ikke kan splitte den virkelig kirken. Jesus Selv lover oss dette da Han sier at dødsrikets porter ikke skal få makt over den (Matt 16.18). Jesus er hodet for Sitt legeme og har overvunnet alle mørke makter på Golgata. Han er herrenes Herre og kongenes Konge og har all makt i himmel og på jord.

Istedet for at vi møter denne kampen med frykt, eller sinne og frustrasjon, eller med en følelse av at vi må forsøke å berge stumpene, kan vi trygt legge våre bekymringer, prøvelser og kamper i Herrens hender, i full visshet om at den som holder ut til enden, også vil motta livets krone fra vår Frelser og Konge.

Bibelen gir oss et fantastisk løfte som vi kanskje mer enn noen gang trenger å huske på, og når vi gjør det, vil gi næring til våre bønner og frimodighet i kampen for sannheten:


Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem Han har kalt etter sin frie vilje. - Rom 8.28

Gå til innlegget

Lesetips

Grums i medvind
av
Laura Djupvik
rundt 8 timer siden / 550 visninger
0 kommentarer
Uenige for himmelens skyld
av
Leif Knutsen
rundt 12 timer siden / 336 visninger
0 kommentarer
KrF og ekteskapet
av
Jon Kvalbein
2 dager siden / 381 visninger
1 kommentarer
Barn og ­nattverd
av
Oddbjørn Evenshaug
4 dager siden / 278 visninger
1 kommentarer
Reell frykt
av
Agnar Gjøen
7 dager siden / 815 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rune Tveit kommenterte på
Riots in Paris 2017
2 minutter siden / 1071 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Riots in Paris 2017
6 minutter siden / 1071 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
7 minutter siden / 1809 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
10 minutter siden / 6016 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
11 minutter siden / 6016 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
14 minutter siden / 1071 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
20 minutter siden / 1071 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
26 minutter siden / 6016 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
26 minutter siden / 1071 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
32 minutter siden / 1071 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Riots in Paris 2017
35 minutter siden / 1071 visninger
Torgeir H. Persett kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
35 minutter siden / 1809 visninger
Les flere