Øyvind Håbrekke

Alder: 50
  RSS

Om Øyvind

Faglig leder i tankesmien Skaperkraft. Forfatter av boken Den liberale familien.

Idealist.
(Var stortingsrepresentant for KrF i perioden 1.10.2009-1.10.2013. Innlegg fra denne perioden er skrevet i egenskap av dette).

Følgere

Voksne samliv skal verne om barns behov

Publisert rundt 2 måneder siden

Det er ikke nok at våre liv ikke skader andre. Vi er medmennesker, som bør ta ansvar for våre nærmeste.

Publisert i Vårt Land 3.9.20.

«En familie er ikke lenger bare mor, far og barn. Det er på høy tid at vi anerkjenner at det er mange måter å leve sine liv på.» Det skriver professor og familieterapeut Lennart Lorås i Vårt Land 19. august.

At en familie ikke bare er mor, far og barn er ingen nyhet. Vi har alltid hatt ulike familieformer.

Årets oppdaterte statistikk fra SSB viser at 77 pst. av norske barn bor sammen med mor og far.

Fra naturens side har også alle barn én mor og én far. FNs barnekonvensjon gir barnet «rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem».

Både statistisk, menneskerettslig og fra naturens side, har derfor relasjonen mor-far-barn en særstilling.

Jeg deler Lorås sitt poeng om å anerkjenne at mennesker lever ulike liv og i ulike familier. Ikke alle passer inn i et A4-mønster og det må vi vise respekt for.

Lorås problematiserer idealet om at begge foreldrene lever sammen med barnet. Jeg mener han neglisjerer minst to viktige faktorer.

Det første er barna, og vårt ansvar som voksne foreldre for å sikre en stabil og trygg oppvekst. Det betyr ikke at alle må forbli i et destruktivt samliv som ikke fungerer. Men jeg tror det forklarer noe om hvorfor dette idealet står så sterkt, og hvorfor de aller fleste investerer så mye i å få samlivet til å fungere, enten man lykkes eller ikke.

Det andre er vårt ansvar for andre mennesker i bred forstand, vår oppgave som medmennesker i de nære fellesskapene. «Mennesker bør selv leve de livene de ønsker seg, innenfor rammene av hva som ikke er skadelig for barn eller andre», skriver Lorås.

Jeg er uenig. Livet er mye mer enn som så. En slik individualistisk tenkning bryter med våre mest grunnleggende behov for å høre til i fellesskap med mennesker vi kan stole på. Derfor er trofasthet og trygghet idealer. Livet er vakkert og spennende, men også uendelig skjørt og sårbart. Vi trenger hverandre.

Vi er ikke bare individer. Vi er ikke bare mennesker. Vi er medmennesker.

Gå til innlegget

Takk for bompengevalgkampen

Publisert rundt 1 år siden

Det tjener norske politikere til ære at verdens rikeste land har hatt en valgkamp der bompenger har vært et hovedtema. Å lytte til folket er første bud i kampen mot populismen.

«Når vi igjen ser at effekten av klimaendringer allerede er i ferd med å gjøre verdensfreden skjør og øke flyktningestrømmene, fremstår årets valgkamp som en navlebeskuende og lite fremtidsrettet affære.» Slik oppsummerer nyhetsredaktør Veslemøy Østrem valgkampen i Vårt Land fredag 6.9.

«Hva betyr mest? Å få orden på bompengene eller å være med å berge flyktninger? En gang var vi som nasjon stolte av Nansenpasset, menneskeverd og rettferdighet.» Det skrev biskop Solveig Fiske i sosiale medier etter valgkampens første uker. De sterkeste ordene brukte kanskje Emil Andre Erstad (VL 20.8) som fremstilte valgkampen som en sketsj ikke en gang NRK Satiriks kunne funnet på. Navlebeskuende og «grov intellektuell latskap», var hans dom.

I verden rundt oss omkommer tusener på flukt fra dårlige levevilkår, fra krig og forfølgelse. Vi har lenge visst at klima- og miljøkrisen er en av de største utfordringene. Alvoret har bare blitt større og neste generasjon ber oss om å handle. Vi kan kritiseres for å være navlebeskuende og egoistiske.

Jeg deler Østrems oppfatning av at de politiske partiene ennå ikke makter å omsette alvoret i miljøutfordringen i aktiv handling på en troverdig vis. Det utfordrer tilliten, særlig i møte med nye generasjoner av velgere. Jeg skulle som Fiske og Erstad ønske at den norske politiske debatten i større grad maktet å løfte perspektivet utover våre små problemer i en verden med helt andre utfordringer.

Hvis vi ser ting i riktig perspektiv, så er en valgkamp med bompenger som hovedtema i «verdens rikeste land», litt nærsynt og snevert.

Men skal vi først se den norske valgkampen i et større perspektiv så er det også et annet moment som hører med.

For i tillegg til flyktninge- og miljøutfordringen skjer det politiske endringer i landene rundt oss som bør vekke vår oppmerksomhet.

Europa har etter andre verdenskrig i store trekk beveget seg i retning av mer demokrati og mer frihet. Fascismen måtte gi tapt i Sør-Europa og med jernteppets fall i Øst-Europa har demokratiet og menneskerettighetene fått overtaket og blitt en grunnplanke for store deler av den europeiske kulturkrets. USA har sittet i førersetet i den vestlige verdens utvikling.

Nå må vi spørre om pila er i ferd med å snu den andre veien. Har vi gått over fra å leve i en demokratiseringsepoke, til å passere et vendepunkt der populistiske og autoritære krefter overtar.

I Polen utfordres ytringsfriheten, i Ungarn mister mediene frihet og domstolenes uavhengighet utfordres av en president som erklærer illiberalt demokrati som en norm. Populistiske partier styrer Italia. De etablerer seg blant de store partiene i Øst-Tyskland. Den vestlige verdens ledestjerne, USA, ledes av en president som pisker opp hat mot innvandrere og ikke forstår verdien av frie medier eller ordinære demokratiske spilleregler.

Amerikanske velgere er ikke dummere enn norske, men de har liten tillit til sine valgte politikere. Skaperkraft lanserer om kort tid en bok om populismen i Europa. Arbeidet med denne har tydeliggjort hvordan populismen får rom fordi samfunneliten og de etablerte partiene ikke lytter til, eller svarer på, store velgergruppers opplevelser og frustrasjoner.

Det er valg i Norge. Vi står midt i klimautfordringen og flyktninger dør i Middelhavet. Det merkes også at stadig flere forventer at politikerne handler.

Mange norske velgere er likevel frustrerte over bompengene.

Når våre politikere har tatt bompengedebatten, der mange har forsøkt å komme kritikken i møte, så tjener det norske politikere til ære. Vi har sett det både i den nasjonale og i de lokale debattene.

Bompenger med tilhørende veibygging og kollektivtilbud er også, i motsetning til eksempelvis debatten om kommersielle aktører i velferdstjenestene, en sak med klare handlingsalternativer som velgerne direkte kan merke i egen hverdag. Det gjør saken egnet som valgkampsak.

Vi ønsker samfunnsengasjerte borgere. Det er helt Ok å være engasjert av bompenger. Vi er alle opptatt av vår egen hverdag. Bompenger kan være urettferdige eller rettferdige. Og det kan oppleves ulikt avhengig av hvilken side av bommen du bor på. Det handler om hverdagen og om pengene våre.

Vi bør likevel kunne forvente av hverandre at vi ser saken fra flere sider og anerkjenner at bompenger også kan ha store samfunnsmessige og miljømessige gevinster. Og vi ønsker å ta vare på et demokrati der vi evner å la vår stemmegivning styres av flere saker og andre hensyn enn våre egne.

Det er også dette som er grunnen til at vi bør bekjempe populismen. Takk for bompengevalgkampen!

Gå til innlegget

Bygg katedral og bekjemp lidelse

Publisert over 1 år siden

Står oppmerksomheten om tap av kulturhistoriske ­skatter i ­Notre-Dame i veien for ­bekjempelse av lidelse og nød i verden?

Det er en banal kortslutning når Linda Noor i Minotenk, filosof Aksel Braanen Sterri og Kaja Melsom i HEF i Vårt Land tirsdag problematiserer støtten og oppmerksomheten om Notre-Dame og kobler dette med terroren i Sri Lanka og fattigdom og lidelse i verden.

Når vi bygger våre byer og lokalsamfunn forteller vi hvem vi er. Når mange, kanskje de fleste, av Europas byer er bygd rundt kirker og katedraler så forteller det noe om hvor vi kommer fra. Vi trenger disse historiene.

Notre-Dame er en historieforteller. En av historiene den forteller er om kristendommen som et grunnlag for europeisk kultur og moderne sivilisasjon. Her i Norge ga den nye troen hvert enkelt menneske verdi, uavhengig av sykdom og funksjonshemninger, uavhengig av stand og slektstilhørighet. Det la grunnlaget for helsevesen, utdanning og velferdssamfunnet. Notre-Dame skygger ikke for lidelsen. Den forteller en historie om hvorfor vi alle skal bekjempe lidelsen, og noe om hvorfor Europa har ­kommet så langt i nettopp det.

Underholdningsindustrien tar stadig mer av vår oppmerksomhet og tid. Demokratiet og kulturen krever at vi engasjerer oss. Derfor er det søkt å ­sette oppmerksomhet om ødeleggelser av en av Frankrikes ­store kulturhistoriske skatter opp mot lidelse andre steder i verden. Det er ingen motsetning. Vi ønsker mer engasjement, både for kirker og kulturhistorie, og i kampen mot fattigdom og lidelse.

Gå til innlegget

KrF endret ikke syn

Publisert over 1 år siden

Vårt Land omtaler 1.3. synspunkter på KrFs abortpolitikk. Ut fra omtalen av partiprogrammet er det behov for en presisering.

 I intervjuet med Kjell Magne Bondevik stilles dette spørsmålet:

«Når ble formuleringene om at man er i mot selvbestemmelse tatt ut av programmet»?

Ut fra tidligere omtale i VL antar jeg journalisten baserer spørsmålet på en setning som av og til gjengis ut av sin sammenheng. I programmet før valget i 2009 ble det tilføyd en setning i kapittelet om retten til liv som fortsatt står i programmet. Her heter det at «avgjørelser knyttet til liv og helse tas i dialog mellom pasient og lege.» Som det fremgår så henviser formuleringen til unntakssituasjonene hvor mors liv og helse er truet. Setningen erstattet ikke tidligere formuleringer, men kom i tillegg. Da som nå slår programmet fast at partiet vil «erstatte dagens lov om svangerskapsavbrudd med en lov som sikrer rettsvern for det ufødte liv».

Rettslig vern betyr at staten trer inn og verner om personers definerte interesser, i dette tilfelle retten til liv, for å hindre at disse trues av andre.

Foranledningen for den nye formuleringen var at sentralstyret hadde oppsummert en særskilt gjennomgang av feltet. Som daværende medlem av sentralstyret tok undertegnede initiativ til gjennomgangen og var aktiv i utformingen av sentralstyrets oppsummering og ser derfor behov for å presisere dette.

Som tidligere partileder Bondevik redegjør for så har KrF, gitt dagens politiske situasjon, sett det lite hensiktsmessig å detaljere alternative lovforslag og fremme disse i Stortinget. Så vidt jeg vet, skjedde dette sist i stortingsperioden 1989-93. Så vil noen alltid etterlyse mer detaljerte beskrivelser av hva en alternativ lov ville være. Men programmets posisjon i spørsmålet om fosterets rettsvern er altså ikke endret.

Tidligere sentralstyremedlem i KrF, Øyvind Håbrekke

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere