Øyvind Schønning

Alder: 37
  RSS

Om Øyvind

Filosofen Sokrates er mitt forbilde!!!

Følgere

Jeg forsøker å legge til et bilde til et innlegg jeg har skrevet. Men pc'n bare står der og laster opp og laster opp og laster opp. Det er et ganske lite bilde. Har det noe med å gjøre at innlegget mitt er veldig langt?

Eller har det noe å gjøre med at det er veldig mange linker til internet-sider i innlegget? Har det noe med å gjøre fra hvilket program jeg laster opp fra? Jeg har prøvd fra windows fotovisning.

Forresten, i hvilken folder ligger paint? Går det an å laste opp fra paint?

Gå til innlegget

Israelvenner mener at Yasser Arafat startet den andre intifadaen, og at han støttet selvmordsbombere. De pro-israelske argumentene deres har en god del svakheter og mangler. Saken virker likevel noe mystisk.

 

 

Jeg skal forsøke å se saken med de undertryktes (palestinernes) øyne, istedenfor med undertrykkerens (israels) øyne.

Av plassmessig hensyn har jeg vurdert kun 8 av de argumenter som kristensionister og andre Israelvenner bruker mot Arafat:

 

  1. DET SÅKALTE ”GENERØSE TILBUD”, OG SHARONS BESØK PÅ TEMPELHØYDEN

Det hersker såpass stor uenighet om det såkalte ”generøse tilbud” som Ehud Barak tilbød Arafat under Camp David forhandlingene i år 2000, at det er umulig å si helt 100% sikkert hva tilbudet innebar. Personlig tror jeg det var ikke særlig generøst. Dette understrekes I artikkelen “How Generous is Generous?” av Foundation for Middle East Peace:

  1. Kun 77.5-81 prosent av Vestbredden ble tilbudt palestinerne. Dette innebar at Israel fikk beholde kontroll over Øst-Jerusalem, og antagelig også Jordandalen.
  2.  Israel ville beholde kontrollen over Islams tredje helligste sted, al-Haram al-Sharif (også kjent som Tempelhøyden), der Israel krevde å få bygge en synagoge!

 

Tilbudet innebar også en rekke andre ydmykende betingelser. Guardian-journalist Ewen Macaskill skrev: “There is a huge danger attached to the Israeli view that Arafat spurned a great offer. Accepting this version perpetuates the Israeli myth that the Palestinians will not be happy until the Jews are pushed back into the sea and that the West Bank and Gaza are full of gunmen and bombers intent on making that happen”[1].

Og det at Ariel Sharon, mannen som (ifølge Kahan-rapporten) er indirekte ansvarlig for Sabra og Shatila-massakrene, besøkte tempelhøyden, var selvfølgelig en enorm provokasjon. Det skulle aldri ha skjedd.

  1. TERRORIST-UNDERGRUPPER I FATAH

De aksjoner utført av Al Aqsa Martyrenes Brigader og Tanzim er kanskje de mest mistenkelige, fordi disse organisasjonene var under Fatah’s paraply, og Yasser Arafat var jo lederen av Fatah. (Israelvenner mener at Arafat også støttet Hamas). Men en sjef for en organisasjon trenger ikke nødvendigvis gå god for de ting som dens undergrupper foretar seg.

 

En del vil tolke Arafats manglende vilje til å gripe inn og stanse terror som et tegn på at han støttet terror. Men her finnes det andre forklaringer. Det kan også hende at han ikke grep inn fordi han fryktet en palestinsk borgerkrig. I tillegg bør en ikke glemme at han holdt Hamas-leder Sheikh Yassin i husarrest[2].

  1. ARAFATS TALER PÅ ARABISK

Det er et faktum at Arafat kom med militante uttalelser på arabisk under intifada-årene. Og 60 Minutes intervjuet Arafat om hans militante uttalelser:

http://www.youtube.com/watch?v=zH-xkTIUtPY

 

En mulig forklaring er at Arafat var redd for at hans egne skulle se på han som altfor forsonlig og ettergivende overfor Israel. Dermed ble han nødt til å si tomme trusler for å gjenvinne æren blant sine egne. Det er viktig å huske på at palestinske fanatikere har i minst ett tilfelle truet med å likvidere Arafat. Kanskje Arafat forsøkte å gjenvinne æren blandt disse?

Men her er det viktig å huske på at Arafat faktisk i noen tilfeller fordømte terror på arabisk, slik denne artikkelen på Electronic Intifada viser:

http://electronicintifada.net/content/mistaken-assertions-arafat-has-not-condemned-terror-arabic/3985

Også under Oslo-prosessen kunne Arafat komme med skremmende uttalelser. Da han besøkte en moske i Sør Afrika i 1994, oppfordret han tilhørerne til å komme og starte en jihad for å befri Jerusalem. I samme talen refererte Arafat også til Hudaybiyyah-avtalen, en våpenhvile som profeten Muhammed inngikk med hedningene for 10 år, men avtalen ble brutt etter 2 år.

Itamar Rabinovich, som var Israelsk ambassadør i Washington på den tiden, sa at begrepet Jihad også kunne bety en åndelig, ikke-voldelig kamp, i dette tilfellet for å fortsette fredsprosessen[3]. Og her er er det viktig å huske på at ekspertene er uenige i om det var Muhammad som brøt Hudabiyyah-avtalen, eller om det var hedningene som brøt avtalen. Dr. Ahmed Tibi, en av Arafats rådgivere, mente at det var hedningene som brøt den, og at det dermed blir feil å tolke Arafats tale som et brudd på Oslo-prosessen. Uansett var Yitzhak Rabins regjering innstilt på å fortsette Oslo-prosessen på tross av Arafats uttalelse[4].

Og den avgjørelsen var klok. Israel burde ikke ha vært så overfokusert på om Arafat hadde en skult agenda eller ei. Isteden burde Israel ha fjernet hovedårsaken til hatet: okkupasjonen. Jeg tror ikke Arafat nødvendigvis var såpass uforsonlig som ekstremt pro-israelske grupperinger vil ha det til. Da han talte til FN i 1974 sa han: “Today I come bearing an olive branch in one hand, and the freedom fighter's gun in the other. Do not let the olive branch fall from my hand. I repeat, do not let the olive branch fall from my hand”.Israelvenner er overfokusert på pistolen, og ignorerer fullstendig olivenkvisten.

Men dersom Arafat likevel hadde forsøkt å angripe Israel etter opprettelsen av en Palestinsk stat, så ville moderate palestinere ha vendt ryggen til Arafat, og USA ville ha holdt sin beskyttende hånd over Israel.

  1. ANTISEMITTISK TV

Det var mye antisemittisme på palestinsk TV under den andre intifadaen. Fox News intervjuet Hannan Ashrawi angående disse TV innslagene, der hun la vekt på at meget få palestinere ser palestinsk TV:

http://www.youtube.com/watch?v=QUttgovgpGc

Palestinske  selvstyremyndigheter har uttalt at ikke alt som vises på palestinsk TV nødvendigvis reflekterer myndighetenes politikk[5]. Og dessuten forekommer det at jøder omtales positivt på palestinsk TV. Hussein Ibish fortalte i 2003 om en 7-minutters fredsang der

 

“An orthodox Jewish boy dances with his Palestinian playmates, Muslims and Christians in a dance of peace. White doves soar, a tree is planted and the children sing in Hebrew and Arabic of a dream of freedom. The seven minute peace song is now a regular feature on Palestinian television."  Hussein Ibish sa også at det er kun tre prosent av palestinere som ser palestinsk TV[6]. Dermed skulle det ikke overraske meg dersom flertallet av de som så palestinsk TV på denne tiden var høyrevridde israelvenner som jaktet på noe de kunne beskylde Arafat for!

 

Ikke mange pro-israelere vet at det forekom hatbudskap også i israelske medier. Ehud Barak er kjent for å si: "The Palestinians are like crocodiles, the more you give them meat, they want more". Han har også sagt "If we thought that instead of 200 Palestinian fatalities, 2,000 dead would put an end to the fighting at a stroke, we would use much more force".  Ariel Sharon uttalte I 1998: "It is the duty of Israeli leaders to explain to public opinion, clearly and courageously, a certain number of facts that are forgotten with time. The first of these is that there is no Zionism, colonialization, or Jewish State without the eviction of the Arabs and the expropriation of their lands.[7]" Og I 2001 kalte Rabbi Ovadia Yosef palestinerne for ”giftige slanger” og sa at arabere bør tilintetgjøres[8]. Jeg kunne ha kommet med mange flere eksempler.

  1. ANTISEMITTISKE SKOLEBØKER

Gjennom alle intifada-årene haglet det med beskyldninger om antisemittisme i palestinske skolebøker. Jeg anbefaler derfor artikkelen ”Campaign Against Incitement” skrevet av James J. Zogby, da den viser at disse beskyldningene er feilaktige:

http://electronicintifada.net/content/campaign-against-incitement/4899

 

Ien Traubman skrev også en artikkel der han tar opp både skolebøker og palestinsk TV, sett fra et pro-palestina ståsted, på nettsiden Jweekly.com:

http://www.jweekly.com/article/full/21668/

 6. PLO CHARTERET

Flere av paragrafene i det gamle PLO-charteret talte for Israels tilintetgjørelse. Under Oslo-prosessen forpliktet Arafat seg til å endre disse paragrafene. Og i 1998 skrev han et brev til Bill Clinton der det står at disse paragrafene er ikke lenger operative. Men selve charteret forble uendret. Pro-Israelerne pleide å bruke det gamle PLO-Charteret fra 1964 som et våpen mot Arafat mens intifadaen pågikk, som et ”bevis” for at han støttet selvmordsbomberne.

 

Men Middle East Report foreslo en alternativ forklaring på hvorfor charteret forble uendret i 1998:

”Another possibility is that Arafat knows he cannot muster the necessary support in the 669-member PNC (Palestinian National Council) to make the changes. In the April 1996 PNC session, 75 per cent had voted in favour of the proposal. But lengthy delays in the Oslo process have arguably pushed some mainstream PLO members towards a more hardline position--particularly in an environment where the Islamist group Hamas (which is not represented on the PNC) is enjoying growing popular support. Likewise, the election of the Netanyahu government may have strengthened the hand of the rejectionist forces in the PNC too”.

Dessuten bør det nevnes at Baruch Goldsteins massakre i en moske i 1994, mordet på Yitzhak Rabin, samt fortsatt utvidelser av bosetninger skapte stor misnøye blant palestinere, og denne misnøyen gjorde det vanskelig å forandre selve charteret. (Disse tingene bidro jo også til å helle bensin på det bålet som utløste intifadaen).

 

Og allerede I 1983 skrev Noam Chomsky i hans bok “The Fateful Triangle”:

“…The PLO leaked a “peace plan” in Beirut which stated that the famous Palestinian National Covenant (PLO-charteret, red.anm.) would not serve as the basis for relations between Israel and a Palestinian state, just as the founding principles of the World Zionist Organization were not understood as the basis for interstate relations, and that any evolution beyond a two-state settlement “would be achieved by peaceful means.”

 

Supporters of Israel have long treasured the Covenant as the last line of defense for their rejectionism when all else fails. Israeli doves, in contrast, have always dismissed this last-ditch effort. For example, Elie Eliachar, former president of the Council of the Sephardic Community in Israel and the first person from Jerusalem to represent it at the Zionist Congresses, made the following statement in a lecture at the Hebrew University in 1980:

 

On the basis of personal contacts I have had with leaders of the PLO, in London and elsewhere [in] meetings that were held openly, and that interested people know all about, I can say categorically that the idea that the PLO covenant is an obstacle to negotiations is utter nonsense... There is no Arab organization in existence today which can bring about a durable peace in our region, except the PLO, including its extremist factions.

 

Mattityahu Peled, asked why the PLO does not abandon the Covenant, responded:

"For the same reason that the Government of Israel has never renounced the decisions of the Basle Zionist Congress, which supported the establishment of a Jewish state in the historic land of Israel—including Transjordan. No political body would do this. Similarly Herut and the Irgun [its terrorist forerunner] never abandoned their map [which includes Transjordan, contemporary Jordan; the official slogan of Begin’s Herut Party still calls for an Israel on both banks of the Jordan]. We demand a ritual abandonment of the Covenant—a kind of ceremony of humiliation—instead of concerning ourselves with the decisions that were accepted by the PLO from 1974, which support the establishment of a Palestinian state in the territories evacuated by Israel".

 

It is, in fact, interesting to see how Israeli propaganda has focused on the Covenant with increasing intensity as it is deemphasized by the PLO in favor of subsequent resolutions which drastically modify its terms, for reasons that are hardly obscure.We should note that the Covenant holds a rejectionist view comparable to that of the Labor Party and Likud.”

 

  1. PLO SINE KART

PLO sine kart og symboler skapte kontroverser under intifada-årene (og det gjør de fortsatt i dag). På disse kartene blir hele Israels territorium betegnet som ”Palestine” (PLO-logoen og Fatah-logoen er berømte eksempler). Israel fjernes med andre ord fra kartet. Men en palestiner jeg snakket med, fortalte meg at for en god del palestinere har disse symbolene kun en nostalgisk betydning.

Dessuten kan man ikke ignorere at flere Israelske kart har i alle år hvisket ut grensa mellom Israel og de okkuperte områdene. Med andre ord, Palestina fjernes fra kartet. Og de radikale bosetterne, samt de mest haukete Likud-politikere, har alltid brukt et kart som viser et stor-Israel, et Israel som strekker seg fra nilen til eufrat, og dermed kontrollerer enorme deler av midtøsten. Det er jo hykleri å kun konsentrere seg om skumle palestinske kart, samtidig som man ignorerer skumle israelske kart.

 

 

  1. ”INNRØMMELSER” FRA ARAFATS NÆRE MEDARBEIDERE

Ifølge Haaretz-artikkelen ”Grilling of Top Palestinian Militant Exposes Arafats Link to Terror…” har Marwan Barghouti innrømmet under avhør med Shin Bet at Yasser Arafat hjalp terrorister. Et sammendrag av artikkelen sto i Ahram Online[9], som er et arabisk media! Men Amnesty International varslet i 2002 at Marwan Barghouti hadde blitt utsatt for tortur i fengselet[10]. Da er det nærliggende å tro at han har blitt presset med Guantanamo-metoder for å komme med en slik ”innrømmelse”.

Men ifølge Palwatch og MEMRI har en del folk som var i den innerste kretsen rundt Arafat ”innrømmet” at Arafat støttet intifada-volden. Her er en Palwatch-artikkel med et utvalg slike uttalelser:

http://palwatch.org/main.aspx?fi=157&doc…

 

Også nettsiden MEMRI inneholder slike ”innrømmelser”:

Hamada Faarana’s ”innrømmelse”:

http://www.memritv.org/clip/en/376.htm
Abd Al Bari Atwan’s ”innrømmelse”:

http://www.memritv.org/clip/en/1046.htm
Jibril Rajoub’s ”innrømmelse”:

http://www.memritv.org/clip/en/999.htm

 

Det er disse argumentene som jeg har størst problemer med å finne et alternativt svar på. Kanskje jeg bare skulle innrømme at jeg har tapt diskusjonen? Jeg er ikke redd for å få riper i lakken.

 

Men det er fortsatt ting som jeg stusser over. Både Palwatch & MEMRI er ekstremt pro-israelske nettsider som ofte manipulerer de videoklippene de publiserer ved bevisst å bruke dårlige oversettelser, og ved å ta korte sitater ut av sammenhengen.

 

Og hvis Arafat støttet intifada-terror, så er det fortsatt noen spørsmål som må stilles: I hvilken grad støttet han intifada-terror? Støttet han kun angrep på bosettere og soldater? Eller støttet han også angrep på sivile innenfor 1948-grensa? Og hva var hensikten med Arafat’s intifada-krig? Var hensikten kun å opprette en palestinsk stat? Eller var hensikten å kaste alle jødene på sjøen? (Jeg antar det første alternativet). I denne sammenheng er det interessant at Fatahs militære ving, Al Aqsa Martyrenes Brigader, kun gjennomførte angrep i de okkuperte områdene i de 2 første årene av intifadaen. Kanskje Arafat mistet kontrollen over gruppen etter at han havnet i husarrest?

 

Den tidligere lederen for Al Aqsa Martyrenes Brigader og Tanzim, Marwan Barghouti, har ifølge den overfor nevnte Haaretz-artikkelen, sagt at de terrorangrep han regisserte kun hadde opprettelsen av en Palestinsk stat som formål.

 

Og en fyr fortalte meg via en muslimsk nettside at han, etter å ha vurdert disse videoklippene fra Palwatch og MEMRI, hadde konkludert med at Arafat kun støttet angrep på militære mål, ikke sivile mål.

 

Til og med Arafats enke, Suha Arafat, ser ut til å ha innrømmet at Yasser Arafat startet den andre intifadaen, i et kort MEMRI-klipp hentet fra Dubai TV: http://www.youtube.com/watch?v=r6I5fCCp4…

 

Jeg har faktisk linken til det intervjuet i sin helhet på Dubai TV’s hjemmeside: http://vod.dmi.ae/media/217300. Jeg  spurte en venninne med arabisk som morsmål om å sammenligne MEMRI’s propagandaversjon med originalen, men hun hadde det for travelt. (Hvis du forstår arabisk, kanskje du har lyst til å gjøre det?).

 

AVSLUTNING

Dette innlegget har ingen konklusjon, fordi saken er altfor gåtefull. Det er jo nesten umulig å finne upartiske kilder om saken.

 

Bør palestinavenner angre på at de gikk i demonstrasjonstog mot Israel på denne tiden, fordi Arafat muligens kan ha støttet selvmordsbombing? Svaret er NEI!

Fordi uansett om Arafat støttet terror eller ikke, så utførte Israel langt verre forbrytelser enn det palestinerne gjorde. Alle menneskerettighets-organisasjoner jeg vet om, inkludert den israelske organisasjonen B’Tselem, kan bekrefte at Israel utførte en lang rekke krigsforbrytelser mot det palestinske folk. Det kan også millioner av palestinere bekrefte. Israelske soldater skjøt med vitende og vilje på sivile, og Israel bombet tett befolkede områder. Dette førte til at antall drepte palestinere ble tre ganger så høyt som antall drepte israelere!

 

Grunnen til at folk som var i den innerste kretsen rundt Arafat viser større åpenhet om Arafats mest obskure sider når de uttaler seg til arabiske og palestinske medier, enn når de uttaler seg til vestlige medier, er at et arabisk publikum vil trekke en konklusjon som ligner på min. Selv en moderat palestiner ville jo aldri i livet melde seg inn i Israel-lobbyen, bare fordi Arafat (muligens) støttet intifada-terror. Israel er jo uansett en apartheidstat.

 

Selvfølgelig fordømmer jeg palestinske terrorhandlinger. Men jeg mener det er feil å nevne Arafat i samme åndedrag som Osama Bin Laden, slik israelvenner ofte gjør. Vi lever i en verden der ingenting er svart/hvitt. Uten Arafat hadde vel verden bare fortsatt med å ignorere palestinernes lidelser. Og Israelske ledere har i overveldende stor grad brukt terror de også.

 

Og dersom et fremmed folk skulle jage oss nordmenn ut av Norge, og la oss råtne i svenske flyktningleirer til evig tid, og deretter erobre svensk territorium, og begå gjentatte krigsforbrytelser mot oss………ja da hadde vi vel blitt terrorister hele gjengen! (For å sette det veldig på spissen!).

 

Noen vil kanskje mene at mitt syn på den andre intifadaen kan sees på som en gylden middelvei mellom det pro-Israelske synet og det pro-Palestinske synet?

 

Helt til slutt: Siden flere indisier peker i retning av at Israelske myndigheter drepte Arafat, benytter jeg meg av anledningen til å fordømme dette drapet. (Husk olivenkvisten)

[1] http://electronicintifada.net/content/misrepresentation-baraks-offer-camp-david-generous-and-unprecedented/3991

[2] http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/1695470.stm

[3] http://www.nytimes.com/2011/12/20/world/middleeast/palestinian-messages-dont-match-israeli-group-says.html?pagewanted=all&_r=0

[4] http://www.nytimes.com/1994/05/24/world/israel-demands-arafat-reaffirm-peace-accord.html

[5] http://www.dagen.no/2013/02/13/israel/jodehat/nrk/propaganda/109727

[6] http://transcripts.cnn.com/TRANSCRIPTS/0310/30/pzn.00.html

[7] http://monabaker.com/quotes.htm

[8] Se artikkelen ”Campaign Against Incitement” fra Electronic Intifada, som er referert til I innlegget

[9] http://english.ahram.org.eg/NewsContentPrint/2/0/39817/World/0/Imprisoned-opposition-leader-Marwan-Barghouti-Araf.aspx

[10] http://amnesty.org/en/library/info/MDE15/072/2002/en

Gå til innlegget

En god del norske kristne står for en ekstrem tolkning av Abrahams landløfte (1.Mos 12:1). Denne ubibelske vranglæren påfører palestinere enorme lidelser.

Jeg åpner med et utdrag fra et brev som jeg skrev til noen engelsktalende kristne for en stund siden:

Right wing Christians base their ideology on Christian Zionism (also known as Holy Land  Theology). They believe that the land promise to Abraham in Genesis 12:1, Genesis 15:18, and Genesis 17: 1-8 (among others) indicate a so called “Biblical mandate" to support Israel.

We can take a look at Gen 17:1-8:

When Abram was ninety-nine years old, the Lord appeared to him and said, “I am God Almighty; walk before me faithfully and be blameless. 2 Then I will make my covenant between me and you and will greatly increase your numbers.” 3 Abram fell facedown, and God said to him, 4 “As for me, this is my covenant with you: You will be the father of many nations. 5 No longer will you be called Abram; your name will be Abraham, for I have made you a father of many nations. 6 I will make you very fruitful; I will make nations of you, and kings will come from you. 7 I will establish my covenant as an everlasting covenant between me and you and your descendants after you for the generations to come, to be your God and the God of your descendants after you. 8 The whole land of Canaan, where you now reside as a foreigner, I will give as an everlasting possession to you and your descendants after you; and I will be their God. ”

Pro-Israel Christians are even scared of getting cursed if they criticize Israel because Gen 12:3 says “I will bless those who bless you, And I will curse him who curses you”. Personally I interpret this passage more as a solicitation to bless the Jewish people in general, rather than blessing the Israeli occupation of Gaza and The West Bank.

However, the land promise is not the only reason why they support Israel. Another reason is remorse over the church’s past sins against the Jewish people. The church has persecuted the Jews again and again throughout the centuries. They were blamed for having killed Jesus. Even prominent names in church history such as Martin Luther and John Calvin hated Jews. This reached its climax in the Holocaust, when the German church, and perhaps even the Vatican, supported Hitler. Today the church tries to heal the wounds by supporting Israel’s occupation of Gaza and the West Bank.

But consider Jesus' own words in John 18:36: "My kingdom is not of this world". Considering this verse it is strange why pro-Israel Christians support Israel in a conflict about “this-worldly territories”.

 

The Christian doctrine of Separation of Church and State, is based on the aforementioned verse, and also Matthew 22:21, among others. Therefore, to combine politics and Christianity to the extent Christian Zionism does, is wrong.

And as aforementioned, God didn’t give the land promise without conditions. The Jews would have to keep their part of the “deal”. ”When all these blessings and curses I have set before you come upon you and you take them to heart wherever the Lord your God disperses you among the nations, and when you and your children return to the Lord your God and obey him with all your heart and with all your soul according to everything I command you today, then the Lord your God will restore your fortunes and have compassion on you and gather you again from all the nations where he scattered you. Even if you have been banished to the most distant land under the heavens, from there the Lord your God will gather you and bring you back. He will bring you to the land that belonged to your fathers, and you will take possession of it.” (Deut 30:1-5).

But even if the Old Testament were to be emphasized the way Christian Zionists do, this “Obey him with all your heart…according to everything I command you today” would have required obedience to those Old Testament commands regarding strangers and aliens living in the Land. 36 times in the Torah the Jews were warned to be compassionate to strangers and aliens, for example in Lev 19:33-34: “‘When an alien lives with you in your land, do not mistreat him. The alien living with you must be treated as one of your native-born. Love him as yourself, for you were aliens in Egypt. I am the Lord your God.” So, does today’s Israeli government treat the Palestinians as if they were among their native-born? Does that government love the Palestinians as they love themselves? I don’t think so.

For a correction of Christian Zionist eschatology, I’ll include some of what Gary M. Burge writes about the Book of Revelations, taken from his book Jesus and the Land[1]:

“Attachment to Judea of affection for the Land do not figure in John’s outlook. Safety cannot be found in a place, much less the Temple of or city of Jerusalem. The holy city is not a place of yearning; for even its temple is doomed (Rev 11.1-2)…..To defend the land as a divinely appointed duty, is to regress utterly in the most miserable way. It is to misplace hope entirely. The kingdoms of this world will be judged. And this includes the kingdom of Judea…Hope is not found in the destruction of the world, but in the renewal of the world when God’s will is done….Hope is found in the descent of the New Jerusalem (Rev 21:2)”.

Det er noe underlig at disse høyrevridde kristne reagerer så veldig negativt når muslimer argumenterer med at Jerusalem er Islams tredje helligste by, men ikke innser at deres landløfte-teologi byr på det samme problemet. Eller hva om en inder skulle argumentere for at India bør beholde Kashmir fordi det står i Hinduismens hellige bøker at Kashmir er indisk? Eller hva om en kineser skulle argumentere for fortsatt okkupasjon av Tibet fordi Konfucius mente at Tibet er kinesisk? Jeg vil ikke tro på en Gud som krever jordisk territorium, fordi jeg tror han har mer en nok av plass i himmelen som han kan breie seg ut på.

Forresten er det viktig å understreke at kristen sionisme har antisemittiske undertoner, fordi den oppfatter jøder som sjakkbrikker i et politisk spill. Jeg personlig ser på jøder som mennesker med uendelig verdi. Kristensionismen derimot, reduserer jøder til sjakkbrikker i spillet for å fullføre landløftet og endetidsprofetiene. Når Hamas og Islamsk Jihad dreper jøder, så blir reaksjonen fra de mest berømte kristensionister: "Ikke slå ut sjakkbrikkene våre!". Og man må ikke glemme at den kristensionistiske pastoren John Hagee har sagt at Hitler var sendt av Gud[2]. Det er dermed underlig at kristensionister stempler Israel-kritikere som antisemitter, men overser de antisemittiske sider ved deres egen teologi. Det er på tide å minne om Jesu ord i Matt. 7.3: "Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?"

Det er et under at de palestinske kristne ikke har konvertert til Islam, på tross av alt det vonde som kristensionistene har påført dem. Og hvis kristne minoriteter i muslimske land skulle tro på denne teologien, ville de oppleve enda verre undertrykkelse enn de allerede opplever.

Det kristensionistiske forfattere skriver om Israel-Palestina har et tydelig bias. Jeg kaller det et "landløfte-bias". Deres landløfte-teologi får dem til å alltid velge de mest pro-israelske forfatterne, de mest pro-israelske avisene, og de mest pro-israelske nettsidene. De sitter med andre ord alltid med fasiten på forhånd!

 

Nå er det slik at disse høyrevridde kristne er ikke onde mennesker, de har bare blitt feilinformert av israelvennlige medier. Man hører dem ofte si "Men Jesus elsker palestinere også!". Men så ligger det en helt vanvittig form for ironi i at kristensionister liksom skal elske palestinere, samtidig som de støtter en hær som bomber tett befolkede palestinske områder.

Den kloke Henrik Ibsen har sagt "Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra han med det samme". Overført til denne sammenhengen kan man lage en parafrase: "Tar du kristensionismen fra den gjennomsnitts-kristne, så tar du lykken fra han med det samme". Men trenger det nødvendigvis være slik? Mange kristensionister opplever nok et meningsdiktatur, at pastorer og predikanter dikterer dem hva de skal mene om Israel-Palestina konflikten. Når de forstår at kristensionismen er ubibelsk, kan det oppleves som en befrielse, og de kan si "Tidligere mente jeg hva pastorene mener, endelig får jeg lov til å mene hva JEG mener!". Da kan man snu Ibsen-parafrasen på hodet: "Tar du kristensionismen fra den gjennomsnitts-kristne, SÅ GIR DU HAN LYKKEN TILBAKE MED DET SAMME".

For en god analyse og kritikk av kristen sionisme, vil jeg anbefale denne artikkelen av frikirken:

http://www.frikirken.no/site/frikirken.no/files/innmat_prinsipp.pdf.

Men jeg vil også anbefale denne artikkelen av Stephen Sizer. Han og Frikirken er faktisk uenige på en del teologiske områder. Du kan lese begge artiklene, og vurdere hvilken du mener er den beste:

http://www.churchsociety.org/churchman/documents/Cman_113_2_Sizer.pdf 

Gud velsigne deg!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
13 dager siden / 1330 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
15 dager siden / 1289 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 891 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 857 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
15 dager siden / 818 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere