Øystein Magelssen

Alder:
  RSS

Om Øystein

Følgere

Jesus lever i KFUK-KFUM

Publisert 4 dager siden - 1084 visninger

En konkretisering av vårt helhetlige kristne menneskesyn finner vi i den afrikanske Ubuntu-filosofien: ‘Jeg er, fordi du er’.

Ryktet om Jesu død i KFUK-KFUM er ikke bare overdrevet i spaltist Sofie Brauts artikkel, 13. juli, det er heldigvis helt usant. Hennes litterære sleivspark fortjener i disse tider gult kort. Ikke bare gjengir hun vår slogan feil, og reduserer den til en kardemommelovliknende frase. Hun ber oss: «Vend om!» Men denne gang er det nok Braut selv som bør gå en annen vei.

Press, stress og ensomhet. 

Unge menneskers liv og virkelighet i Norge er stadig mer preget av press, stress og ensomhet. Mange unge opplever at identitetsdannelsen er under press. Det er så mange stemmer som forteller dem hvem de bør være, hvordan de skal se ut, hva de skal tenke, prestere og mene. Dette går for mange ut over deres mental og sosiale helse, opplevelse av egenverdi, mening og livsmot. Sosial eksklusjon, både fysisk og digitalt eller som resultat av en økende barnefattigdom, sekularisering, kulturell og etnisk polarisering er andre momenter som reduserer manges selvbilde og –tillit.

Vær deg selv. 

Vendt mot denne virkeligheten er vårt gode kristne budskap: «Vær deg selv!» Du er god nok som du er. Du er villet og elsket av Gud, uansett. Vårt kall er å være åpne, trygge fellesskap der barn og ungdom kjenner seg sett og vist tillit. I KFUK-KFUM skal unge bli møtt som hele mennesker. Dette er ingen fornektelse av vårt behov for Guds nåde. Tvert imot er tilgivelsens og forsoningens mulighet ofte den viktigste oppdagelse i et ungt menneskes liv.

Stå opp for andre. 

En konkretisering av vårt helhetlige kristne menneskesyn finner vi i den afrikanske Ubuntu-filosofien: «Jeg er, fordi du er.» Denne tanken understreker solidariteten og sammenhengen mellom mennesker. «Om ett lem lider, lider alle de andre med.» (Kor 12,26) Vi er ikke frie før alle er det. Et slikt perspektiv kan være den viktigste erkjennelse i et ungt menneskes liv. «Stå opp for andre!» Gud har gitt oss et ansvar for hverandre og for hele skaperverket. Jesus kaller oss til å følge etter Ham i omsorg og handling, og tro på Ham som også bokstavelig talt, sto opp for andre.

Leve og vokse i tro. 

Derfor sier vi det slik: «KFUK-KFUM sitt formål er å utvikle og ta ansvar for hele mennesket med ånd, sjel og kropp. Vi vil hjelpe mennesker å leve og vokse i tro på Jesus Kristus og mellommenneskelig forståelse, samt utfordre til engasjement og handling i kirke og samfunn, lokalt og globalt.»

Bredde, språk og praksis. 

Sofie­ Braut etterlyser tydelighet om de grunnleggende sannheter som gjør kristen tro til noe annet enn strevsom moralisme. Hun advarer mot en utvannet kristendom, en selvopptatt og egenrettferdig individualisme, lite opptatt av å vende om og stille seg åpen for Gud. Her tenker vi likt. Og nettopp derfor vi sier: «Vær deg selv. Stå opp for andre.»

Vi forholder oss til bredden av unge mennesker i Norge og verden. KFUK-KFUM er ikke en tradisjonell, kristen barne- og ungdomsorganisasjon, men en sosial bevegelse i stadig utvikling, for at unge mennesker skal få leve og vokse i kristen tro midt i sin virkelighet. Dette fordrer en teologi som ikke går på akkord med de kristne grunnsannheter, men har et språk som kommuniserer og en praksis så Jesus kan bli levende i barns og ungdoms hverdag.

Svikter ikke. 

Jeg sier ikke at det er lett, eller at vi alltid lykkes. Men vi svikter ikke det som har vært i KFUK og KFUM sitt fokus helt siden­ starten i 1855 og 1844, og som nå teller 100 millioner unge i over 120 land – verdens største kvinne- og ungdomsbevegelser: Å ta unges virkelighet på alvor og være evangeliet tro gjennom handling og et sentralt vitnesbyrd om Jesus Kristus.

Trykket i Vårt Land 18. juli 2018

Gå til innlegget

Pride, fusk og etterrettelighet

Publisert 6 dager siden - 1078 visninger

Det undrer meg at en fagperson som Jostein Ådna, medlem av Stavanger bispedømmeråd og Kirkemøtet, hevder at hans posisjon svarer til et helt entydig bibelsk tekstmateriale.

I mitt innlegg «Velbegrunnet Pride» (5. juli), poengterte jeg KFUK-KFUMs teologiske basis for å delta i markeringen: «Et kristent helhetlig menneskesyn og Jesu etiske forkynnelse rangerer ikke mennesker etter seksuell identitet. Alle har samme umistelige verdi, og det skal være rom for alle til å være seg selv. Hvordan vi forholder oss til hverandre og tar vare på livet vi har fått, er det vi skal måles etter; våre holdninger og handlinger.» Professor Jostein Ådna ved VID påstår imidlertid at jeg bedriver «fusk med Bibelen» (12. juli), og at jeg bør medgi at jeg ikke har eksegesen og bibelteologien på min side.

Ulik slutning.

At vi som teologer, trekker ulik slutning i «homofilispørsmålet» forstår og respekterer jeg. Men det undrer meg at en fagperson som Ådna, medlem av Stavanger bispedømmeråd og Kirkemøtet, hevder at hans posisjon svarer til et helt entydig bibelsk tekstmateriale. At han også tillegger meg - og «flertallet i de besluttende organer i Den norske kirke» - å legge helt andre kilder enn Bibelen til grunn for vår konklusjon, gir grunn til å stille spørsmål ved Ådnas egnethet som leder i Den norske kirke.

Jostein Ådna var selv medlem av Lærenemnda for Den norske kirke, da den etter flere års arbeid kom med uttalelsen: «Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken» i 2006. Selv om denne uttalelsen viste at nemda på langt nær var enig om alt, gjør den grundig rede for hvordan de eksegetiske og bibelteologiske fortolkninger resonnementer var helt avgjørende for nemdas ulike konklusjoner. Denne erkjennelsen og gjensidige respekten er vesentlig for å kunne leve og arbeide i samme kirke med rom for to syn i denne saken, noe Kirkemøtet seinere åpnet for.

Skriften alene.

Helt siden apostlenes tid har kirken studert og arbeidet for å komme til klarhet i lærespørsmål. Ikke minst gjelder det i en luthersk kirke som hevder «Skriften alene» som øverste norm. Holdninger til slaveri, kvinners posisjon i familie, menighet og samfunn, synet på skilsmisse og gjengifte, og synet på homofilt samliv er alle eksempler på områder hvor kirken har beveget seg.

Det var enighet i lærenemnda om følgende: «Endringer i kultur- og samfunnssituasjonen påvirker hvilke etiske spørsmål en retter til Skriften. I dette kan det ligge en inspirerende utfordring til å lese Skriften på nytt i en ny kontekst. De svar som kirken gjennom sitt fortolkningsarbeid kommer fram til, vil måtte sees i forhold til den foreliggende virkelighet og til menneskene den er til for. Derfor vil kristen etikk stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker. Det innebærer ikke at kirken skal tilpasse seg ethvert skifte i kultur og samfunn. Også i saker hvor kirken har forandret syn, forblir Skriften en kritisk prøvende norm.»

Trygghet. 

Å tolke KFUK-KFUM’s deltakelse i Pride som en tilslutning til alt Foreningen FRI måtte stå for, er ikke rett. Ei heller skyldes det en ignorering av det bibelske vitnesbyrd. Det var mitt lille innlegg ment å poengtere. Mange av de andre deltakende organisasjoner og lag, inkludert Den norske kirke, vil nok kunne poengtere det samme. Vår deltakelse er fundert på det kall vi opplever som kristen barne- og ungdomsbevegelse, å gi alle unge mennesker trygghet til å være seg selv med livsmot og tro, og følge etter Jesu og stå opp for andre.

Trykket i Vårt Land 17. juli 2018.

Gå til innlegget

Velbegrunnet Pride

Publisert 17 dager siden - 1009 visninger

I over 30 år er det gjort et helhjertet og nitidig eksegetisk arbeid med«homofilispørsmålet» i Den norske kirke.

Med jubel og vaiende flagg viste KFUK-KFUM seg fra sin beste side under helgens Pride-parade i hoved­staden: «Vær deg selv. Stå opp for andre.»

Pride-festivaler har de siste ukene pågått i store deler av verden. Unn­takene er i de 72 av verdens cirka 200 land hvor det å vise seg som homofil stadig er kriminelt; Og hvor mennesker av den grunn henrettes i elleve av dem.

Rangerer ikke. Et kristent helhetlig menneskesyn og Jesu etiske ­forkynnelse rangerer ikke mennesker ­etter seksuell identitet. Alle har samme umistelige verdi, og det skal være rom for alle til å være seg selv. Hvordan vi forholder oss til hverandre og tar vare på livet vi har fått, er det vi skal måles etter; våre holdninger og handlinger.

Norges KFUK-KFUM står da også for en bibelsk begrunnet aksept av kirkelig vigsel av likekjønnede. Teologisk tydelighet om dette er i seg selv viktig, ikke minst for å gi unge, kristne mennesker selvrespekt og trygghet.

Vår konklusjon i ­homofilispørsmålet blir iblant kritisert for å bare være ­«politisk korrekt», og at vi her gjør et liberalt knefall for en sekulær majoritetsbølge i vår tid og vår del av verden. Enkelte kritiserer oss også for å ignorere et entydig bibelsk tekstmateriale, og at vi for å begrunne vårt standpunkt kun tyr til helhetlige perspektiver. Det er feil. Vår posisjon er teologisk reflektert og velbegrunnet.

Ivaretar situasjonen. I over 30 år er det gjort et helhjertet og nitidig eksegetisk arbeid med «homofilispørsmålet» og ekteskapsforståelsen i Den norske kirke. Som prest respekterer jeg at kollegaer trekker en annen konklusjon, og jeg tenker Kirkemøtes vedtak om rom for to syn, best ivaretar situasjonen i vår kirke. I KFUK-KFUM respekterer vi også at dette rommet er gitt i den kirke som er vårt primære tilknytningspunkt i Norge.

Men som fri og selvstendig organisasjon, har KFUK-KFUM tatt tydelig stilling - uten å omgå noe. Er det noe de siste 30 års debatt har vist oss om dette, er det at tekstmaterialet ikke er entydig, og at det må et ærlig og fordomsfritt bibelteologisk arbeid til for å finne samlede svar.

Gå til innlegget

Hold håpet levende

Publisert 2 måneder siden - 121 visninger

Norges KFUK-KFUM og KFUK-KFUM Global har vært to av få kristne organisasjoner i Norge som støtter palestinerneskamp for rettferdighet .

Skrevet av Fredrik Glad-Gjernes og Øystein Magelssen, henholdsvis daglig leder KFUK-KFUM Global, og generalsekretær i Norges KFUK-KFUM

I dag er det 70 år siden «Nakba», katastrofen hvor 500.000 til 900.000 palestinere (henholdsvis israelske og palestinske tall) ble fordrevet fra sine hjem i forbindelse med opprettelsen av staten Israel. 70 år og utallige FN-resolusjoner senere fortsetter krenkelsen av palestinerne.

Separasjonsmur. 

Krenkelser av menneskerettigheter og brudd på internasjonal lov skjer på mange områder. Det gjelder stor utbygging av ulovlige israelske kolonier på Vestbredden, blokade av Gaza, bygging av separasjonsmur langt inne på palestinsk land, fengsling av barn, fengsling uten lov og dom, riving av palestinske hus, annektering av Øst-Jerusalem, tilbakeholdelse av viktige ressurser og meget skjev fordeling av vann. 

Norges KFUK-KFUM og KFUK-KFUM Global har vært to av få kristne organisasjoner i Norge som støtter palestinernes kamp for rettferdighet. I den forbindelse får vi ofte høre to kritiske argumenter som vi nok en gang vil tilbakevise:

1. At vi er imot staten Israel. Det er ikke riktig. Vi anerkjenner Israel som en folkerettslig godkjent stat. Vi ønsker Israel vel, men staten må operere innenfor rammene av FN sine vedtak. Staten Israel og landets innbyggere vil være tjent med en fredsløsning hvor mennesker og menneskerettigheter blir respektert på begge sider. Det største ansvaret hviler på Israels skuldre som okkupasjonsmakt av landområder; annekteringer som FN aldri har akseptert. Det er fullt mulig for Israel å avslutte okkupasjonen og arbeide for rettferdig fred. 

2. At vi sprer antisemittisme. Vår kritikk av Israel har ingen ting med at det er en stat hvor jødedommen står sterkt. Det er landets politikk vi kritiserer. Israel består også av store grupper palestinere med islamsk tro, kristne og andre trosretninger. Hvilken religion eller etnisitet innbyggerne i landet har er uvesentlig i vår kritikk. Her er det staten, politikerne, Knesset, statsministeren og de israelske lederne som blir bedt om å slå inn på en annen vei i behandlingen av sine medmennesker og naboer. Dette har ingen ting med rasisme å gjøre. 

Gjennom vårt internasjonale KFUK- og KFUM-nettverk (blant annet Gaza YMCA og Palestinsk YWCA) har vi i over 50 år hatt nær kontakt med medlemmer som daglig kjenner på konfliktens følger, og deler sine livshistorier med oss. Dette er sterke inntrykk som gjør at vi ikke bare kan sitte stille og tenke «stakkars dem». Det utfordrer oss til å bidra til at deres stemmer blir hørt, til solidaritet og bistand. 

Det internasjonale samfunnet må legge sterkere press på Israel for at en varig og rettferdig fred skal bli en realitet. Det må selvsagt også rettes forventninger mot de palestinske selvstyremyndighetene, men vi mener at Israel som okkupant og konfliktens desidert sterkeste part må ta et særlig ansvar. Vi ser at det er vanskelig, 70 år har skapt en avgrunn som kan synes umulig å forsere, men det er ikke noe annet etisk alternativ enn å utfordre begge sider til forsoning. Som en bevegelse av og for unge mennesker er det de mest sårbare og samtidig fremtidens innbyggere i regionen vi har i fokus. Vi har tro på en annen framtid. At den ikke-voldelige motstanden mot okkupasjonen vokser på både palestinsk og israelsk side gir grunn til håp.

Gråter med våre søsken. 

Våre KFUK- og KFUM-partnere i regionen har «Keep hope alive» som motto. Staten Israel feirer 70 år. Det er verdt å markere. Men mest av alt gråter vi med våre søsken på Gaza, i Øst-Jerusalem og på Vestbredden etter over 70 år med okkupasjon og fornedrelse. Derfor ønsker vi å være tydelig tilstede i markeringen av «nakba» = katastrofen, i dag klokka 17.00. foran Stortinget. Det er ikke Israel som er katastrofen, men den vedvarende okkupasjonen og de kontinuerlige bruddene på menneskerettighetene. 

De tiltakene som er i strid med FN sine vedtak, må reverseres. Når Israel gjør det, vil det være grunnlag for en rettferdig og varig fred. Våre KFUK- og KFUM-partnere ber ikke om at staten Israel skal opphøre å eksistere, men at internasjonal lov respekteres. En to-statsløsning kan fortsatt være mulig. Dersom partene ønsker en en-statsløsning med like rettigheter for alle, så er det også mulig. Keep hope alive!

Trykket i Vårt land 15. mai 2018

Gå til innlegget

Vår sjanse

Publisert 4 måneder siden - 3466 visninger

Det generelle inntrykk stemmer dessverre med den kirkelige statistikk: Den norske kirke sliter. Vår sjanse ligger i å være hellig og allmenn på samme tid.

Den enhet som binder alle troende sammen i Jesus Kristus, må vise seg i et levende fellesskap. Kirken er ikke en intellektuell størrelse. Den er alle døpte. Den er hellig og allmenn. Hellig, på grunn av hva Gud gjør. Allmenn, siden den består av helt vanlige mennesker. Så skal det da óg merkes at den lever og er allment tilgjengelig! Først og sist er kirken noe annet enn en organisasjon, en budsjettpost, et forum for teologisk diskusjon og en kultur- og tradisjonsbærer.

Mobilisere frivillighet

Vi skal være en hellig, allmenn folkekirke. Ikke en virksomhet som gjør seg helt avhengig av ansatte for at noe skal skje. Det viktigste en lønnet medarbeidere i kirken kan bruke sin tid og sine krefter på er å mobilisere frivillighet, lokalt eierskap og entusiasme, samt sikre den kompetanse og profesjonalitet som de er ansatt for.  

Evangeliets troverdighet fordrer at alle vi som til sammen er kirken, viser at evangeliet betyr noe. At vi mener noe med det vi forkynner. At vi gjør det vi sier. At det betyr noen forskjell om en er døpt eller ei. At livet er annerledes med Jesus som Herre.

Ikke at vi skal gjøre oss frommere enn vi er. «Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham», sier Paulus. Men så legger han videre ut om nådegavene og idealene vi har å strekke oss etter (Rom 12). Vår mulighet til å ta Paulus’ formaninger til oss uten å miste motet, er nettopp når vi bekjenner «en hellig, allmenn kirke». Gud handler med og gjennom oss mennesker. Det er «underet i de tomme hender». Det er «skatten som bæres i leirkrukker».

Bærer vitnesbyrd 

I blant ser vi hva som gir holdninger troverdighet og handlinger kraft. I møte med dem som bærer vitnesbyrd om et liv som både er annerledes og ordinært. Kirken teller heldigvis mange slike som ved sin tro og ærlighet, åpner veien for andre til Kristus.

Det gjelder å utilslørt være oss selv, og samtidig klare på hva som er våre livs fundament og mål. Det ene har hatt en tendens til å gå ut over det andre. Det har enten gjort kirken så allmenn ordinær at den mister sin åndelige vitalitet, eller så hellig hinsidig at den blir irrelevant for folk flest. Begge deler raserer evangeliets troverdighet og folkekirkens legitimitet.

Lite er mindre banebrytende enn når vi proklamerer «en åpen og inkluderende folkekirke», og få utsagn kan være mer fordummende enn den enøyde frasen om «bibeltroskap». Evangeliet er for radikalt til å bli redusert til en parole om kjærlighet og toleranse, like uforpliktende tom som politisk korrekt; og Bibelen for rikholdig og nyansert til å fremstilles som en lommeparlør. «Deus semper major» sa kirkefedrene, = Gud er alltid større. Rett forstått er denne erkjennelsen fortsatt betimelige å legge seg på sinne, for både den ene og den andre.

Midt imellom

Problemet med oss øvrige er at vi lett havner midt imellom. Vi er verken spesielt hellige eller allmenne, men gode på kristelig pragmatisme. For ikke å støte noen, parkerer vi gjerne i det «kirkelige sentrum». Her bør en helst ikke mene for mye og sterkt, annet enn det majoriteten til enhver tid anser vel og bra. Men det blir sjelden vekkelse og etterfølgelse av dét, uansett hvor mange reformer og planer vi vedtar. Når arbeidsdagen er over må vi spørre med Brorson: «Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?»

Det generelle inntrykk stemmer dessverre med den kirkelige statistikk: Den norske kirke sliter. Men om folk får oppleve en kirke som har mer hjerte enn hjerne for dem, er det ennå håp! Om vitnesbyrdet får lyde mellom helt vanlige mennesker. Om vi fokuserer innhold mer enn strukturer, budskap mer enn former. Om forholdet til Jesus Kristus og hverandre er viktigere enn den enkeltes meninger.

Vårt kall

Den mest åpne kirke er kirkeruinen, er det sagt. I vår iver etter å komme alle i møte, etter å hjemle vårt budskap i lettfattelige argumenter og vinne gehør ved uforpliktende midler, står vi i fare for å gjøre Gud liten. Vi må ikke glemme hva kirken skal være: Hellig og allmenn. Evangeliet kan ikke leves radikalt nok. Vårt kall er å være aktivister, en kirke som gir næring og retning for søkende mennesker. Et hjem. Jeg har hørt vår tidsånd bli beskrevet som «rådløshetens teologi». Kan hende er det rett. Det vi trenger å strekke oss etter er evangelisk integritet, syn for kirkens enhet og erkjennelse av egen begrensning.

I vår tid spør mange: Betyr det noen forskjell om en er døpt eller ei? Er livet egentlig annerledes med Jesus som Herre? Må Gud gi oss å være djervere vitner uten å miste troverdighet, mot til å være annerledes og hjelp til å være oss selv. Hellig og allmenn på samme tid. Det er kirkens sjanse.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Greta Aune Jotun kommenterte på
Brannstifterne Hamas, fredet av Norge?
6 minutter siden / 123 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
7 minutter siden / 539 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
42 minutter siden / 539 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
44 minutter siden / 879 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 1 time siden / 879 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Den forræderiske reklamen
rundt 1 time siden / 312 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 1 time siden / 598 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Brannstifterne Hamas, fredet av Norge?
rundt 1 time siden / 123 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 598 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 598 visninger
Les flere