Øystein Røiseland

Alder: 78
  RSS

Om Øystein

Pensjonist, cand.mag. Tidligere debattredaktør, journalist og byråsjef

Følgere

Syk og farlig politisk utvikling

Publisert 5 måneder siden

Det er vondt å skrive det, men Norge er nå inne på et politisk spor som etter mitt syn kan ødelegge både trygghet og velferd for våre etterkommere, selv om stortingsflertallet påstår det motsatte.

Dette ble sist uke illustrert på grotesk vis ved et feilslått forsøk på å kaste en syk, bevisstløs afghansk mor og hennes tre barn på 16, 20 og 22 år ut av landet etter mange år i Norge - "av innvandringsregulerende hensyn". Uten nettverk har de ingen framtid i farlige Afghanistan, mens barna er integrert og klar for et godt og nyttig voksenliv her i landet.

Utsendelsen er foreløpig stanset og alle returnert til Norge, fordi Afghanistan nektet innreise. Prislapp på forsøket: Rundt tre millioner kroner, ifølge sjefen for Politiets utlendingsenhet (PU).

Pengebruk

Hvis UNE etter ny behandling kommer fram til at familien skal ut, vil det altså bety at Norge bruker seks millioner kroner på å ødelegge framtida til en familie!

Jeg vil ikke engang forsøke å regne på hvor mye vi i et av verdens rikeste land årlig og over tid bruker på å ødelegge  menneskers liv ved å tvinge dem tilbake til steder de har flyktet fra. Det norske folk viser hver høst sitt hjertelag ved tv-innsamlingen og gleder seg over millioner fra regjeringen, Høyre- eller Ap-styrt. Men jeg er redd vi snakker om rene avlatspenger. Dersom vi tenker på hvor mye godt som kunne vært utrettet bare for de tre millionene, så kan vi jo ta utgangspunkt i at bare 500 kr i måneden kan gi et fadderbarn i slummen skolegang og hele familien helsehjelp. Regn selv - regnestykket er til å gråte av.

Er luksus og velstand viktigere?

Saken om Abbasi-familien kom samme uke som FNs høykommissær for flyktninger gjorde kjent at 70,8 millioner mennesker (halvparten barn) ved siste årsskifte var på flukt fra sine hjem - det høyeste antall siden 2. verdenskrig. Etter sunn humanistisk og kristen tankegang burde man da være opptatt av å hjelpe så mange som mulig med de midler man har - også om det skulle gå litt utover luksus og velstand. Men anført av Frp er det for tiden slik at det regnes for svært viktig å få færrest mulig flyktninger til landet, og verken Høyre eller Ap vil se på reglene for utsendelse. De hevder at dagens system trengs for å sikre vår velferd; Frp vil også gjøre det verre for familier å gjenforenes.

Vil solidaritetspartiet Ap og kristenkonservative Høyre virkelig ha et framtidig velferdssamfunn bygd på manglende vilje til å hjelpe nødlidende, og direkte ødeleggende behandling av mennesker som har søkt tilflukt i landet vårt?

Via nettet vil all verdens fattige og undertrykte vite om oss. Det vil nok oppleves svært ubehagelig for våre barnebarn, med stadig frykt for hevnangrep og farlig misunnelse. Og hvem skal hjelpe oss ved katastrofer, hvis ikke vi hjelper andre?

Takk og lov for småpartiene!

Dagens regelverk bygger på et panisk asylforlik fra 2015, da det kom spesielt mange asylsøkere. Selvsagt må vi ha regler, men vi har plass og råd til å ta imot mange flere. Venstre og KrF i regjering har gjennom sine krav reddet mange menneskeliv, og ønsker nå å evaluere asylforliket og åpne for å ta flere humanitære hensyn. Men flertallet, Høyre og Ap, sier nei.

I Stoltenbergs tid talte SV flyktningenes sak i regjeringen, og de og MDG har nå samme syn. Så takk og lov for disse små partiene - Venstre og KrF i dagen regjering, og SV i tilfelle regjeringsskifte. Jeg håper velgere som forstår alvoret, nå står opp for disse (jeg har meldt meg inn i Venstre).

MDG er foreløpig bare en papirtiger (stor på målinger, men bare 'en på Stortinget nå), men kan bli et viktig parti etter valget om to år.




 

Gå til innlegget

Nei takk til VL-propaganda

Publisert nesten 2 år siden

Det heter visstnok i Vårt Lands statutter at avisen skal være uavhengig, men i realiteten virker det som om Vårt Land nå er blitt en ny, tabloid utgave av KrF-organet "Folkets Framtid", som la inn årene i 2005. Trist, siden kristenfolket i Norge fremdeles har behov for et felles forum.

Det fortelles at Nils Lavik, stifteren av Kristelig Folkeparti i 1933, banket på hos sin venn, kristenhøvdingen Ludvig Hope, men ble møtt i døra med omtrent disse ord: "Hvis du kommer som en kristen bror, så er du hjertelig velkommen, men ikke hvis du kommer som utsending for KrF!"

Om historien kan dokumenteres, vet jeg ikke. Men poenget er like aktuelt i dag: Et Kristelig Folkeparti (nå med en oppslutning på bare 4 prosent) representerer på ingen måte hele kristenfolket i Norge. De kristne er spredt utover i alle politiske partier, der de lever ut sin kristentro i hver sin sammenheng. Ønsker man å øke kristendommens innflytelse i det politiske liv i landet, vil det da være viktig å løfte fram og støtte  kristne søsken i alle partier.

Og ønsker man å ha en felles plattform  i en stor, innflytelsesrik  kristelig avis, som spesielt Ronald Fangen ivret for, så kan man ikke bare overlate scenen til ett lite parti. Man kan ikke, som Vårt Land nå gjør, følge opp enhver kritikk fra KrF mot andre partier - selv de groveste beskyldninger om at de vil avkristne landet. I den grad dette oppfattes  som vanlige synspunkter blant kristne, så vil det både skremme velgere og gjøre det vanskeligere for kristne i andre partier å nå fram med sine synspunkter.

Istedenfor positivt politisk samarbeid som kan føre til flertall for viktige saker, kan man provosere fram direkte motvilje og helt fastlåste fronter. Man ser det f.eks. i abort-striden. I ytterste konsekvens kan ekstreme kristne partier provosere fram antikristne partier på motsatt side.

Tidligere er det Arbeiderpartiet som har fått gjennomgå fra KrF's side,

men nå virker det som Vårt Land har som mål  å få KrF inn i et rødgrønt samarbeid, og ikke ønsker at Venstres linjevalg skal lykkes. Mens man har hatt side opp og side ned med omsorg for hvordan KrF skal komme seg etter valget, har man fyrt løs på Venstre og forhandlingsresultatet på Jeløya - og Venstre får skylda for alt galt.

I avisen 2. februar viste en ny meningsmåling det interessante resultat at Venstre nå gikk fram. Men i Vårt Land ble dette kamuflert med at "nesten hver tredje Venstre-velger er usikre på eget partivalg. Men KrF får nye velgere, for første gang på lenge." Og det som dominerte avisen  den  dagen, var et enormt oppslag på førstesiden om  Gro Skartveit i Rogaland som har forlatt Venstre. Selv om det eneste nye var utmeldingen - allerede da Jeløya-forhandlingene startet, brukte VL henne som eksempel på strid i Venstre.

Vårt Land introduserte den nye eldreministeren med følgende store overskrift: "Alkohol-statsråden". Da man omtalte tilhøringsordningen for tros- og livssynssamfunn, var toppoppslaget: "Dytter bort barn". Rett og slett politisk propaganda av verste sort - leseren ser for seg egoistiske voksne som uten hensyn dytter bort og ikke bryr seg om små barn!   

Jeg har alltid støttet og sett betydningen av å ha en skikkelig kristelig dagsavis i  Norge - kanskje arvet jeg holdningen fra min far (og venstreleder) Bent Røiseland, som var med i Vårt Lands representantskap. Jeg har også arbeidet en sommer som journalist i VL og var senere begeistret for Thor Bjarne Bore som redaktør (også han venstremann). Men beklager: Hvis man fortsetter den linje man nå har lagt seg på, så vil jeg ikke anbefale avisen til et eneste menneske!

 

 

 

Gå til innlegget

Kjøde er den autoritære!

Publisert nesten 2 år siden

Det er utruleg at ein oppegåande mann som Rolf Kjøde kunne skriva det han skreiv i Vårt Land 30. januar, under tittelen "Når liberal blir autoritær". Ein må undrast om vanen med å sjå seg sjølv som ein av dei verkeleg rettruande, gjer det ekstra lett å hamna i den fella å sjå flisa i sin brors auga, men ikkje bjelken i sitt eige.

Ein må tru at den fråtredande rektoren ved Gjennestad hagebruksskule var ein aktiv, truande kristen, sidan Kjøde understrekar så sterkt at rektor er skulen sin visjonsberar og den fremste verdiformidlaren. Men denne rektoren har så utfrå si bibeltolking kome til eit anna syn på homofil praksis enn hovudsynet til skulen sine eigarar. Han er kort sagt blitt ein minoritet på arbeidsplassen sin.

At det kan føra til praktiske problem, dersom  han til dømes skal undervisa i religion og elevane ikkje tåler å bli fortalt at det i Den norske kyrkja finst ulike syn i homofili-spørsmålet, kan ein forstå. Då må ein kan henda bruke andre undervisarar i det faget, eller la andre overta når ein kjem til seksual-etikken. På ein jordbruksskule (ikkje ein bibelskule!) burde ikkje det vera noko stort problem. 

Men når Kjøde meiner det er heilt greitt at det religiøse fleirtalet (eigaren) i denne situasjonen kan avsetja den kristne rektoren fordi han  er komen til ei anna  bibel-forståing - kven er det då som opptrer autoritært overfor ein i mindretal? Dei fleste vil sjå at det er Kjøde sjølv og skule-eigarane.

"Demokratiets kvalitet blir ikkje berre målt på at fleirtalet bestemmer, men på kva rom det gir for mindretalet", skriv Kjøde. Og  tenkjer på seg sjølv og homofil-mindretalet i kyrkja (som her representerer fleirtalet) - han set seg sjølv i offerrolla i staden for rektoren. Det smakar ikkje godt!

Eller er det slik at ein ikkje lenger ser på rektoren som ein kristen bror  

som kan formidla ein kristen visjon? Då er ein verkeleg komen på ville vegar og er i ferd med å fråta fleirtalet i Den norske kyrkja kristennamnet. Noko ein i alle fall ikkje har bibelsk grunnlag for. Det er 

trua på Jesus Kristus som Guds son og vår herre og frelsar, som er Bibelen si prøve på kristentru - ikkje synet på homofilt samliv.

Nå var rektoren ved Gjennestad storsinna nok til å trekkja seg friviljug for ikkje å setja skulen i ein  vanskeleg situasjon, og han fortener stor honnør for det. Det viser vel 'og ein mann som nettopp ville vera eit 

godt førebilete for sine elevar og omverda i ei ny tid.

Men dette ser altså ikkje Rolf Kjøde. Og når Venstres stortingsmann Carl-Erik Grimstad  tar saka opp i Stortinget og prøver å hindra liknande uverdig behandling av tilsette ved kristne skular som kjem i utakt med eigarane i bibelsyn, så er det Grimstad som i Kjøde sine augo er den autoritære forbrytaren. Det er trist. Eg tykkjer Grimstad gjorde ei god gjerning.

At Kjøde samstundes bruker denne saka til å fortsetja KrF sin patetiske etterpå-kamp mot livssynsdelen i Jeløya-erklæringa, er i mine augo like tragisk. Det fremjar ikkje kristendomen si sak i landet vårt, men skaper berre spott og motvilje mot manglande dømekraft hos kristne. For alle veit at KrF ikkje eingong var viljug til å delta i regjeringsforhandlingane og dermed kan hende medverka til eit anna resultat. Og dei aller fleste skjønar at ei regjering  ikkje er motstandar av alt som ikkje er nevnt i eit slik arbeidsdokument for dei neste fire åra - til dømes vår tusenårige kristne arv. Og det skulle slett ikkje vera naudsynt kvar gong å rekna opp det som alt står i Grunnlova vår, slik nokre synest å meina.

Vårt Land slår som vanleg slike innlegg stort opp. Men skal  kristendomen framleis vera med og påverka utviklinga i samfunnet vårt, trur eg det er på tide at ein løfter blikket og innser at dei fleste kristne i landet vårt ikkje høyrer til dei fire prosenta som stemmer KrF, men er spreidde rundt i andre parti - ein del også i Venstre, som stadig er skyteskive. Det hadde vore fint om ein av og til hadde eit anna utgangspunkt enn oppfylgjing av KrF-kritikk, og heller la vekt på å lyfta fram kristne i andre parti.   

 

Gå til innlegget

Vårt Land og Venstres sjel

Publisert nesten 2 år siden

Jeg vet ikke hvor VLs politiske redaktør Berit Aalborg var i 1972, men hun var i hvert fall ikke på Røros-landsmøtet, der Venstre ble splittet. Hun kan heller ikke ha kjent min far Bent Røiseland og tankegangen hos de som fant det nødvendig å danne et nytt parti. For da kunne hun ikke ha skrevet artikkelen "Borgerlig tilbakekomst" i VL 16. desember.

Det er riktig at EU-striden skapte forferdelig bitterhet i Venstre som ellers i samfunnet. Den ble forsterket gjennom partisplittelsen og fikk dominere helt til gjenforeningen i 1988. Men det Aalborg kaller "Venstres sjel" og prøver å plassere inn i en "borgerlig/liberal" eller "sosialliberal" fraksjon som visstnok kjemper om makten, er en total overforenkling. Alle de ulike syn var med både i det nye partiet som ble stiftet og det gamle som fortsatte. Venstres styrke og særegenhet både før og nå, er jo en tro på fri debatt og meningsutveksling, men respekt for ulikhetene og frihet hvis vedtak går på samvittigheten løs. I Venstre skal det ikke finnes noen partipisk - noe motstanderne liker å kalle vingling.

Det var denne respekten for hverandre som ble satt på prøve under Røros-landsmøtet. I Venstres lange historie hadde alltid stortingsgruppa hatt det avgjørende ord i spørsmålet om å støtte en regjering - folkets valgte representanter skulle ikke kunne presses av partiet til å gjøre noe de mente var galt. Men etter folkeavstemningen om EU bestemte landsstyret i Venstre at partiet skulle delta i Korvalds nei-regjering, og ga et mindretall på fem av tretten  i stortingsgruppa fullmakt til dette. Nei-regjeringen  var et faktum  da Røros-møtet ble holdt, og dette ble selve prøvesteinen. Etter opprivende debatt, men der nytt partiprogram ble vedtatt uten  problemer, satte stortingsmann Ole Myrvoll fram et forslag som  man håpet skulle løse konflikten: Landsmøtet skulle godta Korvald-regjeringen som et faktum, men slo fast at i framtiden  skulle prinsippet om stortingsgruppas suverenitet gjelde i forhold til regjeringsvalg. Det var da dette forslaget ble nedstemt med stort flertall, at mindretallet med Røiseland og Seip i spissen forlot salen og valgte å stifte et nytt parti: Folkepartiet nye Venstre. Grunnidèen var nettopp å redde det gamle Venstre med alle sine sjatteringer - slik det var før den ulykksalige EU-kampen. Derfor har også sammensmeltingen igjen etter 1988 gått veldig greitt, og derfor vil ikke et for eller imot en blågrønn regjering være et spørsmål om Venstres sjel.

Det var tvangspolitikk fra nei-regjeringen som gjorde at det nye partiet  måtte skifte navn, først Det nye og så Det liberale folkepartiet - det hadde ingenting med mer liberal politikk å gjøre. Helt fra start understreket man nærhet til "den demokratiske arbeiderbevegelse", og det "sosialliberale" grunnsyn ble framhevet i alle ideologiske sammenhenger. Jeg vet, for jeg var "insider": Bodde sammen med min far Bent Røiseland fra 1960 til 1967, var stortingsjournalist under EU-striden, deltok på Røros og var aktiv i det nye partiet helt fra start til gjenforening. Far var bonde, aktiv kristen og hele livet opptatt av jordbruk og distriktspolitikk. Som ung var jeg i et møte der far med stor entusiasme presenterte en ny partiformann, Berit Aalborgs radikaler Gunnar Garbo. Og jeg var enig. Vi snakker om Venstres sjel.

"Unge Venstre er en selvstendig og uavhengig organisasjon som periodevis har stått i sterk opposisjon til moderpartiets politikk", skrev VL 15. des. Likevel brukes de stadig som bevis for  Venstres nye "liberalistiske" politikk. For å skremme kristne og heller få dem til å velge KrF? Jeg  vet ikke, men gremmes som  kristen V-velger over VL. Har alltid vært uenig i mange av UVs synspunkter, men de har ofte vært utgangspunkt for nyttig meningsutveksling. Slik også nå.

Lars Sponheim sa blankt nei til at Venstre skulle støtte en regjering med Frp. Hadde han ikke gjort det, ville Venstre mistet min stemme ved det valget. Og jeg har hele tiden vært skeptisk til samarbeidet med Høyre-Frp regjeringen. Så sent som før siste valg syntes jeg det var utenkelig med Venstre i en slik regjering. Men  med stortingets nye sammensetning kan jeg ikke nå se bedre alternativer. For i min verden  er klima- og flyktningpolitikk  nå viktigst. Og det er jo faktisk oppnådd noe i samarbeid med regjeringen, og Listhaug til tross - flere tusen flere mennesker er reddet. Innenfor kan tallet økes, og kunne Venstre få en  egen integreringsstatsråd, ville mye godt kunne utrettes. Utad kan Venstre tape noe ansikt, men  man regnes jo allerede som del av regjeringsgrunnlaget. Og for meg som venstremann er menneskeliv viktigst.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
17 dager siden / 1392 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1347 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 845 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
18 dager siden / 833 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
25 dager siden / 700 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere