Øyvind Håbrekke

Alder: 48
  RSS

Om Øyvind

Faglig leder i tankesmien Skaperkraft. Forfatter av boken Den liberale familien.

Idealist.
(Var stortingsrepresentant for KrF i perioden 1.10.2009-1.10.2013. Innlegg fra denne perioden er skrevet i egenskap av dette).

Følgere

Trenger vi en ekteskapslov?

Publisert 16 dager siden - 1244 visninger

Kirker splittes av spørsmål om homofilt samliv. Det er det ingen grunn til at KrF skal gjøre.

Den politiske debatten om ekteskapsloven handler verken om teologi eller hvorvidt man aksepterer homofile samliv.

Vi har en egen lov om ekteskapet fordi ekteskapet er en verdslig ordning med allmenn begrunnelse.

Ekteskapet er i sin natur en ekskluderende institusjon - i den forstand  at den ikke gjelder alle. Det er mange måter ulike bofelleskap og mange ulike familieformer, slik det alltid har vært. Det gir derfor ingen mening å snakke om «likebehandling» og «eksludering av kjærlighet» i diskusjon om ekteskapet.

Poenget med ekteskapsloven er nettopp at staten velger ut bestemte familieformer som får en særlig status.

Ekteskapet har i århundrer i mange kulturer vært knyttet til den samme konstellasjonen som kan reprodusere menneskeheten. Mor er der når barnet blir født. Men hvor er far?

Staten oppnår gjennom ekteskapet at de to som setter et lite hjelpeløst og sårbart barn til verden er forpliktet sammen. At dette fra et samfunnsperspektiv er klokt og ryddig, er det vanskelig å argumentere mot. Enten man bruker et moralsk eller funksjonalistisk perspektiv er det lett å se at dette er hensiktsmessig.

Ekteskapet er mer enn «å feire kjærligheten». Ekteskapet er også knyttet til barns rettigheter og oppvekstvilkår. Et tydelig uttrykk for det så vi gjennom behandlingen av ny felles ekteskapslov i 2008.

Den rød-grønne regjeringen la til grunn at når likekjønnede par fikk tilgang til ekteskap, fikk det konsekvenser for lov om barn og foreldreskap, adopsjonsloven og lovgivningen om assistert befruktning.

At spørsmålet om ekteskapet også handler om barn og foreldreskap er altså ikke en verdikonservativ posisjon. Alle partiene på Stortinget la det til grunn, men trakk ulike konklusjoner av denne erkjennelsen.

Denne forståelsen har lange tradisjoner og har gått igjen i lovverket om barn og foreldreskap i uminnelige tider.

Derfor er det heller ikke overraskende at endringer i synet på ekteskapet endrer vår forståelse av barn, familie og foreldreskap over tid. Er det en tilfeldighet når det etter at ny ekteskapslov ble vedtatt i løpet av få år har skjedd radikale endringer i politikernes oppfatning av foreldreskapet? AP og Venstre åpner for at barn kan ha tre eller fire juridiske foreldre. Stortinget har nylig gitt klarsignal for at alle kvinner skal ha rett til assistert befruktning, og støtten til surrogati har økt.

Simen Bondevik tar konsekvensen av denne sammenhengen i sitt innlegg (VL 1.9) og ser ut til å være enig i den felles ekteskapsloven både hva gjelder adgangen til å gifte seg og endringen i lovverket om barn og foreldreskap.

Det er vanskelig å tenke seg at KrF på tvers av århundrers tenkning om ekteskap og foreldreskap skulle endre syn på ekteskapet, uten at det også vil påvirke synet på foreldreskapet og barnets rett til å «kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem» som det heter i FNs barnekonvensjon.

I Kjell Ingolf Ropstads innlegg ser man nettopp denne begrunnelsen og man kan et øyeblikk ane en smule stolthet. Vi tåler enda mer av det fra partiets ledelse. Det hadde kanskje styrket tilliten i utfordrende tider.

Dersom man opphever forståelsen av ekteskapet som en institusjon for kvinne og mann er det derfor vanskelig å argumentere prinsipielt for hvorfor denne spesielle statusen skal forbeholdes det monogame parforholdet.

Dersom man ikke ønsker å ekskludere samlivsformer fra ekteskapet uten å ha rasjonelle argumenter er det altså ikke det klassiske ekteskapet man bør argumentere mot. Det er den felles ekteskapsloven som skaper en slik diskriminering, slik også Inge Lønning på glitrende vis tydeliggjorde i sine innlegg under Stortingets behandling.

Det er derfor tilhengerne av felles ekteskapslov som nå har bevisbyrden og må svare på hvorfor de ekskluderer andre famlieformer.

Dette har FRI forstått. Organisasjonen som var den kanskje viktigste drivkraften bak felles ekteskapslov har allerede skiftet standpunkt, og vil likestille alle familieformer inkludert polygami. Ekteskapet har ikke lenger noen plass i deres plattform.

Blant ungdomspartiene som er for felles ekteskapslov har man nå begynt å stille spørsmål med hva som er poenget med en ekteskapslov. Saken om felles ekteskapslov er definitivt avgjort.

Men i lys av både FRI, og AP og Venstre sine partiprogrammer, er ekteskapsdebatten ikke over. Det vil stilles nye spørsmål. Når ekteskapet ikke lenger er koplet til det biologiske foreldreskapet, hvordan kan vi da forsvare å gi en spesiell status til monogame par?

Det viser seg at KrF fikk rett i 2008. Det gikk bare litt raskere enn mange av oss hadde trodd.

I disse nye debattene vil felles ekteskapslov være et mellomstandpunkt som vanskelig lar seg forsvare prinsipielt. Det vil bli tydelig at både KrF og FRI har langt mer prinsippielle posisjoner som står seg i de interessante diskusjonene om ekteskap, foreldreskap og barn i årene som kommer.

Det er også en misforståelse at saker som er avgjort i Stortinget bør fjernes fra partiets program. Om vi hadde endret ideologi og prinsipielle syn i partiprogrammet fordi andre partier står for noe annet, så hadde vi også avskaffet både partipgrogrammet og vår egen eksistensberettigelse. Programmet viser vår politikk. De strategiske vurderingene av sekundære løsninger og hva det er tjenlig å fremme forslag om, gjøres i den politiske hverdagen i Stortinget.

Hvor kommer så de teologiske argumentene inn? Ekteskapet mellom mann og kvinne er en rasjonell og velprøvd ordning for å sikre barns rettigheter og oppveksvilkår. Hvorfor snakker så mange om å skille mellom teologi og politikk i debatten om KrFs syn på ekteskapet?

Derfor ser vi også nå i sosiale medier at mange kristne som selv har kommet til at de må skifte teologisk ståsted i synet på homofilt samliv, tar til orde for at KrF må endre sitt ekteskapssyn. Dette er uttrykk for sterk vilje til å anerkjenne sine medmennesker, men i iveren kaster man seg lett inn i kampen på feil arena.

Ekteskapsloven har ingenting med teologiske syn på homofilt samliv å gjøre. Overraskende nok ser det også ut til at Vårt Land i sin leder 31.8 ser på ekteskapet som en ordning først og fremst begrunnet i teologi.

Den kommunikative utfordringen består i at lobbykampanjen bak felles ekteskapslov lyktes med å etablere den nye loven som selve testen på om du er et godt og tolerant menneske som vil andre vel. Vi kan av taktiske grunner velge å innordne oss et slikt regime med trange rammer, eller vi kan stå opp for barnas interesser og for det åpne liberale ordskiftet ved å argumentere saklig for vårt syn.

Vi kan ikke forstå de endringene som har skjedd uten å forstå at vi nå ser en sunn og etterlengtet motreaksjon mot århundrer med fortielse og diskriminering av homofile. Denne motreaksjonen har vært viktig for livskvaliteten for mange mennesker.

Politisk sporet motreaksjonen etter hvert av fordi noen kampanjestrateger valgte famlielovgivningen som verner om barns rettigheter som kamparena. Slik oppsto det paradokset at det ble en motsetning mellom voksne homofile sine rettigheter og barns rettigheter - som selvsagt er en misforståelse.

Uenighet om ekteskapsloven skiller seg ikke fra politisk uenighet på andre områder. Og da er det selvsagt plass for både mitt og Simen Bondevik sitt syn, og flere varianter. Så bestemmer flertallet hva som står i partiprogrammet. Jeg slutter meg til Simen Bondeviks avslutning av sitt innlegg: «KrF burde heie på kjærligheten og jobbe for et samfunn hvor det er plass til alle og like muligheter for alle, også de homofile.»

Synet på ekteskapet som en ordning mellom en kvinne og en mann står seg godt. Programmet står seg godt. KrF har det privilegium å slippe de opprivende diskusjoner og splittelser om homofilt samliv som mange kirker opplever.

Det holder lenge å sette barna først.

Gå til innlegget

Et barn er et barn

Publisert 4 måneder siden - 237 visninger

Regjeringen fulgte ikke opp forslaget som Kvarme og Ytterøy L'orange fremmer i Vårt Land, fordi det kan framstå som en legitimering av surrogati.

I Vårt Land fredag 4. mai tar Geir Kvarme og Helge Ytterøy L’orange til orde for adopsjonslovutvalgets forslag om en «snarvei» til stebarnsadopsjon for barn født av surrogatmor i utlandet.

Uten å repetere de diskusjoner vi har hatt om dette temaet i andre kanaler, mener jeg innlegget gjør det nødvendig å nevne noen forhold:

Siden det henvises til de Castbergske barnelover er det verdt å bemerke at den viktigste endringen disse ga, var at menn måtte ta ansvar for barna de satte til verden - uavhengig av «hensikt» og om barnet var planlagt eller ikke, uavhengig av om mannen var ugift, gift med mor eller gift med en annen kvinne. Castberg selv var svært tydelig på at barnet hadde «rett til å kjenne sine foreldre» og det «naturlige ansvar» som fulgte med å sette barn til verden. Forslaget om en snarvei for overføring av foreldreskap ved bruk av surrogatmor kan neppe sies å være i Castbergs ånd.

Alle barn fødes i utgangspunktet med to foreldre. Den eneste grunnen til at disse barna mister en forelder er nettopp surrogatavtalen.

Mange barn lever av ulike grunner med èn juridisk forelder. Et barn er et barn, uansett hvordan det har blitt til. Derfor bør også alle adopsjonssøknader og alle barn behandles etter de samme kriterier. Å beslutte en adopsjon er et av de mer alvorlige inngrep myndighetene kan gjøre i menneskers liv. Derfor bør det gjøres grundige vurderinger.

Retningslinjene for behandling av søknader om stebarnsadopsjon sier bl.a.: «Adopsjon innebærer en gjennomgripende endring i barnets familierettslige status, og i de fleste tilfelle er adopsjon ikke nødvendig for å sikre barnet et godt og harmonisk hjem sammen med biologisk forelder og steforelder.» I alle slike saker bør det være en helhetlig vurdering av barnets situasjon og barns rettigheter og interesser som må være det avgjørende.

Surrogati er, som Ytterøy L’orange og Kvarme skriver, «overføring av foreldreskap etter en avtale om at en kvinne bærer frem et barn for noen andre.» Dermed er det også grunn til å minne om at det blir vanskelig å se den prinsipielle forskjellen på adopsjonslovutvalgets forslag og innføring av surrogati i Norge. Regjeringen fulgte ikke opp forslaget «fordi det kan framstå som en legitimering av surrogati», som daværende barneminister Solveig Horne uttrykte det.

Gå til innlegget

Forlater Venstre sin liberale arv?

Publisert 5 måneder siden - 1047 visninger

Venstre mener at barn skal kunne ha fire juridiske foreldre. Er Trine Skei Grande i ferd med å forlate den liberale arven fra Johan Castberg?

Partileder Grande har ved flere anledninger stolt vist til arven fra Johan Castberg. I 1915 fikk Castberg, som ofte omtales som venstremann, flertall på Stortinget for nye barnelover. Alle barn fikk rett til sin far, uavhengig om barna var født i eller utenfor ekteskap. Menn som satte barn til verden måtte ta ansvar, gift med mor eller ikke, også om de var gift på en annen kant.

Fremsynte politikere bygde enkle prinsipper for foreldreskap som har preget barnepolitikken i 100 år: Kvinnen som føder barnet er barnets mor. Mannen som sammen med kvinnen startet svangerskapet blir far.

100 år etter Castberg står Venstre i front i en utvikling der arven fra Castberg erstattes av andre tanker.

Dagens debatt preges av at politikerne har oppdaget den enorme maktposisjonen staten får ved å samle inn og dele ut sædceller og eggceller som gir borgerne muligheter til å få barn. Politikerne får valget: Hvem skal få barn? Hvem skal ikke få?

Castbergs prinsipp om at mannen må ta ansvar for barnet utfordres. Det samme gjelder det etablerte prinsippet om at kvinnen som føder barnet er barnets mor.

En av den liberale statens viktigste oppgaver er å sikre friheten til mennesker som ikke kan ivareta egne interesser.

Voksnes høyst forståelige ønske om barn må derfor veies opp mot hensynet til barnas frihet og rettigheter.

Barnekonvensjonen av 1989 gir barna så langt det er mulig rett til «å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem». Men allerede i 1915, da Stortinget fattet sitt historiske vedtak, sa Johan Castberg fra Stortingets talerstol: «..det er samfundets plikt at hjælpe ethvert barn til at kjende sine foreldre.»

Venstre er i helgen samlet til landsmøte. I forslaget til uttalelse om bioteknologi er barnekonvensjonens anliggende omtalt slik:

«Venstre mener statens oppgave først og fremst bør være å legge til rette for at alle barn skal sikres gode vilkår for en god oppvekst, så lenge barnet uansett har anledning til å kjenne sitt biologiske opphav ved fylte 18 år.»

Castberg ville ta et oppgjør med «mandens legaliserte ansvarsløshet» og «hans lovbeskyttede anonymitet». Hvordan kan Venstre forsvare anonym sæddonasjon i hele barndommen, dvs. i barnets første 18 år?

Politikere fra flere partier gir inntrykk av at barnekonvensjonen er ivaretatt ved at barnet i voksen alder får oppgitt donorens navn og fødselsnummer. Slik sæddonasjon praktiseres i Norge, importeres sæd fra ulike land via danske sædbanker. Hvis barnet i voksen alder skal få kjenne sitt opphav, så forutsetter det at donor faktisk er å finne, hvis han er i live. Hun vil sannsynligvis også håpe på at han snakker litt engelsk.

Vil Venstre i tråd med sine liberale ideer sikre barnets frihet til å kjenne sine foreldre og sin slekt? 

Over 90 % av par som i dag mottar assistert befruktning kan benytte egne kjønnsceller. Det er derfor mulig å hjelpe mange ufrivillig barnløse og samtidig ivareta barnets rett til å kjenne sine foreldre.

I et samfunn preget av liberale ideer skal staten ha avgrenset makt for å sikre mennesker frihet.

Johan Castberg la til grunn at familierelasjoner og foreldreskap eksisterte uavhengig av staten. Lovenes oppgave var å ansvarliggjøre foreldrene, også fedrene, overfor barnet.

Først i 1997 fikk barneloven en bestemmelse som fastslår det selvfølgelige: Kvinnen som føder er barnets mor.

Dagens barnelov bygger på prinsippet om at staten ikke oppretter familiene. Den fastsetter foreldreskapet på grunnlag av et eksisterende slektskap.

«Skal du gripe inn og forby at folk som er motiverte, dyktige og ressurssrsterke skal få barn, så skal du ha ganske gode argumenter for å gjøre det», sa venstreideologen Sveinung Rotevatn om ensliges rett til sæddonasjon på politisk kvarter i NRK P2 på onsdag.

Men hvem er det som griper inn?

Der Castberg la til grunn at morskapet er gitt, vil Venstre at staten skal ta en ny maktposisjon. Staten definerer hvem som er din mor. Ved eggdonasjon er det fødemor ikke genetisk mor som gjelder. Ved surrogati, som partiet også går inn for, er det ikke fødemor men den som har leid surrogatmor til å gjøre jobben.

Barnet har ingen valgfrihet. Det må innrette seg etter det som Venstre og staten bestemmer.

Venstre har tatt denne tenkningen et steg videre. Hvis du først avviser biologien som premiss for foreldreskapet, er det da noen grunn til at barn skal ha bare en eller to foredre? Hvorfor ikke tre eller fire?

Noen likekjønnede par velger å samarbeide med andre om å få barn. Barn kan ha en god oppvekst i mange slags familier og man trenger ikke være biologiske foreldre for å være gode foreldre. Det rettslige foreldreskapet er et annet spørsmål.

De fleste vil bare ved å ta et lite blikk på arveloven og dagens rettssaker om samværsrett, se at dette er et forslag langt bortenfor det sunne bondevett. Men i det en gang så liberale Venstre, så er det nå staten som har makten over slektskap og foreldreskap. Det kan fordeles, på barnets vegne, til ulike konstellasjoner som ønsker barn. 

I et liberalt samfunn er det sivilsamfunnet, og ikke bare staten, som sikrer felleskap og velferd. Forpliktelsen og ansvaret mellom generasjonene er fundamentet.

Vi kan håpe at dette fundamentet er like sterkt når du den ene dagen signerer på at du slipper ansvaret for barn født ved dine egg, og den neste dagen lurer på hvem av dine fire pleietrengende foreldre du skal prioritere å hjelpe. Kanskje lever et par av dine åtte juridiske besteforeldre også. Det vil være en fordel å samarbeide godt både med halvsøsken og ¼- søsken for å få kabalen til å gå opp – for arveoppgjøret kan bli vanskelig.

Med Venstres program tar staten en større plass i ditt liv. Er det liberalt?

Det er en lang vei fra Johan Castberg og til Trine Skei Grande. Kanskje ser partiet at tiden er inne for en bredere ideologisk debatt, der frihetsbegrepet også i større grad inkluderer barn.

Gå til innlegget

Skal vi vokte oss for Høyrestaten?

Publisert 5 måneder siden - 517 visninger

Er Høyre et liberalt parti?

Høyre har endret syn på familien. Landsmøtet har vedtatt at alle kvinner bør ha tilgang til assistert befruktning.

Det er forståelig at kvinner som nærmer seg slutten av fruktbar alder ønsker seg barn. Det er også mange menn som ønsker seg barn. 25 % av norske menn blir aldri fedre!

Da er det en forunderlig tanke at et liberalt parti ser det som statens oppgave å levere sædceller til alle kvinner som ønsker det.

I Politisk kvarter på NRK Radio opplevde vi på fredag å høre det langt mer reguleringsvennlige Senterpartiet spørre Høyre om dette virkelig er en statlig oppgave. Det bør være til ettertanke.

Er det gjenkjennelig Høyrepolitikk når det nå blir statens oppgave å befrukte alle kvinner som ønsker det? Det er kanskje litt urimelig å si alle kvinner, fordi det er en gruppe som faller utenfor. Noen kvinner får ikke den samme  muligheten. Det er de kvinnene som Høyrestaten mener ikke har de riktige egenskapene til å bli gode mødre, eller som ikke har det riktige nettverket.

Videre har Høyre bestemt at morskapet ikke lenger skal være entydig biologisk og uavhengig av staten. Morskapet skal deles opp i genetisk mor og fødemor, og staten skal på barnets vegne tilta seg makten til å bestemme hvem som er mor. Barnelovens bestemmelser om foreldreskap bygger på at morskap og foreldrerelasjoner eksisterer uavhengig av staten. Den oppretter ikke familier, men fastsetter foreldreskap basert på biologiske realiteter. Er flertallet i landsmøtet bekvemme med at Høyrestaten tar makten over morskapet?

Flere av vår tids politiske stridsspørsmål handler om spenningsfeltet mellom stat og individ, stat og familier. Det ser vi i helsepolitikken, livssynspolitikken, personvernspørsmål og ikke minst hva gjelder spørsmål om inkludering og kampen mot utenforskap. Det er naivt å tro at politikere som med den største selvfølge oppfatter det å opprette familierelasjoner som en statlig oppgave, vil være like tilbakeoldne overfor privatliv og familieliv når gode politiske intensjoner skal realiseres.

Jan Tore Sanner forsvarte i landsmøtet med stor tyngde barnets rett til å kjenne sitt opphav. Det handler om identitet, i følge Sanner. For å realisere det nye tilbudet til enslige, skal Norge importere enda flere sædceller fra donorer i ulike europeiske land. Sanner mener at barnet får oppfylt retten til å kjenne sitt opphav hvis det først i voksen alder får et navn og fødselsnummer, slik at det kan prøve å lete opp denne mannen i et eller annet land, hvis han fortsatt lever, hvis han er mulig å oppspore, og hvis han velger å besvare henvendelsen.

Flere av talerne på landsmøtet refererte til det liberale prinsippet som blant annet stammer fra Immanuel Kant: Alle mennesker har krav på så stor frihet som er forenlig med at tilsvarende frihet for alle andre.

Noen mente at dette var et argument for at voksne fritt skulle kunne velge å gi bort arveanlegg. Men barnets frihet falt ut av likningen. Alle skal få velge, unntatt barna.

Mange gode innlegg i lørdagens debatt viser at partiet består av mange reflekterte politikere. Det er også et mindretall i Høyre som ser at dette ikke henger sammen med Høyres ideologi. De forslag som eventuelt får flertall i Stortinget skal utredes videre av regjeringen.

Høyre får denne ballen tilbake igjen i flere runder. Samtidig skal Høyre neste år vedta sitt nye prinsipprogram. Det skal bli svært interessant å følge Høyres idelogidebatt i tiden som kommer. Hvor vil partiet plassere seg på den politiske skalaen? Hva er Høyrestatens rolle overfor individer og familier? Hva er statens rolle overfor de mest private og intime forhold i våre liv? Gir Høyre borgerne frihet – eller bør vi vokte oss for Høyrestatens stadig lengre armer inn i våre liv?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Nådens evangelium
av
Petter Olsen
rundt 2 timer siden / 38 visninger
0 kommentarer
Vis kirkelig solidaritet!
av
Tron Hummelvoll
rundt 2 timer siden / 31 visninger
0 kommentarer
De unge enslige
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 38 visninger
0 kommentarer
Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 11 timer siden / 243 visninger
1 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 11 timer siden / 95 visninger
1 kommentarer
Pisken svinges i feil retning
av
Gunn Pound
rundt 14 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Helge Erik Solberg kommenterte på
Skinne klart
rundt 2 timer siden / 243 visninger
Lars Slåttå kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 8 timer siden / 1956 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Digitale disipler
rundt 9 timer siden / 95 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 10 timer siden / 1956 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 10 timer siden / 279 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 10 timer siden / 279 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 10 timer siden / 279 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kyrkjeval og vallokale
rundt 10 timer siden / 190 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Trygt å gå i takt
rundt 10 timer siden / 1044 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Mer enn én Gud
rundt 11 timer siden / 1650 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 11 timer siden / 279 visninger
Marte Ugedal kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 11 timer siden / 1956 visninger
Les flere