Øyvind Håbrekke

Alder: 47
  RSS

Om Øyvind

Faglig leder i tankesmien Skaperkraft.

Idealist.
(Var stortingsrepresentant for KrF i perioden 1.10.2009-1.10.2013. Innlegg fra denne perioden er skrevet i egenskap av dette).

Følgere

Ny tid krever nye kart

Publisert 6 dager siden - 1284 visninger

KrF kan bare vinne valg ved å vise stolthet over sitt særpreg.

Diskusjoner om KrFs strategi og profil ender ofte i en tautrekking mellom en konservativ og en mer liberal retning, eller i en drakamp om samarbeid til høyre eller venstre.

Nå bør samtalene heve seg over slike akser og basere strategien på noen felles erkjennelser.

Først bør man knuse tre myter som ligger forankret i partiapparatets kultur og tenkning.

Myte 1: Et sterkere særpreg gir et mer konservativt og smalt parti

Myte 2: Kjernevelgere vil ha kjernesakene. De brede velgergruppene vil ha «brede saker»

Myte 3: For å vokse må partiet gjennom en fornyelsesprosess

Særpreg

Det er bare èn grunn til å stemme på et parti: At det er annerledes enn andre partier. Uten særpreg – ingen eksistensberettigelse.

Man trenger null studiepoeng i markedsføring og begrenset politisk erfaring for å se at et parti lever av sitt særpreg. Likevel har det bredt seg en underlig oppfatning av at særpreg er en slags trussel mot bred appell.

Uavhengig av om man definerer seg som av de mer liberale eller konservative i partiets organisasjon, så må man faktisk være med å definere et særpreg som partiet kan gå til valg på.

Myte 1 fremstår også i den speilvendte utgaven: For å vokse må partiet bli mer likt andre partier.

Kristendemokratisk ideologi forutsetter engasjement langs hele bredden av politiske tema som klima og internasjonal rettferdighet, bosetting og næringsutvikling i alle deler av landet, skolepolitikk og eldreomsorg.

Det er imidlertid ikke nok å være flinkere enn andre partier på de samme sakene. Å vinne valg krever at særpreget ikke minimeres, men fremheves.

Velgerne vil ha kjernesakene

Før VGs oppslag i olsokhelgen var det kanskje få som ville gjettet at kristne verdier skulle bli et av de store temaene i valgkampen. Det har likevel over tid skjedd en endring i retning av at vår kristne kulturforankring har blitt stadig viktigere for stadig flere.

Det har vært til å ta og føle på lenge. Man kan si det er et mysterium at partiet ikke virket forberedt på dette. Jeg tror de nevnte mytene har medvirket til at man over noen år ikke har truffet med strategien og klart å utnytte disse strømningene.

Man var forberedt på trygge kjernevelgere med å gjenta budskapet om de kristne verdiene. Man var ikke forberedt på en bredere samfunnsdebatt om vår kristne kulturtradisjon.

Filmene om k-en var meget gode, men plasserte oss ikke inn i konfliktlinjer og debatt.

Det er en ny tid. Man må glemme gamle kart og analyser av målgrupper fra 10 og 20 år tilbake.

I den grad det fortsatt skulle finnes noe som heter «kjernevelgere» så er de opptatt av mange saker. Brede velgergrupper er opptatt av K-en.

Stortinget skal det neste året ta stilling om eggdonasjon skal tillates, som innebærer at barn ikke lenger har èn mamma men at morskap deles opp i genetisk mor og fødemor. Når fosterdiagnostikken utvikles og eutanasidebatten kommer, er det her kampen om forskjells-Norge står. Hvis likeverdet ikke gjelder alle, gjelder det til sist for ingen. Det angås oss alle, og mange velgere er urolige.

Familien som institusjon er under et enormt press. Det gjelder forslag om lengre skoledager, massiv stigmatisering og problematisering av hjemmetid med små barn under tre år, staten skal definere et halvt år av foreldrepermisjonen. Hjemmetid er blitt årsaken både til drop-out, uførhet og radikalisering. Kontantstøtten er her bare en enkeltsak som sammen med andre saker må underbygge et større ideologisk oppgjør fra KrFs side.

Uttrykk som «brede saker» og «smale saker» bør ut av KrF-vokabularet.

Hvordan sakene formidles skal selvsagt diskuteres. Her må partiet alltid utfordre seg selv til å utvikle begreper og spørsmål som sympatisører av ulike kulører kan nikke til.

Alle saker, uansett saksfelt, kan formidles med bred og smal appell. Det er det ordvalgene som avgjør. Slik MDG må veie sine ord for å vurdere om de skal appellere til en liten gruppe opposisjonelle miljøentusiaster, eller nå et bredere lag av mennesker med engasjement for skaperverket.

Jobben som nå skal gjøres handler om å bruke tid på ideologi og god kommunikasjon.

Partilederen var på valgnatten krystallklar i å tilbakevise påstander om at samarbeidsdiskusjonen er en kamp om partiets sjel. Vi må ha kjennskap til egen identitet for å være trygg i møte med andre kulturer, sier vi når vi argumenterer for K-en i skolen. Kanskje bør vi si det samme til oss selv.

For uavhengig av hvem man samarbeider med, så er det tryggheten i egen identitet og vårt ideologiske særpreg som avgjør vår evne til å tåle de stormkastene som uansett må komme i en regjeringskoalisjon med et større parti.

Vær stolt

Alle partier og organisasjoner må være i utvikling. Det er imidlertid ingen motsetning mellom dette og å være stolt over det man er.

Det formidles litt for ofte en forestilling om at vi ikke er bra nok, at vi må fornyes for å vinne flere velgere, da mister man stolthet og frimodighet. Uten stolthet - ingen overbevisningskraft.

Det er åpenbart at det et stort rom for KrF og for partiets respekterte leder. Etter årets valg er det rom for å lære, og potensiale for å komme sterkt tilbake allerede ved neste korsvei.

Det krever et sterkere særpreg – og at hele laget er stolte over det vi er.

Gå til innlegget

Det livssynsåpne samfunn - unntatt Buskerud

Publisert 15 dager siden - 889 visninger

Å nekte unge frie mennesker å engasjere seg, og etablere lag og foreninger ved en offentlig skole, det burde ikke være gangbar mynt i 2017. Det bør politikere både på nasjonalt og regionalt nivå markere her.

Etter at det nå i flere år har vært bred tilslutning til målet om det livssynsåpne samfunnet, er det svært overraskende å lese intervjuet med rektor på Røyken videregående skole i Vårt Land onsdag.


Hun nekter elevene å opprette et kristent skolelag ved skolen. Trosutøvelsen "behøver ikke gjøres på skolen," sier hun.

Det mest oppsiktsvekkende er at hun hevder at rektorene i Buskerud har felles standpunkt i saken.

Det hadde vært interessant å se en juridisk vurdering av om elever på videregående skoler, mange av dem er også myndige, kan nektes å etablere organisasjoner.

Jeg er ikke tilhenger av unødige og detaljerte nasjonale retningslinjer som overstyrer lokalt handlingsrom.

Men å nekte unge frie mennesker å engasjere seg, etablere lag og foreninger ved en offentlig skole, det burde ikke være gangbar mynt i 2017. Det bør politikere både på nasjonalt og regionalt nivå markere her.

Signalet fra alle videregående skoler til 200 000 unge elever bør være:

Vi vil ha mer frivillighet.

Vil vil ha mer engasjement.

Vi vil ha flere lag og foreninger der ungdom møtes og trenes i demokrati og organisasjonsbygging.

Vi vil ha meninger.

Vi vil ha synlig tro tilstede der mennesker møtes.

Skolene er av våre viktigste øvingslokaler for demokrati og det livssynsåpne samfunn. Men de er mer enn det. De er også en stor del av unge menneskers liv. Der skal de kunne være som hele mennesker.

Gå til innlegget

Polariseringens pris

Publisert rundt 2 måneder siden - 1083 visninger

Hvor er stemmene som viser at man kan stå for en solidarisk flyktningpolitikk og samtidig være sterk forsvarer av den kristne kulturarven?

Biskop emeritus Tor B. Jørgensen tror innvandringsspørsmålet vil bli et av de mest brennbare stridstemaene i kirken i årene som kommer (Vårt Land, 20. juli). Han hevder «det er bred oppslutning om kirkens innvandringspolitikk i dag» og mener det vil være tabu å være innvandringskritisk i mange kirkelige miljøer.

Upresis. Tidligere i sommer skrev Jørgensen på Verdidebatt at Listhaugs tilhengere antakeligvis tilhører «menigheter og
organisasjoner utenfor Den norske kirke.»

Jeg tror Jørgensens vurdering av det kirkelige landskapet er svært upresis.

Over 70 prosent av befolkningen er medlemmer i Den norske kirke. Stemningen i innvandringsspørsmålet blant kirkens medlemmer vil være relativt lik befolkningen for øvrig.

Usikkerhet. Et mindretall er engasjerte tilhengere av en
liberal flyktningpolitikk. Et mindretall er sterkt skeptiske til innvandring og engasjerte tilhengere av en streng politikk.

Flertallet er mer moderate og befinner seg et eller annet sted imellom.

Kanskje er det slik at denne tause majoriteten preges like mye av usikkerhet som av klare standpunkter.

Kvinnen i gata har ikke nødvendigvis klare oppfatninger om Norge skal ta inn 10.000 eller 3.000 kvoteflyktninger fra Syria, Irak og Afghanistan. Kanskje merker de ikke engang så stor forskjell på om tallet er det ene eller det andre.

Men mange blir usikre på hva som skjer når nyhetene om flyktningstrømmene melder seg. Mange kan være villig til å vise solidaritet, men usikkerheten er kanskje like mye et spørsmål om hva innvandring vil innebære over tid. Hva skjer med bygda
eller byen min slik jeg kjenner den? Hva skjer med det Norge jeg har vokst opp i?

Kanskje er innvandrings­debatten for mange ikke så mye et spørsmål om 3.000 eller 10.000 flyktninger, men om hva man er redd for å miste.

Ifølge Vårt Land uttrykker Jørgensen forståelse for at «noen er bekymret for at Norges kristne kulturarv kan bli truet av at mennesker med andre religioner kommer til landet.»

Ledig posisjon. Min kommentar til Jørgensen er derfor at det er en ledig posisjon i samtalen om innvandring. Hvor er stemmene som viser at man kan stå for en human og solidarisk flyktningpolitikk – og samtidig være sterk forsvarer av den kristne kulturarven? Hvorfor overlates så mye av denne banehalv­delen til de innvandringskritiske stemmene?

Følger man disse debattene, kan man lese om kirkelige
ledere som slår fast at Norge ikke er et kristent land; som problematiserer skolegudstjenestene; som er motstandere av å bruke kristendom i navnet på skolens religionsfag. Man ser at kirkens talskvinner og -menn går inn i livssynsdebatten med premisset om at kristendom bare er en av mange religioner og livssyn i landet vårt. Man hører stadig politiske ledere snakke om «det nye Norge», uten å definere hva dette egentlig er.

Det går an å forstå at mange er usikre.

I mellomtiden har Listhaug masse plass å boltre seg i. Og hun vet å utnytte rommet.

Stridstema. Jørgensen spår at innvandrings­debatten blir et «brennbart stridstema». Det blir sjelden noen strid uten at debatten forenkles ned til to klare posisjoner: I dette tilfellet de liberale og de restriktive.

Hvis min antakelse om et langt mer sammensatt meningsmangfold blant kirkens medlemmer er riktig, hva vil «striden» som Jørgensen spår føre til? Hvor vil de moderate føle seg mest hjemme dersom to fløyer strides i en polarisert debatt? Hvem skal møte spørsmålene og usikkerheten?

Populistiske strømninger utfordrer Europa. Stemmene som spiller på frykt og vil bygge murer mellom mennesker blir sterkere. Den store jobben som folkekirken har å gjøre i innvandringsspørsmålet, sammen med andre gode krefter, er å sikre at både kirken og det norske samfunnet sier ja til nestekjærlig­heten og ja til inkludering - som en konsekvens av det kristne menneskesynet, som nettopp er en del av vår kulturarv.

De sterkt engasjerte på begge fløyer vil helt sikkert klare å egge til strid som mobiliserer i egne leire. Men kanskje er det som den som finner språk for å snakke med alle de andre, som vinner til slutt.

Øyvind 
Håbrekke, Faglig leder i Tanke
smien Skaperkraft

Gå til innlegget

Å svare og formidle

Publisert 11 måneder siden - 140 visninger

Om Jordheim og hans kolleger får spørsmål om sin rolleforståelse og makt, håper jeg de vil svare mer enn ja eller nei, og formidle et budskap.

Jeg takker for Trygve Jordheims svar i sitt innlegg «Fra en enkel pressemann» (VL 21.10)

Et godt samspill mellom mediene på den ene siden og makthavere og andre intervjuobjekter på den andre, krever respekt for hverandres roller.

• Les mitt første innlegg: Jordheims enkle verden

Slik maktens representanter stadig forsøker å unngå å svare på viktige spørsmål, er enkelte journalister så ivrige etter å dyrke konflikt og salgbare pikante oppslag at de stundom ikke treffer blink på hva som har størst relevans.

Norske journalister er gjennomgående dyktige og har høy integritet. Det skjer likevel subjektive vurderinger på begge sider av bordet, og en sak har alltid flere sider.

Jeg konstaterer med en viss forundring at Jordheim ikke anerkjenner at intervjuobjektet kan ha en legitim grunn til å ha en annen oppfatning enn journalisten av hva som er sakens kjerne.

I Jordheims generaliserende form definerer han intervjuobjektets ønske om å formidle et budskap som «å spore av eller å tåkelegge». Jordheim har hatt to forsøk på å forklare hva han mener. Han må forstås slik at når menighetsrådslederen tar i mot journalisten i den lokale kirken, og journalisten bare er opptatt av samliv og teologiske stridsspørsmål, så må hun for all del ikke benytte anledningen til samtidig å formidle kirkens budskap, og løfte frem menighetens ungdomsarbeid og diakoni.

Det ville i følge Jordheim bare være å tåkelegge hva saken egentlig handler om.

Både for lokale kirkeledere, biskoper og andre offentlige stemmer, er det mulig både å besvare spørsmål med respekt og samtidig formidle et budskap. Det er ikke bare mulig – det er det som er oppgaven.

Om Jordheim er kritisk til hvordan kirkelige representanter løser sitt oppdrag i møte med medier, vil det sikkert være mange interessante spørsmål å diskutere. Det hadde da tjent diskusjonen om han i sine analyser hadde brukt tasten for utropstegn noe sjeldnere, og spørsmålstegnet noe oftere.

Det ser ikke ut som Jordheim vil bidra med flere nyanser i diskusjonen om relasjonen mellom journalist og kilde. Jeg gir likevel mitt tilsvar fordi Trygve Jordheim ikke er «en enkel pressemann», men i kraft av sin posisjon og ved å representere et ledende mediehus innen kirke og livssyn, selv representerer makt.

Medienes sterke rolle er en legitim og viktig del av demokratiet. Om Jordheim og hans kolleger får spørsmål om sin rolleforståelse og makt, håper jeg de vil svare mer enn ja eller nei, og formidle et budskap.

Gå til innlegget

Jordheims enkle verden

Publisert 11 måneder siden - 225 visninger

Enhver biskop som ikke tar på alvor behovet for forberedelser og rådgivning i møte med media, vil gjøre kirken en bjørnetjeneste.

Skrevet som kommunikasjonssjef i KA Arbeidsgiver-
organisasjon for kirkelige virksomheter.

Kritiske medier er grunnleggende i demokratiet. Et godt samspill mellom mediene på den ene ­siden og makthavere og andre intervjuobjekter på den andre, krever ­respekt for hverandres roller. Etter å ha lest Trygve Jordheims kommentar i Vårt Land mandag 17. oktober, er det grunn til å etterlyse denne forståelsen.

Vårt Land presenterer biskop Ole Chr. Kvarmes kommunikasjonsrådgiver og biskopens tenkning om dette. Jordheims kommentar ved siden av må oppfattes slik at dette egentlig er unødvendig. «Egentlig er det ganske enkelt», er den talende ­tittelen på Jordheims kommentar.

Jordheims råd er også enkle: Får du et ja/nei-spørsmål, så svar ja eller nei. Resonnementer utover dette er mindre interessante. «Det er først og fremst det journalisten lurer på,» slår Jordheim fast.

Forundring. Jeg tillater meg en viss forundring over at en kommentator med lang journalistisk erfaring ikke synes å ha oppfattet noe av det mest elementære i det ­naturlige spenningsfeltet mellom journalist og intervjuobjekt. Det er ofte assymetrisk oppfatning av hva som er sakens kjerne og hva som er relevant ­informasjon.

Jordheim nevner likekjønnet vigsel som eksempel. Jeg er noe overrasket over at en redaktør i Vårt Land nærmest erklærer­ uttalelser om respekt og om kirkens ­enhet som irrelevante, og heller ikke synes å forstå behovet for unngå båsene som dette betente kirkelige stridsspørsmålet har skapt.

For spørsmålet er ikke bare hva «journalisten lurer på». Det viktigste spørsmålet for intervjuobjektet er: Hva vil jeg formidle? Journalisten vil kanskje i en dopingsak ha svar på om sportssjefen har tillit til landslagslegen, eller kanskje om han har vurdert sin egen stilling. Men uten å formidle hvilke andre grep sportssjefen har tatt for å rydde opp, vil sportssjefen, og forbundet han representerer, fremstå som svake og miste autoritet. Det gir journalisten en enda bedre historie å fortelle. Men det er ikke i sportssjefens interesse, og er heller ikke nødvendigvis dekkende for realitetene.

Plikt. Det er ingen tvil om at maktens representanter ofte vil vri seg unna å svare på konkrete spørsmål. Det er medienes plikt å presse frem svar når makta ikke vil svare.

Men intervjuobjektet – enten de er ­ledere i kirke, idrett, næringsliv eller poli­tikk – har også ofte et legitimt ønske om å fortelle en bredere historie, og svare på flere spørsmål enn de journalisten stiller.

Både lokale og nasjonale kirkeledere har mange slike opplevelser i møte med lokale og nasjonale medier. Mediene
har sine nyhetskriterier som avgjør hvilke­ spørsmål som stilles, og journalister har ulikt kunnskapsnivå om saker som ­dekkes. Vi bør ha gjensidig respekt for hverandres roller.

Trenger Den norske kirke og biskopene­ kommunikasjonsrådgivere? Alle som målbærer kirkens stemme i offentligheten bør ha gode samtalepartnere for å lykkes i å formidle det man faktisk ønsker. Enhver biskop som ikke tar på alvor behovet for forberedelser og rådgivning i møte med media, vil gjøre kirken en bjørnetjeneste.

For mange vil det være hensiktsmessig å ha egne ansatte med erfaring og kunnskaper, som bidrar med dette og bredden av oppgaver innen kommunikasjon. Det skal godt gjøres å se dette som et problem, eller som unødvendig.

Målet for kirkelig kommunikasjons­arbeid skal ikke være å unngå å svare, men å gi klarere og bedre svar og å lykkes­ i å formidle sitt eget budskap.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 20.20.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Øystein Gudim kommenterte på
Internett gjør oss dummere
10 minutter siden / 4213 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
14 minutter siden / 4213 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
27 minutter siden / 167 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
30 minutter siden / 167 visninger
Tore B. Krudtaa kommenterte på
Internett gjør oss dummere
32 minutter siden / 4213 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
32 minutter siden / 4213 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Fattigdom som ideal
38 minutter siden / 1757 visninger
Øystein Gudim kommenterte på
Internett gjør oss dummere
40 minutter siden / 4213 visninger
Mette Solveig Müller kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 4213 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
rundt 1 time siden / 167 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 4213 visninger
Les flere