Øyvind Håbrekke

Alder: 48
  RSS

Om Øyvind

Faglig leder i tankesmien Skaperkraft. Forfatter av boken Den liberale familien.

Idealist.
(Var stortingsrepresentant for KrF i perioden 1.10.2009-1.10.2013. Innlegg fra denne perioden er skrevet i egenskap av dette).

Følgere

Et barn er et barn

Publisert 2 måneder siden - 236 visninger

Regjeringen fulgte ikke opp forslaget som Kvarme og Ytterøy L'orange fremmer i Vårt Land, fordi det kan framstå som en legitimering av surrogati.

I Vårt Land fredag 4. mai tar Geir Kvarme og Helge Ytterøy L’orange til orde for adopsjonslovutvalgets forslag om en «snarvei» til stebarnsadopsjon for barn født av surrogatmor i utlandet.

Uten å repetere de diskusjoner vi har hatt om dette temaet i andre kanaler, mener jeg innlegget gjør det nødvendig å nevne noen forhold:

Siden det henvises til de Castbergske barnelover er det verdt å bemerke at den viktigste endringen disse ga, var at menn måtte ta ansvar for barna de satte til verden - uavhengig av «hensikt» og om barnet var planlagt eller ikke, uavhengig av om mannen var ugift, gift med mor eller gift med en annen kvinne. Castberg selv var svært tydelig på at barnet hadde «rett til å kjenne sine foreldre» og det «naturlige ansvar» som fulgte med å sette barn til verden. Forslaget om en snarvei for overføring av foreldreskap ved bruk av surrogatmor kan neppe sies å være i Castbergs ånd.

Alle barn fødes i utgangspunktet med to foreldre. Den eneste grunnen til at disse barna mister en forelder er nettopp surrogatavtalen.

Mange barn lever av ulike grunner med èn juridisk forelder. Et barn er et barn, uansett hvordan det har blitt til. Derfor bør også alle adopsjonssøknader og alle barn behandles etter de samme kriterier. Å beslutte en adopsjon er et av de mer alvorlige inngrep myndighetene kan gjøre i menneskers liv. Derfor bør det gjøres grundige vurderinger.

Retningslinjene for behandling av søknader om stebarnsadopsjon sier bl.a.: «Adopsjon innebærer en gjennomgripende endring i barnets familierettslige status, og i de fleste tilfelle er adopsjon ikke nødvendig for å sikre barnet et godt og harmonisk hjem sammen med biologisk forelder og steforelder.» I alle slike saker bør det være en helhetlig vurdering av barnets situasjon og barns rettigheter og interesser som må være det avgjørende.

Surrogati er, som Ytterøy L’orange og Kvarme skriver, «overføring av foreldreskap etter en avtale om at en kvinne bærer frem et barn for noen andre.» Dermed er det også grunn til å minne om at det blir vanskelig å se den prinsipielle forskjellen på adopsjonslovutvalgets forslag og innføring av surrogati i Norge. Regjeringen fulgte ikke opp forslaget «fordi det kan framstå som en legitimering av surrogati», som daværende barneminister Solveig Horne uttrykte det.

Gå til innlegget

Forlater Venstre sin liberale arv?

Publisert 3 måneder siden - 1041 visninger

Venstre mener at barn skal kunne ha fire juridiske foreldre. Er Trine Skei Grande i ferd med å forlate den liberale arven fra Johan Castberg?

Partileder Grande har ved flere anledninger stolt vist til arven fra Johan Castberg. I 1915 fikk Castberg, som ofte omtales som venstremann, flertall på Stortinget for nye barnelover. Alle barn fikk rett til sin far, uavhengig om barna var født i eller utenfor ekteskap. Menn som satte barn til verden måtte ta ansvar, gift med mor eller ikke, også om de var gift på en annen kant.

Fremsynte politikere bygde enkle prinsipper for foreldreskap som har preget barnepolitikken i 100 år: Kvinnen som føder barnet er barnets mor. Mannen som sammen med kvinnen startet svangerskapet blir far.

100 år etter Castberg står Venstre i front i en utvikling der arven fra Castberg erstattes av andre tanker.

Dagens debatt preges av at politikerne har oppdaget den enorme maktposisjonen staten får ved å samle inn og dele ut sædceller og eggceller som gir borgerne muligheter til å få barn. Politikerne får valget: Hvem skal få barn? Hvem skal ikke få?

Castbergs prinsipp om at mannen må ta ansvar for barnet utfordres. Det samme gjelder det etablerte prinsippet om at kvinnen som føder barnet er barnets mor.

En av den liberale statens viktigste oppgaver er å sikre friheten til mennesker som ikke kan ivareta egne interesser.

Voksnes høyst forståelige ønske om barn må derfor veies opp mot hensynet til barnas frihet og rettigheter.

Barnekonvensjonen av 1989 gir barna så langt det er mulig rett til «å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem». Men allerede i 1915, da Stortinget fattet sitt historiske vedtak, sa Johan Castberg fra Stortingets talerstol: «..det er samfundets plikt at hjælpe ethvert barn til at kjende sine foreldre.»

Venstre er i helgen samlet til landsmøte. I forslaget til uttalelse om bioteknologi er barnekonvensjonens anliggende omtalt slik:

«Venstre mener statens oppgave først og fremst bør være å legge til rette for at alle barn skal sikres gode vilkår for en god oppvekst, så lenge barnet uansett har anledning til å kjenne sitt biologiske opphav ved fylte 18 år.»

Castberg ville ta et oppgjør med «mandens legaliserte ansvarsløshet» og «hans lovbeskyttede anonymitet». Hvordan kan Venstre forsvare anonym sæddonasjon i hele barndommen, dvs. i barnets første 18 år?

Politikere fra flere partier gir inntrykk av at barnekonvensjonen er ivaretatt ved at barnet i voksen alder får oppgitt donorens navn og fødselsnummer. Slik sæddonasjon praktiseres i Norge, importeres sæd fra ulike land via danske sædbanker. Hvis barnet i voksen alder skal få kjenne sitt opphav, så forutsetter det at donor faktisk er å finne, hvis han er i live. Hun vil sannsynligvis også håpe på at han snakker litt engelsk.

Vil Venstre i tråd med sine liberale ideer sikre barnets frihet til å kjenne sine foreldre og sin slekt? 

Over 90 % av par som i dag mottar assistert befruktning kan benytte egne kjønnsceller. Det er derfor mulig å hjelpe mange ufrivillig barnløse og samtidig ivareta barnets rett til å kjenne sine foreldre.

I et samfunn preget av liberale ideer skal staten ha avgrenset makt for å sikre mennesker frihet.

Johan Castberg la til grunn at familierelasjoner og foreldreskap eksisterte uavhengig av staten. Lovenes oppgave var å ansvarliggjøre foreldrene, også fedrene, overfor barnet.

Først i 1997 fikk barneloven en bestemmelse som fastslår det selvfølgelige: Kvinnen som føder er barnets mor.

Dagens barnelov bygger på prinsippet om at staten ikke oppretter familiene. Den fastsetter foreldreskapet på grunnlag av et eksisterende slektskap.

«Skal du gripe inn og forby at folk som er motiverte, dyktige og ressurssrsterke skal få barn, så skal du ha ganske gode argumenter for å gjøre det», sa venstreideologen Sveinung Rotevatn om ensliges rett til sæddonasjon på politisk kvarter i NRK P2 på onsdag.

Men hvem er det som griper inn?

Der Castberg la til grunn at morskapet er gitt, vil Venstre at staten skal ta en ny maktposisjon. Staten definerer hvem som er din mor. Ved eggdonasjon er det fødemor ikke genetisk mor som gjelder. Ved surrogati, som partiet også går inn for, er det ikke fødemor men den som har leid surrogatmor til å gjøre jobben.

Barnet har ingen valgfrihet. Det må innrette seg etter det som Venstre og staten bestemmer.

Venstre har tatt denne tenkningen et steg videre. Hvis du først avviser biologien som premiss for foreldreskapet, er det da noen grunn til at barn skal ha bare en eller to foredre? Hvorfor ikke tre eller fire?

Noen likekjønnede par velger å samarbeide med andre om å få barn. Barn kan ha en god oppvekst i mange slags familier og man trenger ikke være biologiske foreldre for å være gode foreldre. Det rettslige foreldreskapet er et annet spørsmål.

De fleste vil bare ved å ta et lite blikk på arveloven og dagens rettssaker om samværsrett, se at dette er et forslag langt bortenfor det sunne bondevett. Men i det en gang så liberale Venstre, så er det nå staten som har makten over slektskap og foreldreskap. Det kan fordeles, på barnets vegne, til ulike konstellasjoner som ønsker barn. 

I et liberalt samfunn er det sivilsamfunnet, og ikke bare staten, som sikrer felleskap og velferd. Forpliktelsen og ansvaret mellom generasjonene er fundamentet.

Vi kan håpe at dette fundamentet er like sterkt når du den ene dagen signerer på at du slipper ansvaret for barn født ved dine egg, og den neste dagen lurer på hvem av dine fire pleietrengende foreldre du skal prioritere å hjelpe. Kanskje lever et par av dine åtte juridiske besteforeldre også. Det vil være en fordel å samarbeide godt både med halvsøsken og ¼- søsken for å få kabalen til å gå opp – for arveoppgjøret kan bli vanskelig.

Med Venstres program tar staten en større plass i ditt liv. Er det liberalt?

Det er en lang vei fra Johan Castberg og til Trine Skei Grande. Kanskje ser partiet at tiden er inne for en bredere ideologisk debatt, der frihetsbegrepet også i større grad inkluderer barn.

Gå til innlegget

Skal vi vokte oss for Høyrestaten?

Publisert 3 måneder siden - 512 visninger

Er Høyre et liberalt parti?

Høyre har endret syn på familien. Landsmøtet har vedtatt at alle kvinner bør ha tilgang til assistert befruktning.

Det er forståelig at kvinner som nærmer seg slutten av fruktbar alder ønsker seg barn. Det er også mange menn som ønsker seg barn. 25 % av norske menn blir aldri fedre!

Da er det en forunderlig tanke at et liberalt parti ser det som statens oppgave å levere sædceller til alle kvinner som ønsker det.

I Politisk kvarter på NRK Radio opplevde vi på fredag å høre det langt mer reguleringsvennlige Senterpartiet spørre Høyre om dette virkelig er en statlig oppgave. Det bør være til ettertanke.

Er det gjenkjennelig Høyrepolitikk når det nå blir statens oppgave å befrukte alle kvinner som ønsker det? Det er kanskje litt urimelig å si alle kvinner, fordi det er en gruppe som faller utenfor. Noen kvinner får ikke den samme  muligheten. Det er de kvinnene som Høyrestaten mener ikke har de riktige egenskapene til å bli gode mødre, eller som ikke har det riktige nettverket.

Videre har Høyre bestemt at morskapet ikke lenger skal være entydig biologisk og uavhengig av staten. Morskapet skal deles opp i genetisk mor og fødemor, og staten skal på barnets vegne tilta seg makten til å bestemme hvem som er mor. Barnelovens bestemmelser om foreldreskap bygger på at morskap og foreldrerelasjoner eksisterer uavhengig av staten. Den oppretter ikke familier, men fastsetter foreldreskap basert på biologiske realiteter. Er flertallet i landsmøtet bekvemme med at Høyrestaten tar makten over morskapet?

Flere av vår tids politiske stridsspørsmål handler om spenningsfeltet mellom stat og individ, stat og familier. Det ser vi i helsepolitikken, livssynspolitikken, personvernspørsmål og ikke minst hva gjelder spørsmål om inkludering og kampen mot utenforskap. Det er naivt å tro at politikere som med den største selvfølge oppfatter det å opprette familierelasjoner som en statlig oppgave, vil være like tilbakeoldne overfor privatliv og familieliv når gode politiske intensjoner skal realiseres.

Jan Tore Sanner forsvarte i landsmøtet med stor tyngde barnets rett til å kjenne sitt opphav. Det handler om identitet, i følge Sanner. For å realisere det nye tilbudet til enslige, skal Norge importere enda flere sædceller fra donorer i ulike europeiske land. Sanner mener at barnet får oppfylt retten til å kjenne sitt opphav hvis det først i voksen alder får et navn og fødselsnummer, slik at det kan prøve å lete opp denne mannen i et eller annet land, hvis han fortsatt lever, hvis han er mulig å oppspore, og hvis han velger å besvare henvendelsen.

Flere av talerne på landsmøtet refererte til det liberale prinsippet som blant annet stammer fra Immanuel Kant: Alle mennesker har krav på så stor frihet som er forenlig med at tilsvarende frihet for alle andre.

Noen mente at dette var et argument for at voksne fritt skulle kunne velge å gi bort arveanlegg. Men barnets frihet falt ut av likningen. Alle skal få velge, unntatt barna.

Mange gode innlegg i lørdagens debatt viser at partiet består av mange reflekterte politikere. Det er også et mindretall i Høyre som ser at dette ikke henger sammen med Høyres ideologi. De forslag som eventuelt får flertall i Stortinget skal utredes videre av regjeringen.

Høyre får denne ballen tilbake igjen i flere runder. Samtidig skal Høyre neste år vedta sitt nye prinsipprogram. Det skal bli svært interessant å følge Høyres idelogidebatt i tiden som kommer. Hvor vil partiet plassere seg på den politiske skalaen? Hva er Høyrestatens rolle overfor individer og familier? Hva er statens rolle overfor de mest private og intime forhold i våre liv? Gir Høyre borgerne frihet – eller bør vi vokte oss for Høyrestatens stadig lengre armer inn i våre liv?

Gå til innlegget

Tre eller fire foreldre?

Publisert 4 måneder siden - 286 visninger

Skal et barn kunne ha fire juridiske foreldre? Politikerne bør ikke lenger slippe unna med å gjøre store endringer i lovene om foreldreskapet uten en helhetlig diskusjon.

Når Arbeiderpartiet i partiprogrammet åpner for at barn skal kunne ha flere enn to juridiske foreldre, er det et bilde på en stor omveltning i tenkningen om barn og foreldreskap i løpet av svært få år. Venstre har inntatt et liknende standpunkt.

Venstre sørget også for at stortingsvalget i 2017 ble første gang et norsk parti gikk til valg på å åpne for å leie surrogatmødre til å føde barn. Høyres landsmøte skal diskutere om morskapet skal splittes i en genetisk mor og en fødemor gjennom eggdonasjon.

Hva er en mamma? Hva er farskap, og hvem har ansvaret for barn?

I stedet for å bruke landsmøtet til å diskutere eggdonorene bør Høyre ta et steg tilbake og drøfte foreldreskapet og barns rettigheter i sin helhet.

I boka «Den liberale familien» tar jeg til orde for en helhetlig diskusjon om lovgivningen for barn og foreldreskap der alle de aktuelle spørsmålene ses i sammenheng.

Behovet har aldri vært større. For vel hundre år siden, i 1915, vedtok Stortinget de castbergske barnelover som gjorde Norge til et foregangsland for barns rettigheter.

Vel hundre år senere står vi en ny situasjon. Forslagene ovenfor er eksempler på at de etablerte prinsippene for foreldreskap utfordres. Hvordan skal vi i en ny virkelighet, med større mangfold og et globalt marked for egg, livmor og sædceller, lage lover som ansvarliggjør voksne og beskytter barnas interesser?

Noen sentrale momenter burde kunne ligge til grunn for en slik diskusjon.

-          Hvem som er gode omsorgspersoner og hvem som bør være juridiske foreldre er to ulike spørsmål. Barn kan også ha en god oppvekst i mange ulike familiekonstellasjoner. Mange bonusmammaer er gode omsorgspersoner uten at det dermed blir riktig å tildele disse et juridisk foreldreskap.

-          Barnets rettigheter og behov bør prioriteres foran voksnes krav på «likebehandling» og bør diskuteres grundig. FNs barnekonvensjon slår fast at barnet så langt som mulig har rett til å kjenne og få omsorg fra sine foreldre. Ved bruk av donor i assistert befruktning, er det en ansvarsfraskrivelse å vifte bort dette argumentet ved å vise til at man får tildelt donorens navn og fødselsnummer når barndommen er over.

-          Spørsmålet om egg- og sæddonasjon har en felleskapsdimensjon som sjelden blir diskutert. Er det etisk riktig å sette egne biologiske barn til verden som man fraskriver seg ansvaret for? En mann som blir far utenom planen på et one-night-stand får farskap. En sædgiver får ikke juridisk farskap. Er farsansvar dermed redusert til juss og uten dypere moralsk forankring?

-          Hvilken makt får staten over individene og familiene når staten gis myndighet til å klippe over slektskapsbånd og tildele foreldreansvar uavhengig av biologi? Det er påfallende at politiske partier som kaller seg liberale ser ut til å være næmest blottet for slike refleksjoner. Man kan si mye om forslagene om å åpne for eggdonasjon og surrogatmødre, men liberalt er det ikke. Det ligger nærmere en autoritær enn en liberal tilnærming til statens makt.

Det lever en myte om at biologiens betydning er på retur. 75 % av norske barn bor sammen med mor og far. Bare i løpet av 2016 ble det 4500 flere barn som bor med begge foreldre.

Vi har alltid hatt samlivsbrudd og flere familieformer. En av de mest markante endringene i vår generasjon er at fedrene har kommet på banen i omsorg og ikke minst gjennom å ta del i ansvaret også etter samlivsbrudd. Det biologiske foreldreskapet har større betydning i dag enn for en generasjon tilbake.

I tillegg ser vi økt åpenhet om biologi og slektskap. En adopsjon kunne være tabu for 40 år siden, i dag er det åpenhet. Vi viser ikke mindre interesse for røtter, slekt og opphav. Tvert i mot ser det ut til at interessen øker.

Internasjonalt tillegges også retten til kunnskap om opphav større vekt. FNs barnekomité har reist spørsålet om anonym donasjon er forenlig med barnekonvensjonen. Sverige og Storbritannia har gjort som Norge og opphevet anonymiteten.

Som om ikke det var nok har den medisinske utviklingen gjort at kunnskap om gener og familieforhold blir stadig viktigere for å forebygge sykdom og for å gi god behandling.

I politikken har biologiens betydning for foreldreskapet vært på retur. Samtidig har det biologiske foreldreskapet fått økt betydning i hverdagslivet. Kanskje kan vi forvente at biologien gjør et comeback også hos de som vedtar lover om barn og foreldreskap?

De varianter av foreldreskap og assistert befruktning vi diskuterer nå er jo bare begynnelsen på det som venter oss. Det kan bli mulig å omprogrammere hudceller fra mennesker til å bli egg og sædceller. Da kan du lage kopier og få barn med deg selv. Hvordan skal vi da begrunne grensene våre hvis natur og biologiske sammenhenger ikke teller?

Hva er en mamma, og hva er en pappa?

Barneloven, loven om barn og foreldreskap, forteller mye om hvordan vi som samfunn definerer felleskap, menneskesyn, om statens makt og om hvem som har ansvaret for barn.

Spørsmålet om eggdonasjon er derfor ett av flere store spørsmål. Det er langt mer enn en debatt om grenser for ny teknologi. Det handler om morskapet og fortjenerer å bli satt inn i den sammenhengen det hører hjemme.

Politikerne bør ikke lenger få slippe unna med å behandle disse spørsmålene enkeltvis. Vi trenger en debatt om hva vi som samfunn skal mene om barn og foreldreskap – om barns rettigheter og voksnes ansvar.

Gå til innlegget

Ledsagernes ensidige oppdrag

Publisert 8 måneder siden - 515 visninger

Det inngår i ledsagernes oppdrag å bare snakke med den ene siden i den konfliktsituasjonen man til daglig arbeider i. Da er det fortsatt grunn til å spørre om disse kirkelige organisasjonene er tjent med å gi ledsagerne oppdraget om å være foredragsholdere, skribenter og viktige kirkelige stemmer hva gjelder denne konflikten.

Ledsagernes ensidige oppdrag

Jeg takker Mellomkirkelig Råd, KFUK-KFUM Global, Norges Kristne Råd og KN for svaret på mine synspunkter om ledsagerprogrammet.

Jeg viste i mitt innlegg til at det ligger i ledsagernes oppdrag at de ikke skulle ha kontakt med israelere. «Dette må bero på en misforståelse», svarer de fire.

Nei, dette beror ikke på en misforståelse. Svarinnlegget bekrefter også bildet av et program der ledsagerne ikke har kontakt med israelere i den aktuelle konfliktsituasjonen de arbeider i.

Slik også jeg beskrev, er kontakten i all hovedsak begrenset til israelere som er uenige i okkupasjonen og regjeringens politikk.

Jeg har fått opplyst at det i ledsagernes sikkerhetsmanual heter: «Do not approach or interact with settlers.» I et ellers grundig tilsvar fra organisasjonene mener jeg dette burde vært bedre belyst.

Mange israelere støtter de omstridte sikkerhetstiltakene fordi de med rette lever i frykt for blind vold og terror fra palestinsk side, med aktiv spredning av jødehat som bakteppe.

Man kan være enig eller uenig i de mange posisjonene på begge sider. Men uten å forstå dynamikken mellom sikkerhetstiltak og terror er det også vanskelig å kunne formidle en flerfarget historie om en konflikt med flere sider.

«Det er med hensikt at ledsagere i størst mulig grad eksponeres for den palestinske siden, siden ledsagelse av palestinere som lider under okkupasjonen er selve essensen i EAPPI», skriver de fire organisasjonene.

Da er det vel også åpenbart at ledsagerne vender hjem med erfaringer og sterke inntrykk fra èn side, mens de verken har fått oppleve eller lytte til de andre historiene.

Jeg er enig i at tilstedeværelse og rapportering er viktig. Mange palestinere lever under urimelige forhold, forårsaket av unødig belastende og for strenge israelske sikkerhetstiltak.

Jeg slutter meg til Erling Rimehaugs refleksjoner (VL23.11) om verdien av ulike møter med ulike stemmer i denne betente konflikten.

Organisasjonene viser til at de verken ber ledsagerne «karakterisere eller fremstå som politiske analytikere, men å være faktabasert og fokusere på hva de har sett.» Når man ber ledsagerne nå ut i offentligheten med artikler og foredrag, så tillater jeg meg å antyde at dette kanskje er noe naivt.

Jeg stiller spørsmål ved om oppdraget og tjenesten har funnet en hensiktsmessig form, særlig hva gjelder kontakt som gir ulike perspektiver.

Det inngår i ledsagernes oppdrag å bare snakke med den ene siden i den konfliktsituasjonen man til daglig arbeider i. Da er det fortsatt grunn til å spørre om disse kirkelige organisasjonene er tjent med å gi ledsagerne oppdraget om å være foredragsholdere, skribenter og viktige kirkelige stemmer hva gjelder denne konflikten.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Hakk i plata hos Krf
15 minutter siden / 536 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Tolstojs spørsmål: Er livet meningsløst?
22 minutter siden / 617 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tolstojs spørsmål: Er livet meningsløst?
41 minutter siden / 617 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 1 time siden / 7803 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 1 time siden / 7803 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Hakk i plata hos Krf
rundt 2 timer siden / 536 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 7803 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 7803 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 7803 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 7803 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 7803 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 7803 visninger
Les flere