Øyvind Håbrekke

Alder: 49
  RSS

Om Øyvind

Faglig leder i tankesmien Skaperkraft. Forfatter av boken Den liberale familien.

Idealist.
(Var stortingsrepresentant for KrF i perioden 1.10.2009-1.10.2013. Innlegg fra denne perioden er skrevet i egenskap av dette).

Følgere

Takk for bompengevalgkampen

Publisert 14 dager siden

Det tjener norske politikere til ære at verdens rikeste land har hatt en valgkamp der bompenger har vært et hovedtema. Å lytte til folket er første bud i kampen mot populismen.

«Når vi igjen ser at effekten av klimaendringer allerede er i ferd med å gjøre verdensfreden skjør og øke flyktningestrømmene, fremstår årets valgkamp som en navlebeskuende og lite fremtidsrettet affære.» Slik oppsummerer nyhetsredaktør Veslemøy Østrem valgkampen i Vårt Land fredag 6.9.

«Hva betyr mest? Å få orden på bompengene eller å være med å berge flyktninger? En gang var vi som nasjon stolte av Nansenpasset, menneskeverd og rettferdighet.» Det skrev biskop Solveig Fiske i sosiale medier etter valgkampens første uker. De sterkeste ordene brukte kanskje Emil Andre Erstad (VL 20.8) som fremstilte valgkampen som en sketsj ikke en gang NRK Satiriks kunne funnet på. Navlebeskuende og «grov intellektuell latskap», var hans dom.

I verden rundt oss omkommer tusener på flukt fra dårlige levevilkår, fra krig og forfølgelse. Vi har lenge visst at klima- og miljøkrisen er en av de største utfordringene. Alvoret har bare blitt større og neste generasjon ber oss om å handle. Vi kan kritiseres for å være navlebeskuende og egoistiske.

Jeg deler Østrems oppfatning av at de politiske partiene ennå ikke makter å omsette alvoret i miljøutfordringen i aktiv handling på en troverdig vis. Det utfordrer tilliten, særlig i møte med nye generasjoner av velgere. Jeg skulle som Fiske og Erstad ønske at den norske politiske debatten i større grad maktet å løfte perspektivet utover våre små problemer i en verden med helt andre utfordringer.

Hvis vi ser ting i riktig perspektiv, så er en valgkamp med bompenger som hovedtema i «verdens rikeste land», litt nærsynt og snevert.

Men skal vi først se den norske valgkampen i et større perspektiv så er det også et annet moment som hører med.

For i tillegg til flyktninge- og miljøutfordringen skjer det politiske endringer i landene rundt oss som bør vekke vår oppmerksomhet.

Europa har etter andre verdenskrig i store trekk beveget seg i retning av mer demokrati og mer frihet. Fascismen måtte gi tapt i Sør-Europa og med jernteppets fall i Øst-Europa har demokratiet og menneskerettighetene fått overtaket og blitt en grunnplanke for store deler av den europeiske kulturkrets. USA har sittet i førersetet i den vestlige verdens utvikling.

Nå må vi spørre om pila er i ferd med å snu den andre veien. Har vi gått over fra å leve i en demokratiseringsepoke, til å passere et vendepunkt der populistiske og autoritære krefter overtar.

I Polen utfordres ytringsfriheten, i Ungarn mister mediene frihet og domstolenes uavhengighet utfordres av en president som erklærer illiberalt demokrati som en norm. Populistiske partier styrer Italia. De etablerer seg blant de store partiene i Øst-Tyskland. Den vestlige verdens ledestjerne, USA, ledes av en president som pisker opp hat mot innvandrere og ikke forstår verdien av frie medier eller ordinære demokratiske spilleregler.

Amerikanske velgere er ikke dummere enn norske, men de har liten tillit til sine valgte politikere. Skaperkraft lanserer om kort tid en bok om populismen i Europa. Arbeidet med denne har tydeliggjort hvordan populismen får rom fordi samfunneliten og de etablerte partiene ikke lytter til, eller svarer på, store velgergruppers opplevelser og frustrasjoner.

Det er valg i Norge. Vi står midt i klimautfordringen og flyktninger dør i Middelhavet. Det merkes også at stadig flere forventer at politikerne handler.

Mange norske velgere er likevel frustrerte over bompengene.

Når våre politikere har tatt bompengedebatten, der mange har forsøkt å komme kritikken i møte, så tjener det norske politikere til ære. Vi har sett det både i den nasjonale og i de lokale debattene.

Bompenger med tilhørende veibygging og kollektivtilbud er også, i motsetning til eksempelvis debatten om kommersielle aktører i velferdstjenestene, en sak med klare handlingsalternativer som velgerne direkte kan merke i egen hverdag. Det gjør saken egnet som valgkampsak.

Vi ønsker samfunnsengasjerte borgere. Det er helt Ok å være engasjert av bompenger. Vi er alle opptatt av vår egen hverdag. Bompenger kan være urettferdige eller rettferdige. Og det kan oppleves ulikt avhengig av hvilken side av bommen du bor på. Det handler om hverdagen og om pengene våre.

Vi bør likevel kunne forvente av hverandre at vi ser saken fra flere sider og anerkjenner at bompenger også kan ha store samfunnsmessige og miljømessige gevinster. Og vi ønsker å ta vare på et demokrati der vi evner å la vår stemmegivning styres av flere saker og andre hensyn enn våre egne.

Det er også dette som er grunnen til at vi bør bekjempe populismen. Takk for bompengevalgkampen!

Gå til innlegget

Bygg katedral og bekjemp lidelse

Publisert 5 måneder siden

Står oppmerksomheten om tap av kulturhistoriske ­skatter i ­Notre-Dame i veien for ­bekjempelse av lidelse og nød i verden?

Det er en banal kortslutning når Linda Noor i Minotenk, filosof Aksel Braanen Sterri og Kaja Melsom i HEF i Vårt Land tirsdag problematiserer støtten og oppmerksomheten om Notre-Dame og kobler dette med terroren i Sri Lanka og fattigdom og lidelse i verden.

Når vi bygger våre byer og lokalsamfunn forteller vi hvem vi er. Når mange, kanskje de fleste, av Europas byer er bygd rundt kirker og katedraler så forteller det noe om hvor vi kommer fra. Vi trenger disse historiene.

Notre-Dame er en historieforteller. En av historiene den forteller er om kristendommen som et grunnlag for europeisk kultur og moderne sivilisasjon. Her i Norge ga den nye troen hvert enkelt menneske verdi, uavhengig av sykdom og funksjonshemninger, uavhengig av stand og slektstilhørighet. Det la grunnlaget for helsevesen, utdanning og velferdssamfunnet. Notre-Dame skygger ikke for lidelsen. Den forteller en historie om hvorfor vi alle skal bekjempe lidelsen, og noe om hvorfor Europa har ­kommet så langt i nettopp det.

Underholdningsindustrien tar stadig mer av vår oppmerksomhet og tid. Demokratiet og kulturen krever at vi engasjerer oss. Derfor er det søkt å ­sette oppmerksomhet om ødeleggelser av en av Frankrikes ­store kulturhistoriske skatter opp mot lidelse andre steder i verden. Det er ingen motsetning. Vi ønsker mer engasjement, både for kirker og kulturhistorie, og i kampen mot fattigdom og lidelse.

Gå til innlegget

KrF endret ikke syn

Publisert 7 måneder siden

Vårt Land omtaler 1.3. synspunkter på KrFs abortpolitikk. Ut fra omtalen av partiprogrammet er det behov for en presisering.

 I intervjuet med Kjell Magne Bondevik stilles dette spørsmålet:

«Når ble formuleringene om at man er i mot selvbestemmelse tatt ut av programmet»?

Ut fra tidligere omtale i VL antar jeg journalisten baserer spørsmålet på en setning som av og til gjengis ut av sin sammenheng. I programmet før valget i 2009 ble det tilføyd en setning i kapittelet om retten til liv som fortsatt står i programmet. Her heter det at «avgjørelser knyttet til liv og helse tas i dialog mellom pasient og lege.» Som det fremgår så henviser formuleringen til unntakssituasjonene hvor mors liv og helse er truet. Setningen erstattet ikke tidligere formuleringer, men kom i tillegg. Da som nå slår programmet fast at partiet vil «erstatte dagens lov om svangerskapsavbrudd med en lov som sikrer rettsvern for det ufødte liv».

Rettslig vern betyr at staten trer inn og verner om personers definerte interesser, i dette tilfelle retten til liv, for å hindre at disse trues av andre.

Foranledningen for den nye formuleringen var at sentralstyret hadde oppsummert en særskilt gjennomgang av feltet. Som daværende medlem av sentralstyret tok undertegnede initiativ til gjennomgangen og var aktiv i utformingen av sentralstyrets oppsummering og ser derfor behov for å presisere dette.

Som tidligere partileder Bondevik redegjør for så har KrF, gitt dagens politiske situasjon, sett det lite hensiktsmessig å detaljere alternative lovforslag og fremme disse i Stortinget. Så vidt jeg vet, skjedde dette sist i stortingsperioden 1989-93. Så vil noen alltid etterlyse mer detaljerte beskrivelser av hva en alternativ lov ville være. Men programmets posisjon i spørsmålet om fosterets rettsvern er altså ikke endret.

Tidligere sentralstyremedlem i KrF, Øyvind Håbrekke

Gå til innlegget

Viktig, men mangelfull uttalelse

Publisert 7 måneder siden

Det er prisverdig at Bispemøtet leverer en samlet uttalelse om abortspørsmålet.

Det er klokt at uttalelsen, når den endelig kommer, velger å erkjenne at mange av kirkens talspersoner ikke har stått opp for kvinner i vanskelige situasjoner. Aud Tønnesens gjennomgang i VL 19.01) er en nøkkel for å forstå bakgrunnen for Bispemøtets uttalelse. Vår patriarkalske arv med undertrykking og diskriminering er også et viktig bakteppe for å forstå den polariserte abortdebatten som Bispemøtet klokelig ønsker å bringe over i et nytt spor.

I sin nærmest ukritiske gjennomgang av uttalelsen i VL 18.02 skriver Alf Gjøsund følgende: «Det er slett ikke sikkert at biskopene har sviktet noen som helst med denne uttalelsen. Kanskje har de i stedet lagt et grunnlag for et langt tydeligere kirkelig engasjement i spørsmålet om menneskeverdet framover. Det har mange savnet.»

I biskopenes egne kommentarer markerer de at uttalelsen ikke ønsker å gå inn en diskusjon om loven. Det kunne vært sagt med klartekst. De fleste av oss vil være enige i at abort i noen tilfeller er riktig, og må være tilgjengelig i legale former. Men hvis bispemøtet ikke ønsker å gå inn i en politisk diskusjon om loven er det i beste fall upresist å formulere at fokus er «ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse».

Fullverdig?

Gjøsund mener at biskopene «ikke er til å misforstå» når de fastslår at fosteret er et liv som har verdi og krav på vern. Abortdiskusjonen er imidlertid knyttet til spørsmålet om hvilken verdi og hvilket vern. Er det lik verdi som et fullverdig menneske, eller bare «verdi»?

I debattene om abortloven synes mange å forutsette at abortloven er en slags statisk størrelse som står seg over tid. Erfaringen viser imidlertid at abortloven har en innebygd natur som gir en utvikling. Den skaper en gradvis utvikling i retning av mer kynisme og hardere fronter, slik vi så det i reservasjonsdebatten.

For bare ti år siden ville det også vært utenkelig at tyve tusen mennesker tok til gatene og roper slagord om at syke og utviklingshemmede skal ha svakere vern. I dag er det mulig. Og det fremstilles til og med som et uttrykk for majoritetens holdninger.

Det er uansett et bredt politisk flertall for dagens lov. Kirkens holdninger om liv og menneskeverd må uansett uttrykkes uavhengig av politiske flertall og mindretall.

Fosterreduksjon

Det er imidlertid ikke en diskusjon om kvinnens frie valg før uke 12 som har gjort spørsmålet aktuelt nå. Det er spørsmålet om fosterreduskjon («tvillingabort»), samt om fostre med sykdom og flere kromosomer enn flertallet skal ha mindre vern bare i kraft av deres egenskaper.

I dag peker abortlovens § 2c ut disse gruppene og gir disse mindre vern. Det er vanskelig å se dette annerledes enn at det inngår i tradisjonen av eksplisitt diskriminering av utsatte grupper i norske lover.

Dette er bare en av paragrafene i rekken av jødeparagraf, stemmerettsregler, steriliseringsloven som i nyere tid ble brukt til overgrep mot romanifolket osv..

Denne diskusjonen er likevel bare starten på det vi går inn i når bioteknologien i årene fremover gir oss helt andre muligheter. Å gå inn i disse debattene med det prinsipp som denne paragrafen har nedfelt, gjør det svært vanskelig å manøvrere og åpner for en utvikling det i dag er vanskelig å forestille seg.

Hva sier Bispemøtet om dette? Det vi kan lese ut av uttalelsen er at biskopene er oppmerksomme på problemstillingene: «Vi vil fremholde at menneskeverdet er gitt av Gud, og ikke avhengig av funksjonsevne. Alle mennesker kan leve fullverdige liv.»

Dette er i vår tid viktige utsagn fra våre biskoper. Samtidig velger man bevisst å unngå å utfordre verken lovparagrafer eller posisjoner i ordskiftet som forsvarer at utsatte grupper settes til side.

Nye veivalg

Vi må forholde oss til at bispemøtet ikke vil gå inn i diskusjonen om såkalt selvbestemt abort. De ønsker også klokelig å være bevisst på «ryggsekken» kirken bærer på av omdømmemessig utfordring i spørsmålet.

Spørsmålet om likeverd basert på egenskaper er imidlertid et annet spørsmål, og det er bare starten på en serie avgjørende veivalg på dette feltet i årene som kommer. Det kan vise seg å være en historisk feilvurdering om bispemøtet av hensyn til denne «ryggsekken» også tillater å redusere sitt engasjement for grupper som utsettes for lovbestemt tilsidesettelse basert på deres egenskaper.

Vi forventer mye av Kirken. Den bærer imidlertid med seg den samme skrøpelighet som den alltid har gjort. Det er også noe av dette bispemøtet prøver å være seg bevisst. «Men om hun svikter, så er hun alt vi har», synger Sigvart Dagsland i sin kjærlighetserklæring til kirken.

Jeg er enig med Gjøsund i at uttalelsen er viktig og at den kan legge grunnlag for et etterlengtet og tydeligere engasjement for menneskeverdet.

Nå er det opp til biskopene og kirkens ledere å vise hva det betyr.

Gå til innlegget

Når staten misbruker makt

Publisert 9 måneder siden

Arbeiderpartiet har i sitt program tatt et nytt skritt hva gjelder å regulere indre forhold i trossamfunn. Vårt Lands refleksjoner imponerer ikke.

Arbeiderpartiet har i sitt program tatt et nytt skritt hva gjelder å regulere indre forhold i trossamfunn. AP ønsker et krav om minst 40 prosent kvinner i styringsorganer som forvalter statlig støtte. Det er dette Vårt Land i sin lederartikkel 12.12 mener vil være «et godt sted å starte diskusjonen.»

Stole på staten. 

Det kan stilles mange spørsmål til et slikt forslag. Hva ­leder dette til av nye krav fra myndighetenes side? Kan vi stole på staten?

Ser vi religionspolitikken i lys av historien er spørsmålet: Har staten noen gang tidligere vist at den evner å ­respektere menneskers rett til å praktisere sin tro?

Konventikkeplakaten, jødeparagrafen, dissenterlovgivningen og tidligere tiders tvangsbaserte statskirkepraksis forteller oss at staten ikke i noen epoke av historien har klart å motstå fristelsen til å styre menneskers trosliv.

Staten er ikke en garantist for klokskap og rettferdighet. Staten kan ta feil. Ikke bare kan den ta feil. Historien ­viser at den gjør det, hele tiden. Det er nettopp denne erfaringen som er grunnen til at liberale demokratier bygger på at makt skal begrenses og fordeles. Det er det som skiller demokratiske og totalitære regimer.

Historisk unnlatt. 

På samme måte som staten har tatt feil hva gjelder å respektere menneskers frihet til å tro, har den også historisk unnlatt å sikre­ kvinners rettigheter og muligheter. Spørsmålet er da om det finnes grenser for i hvilke rom staten kan ta på seg oppgaven å sikre kvinner og menn samme tilgang til makt.

I et demokratisk og fritt samfunn er svaret ja, og trossamfunnene er en del av disse private rommene.

APs forslag innebærer ikke å pålegge kjønnsfordeling i styrer, men det er en forutsetning for å motta statsstøtte. AP legger også til grunn at trossamfunn skal kunne skille forvaltning av statlige midler fra teologiske spørsmål. Bør ikke dette da følges opp av et kontrollregime som kan gå inn i styringsorganenes arbeid? Forslaget innebærer å endre premissene for hva statsstøtte til trossamfunn er. Det viser behovet for å diskutere statsstøttens grunnlag når ny lov nå kommer til behandling. Jeg håper Vårt Land da går inn i dette­ med enda tyngre refleksjoner om trosfriheten enn hva denne lederartikkelen viser.

Legitime rom. 

Vi bør alle arbeide for integrering, likestilling og for kvinners rettigheter. Spørsmålet er når flertallet skal bruke staten og lovens makt overfor minoritetene, og hva er legitime rom for statens makt.

En av fordelene ved å leve i et ­demokrati er at det frie sivile samfunnet åpner mange rom for fellesskap, dialog og diskusjon. Et kjennetegn ved det liberale demokratiet er uenigheten og mangfoldet av politiske og teologiske oppfatninger. Med de grunnleggende rettigheter vi alle er sikret i lovverket, ligger den viktigste arenaen for det videre arbeidet for likestilling og integrering i trossamfunn nettopp i disse rommene i sivilsamfunnet

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5273 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
26 dager siden / 2391 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1809 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1803 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
27 dager siden / 1790 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1688 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1471 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere