Øyvind Håbrekke

Alder: 49
  RSS

Om Øyvind

Faglig leder i tankesmien Skaperkraft. Forfatter av boken Den liberale familien.

Idealist.
(Var stortingsrepresentant for KrF i perioden 1.10.2009-1.10.2013. Innlegg fra denne perioden er skrevet i egenskap av dette).

Følgere

Når staten misbruker makt

Publisert 2 måneder siden

Arbeiderpartiet har i sitt program tatt et nytt skritt hva gjelder å regulere indre forhold i trossamfunn. Vårt Lands refleksjoner imponerer ikke.

Arbeiderpartiet har i sitt program tatt et nytt skritt hva gjelder å regulere indre forhold i trossamfunn. AP ønsker et krav om minst 40 prosent kvinner i styringsorganer som forvalter statlig støtte. Det er dette Vårt Land i sin lederartikkel 12.12 mener vil være «et godt sted å starte diskusjonen.»

Stole på staten. 

Det kan stilles mange spørsmål til et slikt forslag. Hva ­leder dette til av nye krav fra myndighetenes side? Kan vi stole på staten?

Ser vi religionspolitikken i lys av historien er spørsmålet: Har staten noen gang tidligere vist at den evner å ­respektere menneskers rett til å praktisere sin tro?

Konventikkeplakaten, jødeparagrafen, dissenterlovgivningen og tidligere tiders tvangsbaserte statskirkepraksis forteller oss at staten ikke i noen epoke av historien har klart å motstå fristelsen til å styre menneskers trosliv.

Staten er ikke en garantist for klokskap og rettferdighet. Staten kan ta feil. Ikke bare kan den ta feil. Historien ­viser at den gjør det, hele tiden. Det er nettopp denne erfaringen som er grunnen til at liberale demokratier bygger på at makt skal begrenses og fordeles. Det er det som skiller demokratiske og totalitære regimer.

Historisk unnlatt. 

På samme måte som staten har tatt feil hva gjelder å respektere menneskers frihet til å tro, har den også historisk unnlatt å sikre­ kvinners rettigheter og muligheter. Spørsmålet er da om det finnes grenser for i hvilke rom staten kan ta på seg oppgaven å sikre kvinner og menn samme tilgang til makt.

I et demokratisk og fritt samfunn er svaret ja, og trossamfunnene er en del av disse private rommene.

APs forslag innebærer ikke å pålegge kjønnsfordeling i styrer, men det er en forutsetning for å motta statsstøtte. AP legger også til grunn at trossamfunn skal kunne skille forvaltning av statlige midler fra teologiske spørsmål. Bør ikke dette da følges opp av et kontrollregime som kan gå inn i styringsorganenes arbeid? Forslaget innebærer å endre premissene for hva statsstøtte til trossamfunn er. Det viser behovet for å diskutere statsstøttens grunnlag når ny lov nå kommer til behandling. Jeg håper Vårt Land da går inn i dette­ med enda tyngre refleksjoner om trosfriheten enn hva denne lederartikkelen viser.

Legitime rom. 

Vi bør alle arbeide for integrering, likestilling og for kvinners rettigheter. Spørsmålet er når flertallet skal bruke staten og lovens makt overfor minoritetene, og hva er legitime rom for statens makt.

En av fordelene ved å leve i et ­demokrati er at det frie sivile samfunnet åpner mange rom for fellesskap, dialog og diskusjon. Et kjennetegn ved det liberale demokratiet er uenigheten og mangfoldet av politiske og teologiske oppfatninger. Med de grunnleggende rettigheter vi alle er sikret i lovverket, ligger den viktigste arenaen for det videre arbeidet for likestilling og integrering i trossamfunn nettopp i disse rommene i sivilsamfunnet

Gå til innlegget

Når staten misbruker makt

Publisert 2 måneder siden

Når AP vil regulere trossamfunnenes indre liv er spørsmålet: Kan vi stole på staten?

AP har i sitt program tatt et nytt skritt hva gjelder å regulere indre forhold i trossamfunn. AP ønsker et krav om minst 40 prosent kvinner i styringsorganer som forvalter statlig støtte. Det er dette Vårt Land i sin lederartikkel 12.12 mener vil være «et godt sted å starte diskusjonen.»

Det kan stilles mange spørsmål til et slikt forslag. Hva leder dette til av nye krav fra myndighetenes side? Kan vi stole på staten?

Ser vi religionspolitikken i lys av historien er spørsmålet: Har staten noen gang tidligere vist at den evner å respektere menneskers rett til å praktisere sin tro?

Konventikkeplakaten, jødeparagrafen, dissenterlovgivningen og tidligere tiders tvangsbaserte statskirkepraksis forteller oss at staten ikke i noen epoke av historien har klart å motstå fristelsen til å styre menneskers trosliv.

Staten er ikke en garantist for klokskap og rettferdighet. Staten kan ta feil. Ikke bare kan den ta feil. Historien viser at den gjør det, hele tiden.  Det er nettopp denne erfaringen som er grunnen til at liberale demokratier bygger på at makt skal begrenses og fordeles. Det er det som skiller demokratiske og totalitære regimer.

På samme måte som staten har tatt feil hva gjelder å respektere menneskers frihet til å tro, har den også historisk unnlatt å sikre kvinners rettigheter og muligheter. Spørsmålet er da om det finnes grenser for i hvilke rom  staten kan ta på seg oppgaven å sikre kvinner og menn samme tilgang til makt.

I et demokratisk og fritt samfunn er svaret ja, og trossamfunnene er en del av disse private rommene.

APs forslag innebærer ikke å pålegge kjønnsfordeling i styrer, men det er en forutsetning for å motta statsstøtte. AP legger også til grunn at trossamfunn skal kunne skille forvaltning av statlige midler fra teologiske spørsmål. Bør ikke dette da følges opp av et kontrollregime som kan gå inn i styringsorganenes arbeid? Forslaget innebærer å endre premissene for hva statsstøtte til trossamfunn er. Det viser behovet for å diskutere statsstøttens grunnlag når ny lov nå kommer til behandling. Jeg håper Vårt Land da går inn i dette med enda tyngre refleksjoner om trosfriheten enn hva denne lederartikkelen viser.

Vi bør alle arbeide for integrering, likestilling og for kvinners rettigheter. Spørsmålet er når flertallet skal bruke staten og lovens makt overfor minoritetene, og hva er legitime rom for statens makt.

En av fordelene ved å leve i et demokrati er at det frie sivile samfunnet åpner mange rom for fellesskap, dialog og diskusjon. Et kjennetegn ved det liberale demokratiet er uenigheten og mangfoldet av politiske og teologiske oppfatninger. Med de grunnleggende rettigheter vi alle er sikret i lovverket, ligger den viktigste arenaen for det videre arbeidet for likestilling og integrering i trossamfunn nettopp i disse rommene i sivilsamfunnet.

Gå til innlegget

Trenger vi en ekteskapslov?

Publisert 6 måneder siden

Kirker splittes av spørsmål om homofilt samliv. Det er det ingen grunn til at KrF skal gjøre.

Den politiske debatten om ekteskapsloven handler verken om teologi eller hvorvidt man aksepterer homofile samliv.

Vi har en egen lov om ekteskapet fordi ekteskapet er en verdslig ordning med allmenn begrunnelse.

Ekteskapet er i sin natur en ekskluderende institusjon - i den forstand  at den ikke gjelder alle. Det er mange måter ulike bofelleskap og mange ulike familieformer, slik det alltid har vært. Det gir derfor ingen mening å snakke om «likebehandling» og «eksludering av kjærlighet» i diskusjon om ekteskapet.

Poenget med ekteskapsloven er nettopp at staten velger ut bestemte familieformer som får en særlig status.

Ekteskapet har i århundrer i mange kulturer vært knyttet til den samme konstellasjonen som kan reprodusere menneskeheten. Mor er der når barnet blir født. Men hvor er far?

Staten oppnår gjennom ekteskapet at de to som setter et lite hjelpeløst og sårbart barn til verden er forpliktet sammen. At dette fra et samfunnsperspektiv er klokt og ryddig, er det vanskelig å argumentere mot. Enten man bruker et moralsk eller funksjonalistisk perspektiv er det lett å se at dette er hensiktsmessig.

Ekteskapet er mer enn «å feire kjærligheten». Ekteskapet er også knyttet til barns rettigheter og oppvekstvilkår. Et tydelig uttrykk for det så vi gjennom behandlingen av ny felles ekteskapslov i 2008.

Den rød-grønne regjeringen la til grunn at når likekjønnede par fikk tilgang til ekteskap, fikk det konsekvenser for lov om barn og foreldreskap, adopsjonsloven og lovgivningen om assistert befruktning.

At spørsmålet om ekteskapet også handler om barn og foreldreskap er altså ikke en verdikonservativ posisjon. Alle partiene på Stortinget la det til grunn, men trakk ulike konklusjoner av denne erkjennelsen.

Denne forståelsen har lange tradisjoner og har gått igjen i lovverket om barn og foreldreskap i uminnelige tider.

Derfor er det heller ikke overraskende at endringer i synet på ekteskapet endrer vår forståelse av barn, familie og foreldreskap over tid. Er det en tilfeldighet når det etter at ny ekteskapslov ble vedtatt i løpet av få år har skjedd radikale endringer i politikernes oppfatning av foreldreskapet? AP og Venstre åpner for at barn kan ha tre eller fire juridiske foreldre. Stortinget har nylig gitt klarsignal for at alle kvinner skal ha rett til assistert befruktning, og støtten til surrogati har økt.

Simen Bondevik tar konsekvensen av denne sammenhengen i sitt innlegg (VL 1.9) og ser ut til å være enig i den felles ekteskapsloven både hva gjelder adgangen til å gifte seg og endringen i lovverket om barn og foreldreskap.

Det er vanskelig å tenke seg at KrF på tvers av århundrers tenkning om ekteskap og foreldreskap skulle endre syn på ekteskapet, uten at det også vil påvirke synet på foreldreskapet og barnets rett til å «kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem» som det heter i FNs barnekonvensjon.

I Kjell Ingolf Ropstads innlegg ser man nettopp denne begrunnelsen og man kan et øyeblikk ane en smule stolthet. Vi tåler enda mer av det fra partiets ledelse. Det hadde kanskje styrket tilliten i utfordrende tider.

Dersom man opphever forståelsen av ekteskapet som en institusjon for kvinne og mann er det derfor vanskelig å argumentere prinsipielt for hvorfor denne spesielle statusen skal forbeholdes det monogame parforholdet.

Dersom man ikke ønsker å ekskludere samlivsformer fra ekteskapet uten å ha rasjonelle argumenter er det altså ikke det klassiske ekteskapet man bør argumentere mot. Det er den felles ekteskapsloven som skaper en slik diskriminering, slik også Inge Lønning på glitrende vis tydeliggjorde i sine innlegg under Stortingets behandling.

Det er derfor tilhengerne av felles ekteskapslov som nå har bevisbyrden og må svare på hvorfor de ekskluderer andre famlieformer.

Dette har FRI forstått. Organisasjonen som var den kanskje viktigste drivkraften bak felles ekteskapslov har allerede skiftet standpunkt, og vil likestille alle familieformer inkludert polygami. Ekteskapet har ikke lenger noen plass i deres plattform.

Blant ungdomspartiene som er for felles ekteskapslov har man nå begynt å stille spørsmål med hva som er poenget med en ekteskapslov. Saken om felles ekteskapslov er definitivt avgjort.

Men i lys av både FRI, og AP og Venstre sine partiprogrammer, er ekteskapsdebatten ikke over. Det vil stilles nye spørsmål. Når ekteskapet ikke lenger er koplet til det biologiske foreldreskapet, hvordan kan vi da forsvare å gi en spesiell status til monogame par?

Det viser seg at KrF fikk rett i 2008. Det gikk bare litt raskere enn mange av oss hadde trodd.

I disse nye debattene vil felles ekteskapslov være et mellomstandpunkt som vanskelig lar seg forsvare prinsipielt. Det vil bli tydelig at både KrF og FRI har langt mer prinsippielle posisjoner som står seg i de interessante diskusjonene om ekteskap, foreldreskap og barn i årene som kommer.

Det er også en misforståelse at saker som er avgjort i Stortinget bør fjernes fra partiets program. Om vi hadde endret ideologi og prinsipielle syn i partiprogrammet fordi andre partier står for noe annet, så hadde vi også avskaffet både partipgrogrammet og vår egen eksistensberettigelse. Programmet viser vår politikk. De strategiske vurderingene av sekundære løsninger og hva det er tjenlig å fremme forslag om, gjøres i den politiske hverdagen i Stortinget.

Hvor kommer så de teologiske argumentene inn? Ekteskapet mellom mann og kvinne er en rasjonell og velprøvd ordning for å sikre barns rettigheter og oppveksvilkår. Hvorfor snakker så mange om å skille mellom teologi og politikk i debatten om KrFs syn på ekteskapet?

Derfor ser vi også nå i sosiale medier at mange kristne som selv har kommet til at de må skifte teologisk ståsted i synet på homofilt samliv, tar til orde for at KrF må endre sitt ekteskapssyn. Dette er uttrykk for sterk vilje til å anerkjenne sine medmennesker, men i iveren kaster man seg lett inn i kampen på feil arena.

Ekteskapsloven har ingenting med teologiske syn på homofilt samliv å gjøre. Overraskende nok ser det også ut til at Vårt Land i sin leder 31.8 ser på ekteskapet som en ordning først og fremst begrunnet i teologi.

Den kommunikative utfordringen består i at lobbykampanjen bak felles ekteskapslov lyktes med å etablere den nye loven som selve testen på om du er et godt og tolerant menneske som vil andre vel. Vi kan av taktiske grunner velge å innordne oss et slikt regime med trange rammer, eller vi kan stå opp for barnas interesser og for det åpne liberale ordskiftet ved å argumentere saklig for vårt syn.

Vi kan ikke forstå de endringene som har skjedd uten å forstå at vi nå ser en sunn og etterlengtet motreaksjon mot århundrer med fortielse og diskriminering av homofile. Denne motreaksjonen har vært viktig for livskvaliteten for mange mennesker.

Politisk sporet motreaksjonen etter hvert av fordi noen kampanjestrateger valgte famlielovgivningen som verner om barns rettigheter som kamparena. Slik oppsto det paradokset at det ble en motsetning mellom voksne homofile sine rettigheter og barns rettigheter - som selvsagt er en misforståelse.

Uenighet om ekteskapsloven skiller seg ikke fra politisk uenighet på andre områder. Og da er det selvsagt plass for både mitt og Simen Bondevik sitt syn, og flere varianter. Så bestemmer flertallet hva som står i partiprogrammet. Jeg slutter meg til Simen Bondeviks avslutning av sitt innlegg: «KrF burde heie på kjærligheten og jobbe for et samfunn hvor det er plass til alle og like muligheter for alle, også de homofile.»

Synet på ekteskapet som en ordning mellom en kvinne og en mann står seg godt. Programmet står seg godt. KrF har det privilegium å slippe de opprivende diskusjoner og splittelser om homofilt samliv som mange kirker opplever.

Det holder lenge å sette barna først.

Gå til innlegget

Et barn er et barn

Publisert 9 måneder siden

Regjeringen fulgte ikke opp forslaget som Kvarme og Ytterøy L'orange fremmer i Vårt Land, fordi det kan framstå som en legitimering av surrogati.

I Vårt Land fredag 4. mai tar Geir Kvarme og Helge Ytterøy L’orange til orde for adopsjonslovutvalgets forslag om en «snarvei» til stebarnsadopsjon for barn født av surrogatmor i utlandet.

Uten å repetere de diskusjoner vi har hatt om dette temaet i andre kanaler, mener jeg innlegget gjør det nødvendig å nevne noen forhold:

Siden det henvises til de Castbergske barnelover er det verdt å bemerke at den viktigste endringen disse ga, var at menn måtte ta ansvar for barna de satte til verden - uavhengig av «hensikt» og om barnet var planlagt eller ikke, uavhengig av om mannen var ugift, gift med mor eller gift med en annen kvinne. Castberg selv var svært tydelig på at barnet hadde «rett til å kjenne sine foreldre» og det «naturlige ansvar» som fulgte med å sette barn til verden. Forslaget om en snarvei for overføring av foreldreskap ved bruk av surrogatmor kan neppe sies å være i Castbergs ånd.

Alle barn fødes i utgangspunktet med to foreldre. Den eneste grunnen til at disse barna mister en forelder er nettopp surrogatavtalen.

Mange barn lever av ulike grunner med èn juridisk forelder. Et barn er et barn, uansett hvordan det har blitt til. Derfor bør også alle adopsjonssøknader og alle barn behandles etter de samme kriterier. Å beslutte en adopsjon er et av de mer alvorlige inngrep myndighetene kan gjøre i menneskers liv. Derfor bør det gjøres grundige vurderinger.

Retningslinjene for behandling av søknader om stebarnsadopsjon sier bl.a.: «Adopsjon innebærer en gjennomgripende endring i barnets familierettslige status, og i de fleste tilfelle er adopsjon ikke nødvendig for å sikre barnet et godt og harmonisk hjem sammen med biologisk forelder og steforelder.» I alle slike saker bør det være en helhetlig vurdering av barnets situasjon og barns rettigheter og interesser som må være det avgjørende.

Surrogati er, som Ytterøy L’orange og Kvarme skriver, «overføring av foreldreskap etter en avtale om at en kvinne bærer frem et barn for noen andre.» Dermed er det også grunn til å minne om at det blir vanskelig å se den prinsipielle forskjellen på adopsjonslovutvalgets forslag og innføring av surrogati i Norge. Regjeringen fulgte ikke opp forslaget «fordi det kan framstå som en legitimering av surrogati», som daværende barneminister Solveig Horne uttrykte det.

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere