Øyvind Schønning

Alder: 37
  RSS

Om Øyvind

Filosofen Sokrates er mitt forbilde!!!

Følgere

Vesten er ikke alene om å ha en religionskritisk tradisjon. Også muslimske land har hatt en religionskritisk tradisjon siden middelalderen. Folk er ikke så forskjellige som mange vil ha det til.

Mange kjenner bare litterære klassikere av vestlige ateister, som for eksempel Freud, de Beauvoir, Arnulf Øverland, Voltaire etc. Derfor har jeg skrevet en artikkel om den muslimske verdens religionskritiske tradisjon fra middelalder og frem til i dag.

Finnes det en arabisk Voltaire? Jo, den arabiske litterære tradisjon rommer ikke bare religiøse filosofer som Avicenna og Averroes, men også flere ateistiske filosofer. Slike «blasfemiske» tenkere som Al Ahzar-ledelsen har forsøkt å hysje ned.

Blasfemiske tenkere

Jeg kommer til å nevne tre av de arabiske landenes “blasfemiske” tenkere: Ibn Al Rawandi, Taha Hussein og Khalil Gibran. Av plassmessig hensyn måtte jeg utelate de ateister fra ikke-arabiske muslimske land. Men flere av disse er omtalt i denne interessante wikipedia-artikkelen: https://en.wikipedia.org/wiki/Criticism_of_Islam

800-tallets Ibn al-Rawandi er en pioner fra tidlig middelalder. Hans hovedverk heter Kitab al Zumurraudh. Slik omtales al-Rawandi i Encyclopedia of Islam:

«The plentiful extracts from the K. al-Zumurraudh provide a fairly clear indication of the most heterodox doctrine of Ibn al-Rawandi, that of which posterity has been least willing to forgive him: a biting criticism of prophecy in general and of the prophecy of Muhammad in particular; he maintains in addition that religious dogmas are not acceptable to reason and must, therefore, be rejected; the miracles attributed to the Prophets, persons who may reasonably be compared to sorcerers and magicians, are pure invention, 

and the greatest of the miracles in the eyes of orthodox Muslims, the Quran, gets no better treatment: it is neither a revealed book nor even an inimitable literary masterpiece. In order to cloak his thesis, which attacks the root of all types of religion, Ibn al-Rawandi used the fiction that they were uttered by Brahmans. His reputation as irreligious iconoclast spread in the 4th/10th century beyond the borders of Muslim literature.”

Ibn Al-Rawandi’s verker har gått tapt, men hans tanker er gjengitt i bøker av hans samtidige forfattere. Hadde handlingen i Umberto Eco’s klassiker «Rosens Navn» foregått i middelalderens Al Azhar-universitet, så hadde vel hovedpersonen vært på leting etter et tapt verk av al-Rawandi!

I 1926 utgav den egyptiske filosofen Taha Hussein sin kontroversielle «Pre-Islamic Poetry». Dette verket handler, slik tittelen antyder, om den poesi som ble skrevet den gang polyteisme var vanlig på den fruktbare halvmåne før islam kom. Taha Hussein stod også for «faraoisme», det syn at dagens egyptere bør aldri glemme den før-islamske egyptiske mytologien.

EN FORFATTER FOR AGNOSTIKERNE

Hittil har jeg nevnt to undervurderte forfattere. Men jeg vil også nevne en forfatter som er svært berømt i ikke bare muslimske land, men i hele verden. Libanesiske Khalil Gibran var ikke ateist, men sto for en særdeles udogmatisk religiøs filosofi, kanskje enda mer udogmatisk enn New Age. Han kom fra en kristen, maronittisk familie, men var sterkt preget av islamsk sufisme. Hans klassiker “Profeten” fra 1923 inneholder ordspråk av den oppdiktede profeten «Al Mustafa». Denne profeten er, slik jeg forstår boken, en slags fredelig «Muhammad» som aldri ble krigsherre. Denne “Al Mustafa”  er forresten påvirket av Zarathustra (i Nietzsches framstilling). På engelsk finnes det flere utgaver av denne klassikeren som er illustrert med orientalsk kunst.

Et annet av Gibrans verker som passer å nevne i denne sammenheng er hans lange novelle «Den utstøtte». Hovedpersonen i denne fortellingen stemples som kjetter fordi han kritiserte den skinnhellighet og grådighet som rådet blandt kirkens geistlige. Dermed blir hovedpersonen utstøtt. Utrolig nok heter hovedpersonen Khalil, noe som fikk meg til å lure på om historien har enkelte selvbiografiske elementer? Her følger et sitat av en av hovedpersonens taler:

«Sjelene deres er i prestenes vold, og kroppene deres mellom herskernes kjever. Hva i livet kan dere peke på og si dette er mitt? Brødre, kjenner dere denne presten som dere frykter? Han er en forræder som bruker evangeliet som trussel for å tilegne seg pengene deres»

Siden Gibran ikke var ateist, ligner denne novellen mer på Ibsens «Brand» enn på Dawkins’ «The God Delusion».  Forresten finnes det flere forfattere med muslimsk bakgrunn som er neppe særlig ateistiske: Shabana Rehman, Joumana Haddad, Walid al Kubaisi og enkelte av de som skrev “Skamløs”.

Jeg er uenig i de nye ateistenes uoppnåelige formål: at hele menneskeheten blir ateister. Det viktigste er at religiøse tar avstand fra ekstremisme. Den altfor nidkjære Brand vendte til slutt ryggen til sin nidkjærhet. Men han ble ikke ateist. Dersom oss religionskritikere har en uoppnåelig målsetning, vil vi aldri oppnå noe som helst. Dermed må målet være menneskevennlig: vi tar hensyn til ethvert menneskes åndelige lengsel. Gud finnes  ikke, men gudslengselen finnes i oss alle. I hvert fall gjør lengeslen etter «meningen med livet» det.

 «ALLE ATEISMER FØRER TIL FRELSE»

Arnulf Øverland er lite kjent utenfor Norge, så uvitenheten går begge veier. En kunne håpe på at globaliseringen medfører at både Øverland og Al-Rawandi får enkelte fans i i land der de hittil har vært ukjent.

New age og lignende hevder at alle religionene inneholder sannheten. Man kan snu dette på hodet ved å si at alle de ulike ateismer inneholder sannheten: vestlig ateisme, arabisk ateisme, kinesisk ateisme, norsk ateisme. Dette kan så en interesse for religionskritikere fra muslimske land.

Folk er ikke så forskjellige som mange vil ha det til. Det finnes religionskritikere i både muslimske land og i vesten. Å huske på dette vil skape åpenhet og inkludering. 

Gå til innlegget

Ateistisk Pasifisme

Publisert 12 måneder siden

Ateistisk pasifisme er bedre enn nyreligiøs pasifisme, selv om sistnevnte også har positive sider. .........I denne sammenheng er det også relevant å vurdere hellige bøker på esperanto.

Aller først en avklaring: 

Selvfølgelig er det naivt å ville nedlegge alle militære styrker verden rundt. Velfungerende demokratier må beholde sine hærstyrker. ........Istedenfor bør folk fokusere på det mindre utopiske målet om å avskaffe alle masseødeleggelsesvåpen. Selv er jeg stolt medlem av Nei til Atomvåpen. Dette synet kunne kalles “realistisk pasifisme”, (i motsetning til “utopisk pasifisme”).

Over til temaet artikkelen skal handle om:

VERDENSRELIGIONENE GJØR PASIFISME TIL UTOPI

Å påstå at alle som tilhører ”feil” religion havner i helvete, vil øke motsetningene i verden. Og enda verre: Troen på helvete inspirerer fanatisme, slik Psychology Today bekrefter. Desverre står det om helvete i de hellige bøkene til islam, Hinduisme, Buddhisme, Kristendom.

Strenge varianter av verdensreligionene skaper ekskluderende identiteter. Man identifiserer seg ikke med menneskeheten. Man identifiserer seg kun med personer som tilhører ens egen religion.

La oss sammenligne med den kalde krigen. Mange kapitalistiske land og kommunistiske land var aldri i krig med hverandre. Det ble f.eks aldri krig mellom Øst-Tyskland og Vest-Tyskland. Og Nixon besøkte Kina i 1972. Og marxistiske Yugoslavia var alliansefri stat. ...........Men likevel kunne det forekomme gnisninger. Det var i beste fall en langvarig våpenhvile mellom land på hver side av konflikten, men aldri genuin fred.

De mindre ekstreme fundamentalister innen de forskjellige verdensreligionene kan i beste fall inngå en slags ”langvarig våpenhvile” med hverandre. Likevel forekommer det gnisninger mellom dem. For å oppnå en ekte og genuin fred mellom de store verdensreligionene, må absolutt all fundamentalisme motarbeides.

SYNKRETISME

Som sagt kan til og med de tilsynelatende “harmløse” varianter av konservativismer virke polariserende......................................... Men dette gjelder langtifra synkretistiske trosoppfatinger, for å si det VELDIG mildt. En synkretist hevder at det finnes visse elementer av sannhet i alle religioner, og driver derfor ikke misjon.

En trosoppfatning kan være i større eller mindre grad påvirket av synkretisme, ofte i svært liten grad.

Mer eller mindre synkretistisk-pregede trosoppfatninger har aldri hatt noe anstrengt forhold til religionsfrihet. Og synkretister ville selvfølgelig aldri erklære hellig krig mot ”feil” religion, i og med at alle religioner fører til frelse.

Både Toraen, Nye Testamentet, og Koranen inneholder enkelte sitater som kan tolkes i synkretistisk retning. Selv om dette selvfølgelig krever en veldig selektiv lesning av disse bøkene. Liberale innen disse tre religioner vektlegger at både jøder, kristne og muslimer er Abrahams barn, og at de alle tror på den samme Guden. Enkelte liberale motsetter seg også misjonering.

Svært liberale jøder vektlegge at Herrens regnbue-pakt med Noah gjaldt alle mennesker, uansett religion (1.Mosebok 9, 1-17). Og deler av Ruths bok kunne tas til inntekt for pasifisme.

Svært liberale kristne vektlegger det som står i Apostlenes Gjerninger 17:22-23. Her omtaler Paulus et gresk alter som var reist til ære ”for en ukjent gud”. De vektlegger også Romerne 2,14-15: ”For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres.”

Svært liberale muslimer vektlegger at jøder, kristne og Zoroaster-troende er ”Bokens Folk”. Denne sufi-variant av Islam påvirket senere Bahai og Ahmadiyyah-retningen.

De polyteistiske religionene kan av og til inkorporere andre religioners guder og profeter. For eksempel innen Hinduismen, der Buddha regnes som en av guden Vishnus avatarer: https://en.wikipedia.org/wiki/Gautama_Buddha_in_Hinduism

HELLIGE BØKER PÅ ESPERANTO HAR ET SYNKRETISTISK PREG

Esperanto ble skapt av den polske jøden Ludwik Zamenhof. Selv om esperanto aldri ble noen særlig suksess, er det likevel svært positivt at det blir færre og færre mennesker i verden som kun snakker morsmålet. Bedre kommunikasjon og gjensidig forståelse vil gjøre verden fredeligere.

Verdensreligionenes hellige bøker er oversatt til esperanto. Faktisk ble Toraen oversatt av Ludwik Zamenhoff! ..........Og selv om jeg ikke forstår esperanto, synes jeg både Koranen og det Nye Testamentet virker ganske “sensurerte” på dette språket. Det er fantastisk at Koranen og Bibelen finnes på esperanto. På øvrige språk blir vel mye av teksten «lost in translation»

ATEISTISK PASIFISME ER BEDRE ENN SYNKRETISTISK PASIFISME

Tilsynelatende høres synkretismen bra ut, men den er likevel ikke den er veien å gå for å løse verdens problemer. Toleranse for alle religioner kunne i praksis bli en toleranse for religionenes dårlige sider.

En guru kunne blande den vitenskapskepsis som dessverre preger Hinduisme, Kristendom, Islam og Buddhisme. Og enkelte guruer er dessverre autoritære og grådige, akkurat som Vatikanet, sjefen for Al Azhar, Hindu-toppledere, Dalai Lama…..osv. Disse bruker samme triks som korrupte politikere for å klatre til toppen i et hierarki.

Videre kan man spørre: Skal vi forene menneskeheten ved hjelp av det som er lett å tro på? Eller skal vi forene menneskeheten ved hjelp av det som er vanskelig å tro på? Eller sagt på en annen måte: Skal vi forene menneskeheten i tro på det som kan bevises, eller skal vi forene menneskeheten i tro på det som IKKE kan bevises? .........Førstnevnte er selvfølgelig den mest jordnære og minst utopiske fremgangsmåten. Gudene bør erstattes med vitenskap.

The Guardian-journalist Adam Lee skrev en god artikkel om hvordan ateisme kan skape en fredeligere verden:

https://www.theguardian.com/commentisfree/2015/jan/06/peace-on-earth-atheism

Tilføyer at religionskritiske Bertrand Russel var pasifist under den første verdenskrig, og derfor havnet han i fengsel.

KONKLUSJON

Jeg har stor respekt for synkretistisk pasifisme. Det er bra å hevde at det er frelse i alle religioner. Kanskje litt synd at jeg ikke forstår esperanto.

Men når en ser pragmatisk på det, er det likevel den ateistiske pasifismen som i praksis får best resultater. Det er enklere å forene menneskeheten i det som er lett å tro på, enn i det som er vanskelig å tro på.

Vi bær alltid legge merke til våre medmenneskers positive sider, enten de er muslimer, jøder, russere, amerikanere, nordmenn. Dette er i tråd med Charles Chaplins tale på slutten av hans Hitler-parodi, som alle burde ha sett: https://www.youtube.com/watch?v=-HA8kSdsf_M

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1937 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
27 dager siden / 1660 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
20 dager siden / 1645 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1601 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
20 dager siden / 1478 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
18 dager siden / 1411 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1376 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 961 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere