Øyvind R

Alder: 32
  RSS

Om Øyvind

Følgere

Sannhet - Viten

Publisert over 9 år siden

Jeg vil med dette innlegget utforske forholdet mellom sannhet, viten, og tro. I den sammenheng prøver jeg å ta et oppgjør med måten mange ateister ser ut til å ta sannhet og vitenskap til inntekt for sin ateisme.

Jeg velger her å kalle dem viten-ateister , for å ikke gre alle ateister over én kam. Innlegget er rettet til alle med en liten viten-ateist i magen.

(Alle bilder er hentet fra xkcd.com, i henhold til dette)

 

Ateisme er, for mange, vitenskap satt i et livssynssystem. Kjetil Hope skriver i et innlegg:

"Rasjonaliteten er ateistenes fremste våpen. Slik liker vi i hvert fall å tenke. Vi representerer fornuften, filosofien, vitenskapen, opplysningen, alt som er godt. Vi har evne til å ta til oss ny kunnskap, til å tenke rasjonelt og til å søke sannheten adogmatisk."

Jeg er enig med Hope i at (i hvert fall viten-) ateistene representerer vitenskapen og tildels opplysningen. Men det oppstår problemer når de da trekker linjer fra vitenskapens definisjon av sikker viten til å påstå (implisitt eller eksplisitt) at de representerer sannheten. Mange ateister tar det også for gitt at de har et slags grunn-livssyn, eller en "default". Dermed sier de f. eks. at de "søker sannheten adogmatisk", noe jeg mener de ikke har grunnlag til. Jeg hadde en diskusjon med en ateist (på internett) for ikke så lenge siden. Han prøvde ikke å skjule at han tok for gitt at han var mer objektiv enn meg. Dette provoserer meg, at noen ateister er helt overbevist om at de har en nøytral holdning til all livsanskuelse.

Jeg har (tankemessig) tilbrakt mye av min tid med ett bein i hver "leir", viten-ateistenes og de kristnes. Som en som har vanket mye i grenseland, har jeg måttet ta bevisst stilling til mye av det viten-ateistiske tankegods. Etter mange runder har jeg oppdaget at min intellektuelle dragning mot ateisme delvis bunner i et ønske om, eller trang til, å skjønne ting, å forstå virkeligheten. Viten-ateismen er veldig forlokkende fordi den sier at du trenger ikke å ha noe å gjøre med det du ikke vet sikkert. Kan ikke Gud bevises vitenskapelig, trenger du ikke tro på ham. Så blander man inn noen enkle filosofiske idéer som "Occam's Razor", i tillegg til å slurve litt med bruken av ordet sannhet. Resultatet blir en veldig overbevisende tankegang som opphøyer som nobel en holdning som egentlig ligner mer på feighet, nemlig at det er best å leve et liv basert kun på det man vet sikkert gjennom vitenskapen; og ellers ta valg basert på nøktern logikk.

Det høres jo så fint (og nobelt) ut, men dessverre er det slik at mange viten-ateister nekter å akseptere at deres livssyn er basert på en en helt spesifikk, og delvis ganske snever, tenkemåte, slik som alle andre livssyn. Ikke misforstå, vitenskapen er veldig viktig, og vitenskapelig tenkemåte er essensielt for vitenskapen, men den kan ikke nødvendigvis overføres til resten av menneskelig tenkning uten videre.

De fleste viten-ateister (og mange andre) opphøyer sannhet som det viktigste å strebe etter, som den høyeste gode. Problemet er bare at sannhet er et veldig flyktig konsept. Jo lenger du graver deg ned i de filosofiske aspektene av sannhet, jo lenger unna et håndfast begrep kommer du. Dette fører nødvendigvis til at folk som vil leve med sannhet som høyeste mål, i stedet ender opp med å velge seg (gjerne ubevisst) én tolkning av begrepet og følge denne. Så i håp om å kunne basere livet sitt på sikker sannhet, velger noen å kun stole på vitenskapen. Men hva slags livssyn har man da? Sannheten strekker seg jo åpenbart utenkelig langt utenfor vitenskapen.

Man legger da ikke lenger vekt på sannheten, men på sikkerheten.

Den vitenskapelige viten om virkeligheten er såpass begrenset at å ta stilling til livets store spørsmål kun på grunnlag av denne grenser til absurd. I årtusener har mennesker stilt store spørsmål, og det har vært kun en respons: Tro på noe. Det er bare i det siste at folk har kunnet begynne å lure seg selv til å tro at de kan unngå det usikre.

Vi har sånn sett med økt viten fått senket handlekraftighet. Sannheten er den samme som den har vært, men vi har umyndiggjort den.

Men, hva er da alternativet til sikker viten? Ta sjanser. Troshopp. Ofte kan erfaring og empiri brukes til å prøve de nye posisjonene. Det finnes også kristne analogier til dette: "Smak og se at Herren er god". Ofte vil man ikke kunne se om man satset riktig eller feil, men mennesker har en naturlig evne til å stole på det de ikke vet. Det er egentlig ikke så rart, siden mengden av det vi vet er forsvinnende liten i forhold til det vi ikke vet. Gud berøres i det hele tatt ikke mer enn helt perifert av vitenskapelig viten, dermed er det opp til en hver å ta sjansen, om han (eller hun) tør. Å bebreide religiøse for sin uvitenskapelighet er ikke ulikt kristne som bebreider andre for deres ubibelskhet.

Jeg sier allikevel på ingen måte at man skal slutte å tenke vitenskapelig. Jeg sier heller ikke at man skal slutte å bruke vitenskapelig tenkemåte i møte med religion. Det jeg mener er at vitenskapen har en helt bestemt plass, og et helt bestemt domene hvor det er på sin plass å bruke den. Grensene til dette domenet er ikke absolutte, de er rent praktiske, og utvides hele tiden ettersom ny viten avdekkes. Dette domenet utgjør bare en liten flik av alt mennesker gjør seg opp meninger om. De fleste spørsmål mennesker spør seg, har de ingen mulighet til å få sikre svar på. Likevel vil det ofte finnes entydige svar på spørsmålene. Det finnes uendelig mye mer sannhet enn det som er definert som sikker vitenkapelig viten.


Tro i kristen forstand er mer enn bare å anse noe for sant selv om man ikke er sikker. Det er å stole på noe, å oppføre seg som om det er sant, på tross av usikkerhet. Dette betyr at å velge å tro på noe åpner nye muligheter og utvider horisonten, fordi man utvider sitt beslutningsgrunnlag.

Men å tro er et valg. For mange kan det føles som om man fornekter seg selv, undertrykker det rasjonelle i seg, ved å skulle tro på noe overnaturlig. Jeg kjenner godt til den følelsen, men for min del fant jeg ut at det jeg egentlig fornektet var trangen til forståelse og sikkerhet i valgene mine. Jeg innså at fornektelsen på mange måter var beslektet med å nekte seg å spise sjokolade fordi det er usunt, eller å nekte seg å kjøpe en ny dings fordi det er dyrt, eller å tvinge seg til å legge seg fordi man skal opp om morgenen. Det er altså snakk om helt vanlige ønsker og "behov", som man kan vurdere om man skal unne seg eller ikke. Jeg skal selvfølgelig ikke påstå at dette er sånn andre funker, men jeg synes å kjenne igjen mønstrene her og der i diskusjoner.

Jeg skal ikke undergrave valg basert på følelser, religion er full av dem, men det er viktig å se på denne aversjonen mot det usikre som det den er: En følelse, en refleks, ikke et tegn på absolutt sannhet.

  

Til slutt vil jeg presisere at det er viktig med vitenskapelig tenkning i møte med religion. Det er viktig med vitenskap i det hele tatt. Men man må huske at vitenskapen har ikke monopol på sannhet. Man har i dagens samfunn kanskje mer behov for refleksjon omkring vitenskapens begrensninger, enn omkring dens muligheter. Og med begrensninger mener jeg mer enn bare dette:

Sannhet er et ord som bør brukes forsiktig, ikke fordi sannhet er relativt, nei tvert imot. Det finnes bare én sannhet, og den eies ikke av noen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere