Pål Repstad

Alder: 72
  RSS

Om Pål

Professor i religionssosiologi ved Universitetet i Agder. Dr. philos. Har skrevet mange bøker og artikler om religion og samfunn, bl.a. bøkene "Hva er sosiologi" (2007), "Julekonserter" (2008, med Anne Løvland), og er redaktør og bidragsyter til bøkene "Norsk bruksteologi i endring" (2010), "Hellige hus" (2013, med Elise Seip Tønnessen) og "Fra forsakelse til feelgood" (2013, med Irene Trysnes).

Følgere

Kristensosialismen i 1968

Publisert 5 måneder siden

I dette innlegget, som er en bearbeidet versjon av et foredrag, gir Pål Repstad en delvis personlig framstilling av hvordan kristensosialismen vokste fram i Oslos utdanningsmiljøer i 1968. De endringene som skjedde da, har hatt mye å si for kirkens sosialetiske profil senere.

2018 er gått inn i historien. Mange refererer for tida til «kristne verdier» som om det skulle være en gitt størrelse og føre til blå stemmegivning. Jeg fristes til et tilbakeblikk. Femtiårsjubileet for sekstiåtterne er markert i 2018, med svært ulik vektlegging. Noen har trukket fram hippier og hasjrøyk, andre har sett revolusjonsromantikk og gryende autoritær marxistleninisme. Atter andre har hevdet at sekstiåttere har bidratt mer til individualisme og liberalisme enn til fellesskapsløsninger. Det siste er mulig, men vanskelig å måle. Jeg tror uansett at det er liberalistene som må ta hovedansvaret for liberalismen.

Mitt bidrag er noen betraktninger om framveksten av kristensosialismen i 1968. Jeg studerte samfunnsvitenskap og religion i Oslo fra 1966 til 1973, men bygger også på andre kilder. I 1991 skrev jeg en artikkel om framveksten av kristensosialismen blant studenter i 1968 og de første årene deretter, til et festskrift for Nils Johan Lavik. Mer om Lavik senere. Sosiolog som jeg er, sendte jeg i 1991 en spørreliste til venner og andre som hadde vært aktive kristne venstreorienterte i disse årene, og fikk 15-20 spennende svar.

Framveksten av venstrebevegelsen blant kristne var forankret mest i utdanningsmiljøer, først i Oslo, snart etter i Bergen, Trondheim, Stavanger og andre steder. Stavanger var viktig for dannelsen av Sosialistisk Venstreparti, men det kom senere, og her begrenser jeg meg til Oslo og 1968. Man kan prøve å finne generelle forutsetninger for venstredreiningen i forskjellige kristne miljøer, som for eksempel misjonsiver i bedehuskretser som ble utvidet til et u-landsengasjement, eller en religiøs totalpasifisme i pinsebevegelsen, som utviklet seg til en mer politisk kritisk vurdering av krig og fred. I noen bedehuskretser og frikirkemiljøer i industrimiljøer var det nærliggende å stemme Arbeiderpartiet. På Sørlandet gjaldt det Vennesla og Eydehavn. Noen kristne intellektuelle hadde vært forbundet med politisk venstreorientering, gjerne med pasifistisk tilsnitt. Det gjaldt biskop Kristian Schjelderup, aktiv i kampanjen mot atomvåpen, og planøkonomen og sosialisten Ragnar Forbech. Men det handlet om enkeltpersoner. Da Berge Furre i 1991 så tilbake til midt på 50-tallet, nevnte han et par studievenner til, men karakteriserte seg selv som «radikal einstøing» i det teologiske miljøet. Selv var jeg som Søgne-gutt med slektsbakgrunn i småindustri, kjøpmannskap og offentlig sektor nærmest forutbestemt til å bli venstremann – og var det i noen unge år. Men også innen partiet Venstre skjedde det en bevegelse retning venstre i disse årene. Mitt første demonstrasjonstog gikk en runde i Kristiansand sentrum høsten 1965, med hovedparolen «Fred i Vietnam». USA-vennligheten var så sterk at dette var en kontroversiell parole.

Våren 1966 var jeg leder i det kristelige studentlaget i Kristiansand. Min forankring i Laget ble kortvarig. Uten noe særlig kjennskap til gamle kirkefeider foreslo jeg å invitere den aldrende biskop Kristian Schjelderup som foredragsholder. Det slo dårlig an i Lagets sentrale ledelse. Det ble aldri noe av, og da jeg dro til Oslo høsten 1966, var det naturlig for meg å oppsøke den andre kristelige studentforeningen, Studenterforbundet. Både Laget og Forbundet ble preget av økende politisk engasjement i 1968. Aktivister i Laget i Oslo arrangerte stort debattmøte som reiste spørsmålet «Revolusjon i Guds navn?», men motstanden fra toppledelsen var sterkere i Laget. Imidlertid var det flere teologisk konservative ledere som tok vel imot den nye generasjonen. Redaktørene i Dagen og Vårt Land, Arthur Berg og Sigvart Riiser, åpnet spaltene generøst for skrivende 68-ere (et navn de fikk først mange år senere), og den mer liberale ukeavisen Vår Kirke, med Ove Hestvold som redaktør, ble også en viktig arena. Ikke noe av dette var en selvfølge. Det var nok av negative reaksjoner fra kirkelig hold. En residerende kapellan skrev i Vårt Land i 1968:

Vi som sitter i menighetsrådene, får årlig søknad om offer til Studentlaget og Studenterforbundet. For å unngå enhver misforståelse, ber jeg om å få klar beskjed om styrene i disse to lag tar klar avstand fra de kristne studenter som har latt seg påvirke av volds-psykosen.

Mange av impulsene til at kristne gikk mot venstre, hadde de felles med andre. USAs krig i Vietnam er nevnt. Borgerrettsbevegelsen i USA og drapet på Martin Luther King i april 1968 gjorde inntrykk. Samfunnskritikken var i stor grad basert på rettferdighets- og likhetsverdier, med nord og sør som motpoler. Det vokste fram en sterk erkjennelse av sammenhengen mellom vestlig rikdom og fattigdommen i den tredje verden. Det var UNCTAD-konferanse i New Dehli vinteren 1968, altså en konferanse i FNs organisasjon for handel og utvikling. Den satte søkelyset på at råvareprisene sank mens industrivareprisene steg. Forventningene om en ny økonomisk verdensorden var store, men resultatene magre. De rike bestemte over de fattige. Det var lesing av billigbøker av Franz Fanon og Georg Borgström som tente de fleste studentene, mer enn Marx-studier. Vi fulgte med på studentopptøyer i Berlin; Berkeley og Paris, men hovedinspirasjonen var Vietnamkrigen og verdens fattigdom. American Field Service, en organisasjon for utveksling av gymnasiaster, bidro utilsiktet til venstredreiningen på 1960-tallet. Mange kom hjem fra USA med erfaring fra raseskiller og antikrigsbevegelse. Ellers fjernet Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia i august 1968 for mange av oss enhver illusjon vi måtte hatt om den faktisk foreliggende kommunismen i Øst-Europa.

Det var også noen spesifikke forbilder for kristne. Kristne aktivister fra andre deler av verden betydde trolig mer som en generell inspirasjon enn med et detaljert teologisk og politisk program: Den tyske studentlederen Rudi Dutschke, den latinamerikanske geriljapresten Camillo Torres, de fattiges biskop i Brasil, Dom Helder Camara. Verden kom nærmere gjennom Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Uppsala i august 1968. Her satte mange ungdommer sitt preg på møter og gudstjenester med kritikk av den rike verden, og kirkemøtet ble fyldig dekket i norske aviser. Ellers var det lav hippiefaktor blant kristenradikale studenter. Et og annet ølglass kunne forekomme, og Bob Dylans «Blowing in the wind» kom inn i allsang- og tregreps gitarrepertoar, men der holdt både Evert Taube og Alf Prøysen seg godt gjennom 1968.

I Studenterforbundet skjedde det et markant skille med programmet for høsten 1968, som hadde flere møter med sosialetiske temaer belyst fra venstre. Drivkraften framfor noen var den senere presten Rolf Berg, som var leder. Jeg satt i styret. Men det var forløpere. Forbundet sluttet seg til Norsk aksjon mot apartheid (senere Fellesrådet for det sørlige Afrika) i 1965.

Et annet utgangspunkt en kan ta er den såkalte Lavik-gruppa, en uformell gjeng som kom sammen fra tidlig i 1967. Navnet kom av at psykiateren Nils Johan Lavik var sentral i kraft av alder og visdom. Lavik hadde da en nesten metusalemsk alder på rundt 35 år. De andre i gruppa var mellom 20 og 25. Her møtte senere kjente navn som Rune Slagstad, sosiologen Fredrik Engelstad og historikeren Jardar Seim. Alt i 1967 kom et temanummer av det ærverdige tidsskriftet Kirke og kultur om ny-pasifismen, nytenkning om krig og fred, med bidrag fra flere medlemmer. Det mest synlige produktet fra denne gruppa var en Pax-bok som ble skrevet i 1968 og utkom våren 1969 med tittelen Deilig er jorden? Undertittelen var En gruppe unge kristne om kirken, samfunnet og revolusjonen. Det sterke omslaget provoserte noen: Et tradisjonelt Jesus-bilde, med Jesus iført tornekrone – og gassmaske. Jeg skrev en artikkel kalt «Moralisme og sosial endring» i boka, der jeg kritiserte kristen moral for å være for individorientert og for lite opptatt av samfunnsstrukturer. Da boka kom ut våren 1969, hadde jeg meldt meg inn i Sosialistisk Folkeparti. Det var blitt enklere da, syntes jeg og andre, for SFs ungdomsorganisasjon SUF marsjerte bokstavelig talt ut av SF på landsmøtet i februar 1969, med sin sympati for maoisme og et mye sterkere marxistisk og ikke minst leninistisk preg enn moderpartiet.

Frikirkelig studentunion i Oslo ble et lite, men viktig miljø i 1968. Krumtappen her var pinsevennen John-Willy Rudolph. I 1991 så han tilbake på en reise han hadde gjort i Europa i 1967. I Italia opplevde han kontrasten mellom fattig og rik spesielt sterkt: «Første mai i Roma ‘skjønte’ jeg at jeg var sosialist – og oppsøkte et første mai-tog.» Noen andre miljøer i Oslo må nevnes: Det var kristne studenter på Filosofisk institutt på Blindern, og de tok del i debatten der. Teologisk fakultet på UiO og Menighetsfakultetet var også livlige debattarenaer, og på et praktisk plan var Ungdommens sosialteam i Oslo Indremisjon (nå Kirkens bymisjon) et miljø der konkrete erfaringer med fattigdom virket til å skyve i retning venstre.

Studentersamfunnet i Oslo var en viktig arena i 1968. Under slagordet «Høsten er rød», en ironisk vri på det maoistiske «Østen er rød», ble sosialisten Tore Linné Eriksen valgt til leder for høstsemesteret. Han hadde bidratt til Lavik-gruppas Kirke og kultur-hefte om krig og fred året før, og med seg i styret hadde han flere kristensosialister. Over 1000 var på generalforsamlingen, og det kristne innslaget fikk mye oppmerksomhet i pressen.

SF var mest nærliggende som partivalg. Mange var partiløse, ganske få gikk inn i det som etter hvert ble AKP med sin frontorganisasjon Rød Front. Noen få fant en nisje i Venstre, noen færre i Senterpartiet, andre ville reformere Kristelig folkeparti innenfra. Det var ikke så lett den gangen heller. Men avstanden mellom KrFs ungdom og SFs var ikke så dramatisk i disse årene – den problematiske abortstriden kom først med full tyngde utpå 70-tallet. Arbeiderpartiet var lite aktuelt for oss. Fram mot folkeavstemningen i 1972 dominerte bildet av en koalisjon mellom Høyre og AP for å få Norge inn i EEC. I 1971 ble det likevel holdt et par kontaktmøter mellom noen kristne sosialister og Norges kristne arbeideres forbund, en organisasjon som var knyttet til Arbeiderpartiet og etter hvert mest drev med bedriftsandakter. Interessen fra kristne sosialisters side hadde mye å gjøre med en beklemmende følelse av en sosiologisk begrensning: De kristne sosialistene var jo mye mer av en studentbevegelse enn en arbeiderbevegelse. Kontakten førte ikke fram, tvert om tok Arbeiderpartiet enda mer kontroll over NKAF.

Denne oversikten over ulike miljøer og partitilknytninger må ikke tolkes dithen at de kristne sekstiåtterne var skarpt atskilte i ulike båser. Det var mange avskygninger, teologisk og politisk, men ikke ferdige konstellasjoner. Det var samtaler og vennskap på kryss og tvers. De fleste aktørene var tidlig i tjueårene. De var på leiting og hadde få posisjoner å forsvare. Først i ettertid er det mulig å identifisere noen teologiske trekk. Når jeg gjør det nå, har jeg følelsen av å drive en form for etterpåklokskap som ikke helt samsvarer med dynamikken i det vi opplevde.

Vi har sett at mange av trekkene i samtida som fikk kristne til å gå retning venstre, ikke var spesielle for kristne. Det gjorde sitt til at kristne venstreorienterte sjelden tenkte at det fantes en kristen spesialinnsikt i politiske spørsmål. Denne tenkemåten var god å gripe til for kristne som gjerne ville fortsette å være kristne, men tenkte mer radikalt om samfunn og politikk. Det var situasjonsanalysen som var forskjellig, ikke troen eller politikken. Mange brukte en slik tankegang om kristendom og politikk mot det de så som KrFeres tendens til å fremstille deres egen politikk som spesielt kristelig. Vi ble provosert – som noen har blitt også i 2018 – av konservative KrFere, som nesten mekanisk refererte til kristne verdier, som om å nevne dette begrepet skulle være et argument i seg selv, uten å gå inn i en konkret analyse. I 1968 minte vi flittig om hvor mye som gjennom historien har vært kalt kristne verdier, og som i ettertid har framstått som pinlig – fra slaveri til imperialistisk krig. Tankegangen ble også brukt som argument for å kunne samarbeide om felles politiske løsninger på tvers av livssynsgrenser. Vi minte gladelig om at parlamentarismen ble innført i Norge gjennom en koalisjon av bedehuskristne på Vestlandet og gudløse sakførere på Østlandet. Det var heller ikke så sjelden en kunne høre kristensosialister si at de var verdikonservative, og var blitt sosialister for å verne verdier som kapitalismen raserer.

I 1968 og de første årene etter brukte mange teologisk interesserte kristne sosialister den lutherske toregimentslæren for å tilrettelegge forholdet mellom kristentro og politikk. Denne lutherske konstruksjonen fra 1500-tallet lærer at Gud styrer verden på to måter. I det verdslige regiment eller område er mennesker med klok fornuft– også ikke-kristne – Guds redskap på jord. For det andre handler Gud gjennom det åndelige regimente, for å frelse mennesker. Her er Guds redskaper ord og sakrament. Toregimentslæren tjente som et forsvarsverk på to fronter: Mot å kristianisere politikken, og mot å gjennompolitisere kristendommen. Denne læren kom mer i bakgrunnen blant nye generasjoner av politisk radikale kristne utover på 70-tallet. Den ble vel litt bokholderaktig pedantisk: Nå er du overfor Gud, og nå er du overfor mennesker. Men i en kort fase spilte den en viktig rolle for teologisk interesserte kristne venstreorienterte. Det må tilføyes at mange kristensosialister hadde en begrenset interesse for teologi. Praktisk gudstjenesteliv med faste ritualer betydde noe for mange flere. I 1969 måtte fredagsmessene i Forbundets lokaler i Universitetsgata flytte fra det lille kapellet som Kristian Schjelderup hadde innredet på 20-tallet over til storsalen. Det kunne komme nær hundre på messene.

Hvordan fortoner de kristne sekstiåtterne seg fra en sosiologisk synsvinkel? I 1968 var andelen menn i høyere utdanning 70 prosent, og vi var neppe verre enn mange andre miljøer den gangen, men mannsdominansen var tydelig, særlig når en ser på debattene. Det er pinlig å tenke tilbake på at bidragsyterne til Deilig er jorden? var ti unge menn, uten at vi syntes det var spesielt pinlig den gangen. Mange dyktige jenter var aktive på møtene, men det var stort sett menn som skrev i avisene. Feminismen kom for alvor først litt etter 1968, både i kirkekretser og generelt.

«For mye artium og for lite bitterhet,» sa forfatteren og SF-eren Georg Johannessen en gang om studentradikalismen. Uten tvil hadde mange studenter middelklassebakgrunn, mange også akademikerforeldre. John-Willy Rudolph med sin arbeider- og pinsebakgrunn påpekte dette da han tenkte tilbake i 1991. Han fastslo at det var et skille «mellom unge fra øvre middelklasse og teologisk mer liberale miljøer, og med den selvsikkerhet det gir å ha far med universitetsbakgrunn – og unge fra lavere middelklasse og arbeiderklasse, med teologisk konservativt utgangspunkt og den usikkerhet det gir å skulle være den første i familien som går på universitetet». Nå skal det tilføyes at det også blant kristne sosialister var en god del med arbeiderklasseoppvekst, og som var den første generasjonen som søkte universitetet. Dette var en tid da tilstrømningen til høyere utdanning økte og ble demokratisert.

Jeg slipper taket i den videre utviklingen, politisk og organisatorisk. Bare en kort refleksjon om hvor det ble av de kristne venstreorienterte senere: Jeg har truffet mange av dem som politisk aktive, ikke sjelden som SVere i kommunestyrer. Det kan ha å gjøre med min egen omgangskrets, men jeg tror det er en realitet. I kirkelig sammenheng har jeg en kanskje litt tilspisset hypotese: Sekstiåtterne gikk enten inn i kirkelige lederposisjoner, eller de gikk i kirkelig passivitet og sluttet seg til den store hopen av privatkristne i Norge – de som har en Jesus-tro og bruker ritualene fra dåp til gravferd, men ellers er lite å se i kirken. I alle fall er det påfallende hvor mange sekstiåttere som har inntatt lederposisjoner, særlig i Den norske kirke. Det gjelder bispekollegiet, det gjelder mange kirkelige råd og utvalg, både nasjonalt, regionalt og lokalt. Dette går tydelig fram av den boka som kom i høst om endringer i kirkelivet de siste femti år, boka med tittelen Da Gud skiftet mening, av Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen. Særlig Den norske kirke har endret seg fra å se på et smalt utvalg av såkalte kristne hjertesaker i politikken til et samfunnsengasjement som strekker seg fra sentrum og retning venstre. En ny studie fra Trygve Gulbrandsen ved Institutt for samfunnsforskning dokumenterer den nye situasjonen. Intervjuer med norske eliter viser at få i den kirkelige eliten stemmer Høyre (10 prosent) og ingen stemmer Fremskrittspartiet. Og den kirkelige eliten ligger svært høyt på listen når det gjelder skepsis til sosial ulikhet. Nå er definisjonen av «kirkelig elite» etter min mening for smal her, avgrenset i hovedsak til biskoper, proster og kirkeråd i Den norske kirke. Å inkludere de frikirkelige lederne og organisasjonslivet ville ha nyansert bildet. Men uansett, forandringen er en realitet, og det er de kristne sekstiåtterne som i stor grad har ledet an både nasjonalt og lokalt. Det er så en aldrende sekstiåtter kan bekymre seg for hvordan det skal gå med den kirkelige sosialetiske bevisstheten når alle i vår generasjon snart har gått av med pensjon, men akkurat det blir vel litt gammelmannsaktig. Så jeg slutter her.

Litteratur

Pål Repstad: Mangfoldet bak sekstiåttermytene, i Henry Notaker og Willy Pedersen (red.): Sykdom, sjel og samfunn. Festskrift til Nils Johan Lavik. Pax 1991.

Trygve Gulbrandsen: Elites in an Egalitarian Society. Palgrave MacMillan 2019.

Pål Repstad er professor emeritus i religionssosiologi ved Universitetet i Agder. Dette innlegget er en forkortet og redigert versjon av et foredrag i UiAs lørdagsuniversitet i Kristiansand i november 2018

Gå til innlegget

Fra oversett til overbetont

Publisert 12 måneder siden

Religionen har gått fra å være ignorert og undervurdert som samfunnskraft til i dag å bli overvurdert.

Jeg vokste opp i ei sørlandsbygd, og hadde begynt på skolen før jeg skjønte at søndagsskolen ikke var obligatorisk, for alle mine jevnaldrende i nærheten gikk der sammen med meg. Etter hvert fikk jeg bedre oversikt. En interesse for religionens varierende rolle i samfunnet førte meg sist på 1960-tallet til sosiologien på Blindern. Her var det stor sans for klassikere som Max Weber og hans kobling av protestantisk etikk og kapitalistisk utvikling i Europa, men interessen for religionen som samfunnskraft i dagens Norge var liten. De få av oss som interesserte oss for religionssosiologi, måtte stort sett søke veiledning hos hverandre. Våre veiledere var høflige, men hadde lite å by på. 

Typiske trekk. 

For snart ti år siden gjennomførte Norsk Sosiologforening en spørreundersøkelse blant sine medlemmer, for å få vite mer om typiske trekk ved sosiologer. Noen av spørsmålene dreide seg om religion. Det viste seg at sosiologene har et større innslag av religionskritikere og overbeviste ateister. Som ellers var mennene mindre religiøse enn kvinnene. Bare 11 prosent av sosiologmennene ber, og de fleste av dem kun i krisetider. 

Denne svale interessen for religion hos sosiologene selv kan være mye av bakgrunnen for at sosiologer flest tradisjonelt har vist liten interesse for religionens rolle i samfunnet. La meg drive litt sosiologi på sosiologene: Hvis de selv lever i et sekulært og urbant miljø, kan de komme til å generalisere ukritisk fra eget nabolag til storsamfunnet. Det finnes viktige unntak her, både nasjonalt og internasjonalt. Klassiske kjemper som Max Weber og Eilert Sundt var svært interessert i det religiøse liv. Det samme var Stein Rokkan i sin beskrivelse av dimensjoner som skaper spenninger i samfunn. 

For spesielt interesserte. 

Men i store deler av det vi kalte etterkrigstida syslet sosiologene atskillig mer med arbeidsliv, utdanning og politikk enn med folks livssyn, og i den grad religion ble omtalt, var det som et fenomen på vei ut. I Norge som ellers i Vesten dominerte sterke teorier om sekularisering. I 1970 skrev en norsk sosiolog en bredspektret bok om samene uten å komme inn på læstadianismen. Religionssosiologi ble i høyden et tema for spesielt interesserte, ofte folk med kirkelig tilknytning. Mediene gikk i samme retning som akademia. Med noen unntak der religion skapte konflikt, slik som helvetesstriden på 1950-tallet, ble religion lite dekket, og når det skjedde, kom religionen ofte til syne som innholdet i et raritetskabinett. 

Dette har endret seg i løpet av de siste tiårene, og det har med innvandring og et mer etnisk og religiøst mangfoldig samfunn å gjøre. For å ta mediene først: De første årene etter at pakistanske og tyrkiske fremmedarbeidere kom til Norge, handlet mediestoffet mye om sosiale og materielle levekår blant innvandrerne. Gradvis skjedde det så en kulturalisering av diskursen. Etter hvert ble fokus på materielle levekår erstattet med fokus på kultur, ikke minst på religion. Terrorangrepene i USA i 2001 satte fart i denne utviklingen, men endringen hadde begynt tidligere. 

Offisiell frykt. 

Det er ikke til å legge skjul på at høyrepopulistiske partier og bevegelser har vært en viktig drivkraft bak denne forskyvningen, både i Norge og andre steder. Sosiologen og filosofen Zygmunt Baumans begrep «offisiell frykt» er relevant her: Noen politikere – ofte godt hjulpet av media – trygger sin posisjon ved å oppmuntre til utrygghet i befolkningen. I dag er det ikke uvanlig at problematiske forhold som kriminalitet, vold og undertrykkelse kobles ganske direkte til religion, mens fattigdom, klassestruktur, diskriminering og utenforskap tillegges mindre vekt.

Analysen blir da at visse former for religion (i klartekst særlig islam, men også noen former for konservativ kristendom) har en form for indre egenskaper som med nødvendighet fører til undertrykkelse, sosial kontroll og konflikt. Dette er problematisk sett fra en religionssosiologisk synsvinkel. Selvsagt kan religion ha problematiske konsekvenser, men det skjer mest når religionen virker sammen med andre samfunnskrefter og bidrar til å erklære disse som hellige og i samsvar med Guds vilje. 

Pekes ut rutinemessig. 

Baksiden av denne mynten blir da en nødvendig kamp mot de vantro Guds fiender. En slik religiøs legitimering kan knyttes til både nasjonale, etniske, kjønnsmessige og ikke minst høyst materielle interesser. Men nettopp som religionssosiolog blir jeg ofte betenkt over hvor lettvint religionen som sådan i media og blant enkelte politikere pekes ut rutinemessig som Årsaken med stor Å, alene eller koblet til kultur. Det er ikke slik at jeg som religionsforsker blir lykkeligere jo mer religionen vektlegges som årsaksfaktor i samfunnet. 

Nå finnes det også en motsatt grøft, både for media, politikere og forskere. Liberale, velmenende og dialogorienterte religiøse mennesker kan være for kjappe til å bagatellisere religionens negative virkninger i samfunnet, ved å begynne å snakke om kynisk utnytting av religion fra høyst verdslige maktpersoner. Slik «misbruk» av religionen, som det ofte kalles, kan forekomme, men det er også eksempler på at folk som er ærlig og sterkt religiøst engasjert kan bli så overbevist om at de er på Guds parti at de kan gjøre forferdelige ting. Jeg avviser altså ikke at det kan skje, men hovedpoenget mitt er at religionen har gått fra å være ignorert og undervurdert som samfunnskraft til i dag å bli overvurdert. Uansett er det et empirisk spørsmål – med varierende svar – hvilken rolle religionen spiller i konkrete sammenhenger. Å hevde at religionen ikke betyr noe eller betyr alt, er «dristig, men plumpt», for å sitere Dag Østerberg i en debatt om et helt annet tema. 

Falle i den grøft. 

Jeg er en samfunnsviter som har tilbrakt mye av min tid i akademia i et fakultet sammen med teologer, etikere, religionsvitere og andre humanister. Det har vært berikende, men humanister kan noen ganger falle i den grøft at de tillegger idemessige krefter for stor virkning og tillegger den bredere samfunnsmessige sammenhengen for liten betydning. Det kan gjelde studier av litteratur og medier så vel som kunst og religion. Derfor er det ingen grunn til å frykte tendensen til å føre inn samfunnsvitenskapelige perspektiver i humaniora. Å se kulturfenomener i et samfunnsmessig perspektiv er ikke å redusere dem, men å få en bedre forståelse av dem. 

Teksten ble første gang publisert på forskning.no. Gjengitt med tillatelse.

Trykket i Vårt land 18. juni 2018

Gå til innlegget

Hans Nielsen Hauge - et fleksibelt ideal

Publisert over 1 år siden

I boka "Hans Nielsen Hauge. Fra samfunnsfiende til ikon", redigert av Helje K. Sødal og Knut Dørum, bidrar jeg med en oversikt over hvordan Hauge og haugianerne i dag brukes til inspirasjon i samfunnet. Jeg kommer opp med seks ulike bilder av Hauge.

 Vi har sett under reformasjonsjubileet i år at Martin Luther er elastisk og kan brukes til mangt. Det samme gjelder Hans Nielsen Hauge. I disse dager kommer det ut en bok om denne viktige mannen i norsk historie. Boka heter "Hans Nielsen Hauge. Fra samfunnsfiende til ikon", og er redigert av historikerne Helje Kringlebotn Sødal og Knut Dørum ved Universitetet i Agder. I boka presenterer jeg måter Hauge brukes på til å inspirere holdninger og praksis i vår egen tid. De fleste andre kapitlene i boka er faghistoriske analyser av Hauges og haugianernes betydning. Men jeg har i aviser og seminarer funnet fram til seks Hauge-bilder.

Entreprenøren Hauge

Framstillingene av entreprenøren og innovatøren Hauge inneholder gjerne en lang liste over virksomheter han grunnla eller var involvert i. Hauge var blant annet inne i handel, eiendomskjøp, fiskeeksport, gårdsbruk, kornmøller, papirfabrikker og trykkerier, det siste blant annet for egen bokproduksjon. Alt dette kan inspirere til gründermentalitet.

 Hauge, den etiske kapitalist og leder

Ofte understrekes det i omtalen av Hauge at hans lederskap var et tjenende lederskap. Fortjeneste var ikke et mål i seg selv, men et middel til å skaffe folk arbeid og hjelpe de fattige til å kunne greie seg selv. Det er noen spredte tilløp til kritikk av næringslivet i vår tid, med utgangspunkt i Hauges etikk. «Det vil alltid ligge en fare for moralsk korrumpering i en kobling mellom marked og moral,» skrev Sigbjørn Ravnåsen, en krumtapp i mange år i Hauge-instituttet, med oppgave å spre kunnskap om Hauge og hans betydning. Men Hauge brukes mer til å legitimere en etisk kapitalisme enn en anti-kapitalisme.

Økologen Hauge

Per Ingvar Haukeland, som samarbeidet mye med Arne Næss, har flittig tegnet bilder av Hauge som økolog. Hauge ville vært i fronten for å skape en grønn økonomi, sa Haukeland på et Hauge-seminar, og minte om at Hauge refset uthogging av skog, fordi man ikke tenkte på etterkommerne. Bildet av miljøverneren Hauge ikke er så bredt forankret. Det er atskillig sjeldnere å se enn bildet av entreprenøren og den etisk bevisste leder.

Liberalisten Hauge

På et Hauge-seminar høsten 2014 talte en prosjektutvikler. Inspirert av Hauge klaget han over sterk regulering av næringsvirksomhet: Gründere i dag saksøkes av representanter for det offentlige maktapparatet. I avisen Dagen i 2015 brukte en næringslivsmann fra Rogaland overskriften «Bygg ned velferdsstaten», og hevdet at det sikkerhetsnettet velferdsstaten gir, er en bremse for nyskaping. Når Hans Nielsen Hauge lyktes med sine gründerbedrifter, sa han, var det fordi det var enkelt å finne risikovilje hos en befolkning «som ikke hadde noen ting». En slik rendyrket økonomisk liberalisme finnes blant Hauge-bildene, men ikke ofte.

Den demokratiske opprører

Historieprofessor og SV-politiker Berge Furre er vel den som mest aktivt har formidlet bildet av Hauge som politisk opprører, som banet veien for det norske demokratiet. I Norsk biografisk leksikon skrev Gudleiv Forr om Furre at Hauge var en større inspirator for ham enn Marx. Ifølge Furre foregrep Hauge det opprøret som etter hvert ble til demokratiets og folkesuverenitetens gjennombrudd. Furre sa selv i et foredrag i 1995 at han ikke trodde han hadde holdt et eneste foredrag under EU-kampen uten å «tala om Hauge då eg skulle forklara bakgrunnen for det egalitære verdigrunnlaget som pregar vårt land såpass sterkt at praktisk tala alle folkerørslar i vår nyare historie har hatt jamne levekår på programmet». Per Olaf Lundteigen, stortingsmann for Senterpartiet, har kalt seg selv haugianer i en argumentasjon mot kommunesammenslåinger ovenfra. Opprøreren Hauge påberopes også i flyktningedebatten. Frikirkepastor Per Eriksen i Fredrikstad slo vinteren 2016 fast at haugianere er vel så vanlige i byen som listhaugianere, og markerte distanse til innvandringsminister Listhaugs synspunkter.

Feministen Hauge

Furre nevnte også at Hauge foregrep kvinnekampen. Ellers har særlig historikeren Linda Helen Haukland omtalt Hauge som forbilde for kvinnesak i kirke og samfunn. For Hauge var kallet og evnen til å forkynne evangeliet overordnet om man var mann eller kvinne. Kvinner reiste som lekpredikanter med Hauges godkjenning. Hauge oppmuntret ikke bare kvinner til å ta posisjoner, men også menn til å gjøre «kvinnearbeid». Selv strikket han i ledige stunder.  

                                                       *

Det finnes noen eksempler på analyser der man påpeker hvordan Hauges innsats bidro til å utvikle gode systemer. Tillit er et viktig ord her. Tillit til Hauge og tillit mellom haugianere lettet koblingene mellom folk med penger og folk med ideer. Det var særlig viktig i en tid før det var et institusjonalisert bankvesen i Norge. Men inspirasjonen fra Hauge er mest oppfordringer til den enkelte. Og det tas praktisk talt aldri opp at ulike bilder kan komme i konflikt med hverandre, sånn som liberalisten og økologen. Det er mer en serie monologer som kommer til uttrykk enn reelle dialoger. I dag er vel flokken av dem som lar seg inspirere sterkt av Hauge relativt liten, men dedikert. Trolig brukes henvisninger til Hauge mer til å legitimere valg som er tatt og virksomheter som er i gang, enn at Hauges verk gir konkrete retningslinjer for vår tid. Men nye og justerte Hauge-bilder kan dukke opp om samfunnet endrer seg. Miljøkriser kan aktualisere økologen Hauge, og en råere kapitalisme kan aktualisere både den etiske kapitalisten og den politiske opprøreren. Som historikeren Knut Kjeldstadli har sagt: Fortida er aldri helt hva den var. 

 

Pål Repstad er professor emeritus i religionssosiologi ved Universitetet i Agder.

Gå til innlegget

Religion - mer enn ord

Publisert rundt 6 år siden

På grunnlag av et forskningsprosjekt jeg har ledet, kalt "Religion som estetiserende praksis", kommer jeg med noen betraktninger om hvordan estetikk og sanselighet blir stadig viktigere i norsk religiøst liv - og hva kan konsekvensene bli av det?

RELIGIØST LIV – MER ENN ORD

 

Pål Repstad, professor i religionssosiologi, Universitetet i Agder

 

Religion er mer enn en sinnstilstand der man tenker, tror og tviler. Det er også vaner, sansninger, praksiser. Pilegrimer svetter og blir stive og støle på vandringer, bedehusbenker kan gi tresmak bak. Nattverdsmåltidet spises, om enn nokså abstrakt i mange kirker. Muslimer lar pannen møte gulvet i bønn, andre folder hendene eller løfter dem mot himmelen. Sporadiske kirkegjengere finner ro i barndommens kirke. Fortolkningene av det som skjer, er avhengig av oppdragelse i vid forstand. For noen vil det å tenne lys i en kirke være en påminnelse om Jesus som verdens lys, for andre et meteorologisk håp om lysere tider i en mørk vinterkveld. Selv hos de informerte kan tankene ta mange veier. Tenåringen som tenner lyset er kanskje mest opptatt av å få fyr og ikke fomle med fyrstikkene. Det kan likevel oppleves som en god og høytidelig situasjon. Ikke alle sanseopplevelser kan umiddelbart gis språklig uttrykk, men de kan være meningsfylte i en videre forstand enn ord kan fange. Alt dette er mat for religionsforskere, for å bruke et høvelig sanseorientert bilde.

Forskerne i RESEP (se nedenfor) tror det skjer en forskyvning i vår tid, fra vekt på de teologiske påstander om hva som er sant og over til det sanseorienterte og følelsesmessige – det estetiske i vid forstand. Bruken av kirkene til kulturarrangementer øker sterkt. Dans, populærkultur og andre estetiske uttrykk fyller kirker og forsamlingshus mer enn før, og preger selve kirkene og forsamlingshusene med større kunstneriske ambisjoner. Religionen er blitt mer kroppslig. Applaus er blitt vanlig i kirkene, søndagsskolebarn hopper opp og ned når de synger. Ordløse symboler fører til at det dogmatiske er mer vagt enn før. Dette ser en også i konservative religiøse organisasjoner, og det er ikke nødvendigvis en bevisst og planlagt utvikling. Uttrykkene varierer med kirkenes sosiale profil, fra oratorier og kunstutstillinger til Ole Ivars-messer. Men det tas i bruk stadig flere ikke-verbale symboler. De er mer åpne for ulike tolkninger enn innarbeidde ord. Lys, dans, bilder, kunst, prosesjoner, musikk er mangetydige.

Også tidligere har følelser vært en viktig del av det religiøse liv. I vekkelsene har septimakkorder fra gitar og sugende hammondorgel understreket behovet for frelse, og mennesker har reist seg og gått fram for å markere at nå begynner et nytt liv. Men før var følelsene mer innordnet i et dogmatisk regime. Man skulle kjenne uro som vakt og glede som omvendt. Nå utfolder følelser og sanser seg mer subjektivt.  

Hva blir konsekvenser av den religiøse estetisering for trossamfunn og storsamfunn? Vil det organiserte religiøse liv bli svekket? Blir folk mer religiøse konsumenter? Mange nordmenn er vokst opp med å se på estetikeren slik Søren Kierkegaard beskrev ham – en overflatisk person uten evne til moralsk forpliktelse, en rastløs egoist. I et kulturpessimistisk perspektiv kan en se deler av den religiøse estetisering som utslag av en allmenn narsissistisk tendens i trygge og rike land, en nærsynt selvrealisering der egne opplevelser er viktigere enn et etisk engasjement. Noen er også i kirkelig sammenheng bekymret for dogmatisk utvanning og at folk skal få et overflatisk forhold til religion hvis det i trosopplæringen blir for mange klatrevegger og for lite bokstoff. Da vil jeg minne om at estetisering – det å ta kropp og sanser i bruk – også kan engasjere folk, kanskje på andre og dypere måter enn den rent hode-orienterte innlæring av trossetninger.

Estetisering kan være berikende og frigjørende. Men estetiske uttrykk kan også brukes til å oppildne. Terroristen fra Oslo og Utøya brukte religiøse estetiske elementer da han forberedte sin voldsbruk med korsfarerestetikk. Estetisering av religion brukes globalt ikke bare til å bygge ned grenser, men også til å danne fiendebilder av “de andre” og heroiserende bilder av ens egen religiøse tradisjon.

Filosofen Walter Benjamin var den første som brukte begrepet politikkens estetisering, i en kritikk på 1930-tallet av fascismens og nazismens bevisste bruk av masseopptrinn og uniformer. Makten kan estetiseres og forsynes med ytterligere autoritet. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu skrev en gang at det å utsi loven i vanlig dress er risikabelt. Selv i det relativt fredsommelige norske religiøse feltet kan maktbruk og eksklusjon være konsekvenser av religionens estetisering. Gamle moralbaserte og autoritære hierarkier kan falle, men erstattes av kulhetskonkurranser og skjønnhetstyrannier som kan være ganske harde for dem som ikke når opp. Likevel er hovedtendensen i dagens Norge at religiøs estetisering fremmer fredelig sameksistens mellom livssyn og et vennligere religiøst liv.

 

RESEP

 

Forskningsprosjektet «Religion som estetiserende praksis», i kortform kalt RESEP, har om lag 25 forskere som bidragsytere, de fleste fra Universitetet i Agder. Nylig er det gitt ut to bøker fra prosjektet på Cappelen Damm Akademisk: Hellige hus. Arkitektur og utsmykning i religiøst liv, redigert av Pål Repstad og Elise Seip Tønnessen, og Fra forsakelse til feelgood. Musikk, sang og dans i religiøst liv, redigert av Pål Repstad og Irene Trysnes. Det er også under arbeid en bok om religion i nyere norske tekster, særlig skjønnlitteratur.

 

En populærversjon med bilder og korte tekster fra prosjektet kan sees på www.uia.no/resep

 

Prosjektet er ledet av professor i religionssosiologi Pål Repstad ved Universitetet i Agder.

 

FØRST TRYKT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 27.03.2013 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere