Øystein Bjaanes Lemvik

Alder: 42
  RSS

Om Øystein Bjaanes

Lett hissig besserwisser. Believe me, I know!

Følgere

Et innlegg til etterfølgelse

Publisert over 10 år siden

Jeg leser en del aviser, både på papir, men først og fremst på nett. Og det slår meg at det viktigste i dagens debatt er å aldri innrømme feil. Det kan virke som en innrømmelse av feil står for folk som en kapitulasjon. At den som måtte inrømme feil, er svak. Eller uvitende. Og at en som innrømmer feil ikke kommer til å bli tatt alvorlig igjen.

Følgen av det er at vi diskuterer med forskjellige utgansgpunkt. Vi konstruerer våre verdensbilder, og vi holder oss fast til dem. Og ofte, hvis vi innser at vi har bommet, tier vi stille heller enn å komme med en innrømmelse.

Derfor ble jeg direkte glad når jeg leste dette i dagens Aftenposten.

Olav Gunnar Ballo og jeg vil nok være uenige om mye. Men denne kronikken fortjener han ros for! Les og lær, alle sammen (det inkluderer for øvrig meg også..)

Gå til innlegget

Internatsaken

Publisert over 11 år siden

Jeg klarer ikke helt å gjøre meg ferdig med en debatt fra det gamle forumet. Derfor dette innlegget.

Mitt anliggende i så måte er å forsøke å minne folket på at selv om vi i dag anser internater som en elendig løsning, så var ikke dette tilfelle på den tiden vi diskuterer.

Dette er de fleste klar over, men det var tilløp til å anklage folk for manglende kjærlighet til sine barn i forbindelse med internatene. Det mener jeg er historieløst. Dette fordi at de verdiene man legger til grunn for sin vurdering er dagens vurderinger. VI ville ikke sendt fra oss barna på internat, fordi VI vet at internater kan være skadelige. Men dette er ny kunnskap. Å bruke denne for å bevise at folk for førti-femti år siden ikke elsket sine barn blir feil. Det var ikke ansett for skadelig - man visste rett og slett ikke det! Og derfor var det ikke ansett som kjærlighetsløst - man sende barna på internat FORDI man elsket dem - hvor rart det måtte høres ut i moderne ører.

Som noen vet, var internatene et steg fremover fra det som var tidligere: barnehjem i Norge. Problemet var at misjonærenes yrke ikke lot seg forene med å oppdra barna på stedet. Man hadde for dårlig tid (også noe vi i dag vil skule til), og det var ikke lokale skolemuligheter som en anså som gode nok. For å kunne jobbe i den jobben en var kalt til - og å kalles til en jobb er noe helt annet enn å være ansatt, btw - måtte en finne andre løsninger for barna. Internat ble sett som en god løsning, fordi det tillot foreldrene å jobbe, samtidig som man hadde rimelig nærhet til sine barn. Man ønsket sterkt det siste, det var nettopp derfor internatskolene ble startet.

Internatene har vist seg å ikke være tilstrekkelige. Mange har fått for lite omsorg, for lite oppfølgning, har fått en vanskelig barndom og et anstrengt forhold til sine foreldre. Og når vi ser tilbake på dem ser vi dette klart. Men det betyr ikke at de - når de ble bygget - var et tegn på hvor lite misjonærene brydde seg om sine barn. De var rett og slett det diametralt motsatte.

Lærdommen man kan trekke er vel gammel: gode intensjoner er slett ikke nok.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere