Øyvind Håbrekke

Alder: 49
  RSS

Om Øyvind

Faglig leder i tankesmien Skaperkraft. Forfatter av boken Den liberale familien.

Idealist.
(Var stortingsrepresentant for KrF i perioden 1.10.2009-1.10.2013. Innlegg fra denne perioden er skrevet i egenskap av dette).

Følgere

Bygg katedral og bekjemp lidelse

Publisert rundt 2 måneder siden

Står oppmerksomheten om tap av kulturhistoriske ­skatter i ­Notre-Dame i veien for ­bekjempelse av lidelse og nød i verden?

Det er en banal kortslutning når Linda Noor i Minotenk, filosof Aksel Braanen Sterri og Kaja Melsom i HEF i Vårt Land tirsdag problematiserer støtten og oppmerksomheten om Notre-Dame og kobler dette med terroren i Sri Lanka og fattigdom og lidelse i verden.

Når vi bygger våre byer og lokalsamfunn forteller vi hvem vi er. Når mange, kanskje de fleste, av Europas byer er bygd rundt kirker og katedraler så forteller det noe om hvor vi kommer fra. Vi trenger disse historiene.

Notre-Dame er en historieforteller. En av historiene den forteller er om kristendommen som et grunnlag for europeisk kultur og moderne sivilisasjon. Her i Norge ga den nye troen hvert enkelt menneske verdi, uavhengig av sykdom og funksjonshemninger, uavhengig av stand og slektstilhørighet. Det la grunnlaget for helsevesen, utdanning og velferdssamfunnet. Notre-Dame skygger ikke for lidelsen. Den forteller en historie om hvorfor vi alle skal bekjempe lidelsen, og noe om hvorfor Europa har ­kommet så langt i nettopp det.

Underholdningsindustrien tar stadig mer av vår oppmerksomhet og tid. Demokratiet og kulturen krever at vi engasjerer oss. Derfor er det søkt å ­sette oppmerksomhet om ødeleggelser av en av Frankrikes ­store kulturhistoriske skatter opp mot lidelse andre steder i verden. Det er ingen motsetning. Vi ønsker mer engasjement, både for kirker og kulturhistorie, og i kampen mot fattigdom og lidelse.

Gå til innlegget

KrF endret ikke syn

Publisert 3 måneder siden

Vårt Land omtaler 1.3. synspunkter på KrFs abortpolitikk. Ut fra omtalen av partiprogrammet er det behov for en presisering.

 I intervjuet med Kjell Magne Bondevik stilles dette spørsmålet:

«Når ble formuleringene om at man er i mot selvbestemmelse tatt ut av programmet»?

Ut fra tidligere omtale i VL antar jeg journalisten baserer spørsmålet på en setning som av og til gjengis ut av sin sammenheng. I programmet før valget i 2009 ble det tilføyd en setning i kapittelet om retten til liv som fortsatt står i programmet. Her heter det at «avgjørelser knyttet til liv og helse tas i dialog mellom pasient og lege.» Som det fremgår så henviser formuleringen til unntakssituasjonene hvor mors liv og helse er truet. Setningen erstattet ikke tidligere formuleringer, men kom i tillegg. Da som nå slår programmet fast at partiet vil «erstatte dagens lov om svangerskapsavbrudd med en lov som sikrer rettsvern for det ufødte liv».

Rettslig vern betyr at staten trer inn og verner om personers definerte interesser, i dette tilfelle retten til liv, for å hindre at disse trues av andre.

Foranledningen for den nye formuleringen var at sentralstyret hadde oppsummert en særskilt gjennomgang av feltet. Som daværende medlem av sentralstyret tok undertegnede initiativ til gjennomgangen og var aktiv i utformingen av sentralstyrets oppsummering og ser derfor behov for å presisere dette.

Som tidligere partileder Bondevik redegjør for så har KrF, gitt dagens politiske situasjon, sett det lite hensiktsmessig å detaljere alternative lovforslag og fremme disse i Stortinget. Så vidt jeg vet, skjedde dette sist i stortingsperioden 1989-93. Så vil noen alltid etterlyse mer detaljerte beskrivelser av hva en alternativ lov ville være. Men programmets posisjon i spørsmålet om fosterets rettsvern er altså ikke endret.

Tidligere sentralstyremedlem i KrF, Øyvind Håbrekke

Gå til innlegget

Viktig, men mangelfull uttalelse

Publisert 4 måneder siden

Det er prisverdig at Bispemøtet leverer en samlet uttalelse om abortspørsmålet.

Det er klokt at uttalelsen, når den endelig kommer, velger å erkjenne at mange av kirkens talspersoner ikke har stått opp for kvinner i vanskelige situasjoner. Aud Tønnesens gjennomgang i VL 19.01) er en nøkkel for å forstå bakgrunnen for Bispemøtets uttalelse. Vår patriarkalske arv med undertrykking og diskriminering er også et viktig bakteppe for å forstå den polariserte abortdebatten som Bispemøtet klokelig ønsker å bringe over i et nytt spor.

I sin nærmest ukritiske gjennomgang av uttalelsen i VL 18.02 skriver Alf Gjøsund følgende: «Det er slett ikke sikkert at biskopene har sviktet noen som helst med denne uttalelsen. Kanskje har de i stedet lagt et grunnlag for et langt tydeligere kirkelig engasjement i spørsmålet om menneskeverdet framover. Det har mange savnet.»

I biskopenes egne kommentarer markerer de at uttalelsen ikke ønsker å gå inn en diskusjon om loven. Det kunne vært sagt med klartekst. De fleste av oss vil være enige i at abort i noen tilfeller er riktig, og må være tilgjengelig i legale former. Men hvis bispemøtet ikke ønsker å gå inn i en politisk diskusjon om loven er det i beste fall upresist å formulere at fokus er «ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse».

Fullverdig?

Gjøsund mener at biskopene «ikke er til å misforstå» når de fastslår at fosteret er et liv som har verdi og krav på vern. Abortdiskusjonen er imidlertid knyttet til spørsmålet om hvilken verdi og hvilket vern. Er det lik verdi som et fullverdig menneske, eller bare «verdi»?

I debattene om abortloven synes mange å forutsette at abortloven er en slags statisk størrelse som står seg over tid. Erfaringen viser imidlertid at abortloven har en innebygd natur som gir en utvikling. Den skaper en gradvis utvikling i retning av mer kynisme og hardere fronter, slik vi så det i reservasjonsdebatten.

For bare ti år siden ville det også vært utenkelig at tyve tusen mennesker tok til gatene og roper slagord om at syke og utviklingshemmede skal ha svakere vern. I dag er det mulig. Og det fremstilles til og med som et uttrykk for majoritetens holdninger.

Det er uansett et bredt politisk flertall for dagens lov. Kirkens holdninger om liv og menneskeverd må uansett uttrykkes uavhengig av politiske flertall og mindretall.

Fosterreduksjon

Det er imidlertid ikke en diskusjon om kvinnens frie valg før uke 12 som har gjort spørsmålet aktuelt nå. Det er spørsmålet om fosterreduskjon («tvillingabort»), samt om fostre med sykdom og flere kromosomer enn flertallet skal ha mindre vern bare i kraft av deres egenskaper.

I dag peker abortlovens § 2c ut disse gruppene og gir disse mindre vern. Det er vanskelig å se dette annerledes enn at det inngår i tradisjonen av eksplisitt diskriminering av utsatte grupper i norske lover.

Dette er bare en av paragrafene i rekken av jødeparagraf, stemmerettsregler, steriliseringsloven som i nyere tid ble brukt til overgrep mot romanifolket osv..

Denne diskusjonen er likevel bare starten på det vi går inn i når bioteknologien i årene fremover gir oss helt andre muligheter. Å gå inn i disse debattene med det prinsipp som denne paragrafen har nedfelt, gjør det svært vanskelig å manøvrere og åpner for en utvikling det i dag er vanskelig å forestille seg.

Hva sier Bispemøtet om dette? Det vi kan lese ut av uttalelsen er at biskopene er oppmerksomme på problemstillingene: «Vi vil fremholde at menneskeverdet er gitt av Gud, og ikke avhengig av funksjonsevne. Alle mennesker kan leve fullverdige liv.»

Dette er i vår tid viktige utsagn fra våre biskoper. Samtidig velger man bevisst å unngå å utfordre verken lovparagrafer eller posisjoner i ordskiftet som forsvarer at utsatte grupper settes til side.

Nye veivalg

Vi må forholde oss til at bispemøtet ikke vil gå inn i diskusjonen om såkalt selvbestemt abort. De ønsker også klokelig å være bevisst på «ryggsekken» kirken bærer på av omdømmemessig utfordring i spørsmålet.

Spørsmålet om likeverd basert på egenskaper er imidlertid et annet spørsmål, og det er bare starten på en serie avgjørende veivalg på dette feltet i årene som kommer. Det kan vise seg å være en historisk feilvurdering om bispemøtet av hensyn til denne «ryggsekken» også tillater å redusere sitt engasjement for grupper som utsettes for lovbestemt tilsidesettelse basert på deres egenskaper.

Vi forventer mye av Kirken. Den bærer imidlertid med seg den samme skrøpelighet som den alltid har gjort. Det er også noe av dette bispemøtet prøver å være seg bevisst. «Men om hun svikter, så er hun alt vi har», synger Sigvart Dagsland i sin kjærlighetserklæring til kirken.

Jeg er enig med Gjøsund i at uttalelsen er viktig og at den kan legge grunnlag for et etterlengtet og tydeligere engasjement for menneskeverdet.

Nå er det opp til biskopene og kirkens ledere å vise hva det betyr.

Gå til innlegget

Når staten misbruker makt

Publisert 6 måneder siden

Arbeiderpartiet har i sitt program tatt et nytt skritt hva gjelder å regulere indre forhold i trossamfunn. Vårt Lands refleksjoner imponerer ikke.

Arbeiderpartiet har i sitt program tatt et nytt skritt hva gjelder å regulere indre forhold i trossamfunn. AP ønsker et krav om minst 40 prosent kvinner i styringsorganer som forvalter statlig støtte. Det er dette Vårt Land i sin lederartikkel 12.12 mener vil være «et godt sted å starte diskusjonen.»

Stole på staten. 

Det kan stilles mange spørsmål til et slikt forslag. Hva ­leder dette til av nye krav fra myndighetenes side? Kan vi stole på staten?

Ser vi religionspolitikken i lys av historien er spørsmålet: Har staten noen gang tidligere vist at den evner å ­respektere menneskers rett til å praktisere sin tro?

Konventikkeplakaten, jødeparagrafen, dissenterlovgivningen og tidligere tiders tvangsbaserte statskirkepraksis forteller oss at staten ikke i noen epoke av historien har klart å motstå fristelsen til å styre menneskers trosliv.

Staten er ikke en garantist for klokskap og rettferdighet. Staten kan ta feil. Ikke bare kan den ta feil. Historien ­viser at den gjør det, hele tiden. Det er nettopp denne erfaringen som er grunnen til at liberale demokratier bygger på at makt skal begrenses og fordeles. Det er det som skiller demokratiske og totalitære regimer.

Historisk unnlatt. 

På samme måte som staten har tatt feil hva gjelder å respektere menneskers frihet til å tro, har den også historisk unnlatt å sikre­ kvinners rettigheter og muligheter. Spørsmålet er da om det finnes grenser for i hvilke rom staten kan ta på seg oppgaven å sikre kvinner og menn samme tilgang til makt.

I et demokratisk og fritt samfunn er svaret ja, og trossamfunnene er en del av disse private rommene.

APs forslag innebærer ikke å pålegge kjønnsfordeling i styrer, men det er en forutsetning for å motta statsstøtte. AP legger også til grunn at trossamfunn skal kunne skille forvaltning av statlige midler fra teologiske spørsmål. Bør ikke dette da følges opp av et kontrollregime som kan gå inn i styringsorganenes arbeid? Forslaget innebærer å endre premissene for hva statsstøtte til trossamfunn er. Det viser behovet for å diskutere statsstøttens grunnlag når ny lov nå kommer til behandling. Jeg håper Vårt Land da går inn i dette­ med enda tyngre refleksjoner om trosfriheten enn hva denne lederartikkelen viser.

Legitime rom. 

Vi bør alle arbeide for integrering, likestilling og for kvinners rettigheter. Spørsmålet er når flertallet skal bruke staten og lovens makt overfor minoritetene, og hva er legitime rom for statens makt.

En av fordelene ved å leve i et ­demokrati er at det frie sivile samfunnet åpner mange rom for fellesskap, dialog og diskusjon. Et kjennetegn ved det liberale demokratiet er uenigheten og mangfoldet av politiske og teologiske oppfatninger. Med de grunnleggende rettigheter vi alle er sikret i lovverket, ligger den viktigste arenaen for det videre arbeidet for likestilling og integrering i trossamfunn nettopp i disse rommene i sivilsamfunnet

Gå til innlegget

Når staten misbruker makt

Publisert 6 måneder siden

Når AP vil regulere trossamfunnenes indre liv er spørsmålet: Kan vi stole på staten?

AP har i sitt program tatt et nytt skritt hva gjelder å regulere indre forhold i trossamfunn. AP ønsker et krav om minst 40 prosent kvinner i styringsorganer som forvalter statlig støtte. Det er dette Vårt Land i sin lederartikkel 12.12 mener vil være «et godt sted å starte diskusjonen.»

Det kan stilles mange spørsmål til et slikt forslag. Hva leder dette til av nye krav fra myndighetenes side? Kan vi stole på staten?

Ser vi religionspolitikken i lys av historien er spørsmålet: Har staten noen gang tidligere vist at den evner å respektere menneskers rett til å praktisere sin tro?

Konventikkeplakaten, jødeparagrafen, dissenterlovgivningen og tidligere tiders tvangsbaserte statskirkepraksis forteller oss at staten ikke i noen epoke av historien har klart å motstå fristelsen til å styre menneskers trosliv.

Staten er ikke en garantist for klokskap og rettferdighet. Staten kan ta feil. Ikke bare kan den ta feil. Historien viser at den gjør det, hele tiden.  Det er nettopp denne erfaringen som er grunnen til at liberale demokratier bygger på at makt skal begrenses og fordeles. Det er det som skiller demokratiske og totalitære regimer.

På samme måte som staten har tatt feil hva gjelder å respektere menneskers frihet til å tro, har den også historisk unnlatt å sikre kvinners rettigheter og muligheter. Spørsmålet er da om det finnes grenser for i hvilke rom  staten kan ta på seg oppgaven å sikre kvinner og menn samme tilgang til makt.

I et demokratisk og fritt samfunn er svaret ja, og trossamfunnene er en del av disse private rommene.

APs forslag innebærer ikke å pålegge kjønnsfordeling i styrer, men det er en forutsetning for å motta statsstøtte. AP legger også til grunn at trossamfunn skal kunne skille forvaltning av statlige midler fra teologiske spørsmål. Bør ikke dette da følges opp av et kontrollregime som kan gå inn i styringsorganenes arbeid? Forslaget innebærer å endre premissene for hva statsstøtte til trossamfunn er. Det viser behovet for å diskutere statsstøttens grunnlag når ny lov nå kommer til behandling. Jeg håper Vårt Land da går inn i dette med enda tyngre refleksjoner om trosfriheten enn hva denne lederartikkelen viser.

Vi bør alle arbeide for integrering, likestilling og for kvinners rettigheter. Spørsmålet er når flertallet skal bruke staten og lovens makt overfor minoritetene, og hva er legitime rom for statens makt.

En av fordelene ved å leve i et demokrati er at det frie sivile samfunnet åpner mange rom for fellesskap, dialog og diskusjon. Et kjennetegn ved det liberale demokratiet er uenigheten og mangfoldet av politiske og teologiske oppfatninger. Med de grunnleggende rettigheter vi alle er sikret i lovverket, ligger den viktigste arenaen for det videre arbeidet for likestilling og integrering i trossamfunn nettopp i disse rommene i sivilsamfunnet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2238 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1966 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 1926 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
28 dager siden / 1781 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1555 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1520 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
16 dager siden / 1244 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
19 dager siden / 1171 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
23 dager siden / 1103 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
21 dager siden / 1060 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere