Øyvind Håbrekke

Alder: 51
  RSS

Om Øyvind

Faglig leder i tankesmien Skaperkraft. Forfatter av boken Den liberale familien.

Idealist.
Førstekandidat for KrF i Trøndelag. (Var stortingsrepresentant for KrF i perioden 1.10.2009-1.10.2013. Innlegg fra denne perioden er skrevet i egenskap av dette).

Følgere

Hvem har ansvar for SVs program?

Publisert rundt 2 måneder siden

Bergstø forsøker å forklare sitt radikale forslag til ny abortlov som en reaksjon på regjeringsforhandlingene i 2019. Men SV har ønsket å endre loven siden 2005.

Publisert i Vårt Land, 24. november 2020

SVs programkomité fremmer en av de mest radikale forslagene til abortlov vi har sett i Norge, der 12-ukersgrensen flyttes til uke 22.

«Abortloven er et over 40 år gammelt kompromiss. Det kompromisset er sagt opp av regjeringen,» sier programkomitéens leder Kirsti Bergstø (VL 11.11.). Hun hevder videre at «KrF har satt abortloven i spill» og at det derfor er «viktig å gi et tydelig alternativ».

Bergstø forsøker altså å forklare sitt radikale forslag som en reaksjon på regjeringsforhandlingene i 2019. Paradokset i Bergstøs uttalelser, ligger i det faktum at SV allerede programfestet utvidelse av såkalt selvbestemt abort til uke 16 i 2005, altså 14 år før regjeringsforhandlingene på Granavolden.

Det er igjen grunn til å minne om at det var to forhold ved abortloven som var tema i regjeringsforhandlingene januar 2019. Ingen av disse handlet om retten til fri abort før uke 12. Det ene var spørsmålet om å endre lovens § 2c. Dette er den eneste gjenlevende paragrafen i norsk lov som eksplisitt gir mennesker med sykdom eller funksjonsnedsettelser mindre rettsvern enn andre. Om SV ikke er enige i at denne burde endres, er det kanskje få andre partier som burde ha bedre potensial til å se de etiske dilemmaene dette reiser.

Det andre elementet handlet om å gjeninnføre abortlovens opprinnelige realitet, der kvinnen gis adgang til å vurdere om hun vil ha barn, ikke til på fritt grunnlag å avgjøre hvor mange barn man vil ha. Det var stortingsflertallet, inkludert SV, som i forrige stortingsperiode ønsket å la teknologiutviklingen på dette feltet endre lovens premisser.

Det er også grunn til å minne om at SV allerede før regjeringsforhandlingene, gikk sammen med Frp og AP om aktiv bruk av tidlig ultralyd og NIPT-test i fosterdiagnostikken. Det innebærer at abortloven ikke bare skal gi grunnlag for å velge om du vil ha barn, men i større grad også hva slags barn. Med teknologiutviklingen vi har i vente er dette en så radikal endring i premissene for loven at man nærmest kan snakke om en ny lov.

SV har altså sammen med flere andre partier i mange år ønsket å endre abortloven og premissene for denne. I stedet for å fraskrive seg ansvar, vil det mest ryddige være å selv ta ansvar for egne forslag.

Øyvind Håbrekke, førstekandidat for KrF i Trøndelag til stortingsvalget 2021


Gå til innlegget

Voksne samliv skal verne om barns behov

Publisert 4 måneder siden

Det er ikke nok at våre liv ikke skader andre. Vi er medmennesker, som bør ta ansvar for våre nærmeste.

Publisert i Vårt Land 3.9.20.

«En familie er ikke lenger bare mor, far og barn. Det er på høy tid at vi anerkjenner at det er mange måter å leve sine liv på.» Det skriver professor og familieterapeut Lennart Lorås i Vårt Land 19. august.

At en familie ikke bare er mor, far og barn er ingen nyhet. Vi har alltid hatt ulike familieformer.

Årets oppdaterte statistikk fra SSB viser at 77 pst. av norske barn bor sammen med mor og far.

Fra naturens side har også alle barn én mor og én far. FNs barnekonvensjon gir barnet «rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem».

Både statistisk, menneskerettslig og fra naturens side, har derfor relasjonen mor-far-barn en særstilling.

Jeg deler Lorås sitt poeng om å anerkjenne at mennesker lever ulike liv og i ulike familier. Ikke alle passer inn i et A4-mønster og det må vi vise respekt for.

Lorås problematiserer idealet om at begge foreldrene lever sammen med barnet. Jeg mener han neglisjerer minst to viktige faktorer.

Det første er barna, og vårt ansvar som voksne foreldre for å sikre en stabil og trygg oppvekst. Det betyr ikke at alle må forbli i et destruktivt samliv som ikke fungerer. Men jeg tror det forklarer noe om hvorfor dette idealet står så sterkt, og hvorfor de aller fleste investerer så mye i å få samlivet til å fungere, enten man lykkes eller ikke.

Det andre er vårt ansvar for andre mennesker i bred forstand, vår oppgave som medmennesker i de nære fellesskapene. «Mennesker bør selv leve de livene de ønsker seg, innenfor rammene av hva som ikke er skadelig for barn eller andre», skriver Lorås.

Jeg er uenig. Livet er mye mer enn som så. En slik individualistisk tenkning bryter med våre mest grunnleggende behov for å høre til i fellesskap med mennesker vi kan stole på. Derfor er trofasthet og trygghet idealer. Livet er vakkert og spennende, men også uendelig skjørt og sårbart. Vi trenger hverandre.

Vi er ikke bare individer. Vi er ikke bare mennesker. Vi er medmennesker.

Gå til innlegget

Takk for bompengevalgkampen

Publisert over 1 år siden

Det tjener norske politikere til ære at verdens rikeste land har hatt en valgkamp der bompenger har vært et hovedtema. Å lytte til folket er første bud i kampen mot populismen.

«Når vi igjen ser at effekten av klimaendringer allerede er i ferd med å gjøre verdensfreden skjør og øke flyktningestrømmene, fremstår årets valgkamp som en navlebeskuende og lite fremtidsrettet affære.» Slik oppsummerer nyhetsredaktør Veslemøy Østrem valgkampen i Vårt Land fredag 6.9.

«Hva betyr mest? Å få orden på bompengene eller å være med å berge flyktninger? En gang var vi som nasjon stolte av Nansenpasset, menneskeverd og rettferdighet.» Det skrev biskop Solveig Fiske i sosiale medier etter valgkampens første uker. De sterkeste ordene brukte kanskje Emil Andre Erstad (VL 20.8) som fremstilte valgkampen som en sketsj ikke en gang NRK Satiriks kunne funnet på. Navlebeskuende og «grov intellektuell latskap», var hans dom.

I verden rundt oss omkommer tusener på flukt fra dårlige levevilkår, fra krig og forfølgelse. Vi har lenge visst at klima- og miljøkrisen er en av de største utfordringene. Alvoret har bare blitt større og neste generasjon ber oss om å handle. Vi kan kritiseres for å være navlebeskuende og egoistiske.

Jeg deler Østrems oppfatning av at de politiske partiene ennå ikke makter å omsette alvoret i miljøutfordringen i aktiv handling på en troverdig vis. Det utfordrer tilliten, særlig i møte med nye generasjoner av velgere. Jeg skulle som Fiske og Erstad ønske at den norske politiske debatten i større grad maktet å løfte perspektivet utover våre små problemer i en verden med helt andre utfordringer.

Hvis vi ser ting i riktig perspektiv, så er en valgkamp med bompenger som hovedtema i «verdens rikeste land», litt nærsynt og snevert.

Men skal vi først se den norske valgkampen i et større perspektiv så er det også et annet moment som hører med.

For i tillegg til flyktninge- og miljøutfordringen skjer det politiske endringer i landene rundt oss som bør vekke vår oppmerksomhet.

Europa har etter andre verdenskrig i store trekk beveget seg i retning av mer demokrati og mer frihet. Fascismen måtte gi tapt i Sør-Europa og med jernteppets fall i Øst-Europa har demokratiet og menneskerettighetene fått overtaket og blitt en grunnplanke for store deler av den europeiske kulturkrets. USA har sittet i førersetet i den vestlige verdens utvikling.

Nå må vi spørre om pila er i ferd med å snu den andre veien. Har vi gått over fra å leve i en demokratiseringsepoke, til å passere et vendepunkt der populistiske og autoritære krefter overtar.

I Polen utfordres ytringsfriheten, i Ungarn mister mediene frihet og domstolenes uavhengighet utfordres av en president som erklærer illiberalt demokrati som en norm. Populistiske partier styrer Italia. De etablerer seg blant de store partiene i Øst-Tyskland. Den vestlige verdens ledestjerne, USA, ledes av en president som pisker opp hat mot innvandrere og ikke forstår verdien av frie medier eller ordinære demokratiske spilleregler.

Amerikanske velgere er ikke dummere enn norske, men de har liten tillit til sine valgte politikere. Skaperkraft lanserer om kort tid en bok om populismen i Europa. Arbeidet med denne har tydeliggjort hvordan populismen får rom fordi samfunneliten og de etablerte partiene ikke lytter til, eller svarer på, store velgergruppers opplevelser og frustrasjoner.

Det er valg i Norge. Vi står midt i klimautfordringen og flyktninger dør i Middelhavet. Det merkes også at stadig flere forventer at politikerne handler.

Mange norske velgere er likevel frustrerte over bompengene.

Når våre politikere har tatt bompengedebatten, der mange har forsøkt å komme kritikken i møte, så tjener det norske politikere til ære. Vi har sett det både i den nasjonale og i de lokale debattene.

Bompenger med tilhørende veibygging og kollektivtilbud er også, i motsetning til eksempelvis debatten om kommersielle aktører i velferdstjenestene, en sak med klare handlingsalternativer som velgerne direkte kan merke i egen hverdag. Det gjør saken egnet som valgkampsak.

Vi ønsker samfunnsengasjerte borgere. Det er helt Ok å være engasjert av bompenger. Vi er alle opptatt av vår egen hverdag. Bompenger kan være urettferdige eller rettferdige. Og det kan oppleves ulikt avhengig av hvilken side av bommen du bor på. Det handler om hverdagen og om pengene våre.

Vi bør likevel kunne forvente av hverandre at vi ser saken fra flere sider og anerkjenner at bompenger også kan ha store samfunnsmessige og miljømessige gevinster. Og vi ønsker å ta vare på et demokrati der vi evner å la vår stemmegivning styres av flere saker og andre hensyn enn våre egne.

Det er også dette som er grunnen til at vi bør bekjempe populismen. Takk for bompengevalgkampen!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere