Pål Repstad

Alder: 71
  RSS

Om Pål

Professor i religionssosiologi ved Universitetet i Agder. Dr. philos. Har skrevet mange bøker og artikler om religion og samfunn, bl.a. bøkene "Hva er sosiologi" (2007), "Julekonserter" (2008, med Anne Løvland), og er redaktør og bidragsyter til bøkene "Norsk bruksteologi i endring" (2010), "Hellige hus" (2013, med Elise Seip Tønnessen) og "Fra forsakelse til feelgood" (2013, med Irene Trysnes).

Følgere

Fra oversett til overbetont

Publisert rundt 1 måned siden - 152 visninger

Religionen har gått fra å være ignorert og undervurdert som samfunnskraft til i dag å bli overvurdert.

Jeg vokste opp i ei sørlandsbygd, og hadde begynt på skolen før jeg skjønte at søndagsskolen ikke var obligatorisk, for alle mine jevnaldrende i nærheten gikk der sammen med meg. Etter hvert fikk jeg bedre oversikt. En interesse for religionens varierende rolle i samfunnet førte meg sist på 1960-tallet til sosiologien på Blindern. Her var det stor sans for klassikere som Max Weber og hans kobling av protestantisk etikk og kapitalistisk utvikling i Europa, men interessen for religionen som samfunnskraft i dagens Norge var liten. De få av oss som interesserte oss for religionssosiologi, måtte stort sett søke veiledning hos hverandre. Våre veiledere var høflige, men hadde lite å by på. 

Typiske trekk. 

For snart ti år siden gjennomførte Norsk Sosiologforening en spørreundersøkelse blant sine medlemmer, for å få vite mer om typiske trekk ved sosiologer. Noen av spørsmålene dreide seg om religion. Det viste seg at sosiologene har et større innslag av religionskritikere og overbeviste ateister. Som ellers var mennene mindre religiøse enn kvinnene. Bare 11 prosent av sosiologmennene ber, og de fleste av dem kun i krisetider. 

Denne svale interessen for religion hos sosiologene selv kan være mye av bakgrunnen for at sosiologer flest tradisjonelt har vist liten interesse for religionens rolle i samfunnet. La meg drive litt sosiologi på sosiologene: Hvis de selv lever i et sekulært og urbant miljø, kan de komme til å generalisere ukritisk fra eget nabolag til storsamfunnet. Det finnes viktige unntak her, både nasjonalt og internasjonalt. Klassiske kjemper som Max Weber og Eilert Sundt var svært interessert i det religiøse liv. Det samme var Stein Rokkan i sin beskrivelse av dimensjoner som skaper spenninger i samfunn. 

For spesielt interesserte. 

Men i store deler av det vi kalte etterkrigstida syslet sosiologene atskillig mer med arbeidsliv, utdanning og politikk enn med folks livssyn, og i den grad religion ble omtalt, var det som et fenomen på vei ut. I Norge som ellers i Vesten dominerte sterke teorier om sekularisering. I 1970 skrev en norsk sosiolog en bredspektret bok om samene uten å komme inn på læstadianismen. Religionssosiologi ble i høyden et tema for spesielt interesserte, ofte folk med kirkelig tilknytning. Mediene gikk i samme retning som akademia. Med noen unntak der religion skapte konflikt, slik som helvetesstriden på 1950-tallet, ble religion lite dekket, og når det skjedde, kom religionen ofte til syne som innholdet i et raritetskabinett. 

Dette har endret seg i løpet av de siste tiårene, og det har med innvandring og et mer etnisk og religiøst mangfoldig samfunn å gjøre. For å ta mediene først: De første årene etter at pakistanske og tyrkiske fremmedarbeidere kom til Norge, handlet mediestoffet mye om sosiale og materielle levekår blant innvandrerne. Gradvis skjedde det så en kulturalisering av diskursen. Etter hvert ble fokus på materielle levekår erstattet med fokus på kultur, ikke minst på religion. Terrorangrepene i USA i 2001 satte fart i denne utviklingen, men endringen hadde begynt tidligere. 

Offisiell frykt. 

Det er ikke til å legge skjul på at høyrepopulistiske partier og bevegelser har vært en viktig drivkraft bak denne forskyvningen, både i Norge og andre steder. Sosiologen og filosofen Zygmunt Baumans begrep «offisiell frykt» er relevant her: Noen politikere – ofte godt hjulpet av media – trygger sin posisjon ved å oppmuntre til utrygghet i befolkningen. I dag er det ikke uvanlig at problematiske forhold som kriminalitet, vold og undertrykkelse kobles ganske direkte til religion, mens fattigdom, klassestruktur, diskriminering og utenforskap tillegges mindre vekt.

Analysen blir da at visse former for religion (i klartekst særlig islam, men også noen former for konservativ kristendom) har en form for indre egenskaper som med nødvendighet fører til undertrykkelse, sosial kontroll og konflikt. Dette er problematisk sett fra en religionssosiologisk synsvinkel. Selvsagt kan religion ha problematiske konsekvenser, men det skjer mest når religionen virker sammen med andre samfunnskrefter og bidrar til å erklære disse som hellige og i samsvar med Guds vilje. 

Pekes ut rutinemessig. 

Baksiden av denne mynten blir da en nødvendig kamp mot de vantro Guds fiender. En slik religiøs legitimering kan knyttes til både nasjonale, etniske, kjønnsmessige og ikke minst høyst materielle interesser. Men nettopp som religionssosiolog blir jeg ofte betenkt over hvor lettvint religionen som sådan i media og blant enkelte politikere pekes ut rutinemessig som Årsaken med stor Å, alene eller koblet til kultur. Det er ikke slik at jeg som religionsforsker blir lykkeligere jo mer religionen vektlegges som årsaksfaktor i samfunnet. 

Nå finnes det også en motsatt grøft, både for media, politikere og forskere. Liberale, velmenende og dialogorienterte religiøse mennesker kan være for kjappe til å bagatellisere religionens negative virkninger i samfunnet, ved å begynne å snakke om kynisk utnytting av religion fra høyst verdslige maktpersoner. Slik «misbruk» av religionen, som det ofte kalles, kan forekomme, men det er også eksempler på at folk som er ærlig og sterkt religiøst engasjert kan bli så overbevist om at de er på Guds parti at de kan gjøre forferdelige ting. Jeg avviser altså ikke at det kan skje, men hovedpoenget mitt er at religionen har gått fra å være ignorert og undervurdert som samfunnskraft til i dag å bli overvurdert. Uansett er det et empirisk spørsmål – med varierende svar – hvilken rolle religionen spiller i konkrete sammenhenger. Å hevde at religionen ikke betyr noe eller betyr alt, er «dristig, men plumpt», for å sitere Dag Østerberg i en debatt om et helt annet tema. 

Falle i den grøft. 

Jeg er en samfunnsviter som har tilbrakt mye av min tid i akademia i et fakultet sammen med teologer, etikere, religionsvitere og andre humanister. Det har vært berikende, men humanister kan noen ganger falle i den grøft at de tillegger idemessige krefter for stor virkning og tillegger den bredere samfunnsmessige sammenhengen for liten betydning. Det kan gjelde studier av litteratur og medier så vel som kunst og religion. Derfor er det ingen grunn til å frykte tendensen til å føre inn samfunnsvitenskapelige perspektiver i humaniora. Å se kulturfenomener i et samfunnsmessig perspektiv er ikke å redusere dem, men å få en bedre forståelse av dem. 

Teksten ble første gang publisert på forskning.no. Gjengitt med tillatelse.

Trykket i Vårt land 18. juni 2018

Gå til innlegget

Hans Nielsen Hauge - et fleksibelt ideal

Publisert 7 måneder siden - 308 visninger

I boka "Hans Nielsen Hauge. Fra samfunnsfiende til ikon", redigert av Helje K. Sødal og Knut Dørum, bidrar jeg med en oversikt over hvordan Hauge og haugianerne i dag brukes til inspirasjon i samfunnet. Jeg kommer opp med seks ulike bilder av Hauge.

 

Vi har sett under reformasjonsjubileet i år at Martin Luther er elastisk og kan brukes til mangt. Det samme gjelder Hans Nielsen Hauge. I disse dager kommer det ut en bok om denne viktige mannen i norsk historie. Boka heter "Hans Nielsen Hauge. Fra samfunnsfiende til ikon", og er redigert av historikerne Helje Kringlebotn Sødal og Knut Dørum ved Universitetet i Agder. I boka presenterer jeg måter Hauge brukes på til å inspirere holdninger og praksis i vår egen tid. De fleste andre kapitlene i boka er faghistoriske analyser av Hauges og haugianernes betydning. Men jeg har i aviser og seminarer funnet fram til seks Hauge-bilder.

 

Entreprenøren Hauge

Framstillingene av entreprenøren og innovatøren Hauge inneholder gjerne en lang liste over virksomheter han grunnla eller var involvert i. Hauge var blant annet inne i handel, eiendomskjøp, fiskeeksport, gårdsbruk, kornmøller, papirfabrikker og trykkerier, det siste blant annet for egen bokproduksjon. Alt dette kan inspirere til gründermentalitet.

 

Hauge, den etiske kapitalist og leder

Ofte understrekes det i omtalen av Hauge at hans lederskap var et tjenende lederskap. Fortjeneste var ikke et mål i seg selv, men et middel til å skaffe folk arbeid og hjelpe de fattige til å kunne greie seg selv. Det er noen spredte tilløp til kritikk av næringslivet i vår tid, med utgangspunkt i Hauges etikk. «Det vil alltid ligge en fare for moralsk korrumpering i en kobling mellom marked og moral,» skrev Sigbjørn Ravnåsen, en krumtapp i mange år i Hauge-instituttet, med oppgave å spre kunnskap om Hauge og hans betydning. Men Hauge brukes mer til å legitimere en etisk kapitalisme enn en anti-kapitalisme.

 

Økologen Hauge

Per Ingvar Haukeland, som samarbeidet mye med Arne Næss, har flittig tegnet bilder av Hauge som økolog. Hauge ville vært i fronten for å skape en grønn økonomi, sa Haukeland på et Hauge-seminar, og minte om at Hauge refset uthogging av skog, fordi man ikke tenkte på etterkommerne. Bildet av miljøverneren Hauge ikke er så bredt forankret. Det er atskillig sjeldnere å se enn bildet av entreprenøren og den etisk bevisste leder.

 

Liberalisten Hauge

På et Hauge-seminar høsten 2014 talte en prosjektutvikler. Inspirert av Hauge klaget han over sterk regulering av næringsvirksomhet: Gründere i dag saksøkes av representanter for det offentlige maktapparatet. I avisen Dagen i 2015 brukte en næringslivsmann fra Rogaland overskriften «Bygg ned velferdsstaten», og hevdet at det sikkerhetsnettet velferdsstaten gir, er en bremse for nyskaping. Når Hans Nielsen Hauge lyktes med sine gründerbedrifter, sa han, var det fordi det var enkelt å finne risikovilje hos en befolkning «som ikke hadde noen ting». En slik rendyrket økonomisk liberalisme finnes blant Hauge-bildene, men ikke ofte.

Den demokratiske opprører

Historieprofessor og SV-politiker Berge Furre er vel den som mest aktivt har formidlet bildet av Hauge som politisk opprører, som banet veien for det norske demokratiet. I Norsk biografisk leksikon skrev Gudleiv Forr om Furre at Hauge var en større inspirator for ham enn Marx. Ifølge Furre foregrep Hauge det opprøret som etter hvert ble til demokratiets og folkesuverenitetens gjennombrudd. Furre sa selv i et foredrag i 1995 at han ikke trodde han hadde holdt et eneste foredrag under EU-kampen uten å «tala om Hauge då eg skulle forklara bakgrunnen for det egalitære verdigrunnlaget som pregar vårt land såpass sterkt at praktisk tala alle folkerørslar i vår nyare historie har hatt jamne levekår på programmet». Per Olaf Lundteigen, stortingsmann for Senterpartiet, har kalt seg selv haugianer i en argumentasjon mot kommunesammenslåinger ovenfra. Opprøreren Hauge påberopes også i flyktningedebatten. Frikirkepastor Per Eriksen i Fredrikstad slo vinteren 2016 fast at haugianere er vel så vanlige i byen som listhaugianere, og markerte distanse til innvandringsminister Listhaugs synspunkter.

 

Feministen Hauge

Furre nevnte også at Hauge foregrep kvinnekampen. Ellers har særlig historikeren Linda Helen Haukland omtalt Hauge som forbilde for kvinnesak i kirke og samfunn. For Hauge var kallet og evnen til å forkynne evangeliet overordnet om man var mann eller kvinne. Kvinner reiste som lekpredikanter med Hauges godkjenning. Hauge oppmuntret ikke bare kvinner til å ta posisjoner, men også menn til å gjøre «kvinnearbeid». Selv strikket han i ledige stunder.  

                                                       *

Det finnes noen eksempler på analyser der man påpeker hvordan Hauges innsats bidro til å utvikle gode systemer. Tillit er et viktig ord her. Tillit til Hauge og tillit mellom haugianere lettet koblingene mellom folk med penger og folk med ideer. Det var særlig viktig i en tid før det var et institusjonalisert bankvesen i Norge. Men inspirasjonen fra Hauge er mest oppfordringer til den enkelte. Og det tas praktisk talt aldri opp at ulike bilder kan komme i konflikt med hverandre, sånn som liberalisten og økologen. Det er mer en serie monologer som kommer til uttrykk enn reelle dialoger. I dag er vel flokken av dem som lar seg inspirere sterkt av Hauge relativt liten, men dedikert. Trolig brukes henvisninger til Hauge mer til å legitimere valg som er tatt og virksomheter som er i gang, enn at Hauges verk gir konkrete retningslinjer for vår tid. Men nye og justerte Hauge-bilder kan dukke opp om samfunnet endrer seg. Miljøkriser kan aktualisere økologen Hauge, og en råere kapitalisme kan aktualisere både den etiske kapitalisten og den politiske opprøreren. Som historikeren Knut Kjeldstadli har sagt: Fortida er aldri helt hva den var. 

 

 

Pål Repstad er professor emeritus i religionssosiologi ved Universitetet i Agder.

Gå til innlegget

Religion - mer enn ord

Publisert over 5 år siden - 272 visninger

På grunnlag av et forskningsprosjekt jeg har ledet, kalt "Religion som estetiserende praksis", kommer jeg med noen betraktninger om hvordan estetikk og sanselighet blir stadig viktigere i norsk religiøst liv - og hva kan konsekvensene bli av det?

RELIGIØST LIV – MER ENN ORD

 

Pål Repstad, professor i religionssosiologi, Universitetet i Agder

 

Religion er mer enn en sinnstilstand der man tenker, tror og tviler. Det er også vaner, sansninger, praksiser. Pilegrimer svetter og blir stive og støle på vandringer, bedehusbenker kan gi tresmak bak. Nattverdsmåltidet spises, om enn nokså abstrakt i mange kirker. Muslimer lar pannen møte gulvet i bønn, andre folder hendene eller løfter dem mot himmelen. Sporadiske kirkegjengere finner ro i barndommens kirke. Fortolkningene av det som skjer, er avhengig av oppdragelse i vid forstand. For noen vil det å tenne lys i en kirke være en påminnelse om Jesus som verdens lys, for andre et meteorologisk håp om lysere tider i en mørk vinterkveld. Selv hos de informerte kan tankene ta mange veier. Tenåringen som tenner lyset er kanskje mest opptatt av å få fyr og ikke fomle med fyrstikkene. Det kan likevel oppleves som en god og høytidelig situasjon. Ikke alle sanseopplevelser kan umiddelbart gis språklig uttrykk, men de kan være meningsfylte i en videre forstand enn ord kan fange. Alt dette er mat for religionsforskere, for å bruke et høvelig sanseorientert bilde.

Forskerne i RESEP (se nedenfor) tror det skjer en forskyvning i vår tid, fra vekt på de teologiske påstander om hva som er sant og over til det sanseorienterte og følelsesmessige – det estetiske i vid forstand. Bruken av kirkene til kulturarrangementer øker sterkt. Dans, populærkultur og andre estetiske uttrykk fyller kirker og forsamlingshus mer enn før, og preger selve kirkene og forsamlingshusene med større kunstneriske ambisjoner. Religionen er blitt mer kroppslig. Applaus er blitt vanlig i kirkene, søndagsskolebarn hopper opp og ned når de synger. Ordløse symboler fører til at det dogmatiske er mer vagt enn før. Dette ser en også i konservative religiøse organisasjoner, og det er ikke nødvendigvis en bevisst og planlagt utvikling. Uttrykkene varierer med kirkenes sosiale profil, fra oratorier og kunstutstillinger til Ole Ivars-messer. Men det tas i bruk stadig flere ikke-verbale symboler. De er mer åpne for ulike tolkninger enn innarbeidde ord. Lys, dans, bilder, kunst, prosesjoner, musikk er mangetydige.

Også tidligere har følelser vært en viktig del av det religiøse liv. I vekkelsene har septimakkorder fra gitar og sugende hammondorgel understreket behovet for frelse, og mennesker har reist seg og gått fram for å markere at nå begynner et nytt liv. Men før var følelsene mer innordnet i et dogmatisk regime. Man skulle kjenne uro som vakt og glede som omvendt. Nå utfolder følelser og sanser seg mer subjektivt.  

Hva blir konsekvenser av den religiøse estetisering for trossamfunn og storsamfunn? Vil det organiserte religiøse liv bli svekket? Blir folk mer religiøse konsumenter? Mange nordmenn er vokst opp med å se på estetikeren slik Søren Kierkegaard beskrev ham – en overflatisk person uten evne til moralsk forpliktelse, en rastløs egoist. I et kulturpessimistisk perspektiv kan en se deler av den religiøse estetisering som utslag av en allmenn narsissistisk tendens i trygge og rike land, en nærsynt selvrealisering der egne opplevelser er viktigere enn et etisk engasjement. Noen er også i kirkelig sammenheng bekymret for dogmatisk utvanning og at folk skal få et overflatisk forhold til religion hvis det i trosopplæringen blir for mange klatrevegger og for lite bokstoff. Da vil jeg minne om at estetisering – det å ta kropp og sanser i bruk – også kan engasjere folk, kanskje på andre og dypere måter enn den rent hode-orienterte innlæring av trossetninger.

Estetisering kan være berikende og frigjørende. Men estetiske uttrykk kan også brukes til å oppildne. Terroristen fra Oslo og Utøya brukte religiøse estetiske elementer da han forberedte sin voldsbruk med korsfarerestetikk. Estetisering av religion brukes globalt ikke bare til å bygge ned grenser, men også til å danne fiendebilder av “de andre” og heroiserende bilder av ens egen religiøse tradisjon.

Filosofen Walter Benjamin var den første som brukte begrepet politikkens estetisering, i en kritikk på 1930-tallet av fascismens og nazismens bevisste bruk av masseopptrinn og uniformer. Makten kan estetiseres og forsynes med ytterligere autoritet. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu skrev en gang at det å utsi loven i vanlig dress er risikabelt. Selv i det relativt fredsommelige norske religiøse feltet kan maktbruk og eksklusjon være konsekvenser av religionens estetisering. Gamle moralbaserte og autoritære hierarkier kan falle, men erstattes av kulhetskonkurranser og skjønnhetstyrannier som kan være ganske harde for dem som ikke når opp. Likevel er hovedtendensen i dagens Norge at religiøs estetisering fremmer fredelig sameksistens mellom livssyn og et vennligere religiøst liv.

 

RESEP

 

Forskningsprosjektet «Religion som estetiserende praksis», i kortform kalt RESEP, har om lag 25 forskere som bidragsytere, de fleste fra Universitetet i Agder. Nylig er det gitt ut to bøker fra prosjektet på Cappelen Damm Akademisk: Hellige hus. Arkitektur og utsmykning i religiøst liv, redigert av Pål Repstad og Elise Seip Tønnessen, og Fra forsakelse til feelgood. Musikk, sang og dans i religiøst liv, redigert av Pål Repstad og Irene Trysnes. Det er også under arbeid en bok om religion i nyere norske tekster, særlig skjønnlitteratur.

 

En populærversjon med bilder og korte tekster fra prosjektet kan sees på www.uia.no/resep

 

Prosjektet er ledet av professor i religionssosiologi Pål Repstad ved Universitetet i Agder.

 

FØRST TRYKT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 27.03.2013 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 1 time siden / 11428 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
rundt 3 timer siden / 224 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Ramadan
rundt 3 timer siden / 250 visninger
Robin Tande kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 3 timer siden / 12887 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Det fantastiske menneske
rundt 3 timer siden / 976 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 3 timer siden / 1322 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 3 timer siden / 1322 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Det fantastiske menneske
rundt 3 timer siden / 976 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
rundt 3 timer siden / 224 visninger
Elisabeth Nissen Eide kommenterte på
Det fantastiske menneske
rundt 4 timer siden / 976 visninger
Les flere