Øyvind Schønning

Alder: 37
  RSS

Om Øyvind

Filosofen Sokrates er mitt forbilde!!!

Følgere

Agnostisk Anti-Fundamentalisme

Publisert over 1 år siden

Det finnes mange forskjellige varianter av ateisme. I tillegg finnes det religionskritikere som ikke er ateister. Denne artikkelen handler om å ”tenke utafor boksen”….Regner med i hovedsak fire varianter av religionskritikk, selv om jeg sikkert kunne ha regnet med mange flere varianter.

Ateisme og religionskritikk betyr ikke nødvendigvis det samme. Likevel har jeg måtte benyttet disse to nesten-synonymene litt om hverandre, fordi ellers ville artikkelen blitt vanskelig å formulere.

      Gruppe 1: DE VELDIG TRANGSYNTE

Det er en del islamkritikere som dessverre kritiserer kun én religion. Man glemmer at det eksisterer ekstremisme innen andre religioner. Derfor har noen islamkritikere et endimensjonalt og trangsynt verdensbilde.

Det hele minner om de vanvittige holdninger som spres av Israel Shamir og 9/11-truthers. Disse kritiserer kun Jødedom, og ignorerer fullstendig ekstremisme innen andre religioner.

Man bør også ta avstand fra marxisten Andre Vltchek, fordi han kritiserer kristendom, men aldri kritiserer de andre religionene………Mange Heavy Metal-band harselerer kun med kristendom, men nekter dessverre å harselere med andre religioner.

Rasistiske organisasjoner som Odins Sønner og Gyllent Daggry  etc. oppstår fordi så mange dessverre kritiserer bare Islam. Deres medlemmer startet som høyrepopulister. Sakte, men sikkert blir de mer og mer ekstreme. Til slutt vil ”dråpen som fikk begeret til å flyte over” gjøre at de joiner høyreekstreme grupper.

Utviklingen av jødehat skjer også langsomt. En starter med med nettsider som inneholder enkelte konspirasjonteorier, og seinere surfer man på mye mer ekstreme websider. 

       Gruppe 2: DE IKKE FULT SÅ TRANGSYNTE

Den andre gruppen består av folk som kritiserer alle religioner, og som dermed virker mye mer nyanserte. Eksempler er representantene for den nye ateismen (heretter kalt ny-ateisme): Dawkins, Harris, Hitchens, og Dennet.

Ved å være svært kritiske til alle religioner, ikke bare islam, kan disse ikke beskyldes for å peke ut noen syndebukk.  Bøkene deres er ofte velskrevne. De har argumentert grundig for at det finnes ingen gud(er).

Men er det virkelig slik at alle religioner kun har negative sider? Finnes det absolutt ingenting positivt ved tro? Den voldsomme negativiteten som rettes mot alt som kan ligne på overtro, blir ensidig og kjedelig i lengen. Har du lest én bok av ny-ateistene, så har du lest dem alle.

Man kunne kanskje si at gruppe to utpeker mange syndebukker (Hinduisme, Kristendom, Buddhisme, Islam osv). Og ærlig talt, er det å peke ut mange syndebukker så veldig mye bedre enn å peke ut kun én syndebukk?

Enkelte i ny-ateistenes fanclubb sprer barnslige banaliteter som at ”Hinduismen er forferdelig, Kristendommen er grusom, Islam er fryktelig, Buddhismen er horribel……………men ateismen har selvfølgelig aldri gjort en flue fortred!"

Derfor består gruppe 2 av folk som er kanskje noenlunde nyanserte, men ikke på langt nær så nyanserte som de burde være. For er det mulig at religion også kan føre til noe positivt? Etter min mening er svaret ja.

    Gruppe 3: DE LITT NYANSERTE

Det er mange ateister som egentlig ikke står for krass religionskritikk.

Så her følger istedenfor noen eksempler på folk som ikke tror på Gud, men likevel unngår skarpt religionskritiske utsagn. 

The Guardian-journalisten Jeff Sparrow skrev en artikkel som oppfordrer til å redde ateismen fra ny-ateistene:

https://www.theguardian.com/commentisfree/2015/nov/30/we-can-save-atheism-from-the-new-atheists

Professor Jeffrey Haynes har skrevet flere bøker om religion, globalisering og internasjonale relasjoner. Han hevder at religion kan polarisere verden. Men religion kan også skape internasjonalt samarbeid, dersom man vektlegger de avsnitt i de ulike hellige bøkene som oppfordrer til tilgivelse, nestekjærlighet og barmhjertighet.

Jon Michelet (RIP) skrev en bok som het ”Brev Fra de Troende: Samtaler om Tro og Tvil”. Har ikke lest denne boka, men jeg vet at den inneholdt mye kritikk av ny-ateismen. Michelet mente den er altfor skråsikker, påståelig og bastant.

Noen ateister er totalt uinteresserte i religion, og har derfor svært begrensede kunnskaper om temaet. Disse representerer den typisk ikke-religiøse europeer. De tok aldri noen bevisst avgjørelse om å bli ateist. Det bare ble sånn.  En del vil nok unnlate å kalle seg ”ateist”, og foretrekke det mer upartiske begrepet ”ikke-religiøs”.

Jon Michelets bok er vel den som ligger nærmest disses synspunkter. (Selv om Michelet var selvfølgelig nødt til å studere religion for å kunne skrive en bok om temaet).

       Gruppe 4: DE SOM VINGLER FRAM OG TILBAKE

Den fjerde gruppen består av ateister som forstår at av og til ”stemmer kartet ikke overens med terrenget”. Mange av disse er egentlig ikke ateister, men heller agnostikere. Noen er til og med religiøse, og jeg skal si mer om sistnevnte under neste overskrift. Siden gruppe fire rommer såpass forskjellige forfattere, burde jeg kanskje ikke regne dem som én gruppe.

Mange i gruppe 4 har hentet visse synspunkter fra gruppe 2, og andre synspunkter fra gruppe 3. I hvert fall de som har lest den greske filosofen Diagoras, samt seinere klassikere av Arthur Schopenhauer, Voltaire, Peter Kropotkin, og Simone de Beauvoir. ……………………For disse litterære klassikere inneholdt visse agnostisk-pregede avsnitt.

Shabana Rehman’s artikler er også veldig vanskelige å plassere. Hun er åpenbart en av Norges mest intelligente.

Optimisten Steven Pinker skrev en positiv bokanmeldelse av Richard Dawkins ”The God Delusion”. På den annen side er den livsbejaende optimismen som kjennetegner Steven Pinker’s bøker svært forskjellig fra den deprimerende negativiteten som preger ny-ateistenes bøker.

Denne artikkelen på Patheos.com er svært anbefalelsesverdig. Den benytter begrepet ”Anti-Fundamentalisme” istedenfor ateisme.

http://www.patheos.com/blogs/godlessindixie/2013/05/12/why-i-am-an-anti-fundamentalist-and-not-an-anti-theist-part-1/

Ray Billingtons bok ”Religion Without God” dreier seg om Buddhisme, Konfucianisme og Taoisme. Disse religioner mangler gud, og mange ser dermed på dem som livs-filosofier heller enn religioner.

      DE RELIGIØSE RELIGIONSKRITIKERNE

En religionskritiker er ikke nødvendigvis ateist, slik jeg nevnte i starten. Kritikk av de tre monoteistiske religioner kommer ikke bare utenfra, men også innenfra. Dette senker terskelen for religionskritikk.

Dante Alighieri var i stor grad en selvkritisk religiøs. For ”Den Guddommelige Komedie” provoserte middelalderkirken, selv om Dante aldri tok avstand fra sin katolske tro………..….(Tilføyer at jeg misliker denne klassikerens helvetestrusler).

I likhet med Dante, ble den jødiske 1600-talls filosofen Baruch Spinoza uglesett av hans samtids jøder, på grunn av hans kontroversielle klassikere.

Og 800-tallets tenker Ibn al-Rawandi stilte blasfemiske spørsmål om islams mest grunnleggende prinsipper.

........Men også i dag finnes det selvkritiske religiøse:

Kanadiske Tarek Fatah skriver islamkritiske bøker, selv om han egentlig aldri har vendt ryggen til sin religion. Hans bøker ligner på Walid al Kubaisis bøker, samt Ali Rizvis bok ”The Muslim Atheist”.

https://www.theatlantic.com/international/archive/2017/03/dilemma-facing-ex-muslim-atheists-in-trumps-america/518553/

Også innen Jødedom finnes det folk som tør å snakke om sin egen religions skyggesider. Den jødiske professor Robert Eisen og rabbiner Reuven Firestone har begge skrevet bøker som inneholder noe kritikk av Toraen.

Og den kristne teolog Philip Jenkins har skrevet flere bøker som handler om de skremmende bibelsitater.

         INNVANDRINGSPOLITIKK

For ryddighets skyld lagde jeg en separat overskrift om innvandringspolitikk, istedenfor å behandle temaet litt her og der i hele artikkelen.

Som mange sikkert allerede har skjønt: En ateist er ikke nødvendigvis en høyrevridd innvandringsmotstander. Mange anser ateisme og innvandringspolitikk som totalt forskjellige ting, som ikke har noe som helst med hverandre å gjøre. 

Idealistene mener at i en verden uten religion, ville integrering foregå knirkefritt. De hvite innvandrerne i Sør-Afrika ville alltid ha vært gode venner av de svarte. Det ville alltid ha vært et vennskapelig forhold mellom aboriginene og hvite innvandrere i Australia………….Det er feigt av høyrepopulistene å ikke nevne det mørkeste kapittelet i den europeiske imperialismens historie.

I en verden uten religion ville det heller aldri vært islamister bosatt i vesten.

Men idealistene tror på utopier. Vestlige land trenger strenge innvandringslover. Jeg har alltid vært motsander av den venstrevridde innvandrings-politikken...........Det er ikke bare jihadister som må utestenges. Også folk som tilhører den mindre ekstreme Det Muslimske Brorskap bør nektes oppholdstillatelse.

På den annen side, er det nødvendig at asylpolitikken ikke bryter menneskerettigheter. De som er på flukt fra krig, har legitimt krav om beskyttelse. Innvandrings-myndigheter må aldri, absolutt ALDRI sende barn tilbake til Syria for å dø.

Dette stemmer overens med hva mange i gruppe fire mener...................................Til og med de nye ateistene er en smule skeptiske til Trumps innvandringslover. USA må aldri glemme de verdier Frihetsgudinnen representerer, og Norge må absolutt unngå innvandringslover som ligner faretruende på Jødeparagrafen av 1814.

        KONKLUSJON:

Jeg er åpen for religiøse synspunkter, men også åpen for ateistiske synspunkter. Kanskje jeg forsøker å gape over altfor mye. Enkelte av mine debattinnlegg har vært ganske forvirrende, fordi jeg uttalte meg om temaer som jeg ikke vet helt hva jeg skal mene om.

Konklusjonen blir dermed at de klokeste er de vinglete forfatterne som skriver bøker som er vanskelige å kategorisere. Altså den uoversiktlige fjerde varianten.

Gå til innlegget

Høyre-anarkisme

Publisert nesten 2 år siden

Venstreradikale bør miste sitt monopol på å tolke anarkisme. Den anarkistiske filosofi har sine røtter i antikkens Grekenland, der det eksisterte hverken høyrepolitikk eller venstrepolitikk. Denne artikkelen forsøker en slags høyre-tolkning av anarkismen.

Den anarkistiske filosofi er imot både hierarki og monopoler. Et venstre-monopol er derfor i strid med et anarkistisk syn på ytringsfrihet.

Å la ytre venstre få monopol på å tolke anarkisme, er like galt som å gi ytre høyre et monopol på å tolke anarkisme.

Anarkismen er ødelagt av venstreradikale. Antifa fortjener kritikk. Og anarkismen er også ødelagt av punk-band, som var mer opptatt av spritflasker enn av filosofi.

Det er for å redde denne filosofien fra avgrunnen at jeg skriver denne artikkelen.

Jeg er ikke anarkist. Eller rettere sagt, jeg er liksom-anarkist.

DEN GRESKE ANTIKKEN

I antikkens Hellas eksisterte verken høyre- eller venstreside. Det fantes heller ikke alkoholiserte punkere. Det fantes derimot anarkistiske grublere. Begrepet anarkisme stammer fra de greske ordene ”anarchos” og ”anarchia”.

Zenon, den greske stoisismens grunnlegger, var anarkist. Og Aristippus sa at de kloke måtte aldri oppgi friheten til staten. Diogenes av Sinope, og Crates av Theben stod begge for en anarkistisk samfunnsform, selv om mange av deres verker har dessverre gått tapt.

Platon og Aristoteles var motstandere av anarkisme (og forresten også demokrati).

FRA 1700-TALLET TIL 1900-TALLET

Middelalderens mystikere bevarte anarkismen, som ble særlig fremtredene under bondeopprøret i England i 1381.

I året 1793 skrev William Godwin sin anarkistiske klassiker Enquiry Concerning Political Justice. Boken bar tydelig preg av at den ble skrevet under den franske revolusjon.

Blant 1800-tallets og det tidlige viktigste anarkister var Peter Kropotkin, Pierre Proudhon, Hans Jæger og mange andre. Max Stirner stod for en individualisme som minner om de liberalistiske økonomer.

Det utviklet seg veldig mange forskjellige anarkismer: Anarko-kapitalisme, pasifistisk anarkisme, individualistisk anarkisme, anarko-marxisme, kristen anarkisme……samt flere.

Jødiske intellektuelle som f.eks Frans Kafka, Martin Buber, Howard Zinn og Noam Chomsky hadde innflytelse på anarkismen.

https://en.wikipedia.org/wiki/Jewish_anarchism

UTOPIER

Machiavellis klassiker ”Fyrsten” inspirerte en anarkistisk tolkningstradisjon. Ja, det kunne tenkes at de anarkistiske analyser av denne klassikeren er mer interessante enn selve klassikeren.

Anarkismen vektlegger at det er nesten uoppnåelig å styre et land uten å misbruke makten. Det kan være udemokratiske triks, som i velfungerende demokratier, eller jernhard undertrykkelse, som i despotier.

”Mennesket er av naturen et selv-disiplinerende vesen” lyder den arketyp som benyttes av filosofene nevnt ovenfor. Eller sagt på en annen måte, ”alle mennesker er gode på bunnen”. Derfor trengs ingen ytre instanser, verken myndigheter eller Guder, for å lære mennesket forskjellen på moralsk rett og moralsk galt. Istedenfor må ethvert menneske gjenoppdage sitt egentlige selv: Dets selv-disiplinerende egenskap.

Den strenge vektlegging av selv-disiplin viser ytterligere hva som er galt med drikkende punk-rockere. For en beruset person er alt annet enn disiplinert!

VIKTIG KRITIKK AV ANARKISME

Jeg liker godt å tenke i paradokser og motsigelser, og derfor linker jeg til wikipedias artikkel ”Criticisms of Anarchism”. Å linke til denne artikkel er forresten i tråd med de udogmatiske sider ved antikkens Hellas:

https://en.wikipedia.org/wiki/Criticisms_of_anarchism

Anarkismens svakheter er såpass åpenlyse at selv små barn ser dem umiddelbart. Her er tre viktige innvendinger mot anarkisme.

1.     Det er naivt å tro at bare regjeringer går av, så vil alle kriminelle gjenoppdage sitt sanne jeg, og bli selv-disiplinerte.

 

2.     Det er 195 land i verden i dag. Selv om det finnes anarkistisk litteratur på veldig mange språk, virker det likevel lettere sagt enn gjort å overtale 195 statsledere til å gå av.

 

3.     Det finnes utallige Guder i verden. Hvem skal få alle disse til å abdisere?

 

Det hadde vært gøy å undersøke om Platon og Aristoteles bruke disse innvendinger mot anarkismen.

Jeg vil tro at høyre-anarkismen har bedre svar på disse innvendinger enn venstre-anarkismen. Man kan si at høyre-anarkisme er en REALISTISK anarkisme, mens venstre-anarkisme er en UTOPISK anarkisme.

Et anarkistisk samfunn trenger både politi, domstoler og lover, men disse må aldri beskytte en tyrann. (I alle diktaturer er det politiets hovedoppgave å beskytte diktatoren, mens å arrestere kriminelle er kun en liten bi-geskjeft).

Et anarkistisk samfunn trenger også myndigheter, men det må bli enklere å kvitte seg med regjeringer som misbruker makt. Dermed kan man si at en av anarkismens største triumfer skjedde i 1974, da Richard Nixon gikk av.

Både parlamentarismen, og Montesquieus maktfordelingsprinsipp, kan minne om anarkismen. Dette fordi begge har som formål å forhindre maktmisbruk.

Parlamentarisme innebærer at en regjering må gå av dersom den får flertallet i nasjonalforsamlingen imot seg i en avgjørende sak.

Maktfordelingsprinsippet innebærer at makten delegeres til tre uavhengige institusjoner: En lovgivende, en utøvende og en dømmende.

I tillegg bør nevnes anarkismens forsvar for direkte demokrati.

SAMME INNVENDINGER MOT LIBERALISME

De samme innvendinger som rettes mot anarkismen, kan også rettes mot liberalismen. Den søker å begrense staten så mye som overhode mulig, for å rydde veien for fri handel og fri konkurranse. Dette er en laissez faire-politikk, også kjent som ”la det gå som det vil-politikk”. Dermed blir det vanskelig å sette en stopper for hvitsnipps-kriminalitet, korrupsjon, hvitvasking etc. Fordi ”markedets usynlige hånd” kommer neppe til å stanse kokkelimonke-bedrifter.

På samme måte kommer ikke ”anarkismens usynlige hånd” til å stanse forbrytelser.

VENSTRERADIKALT HYKLERI:

Visse venstreradikale kommer med grov kritikk mot kristendom, men unnlater å kritisere ikke-vestlige religioner. Dermed vender de ryggen til noen av anarkismens tidlige pionerer, som ofte var kritisk til religion generelt.

INGEN AUTORITÆRE GUDER!

Det finnes anarkistiske varianter av alle de tre monoteistiske religioner. Begrepet islam betyr ”underkastelse”. De anarkistiske lærde tolker begrepet slik at en muslim skal underkaste seg intet jordisk styre, men kun Allah. Anarkismen ble omfavnet av både muslimske middelalderteologer, og dagens Taqwacore-musikere.

Det er svært positivt at det finnes anarkister i muslimske land. Men samtidig bør vi unngå naiv ønsketenkning. For det skal mye hjernegymnastikk til for å få anarkismen til å stemme overens med Sharia.…………………(Og det må innrømmes at det er vanskelig å få kristen anarkisme til å stemme overens med Paulus’ forsvar for autoritære myndigheter i Romerbrevet 13).

Anarkismen har en religionskritisk tradisjon. Det er synd at dens religionskritiske tradisjon er nesten borte.

En av anarkismens berømte slagord lyder ”No Gods, No Masters”. Anarkismen er altså imot både autoritære guder og autoritære regimer.

 Allah er en autoritær mørkemann. De som ikke følger hans hellige dogmer, havner i helvete. Iblant benytter han naturkatastrofer for å straffe vantro, som han gjorde mot sodoma, Ad og Thamud………..og så videre.

Allah er ingen anarkist. Han er en DIKTATOR. Og han lyver når han påstår å være ”Den barmhjertige, Den nåderike”. Blant allah’s 99 ”vakreste” navn finner en titler som Dommeren, Han som bøyer ned, Han som ydmyker, Hevneren.

Islam er en monoteistisk religion, noe som forklarer Allahs intense vrede mot andre guder. Kanskje den strenge monoteismen også forklarer hans vrede mot ”kjetterske” tolkninger av Koranen. Wahabister beskylder shia-retningen for å kompromisse med polyteisme, fordi shia’ene tror på Al-Mahdi og besøker helgengraver. Dette på tross av at Al-Mahdi også nevnes i sunni-retningens hadith-litteratur, og mange sunni-muslimer regner Saladin og Al Ghazali som nærmest som en slags helgener.

Mahatma Gandhi var godt vant til polyteisme, og dette inspirerte hans udogmatiske syn på fremmede religioner og fremmede guder. Så Koranen er Gandhismens absolutte motpol.

Og her følger noen koransitater om helvete.

Quran (40:71-72) 

When the fetters and the chains shall be on their necks; they shall be dragged Into boiling water, then in the fire shall they be burned

 

Quran (22:19-21) 

But as for those who disbelieve, garments of fire will be cut out for them; boiling fluid will be poured down on their heads; Whereby that which is in their bellies, and their skins too, will be melted; And for them are hooked rods of iron.

 

Frykten for helvete skaper ekstremisme. Man anstrenger seg for å være best mulig muslim, for å unngå helvete. Man lever mest mulig puritansk, for å unnslippe straffen fra Allah. Anarkismen handler om å gjøre det absolutt motsatte: Å bryte Allahs bud. 

Gjør det motsatte av det Allah krever. Dette for å sabotere hans bud. Allah sine dogmer må møtes med sivil ulydighet. Spis svinekjøtt, unngå bønneritualet og lev så verdslig som mulig!

Koranen beskriver himmelen som et sted for fråtseri, rikdom og materialistisk grådighet. Dermed er det ingen vits i å være redd for å utestenges derfra. For hva er verst, himmel eller helvete? Følgende The Guardian-artikkel er svært kritisk til islams paradis: https://www.theguardian.com/books/2002/jan/12/books.guardianreview5

Angsten for helvete blir kritisert i bøkene til de ellers forskjellige forfatterne Robert Kimball og Joumana Haddad. Sistnevnte forfatter har også kritisert læren om paradiset.

Det er nødvendig å være kritisk til alle de tre monoteistiske religionene. For Jødedom, Kristendom og islam har doktriner om forferdelig, guddommelig straff.

Og forresten bør vi kritisere også polyteistiske religioner (på tross av det jeg tidligere skrev om Hinduismen).

FORMÅL MED ARTIKKELEN

Mye islamkritikk er en kjedelig resirkulering av alt vi viste fra før. Det er på tide at alle islamkritikere tenker kreativt og nyskapende.

Men aller mest håper jeg at denne artikkelen vil bidra til at ytre venstre mister monopolet på å tolke anarkisme. Da vil anarkismen gjenoppdage sine greske røtter. Som sagt: I det gamle Hellas eksisterte det verken høyre- eller venstreside.

 

Gå til innlegget

Nei til Paradis!!! Nei til Helvete!!!

Publisert rundt 2 år siden

Fundamentalister innen alle religioner er sykelig opptatt av helvete. Det er ikke helt umulig at helvetesdogmer gjør mer skade enn voldelige vers i de hellige bøkene. Alle burde rope NEI TIL HELVETE………Men også paradiset fortjener krass kritikk.

Har forsøkt å lese flere bøker om fundamentalismens psykologi, utgitt på forlag av typen Oxford, Harvard og lignende. Men jeg greier sjelden mer enn 10 sider. Grunnen er at denne litteraturen antagelig misforstår årsakene til fanatisme. De ignorerer at Helvete og Guds vrede dominerer fanatikerens underbevissthet.

Her er hva Koranen sier om Jahannam (Helvete):

Sura 22, 19-22

”De som er vantro får tilskåret klær av ild, og det tømmes kokende vann over hodet på dem, slik at alt som finnes i deres indre, og deres hud, smelter. Og det venter dem klubber av jern! Hver gang de i sin nød vil komme seg ut derfra, drives de tilbake: «Smak nå helvetesbrannens straff!»


I motsetning til krigsherren Muhammed, var Jesus en pasifist som forkynte tilgivelse og nestekjærlighet. Mange ateister er enige i at kristendommen er mer tolerant enn Islam, f.eks de intelligente forfatterne Salman Rushdie, Jørgen Sandemose, Levi Fragell og Richard Dawkins.

Likevel bør vi unngå en altfor glansbildeaktig fremstilling av Kristendom. Her følger et skummelt vers i det Nye Testamentet:

Johannes Åpenbaring 14,10-11:

”Dersom noen tilber dyret og dets bilde, og tar merket på sin panne eller sin hånd, da skal han også drikke av Guds vredesvin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger. Og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øyne. Røken av deres pine stiger opp i all evighet. De har ikke hvile dag eller natt, de som tilber dyret og dets bilde, og hver den som tar imot merket med dets navn”.

En del religiøse mennesker blir fortalt: ”Hvis du synder, kommer du til helvete”. Man plikter å bøye seg for Guds befalinger. Hvis ikke skal man smake Guds vrede. For gud er en streng dommer.
Bibelens Gud forårsaker naturkatastrofer, flommer og jordskjelv. Koranens Gud er kjent for sine 99 vakreste navn. Blant disse navnene finner en ”Dommeren, Hevneren, Han som skader, Han som ydmyker”.


Stygiofobi dreier seg altså ikke kun om frykten for helvete. Den dreier seg også om frykten for Guds straff i dette liv. Mange tror at ulykker eller uflaks er guds dom.


Jeg vet om noen få bøker som kan belyse temaet, som jeg inkluderte en liste over disse i kildehenvisning-sekjonen nederst.

I tillegg til disse, vil jeg nevne Robert Kimballs ”How to Stop Believing in Hell”, og William McCants ”The Isis Apocalypse”. Sistnevnte belyser også frykten som Koranens endetidsprofetier kan skape. For frykten for Allahs dom henger sammen med frykten for Allahs apokalyptiske dommedag.

Her passer det å nevne at Martin Luther mente at Johannes Åpenbaring skulle vært utelatt fra Bibelen, og at preteristiske teologer anstrenger seg for å ignorere Bibelens endetidsprofetier. (Mer om temaet i Dag Hoels bok med den ironiske tittelen ”Armageddon Hallelujah”)

STYGIOFOBI OG HADESFOBI
Psychology Today har publisert noen artikler om temaet, for eksempel denne: https://www.psychologytoday.com/blog/unique-everybody-else/201312/belief-in-hell-does-it-benefit-or-harm-society


Fundamentalismen er dermed en tvangstrøye. Og man havner i helvete dersom man forsøker å vri seg ut av tvangstrøyen. Helvetesangst er kanskje hovedårsaken til radikalisering og fanatisme. På fagspråket omtales denne angsten som hadeforbi eller stygiofobi, to begreper som stammer fra gresk mytologi. Enkelte filosofer ville vel kalle den for eksistensiell angst.

Stygiofobi er sammensatt av ordet Phobos, som betyr frykt, og Stygios, som betyr helvete (og som forresten er en slekting av det norske ordet stygg).

Et annet begrep, Hadesfobi (av gresk Hades) betyr det samme.

VITENSKAPEN IGNORERER HADESFOBI

Som sagt har religionspsykologien stor grad ignorert hadesfobi/stygiofobi. Det er veldig synd, fordi det ville være lettere å beseire ekstremismen dersom temaet hadde blitt mer forsket på. (Det kunne tenkes det finnes solid forskning publisert på andre språk enn engelsk).

Når jeg heretter nevner helvetesangst eller hadesforbi, så refererer jeg til ikke bare islams helvete og kristendommens helvete, men også helvetesdogmer innen alle øvrige religioner. Til og med Bhagavadgita, (en av Hinduismens helligste bøker) inneholder helvetestrusler.

LANGSOM RADIKALISERING

For personer i faresonen, vil radikalisering ofte skje sakte, men sikkert. Aller først får en hadesfobi. Deretter vil en gradvis utvikle konservative synspunkter, samtidig som man fjerner seg fra gamle venner som er utilstrekkelig religiøse.

Et eksempel kan være lite religiøse arabiske kvinner som plutselig tar på hijab, og deretter skifter den ut med abaya, som til slutt skiftes ut med niqab.

Hadesfobien starter altså som en nesten usynlig kreftsvulst, som deretter vokser og til slutt blir farlig.

HAR BEHANDLET TEMAET FØR

Dette temaet har jeg omtalt i mange av mine gamle debattinnlegg. Men en repetisjon er nødvendig.

Her er grunnen til at mine religionskritiske artikler siterer oftest helvetestrusler i Koranen og Bibelen. Det er ikke fullt så vanlig at jeg siterer voldelige vers (selv om jeg selvfølgelig siterer disse også).

Årsaken er at hvis man kun kritiserer voldelige vers, uten å kritisere helvetesangst, så behandler man symptomene uten å dra opp problemet ved rota. For det er HELVETESANGST som får fanatikeren til å adlyde sitatene om hellig krig. Den langsomme radikaliseringsprosess starter ikke pga. voldelige sitater. Den starter alltid med helvetesangst.

HIMMELFOBI ER BRA!

Koranens paradis kalles jannah, og preges av materialisme og grådighet. Muslimer i paradiset skal gå med gull, perler, og klær av fineste silke, og de skal sitte på høye troner.

Paradiset har fjell som lukter kamfer og ginseng, og daler av perler og rubiner. Det er elver av vann, melk og honning og andre drinker.

Kristendommens himmel er preget av perleporten, gater av gull, Edens hage osv. I Åpenbaringens kapittel 21 står det at det skal være jaspis, edelstein, safir, smaragd, og ametyst i himmelen.

Både Koranens paradis og Bibelens paradis preges altså av fråtseri og grådig materialisme, ting som Marx foraktet.

I 1844 skrev Karl Marx at religion er et ”Opium for Folket”, som gjør folket sløvt og tiltaksløst. Jeg har forstått det slik at Marx egentlig mente det var PARADIS som er opiumet. Forestillingen om et fremtidig paradis med overveldende rikdom, sløver oss mennesker ned, slik at vi ikke bekjemper fattigdom i den nåværende verden.

Men Marx motsa seg selv. Hans utopi om et fremtidig, klasseløst samfunn virker like nedsløvende som troen på paradis. Dette forklarer den utbredte fattigdom i landene som var kommunistiske.

Uansett vil Marx være til hjelp når man skal motarbeide stygiofobi. For burde ikke stygiofobien skiftes ut med paradisfobi? Når troen på paradis kan skape så mye skade, så er det gode grunner til paradisfobi.

Selv helvete er et bedre sted enn paradiset. Dette er et ståsted som vil gjøre det umulig for fanatikere å benytte frykt for å hjernevaske folk.

Joumana Haddads bestselger fra 2011 het ”Jeg Drepte Sjeherasad; En Sint Arabisk Kvinnes Bekjennelser”. Her følger tre sitater fra kapittel 6:

”Hva kan paradiset være annet enn en vidunderlig illusjon som noen genier (iblant kalles de profeter, andre ganger helgener, mystikere, avhengig av den kulturelle og sosiale konteksten) har diktet opp for å kunne kontrollere massene ved å love dem en belønning de aldri vil kunne garantere – en belønning uten leveringsgaranti? Kan du forestille deg noe lettere og mer Machiavelliansk knep for å narre millioner av sjeler som lengter etter trøst i all sin frykt, all sin tvil og sine daglige utfordringer og kriser?

”Det klasseløse samfunn” var vel også et Machiavelliansk knep de kommunistiske diktatorene brukte for å love de fattigste en belønning uten leveringsgaranti…………. Litt senere utbryter Haddad:

”Dessuten, om nå paradiset virkelig eksisterer, hvem er det ærlig talt som virkelig ønsker å havne der?

Et sted hvor alt er perfekt?

Et sted hvor en mann og en kvinne ble straffet fordi de spiste et eple og hadde seksuell omgang med hverandre?

Kom igjen!

Ærlig talt!”

 .....................................

At Joumana Haddad neppe ønsker å komme til himmelen begrunner hun videre i et senere avsnitt:

 

”Provoserer jeg kjære, gamle Allah nå? Blir han sint på meg og vil straffe meg? Kommer jeg til å bli dømt til evig fortapelse og nektet adgang til himmelrikets gleder? Da får det heller bli sånn. Jeg er rede til å ta den sjansen. For om nå denne Allah skulle finnes, så vil jeg ikke ha noe med han å gjøre hvis jeg ikke kan utfordre og provosere han på samme måte som han utfordrer og provoserer meg.”

SELVMORDSBOMBERNES FRYKT FOR HELVETE

I mange gamle artikler har jeg skrevet at selvmordsbombernes hovedformål er å gå rett til himmels. De blir fortalt at å bli martyr er den eneste måten de kan være 100% sikker på å komme til paradiset. De blir selvmordsterrorister for å komme til det sted Marx kalte ”Opium for Folket”.

Selvmordsterroristene er også motivert av sykelig seksuell perversjon, siden de tror at de skal få 72 jomfruer. Dette er vel den aller verste siden ved Koranens paradis? Ibn Warraq sin himmelkritiske bok ”Virgins? What Virgins” er en svært viktig bok. I denne boken står det at koranens begrep ”huri”, som feilaktig oversettes med ”jomfru”, egentlig betyr noe helt fullstendig annet.

https://www.theguardian.com/books/2002/jan/12/books.guardianreview5

ROCKEBAND OM HIMMEL OG HELVETE

Det er på tide å kritisere Bibelens og Koranens forskrudde vrangforestillinger om livet etter døden. Disse vrangforestillinger ødelegger livskvaliteten til de som tror på dem. De gjør at dysfunksjonelle samfunn forblir dysfunksjonelle. Og i sjeldne tilfeller kan disse vrangforestillinger inspirere grusomheter (f.eks Al Qaeda, Boko Haram, Mussolinis allianse med Vatikanet).

Jeg skrev ”i SJELDNE tilfeller” fordi det overveldende flertall av folk som tror på helvete, er verken islamister eller kristenister. De aller fleste er ikke engang i faresonen. Det er kjempeviktig å understreke dette, for å ”gi rasismen rødt kort”.

Det å velge å havne i helvete er den beste måten beseire stygiofobien. Alle religionskritikere bør anbefale eksponeringsterapi.……. https://sml.snl.no/eksponeringsbehandling 

”Hell ain’t a bad place” er sangteksten i refrenget til Iron Maiden-låta “From Here to Eternity". Og AC/DC har til og med en klassiker som heter ”Hell Ain’t a Bad Place to Be”.

Den samme tematikken nevnes såvidt i låten ”Jihad” av tungmetall-bandet Slayer. Noen av de arabiske Heavy Metal-bandene har lignende sangtekster. Eller kanskje bandene som spiller taqwacore-punk? Islamkritisk tungrock er forresten kjempeviktig. Trist at så mange metallband kun harseler med kristendom (de ble vel skremt av Bataclan og Ariana Grande-konserten). Men som sagt finnes det unntak:

https://www.theatlantic.com/entertainment/archive/2012/07/when-black-metals-anti-religious-message-gets-turned-on-islam/259680/

MEN HVA MED ANGSTEN FOR DIKTATURENES MENNESKERETTIGHETSBRUDD?

Sharia-styrte stater (for eksempel Saudi-Arabia) er selvfølgelig unntak fra regelen. Her er det først og fremst angsten for brutale straffer, og i liten grad helvete, som gjør at mange forblir konservative.  I Saudi-Arabia dreier det seg ikke om frykten for Allahs dom i det hinsidige, men for regimets straffer i det dennesidige.

På den annen side bør en også huske på at politikere i slike land ofte nekter å avskaffe sharia fordi de tror de havner i helvete hvis de gjør det.

Henrettelser og tortur har også forekommet i kristendommens historie. For eksempel spansk nasjonalkatolisisme den gang Spania var et fascistisk diktatur.

Selv om Franco selv neppe var veldig religiøs, bør man ikke glemme de øvrige dypt katolske spanjoler i maktapparatet. Disse var redde for helvete. Derfor utgjør likevel helvetesangst mye av forklaringen på hvorfor nasjonalkatolske straffemetoder var såpass brutale.

Jeg kommer til å gi alle øvrige innvendinger i kommentarfeltet en rettferdig vurdering, og vil skifte mening dersom mine synspunkter kan motbevises. Jeg kommer også til å skrive om relevante temaer som jeg dessverre måtte utelukke av plassmessig hensyn.

KONKLUSJON

Stygiofobi, eller hadesfobi, er skummelt og må motarbeides. Hvis vi ikke forstår hvor farlig helvetesangsten er, vil vi mislykkes i å motarbeide ekstremisme.

Helvetesangst skaper en konservativ puritanisme, som ødelegger verden. Dette bør utbasuneres til politikerne, til massemedia, og til PST. Viktigst er det å foreslå eksponeringsterapi for disse instansene.

For flere år siden sendte jeg en e-post til Hadja Tajik der jeg skrev at krass helveteskritikk er UTROLIG KJEMPEVIKTIG for å stanse islamisters rekrutteringsforsøk. Viktigheten av dette kan ikke overdrives. Den fikk positiv respons fra hennes sekretær. For ganske lenge siden skrev jeg like krass kritikk av helvete i en e-post til FRP’s Mazyar Keshvari.

……………………………..

KILDEHENVISNINGER

En liste over bøker som ikke nevnes i selve artikkelen, men som likevel MULIGENS kan belyse temaet. Tilføyer at noen av disse bøkene vet jeg nesten ingenting om:

 

Ayaan Hirsi Ali: Kapittelet Those Who Love Death i boken ”Why Islam Needs a Reformation Now”

Dale Allison: Kapittelet Problem of Gehenna i boken “Resurrecting Jesus”

Olivier Roy: ”Jihad and Death; The Global Appeal of Islamic State”.

Wafa Sultan: “A God Who Hates”

Alan Bernstein: ”The Formation of Hell”

 

Flere artikler om temaet i Psychology Today

Gå til innlegget

Min sekt-bakgrunn

Publisert over 2 år siden

Både Jesus Revolution, Sentermenigheten, Oslokirken og Livets Ord har fått kraftig kritikk i senere år. Jeg har selv vært medlem i en karismatisk sekt. Her er min historie

Menigheten het Guds Lam Kirke. Jeg ble medlem i menigheten rundt 1999/2000, og fortsatte frem til 2006. Etter det gjorde jeg enda en tabbe ved å oppsøke en menighet som lignet. (Selv om sistnevnte riktignok var mer moderat.)

Vi hadde svært begrenset kontakt med ikke-kristne. For det står i Johannes 17.13-18 at vi er i verden, men ikke av verden. Noe lignende står i Jacobs brev. Menigheten jeg gikk i, hadde en sekterisk tolkning av dette prinsipp.

ET FREMTIDIG UTOPIA

Forkynnelsen var herlighetsteologisk, og la sterk vekt på mirakler. I ettertid har jeg tvilt på om det virkelig skjedde mirakler. Årsaken er særlig bøker om kristen karismatikk forfattet av Joe Nickell og James Randi. Dessuten har denne  dokumentaren vært viktig: https://www.youtube.com/watch?v=iuP5uOI7Xwc

Den herlighetsteologiske forkynnelsen lovet ”Gull & Grønne Skoger”.  Vi ble deprimerte fordi vi ventet og ventet på dette fremtidige fata morgana, som aldri kom.

Dette er svært vanlig i karismatiske menigheter. De fleste sjelesørgere har vel behandlet folk som er skuffet over Gud.

AUTORITÆR LEDELSE

Menighetsledelsen ble gradvis mer og mer autoritær. Kollekt og tiende ble brukt for å svindle medlemmer økonomisk. Og folk som var uenig med ledelsen, ble kastet ut av menigheten.

Jeg bærer absolutt ikke nag mot pastoren, fordi jeg har tilgitt vedkommende for mange, mange år siden. Har også tilgitt de øvrige lederne

FUNDAMENTALISTISK ROMANTIKK

Menigheten var svært streng når det gjaldt sosial omgang med det motsatte kjønn. Dette skapte sorg og problemer for flere av oss, også etter at vi forlot menigheten.

Det var ikke de strenge regler angående sex som var det aller verste problemet. (selv om også dette skapte problemer). Det opplevdes mye verre at kirken hadde strenge regler som kontrollerte forelskelser.

Har lurt på om menigheten muligens var sterkt preget av Paulus sine ord i 1.Kor. 7:

”Helst ville jeg at alle mennesker var som jeg selv. Men hver har sin egen nådegave fra Gud, en slik og en annen slik. 8Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de fortsetter å være som jeg.

9Men kan de ikke leve avholdende, så la dem gifte seg! For det er bedre å gifte seg enn å brenne av lyst. ”

 

Vil tro at flere opplevde sorg som en følge av de strenge regler som gjaldt forelskelse, også i andre trosmenigheter. Og flere har vel slitt med dette, også etter at de forlot sine menigheter.

De nye ateistene har skrevet gode bøker om religion og romantikk.

TO TEOLOGER DEBATTERER KARISMATIKK

Det har vært nyttig å sammenligne herlighetsteologen William Dearteagas bok ”Quenching the Spirit” med den tradisjonelle teologen D.R. McConnels bok ”A Different Gospel”. Disse to forfatterne har vidt forskjellige synspunkter på herlighetsteologi, og å lese begge bøker kan gi et helhetsperspektiv på teologien.

Selv om jeg i senere år har glidd over i agnostisk retning.

HELT TIL SLUTT

Kristne som leter etter en menighet bør ha sunn skepsis. Vær nøktern, men unngå overdreven skespis. Kristne må stole på hverandre

Gå til innlegget

Gilad Atzmon eller Richard Dawkins?

Publisert over 2 år siden

Atzmon og lignende forfattere kritiserer kun Jødedom, og unngår kritikk av andre religioner. Dette er vanvittig urettferdig!

Vestens religionskritiske tradisjon er eldre enn Kristendommen, da den har sine røtter i den greske antikken. Tradisjonen rommer legendariske ateister og agnostikere som Lukrets, Diagoras, Voltaire, Simone De Beauvoir, Ayn Rand, Arnulf Øverland, Nietzsche, Schopenhauer, Sigmund Freud, Marx, …..og mange flere.

Tradisjonen ivaretas av De nye ateistene (Richard Dawkins, Michel Onfray, Christopher Hitchens, Darrel Ray etc.). Disse kritiserer alle de store verdensreligioner: Hinduisme, Islam, Kristendom, Buddhisme. Av og til kritiserer de Jødedom, men dette er kun en bigeskjeft.

Ytre venstre & ytre høyre kommer med kraftig kritikk mot ny-ateistene, nettopp fordi de sjelden kritiserer Jødedom. Det ny-ateistiske tenkemåten blir dermed ansett som et kompromiss med sionisme, eller en ”trojansk hest”.

Som eksempler på folk som kritiserer ny-ateisme, kan nevnes den russiske nasjonalisten Israel Shamir, jazzmusiker Gilad Atzmon, samt 9/11-konspirasjonsteoretikere. For enkelhets skyld har jeg omtalt denne brokete forsamlingen for ”Atzmon & Co.”

I denne artikkelen skal jeg begrunne hvorfor det likevel er de nye ateistene som har rett. Jeg skal også begrunne hvorfor Atzmon & Co fremstiller jøder på en måte som ligner Fjordmans fremstilling av arabere. Jeg har lest Fjordmans bok ”Vitne til Vanvidd”, et fordomsfullt makkverk som jeg har kritisert tidligere på Verdidebatt. Men Gilad Atzmons fordommer er like ille som Fjordmans.

Atzmons standpunkt og Fjordmans standpunkt har begge likhetstrekk med ”Sions Vises Protokoller”. Fjordmans ståsted kunne jo kalles ”Eurabias Protokoller”.

ET ENSIDIG, TRANGSYNT FOKUS PÅ JØDEDOM

Men verken Atzmon eller Shamir er islamofobe. Hvordan kan de da beskylde ny-ateistene for å sjelden kritisere Jødedom, når de selv ALDRI kritiserer islam? For hvilken er verst, sionisme eller islamisme? Sistnevnte er selvfølgelig verst.

Som om ikke det var nok, kritiserer Atzmon & Co heller ALDRI kristendom, buddhisme, hinduisme. Dette bidrar til å gjøre deres ensidige fokus på jødedom ENDA MER DOBBELTMORALSK.

Selv et barn burde forstå at Atzmon & Co er dobbeltmoralske. Ja, det er merkelig at de ikke blir flaue av sine egne bøker.

OK, noen få av Gilad Atzmons uttalelser kan tolkes i islamkritisk retning (for eksempel da han forsvarte Brexit og Trump). Men til og med Lars Gules islamkritikk er krassere enn Atzmons.

DAWKINS HAR RETT

Jeg har lest hele det Gamle Testamentet, samt utdrag fra Talmud-litteraturen. I tillegg har jeg lest en del litteratur om Jødedom.

Jødedom har mye mer til felles med Islam enn med Kristendommen. De brutale sitater i Toraen minner om Koranen.

1.Sam,15.2-3: Så sier Herren, Allhærs Gud: Jeg vil straffe amalekittene for det de gjorde mot Israel, at de la hindringer i veien for israelittene da de drog opp fra Egypt.  Dra nå ut og slå amalekittene. Bannlys alt som hører dem til, og vis ingen barmhjertighet. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler!»

Jer 46,10: Dette er en gjengjeldelsens dag
for Herren Gud, Allhærs Gud,
da han tar hevn over motstanderne.
Sverdet får ete seg mett
og drikke seg utørst på blod.
For Herren Gud, Allhærs Gud,
holder offerslakting
i landet nord ved Eufrat.

Man bør også kritisere Talmud, Tanakh, Hasidisme, Moses Maimonides Kabbala, etc. Her er en Youtube-video som belyser Talmud på en nyansert måte:

https://www.youtube.com/watch?v=T0QzSXqad9U

STATEN ISRAELS KRIGSFORBRYTELSER

Disse groteske sitater i jødedommens hellige tekster er drivkraften bak de grusomme forbrytelser som bosettere og israelske soldater utfører. Disse bestialske forbrytelser mot palestinske kvinner og barn har blitt dokumentert av flere forskjellige menneskerettighets-organisasjoner.

Men lidelsene som følger av disse forbrytelser utrykkes kanskje best skjønnlitterært. Det er mye sorg i Sahar Khalifeh’s romaner, samt i diktene til den kristne palestineren Mahmoud Darwish. Han har uttalt: “Sarcasm helps me overcome the harshness of the reality we live, eases the pain of scars and makes people smile.”

I denne sammenheng bør vi også legge merke til hvordan Amos Oz og Etgar Keret setter ord på de smertefulle følelser som palestinsk terror skaper.

Det er omdiskutert hvorvidt jødedom kan regnes som verdensreligion. Den påvirket store verdensreligioner som Islam og kristendom. Men det gjorde jo Zoroastrianismen også, og ingen regner denne som verdensreligion.

Jødedom er en liten, ikke-misjonerende religion. Det er kun 18 millioner jøder i verden, og mange av dem er ateister. Blant de ortodokse er kun noen få fundamentalister. Dermed er jødiske fanatikerne ikke bare en minoritet i minoriteten. De er en ”minoritet i minoriteten…….i minoriteten!”.

Her er en link til religionskritikkens lille nisjeprodukt:

http://www.wikiwand.com/en/Criticism_of_Zoroastrianism

Antisemittisme har blitt et stort problem. Jøder blir uglesett av både konservative muslimer, høyreradikale og venstreradikale. Det er derfor umoralsk av fanatiske palestinavenner å kun kritisere jødedom, og aldri kritisere andre religioner. Dette vil få skumle ringvirkninger. Det vil føre til mer jødehat.

Atzmon & Co må ALDRI  regnes som en del av den religionskritiske tradisjon som stammer fra antikkens Hellas. Fjordman er heller ikke en del av denne tradisjon.

Ny-ateistene derimot, har overtatt arven etter Diagoras, Lukrets, Voltaire, Bertrand Russel……og så videre. Den nye ateismen er absolutt ingen trojansk hest. De som slenger den slags tøyseanklager mot ny-ateistene, har som regel ikke lest en eneste av deres bøker.

Det er ikke bare ny-ateistene som publiserer god religionskritikk. Avslutter med å anbefale de agnostiske/ateistiske skriveriene til Shabana Rehman, Jørgen Sandemose, Salman Rushdie, Jack Nelson Pallmeyer, Walid al-Kubaisi, Neil Carter,  Charlie Hebdo

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere