Paal Andre Grinderud

Alder:
  RSS

Om Paal Andre

Forfatter og skribent. Tidligere leder av Wanda-senteret

Følgere

Mormors vakre­ bønn

Publisert 2 måneder siden - 226 visninger

«Kjære Gud, pass på liten og på stor. Gi håp til de som strever og trenger din hjelp. I Jesu navn, Amen.»

For noen dager siden kjente­ jeg det ville være godt å be. Når livet vender for oss mennesker, og hverdagene iblant mangler håp, kommer kanskje et ønske om å be en bønn.

For meg kunne det likevel ikke falle meg inn å gi penger til noen som skulle be en bønn for meg. Det er gratis å be Gud om å lytte. Kollekt til kirken gir jeg gjerne.

Mirakler finnes, det er jeg sikker på. Men, de kan ikke betales for. Det er når noen predikanter hevder at de kan det, at vi må ha lov til å reagere. Og stille spørsmål ved en slik praksis.

Jeg vil så gjerne dele mormors respekt for alle medmennesker, fattig eller rik, og alle midt i mellom. Mormors bønn var så enkel:

Kjære Gud, pass på liten og på stor. Gi håp til de som strever og trenger din hjelp.

I Jesu navn, Amen

Da Jesus falt ned. 

Som barn hørte jeg mange snakke om hvor viktig det var å være personlig kristen. Mormor sa noe til meg; be for dem som har det vondt, og legger seg med sårhet i hjertet sitt. Det er ikke hvem vi er som gjør forandring, men våre handlinger.

«Gud er Gud om alle land lå øde,» begynner en sang jeg ikke husker resten av. Det jeg tenkte hver gang den ble sunget, var at engler­ passet på hver og en av oss uansett hvem vi er, og hvordan det gikk med verden.

På søndagsskolen falt Jesus­ ned fra flanellografen. Jeg styrtet til for å henge Ham opp igjen, men til ingen nytte. Han falt og falt gjentatte ganger. Mormor sa at det var ikke så farlig om Jesus falt ned, fordi Han var vant med å reise seg igjen. Jeg har som voksen tenkt at det er mange av oss som må reise oss, igjen og igjen.

Personlige kristen. 

Hva betyr egentlig de to ordene personlig kristen? For noen er det kanskje en måte å si i fra til omverden at de tror veldig på Gud. Jeg tror noen ganger så mye at det gjør vondt, likevel har de to ordene egentlig ingen betydning.

Noen ber om at godheten på jorden må komme frem. Samtidig blir det bare flere og flere­ som strever med å finne sin plass i livet. Hvorfor må det være så mye lidelse og nød for oss mennesker­?

Når livet vender. 

Vi liker vel alle å tenke at det finnes en Gud som tar vare på oss når livet vender og alt blir utrygt. Kanskje det er sant at Gud favner oss. Holder oss i hånden der vi famler ­videre i livet etter en vond og sjel-
settende opplevelse. For meg er det sånn. Det å gå i ensomme gater gjør vondt. Noen ganger stopper jeg opp, ser mot himmelen og smiler eller gråter. En bønn trenger ikke alltid ord.

Livet mitt vendte den dagen legen­ sa at jeg ikke ville frisk. Mor og fars genetiske sykdom hadde også rammet min bror og min tvillingsøster hardt. Min bror har nå reist til himmelen.

Jeg glemmer ikke den gangen jeg sto der foreldreløs. Jeg var 16 år. Jeg husker så godt da mor ble stedt til hvile på kirkegården. Jeg så opp mot himmelen og ba en stille bønn om at noen måtte passe på meg og tvillingsøsteren min. Jeg ble hørt. Det er jeg så takknemlig for. Det å bli bedt for den gangen som ung var både litt flaut – og veldig fint.      

Heldigvis har jeg tegnet fire evige­ portretter inni meg. Mor og far som elsket hverandre, mormor, og av min nydelige bror som nylig har reist hjem til himmelen. Tvillingsøsteren min og jeg rusler hånd i hånd videre her på jorden.

Kollekt.

 I kirkene rundt i vårt langstrakte land samles det inn penger til gode saker, det er en viktig gjerning. Mange gode ting blir gjort for disse pengene. Jeg er ikke ofte i kirken, men de gangene jeg har vært der har jeg sett medmennesker putte penger oppi en liten striepose med håndtak på begge sider. Eller at de vipser, slik som meg.

Jeg ler litt ved tanken på min gode mormor. Hun hadde nok aldri tenkt seg at pengene skulle fly gjennom luften og lande på en konto til en kirke tre sekunder etterpå. Pengegaver til kirker har blitt gitt gjennom alle tider. Og, det er en vên og god handling. De som ikke har så mye til overs, behøver ikke gi noe som helst. Kollekt er for meg et vakkert ord. Noe jeg har vokst opp med på en sunn måte. Jeg lærte tidlig å dele. Og, det har gjort noe med meg som voksen.

For godt til å være sant. 

Jeg leste et sted at det finnes predikanter som frelser over telefonen for dyre tellerskritt. Heldigvis lærte min mormor meg at hvis noe var for godt til å være sant, så var det det.

De finnes også enkelte menigheter utenfor Den norske kirke og deres­ ledere som prøver å innbille oss at jo mer penger du gir, jo raskere kommer du i kontakt med Gud, og får mer ­helbredelse. Det stemmer ikke. For hadde det stemt, ville det vært riv ruskende­ galt.

Slik jeg har opplevd Guds nåde etter jeg ble syk er at Gud teller ikke penger! Det er heldigvis et fåtall menigheter som praktiserer dette. Men de finnes, og det er all grunn for myndighetene til å utøve en viss kontroll med dette fremover. Det å selge frelse og nåde er etter min mening uhørt.

Alle bør være velkomne.

Alle bør være velkomne i alle kirker. Gud er kjærlighet og glede, og vil passe på oss mennesker, slik som mormor så ofte sa det. Det å holde en hånd er vakkert. Det å gå sammen på en livsvei er en kjærlig handling overfor hverandre.

Ved mors grav sto jeg og min tvillingsøster. Jeg hørte en kvinne­ sa: «vi kan da ikke la dem stå der uten å holde dem i hånden». Jeg åpnet øynene. Et øyeblikk var det som jeg så Gud hente min mor opp til himmelens lune rede. I neste øyeblikk kom det en ukjent kvinne bort til meg. Hun tok hånden min, bøyde seg litt ned og hvisket i øret mitt: «Gud vil passe på deg for evig og alltid. Husk det. Jeg vil be for deg og din søster.»

Skal ikke koste. 

Her var det en bønn som ikke kostet penger. Jeg har ofte tenkt at det skal ikke koste noe å be en bønn for noen, eller holde en hånd. Guds nåde, om du tror eller ikke, er der. Det er ikke bare de som tror sterkest eller betaler mest som opplever de største miraklene. Det gjør du og jeg, også. Vi som noen ganger er så bunn fortvilet over livet selv, og at livet ikke ble som det skulle.

De som har holdt sårbare hender i forsøk på å trøste og hjelpe, uten å be om fem flate øre. Det er de som ligger der i sykehus-sengen og tenker: «kjæreste engler, kom og se til meg. Jeg er så sår at jeg holder nesten ikke ut lenger». Det finnes hender der når vi minst aner det.

Respekt. 

Jeg vil avslutte denne kronikken med et ord jeg liker godt når det er satt ut i handling: Respekt. Mormor sa ofte at vi måtte respektere andre medmennesker og Gud. Ikke minst de som ikke trodde på noe som helst som hadde med Gud å gjøre.­

Jeg lurte ofte på som barn hvordan jeg skulle klare å tro, når jeg ikke ante hvem Gud var.

«Du respekterer Gud ved å være god og vennlig mot andre», sa hun. Så gikk hun tilbake til ovnen. Der kokte det vann i en kjele. Hun skulle vaske opp, for dagen etter skulle hun på eldretreff på bedehuset. Hun mumlet og nynnet på en sang, mens jeg satt og så ut vinduet. Der kjørte­ det noen biler forbi. Det var ikke alle som hadde råd til en bil. Mormor hadde ikke råd til å kjøpe varmtvannstank. Jeg vet ikke, men kanskje hun ba til Gud og himmelen om å få en varmtvannstank. Hun fikk ikke det før hun døde. Men, hun ga så vakkert av det lille hun hadde i kollekt til bedehuset.

Det jeg håper, og tror hun fikk i et barnebarn som meg er en som forsøker å heie på hennes holdninger og bønner den dag i dag. Min vakre og nydelige mormor som trodde så inderlig på Gud. Hun ga i glede uten noe som helst press av det lille hun hadde til overs.

Mormor, du var og er fortsatt så elsket.

Trykket i Vårt Land 21. juli 2018

Gå til innlegget

La de døde få hvile

Publisert rundt 2 år siden - 3997 visninger

Det ville aldri falt meg inn, da jeg sto ved min brors kiste å be Gud vekke ham opp igjen. For meg finnes det en grense her i verden. For andre finnes ­tydeligvis ikke den.

I de siste dagene i media, har det florert med oppslag om en predikant som sier at han kan vekke døde tilbake til livet. Ikke nok med det, han får lov til å snakke om dette på et stevne for kristne i Østfold.

Jeg måtte slå av fjernsynet da jeg så dette på Dagsrevyen. Det som ble sagt skurret for mitt ­indre, og det måtte virkelig ta noen dager før jeg kunne skrive dette.

Det er underlig for meg at så mange mennesker kom for å høre på predikanten, og lederen for stevnet sa i beste sendetid på NRK at dette trodde han på. Mange aviser fulgte opp dagen etterpå.

Jeg respekterer at folk skal få ha sin tro i fred, men det må være lov å reagere. Jeg er selv kristen, og har hele mitt liv trodd på Gud. Jeg har selv opplevd små mirakler, slik jeg ser det. Men, det er himmelvid forskjell på det jeg har opplevd, og det å vekke opp folk fra døde, og i tillegg ta Jesus og Guds plass.

Ba for mor og far. Jeg mistet begge mine foreldre tidlig. Far døde da jeg var 10 år, og mor da jeg var 16 år gammel. Jeg ba så mange bønner om at far og mor måtte våkne opp igjen, og lurte­ på hvorfor jeg ble straffet på denne­ måten. Det gikk ikke 
en dag uten at jeg som barn og ung ba mine såre og fortvilte bønner.

Jeg hadde hørt på bedehuset at Jesus vekket opp folk fra døden. Ingenting skjedde, og jeg sluttet å be om det, men fortsatte å be om at Gud måtte være snill og god mot meg, slik at jeg kunne få fred i hjertet mitt, som slo så altfor hardt og raskt. Få en fred jeg kunne leve med, og vokse opp og klare meg selv. For meg er Gud det gode. Det som gjør at jeg holder ut i en krevende verden.

Min bror. For ikke lenge siden døde min bror av samme sykdom som mor og far. Før hans begravelse, inne i kapellet, fikk jeg se ham der han lå i kisten. Jeg våget ikke berøre ham, men tenkte; Gud, hvorfor hentet du min bror så tidlig?

Jeg la et jordbær i den ene hånden hans, og en lilje i den andre. Jeg gråt stille, og min bønn var ikke at han skulle våkne igjen. Min bønn var at Gud måtte ta vare på hans samboer og oss søsken.

Det ville aldri falt meg inn, da jeg sto ved kisten hans, og be Gud vekke ham opp igjen. For meg finnes det en grense her i verden. For andre finnes tydeligvis ikke den.

Nyfødte. Det finnes nyfødte som dør ved fødselen. Jeg kan tenke meg at det er mange foreldre som ønsker at deres barn skal våkne opp igjen. Derfor blir jeg så undrende til predikanter som reiser rundt. Jeg har lyst til å spørre om de som bedriver dette overhode tenker på hvor mange de kanskje sårer? Det er ikke alt som gjøres i Guds navn som er like bra.

Er det slik at Jesus står med en stor boks med små hvite lapper og trekker ut en person han vil skal våkne opp igjen? Nei, det er nok ikke slik. Jeg kjenner mange­ sunne og troverdige kristne mennesker som rister på hodet av dette. Og de som mener at Jesus velger ut noen som er så heldig å få livet på nytt; kan dere ikke bare ta innover dere at det er deres opplevelse, uten å absolutt måtte predike om det!

I stillhet. Hvorfor kan ikke den enkle troen bære oss fremover mot lyset? Det lyset som vi alle ble favnet med ved fødselen. Alt behøver ikke være så spektakulært og høyttravende.

En ting jeg er helt sikkert på: Om det finnes mirakler, gjør ­Jesus og Gud dem ofte i stillhet. Det er i det stille rom vi kan få kontakt med det som plager oss, og gjør at livskvaliteten forringes. Ikke i mange menneskelige lovnader, som skjer på høylys dag.

Jeg sender mine tanker om fred til alle foreldre som har mistet et barn, en ektefelle som akkurat nå har mistet sin partner. Til alle dere som sørger. Jeg håper og ber om at mennesker ikke blir utsatt for vonde ting, når de er på sitt mest sårbare.

Englene. Jeg tror fortsatt på mirakler. De gode hverdags­miraklene, hvor små barn smiler til sine foreldre, de som elsker hverandre kysser seg gjennom en hel kveld, en uventet klem, og alle hverdagsengler som kommer i vår vei.

De englene som har to føtter, to armer, et klokt hode og et stort og varmt hjerte. De som bare er der når vi minst aner det: Våre medmennesker. Og de englene som kommer fra himmelen.

Paal-André Grinderud

Forfatter & skribent.

Gå til innlegget

Klemme en psykolog

Publisert over 2 år siden - 3581 visninger

Det er det jeg trenger aller mest. Noen som holder rundt meg. Noen som sier: Du behøver ikke å være så sterk hele tiden.

Det var en merkelig dag. Det jeg ønsket meg 
aller mest var at noen, samme hvem det var, kom bort til meg og klemte meg. Fortalte meg at det var helt i 
orden å være lei seg, ikke måtte være perfekt, eller passe inn i hver situasjon som måtte oppstå.

Jeg gikk nedover en brosteinsgate. Sandalene mine var så tynne
under, at jeg kjente mellomrommet fra stein til stein. Jeg tenkte
at det å leve var som å være på et evig tivoli, skapt av Guds 
engler. Spøkelsestunneler, popcorn, røde epler dyppet i smeltet sukker, slik at smaken mellom syrlig og søtt blandet seg til en himmelsk opplevelse av drømmer og lengsler.

Jeg var ikke hjemme i min egen by, men i en annens. En by jeg ikke kjente så godt. Mye hadde skjedd som jeg ikke kunne gi navn. Jeg så opp mot himmelen. Den var blå som Egeerhavet og helt skyfri og bølgefri. Det kunne
være turbulens i luften, selv om himmelen var fri for skyer. Det hadde jeg hørt en gang, og 
aldri glemt.

Medmennesker passerte meg som i sakte film. Jeg hørte
høye heler klikke og klakke.
Stemmer som snakket om løst og fast, som det heter. Om hvor dyrt alt hadde blitt.

Jeg sparket av meg sandalene.
Varme føtter trådte over kjølig brostein. Det duftet sommer, selv om det var en sval vårdag. Vi mennesker snakker ofte om sommeren når vi lengter etter noe som handler om å ta av oss alle tunge vinterjakker og varme kåper. En lengsel som også kan være utrykk for noe annet. Noe vi ikke vil fortelle til andre eller snakke om.
Broken heart syndrom. Det er et ord som kanskje de fleste av oss har hørt, men hva betyr det egentlig? Det jeg vet om dette ordet, kommer av egen erfaring.

Jeg husker at etter fars død i 1972, var mor knust. En hjertesorg som ikke kunne stanses. Hun lå på 
sofaen med en hvit, kald klut over øynene, slik at de ikke skulle bli hovne. Slik at hun kunne se folk i øynene når hun en dag skulle ut i gaten igjen. En dag hvor alt var glemt, og mor igjen kunne ta på seg sine grønne jålesko. Platåsko, som hun var så stolt av. En dag hvor hun ville slutte å tenke på at far nok ville komme tilbake, bare Gud fikk tenkt seg om.

Mor led helt garantert av «broken heart»-syndrom, selv om det ikke var noe som het det den gangen. En sorg som var så overveldende at det ikke var til å holde ut. En lengsel som 
aldri tok slutt, før hun selv døde i 1978. Hun gjorde så godt hun kunne, men ble ofte møtt med: Fru Grinderud. Det er så leit at deres mann har gått bort, men tiden leger alle sår, vet de.

Det er den største løgnen vi mennesker trøster oss med. 
Tiden leger neimen ikke alle sår, men vi kan gjøre så godt vi kan. Hva mer kan forventes av oss?

En annen by.

Jeg var på vei til en psykolog i en annen by. Jeg ville ikke leve lenger. Mye hadde skjedd. Jeg måtte på nytt ha et inngrep i hjertet mitt. Et kirurgisk
inngrep som minnet meg for mye om fars hjerteproblemer og mors lidelse. Jeg hadde arvet deres hjertesykdom, og overlevd dem begge med fem års lengre liv.
Men hvilket liv hadde jeg nå?

Seks forskjellige hjerte-
tabletter som måtte tas hver dag. For en arv å måtte bære resten av livet. Ikke turte jeg å hoppe 
utfor en bro, ei heller velge noe 
annet drastisk. Jeg var både feig og 
modig, redd og sliten. Min 
erfaring med terapi var blandet. Veldig god, og det motsatte. Det jeg aller mest trengte, var at noen holdt rundt meg og sa ingenting. Bare holdt rundt meg i terapiens navn. Noen jeg ikke kjente, som så mitt sønderknuste hjerte som banket så altfor raskt. Noen som tok bort sjokket jeg var midt oppi.

Jeg kjente at brosteinen ble kaldere. Jeg gikk inn i skyggenes
dal. En dal jeg kjente så altfor godt. Der lyset finnes ett eller 
annet sted, men det er dekket til av tunge tanker og lite håp. Den dalen som minner om brødrene Løvehjertet. Der hvor liv forblir og liv blir tatt bort fra denne verden. Denne runde kloden som ikke henger fast noe sted, som bare surrer rundt og rundt herfra til evigheten.

Der Gud må være et eller 
annet sted.

Klemme en psykolog. Jeg 
slapp ikke unna. Det ble en ny 
operasjon i hjertet. Dagene
etterpå bare gråt jeg. Jeg lengtet etter at Gud skulle komme med sine sterke armer og bare holde rundt meg. Klemme meg sønder og sammen og si at jeg ikke behøvde å skjelve så mye hver kveld jeg skulle legge meg for å sove.

I Brødrene Løvehjerte dør en av brødrene. De er i Nangijala, hvor Kirsebærdalen og Klunger-
dalen gir brødrene så mange opplevelser. En av brødrene
blir kalt for «Kavring». Han er dødssyk, og søskenkjærlig-
heten mellom brødrene er så sterk og hengiven. En tragedie skjer, og Kavring ser et lys, som for ham representerer den neste verden.

Jeg går gjennom byen jeg ikke bor i, hører trafikklysene skifter. Jo, jeg hører at det blir grønn mann. Alle lyder som jeg ikke har brydd meg om før. Det er ikke lenge før jeg er fremme. Inni mitt hode har jeg memorert veien på kartet. Jeg ser gateskilt, og bak meg ligger et levd liv. De turkise flipp-floppene mine. Sandalene som jeg har sparket fra meg på veien.

Det er historie.

Vibrerer. Det vibrerer i lom-
men.Det er telefonen som sier ifra at jeg har ankommet målet,
og så vises det et flagg, sort og hvitt på en pinne. Ankommet målet, tenker jeg. Det har jeg 
jo slettes ikke. Om jeg er heldig, er dette kanskje en begynnelse.

Og, jeg har bestemt meg: Jeg orker ikke bare prat lenger. Skal dette fungere, denne nye samtalepartneren, psykologen som jeg ikke kjenner, må jeg be ham om å klemme meg. Det er det jeg trenger aller mest. Noen som holder rundt meg. Noen som sier: Du behøver ikke å være så sterk hele tiden.

Å klemme en psykolog er noe nytt for meg.

Noe helt nytt.

(Dedikert til min flotte og snille bror, som også er alvorlig hjertesyk. Jeg holder deg i hånden hele veien, klemmer deg dag og natt.)

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.5.2016

Gå til innlegget

Sårbarhet i Jesu navn

Publisert over 2 år siden - 342 visninger

For meg er det så viktig å si til deg som har opplevd at noen rundt deg har tatt Guds plass, og kanskje dømt deg nedenom og hjem: Reis deg.

For få dager siden så jeg opp mot himmelen. Månen­ var synlig midt på dagen. Jeg holdt blikket en stund mot den blå horisonten. Det gikk opp for meg hvor nær solen og månen er hverandre – eller kanskje ikke? Et fly med fire jetmotorer fløy forbi månen mot solen. Det etterlot seg to striper. Akkurat som flyet ville fortelle oss at det hadde vært der. Jeg lukket øynene og satte meg ned på krakken utenfor landhandelen.

Fly? Jeg husker den gangen mor reiste til Mallorca. Jeg var liten gutt og livredd for at hun ikke skulle komme tilbake. Og, hva hvis flyet traff Gud eller ­Jesus? De bodde jo i himmelen. Som barn var himmelen et fast punkt. Et sted hvor Gud, Jesus og engler bodde.

Jeg kommer ofte tilbake til min mormor. Hun som satt ved kjøkkenbordet sitt med gitaren. Hun som så ofte snakket om Herren vår Gud. Jeg har ikke kjent noen siden som trodde­ så mye og ærlig på Gud som henne.­ Hun var jordnær, foldet sine hender, og gikk på eldretreff sammen med Elise. Dagmar het min mormor. Hun har lært meg mye om sårbarhet – noen ganger for mye.

Hun var ofte redd for å ikke tro nok, være god nok. Hun mente nok sitt, men våget sjelden å si fra til noen. For henne ville Herren rydde opp, og passe på henne. Der er vi like, mormor og jeg. Men likheten slutter der. Mormor våget aldri å si ifra når hun mente at ting ikke var bra. For henne var det viktig å ikke si noe, ikke være til bryderi, eller for all del ikke være i veien for noen som tilhørte de som var bedre enn henne. I hennes øyne var det stort sett alle.

Det er utrykk jeg kjenner igjen fra oppveksten, og fra mitt voksne liv. De aller aller fleste som har tilknytning til kirkelige steder, og jobber der, viser både respekt og yter verdighet overfor de som tilhører menigheten. Jeg har selv reist rundt i kirker for å holde foredrag, og møtt nydelige, arbeidsomme og gode medmennesker. Vi trenger den gode kirken som det finnes så mange av i Norge.

Jeg kjenner også de som har opplevd det motsatte. Steder hvor noen har tatt Guds plass. Der hvor det gode må vike. Jeg glemmer aldri den gangen jeg kom inn i kirken da mor skulle­ begraves. Jeg var 16 år gammel, og kjente at jeg bare ville løpe ut igjen. Alle blikkene som visste hva som hadde foregått, og som likevel var snille og gode. Så var det det ene blikket som ødela alt for meg: Det blikket som jeg kjente så altfor godt igjen. De ­øynene som hadde tatt Guds plass.
 Gud fordømmer ikke. Ei heller­ forsømmer Han oss. Det er vi mennesker som skaper et bilde­ av Gud som slem, og som vil dømme oss. Jeg tror mer på det som min mormor fortalte meg om en kjærlig og omtenksom Gud, som bare kunne dukke opp når livet var på sitt verste, og når ingen andre mennesker så ut til å forstå noen ting. De gangene foldede hender var det som holdt meg sammen.

Jeg skal ikke begi meg inn på å forklare så mye om dette, men for meg har det hjulpet meg gjennom skam og skyld, uro og angst. Modum Bad i Vikersund har vært min følgesvenn gjennom store deler av livet. Det har hjulpet meg med mye, men noe av det viktigste de har gjort er å få meg til å slutte å gruble.

Bekymringstanker krever meta­kognitiv tenkning for å kunne komme ut av grubleriene.­ Det koster å si: Jeg trenger hjelp. Kanskje fordi du føler at Gud har sviktet deg. Jeg opplevde en gang at Gud var borte. Helt vekk fra min horisont. Jeg løftet blikket mot himmelen og tenkte: Hvor bor du egentlig, Gud? De gangene jeg løfter blikket mitt mot himmelen, blir jeg minnet på Guds eksistens. Den er uendelig,­ akkurat som himmelens.

For meg er det så viktig å si til deg som har opplevd at noen rundt deg har tatt Guds plass, og kanskje dømt deg nedenom og hjem: Reis deg. Først opp på knærne. Deretter tar du sakte skritt mot ditt sanne liv.

Ingen skal definere deg som noe annet enn det du er. Du har like mye rett til å være her som alle andre. I morgen vil jeg igjen se ut av vinduet, føre mine hender sammen og takke for at jeg har en solid hånd åholde i, og livet skulle gå over alle grenser.

En ting er jeg helt sikker på; Gud finnes.

Først publisert i Vårt Land 21.3.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Svenske tilstander
20 minutter siden / 2371 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 1154 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Nåde hos Luther - og hos Paulus, uforenlige motsetninger?
rundt 2 timer siden / 413 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1154 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Svenske tilstander
rundt 2 timer siden / 2371 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1154 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 18449 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 18449 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1154 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1154 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Hva er «oppnådde resultater» i kirken?
rundt 2 timer siden / 975 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 2 timer siden / 2674 visninger
Les flere