Øystein Magelssen

Alder: 0
  RSS

Om Øystein

Følgere

Dobbel samlivsstandard

Publisert over 3 år siden

At ekteskapet er den ordningen vi ønsker å fremme, betyr ikke at samboerskap ikke kan være sted for virkeliggjøring av de verdier som karakteriserer et godt og rett samliv.

Vi er ikke tjent med kirkelige «trafikkregler» som er mer opptatt av formalia enn den enkeltes oppriktighet og livsførsel. Det faktum at ekteskapet er den ordningen vi ønsker å fremme, betyr ikke at samboerskap ikke kan være sted for virkeliggjøring av de verdier som karakteriserer et godt og rett samliv - og diskvalifiserende for yrkesliv i kirken.  

Min erfaring som prest, er at det helt unntaksvis skjer at par som skal gifte seg har hver sin adresse. «Samboerskapet er blitt den nye forlovelsestiden for flertallet av unge mennesker. For andre blir det rammen omkring et varig, ansvarlig og tillitsfullt samliv livet ut. Det er klart at ekteskapet har de mest stabile juridiske rammene for varige samliv. Men juss og etikk er ikke det samme. Ekteskapsrammene sikrer ikke et etisk samliv, like lite som fraværet av disse rammene diskvalifiserer samliv moralsk sett. Samboerskap kan i perioder av livet og spesielt som inngang til ekteskap, være den samlivsformen som svarer best til omstendighetene.» (Fra «Sammen», bispemøtets utredning fra 2013)

Likevel har nå Bispemøtet i Den norske kirke gjentatt sin konklusjon fra 1995 som uttrykker” den klare forventning til kirkens ansatte og ledere” at de selv velger ekteskap, og at det ”ikke er forenlig med de krav kirken stiller til sine ansatte” å være samboer.

KFUK-KFUM deler bispemøtets syn på ekteskapet som den beste og mest ryddige samlivsformen, ikke minst når det kommer til vern om den svake part i en konfliktsituasjon. Dette legger vi også til grunn i vår veiledning og lederutvikling. Men et forpliktende samboerskap bør ikke diskvalifisere noen fra tjeneste i kirken. En vigselsattest er ingen garanti for samsvar mellom liv og lære. Det er vi ikke mindre bevisst i vår oppfølging av unge mennesker.   

Om bispemøtets konklusjon blir stående er faren for å bedrive dobbeltmoral overhengende. Det ikke er rett å kreve en annen "standard" av andre enn av seg selv ..eller egne barn.

Hvor forpliktende et samboerskap oppfattes av de samboene er mer enn et spørsmål om hvilke avtaler paret inngår og hvilke reguleringer samfunnet etablerer. I etisk forstand så er det først og fremst et spørsmål om den enkeltes grad av lojalitet og vilje til trofasthet. Når det kommer til dette viser praksis i dag at det er lite som skiller graden av forpliktelse i ekteskap og samboerskap. Det å ha inngått ekteskap som eneste godkjente samlivsform for kirkelig tjeneste, er en praksis som ikke tar høyde for de siste 40 års utvikling når det gjelder alternative samlivsformer i vårt samfunn. Det er etter mitt skjønn, for enkelt å bare spørre etter en vigselsattest.

Lite er mer forpliktende for et par enn å få ansvar for et eller flere felles barn – uansett foreldrenes formelle samlivsform. Dette har jeg snakket med utallige nybakte foreldre om i dåpssamtalen. Da har det også vært naturlig å utfordre dem på deres valg av samlivsform. For samboere er min erfaring at det nesten uten unntak er et spørsmål om praktiske forhold, om familiehistorie eller utenforliggende omstendigheter, økonomi og en del ulike og ofte beklagelige forestillinger om hva som skal til for å gifte seg. Jeg har vel aldri opplevd foreldrepar som har valgt samboerskap for å være mindre forpliktet på hverandre.   

Jeg synes bispemøtets utredning «Sammen» fra 2013, beskriver virkeligheten og presenterer argumentene i dette spørsmålet på en god og nyansert måte. Ikke minst det bibelske grunnlagsmaterialet og den etiske refleksjonen gjengis på en god måte. Jeg vet at utvalget ikke var enig i dette spørsmålet når det kom til konklusjon. Samtalen om dette vil sikkert fortsette. Langt utenfor denne spalten.

Jeg kan forstå at min holdning kan kritiseres for å være en form for subjektivisme. Jeg mener likevel det er en feilslutning. Dette handler om å erkjenne den aktuelle situasjonen, vise tillit til de menneskene som søker kirkelig tjeneste - og ta på alvor deres ord for hva de står for og vil leve etter.

Det er på tide å stikke fingeren i jorda. Vi er ikke tjent med kirkelige «trafikkregler» som er mer opptatt av formalia enn den enkeltes oppriktighet og livsførsel. Selv om det selvsagt er bred enighet om dette, er det slik bispemøtets vedtak kommuniserer. Det faktum at ekteskapet er den ordningen vi ønsker å fremme, betyr ikke at samboerskap ikke også kan være et godt sted for virkeliggjøring av de verdier som karakteriserer et godt og rett samliv.

Gå til innlegget

Kvinner og lederskap i kirken

Publisert over 4 år siden

Det er positivt at Normisjon nå takker kristne feminister, særlig siden samme organisasjon tok klart avstand da KFUK–KFUM fikk kvinnelig generalsekretær.

Likeverd og likestilling mellom kjønnene er nøkkelpunkt i KFUK-KFUMs virksomhet, ledertrening og påvirkningsarbeid. Vi er en garantist for ivaretakelsen av det kristne helhetlige menneskesynet i kirkens barne- og ungdomsarbeid. Og vi er ikke minst stolte av hvordan så mange unge kvinner gjennom KFUK-KFUM, får en plattform for kirkelig lederskap.

Tok avstand. Det er positivt at Normisjons generalsekretær Anna Birgitta Langmoen Kvelland er takknemlig for kristne feministers innsats (Vårt Land 9. mars) og for kvinnelige teologers gjennomslag i kirken.

Det er ikke minst positivt med tanke på at samme organisasjon tok klart ­avstand da KFUK-KFUM som den første store kristelige organisasjonen i landet, fikk kvinnelig generalsekretær i 1986, prest Irene Wenaas Holte.

Senere har KFUK-KFUM hatt ytterligere to dyktige kvinner som generalsekretærer, Helga Haugland Byfuglien og Adelheid Firing Hvambsal.

LES OGSÅ: Kvinnene presset fram likestilling i kirken

Les: Derfor fikk kvinnelige teologer gjennomslag

Presterekruttering. 9. mars skrev Vårt Land om hvilken betydning et ­levende barne- og ungdomsarbeid i kirken har for rekrutteringen av prester til Den norske kirke.

KFUK-KFUMs betydning i så måte, ikke minst når det gjelder rekrutteringen av unge kvinner til presteyrket gjennom flere tiår, blir ikke nevnt. Men de er mange som nettopp kan fortelle om hvordan de i KFUK-KFUM møtte en forkynnelse og holdninger som åpnet vei til deres lederskap i kirken.

Stått opp. KFUK-KFUM har helt ­siden starten i 1880 stått opp for jenter og kvinners sak i kirke og samfunn.

Ta for eksempel læreren og misjon­æren­ Henny Dons. Hun var 25 år gammel da hun i 1899 utfordret sine medsøstre på en ledersamling i KFUK: «Unge kvinne, vi ber deg: Ta ansvar og ledelse i dine egne hender!»

Hun fulgte sin egen parole og ble en av Kristen-Norges store kvinnelige ­lederskikkelser på 1900-tallet. Barn, misjon og kvinnesak er stikkord som best beskriver hennes engasjement og virkefelt. Hun ble en banebryter på mange områder, og hennes administrative evner gjorde at det vokste og grodde etter henne.

Kvinnenes rolle. Et av de store spørsmålene i tiden var kvinners rolle­ i hjem og samfunn. I skrift og tale, gjennom sitt arbeid og sitt eksempel, fremmet Henny Dons kvinnenes rett og plass til å delta i arbeidet for Guds rike. Hun var en avholdt forkynner og foredragsholder i inn- og utland, i små grupper, på konferanser og stevner.

Hun var utsending ved internasjonale konferanser og misjonsmøter og innførte arbeidsformer som misjonsstudiekretser og misjonssommer-
skoler i Norge.
Hun ivret for kvinnelige sekretærer/forkynnere i KFUK-KFUM og NMS. 
I 1911 var hun én av seks kjente kristne kvinner som appellerte til myndig­hetene om å tillate kvinner å tale i ­landets kirker. Hun var en kunnskapsrik formidler, og det var interessant og lærerikt å sitte under hennes talerstol.

Uredd
. I KFUK-KFUM var hun en ­aktiv og uredd forkjemper for like­stilling, og da generalforsamlingen i Norges Kristelige Ungdomsforbund (KFUK–KFUM) i 1905 vedtok at Forbunds­styret skulle bestå av fire kvinner og fem menn, ble Henny Dons valgt inn og satt som nestleder i periodene 1905–1917 og 1932–1941. Hennes engasjement for kvinnelig lederskap kom også til ­uttrykk da hun høsten 1940 sendte brev til biskop Berggrav og etterlyste kvinner i ledelsen av «Kristent Samråd for Den norske kirke».

På YWCA World Council (KFUK) i fjor høst fikk jeg en sterk påminning om hvordan den ene kvinnes selvfølgelighet fortsatt er den andres kamp. Det gjelder ikke bare globalt, men også lokalt i vår nære virkelighet.

KFUK-KFUM står opp for alle jenters rett til det som burde være selvfølgeligheter i kirke og samfunn.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11. MARS 2016

Gå til innlegget

Juledag er sannhetens øyeblikk. Den som fornekter sannheten om livet og vår verden, fornekter Gud. Og den som tenker at kristen tro er virkelighetsflukt, har ikke skjønt hvorfor vi feirer jul.

Da «Ordet ble mennesket og tok bolig i blant oss» skjedde det uten godkjent bruksendring.

Ingen saksbehandling måtte til. Ikke et nabovarsel ble sendt, utover englenes sang over Betlehemsmarkene. Det gjalt bare å finne en ledig plass under tak hvor forholdene var såpass at det kunne gjennomføres en fødsel. Og det hastet! I trengselen ble det fattige unge paret vist til et fjøs. Der, i varmen fra dyra, fant de omsider ro.

Der fødte den unge jenta sitt første barn, i smerte, redsel og lykke. Ventetida var endelig over! Alt gikk bra, omstendigheten tatt i betraktning! En sliten ung mor, en rådløs, men lettet far, og et nyfødt lite spebarn. En nydebutert familie som de fleste andre, før og siden.

Men dette barnet var et under. Ikke bare slik hvert nyfødt barn er det. For barnet var Guds visdom, «Ordet», slik Johannes skriver. Det guddommelige opphav kom til jorda. Ved dette barn skulle Guds frelse bli fullbrakt.

Et lite barn, Gud av evighet! Alt var som før, og likevel er alt forandret. For«Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss. I ham var liv og livet var menneskenes lys.»

Men altså, ingen bruksendring. Livet gikk videre sin skjeve gang i det okkuperte Palestina, i Romerrikets ytterrand. Alt før barseltiden var over, ble paret advart. De måtte reise videre. Ikke hjem til Galilea i nord, men på flukt til Egypt. I sin maktsyke beordret «Herodes den store» at alle guttebarn i Betlehem under to år skulle drepes. Maria og Josef og den lille ble flyktninger i Egypt til Herodes døde og det var trygt å reise hjem.

Alt var som nå, i de samme strøk av verden: Uro og okkupasjon, forfølgelser, terror og drap. Det har skjedd i går og det skjer i dag. Barn utnyttes og drepes. De mest sårbare iblant oss blir ofre for maktspill og bestialsk hevngjerrighet.

Det brutale terrorangrepet mot skolen i Peshawar i Pakistan i forrige uke, er blant historiens verste. Minst 141 mennesker er bekreftet døde. De fleste er mellom 12 og 16 år gamle.

Skolemassakrene i den vestlige verden preget gjerne nyhetsbildet. Men det er i land som er i konflikt, at barn er i størst fare.I Somalia, Sudan, Afghanistan, Syria, Colombia og Pakistan og Palestina.Hver dag blir de minste og svakeste angrepet.

14. april i år angrep den ytterliggående islamistgruppen Boko Haram en skole i delstaten Borno nordøst i Nigeria. 279 skolejenter ble tatt til fange, stuet inn i lastebiler og bortført til grenseområdene mot Kamerun. Noen har klart å flykte, men fortsatt er 219 barn savnet.

I Syria er det nå verst. Tusener av skoler er ødelagt av krig eller i bruk av militære. 2,8 millioner barn er uten skole, og Den islamske staten har stengt alle skoler i områdene de kontrollerer.

Kanskje var det ikke slike mørke rapporter du hadde ventet i en julepreken. Men om vi i vår velstand, lukker oss for verdens nød, blir julegleden grunn. Om vi stuer vekk menneskers smerte og savn, får julekosen bismak. Det gjelder og vår egen sorg og skam. Først når vi erkjenner hvem vi selv er og hva vi bærer på, er det mulig å ane hvem Jesus er og hva Gud kan gi.

Før jul i 2009 ble det som er blitt kalt det palestinske «Kairos-dokumentet», offentliggjort i Betlehem. En gruppe kristne teologer og kirkeledere i området hadde lenge skrevet på dokumentet med overskriften «Et sannhetens øyeblikk».

Dokumentet er et rop fra Betlehem til verdenssamfunnet. De skriver om sin opplevelse av livet under okkupasjonen. Og de vitner om sin tro, sitt håp og sin vilje til å skape rettferdighet og forsoning med alle mennesker i området.

De roper fordi de eier håp, tross alt. Med kjærlighet som sin grunnholdning, er de modige og tydelige. I bønn og tro på Gud stiller de seg fremst i ikkevoldelig motstand og handling mot den urettferdigheten som rammer dem.

Jesu fødsel varslet ingen global bruksendring. Verden forble den samme.Men det var til denne verden Gud kom, født som et sårbart flyktningebarn, for å gi verden håp.

Hver søndag sitter romfolk på kirketrappene i Drammen og tigger. Etter hvert er vi blitt kjent med hvem de er og deres nød. Mange er våre søsken i troen, fra den gamle rumensk-ortodokse kirke. Men viktigst er at de alle er mennesker. Nå lider de den nød vi gjorde i Norge for noen generasjoner siden. Derfor er det ingen forskjell. Likevel tas det til orde for å jage dem vekk, og avisspalter og sosiale medier fylles av umoralsk spam når de gis tak over hodet nattestid. Gud bevare dem og deres kjære hjemme, og oss og vår sjel i vår velstand!

Juledag er sannhetens øyeblikk. Den som fornekter sannheten om livet og vår verden, fornekter Gud. Og den som tenker at kristen tro er virkelighetsflukt, har ikke skjønt hvorfor vi feirer jul.  

Johannes skildrer også mørket. Det er alt det onde, det som ødelegger livet og skaper avstand og fiendskap. Det er det vi kjenner fra Dagsrevyen og fra eget liv. Alt som gjør oss motløse og vantro. Men «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det», skriver den gamle apostel. «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Juleevangeliet forteller verden at vi er elsket, og er til for å elske. Vårt kall er å ta imot den nåde vi skal rekke ut. Og så følge Jesus, og ærlig kjempe med Ham i et sant liv.

Erkebiskop Demund Tutu skriver en hilsen i det palestinske Kairos-dokumentet: «Dette er en spesiell tid for dere, og særlig nå mens vi forbereder oss til å feire Herren Jesu Kristi fødsel i Betlehem. Hans fødsel førte med seg solidaritet og enhet. Gud er med oss på en tydelig og konkret måte. Etter at han ble født, kan ingen lenger reise tvil om menneskehetens spesielle bånd til Gud – ja, selve menneskeverdets guddommelighet. Da er det dobbelt trist at deres menneskeverd blir trådt under fot på en så ondskapsfull måte av krefter som står imot godhet og menneskeverd. Men dere vil seire, for godhet vil alltid være sterkere enn ondskap og død.

Jeg har dere med i mine bønner når dere nå lanserer dette dyrebare dokumentet. Det er fylt av velvilje og nåde der det kunne vært fylt av sinne. Det er fylt av dype og profetiske ord, og vår Gud som verken slumrer eller sover, vil høre ropet og bli deres Immanuel (= ‘Gud med oss’).I den vissheten ønsker jeg dere alle Guds velsignelse over feiringen av Kristi fødsel."

Av prost Øystein Magelssen

(Preken på juledag 2014 i Bragernes kirke, over Johannes 1,1-14)

Gå til innlegget

Stopp Israels kollektive avstraffelser

Publisert rundt 6 år siden

Bombene faller igjen mot palestinske hus og familier på Gaza, mens raketter skytes mot Israel fra militante grupper. Og det er betimelig å spørre hvordan partene igjen havnet her.

Skrevet av Øystein Magelssen, Sunniva Gylver, Arnstein Hardang, Ida Ljønes Grimstad, Øyvind Mehl Landmark, Marianne Werrum, Kaja Irene Mathisen

-alle medlemmer i KFUK-KFUM

For det var slett ikke hit de nødvendigvis skulle. For et snaut år siden annonserte den amerikanske utenriksminister John Kerry, med støtte fra Den arabiske liga, at fredsforhandlinger skulle gjenopptas, med håp om en endelig fredsavtale for undertegnelse nøyaktig i disse dager. Så hva har skjedd siden da?

Det er mulig å identifisere to utviklingstrekk siden Kerry annonserte de nye fredsforhandlingene. For det første fremstår den palestinske forhandlingsparten som potensielt sterkere enn ved tidligere forhandlinger. Hamas og Fatah har inngått en forsoningsavtale og etablerte 1. juni en samlingsregjering. Etter at det palestinske folk har vært politisk splittet de siste syv årene, kan de nå stå samlet i forhandlingene. Særlig viktig er USAs aksept av samlingsregjeringen, en signifikant endring siden forrige gang Hamas deltok i regjering i 2006.

Bygger. For det andre: I året som har gått er det svært vanskelig å identifisere et sterkt ønske fra Benjamin Netanyahus regjering om en forpliktende fredsavtale. Israel har det siste året vedtatt en rekordstor nybygging på de okkuperte områdene, med hele 14.000 nye enheter. Netanyahu har videre gått lenger enn noen annen forhandler i å kreve at Abbas ikke bare anerkjenner staten Israel, noe Abbas har gjort ved en rekke anledninger, men at han anerkjenner den som en eksplisitt jødisk stat.

Videre viser tall fra den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem et rekordhøyt antall palestinske hus jevnet med jorden, samt en ratio på omlag tolv palestinere drept av israelske sikkerhetsstyrker per israeler. Flere av de palestinske ofrene var barn og kvinner.

Men dette er samtidig «innenfor normen», om man kan bruke et slikt begrep, og forklarer ikke den siste ukens tilspissing. Det var Hamas brutale drap på tre unge bosettere som fikk Israel til å sende sitt luftvåpen på nytt over Gaza – eller det er i hvert fall hva som hevdes å ha skjedd. Men hvor sikkert er dette?

Hamas benekter. Ifølge den israelske avisen Haaretz var det en ny og relativt ukjent jihadist-gruppe influert av ISIS i Syria og Irak som tok på seg ansvaret for drapene. Hamas har benektet ethvert kjennskap til handlingen. Hamas har tvert i mot gjort sitt beste for ikke å provosere staten Israel i året som gikk. Ifølge det velrenommerte israelske terrorsenteret Meir Amit har ikke Hamas skutt en eneste rakett mot Israel siden 2012. Kidnapping av sivile er heller ikke ofte brukt av Hamas, med ett unntak, da soldaten Gilat Shalit i 2006 ble kidnappet og holdt i 5 år i Gaza.

Videre er Hamas i en meget presset situasjon på Gazastripen. Israels og det siste året Egypts blokade av Gaza har gjort ethvert forsøk på å drive en effektiv administrasjon umulig, og radikale jihadist-grupper samt Fatah øker sin popularitet på bekostning av Hamas. Økonomisk støtte svinner, rike donorer i Gulfen sender pengene til mer slagkraftige grupper, mens Iran har kuttet økonomisk støtte til gruppen etter at de havnet på hver sin side i Syria-krigen.

Forsoning. Hamas trenger derfor forsoningen med Fatah, for å vise statsmannskap og for å vise relevans. Det er vanskelig å se at gruppen skulle finne motivasjon for å planlegge en operasjon som tok sikte på å drepe tre israelere akkurat nå, for så å nekte for å ha begått den. Det er derfor grunn til å være tilbakeholden med å for raskt tillegge Hamas ansvar for denne grufulle handlingen.

Imidlertid har Israel mye å vinne på å legge skylden for ugjerningen på Hamas. Hamas får da skylden for de siste dagers eskalering gjennom å besvare vold med vold. Slik svekkes den palestinske samlingsregjeringens internasjonale anerkjennelse, samtidig som Israel effektivt øker samarbeidsutfordringene mellom Hamas og Fatah. Det er ikke lett å drive en samarbeidsregjering når en av partene driver krig, og den andre aspirerer til fredsforhandlinger.

Avstraffelse. De siste dagers utvikling tjener altså i all hovedsak en regjering som vil unngå en rettferdig fredsavtale. Staten Israel synes å starte en krig basert på ubekreftede anklager. Nok en gang blir det den palestinske sivilbefolkningen som vil bære byrden.

Det internasjonale KFUK (YWCA) ber nå om underskrifter for å stoppe den israelske statens kollektive avstraffelser av det palestinske folk. Norges KFUK-KFUM har tidligere vedtatt en boikott av varer fra Israel. Ikke fordi vi misliker staten Israel eller dens borgere. Men fordi menneskeverd og menneskerettigheter må være uavhengig av rase, religion, kjønn og legning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 12.7.2014

Gå til innlegget

Kristent Forbund Unge Mennesker

Publisert rundt 6 år siden

Som del av våre djerve og radikale strategier, trenger vi et merkenavn som fungerer.

(Skrevet sammen med Sunniva Gylver, nestleder i Norges KFUK-KFUM)

Norges KFUK-KFUM møtes snart til ekstraordinært lands­møte for å enes om hvordan vi skal organisere og profilere oss for å bli enda bedre egnet til å tilby trygge, inkluderende og kristne fellesskap til barn og ungdom i Norge uansett bakgrunn!

En ambisiøs langtidsstrategi ble vedtatt på Norges KFUK-KFUMs landsmøte i fjor med mål om å være «en synlig og troverdig kristen aktør i kirke og samfunn som kjemper for unge menneskers rett til å leve og utvikle seg som hele mennesker». Vi har økt vekt på kampen for rettferdighet og fred, og samarbeider stadig mer systematisk med begge våre verdensorganisasjoner, YWCA og YMCA.

Bekymring. Vi forstår Tor-Jarle Larsens bekymring for at et forenklet merkenavn vil «svekke kvinne- og kjønnsprofilen» til Norges KFUK-KFUM (Vårt Land 12. juni). Vi mener likevel dette ikke er et opplagt resultat.

Tvert imot. Med en planlagt styrket satsing på programutvikling og ledertrening, vil kjønns-/ jenteperspektivet bli holdt høyt i hele organisasjonen. Flere av våre søsterorganisasjoner i Europa har gjort tilsvarende endring. Styreleder i KFUM Sverige, 
Anna Magnusson, bekrefter at forenklingen av deres merkenavn for et par år siden ikke har hatt negativ innflytelse på deres relasjon til YWCA. KFUM Sverige har de siste årene vært et av de forbundene i vår bevegelse med sterkest fokus på diskriminering og kvinners rettigheter. 

Bestilling. Forslaget om et forenklet merkenavn er et svar på landsmøtets «bestilling» i fjor. Et stort flertall på forrige landsmøte erkjente at organisasjonen ikke er tilstrekkelig synlig for dagens barn og ungdom. Vårt navn Norges KFUK-KFUM blir ikke forstått eller benyttet av unge mennesker, trass iherdige forsøk på profilering siden forrige navneendring i 1987. Dette er et betydelig hinder i vårt arbeid om å nå vår målsettingen om å bli en ledende barne- og ungdomsorganisasjon i Norge.

Landsmøtet 2013 ba om en åpen og aktiv prosess for å finne et nytt, forenklet merkenavn. Dette er nå gjort. Forbundsstyrets anbefaling bygger i sin helhet på tilbakemeldingene fra våre medlemmer. At KFUK-KFUM Speiderne og Global i dag ikke ser behov for en tilsvarende merkenavnendring er håndterbart. Vi vil da, på samme måte som i dag, profilere tre ulike logoer ved siden av hverandre og synliggjøre vår felles tilknytning til verdensorganisasjonene YWCA og YMCA. 

Helhetlig. Vi står for et helhetlig kristent menneskesyn, der alle mennesker er skapt med samme verdi uavhengig av kjønn, seksuell legning, religiøs identitet, etnisitet og nasjonalitet. Vi vil bidra til at unge mennesker kan leve fullverdige liv, og leve sant som dem de er skapt til å være. Dette jobber vi målrettet for, sammen med våre søsterforbund i YWCA og YMCA. Som del av våre djerve og radikale strategier, trenger vi et merkenavn som fungerer. Forbundsstyret forstår og kjenner på motargumentene. Vi har valgt å prioritere hensynet til barn og ungdom som fra før ikke har et kjennskap og eierforhold til vårt navn. Det er de som er vår framtid. Det er blant dem vi skal ekspandere og bli tydelige på våre verdier og vår tro. Derfor: «Kristent Forbund Unge Mennesker», KFUM Norge.   

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16. JUNI 2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 1500 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
5 dager siden / 1335 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
16 dager siden / 1096 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
12 dager siden / 997 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 785 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 466 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere