Øystein Magelssen

Alder: 0
  RSS

Om Øystein

Følgere

Nå gjenstår økonomisk boikott

Publisert over 6 år siden

Så lenge Israel ikke sikrer opprinnelsesmerking av varer fra okkupert område, vil det være nødvendig å boikotte alle varer fra Israel.

Skrevet sammen med Sunniva Gylver, styreleder KFUK-KFUM Global

LES OGSÅ VÅRT FØRSTE INNLEGG: «Boikott Israel - stopp okkupasjonen»

Norges KFUK-KFUM og KFUK-KFUM Global anerkjenner både Israel og Palestina som rettmessige stater. Takk for innspill fra Jorunn Andestad Langmoen i Den norske Israelsmisjon, Vårt Land på lederplass og andre Midtøsten-engasjerte med anbefaling om å arbeide for rettferdig fred gjennom dialog og gjensidig tillit og respekt.

Vi vet at dialog og møter mellom partene må til for å bygge fred og forsoning. Vi vet også at dette er prøvd i 30 år uten at det har lykkes å stoppe okkupasjonen av palestinske områder. Vi vet at boikott er et omstridt virkemiddel, og at det kan ha kortsiktige negative følger både for palestinere og israelere.

Ikke-vold. Vi kjenner den krevende konteksten og historien i området, og har drøftet saken og lyttet til ulike stemmer, over flere år. Samtidig vet vi at palestinsk YMCA og YWCA - våre partnere i arbeid for fred gjennom 40 år - sammen med både israelske og palestinske fredsbevegelser, nå ber oss delta med effektfulle ikke-voldelige virkemidler i kampen for rettferdighet. 

Vår strategi ligger derfor fast: Vi vil bygge opp et sivilsamfunnsbasert forbrukerpress som konstruktivt tydeliggjør at Israel må endre politikk slik at okkupasjonen avsluttes. Presset utøves basert på forutsetningen om at Israel er legitim stat. Det gjelder å skape sikkerhet og rettferdig fred for både Israel og Palestina. Israel er sterke både militært, økonomisk og politisk, samtidig som de regionalt er hardt presset. De har sterke politiske institusjoner, og vi har håp om at Israel vil reagere konstruktivt på presset. 

Lite gjort. Dialog på mellommenneskelig plan er også viktig så lenge den inkluderer dialog om hvordan okkupasjonen skal avsluttes. Dialog som kun fokuserer på gode felles opplevelser er ikke tilstrekkelig, da den tar søkelyset vekk fra politikken som kan skape rettferdig fred. 

Økonomisk boikott er ikke et nytt virkemiddel. Den norske kirke har flere ganger oppfordret til boikott av varer fra israelske og andres selskaper som opererer på okkuperte områder. Det er imidlertid lite som er gjort for å gjennomføre en slik boikott. En av årsakene har nok vært at en merkeordning er svært vanskelig å realisere. 

Vi vil bidra til at kirken og sivilsamfunnet tydelig og aktivt legger til rette for arbeid mot menneskerettighetsbruddene som følger av okkupasjonen. Vi forventer at kirken og organisasjoner gir unge råd om hvordan de kan ta del i arbeidet mot ulovlig okkupasjon.

Opprinnelse. Så lenge Israel ikke sikrer en opprinnelsesmerking av varer som kommer fra bosettinger på okkupert område, vil det være nødvendig å boikotte alle varer fra Israel. All økonomisk samkvem med Israel støtter og styrker deres kapasitet til å opprettholde okkupasjonen. En generell økonomisk boikott av israelske selskaper og selskaper som opererer på okkupert område er det tydeligste signal vi kan gi om at vi ikke aksepterer okkupasjonen og den manglende etterlevelsen av FNs krav.

Det er ulike måter å være venn på. Vi ønsker å kombinere økonomisk boikott med positivt  holdningsskapende arbeid gjennom våre palestinske partnere, og fortsatt dialog med israelsk fredsbevegelse.   

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.2.2014
Gå til innlegget

Presteforeningen har spolert sin sjanse

Publisert over 6 år siden

Dersom en ser noen vits i å berge kirkens enhet og en framtid der begge syn på homofilt ekteskap kan praktiseres, er ikke prestenes fagforening stedet å føre den teologiske kampen.

Sentralstyret i Presteforeningen (PF) vedtok i desember at det bør innføre vigselsliturgi for homofile par. Det førte til en strøm av utmeldelser. Bare her i Tunsberg har tjenestegjørende prester i nesten alle prostier meldt seg ut i protest. Et enstemmig representantskapsmøte har nå gitt styret kritikk for den organisatoriske behandlingen av saken. Selve vedtaket ble det imidlertid ikke satt spørsmålstegn ved. 

Krevende. Det blir et krevende prosjektet å praktisere to syn på homofilt ekteskap i samme kirke. Bispemøtet har avklart det som en prinsipiell mulighet, men for å få det til i praksis, ville Presteforeningen kunne spilt en avgjørende og samlende rolle. Det ser ikke ut til at foreningens ledelse så langt, har forstått denne mulige nøkkelrollen. Med et uklokt vedtak ser det ut til at Presteforeningen kan ha spolert den sjansen de hadde til å legge til rette for en løsning av denne saken som har ridd kirken i alt for mange år allerede.   

Kan hende var sentralstyrets intensjon å stille opp for prester på «begge sider» i denne saken, men slik er ikke deres vedtak blitt oppfattet. Det viser den offentlige debatten etter at vedtaket på kunngjort. Når den ene siden jubler og den andre fortviler, synes det temmelig klart at sentralstyret har mislykkes. Selv deler jeg sentralstyrets konklusjon, men mener like fullt de burde gjort et annet vedtak - som fagforening. 

Komme videre. Sentralstyret burde igangsatt en prosess for å finne fram til gode måter å håndtere denne uenigheten på i praksis. Da hadde deres intensjon hatt troverdighet, og det kunne vært et svært konstruktiv grep for å komme videre i saken. Et grep som faktisk ville tjent begge sider.

PUBLISERT I VÅRT LAND 24.01.2014

Gå til innlegget

Normisjon - en løs kanon på dekk

Publisert nesten 8 år siden

Normisjons offensiv overfor Den norske kirkes konfirmanter og trosopplæringa vekker liten tillit når organisasjonen samtidig har ambisjoner som eget kirkesamfunn.

Visst har Den norske kirke skavanker, men det er nå den evangelisk-lutherske folkekirken vi har. I bygd og by har kirken en kontaktflate og et nettverk de frivillige, kristne organisasjonene bare kan drømme om. I stedet for å være så opptatt av å ta forbehold og posisjonere seg, savner jeg syn for å videreutvikle og vitalisere kirken gjennom organisasjonenes arbeid. Det dreier seg om å få øynene opp for hva som er realitetene i norsk menighets- og samfunnsliv. 

Både som prost i Bygde-Norge og nå i en større by, er jeg blitt glad i fotfolket i Normisjon. De er ofte nøkkelpersoner i lokalmenighetenes arbeid. De mestrer å forholde seg pragmatisk både til biskoper og generalsekretærer av hensyn til det lokale kristne arbeidet blant barn, ungdom og voksne. Når Normisjons generalforsamling nå offensivt vil etablere egne menigheter med «full nådemiddelforvaltning», er det ikke bare prinsipielt svært problematisk ut fra kirkelæren, men i virkeligheten et defensivt grep som vil føre til en ytterligere isolasjon av Normisjons virksomhet.

Liten tillit. Normisjons offensiv overfor Den norske kirkes konfirmanter og trosopplæringa vekker liten tillit når organisasjonen samtidig har ambisjoner som eget kirkesamfunn. Og det virker useriøst å oppmuntre den enkelte forening i Normisjon til å etablere seg som menigheter med egen dåp og nattverd, avhengig av den teologiske standard på det – til en hver tid – lokale presteskap.     

Det kan være grunn til bekymring over den tiltagende byråkratiseringen av kirken, og sentrale kirkelederes blinde tro på reformenes gjennomslagskraft og selvrealisering. Det er derfor grunn til å etterlyse en ny bevissthet om hvordan kirken og de frivillige organisasjonene kan spille på lag som gode, konstruktive partnere. I stedet opplever vi nå at Normisjon er i ferd med å bli en svært løs kanon på kirkeskipets dekk.

Sto sammen. Det har gått en stund siden de frivillige, kristne organisasjonene møttes tross alle forskjeller, om det mest vesentligste de sto sammen om, og om hvordan de kunne utfylle hverandre. Det begynner også å bli en stund siden de alle så på seg selv som ulike arbeidslag innen Den norske kirke, med hver sine særlige kall og oppdrag. Vi i Norges KFUK-KFUM ser på oss selv som kirkens barne- og ungdomsarbeid, men vi deler mer enn gjerne den oppfatningen med flere. 

Gå til innlegget

Drammen – en livssynsåpen by

Publisert rundt 8 år siden

Begrepet «livssynsnøytralitet» er strøket i den endelige innstillingen til livssynspolitikk i Drammen.

En viktig debatt har rullet siden Drammensrådmannens høringsnotat om livssynspolitikk og kommunal forvaltning. Hvordan bør kommunale myndigheter håndtere det voksende livssynsmangfold? I Drammen er dette et betimelig spørsmål, hvor 20 prosent av befolkningen er fra 150 andre land, og det er registrert 248 tros- og livssynssamfunn (150 kristne).

Vårens grunnlovsendring baner også vei for en ny håndtering av disse forhold. Rolleforståelser og grenser må til dels gås opp på nytt. Den avklaring som nå er i ferd med å lande i Drammen, vil også være av interesse for andre kommuner i tiden som kommer.      

Fri religionsøvelse. Kirken spiller en sentral rolle i interreligiøst dialogarbeid og tverrkulturell integrering i Drammen som andre steder. Tilsvarende fortjener mange kommuner ros for sin del i dette arbeidet. Drammensnotatet kan leses som uttrykk for samme positive holdning: At en ikke kun passivt aksepterer livssynsfrihet som prinspipp, men aktivt vil medvirke til at innbyggerne får leve ut sine livssyn. Kirken må følge våkent med så den verbale verdsetting av tros- og livssynssamfunnenes rolle i samfunnsutviklingen, blir konkretisert i kommunale langtidsstrategier og realisert gjennom politikernes prioriteringer.  

Den «nye» Grunnloven har endret relasjonen mellom stat og kirke. Samtidig vil staten sikre en fortsatt landsdekkende folkekirke. Den norske kirke vil fortsatt ha en særstilling i lovverket, uten noen privilegier sett i forhold til andre tros- og livssynssamfunn. Stortingets «kirkeforlik» presiserer en rekke betingelser for en ny kirkeordning, og Grunnlovens formulering at kirken «forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten». Det blir bl.a. påpekt at staten fortsatt skal «sørge for at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet».

Problematisk. «Livssynsnøytralitet» er en problematisk standard, da det i praksis gjerne betyr i et fravær av - og i blant forbud mot - religiøse ytringer og symboler i det offentlige. Slike ambisjoner har bl.a. gjort seg gjeldende i debatten om skolens verdiformidling, og i føringer fra skoleledere. I dag er det imidlertid interessant å registrere en større åpenhet for det religiøse aspekt ved barn og ungdoms identitetsdannelse. Det dreier seg om å sikre nye generasjoners kulturkompetanse, og legge grunnlaget for et åpent og tolerant samfunn. 

Livssynsåpen by. De varmeste agitatorene for «livssynsnøytralitet» i betydningen fravær av religiøse uttrykk og symboler, representerer gjerne et ateistisk livssyn. La oss heller søke «livssynsåpenhet», der samtidig tydelighet og toleranse preger samfunnet, mer enn forsøk på en nøytralitet som gjør lokalsamfunn snevrere og fattigere.

Bystyret i Drammen vil 19. juni behandle saken om kommunens livssynspolitikk og -forvaltning. Etter vårens høring og debatt foreligger nå en helt ny innstilling som legger godt til rette for en livssynsåpen by og legal forvaltning. Innstillingen gir i all hovedsak, uttrykk for gjeldende rammer og føringer for norsk tros- og livssynspolitikk. Samtidig vil det være av verdi om et bystyre ved å vedta dette, bekrefter og gjør kjent mange av de prinsipper og kvaliteter som det er viktig å være bevisst og ivareta på dette området i et lokalsamfunn i «det nye Norge». 

Strøk. Begrepet «livssynsnøytralitet» er som mye annet, strøket i den endelige innstillingen. I stedet brukes ord som «upartisk» og «uavhengig». Samtidig blir det kommunale ansvar for å tilrettelegge for tros- og livssynssamfunnenes virksomhet understreket. Dette vil styrke innbyggernes anledning til fri religionsøvelse, og bidra til en god videreutvikling av byens ånds- og kulturliv i tråd med våre nye Grunnlovsbestemmelser.

INNLEGGET BLE FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 04.06.2012

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere