Øyvind Schønning

Alder: 37
  RSS

Om Øyvind

Filosofen Sokrates er mitt forbilde!!!

Følgere

FRP’s rigide, trangsynte flisespikkeri

Publisert rundt 4 år siden

Politiske debatter er altfor strekt preget av rigiditet, trangsynthet og firkantethet. Det er på tide å bli mer fleksibel.

I sin nyttårstale den 31.desember 2011 oppfordret Kongen oss til å lytte til våre meningsmotstandere. Det var nok 22. juli som fikk Kongen til å si dette. For hvis nordmenn generelt blir mer villige til å lytte til motargumenter, så vil det forhindre spredning av både islamisme, kommunisme og høyreekstremisme i Norge. Ganske enkelt fordi det vil bli vanskeligere for disse ekstremistene å rekruttere folk.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese professor Matthew Levenduski’s bok ”How Partisan Media Polarize America”. Boken beskriver hvordan politisk trangsynthet skaper polarisering, og i noen få tilfeller ekstremisme.

De fleste som har lest debatter mellom høyrekjendiser og venstrekjendiser vet at begge sider av debatten har som regel gode argumenter å vise til. Derfor finnes det mange som blander både høyrepolitiske og venstrepolitiske synspunkter. De nekter å få en venstre-tvangstrøye tredd ned over hodet sitt. Men de nekter også å få en høyre-tvangstrøye tredd ned over hodet sitt.

SOKRATES OG JOBS BOK

Også i antikken fantes det debatter der begge sider hadde gode argumenter:

I Jobs bok ser vi at både Job og ”vennene” hans har gode argumenter. Her er et sitat fra Jobs Bok 12, 1, (hentet fra Amplified Bible-oversettelsen):

 

 

”Then Job answered:”No doubt you are the [only wise] people [in the world], and wisdom will die with you! But I have understanding as well as you; I am not inferior to you.”

Dette har sin parallell i Sokrates dialoger. Det berømte sitatet ”Det eneste jeg vet, er at jeg intet vet”, stammer fra Sokrates. Jeg har ofte lurt på om det var Jobs Bok som fikk Augustin til å hevde at Platon hadde kjennskap til det Gamle Testamentet.

MINE ARTIKLER I TO GRUPPER

Siden begge sider i en debatt ofte har gode argumenter, har jeg valgt å plassere mine artikler i to kategorier.

Den venstrevridde kategorien består av svært venstrevridde artikler.

Den noenlunde ”høyreorienterte” kategorien består av artikler som kompromisser med høyresiden. Venstrefolk har av og til kritisert meg for dette.

De venstrevridde artikler motsier aldri direkte det jeg skriver i de mer høyreorienterte artiklene, og vice versa. Det er derfor artiklene i begge kategorier kan virke en smule tvetydige.

 

EKSEMPLER PÅ VENSTREVRIDDE ARTIKLER

Denne artikkelen inneholder en skeptisk analyse av de konspirasjonsteoriene som påstår at Israel står bak borgerkrigen i Syria: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat4/thread11510304/

Jeg har i ettertid innrømmet at enkelte avsnitt burde ha vært formulert på en mindre krass måte. Og jeg har bedt om tilgivelse for disse. Det bør likevel påpekes at min artikkel var mer forsiktig enn Odd Karsten Tveit’s fremstilling av samme tema på NRK.no.

Jeg skal publisere noen flere linker til mine venstrevridde artikler i kommentarfeltet.

EKSEMPLER PÅ ”HØYREORIENTERTE”ARTIKLER

Jeg vil være så fleksibel som mulig. Fordi dersom jeg selv er firkantet, så vil min kritikk av religiøs firkantethet være hyklersk og dobbeltmoralsk.

Her følger noen eksempler på artikler der jeg forsøker å imøtekomme i hvert fall noen få av den kristne høyresidens forventninger.

Følgende artikkel oppfordrer palestinavenner til å lese pro-israelsk litteratur, (selv om det står tydelig i artikkelen at jeg er pro-palestinsk): http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat4/thread11536397/

I denne artikkelen stadfestet jeg at jeg har slettes ikke bare negativt å si om Amerikansk politikk. Og i samme artikkel takket jeg Israels president Reuven Rivlin fordi han kritiserte Islamofobi. Pro-israelske islamofobe ville vel aldri ha rost Rivlin for dette: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat4/thread11544829/#post_11544829

ISLAM

Jeg har både forsvart og kritisert Islam på verdidebatt. På samme måte som jeg har både forsvart og kritisert Kristendommen.

Her er en artikkel der jeg forsvarte den aller, aller mest liberale varianten av Islam. Altså den varianten som er mer liberal enn den moderate varianten:  http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread439669/

Legg merke til at jeg innrømmet i innlendingen at artikkelen bygger på en pragmatisk lesning av Koranen. Og i kommentarfeltet skrev jeg at jeg er ikke nødvendigvis imot den islamkritikk som kommer fra venstresiden.

Men jeg har også skrevet mange islamkritiske artikler. For eksempel denne:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11594553/

 

Artikkelen kritiserte også kristendom. Fordi kampen mot islamisme vil bli mye lettere dersom vi slutter å gi én religion fordeler framfor de øvrige.

 

OPPRAMSING AV ØVRIGE ”HØYREORIENTERTE” ARTIKLER

Det er ikke plass til å legge ut linker til hver eneste av mine høyreorienterte artikler. Så istedenfor vil jeg ramse opp hovedtemaer fra disse. (Publiserer link hvis ønskelig)

A)  I en av mine aller mest leste artikler hevdet jeg at kristne bør slutte å misjonere for jøder, da evangelisering blant jøder vil kunne skape antisemittisme. Kristne jødehatere er jo svært skuffet over at jødene ikke tok imot ”Jødenes Messias”. Denne skuffelsen er sannsynligvis hovedårsaken til kristent jødehat.

 

B)   I mange av mine kommentarer har jeg sagt at jeg elsker det jødiske folk. Ja, dette stod til og med i overskriften på en av mine artikler. Jeg elsker selvfølgelig også det palestinske folk.

KRISTEN, HØYREPOPULISTISK RIGIDITET

Altså har jeg strukket meg veldig, veldig langt for å tilfredsstille i det minste noen få av høyresidens forventninger. Likevel får jeg 100% negativ respons når jeg forsøker et kompromiss. Kunne ikke høyresiden begrense seg til å gi 90% negativ respons, og 10% positiv respons?

Denne trangsyntheten minner meg om det som står i Matteus 11:

”Men hvem skal jeg ligne denne slekt med? Den ligner små barn som sitter på torgene og roper til sine lekekamerater:”Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke gråte!” 

 

For Johannes kom, han verken åt eller drakk, og de sier: Han er besatt av en ond ånd! Menneskesønnen kom, han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn! Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn [gjerninger]. ”

 

La oss bruke en allegorisk tolkning av dette:

”Jeg spilte på fløyte for FRP, men FRP ville ikke danse. Jeg sang klagesanger for FRP, men FRP ville ikke gråte”.

 

DEN IKKE-RELIGIØSE HØYRESIDEN ER MER FLEKSIBEL

 

Det kan hende at ikke-kristne israelvenner ville ha gitt noenlunde mer positiv feedback. Det samme gjelder nok ikke-kristne FRP’ere. Det er fordi de ikke lar en streng og dømmende Gud lese alt de skriver med argusøyne. Dermed kan de være noenlunde mer fleksible.

 

SVAKHETER VED MITT SYN PÅ SAKEN

 

På den annen side må jeg innrømme at mitt syn på saken har enkelte mangler. Kanskje de kristne FRP’erne ikke er så firkantede som jeg vil ha det til? Her er fire svakheter ved mitt synspunkt:

 

1)    Det er forståelig at høyrefolk synes jeg er uærlig opportunist, som skifter ståsted like ofte som en værhane. Ofte må jeg skrive om artiklene mange ganger før publisering, for å forsikre meg om at jeg ikke publiserer noe som jeg ikke kan stå inne for.

Men her vil jeg si til mitt forsvar at også mine venstrevridde artikler inneholder en del tvetydighet. Min artikkel om Syria-konspirasjonene var som sagt mer forsiktig enn Odd Karsten Tveit’s fremstilling av temaet.

 

2)    Dessuten kommer jeg til å fortsette med å skrive venstrevridde artikler. Jeg kommer ikke til å melde meg inn i FRP. Dermed kan det jo virke forståelig at FRP avviser ethvert forsøk på kompromiss.

3)    Og jeg ble ikke skuffet da jeg fikk negativ respons etter å ha publisert kritikk av kristendom. Man bør jo unngå altfor store forventninger. Og det er tross alt veldig få kristne som er såpass liberale som meg.

4)    Som sagt har også venstrefolk kritisert meg for å kompromisse med høyresiden. Noe som viser at det dessverre finnes rigiditet på venstresiden også. Hvorfor kritiserer jeg da i hovedsak høyre-rigiditet, mens venstre-rigidiet blir kun så vidt nevnt? Her vil jeg si til mitt forsvar at mange av mine tidligere ”høyreorienterte” artikler kan tolkes som en kritikk av venstrevridd rigiditet.

 

Forresten har jeg fordømt kommunisme. Tjen Folket er en FORFERDELIG organisasjon!

 

KONKULSJON

Når nordmenn flest blir mindre trangsynte og mer fleksible, så vil det forhindre spredning av islamisme og høyreekstremisme. Begge disse ideologier er totalavhengige av fanatisk rigiditet. For alle ekstremisters motto lærer at ”det du sier er feil, allerede lenge før du har åpnet munnen”. Dette gjelder både islamister, høyreekstremister og kommunister.

 

Når folk flest avviser både venstre-rigiditet og høyre-rigiditet, så vil det skape et mindre polarisert klima. Dermed vil det bli vanskeligere for islamister, kommunister og rasister å rekruttere disipler.

 

Av dette ser vi at selv om folk flest, både MIFF og venstresiden, selvfølgelig aldri kommer til å bli ekstremister, så likevel det å gjøre folk flest mer fleksible et viktig skritt i kampen mot ekstremisme.

 

For alt henger sammen med alt, som Georg W. F. Hegel sa.

Gå til innlegget

Oss kristne bør lytte empatisk til de som har erfart kristendommens skyggesider. Dette vil igjen motvirke høyreekstremisme og antisemittisme. Hadde hele kristenheten lest religionskritiske bøker, så ville den vært IMMUN mot fundamentalisme

For en stund siden skrev jeg at det hadde vært enklere å motarbeide Islamofascisme dersom vi i tillegg hadde kritisert Kristendom:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11594553/

Jeg skal ikke snakke så mye om islam denne gangen, for denne artikkelen har som sitt hovedformål å motvirke kristen høyreekstremisme og kristen antisemittisme.

I Jesu Bergpreken (Matt. 5-7) står det at vi skal ”elske våre fiender” og ”vende det andre kinnet til”. Men klarer vi å elske våre ateistiske, kristendomskritiske ”fiender”? Klarer vi å elske Bertrand Russell, Simone De Beauvoir, Ayn Rand, Arnulf Øverland, Richard Dawkins, Friedrich Nietzsche, Voltaire, Karl Marx etc etc etc?

Bokmålsordboka definerer APOLOGETIKK som en "teologisk disiplin som skal begrunne og forsvare kristendommen som den sanne religion". Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest apologetisk litteratur, er at apologetikk er en arrogant vitenskap som ligner mye på pseudovitenskap. Det er fordi den sitter med fasiten på forhånd. Apologetikk bør derfor skiftes ut med empati.

Ekte kristen nestekjærlighet sitter ALDRI med fasiten på forhånd, men den lytter nøye til ateisten, og gir vedkommendes ståsted en rettferdig vurdering.

LYTT TIL DE SOM HAR FØLT KRISTENDOMMENS SKYGGESIDER PÅ KROPPEN

Når vi sier ”elsk deres fiender”, betyr det ikke bare at vi bør elske de synspunkter som fremmes av Richard Dawkins og de vestlige kristendomskritikere.

Vi bør også elske den kritikk av kristen fundamentalisme som fremmes av de som fikk kjenne Herrens vrede på kroppen. Vi bør lytte empatisk til:

1.     22. Juli-ofrene. Det er synd vi ikke har fått høre så mye om deres forhold til kristendom.

2.     De jøder som enten opplevde, eller som mistet slektninger under Holocaust. De ble straffet fordi de ikke tok imot ”Jødenes Messias”. Nazi-Tyskland gjentok jo den gamle løgnen som sier ”Jødene drepte Jesus!”. 

3.     Afghanerne, irakerne og libyerne, fordi Bush brukte begrepet ”crusade”, og Obama-administrasjonen utgav boken ”Obamas Faith”. Dessuten må vi lytte til syrerne, fordi vestlige kriger i øvrige araberland hadde ekstremt negative konsekvenser i Syria. Det hersker konsensus blant midtøsten-eksperter om dette.

(Selv om koranens jihad-doktriner har selvfølgelig mye av skylden for situasjonen i midtøsten).

VI BØR LYTTE TIL KRISTENDOMSKRITIKK PÅ EN EMPATISK MÅTE

Frans av Assisis bønn illustrerer den empatiske holdning vi bør ha til kristendomskritikerne:

Å Mester!


La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

Amen

 

Vi burde altså skifte ut apologetikk med empati. Dette kan også understrekes med et dikt av en anonym forfatter, hentet fra Notto Thelles bok ”Ditt Ansikt Søker Jeg: Tekster om Tro”:

  • ”Om jeg virkelig brydde meg om deg,
  • skulle se deg inn i øynene når du snakker til meg,
  • skulle jeg tenke på hva du sa,
  • snarere enn hva jeg skal si når du er ferdig.
  •  
  • Om jeg virkelig brydde meg om deg,
  • så skulle jeg le med deg men ikke av deg,
  • skulle jeg tale med deg, men ikke til deg,
  • og jeg skulle vite når det var tid til å være stille” 

 

Det samme poenget kan illustreres med de innfødte amerikanernes berømte ordtak, som sier:

”Great Spirit: Grant that I may not criticize my neighbor until I have walked a mile in his moccasins”

 

ER KRISTEN KRISTENDOMSKRITIKK EN SELVMOTSIGELSE?

 

Etter min mening er svaret nei. Kristne middelalderfilosofer som Ramon Lull og Dante Alighieri hadde jo mer eller mindre kristendomskritiske synspunkter. Og den kristne professor Philip Jenkins skrev en bok ved tittelen ”Why We Can’t Ignore The Bible’s Violent Verses”.

Her passer det å sammenligne Luther og Calvin. Følgende sitat er hentet fra boken ”Oase i Søkelyset”, utgitt på Nye Luther Forlag:

 

”…Calvin har av mange blitt betraktet som en rendyrket idealist, en fanatiker og despot. For øvrig er det verdt å merke seg, siden det utvilsomt har hatt en vesentlig betydning for de to kristendomssyn, at mens Calvin nærmest tenkte i ”rette linjer”, logisk og klart, så rommet Luthers tenkning både paradokser, motsigelser og inkonsekvenser.”

 

Luther var nok inspirert av de utallige paradokser og inkonsekvenser i Bibelen.

For eksempel i Jobs Bok. Det jo ofte vanskelig å vite om det er Job eller hans ”anklagere” som har rett. Derfor ligner Jobs Bok på Sokrates’ dialoger, slik de ble forfattet av Platon. Jeg har ofte lurt på om det var Jobs Bok som fikk kirkefaderen Augustin til å anta at Platon var påvirket av det Gamle Testamentet.

Dermed kan man si at dersom oss kristne tar avstand fra kristendomskritikk, så står vi for en ”calvinistisk-preget” tenkemåte. Da har vi jo ikke lenger rom for inkonsekvenser og motsigelser. Hvis man videreutvikler den Lutherske tenkemåten, så kan man trygt si at kristen kristendomskritikk er ingen selvmotsigelse.

KRITIKKEN AV ”ELSK DERES FIENDER-DOKTRINEN”

Denne delen av artikkelen kan virke tilsynelatende forvirrende, så det lønner seg å lese den langsomt.

Hvis vi mener det vi sier når vi utbasunerer ”Elsk deres fiender”, så bør vi lytte empatisk til hva ateistene mener om Bergprekenen.

Med andre ord bør vi lytte til kritikken av Elsk deres Fiender-doktrinen! Og når ateistene kritiserer dogmet som sier ”Vend det andre kinnet til” så må vi ikke ta til motmæle. Istedenfor må vi svare med å faktisk vende det andre kinnet til!

Denne karusell-aktige inkonsekvensen minner meg om den franske, surrealistiske filmklassikeren ”I Fjor i Marienbad”, fordi den hadde såpass forvirrende handling at man skulle tro til og med regissør Alain Resnais var forvirret!

Hva går så kritikken av Bergprekenen ut på? Loonwatch.com forklarer denne kritikken godt i artikkelen ”Jesus Loves His Enemies….And Then Kills Them All”:

http://www.loonwatch.com/2011/04/jesus-loves-his-enemies-and-then-kills-them-all/

Kritikerne hevder at Jesus er dobbeltmoralsk, fordi den samme Jesus som sa ”Elsk Deres Fiender”, skal ta en grusom hevn over sine fiender når han returnerer som ”rytteren på den hvite hest”. I Johannes Åpenbaring kapittel 19 , 11-21 står det:

”Og jeg så himmelen åpen, og se! – en hvit hest. Han som satt på den, heter Trofast og Sannferdig, for han dømmer og kjemper rettferdig….Han er kledd i en kappe dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord. Himmelens hærskarer, kledd i hvitt og rent lin, følger ham på hvite hester. Ut av munnen hans går et skarpt sverd; med det skal han slå folkene. Han skal styre dem med jernstav og tråkke vinpressen fylt av vredesvin, av Guds, Den allmektiges harme. 
    
    ….Og jeg så dyret og jordens konger med sine hærer samlet til krig mot rytteren på hesten og hans hærskarer. Men dyret ble fanget, sammen med den falske profeten, han som i dyrets tjeneste gjorde underfulle tegn og med dem forførte alle som tok dyrets merke og tilba bildet av det. Begge ble kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel.  De andre ble drept med sverdet som går ut av rytterens munn. ”

VI MÅ IKKE FINNE OSS I Å BLI URETTFERDIG BEHANDLET

På den annen side må vi ikke finne oss i å bli urettferdig behandlet. Jeg har ingenting imot en ydmyk apologetikk. Det er kun den arrogante apologetikken jeg er imot. I mine øvrige debattinnlegg har jeg jo utrykt hvor sterkt jeg beundrer Kristus og Kristendommen.

Martin Luther mente forresten at Johannes Åpenbaring skulle aldri ha vært inkludert i det Nye Testamentet. Dessuten vil mange kristne anse denne boken som en veldig perifer del av Bibelen.

Leser man min forrige artikkel om temaet nøye, vil man se at den ikke har bare negativt å si om Kristendom. For eksempel skrev jeg at vi må være stolte av Kirkens lange tradisjon for å elske sine fiender.

Også i denne artikkelen har jeg utrykt min beundring for Jobs Bok, Frans av Assisis bønn, Bergprekenen og Luther.

Jeg påpekte innledningsvis at apologetikken sitter med fasiten på forhånd. Men den samme kritikken bør rettes mot ateismen. Den sitter jo også med fasiten på forhånd. Dermed ligner også ateismen på pseudovitenskap.

IMMUN MOT FUNDAMENTALISME

Hvis vi skal forsøke å gjøre Kristendommen immun mot ekstremisme, bør vi få kristne ungdommer til å lese Richard Dawkins, Simone de Beauvoir, og den kristne Philip Jenkins.

Dessuten burde ungdommer lese bøkene til folk som har lidd som en følge av den bokstavtro kristendommens tyranni. Da tenker jeg på den USA-kritiske litteraturen til Thabit Abdullah, Maryam Nazamie, Malalai Joya, Reza Aslan etc. Jeg tenker også på Anne Franks dagbok, og Ruth Maiers dagbok.

Jeg håper at en empatisk holdning til kristendomskritikk vil kunne motarbeide jødehat, muslimhat, anti-katolisisme, homofobi, kvinnefiendtlige holdninger etc.

Gå til innlegget

Identifiserer vi oss kun med vår egen ideologi og religion, og støter ut i kulden alle de som ikke tilhører vår ideologi? Eller skal vi identifisere oss med 7 milliarder mennesker?

Verden er en global landsby, og vi blir nødt til å hindre konflikt med våre 7 milliarder naboer i landsbyen. Dessverre bærer identiteten vår preg av den gangen det fortsatt var enorme geografiske avstander mellom nasjonalitetene. I en globalisert verden hører den slags identitet hjemme på museum.

EKSKLUDERENDE IDENTITET

Samuel Huntington skrev i første kapittel av boken ”Clash of Civilizations”:

“We know only who we are when we know who we are not, and often only when we know whom we are against”.

Dette kan kalles en EKSKLUDERENDE IDENTITET, fordi den er totalavhengig av en “Oss vs. Dem»-holdning. Dens verdensbilde bygger på at «vi» motarbeider «de andre».

Det finnes både livsfarlige og (relativt) ufarlige varianter av denne identiteten, og det er enorme individuelle forskjeller. Men alle variantene har større eller mindre grad av  ekskludering. Artikkelen var derfor vanskelig å skrive, fordi jeg blir nødt til å overgeneralisere.

Tittelen på Chris Hedges bok ”War is a Force That Gives Us Meaning” sier såpass mye at man trenger nesten ikke lese boka. Krig gir den ekskluderende identiteten mening. Det samme poenget bekreftes av følgende sitat av professor James Gelvin: ”Any nationalism is defined by what it opposes”.

Fordi hvis «vi» slutter å forakte ”de andre”, så får vi alle som en identitetsproblemer. Vi ville bli som Buffy the Vampire Slayer, bare uten vampyrer.

Alle typer religiøs fundamentalisme, fascisme, jødehat, stereotypier, kommunisme, muslimofobi, fiendebilder, etnosentrisme, patriotisme etc etc etc, trives veldig, veldig godt i det klimaet som følger i kjølvannet av den ekskluderende identiteten.

Gjensidig forståelse mellom land og kulturer blir dermed uoppnåelig, fordi ingen vil forsøke å se seg selv gjennom motpartens briller. Ingen vil ransake seg selv, og forsøke et slags kompromiss.

Dersom det oppstår konflikt, så er det alltid «vi» som har 100% rett, og «de andre» som har 100% feil. «Vi» er selvfølgelig en gjeng uskyldens engler som aldri har gjort en flue fortred, men «de andre» har alltid vært, og vil alltid forbli, en gjeng barbariske djevler.

Ideologer som står for et konflikt-basert verdensbilde, har en tendens til å bruke apokalyptiske begreper som høres ut som om de er hentet fra ”Ringenes Herre”:

Ayatollah Khomeinis begrep «Den Store Satan», og ISIL’s begrep ”Krigens Land”, demonstrerer islamistenes ekskluderende identitet.

Men det finnes også kristne ideologer som ekskluderer. For eksempel har kristne, amerikanske presidenter brukt begreper som ”Ondskapens Imperium” og ”Ondskapens Akse”. Man kan jo lure på hvorfor ingen statsleder sørget for at undersåttene fikk mareritt om natten ved tanken på «Den Store Stygge Ulven».

De ulike ekskluderende identiteter tjener forresten ofte som eksempler på det Sigmund Freud kalte projisering: For eksempel skulle en tro at fascistene og kommunistene hatet hverandre, fordi både kommunisme og fascisme er autoritære ideologier. Det samme gjelder ulike religiøse fundamentalismer.

DIKTATORENS «YTRE FIENDE»

Den ekskluderende identiteten kan lett misbrukes av diktatorer, fordi den som sagt er konfliktbasert.

Den machiavelliske juristen Carl Schmitt antydet at en diktator er totalavhengig av en «ytre fiende», fordi folket finner seg i å bli trampet på dersom det kan legitimeres med jakten på en ”femte kolonne” på innsiden (Tystere, forrædere, spioner og andre slags parasitter).

På den annen side ville det være en katastrofe dersom «vi» skulle beseire den «ytre fienden» (altså den store stygge ulven), fordi da ville diktaturet rase sammen.

George Orwells roman 1984 er kanskje påvirket av Carl Schmitt: Storebror utkjemper jo en meningsløs, evig krig mot den «ytre fienden» Eurasia. Og han står bak en like meningsløs jakt på ”parasitten” Goldstein.

Dermed er det nesten litt underlig at de kommunistiske og fascistiske diktatorer ikke viste hverandre stor takknemlighet, fordi de gjensidig hjalp hverandre å beholde makten.

Mange intellektuelle har, med Schmitt’s og Orwell’s ideer i bakhodet, stilt spørsmålstegn ved om de særdeles høyrevridde partier virkelig ønsker å beseire «snik-islamisering».

Det er sant som Bertrand Russel har sagt:

“In all affairs it’s a healthy thing now and then to hang a question mark on the things you have long taken for granted”

Den muslimofobe skepsis mot utlendinger er derfor en trussel mot demokratiet i vesten. Dersom denne skepsis styrkes, kan vest-europa bli like diktatorisk som USA. Eller som Berlusconis Italia.

RIGIDITET

Denne ekskluderende identiteten skaper ikke bare konflikt og hevntørst. Den gjør i tillegg folk ute av stand til å forstå at verden er KOMPLISERT, INKONSEKVENT og MANGEFASETTERT.

Ta for eksempel språkvitenskap. Lingvisten Guy Deutscher har skrevet en bok som heter ”Why the World Looks Different in Other Languages”.

Jeg har ikke lest boken. Men så vidt jeg har forstått, handler den om de utallige ord som ikke kan oversettes til andre språk, og om hvordan grammatikken påvirker kulturene og filosofiene. Man kunne for eksempel lure på om årsaken til at tyskerne er såpass handlekraftige har noe med verbets plassering i tysk setningskonstruksjon å gjøre. Eller om den spanske tenkemåten har en beskrivende karakter, fordi spanjolene plasserer adjektivet bak substantivet.

Språkvitenskap, beslektede filosofier samt inter-kulturell dialog er årsakene til at jeg pleier å si at verden er som et maleri av Salvador Dalì. Eller av Joan Miro. Eller som de av Munch’s malerier der regnværet var den EGENTLIGE «kunstneren».

En fundamentalistisk patriot vil antagelig være altfor rigid og sneversynt til å kunne forstå Guy Deutscher’s bok. Man må jo være ganske fleksibel for å forstå seg på den slags.

ALTERNATIV 1: DET MEST RADIKALE ALTERNATIVET

I det følgende vil jeg presentere to alternativer:

Det finnes et VELDIG radikalt alternativ. Sri Sri Ravi Shankar sa følgende i en tale til FN i 1998:

”Today, I see the crisis in the world as one of identification: A man identifies himself with his profession, religion, race, culture, nationality, region or sex. Only after that does he identify with being a human being. Limited identification leads to war…

Through education we need to bring about a change in our basic identity.…Right education is that which creates a sense of belongingness with the whole world….

…“Human evolution has two steps: The first is from being a “somebody” to being a ”nobody”, and the second is through being a “nobody” to being “everybody”. This knowledge can bring sharing and caring throughout the world.”

Dette er altså en pluralistisk, altruistisk og inkluderende identitet der vi i liten eller ingen grad identifiserer oss med Norge. Istedenfor identifiserer vi oss med menneskeheten i sin helhet. Hadde denne inkluderende identiteten blitt mer vanlig, så skulle man jo tro at kriger og konflikter ville ha blitt lettere å løse.

Fattigdomsproblemet ville jo også være lettere å løse når syv milliarer mennesker følger en altruistisk tolkning av følgende vers: ”For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. (1.Kor, 12.26)”

HVORFOR JEG SENSURERER GURUENS UTTALELSER:

Hovedårsaken til at mange kristne nekter å godta denne guruens syn på identitetspolitikk, er hans påstand om at alle religioner er like sanne.

For å gjøre denne det mest radikale alternativet mer akseptabelt i kristen-norge, har jeg derfor valgt å sensurere det første avsnittet ved å fjerne ordet ”religion”:

 ”Today, I see the crisis in the world as one of identification: A man identifies himself with his profession,… race, culture, nationality, region or sex. Only after that does he identify with being a human being. Limited identification leads to war.”

Virker det mest radikale alternativet mer akseptabelt nå?

ALTERNATIV 2. DET MINDRE RADIKALE ALTERNATIVET

Kofi Annan så ut til å foreslå en mer forsiktig variant av den inkluderende identiteten i en tale han holdt da han mottok Nobels fredspris:

“Each of us has the right to take pride in our particular faith or heritage. But the notion that what is ours is necessarily in conflict with what is theirs is both false and dangerous. It has resulted in endless enmity and conflict, leading men to commit the greatest of crimes in the name of a higher power.

It need not be so. People of different religions and cultures live side by side in almost every part of the world, and most of us have overlapping identities which unite us with very different groups. We can love what we are, without hating what – and who – we are not. We can thrive in our own tradition, even as we learn from others, and come to respect their teachings.”

Man bør huske på at man kan ha grunnleggende respekt for en fremmed religion, uten og nødvendigvis regne den som sann.

Professor Jeffrey Haynes anser det også som et problem at flere religioner påstår å ha monopol på den eneste sannheten:

“…Exclusivist truth claims can be a serious challenge to religious toleration and diversity, essential to peaceful co-existence in our globalized world, while perhaps making serious inter-religious conflict more likely.

Her ser Haynes nesten ut til å oppfordre til den mer eller mindre synkretistisk-pregede syn som Sri Sri Ravi Shankar står for. Men så fortsetter Haynes med å skrive:

“Yet…, religious traditions often contain important sets of beliefs that at least theoretically can help develop a more peaceful, multicultural world. For example, from within Christianity comes the idea of non-violence, a key attribute to Jesus, the religions founder, who insisted that all people are children of God, and that the test of one’s relationship with God is whether one loves one’s enemies and brings good news to the poor.

As St.Paul said: There is no Jew or Greek, servant or free, male or female: Because you are all one in Jesus Christ (Galatians 3:28)”.

Det er altså ikke umulig å regne sin egen religion som den eneste sanne, samtidig som man unngår den ekskluderende identiteten, og istedenfor forsøker å identifisere seg med de ”vantro”.

Haynes nevner kun Galaterne 3:28. Men det finnes sitater i øvrige hellige tekster som kan brukes for å fremme en inkluderende identitet, som forhåpentligvis ikke bare appellerer til de synkretistisk-pregede varianter av verdensreligionene, men også til de noenlunde mer tradisjonelle varianter av disse.

For eksempel omtaler Torah’en den hedenske kvinnen Ruth svært positivt. Og ”Love Thy Palestinian Neighbor” var nylig temaet for en Bar Mitzvah i regi av Jewish Voice For Peace:

http://palestiniantalmud.com/2014/05/08/love-thy-palestinian-neighbor-a-bar-mitzvah-dvar-torah-by-elijah-david-gold/

Dessuten står det flere steder i Koranen at jøder og kristne er ”Bokens Folk”. Og i sura 2,62 står det:

”Men de troende, og jøder, kristne og sabeere, alle som tror på Gud og på dommens dag, og som gjør det som er rett, de har lønn i vente hos sin Herre. Over dem skal ingen frykt hvile, ei heller sorg.”

Også andre hellige tekster som Bhagavadgita, Tao Te Ching, Dhammapada, Adi Granth, Popol Vuh, etc inneholder sitater som vil kunne brukes for å fremme en inkluderende identitet, og som også vil kunne appellere til mer tradisjonelle varianter av disse religionene.

ISRAEL-PALESTINA SOM EKSEMPEL:

Er det så rart at Israel-Palestina konflikten bare fortsetter og fortsetter og fortsetter? Dette viser at den sionistiske identiteten er ekskluderende, og at den antisionistiske identiteten er også ekskluderende.

Det er veldig interessant her at mange tar til orde for å være både pro-Israel og pro-Palestina. Eksempler er Tarek Fatah, B’tselem, Dan Cohn Sherbok, Dawoud el Alami, Ha’aretz og Gabriel Tabarani. Et politisk ståsted som er både pro-Palestinsk og pro-Israelsk vil kunne påvirke både palestinerne og israelerne til å bli mindre nasjonalistiske, og til å forsøke å se seg selv gjennom motpartens briller.

Her er noen sitater fra boken ”Internasjonale Relasjoner”(Cappelen Akademisk):

”I samfunn som er preget av konflikt vil ofte befolkningsgrupper som har vært eller er i krig med hverandre hevde fullstendig forskjellige versjoner av hva konflikten handler om, hvordan historien skal forstås, hvem som er ansvarlig for ugjerninger som er begått, og hvordan framtiden bør se ut…

…Formålet for dialogen er en gradvis endring av en slik endimensjonal konfliktforståelse og derigjennom nedbygging av fiendebilder.

…I mange tilfeller vil bare det å høre motpartens ”sannhet” være en ny oppdagelse for mange og en kilde til refleksjon over egne ”sannheter”.

De overfor nevnte sitater fra Torah’en og Koranen vil kunne brukes for å skape en gjensidig forståelse her.

PARANOID FRYKT FOR KINA

Jed Babbin og Edward Timperlake’s bok ”Showdown: Why China Wants War With the United States” er et eksempel på en ”vitenskapelig” bok som fremmer en ekskluderende identitet. Oss i vesten skal forberede oss på en orwelliansk krig mot Kina. Dermed har Kina blitt ”Den Store Stygge Ulven”.

Vel, også Jeffrey Haynes innrømmer at det har vært visse gnisninger mellom Kina og Vesten. Men jeg tror at Jed Babbin & Edward Timperlake overdriver denne trusselen betydelig. Og ifølge Noam Chomsky bør også vesten ta sin del av skylda.

Det siste berører forresten et interessant tema som jeg også har nevnt tidligere: Den ekskluderende identiteten er ARROGANT. Vi skal legge 100% av skylda på Kina. Det er forbudt å ransake oss selv for å finne ut om vi kan ha provosert frem et dårlig forhold til Kina.

Dessuten tror jeg også at en konflikt vil være lettere å unngå dersom vi peker på de POSITIVE sider ved Kina. Les for eksempel artikkelen ”10 Things China Does Better Than Anywhere Else”: http://edition.cnn.com/2015/01/08/travel/10-things-china/

Ja, faktisk synes jeg Babbin’s og Timperlake’s ståsted er enda verre enn Samuel Huntington’s, fordi Huntington kom også med enkelte dialog-orienterte uttalelser.For eksempel denne:

”It will require an effort to identify elements of commonality between western and other civilizations. For the relevant future, there will be no universal civilization, but instead a world of different civilizations, each of whom will have to learn to coexist with the others.”

HVILKET ALTERNATIV ER BEST?

Hvilket av de to alternativene er det jeg står for? Det mest radikale eller det mindre radikale? Jeg vet faktisk ikke, fordi jeg tror det er viktigere å ta avstand fra ekskludering enn å peke på det beste alternativet. Kanskje det beste alternativet er en slags mellomting mellom de to?

Forresten pleier jeg å tillate meg å være litt patriotisk hver 17. mai. Jeg elsker det norske flagget, nasjonalsangen, norske bunader og den norske naturen.

Siden vi bør identifisere oss med 7 milliarder mennesker, klarer vi da å identifisere oss med ”Den Store Stygge Ulven”? Hvis vi greier det, så kunne det jo hende at ulven ikke ville være så stor og stygg som før. Trollene sprekker jo når de får lys på seg.

Ifølge den overfor nevnte boken ”Internasjonale Relasjoner” burde jo den store stygge ulvens ”sannheter” være en ny oppdagelse for mange av oss, og en kilde til refleksjon over våre egne ”sannheter”. På den annen side ville våre ”sannheter” kunne få den store stygge ulven til å stille selvkritiske spørsmål om sine ”sannheter”.

Vi bør inkludere i vår identitet de vi ikke liker, enten det skulle være kinesere, sionister, antisionister, muslimer, amerikanere etc etc etc.

Den globale landsbyen trenger altså en inkluderende, pluralistisk og altruistisk identitet. En globalisert identitet som IKKE støter noen ut i kulden.

PS:

Den største utfordringen er nok å få et stort nok antall mennesker til å reflektere over disse spørsmål. Men jeg vil ikke være pessimist. Dersom berømte personer tar opp temaet, så ville det kunne få ganske stor betydning.

Gå til innlegget

Kan liberale kristne kritisere Kristendommen?

Publisert rundt 4 år siden

14 år har gått siden 11. sept. 2001. Likevel har islamkritikken mislyktes med å beseire islamofascisme. Hvorfor er islamkritikken en kjempefiasko?

Det er gode grunner til å tro at er det fordi Islam-kritikken fremstår som dobbeltmoralsk så lenge den ikke kombineres med kritikk av Kristendom.

Folk bør undersøke nøye hvorfor kampen mot islamofascisme har mislyktes, og vi må lære av feilene. For kampen mot streng, bokstavtro islam kunne ha vært vunnet for lenge siden, dersom ting hadde blitt gjort annerledes. (Islamistene kunne i det minste ha vært marginalisert betydelig).

Radikal Islam er en alvorlig trussel mot verdensfreden, og behovet for en FORBEDRET måte å bekjempe radikal islam på er derfor prekært. Hvis ikke islamkritikken dermed gjennomgår grunnleggende forandringer, kommer den garantert til å forbli en fiasko. Det er derfor nødvendig at islamkritikken unngår stagnasjon, og istedenfor åpner seg for nytenking og innovasjon.

DEL 1

Å GI ÉN RELIGION FORDELER FRAMFOR DE ØVRIGE

La oss sammenligne to boktitler:

1.     Robert Spencer: ”Religion of Peace? Why Christianity Is and Islam Isn’t”.

 

2.     Michel Onfray: “In Defence of Atheism: The Case Against Christianity, Judaism, and Islam”:

Hvilken av de to bøkene er den mest velbalanserte og nyanserte? Det er hevet over tvil at Michel Onfray har skrevet den mest balanserte boken, fordi han behandler alle religioner på en rettferdig måte. Robert Spencer derimot, diskriminerer og forskjellsbehandler religionene. Han gir én religion fordeler framfor de øvrige.

Jeg misliker Michel Onfray’s ateisme. Men på tross av dette, synes jeg Onfray’s bok er mer balansert enn Spencer’s. Siden jeg er en veldig liberal kristen, burde jeg kunne være fleksibel nok til å lese ikke-kristne islamkritikere.

VIKTIG Å DISTINGVERE

Islamkritikerne har rett i at islamske fundamentalister er som regel 1000 ganger mer ekstreme enn vest-europeiske, konservative kristne. Venstresiden fortjener derfor kritikk fordi den nevner «islamister & kristenfundamentalister» i samme åndedrag, uten å nevne noe som helst om de åpenbare forskjeller mellom de to.

Av hensyn til dette ble artikkelen vanskelig å formulere på en god måte, særlig fordi det norske språket mangler et vokabular som utrykker nyanser, variasjon og det mangefasetterte. Det kunne ha vært enklere å skrive artikkelen dersom jeg var spanjol, fordi jeg tror at spansk er ikke et rigid «enten-eller språk», i sterk kontrast til norsk.

Det bør presiseres at når jeg heretter bruker begrepene ”Islam” og ”Kristendom”, så er det svært ekstreme varianter av de to religionene jeg tenker på.

ET UTVALG EKSEMPLER PÅ KIRKELIGE GRUSOMHETER

Selfølgelig bør vi være stolte av kristendommens 2000-årige tradisjon for å elske sine fiender (Lukas 6,27-37).

Men av plassmessig hensyn kan jeg dessverre ikke si så mye om denne siden ved kristendommens historie. (Kommer tilbake til temaet i kommentarfeltet).

På tross av dette bør en ikke glemme at det har forekommet kristne grusomheter, ikke bare i middelalderen, men også i vår egen samtid. Her følger noen eksempler:

Det kristent-inspirerte folkemordet i Rwanda i 1994, kristne grusomheter i Yugoslavia på 90-tallet, og kristne terrorister som Timothy McVeigh og Anders Behring Breivik (som forresten er norsk). Dessuten brukte George W. Bush begrepet «crusade». Og flere russisk-ortodokse kristne støtter Vladimir Putins krigføring i Ukraina.

I tillegg er det veldig, veldig trist at dagens kristne jødehatere dessverre viderefører det nesten 2000 år gamle kristne jødehatet: David Duke, Brother Nathanael Kapner, Texe Marrs, Westboro Baptist Church, etc etc etc etc.

Alle vet at Hitler og Mussolini brukte en kristelig retorikk. Men det er en annen grusom hendelse fra den annen verdenskrig som er mindre kjent: Bombeflyet som slapp atombomben over Hiroshima, ble på forhånd velsignet av presten Georges Zabelka. Han var også prest for flyverteamet som slapp en atombombe over Nagasaki. Og ved enkelte anledninger under den kalde krigen vurderte kristne amerikanere en nukleær angrepskrig.

Både Jesus og Apostlene vekket opp folk fra de døde. Men kirken har opp gjennom dens 2000-årige historie ofte gjort det helt motsatte: Den har drept et vanvittig antall mennesker. Kirken gjorde Livets Ord til Dødens Ord!

Dessuten bør en ikke glemme at kristne europeiske land i sin tid erobret nesten hele jordkloden, og tilintetgjorde mange etnisiteter, for eksempel inkaene og den tasmanske urbefolkningen.

Men en lignende stormannsgalskap eksisterer innen islam. Araberne erobret enorme landområder i tidlig middelalder. Begrepene Dar al Islam (Islams land) og Dar al Harb (Krigens land) er imperialistiske begreper. Krigens land er de territorier som i fremtiden skal komme under shariastyre, ifølge fiqh-litteraturen.

DEL 2

MUHAMMED PÅVIRKET AV BIBELEN

Muhammed var tydelig påvirket av kristendom og jødedom. Nesten alle de profeter som er nevnt i Koranen, stammer fra Bibelen.

Det er derfor grunn til å tro at

1.     Sharialoven er inspirert av Moseloven,

2.     Kvinneundertrykkende Koransitater er påvirket av bibelsk kvinneundertrykkelse,

3.     Det Koranen sier om Jihad er påvirket av bibelvers om hellig krig.

Ibn Warraq kan se ut til å bekrefte dette i hans bok ”Hvorfor Jeg Ikke er Muslim” fra 1995. Etter min mening anvender islamkritikere en SELEKTIV lesning av denne, fordi de ignorerer Ibn Warraq’s kritikk av Kristendom.

HELLIG KRIG I KORANEN OG BIBELEN

Sura 9,5, også kjent som sverdverset, er en imperialistisk kommando, en oppfordring til folkemord.

Der står det:

And when the sacred months have passed, then kill the polytheists wherever you find them and capture them and besiege them and sit in wait for them at every place of ambush.

Finnes det lignende steder i Bibelen? Her er noen eksempler:

Johannes Åpenbaring 19, 21:

Og jeg så himmelen åpen, og se! – en hvit hest. Han som satt på den, heter Trofast og Sannferdig, for han dømmer og kjemper rettferdig…..Han er kledd i en kappe dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord….

Ut av munnen hans går et skarpt sverd; med det skal han slå folkene. Han skal styre dem med jernstav og tråkke vinpressen fylt av vredesvin, av Guds, Den allmektiges harme….

Og jeg så en engel som sto inne i solen. Han ropte med høy røst til alle fuglene som flyr under himmelhvelvet: «Kom hit, kom sammen til Guds store festmåltid! Dere skal få ete kjøttet av konger, hærførere og mektige menn, kjøttet av hester og rytterne deres, kjøttet av alle mennesker, både frie og slaver, små og store.»

Matteus 10,34:

Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.

 1.Samuel 15,2-3

Så sier Herren, Allhærs Gud: Jeg vil straffe amalekittene for det de gjorde mot Israel, at de la hindringer i veien for israelittene da de drog opp fra Egypt. Dra nå ut og slå amalekittene. Bannlys alt som hører dem til, og vis ingen barmhjertighet. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler!»

 

JØDEKRITISKE SITATER I KORANEN OG BIBELEN:

 

I sura 5,60 står det om jøder:

Then say: "Should I inform you of those, who will have even worse recompense from Allah than the transgressors? They are those whom Allah has cursed; who have been under His wrath; some of whom were turned into apes and swine; who worshipped taghut [the devil or idols]; those are the people who are in a far worse plight and who have turned farthest away from the Right Way."

Her følger noen eksempler på lignende sitater i Bibelen:

1.     Tessalonikerne 2,14-16

 

Dere har måttet tåle det samme fra egne landsmenn som de har måttet tåle fra jødene, de som drepte Herren Jesus og profetene, og som forfulgte oss. De er ikke til glede for Gud og står alle mennesker imot. For de hindrer oss i å tale til hedningene slik at de kan bli frelst, og slik fyller de opp med synd på synd. Men vreden har til sist nådd dem.

 

Åpenbaringen: 2,9

 

Jeg vet også at du blir spottet av dem som kaller seg jøder, men ikke er det, for de er Satans synagoge.

 

Matteus 23,29-36:  

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravminner for de rettferdige og sier:  ‘Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige i profetenes blod.’  Slik er dere selv vitner om at dere er barn av dem som slo i hjel profetene. Fortsett da i fedrenes spor til målet er fullt!  Slanger og ormeyngel! Hvordan kan dere unngå å bli dømt til helvete?


   
  Derfor sender jeg profeter og vismenn og skriftlærde til dere. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere piske i synagogene deres og forfølge fra by til by. Og slik skal straffen komme over dere for alt uskyldig blod som er utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod til blodet fra Sakarja, sønn av Barakia, som dere slo i hjel mellom tempelet og alteret. Sannelig, jeg sier dere: Alt dette skal komme over denne slekten.

I tillegg bør en ikke glemme de mange bibelsitater som gir jødene skylden for å ha drept Jesus.

KRISTENT OG ISLAMSK HELVETE

I sura 3,85 står det at folk med ”feil” religion havner i helvete:

”And whosoever desires a religion other than Islam, it shall not be accepted from him, and in the hereafter he shall be one of the losers”.

Kristendommen har det samme problemet, fordi i Markus 16, 16 står det:

Den som tror, og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.

Helvete er en kilde til mye religiøs galskap. Den hellige vreden former folks karakter, og gjør dem til ekstremister.

For ett år siden skrev jeg en artikkel der jeg argumenterte for at helvete er hovedårsaken til religiøs ekstremisme. Det er rart at artikkelen fikk såpass negativ respons, fordi den var jo også svært kritisk til det islamske helvetesdogmet:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11527390/

TATT UT AV SAMMENHENGEN?

Mange vil protestere og si at bibelsitatene er tatt ut av sammenhengen. Det finnes jo bibelsitater som omtaler jødiske fariseere positivt, for eksempel sitatene om Gamaliel og Timoteus.

Dessuten hevdes det at Johannes Åpenbaring dreier seg om kosmiske kriger, ikke om konkrete kriger her på jorda. I tillegg vektlegges bibelvers om nestekjærlighet, og at Det Gamle Testamentet må leses i lys av Det Nye.

Da må jeg innvende at muslimer bruker den samme teknikken for å renvaske Koranen. De vektlegger at Allah presenteres som ”Den Barmhjertige, den Nåderike”. Og de sier at sverdverset (sura 9,5) må sees i sammenheng med sura 2,256, der det står:

“There shall be no compulsion in [acceptance of] the religion.”

Dessuten vektlegger mange muslimer slike koransitater som omtaler jøder positivt, for eksempel der hvor det står at jøder er Bokens Folk.

Den ønsketenkning som preger de kristnes forsøk på å renvaske Kristendom, er altså nøyaktig den samme ønsketenkning som preger muslimenes forsøk på å renvaske Islam.

Dessuten kan man jo spørre: Hvorfor åpenbarte Gud en tvetydig og diffus Bibel som er så lett å misforstå? Hadde Gud valgt å utrykke seg mer klart og tydelig, så kunne vel både korstogene og andre kristne grusomheter vært unngått.

FREUDS BEGREP PROJISERING

Derfor er det god grunn til å regne Kristendommens og Islams gjensidige fordømmelse av hverandre som to eksempler på hva Sigmund Freud kalte projisering.

Ifølge Bokmålsordboka dreier projisering seg om ”det å verge seg mot uakseptable motiver og forestillinger hos seg selv ved å overføre dem på andre personer”.

DEL 3

KRISTEN KRISTENDOMSKRITIKK

Men hvordan kan vi da fortsette å se på oss selv som kristne, dersom vi kritiserer vår egen religion? Er ikke kritikk av Kristendom det samme som frafall? Etter min mening er svaret nei.

De islamkritiske muslimer er interessante i denne sammenheng. De er muslimer, men retter ofte kritikk mot sin egen tro. Eksempler er folk som Walid al Kubaisi, Muqtedar Khan og kanadieren Tarek Fatah. Her er en artikkel der Muqtedar Khan forsvarer lesbiske og homofiles rett til å gifte seg:

http://america.aljazeera.com/opinions/2015/7/american-muslims-should-welcome-same-sex-marriage-ruling.html

Her finnes det også eksempler fra middelalderen. 800-talls filosofen Ibn Rawandi var ikke redd for å stille blasfemiske spørsmål.

Siden det finnes muslimsk islamkritikk, burde det jo også finnes kristen kristendomskritikk. Oss kristne kan ha som forbilde den spanske 1000-talls filosofen Ramon Lull (på latin har han det gøyale navnet Lullius). Enkelte av hans bøker kan muligens tas til inntekt for mitt ståsted.

KONKLUSJON

Islamkritikken vil dermed fremstå som dobbeltmoralsk dersom den ikke kombineres med kritikk av kristendom. Ja den kunne til og med bli et eksempel på Freudiansk projisering.

Det finnes et solid vitenskapelig grunnlag for å hevde dette. Islamkritikere som Richard Dawkins, Sam Harris, Jørgen Sandemose, Michel Onfray, og Ibn Warraq har alle som en kritisert kristendommen. Hadde vi hørt på disse folka istedenfor Robert Spencer, så er det ikke utenkelig at kampen mot islamisme ville ha vært vunnet for lenge, lenge siden. (Islamistenes popularitet kunne i det minste ha vært redusert betydelig).

Det er derfor soleklart at konservative kristne islamkritikere bruker en strategi som i praksis har vist seg å være en fiasko av dimensjoner! Hvis ikke denne håpløse strategien endres, så har vi tapt kampen mot ekstrem islam.

Gå til innlegget

Mange tusener av israelere har blitt drept fra 1948 og frem til i dag. Derfor er det grunn til å tvile på om opprettelsen av Israel virkelig gav jødene fordeler. Kanskje jødene hadde vært lykkeligere dersom Israel aldri hadde vært opprettet?

Jeg har ofte skrevet om de lidelser som 1948 påførte palestinerne. Og jeg har ofte blitt møtt med falske anklager om antisemittisme. Men denne gangen vil jeg skrive om de lidelser som opprettelsen av Israel påførte jødene.

Bertrand Russell er kjent for å si:

”In all affairs it’s a healthy thing now and then to hang a question mark on the things you have long taken for granted.”

Man tar det for gitt at opprettelsen av Israel ga jødene fordeler. Man tar det også for gitt at den kristne sionismen bygger på et ektefølt ønske om å hjelpe jødene. Begge deler er det gode grunner til å tvile på.

FN BURDE HA SETT ”TIDENS TEGN”

Flere tusen jøder har blitt drept som en følge av Israels opprettelse i 1948. Derfor er det nødvendig å spørre om opprettelsen av Israel virkelig gav jødene den beskyttelse de trengte.

Det er både en pro-Palestinsk og en pro-Israelsk variant av hva som skjedde forut for 1948. Jeg skal ikke diskutere hvilken av de to som er den riktige. Jeg vil bare nevne at ifølge begge er det gode grunner til å hevde at FN burde ha forutsett at jødene ville bli utsatt for en ENORM risiko.

Ifølge den pro-israelske versjonen skrev FN’s generalsekretær Trygve Lie i ”Syv År for Freden”, at allerede før delingsvedtaket i 1947 hadde arabiske representanter truet med evig krig mot Israel. Leser man sionistene Efraim Karsh’ og Shabtai Teveth’s fremstilling av hendelsene før 1948, så vil det antagelig også fremstå som litt merkelig at FN ikke forutså konflikten som oppsto.

Den pro-Palestinske versjonen vektlegger at Irgun og Stern allerede hadde utført terrorhandlinger før 1948. Dette kommer tydelig frem i Walid Khalidi’s klassiker  Before Their Diaspora: A Photographic History of the Palestinians 1876-1948

Flere av svart/hvitt-fotografiene i boken ble tatt på åstedet for Irguns og Sterns terrorangrep. Jeg anbefaler følgende videoklipp om boken: http://btd.palestine-studies.org/content/about-book-author

Ifølge både den pro-israelske og den pro-palestinske versjonen av hva som skjedde forut for 1948, så burde altså FN ha forutsett at opprettelsen av Israel ville medføre krig.

Med andre ord burde FN ha skjønt at de utsatte jødene for ekstrem risiko ved å opprette en jødisk stat i Midtøsten. Dette var jo på mange måter et hån mot de jøder som nettopp hadde overlevd Hitlers Holocaust. De fikk endelig sin uavhengige stat, og endelig skulle de bli fri fra antisemittismen. Men så endte det bare med at de ble utsatt for kriger i 1948, 1956, 1967 etc etc, samt terrorhandlinger. Den sionistiske staten skulle beskytte jødene mot antisemittisme. Men på akkurat dette området har Israel vært det 20 århundrets fiasko.

Her er en fullstendig oversikt over alle de jøder som har blitt drept fra 1948 og frem til i dag: https://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/History/casualtiestotal.html

Flere av disse svært hjerteskjærende historiene kan forresten leses i Giulio Meotti’s bok ”Et Nytt Holocaust: Den Ukjente Historien om Jødiske Terrorofre” (Hermon Forlag). Det er vanskelig å lese denne boken uten å felle tårer. Man opplever den bunnløse sorgen til terrorofrenes familier.

Den pro-Israelske Philip Greenspun mener faktisk at opprettelsen av staten Israel var et ledd i en internasjonal, antisemittisk sammensvergelse for å utrydde jødene. (Litt avhengig av hvordan man tolker Greenspuns uttalelser).

Norman Finkelstein svarte i hans bok ”On the Misuse of Anti-Semitism…” med å skrive at ”…Paranoiaen har krysset en ganske avgjørende grense når de som kaller seg sionister, ser på opprettelsen av Israel som en gigantisk antisemittisk sammensvergelse.”

(side 69-70 i den norske overs.)

Og Finkelstein har sikkert rett. Likevel vil jeg si at Philip Greenspun muligens kan være inne på noe. Siden det er godt mulig at FN visste at en jødisk stat ville utsette jødene for ENORM risiko, skulle man jo tro at FN var antisemittisk. FN trosset jo alle advarsler.

Dermed kunne man jo trygt si at FN er indirekte ansvarlig for alle jødene som har blitt drept fra 1948 og frem til i dag. Selvfølgelig har Hamas, Islamsk Jihad, Hezbollah etc etc etc hovedansvaret for disse grusomhetene. Men FN er likevel indirekte ansvarlig. Fordi opprettelsen av Israel førte til det nye holocaust, for å låne Giulio Meotti’s begrep. Man kunne kanskje gå så langt som til å si at FN har jødisk blod på sine hender.

I denne sammenheng er det interessant at Lord Balfour var antisemitt. Han stod bak Balfour-deklarasjonen av 1917, fordi han ville kvitte seg med Europas jøder ved å dumpe dem i britisk Palestina.Dette bekreftes i siste kapittel i Karen Armstrongs bok ”Holy War: The Crusades and Their Impact on Todays World”

ALTERNATIVENE:

Men hva var da alternativet? Fantes det noe annet alternativ for jødene etter holocaust? Jeg tror det fantes i hvert fall tre alternativer:

1.       Nå skal man huske på at sionistene hadde faktisk tidligere vurdert å jobbe for en jødisk stat i Uganda eller Argentina. Så Britisk Palestina var altså ikke eneste alternativ.

2.       Og ifølge wikipedia har det tradisjonelt vært relativt lite jødehat i Amerika, i hvert fall hvis man sammenligner med Europa. Å innvandre til Amerika kunne jo ha blitt vurdert. Albert Einstein var amerikansk jøde.  

3.       Dessuten foregikk det en denazifiserings-prosess fra 1945 til 1948, samt utover 1950-årene. Med tanke på denazifiseringen og den kollektive skyldfølelsen etter Holocaust, kunne det jo kanskje tenkes at det ville være klokt av jødene å bare forbli i Europa. Det århundrelange europeiske jødehatet nådde sitt klimaks i Holocaust. Og når noe har nådd sitt klimaks, betyr det at det er på vei til å avta.

Hva ville resultatet blitt dersom et av alternativene hadde blitt prøvd? Dette hypotetiske spørsmålet er selvfølgelig umulig å gi et 100% sikkert svar på. Men det er ikke helt utenkelig at de tusener av jøder som har blitt drept etter 1948, ville ha vært i live i dag.

”GUDS FORBRYTELSE MOT JØDER”

Over til litt kritikk av kristen sionisme, den teologi som tolker bla.a. Esekiel 36-37 som en profeti om 1948.

Siden til og med FN burde ha forutsett at opprettelsen av Israel ville føre til at jøder ble drept, så burde i hvert fall Gud ha vært i stand til å forutse det. I Bibelen står det at Gud vet alt som skal skje i fremtiden (Jesaia 46, 9-10; Salme 90,2).

Og i i Salme 18,30 står det at alt Gud gjør er perfekt.

Siden Gud som sagt vet alt som skal skje i fremtiden, så kan man jo lure på hvorfor Gud opprettet Israel, på tross av at han allerede på forhånd visste at mange tusener av jøder ville bli drept.

Og hvis alt Gud gjør er perfekt, så kan man jo lure på hvorfor han likevel opprettet en stat som påføre jødene mer sorg enn glede. Snakk om perfeksjon, får en si.

Dette blir ekstra surrealistisk med tanke på at mange av dem som Jesus og Apostlene reiste opp fra de døde, var jøder.

Dermed kan man si at Gud utførte en forbrytelse mot jødene i 1948.

BETYDNING I DAG?

Er temaet av noen som helst relevans i dag, siden vi uansett mangler en tidsmaskin som kan ta oss tilbake til 1948 for å rette opp feilene?

Jeg vil si at temaet er absolutt relevant, fordi heller ikke i dag har den kristne sionismen jødenes beste for øyet. Den kristne sionismen innebærer at Israel blir nødt til å leve i permanent krig.

Dag Hoel, en kritiker av kristen sionisme, har skrevet i boken ”Armageddon Hallelujah”:

”Jødenes tilbakevending til landet de fikk av Gud, bekrefter at Armageddon, verdens undergang, er nært forestående. Inntil da må det være krig i Midtøsten. Og fredsarbeid er å motsette seg Guds vilje.”

Den vanligste kristensionistiske tolkningen av Armageddon (Åp. 16,16), og Gog av Magog (Esekiel 38-39) bekrefter at Dag Hoel har rett. Israel må leve i permanent krig, fordi dersom det blir fred, så er Armageddon avlyst. Og Gog av Magog’s angrep er også avlyst.

Jeg skrev en hel artikkel der jeg kritiserer de apokalyptiske elementer i kristen sionisme, fordi denne apokalyptiske teologien er avhengig av at palestinsk terror bare fortsetter og fortsetter.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat4/thread11567622/

APOKALYPTISK PSYKOLOGI

Forskere som Vamik Volkan, Samuel Huntington, Reza Aslan, Avi Shlaim, Cris Hedges, Carl Schmitt og Umberto Eco har skrevet en god del om hvorfor den fundamentalistiske, apokalyptiske psykologien er såpass avhengig av permanent krig. George Orwell’s roman 1984 gir også en svært god innføring i denne psykologien.

Her følger hva Umberto Eco har skrevet om det mer eller mindre fascistisk-pregede verdensbildet som har eksistert i ulike varianter siden tidenes morgen:

For Ur-Fascism there is no struggle for life but, rather, life is lived for struggle. Thus pacifism is trafficking with the enemy. It is bad because life is permanent warfare. This, however, brings about an Armageddon complex. Since enemies have to be defeated, there must be a final battle, after which the movement will have control of the world. But such a "final solution" implies a further era of peace, a Golden Age, which contradicts the principle of permanent war. No fascist leader has ever succeeded in solving this predicament.

Her er det nødvendig med en “disclaimer”:

Det ville selvfølgelig være umoralsk å stemple alle kristeligkonservative som fascister. Noe slikt ville tilsvare en paranoid, McCharthyistisk heksejakt. For siden også McChartyismen er preget av ur-Fascisme, så ville også jeg bli en fascist dersom jeg skulle stemple hele den kristne høyresiden som fascister.

Jeg tror heller ikke det var Umberto Eco’s intensjon å stemple alle konservative kristne som fascister. Det er nok heller slik at han setter ting på spissen for å illustrere et poeng.

KONFLIKT-ORIENTERT TEOLOGI MÅ SKIFTES UT MED FREDS-ORIENTERT TEOLOGI:

Dermed er det nødvendig at den konflikt-orienterte kristne sionismen må skiftes ut med en freds-orientert teologi, en teologi som faktisk har som formål å hjelpe jødene.

Jeg tror at Fredsfyrsten krever en fredsteologi. En teologi hvis tilhengere virkelig mener det de sier når de sier ”Be om fred for Jerusalem” (Salme 122,6).

Dersom Med Israel For Fred skal leve opp til navnet sitt, så bør organisasjonen ta det Umberto Eco skriver alvorlig. Ellers så kan organisasjonen like gjerne skifte navn til Med Israel For Krig.

En diskusjon om hvorvidt opprettelsen av Israel i 1948 virkelig gav jødene fordeler eller ikke, vil forhåpentligvis kunne bidra her.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere