Øyvind Norderval

Alder: 66
  RSS

Om Øyvind

Professor i oldkirkens teologi- og kirkehistorie ved Det teologiske fakultet, UiO.

Følgere

Historielærer Fylkesnes’ sammensurium

Publisert nesten 6 år siden

SVs Torgeir Knag Fylkesnes tar helt feil nå han skiller mellom maktkamp og spørsmålet om grunnleggelsen av et samlende kongedømme i Norge.

SVs Torgeir Knag Fylkesnes var så elskverdig å nytolke St. Olavs-skikkelsen og olsokfeiringens innhold for allmennheten i flere medier,  inkludert Vårt Land. En mild vurdering er «frimodig ufaglighet», en mer direkte karakteristikk må bli «tøv».

Stiklestad. Fylkesnes poeng er at man under olsok dyrker en tyrann «som ble omskapt til helgen og politisk virkemiddel etter sin død». Videre skal slaget ved Stiklestad ikke ha stått om kampen mellom kristendom og hedendom, men om makt.

Fylkesnes spenner her inn faglige åpne dører om spørsmål som det er relativ bred konsensus om. På begge sider på Stiklestad var kristne og hedninger representert, og Olav ble helgen etter slaget på Stiklestad. Men Fylkesnes utelater det aller viktigste spørsmål en historiker alltid må stille: Hvorfor?

Motstand. Fylkesnes tar helt feil nå han skiller mellom maktkamp og spørsmålet om grunnleggelsen av et samlende konge-­dømme i Norge. Selvfølgelig hadde Olav Haraldsson aspirasjoner om makt, men samtidig målbar han idealer fra Europa som gikk tilbake til Karl den store på 800-tallet: Et samlende styre med en kristen fundamentering.

I denne sammenhengen var ikke Olav Haraldsson mer tyrannisk enn andre fyrster i samtiden, og det var da heller ikke dette som ble utslagsgivende for motstanden mot ham. Utgangspunktet var at Olav valgte å ­alliere seg med yngre og mindre innflytelsesrike vasaller enn det gamle ættearistokratiet, ­ettersom rikmannsættene var ute etter å opprettholde sin økonomiske og politiske makt og var skeptiske til et samlende kongedømme. Det er derfor interessant at Fylkesnes som stortingsrepresentant for SV her slår et slag for 1000-tallets rikmanns-aristokrati.

Denne motsetningen til Olav gjorde at det gamle bondearistokratiet allierte seg med Knut den mektige, konge av Danmark og England, også han en kristen potentat, som lovet dem deres tapte profitt tilbake og vel så det. Dette ble Olavs bane.

Lurt. Hva skjedde så? Kong Knut innfridde selvfølgelig ­aldri sine rause løfter når konkurrenten var drept. Istedenfor satte han sin elskerinne Alfiva og deres tenåringssønn, Svein, til å styre Norge, og landet havnet i et politisk dødvanne. Da begynte de gamle motstanderne av Olav å innse at de egentlig var blitt lurt, at kong Knut var en økonomisk utsuger, og at Olavs tanker om et samlende kristent kongedømme kanskje hadde noe for seg.

Slik ble kimen til Olavs helgenstatus skapt: Nederlaget blir snudd til seier, en ikke ukjent kristen forestilling.

Slik ble de kulturelle ettervirkningene etter Olav Haraldsson langt viktigere enn hans regenttid.

Fellesgods. I denne sammenhengen ble selvfølgelig også kirken en viktig aktør som døråpner til den europeiske kongeideologi. Man kan selvfølgelig mislike denne maktforståelsen i dag, men dette var europeisk fellesgods som ble virkeliggjort på norsk jord. Det gjorde Norge til et samlet rike, det åpnet for en innlemmelse i den europeiske felleskultur som gav seg utslag i kunst, litteratur og spiritualitet.

Det er interessant at Fylkesnes lager et «historisk» sammensurium samtidig som han gjør det samme som det han kritiserer Olavs-resepsjonenfor: Å bruke historien til å fremme politisk makt.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16. AUGUST 2014

Gå til innlegget

Realpolitisk umoral

Publisert rundt 6 år siden

Det er ikke ofte jeg skjemmes av å være norsk, men i forbind­else med Dalai Lamas besøk er jeg full av skam over Norges poli­tiske lederskap som ofrer en fredsprisvinner for det braut­ende og makthungrige Kina.

Det viser at historien om Judas og de tretti sølvpengene er en grunnfortelling om svik og ­underdanig sleskhet.

Det er pinlig å bivåne stats­minister Erna Solberg, stortingspresident Olemic Thommessen og utenriksminister Børge Brende som servile oppvart­ere for et inhumant diktatur for industriens og pengenes skyld.


Servilitet. Jeg ser at statsministeren unnskylder sin servilitet med at Norge ville forlenge sitt opphold i fryseboksen vis à vis Kina ved å ta imot fredsprisvinneren. Statsministeren har endog uttalt: «Det er veldig mange land som ikke møter Dalai ­Lama, fordi de vet at for å kunne delta i en konstruktiv dialog om viktige spørsmål internasjonalt, så må de ha et forhold til landet som er verdens største land, verdens nest største økonomi og en vetomakt i FN.» Dette er bare et flaut knefall for penger og makt.

Dette er en gjentagelse av den skjenselens holdning som Norges offentlige myndigheter inntok i forbindelse med tildelingen av fredsprisen til Carl von Ossietzky i 1936, pasifisten som satt i konsentrasjonsleir for sine meningers skyld. Da trakk utenriksminister Halvdan Koht og Venstres formann Johan Ludwig Mowinckel seg fra Nobelkomitéen for at ikke regjeringen og Stortinget skulle bli stilt ­ansvarlige for fredsprisutdelingen. Kong Haakon uteble fra tildelingsseremonien. Man valgte å tekkes diktatoren Adolf Hitler og Tyskland for ikke å «forbli i fryseboksen».

Skremmende. Den skremmende parallellen er at Kina har stilt krav overfor norske myndigheter om at hvis det bilaterale forholdet skal repareres, må fredsprisen aldri mer gis til en opposisjonell kineser.

Propagandaminister Joseph Goebbels uttrykte i forbindelse med tildelingen av fredsprisen til Ossietzky i 1936: «Tildelingen av Nobels fredspris til en notorisk landsforræder er en så uforskammet utfordring og fornærmelse mot det nye Tyskland at det vil bli gitt et tilsvarende tydelig svar.» Hitler forbød deretter enhver tysk borger for all fremtid å motta noen av Nobels priser. Det politiske Norge synes derfor ikke å ha lært noe av historien. Det kryper for makten og parkerer moralen. For å bli i metaforikken: De toer sine hender og lar uretten skje.

Desto mer prisverdig er det da at Den norske kirke og Sametinget skjønner de alvorlige etiske problemstillingene dette innebærer og derfor tar i mot Dalai Lama.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 9.5.2014

Gå til innlegget

Skriftemål

Publisert rundt 6 år siden

Jeg legger meg for en gangs skyld flat for avisen Vårt Land og debattredaktør Johannes Morken. Mitt lille innlegg om Kirkemøtet og homofilsaken som jeg i går hevdet var refusert, står på trykk i dag, samme dag som homofilisaken skal avgjøres på Kirkemøtet. Som Per Lønning en gang sa til min far: "Du skyter ofte hurtig fra hoften." Det er ikke alltid like lurt. Beklager derfor, Johannes.

Gå til innlegget

Til Kirkemøtet

Publisert rundt 6 år siden

Følgende innlegg har vår kirkelige dominerende sensurinstans, Vårt Land, ikke sett grunn til å sette på trykk. Så får vi se om Kirkemøtet kommer ut med troverdigheten i behold i morgen:

Til Kirkemøtet

Av Øyvind Norderval,

professor ved TF, UiO.


Årets Kirkemøte er samlet i Kristiansand i disse dager, og jeg har bare ett råd til de som gidder å høre etter: Nå må det settes et punktum for den ulykksalige homofilidebatten. Den er uverdig, og den gjør at det norske folk vender kirken ryggen. De fleste har gjort opp status i denne saken, men i Den norske kirke drøvtygger man spørsmålet i det uendelige. Kanskje burde man innse at spørsmålet gjelder mennesker. Det var Jesu etiske horisont i møte med mennesker.

For meg handler dette om å leve i sannhet i lys av evangeliet. Jeg har forrettet i mang en begravelse for kristne homofile som ikke har klart å leve under den dom de fikk av kristne på vegne av Gud. Da har jeg manglet ord. Jeg kan ikke lenger gå god for dette tøvet.

Gå til innlegget

Om å fiske i rørt vann

Publisert rundt 6 år siden

Følgende tilsvar til redaktør Helge Simonnes ble refusert. Man gjør seg sine tanker.

Vårt Lands redaktør, Helge Simonnes, har fra sitt redaksjonelle elfenbenstårn imøtegått min kritikk av avisens kirkepolitiske agenda (04.02). Han har fått det for seg at jeg snur tingene på hodet, og at jeg i min professorale innsnevrede verden ikke har greie på hva pressen driver med. Jeg skal visstnok heller ikke skjønne hva pressefrihet innebærer. Jeg skal til og med drive med billige knep ved å henvise til henvendelser jeg har fått i forbindelse med min kritikk av Vårt Lands konsekvente fiske i det kirkelige rørte vann. Jeg driver imidlertid ikke med denne type knep som avisens redaktør åpenbart er mer fortrolig med enn jeg.

Da jeg gikk på skolen, ble vi opplært til å lese innenat. Denne ferdigheten har redaktør Simonnes åpenbart ikke ervervet seg. Jeg har sagt at et presseorgan som Vårt Land selvfølgelig skal informere og dokumentere, avisen skal også drive kritisk journalistikk, men den skal ikke drive med kampanjer. Vårt Land driver med kampanjer. Jeg har stilt redaktøren en rekke spørsmål om avisens agenda i den løpende kirkedebatten om Den norske kirkes fremtid. Han velger ikke å svare på dette, men retter søkelyset mot min person. Det er talende nok i seg selv.

Et presseorgan står hele tiden i grensefeltet mellom informasjonsplikt og hensynet til personvern og rettssikkerhet. I Vårt Lands kampanjer ser man til stadighet at denne grensen overtredes. Jeg må imidlertid korrigere meg selv på ett punkt: Jeg karakteriserte avisen i mitt forrige innlegg som en kirkelig maktbastion. Et presseorgan søker selvfølgelig makt og innflytelse der den kan få det, og i dette tilfelle er det Den norske kirke som gir Vårt Land det avisen begjærer. Derfor burde den latente misnøyen på kirkelig hold verbaliseres i langt høyere grad. Da hadde kanskje Simonnes opptrådt noe mindre pompøst.

Da Ronald Fangen i sin tid fremmet forslag om en norsk, kristen dagsavis, var det ut fra ønsket om å etablere et kulturorgan på linje med det danske Kristelig Dagblad. Vårt Land har hatt vekslende redaksjonelle profiler gjennom årene. I redaktør Simonnes’ tid har avisen mer og mer fått karakteren av et menighetsblad. Det interessante med avisen er at den i stigende grad fremstår som mer og mer uinteressant.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
3 dager siden / 2235 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
25 dager siden / 1867 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1191 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
6 dager siden / 890 visninger
Livet er ferskvare
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 831 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
27 dager siden / 670 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere