Gúnnar Skeid

De fleste i denne verden, er ute etter å selge et budskap. Pressen er ikke noe unntak.

Pressen lever i en daglig kamp om din og min oppmerksomhet. Desto mer de klarer å engasjere oss, desto mer tid og fokus bruker vi på dem. Og det er nettopp det de lever av, både i kroner og i hensikt.

Vi lever i et forbrukersamfunn, hvor mye av fokuset er på realisering i nåtid og det å nesten sitte og passivt å bli matet. Vi konsumerer og vi gjør det nå. I morgen er det noe annet som er i fokus.

For å overleve og ha ressurser til å bedrive sin gjenfortelling, og kanskje til og med sende noen kroner til sine eiere, må pressen tilpasse seg markedet de lever i. Sagt på en annen måte så må de fortelle historiene på en måte, som er tilpasset vår konsumentmentalitet.

De lever daglig i et spenn mellom det å skulle gi en mer nøytral og edruelig fremstilling av saker, og det å gjøre stoffet mer salgbart. I et lite land som Norge, fører det til at markedet for å ikke tabloidisere stoffet sitt, er svært lite. Med andre ord så er det begrenset hvor edruelig pressen kan være, og likevel være bærekraftig.

Kombinasjonen av forbrukermentaliteten, som er skapt av vårt overflod, og et lite marked, kan rett og slett utgjøre et samfunnsproblem. Denne utfordringen forsterkes bare av nettsatningene i redaksjonene. Det er vanskelig å måle populariteten til de enkelte sakene i en avis. På nettet får man derimot umiddelbart svar, og kan nøyaktig måle både hvor mange som leser saker og hvor lenge de leser dem. Hvis redaksjonsledelsen ikke er bevisst, kan det fort vokse fram en uheldig populistisk kultur internt i redaksjonen.

Aftenposten regnes som en relativt seriøs mediaformidler. I dag står det en artikkel knyttet til gisseldramaet Filippinene, hvor en tidligere politimann drepte 8 turister på en buss. Broren til gjerningsmannen kritiserte politiet, fordi de ikke ville la ham gå på bussen og snakke med broren sin. Saken er presentert med tittelen “- Politiet feilet”.

Aftenpostens tittel er med å skape kontrovers og antyde skandale. Det er først i siste setning at hele saken punkteres. Der kommer det frem at nevnte bror hadde med seg en rifle. Hvilken ansvarlig politimann hadde sluppet broren på bussen, når han kommer vandrende med en rifle? For alt man vet, ville han hjelpe broren sin å skyte flere.

Hvis vi er opptatte av sannheten, må vi ha en viss kritisk sans. Det nytter ikke å skylde på pressen alene. Det starter med oss selv. Vi elsker å være bedrevitere og overflatisk kategorisere verden. Det gjør livet enklere. Verden er derimot sjelden så enkel at den kan fanges på noen spaltemillimeter.

Outreach.farshus.no

Jeg så pappaen min dø. Han lå rolig i sengen og kjempet sin stille kamp. Til slutt måtte han gi opp.

Det var ikke morsomt å se pappa dø. Ekstra skremmende var det å tenke på at neste gang så var det min tur å ligge der, i sykesengen. Det var vondt, men det gjorde meg sterkere. Jeg forstod mer av livets gang.

Er det alltid en hensikt med vonde ting som skjer? Nei, jeg tror ikke det, men jeg tror at vi alltid kan hente gode ting utav enhver situasjon.

Slike situasjoner river opp i sjelen. Vi tvinges til å stoppe opp, behandle følelsene våre og tenke. Kanskje det er nettopp derfor det er i slike perioder man vokser.

Renselse
Jeg tror det finnes ulike typer vanskelige omstendigheter. Bibelen forteller om en type lidelse som har en klar hensikt: Renselse. Jesus sier at den som følger ham, vil bli renset. Den gjør at vi vokser og kan være til enda større velsignelse for de rundt oss.

Det at Gud bruker vanskelige situasjoner betyr ikke at det er nødvendigvis han som skaper dem. For eksempel så var Jesus sin lidelse på korset et resultat av at djevelen fikk Judas til å angi Jesus.

Hente noe godt av vondt
Det finnes også lidelse det ikke er noen annen hensikt med, enn at ondskapen ødelegger. Det skjer mange ting på denne jorden, uten noen høyere hensikt.

Det er derfor ikke sikkert at de vanskelighetene vi står i, har noen spesiell hensikt. Men vi kan gi den hensikt. For avhengig av hvordan vi møter problemene, kan vi få gode ting utav dem.

I Bibelen lover Gud oss at alt virker til det gode for den som tror. Det betyr, at uansett hva som skjer, så kan vi komme styrket ut av det. Gud kan snu det negative til det gode.

Slå tilbake det onde
Det betyr at selvom vi opplever onde ting, behøver vi ikke å gi det onde plass i hjertet vårt. Med Guds hjelp, kan vi se ondskapen i øynene og vinne over den. Resultatet behøver ikke være bitterhet og mismot, men karakterstyrke og håp.

Det er i dag 1 – 2 milliarder kristne på jorden. Det er en frukt av Jesus sin lidelse og død på korset. Midt i en krise kan det være vanskelig å se: Men det du går igjennom idag, kan bety mye for mange mennesker senere.

Les mitt første innlegg om lidelse her:
Lidelse som kristen

Følg bloggen min her:
Outreach.farshus.no

Å være en kristen betyr å følge Jesus og over tid bli mer og mer lik ham. Det må være ganske tøft å være lik Jesus. Men forsvinner problemene våre med det?

Jeg har vært kristen i ganske mange år. Og jeg har opplevd flere ganger at Gud har ryddet opp i utfordringer. Men til tider kan det også virke som om problemene blir flere. I slike situasjoner kommer spørsmålet krypende: Skulle man ikke bli lykkeligere av å bli kristen?

Være lykkelige
Jo! Gud vil vi skal være lykkelige. Men ikke fordi alle utfordringene plutselig bare forsvinner. Jeg tror noe av poenget med å være en etterfølger av Jesus, er ikke å alltid skulle ta bort vanskelige omstendigheter, men å ta lidelsen ut av hjertet.

Jesus sitt budskap er i følge Bibelen klart: “Bekymre dere ikke”. Det går igjen og igjen.

Hvorfor skal vi ikke bekymre oss? Er det fordi at som kristen, blir alt en dans på roser? Nei. For det første gjør frykt ikke situasjonen noe bedre. For det andre så har vi i et større perspektiv, ikke noe å bekymre oss for.

Er Gud størst?
Hvis Gud finnes, så må ham per definisjon være større enn alt som finnes i verden. Ellers var han vel ikke Gud? Hvis det er sant, må det bety at han er også er større enn de problemene vi står ovenfor.

Hvis Gud virkelig er størst, blir spørsmålet om vi aksepterer og lever i det. For han påstår at han elsker oss og vil det beste for oss. Så hva gjør vi da størst i våre liv: Omstendighetene eller Gud?

Glede uansett
Bibelen sier at når vi gjør Gud størst, og ber til ham med takk, blir vi fyllt med fred. Og selvom ting er vanskelig, opplever vi det ikke like sterkt, fordi vi er mer harmoniske, lykkelige og glade likevel.

Tenk så fantastisk: Å kunne juble, takke og glede oss, også når det stormer rundt oss. Da tror jeg vi virkelig har fanget en essens av det himmelske.

Følg meg på min blogg: Outreach.farshus.no

Musikkbransjen har blitt snudd på hodet av internett. Og med sosiale medier vil det bare bli “værre” og “værre”.

Rockeren John Mellencamp mener internett har ødelagt musikkbransjen og er på vei til å gjøre det samme med filmbransjen. Fra hans ståsted har han selvsagt helt rett. Statistikken er utvetydig: CD-salget har siden i fjor blitt utradert, med 33% nedgang. Og dette er ikke noen ny trend.

Samtidig klarer ikke bransjen å innhente tapene i de nye mediene. Utviklingen er så dramatisk at selv de mest innbitte, slutter å ensidig å bortforklare det med piratkopiering. Men å kalle internett “farligst siden atombomben” er selvsagt håpløst bakstreversk og lite konstruktivt. Det blir som å løpe mot tsunamien med knyttede nevne og be den flytte seg: Det hjelper svært, svært lite. Du ender opp like død.

Realiteten er at når markeder er i dype forandringer, vil det alltid finnes vinnere og tapere. Noen mister fotfeste, mens andre vinner. Sånn er det bare. Ikke la John Mellencamp og hans meningsfeller lure deg: Det som skjer er en helt naturlig korrigering under en mediarevolusjon. Det eneste denne tsunamien vil ødelegge, er den topptunge delen av bransjen. Noen kulturell krise er det ikke.

Jeg tror musikk som kultur vil vinne og blomstre. Nye artister vil ikke lenger være avhengig av plateselskapene for å distribuere og tjene penger på musikken sin. Nye talenter oppdages i dag på YouTube over en lav sko. Nye forretningsmodeller vil vokse fram. Forbrukerne vil kunne glede seg over et rikere og bredere musikkliv.

Min blogg: Outreach.farshus.no

Det er mye visdom i dette uttrykket. Og jeg tror det ikke bare gjelder mat, men like mye hva vi “spiser” av TV, aviser og internettsider i det daglige.

Media er en av de viktigste premissgiverne for et samfunns kultur. Det er ikke vanskelig å forstå grunnen til det: Hva annet får lov til å påvirke deg 5-6 timer [1] dag ut og dag inn?

Hva vi “spiser” i disse timene former oss som mennesker. Alt for få er bevisste hvor avgjørende dette er.

Påvirkningskraft
Selv har jeg bakgrunn fra dataspillverden. Der er standardforsvaret at det ikke er noen sammenheng mellom å utøve vold og å spille voldelige spill. Selvsagt blir de aller, aller fleste ikke drapsmenn av spille dataspill. Men det er like garantert at det påvirker oss og er med å forme hvem vi er.

Årlig brukes det 2 700 milliarder kroner [2] på reklame i verden. Dette er penger som gis i bytte mot tid i ulike medier, for å kunne påvirke deg og meg. Man kan si mye om bedriftene, men de kaster ikke bort nesten 3 billioner blanke kroner på noe som ikke fungerer.

Lakmustesten
Selvsagt bør det være rom for utskeielser i mediakosten vår. Ellers blir man fort ensporet og fanatisk. Men akkurat som med godteri bør det være av-og-til og ikke hele-tiden.

En god lakmustest, når vi surfer på internett eller ser TV, er om det jeg ser på representerer den jeg ønsker å være. Bygger det under den identiteten jeg ønsker, eller bryter det den ned?

Jeg er kristen. Det betyr at jeg ser min identitet som et barn av Pappa i himmelen. Derfor prøver jeg i det daglige å ta til meg av ulike medier som bygger opp under dette. Det betyr ikke at jeg aldri spiller dataspill eller se på trash-TV, men det preger ikke hverdagen min.

Min blogg: Outreach.farshus.no
–
Kilder:
[1] Norsk mediebarometer 2009 http://www.ssb.no/medie/sa113/oversikt.html
[2] Nielsen http://en-us.nielsen.com/content/nielsen/en_us/news/news_releases/2010/july/global-ad-spend-q1.html

En person som jeg kjenner, hadde problemer med å sove om natten. Luftveiene gjorde det tungt å puste.

En spesialist vurderte tilstanden. Anbefalingen var klar: Operasjon måtte til, for luftveiene var for trange.

Helsevesenet er et gode vi alle nyter godt av. Men det finnes også et annet helsevesen. Så etter diagnosen prøvde vi dette. Og effekten uteble ikke: Straks ble nattesøvnen bra.

I går kom også tilbakemeldingen etter oppfølging hos spesialisten: Personen er fullstendig frisk. Operasjonen er kanselert.

Gud elsker oss. Det er ikke bare spekulasjoner. Daglig opplever mennesker over hele verden dette bokstavelig talt på kroppen. For meg er ikke dette en unik hendelse. Jeg har personlig sett det skje gang på gang. Så hvor mange ganger skal slikt skje, før man kan avskrive plaseboeffekten?

Man kan si mye rart om kristne. Men veldig mange av oss har faktisk gode grunner for å tro, basert på egen opplevd erfaring. Det er ikke slik at vi tror, bare fordi mor og far gjorde det. Ei heller fordi vi er veldig godtroende, og slukte rått en gammel "eventyrbok".

Slike hendelser gir oss små glimt av hvordan det er der Guds kjærlighet er. Dessverre har vi fyllt jorden med urettferdighet og ondskap. Men slike glimt gir oss håp om en bedre verden, midt i all håpløshet.

Noen ganger blir jeg sittende og undres over noe av undervisningen i karismatiske kretser: "Gud har en nasjon for deg, du må bare presse på, til det blir virkelig", hørte jeg i en tale nylig.

Jeg er karismatiker. Jeg har store, hårete visjoner. Og jeg tror Gud har store planer for alle som er villige til å gå. Men jeg må spørre meg hva slags kultur slik undervisning skaper i lengden, hvis det ikke balanseres.

Alle er spesielle og har en Gudgitt hensikt. Men må man stå igjen millioner av frelste i sin tjeneste, for å ha levd et vellykket kristenliv? Må vi alltid strekke oss etter det ekstraordinært store?

Joda, vel trenger vi å strekke våre ambisjoner. Men hva slags type kristne får vi, hvis man stadig fokuserer på store bevegelser, "break through" og stor materiell velsignelse fra himmelen?

Kanskje vi mister noe essensielt: Å se verdien i de små og nære tingene?

Kanskje vi i jaget etter gjennombrudd glemmer å leve i nuet, og sette pris på livet også i prosessen?

Kanskje vi glemmer at for å forvalte store materielle velsignelser, trenger man karakter. Og karakter utvikles ofte i motgang og lidelse. Prisen er høy.

Ikke vet jeg, men jeg undres om vi ikke mister noe på veien.

Hvorfor tillater Gud at det stormer rundt oss? Skulle ikke det å være kristen lede til et vellykket liv?

Noen kristne tenker sikkert i sitt indre sinn at ting nesten var lettere før de begynte å følge Jesus. Vi sier det selvsagt ikke alltid så høyt, for å utad beholde den ytre fasaden av glede og overskudd.

Men så blir ting så vanskelig at til og med den fasaden må falle. Vi klarer rett og slett ikke lenger å skjule omstendighetene i våre liv.

I starten lurer vi på om vi virkelig er i Guds vilje, eller kanskje vi er misslykket på det punktet også. For hvordan kan Gud tillate at slike ting skjer, når Jesuslivet skulle være et liv i seier?

Menneskets sjels dype lengsel
Menneskets sjel er en underlig ting. Den vandrer hit og dit, uten å helt vite hvor den hører hjemme, og hvor dens opphav kommer fra. En av den sterkeste drivkrafter er å slå rot. Den søker hele tiden bekreftelse på hvem den er.

For å dekke denne lengselen, griper den fast til en egen identitet. Identiten din forklarer hvem du er og hvor du kommer fra. Den setter deg i en sammenheng, som er større enn deg selv. Og den toucher innpå sjelens virkelige dype lengsel: "Hva er jeg til for og har jeg verdi?"

Sjelens identitet slår anker
Identitet er også en underlig ting. Den er ikke fysisk eller synlig i seg selv. Derfor, når sjelen ikler seg den, søker den bekreftelse og viser seg fram, i ting utenfor seg selv.

Sjelens identiteten slår ut anker, og befester seg, i identitetssymboler. Det er dels for at den skal bekrefte seg selv, og dels for at andre skal bekrefte den, for at den skal ha verdi.

Disse symbolene kan være hva som helst, som gir sjelens identiteten bekreftelse:

• Barna dine er høflige (du er en god mamma)

• Du har en stabil jobb (du er en god forsørger)

• Du har en dyr bil (du er flink å tjene penger)

• Mange kommer på møtene i menigheten din (du er en god pastor)

...osv...

Omstendigheter som ryster deg
Hvorfor er det da at den Gud, som ønsker å velsigne oss med alle gode gaver, tillater gjentatte angrep på ting som gir oss følelse av trygghet og verdighet?

Jo, det er fordi sannheten, den virkelige sanne identiteten din, vil sette deg fri. Når du både kjenner denne identiten i ditt hode, og når sjelen din, eller hjertet ditt, har helt befestet seg i denne identiteten, blir du virkelig fri.

Pappas barn
Sannheten er at du er Pappas barn. Du tilhører himmelen. Og du er allerede høyere elsket enn jordens høyeste fjell. Og Hans lengsel etter deg går dypere enn jordens dypeste hav.

Han vil at du skal både forstå det og føle det i hjertet. Han vil at sjelen skal finne hjem i sitt sanne "jeg". Og da må anker kuttes og identitet råkkes. Ellers vil du ikke kunne slå nye anker i Ham: Starten og slutten, Alfa og Omega, Universets skaper: Din himmelske Pappa.

Fars Hus

Som kristne har vi to kilder i vårt indre å forholde oss til: Åndens kilde og vår syndige natur.

Fra det ene minuttet til det andre velger vi hvilke kilder vi vil øse ut av. Våre handlinger og tanker er som øsekar, som henter opp fra den ene eller den andre kilden.

Så spørsmålet er ikke om vi drikker fra det ene eller det andre, men hvor mye vi drikker. For når vi drikker mye av en kilde, og mindre av den andre, vil vi få klare frukter av den kilden.

Når vi, som kristne, drikker mye av vår naturs kilde, får vi frukter som ikke er i samsvar med vår Fars ønske for våre liv:

I går hørte jeg om ei ung kvinne som så gjerne ville ha mann og barn. “Be til Gud, så ordner det seg”, var rådet hun fikk.

Kvinnen avfeide det hele, og sa at hun hadde prøvd å be. Hun mente at det ikke fungerte. Og hun er nok ikke alene om å oppleve ting på den måten. Men spørsmålet er hvorfor hun sluttet å be. Og hvorfor hun sluttet å stole på Gud.

Vi kan nemlig slå fast at Gud ikke er en magisk automat, hvor man bare trykker på noen knapper, så kommer det ut alt man ønsker seg, umiddelbart. Av åpenbare grunner så kan det heller ikke være slik.

Noen ganger kommer resultatene med en gang. Men ofte så er det også en viss barriere, før ting kommer igjennom. I noen vitnesbyrd hører man om mennesker som står i utholden bønn for ting over kanskje flere ti-år, før de får resultater.

Den mest åpenbare grunnen til denne barrieren finner vi i bønnen Fader vår:

Himmelriket eksisterer ikke på jorden i hele sin fylde. For hadde den det ville bønnen vært meningsløs: “La ditt rike komme”. Man ber ikke om at noe som allerede er her, skal komme. Så vi kan slå fast at ikke alt som skjer på jorden er etter Guds vilje. Og Gud vil at vi skal be om at Hans rike skal komme. Hvorfor er det slik?

Gud innsatte mennesket til å råde på jorden. Han gav oss i oppgave å forvalte alt som er her. Det er med andre ord vi som bestemmer, i en periode. Så når Gud sier at vi må be: “la ditt rike komme”, er det fordi det er opp til oss å bringe Hans vilje nærmere oss.

Betyr det at Gud ikke er allmektig? Jo, men han har satt bort driften av jorden sin. Gud eier jorden. Vi er forvaltere og leieboere i en periode. En dag vil Han kreve regnskap for forvaltningen vår. Han vil ta tilbake det som er Hans.

Men inntil det skjer, så er det altså opp til oss hvor mye vi vil ha av Gud i livene våres. Å bringe Gud inn livet handler om mer enn å be noen tilfeldige bønner. Det handler om dedikasjon, oppbygging av tillit og å endre hele fundamentet vårt. Det er en livslang prosess, hvor vi over tid kan komme veldig nærme Himmelriket. Men vi kan i dette livet, ikke leve i hele Himmelens fylde, hele tiden og alltid.

Noen ganger er forskjellen på en bønn som blir oppfylt eller ikke, litt tid i tillit.

FarsHus.no - Guds hus på nett

Jeg ble skikkelig stilt til veggs i en samtale. Jeg ble møtt med en vegg av frustrasjon. Da kom Den Hellige Ånd.

Jeg ble litt satt ut og målløs, for frustrasjonen var forsåvidt velbegrunnet. Jeg ble svar skyldig. Og jeg hadde egentlig ikke så mye å si tilbake.

Den vanlige måten å reagere på hadde kanskje vært å slenge noen snurte bemerkninger tilbake. Eller kanskje å bagatelisere det hele. Ja, for på dette tidspunktet i samtalen, ville jeg normalt vært i ganske reaktivt modus.

Den Hellige Ånd kom
Men plutselig kjente jeg en enorm indre styrke. Det var som om jeg ble løftet over hele situasjonen. Jeg ble fri. Jeg ble fri til å reagere slik jeg ville, og uten å være drevet av følelser. Og da kjente jeg i hjertet at den riktige måten å reagere tilbake på, var å elske. Det var Den Hellige Ånd som hadde entret banen.

Så jeg rettet opp blikket, og sa: “Jeg har ikke svar på alle spørsmålene dine. Men det jeg faktisk har, kan du få av meg: Jeg har et smil til deg”. Så smilte jeg varmt.

Banalt enkelt? Kanskje, men med det så snudde faktisk hele samtalen 180 grader. Atomsfæren endret seg totalt med en gang. Frustrasjon ble til glede og forståelse. Og slik er det der Den Hellige Ånd får plass. Da må frykt og mørket fly. Da blir umuligheter til muligheter, og usikkerhet til trygghet.

Lukas 12,11-12:
Når de fører dere fram for synagogedomstolene og for øvrigheter og myndigheter, vær ikke da bekymret for hvordan dere skal forsvare dere eller hva dere skal si. 12 For det skal Den Hellige Ånd lære dere i samme stund.

Velkommen til Fars Hus

I en ny måling referert på VL.no idag, viser det at alle sentrumspartiene er under eller rett ved sperregrensen på 4%. Samtidig har Høyre og Frp rent flertall på stortinget.

KrFs alternativ til den sittende regjering, med KrF, Venstre og Høyre, synes derfor for tiden å være utopi. Velgerne strømmer til kantene i politikken, og først og fremst mot høyre. I KrF er det nok mange kristenkonservative, som har tatt hatten og gått over til Høyre eller FrP.

Det er nå riktig av KrF å hoppe ned fra gjerdet, og velge side i politikken. Valgerd har gått ut og sagt at den siden bør være Arbeiderpartiet. For egen regning får jeg si at vi kan være glade for at hun ikke er partileder lengre.

En ting er å ha likheter i intensjon og politikk, med sosialistene. Men som kristen politiker er det merkelig å lukke øynene for den kampanjen venstresiden har bedrevet mot de kristne og de kristne verdiene igjennom mange tiår.

Som kristen er jeg bare middels glad i FrPs politikk. Men ved å klart gå ut og peke på FrP, Høyre, Venstre og KrF som det nye regjeringsalternativet og samtidig bekrefte det kristne verdigrunnlaget i partiet, vil utvilsomt mange kristne velgere finne veien tilbake “hjem” i KrF. Med et styrket sentrum, kan man utøve innflytelse i et regjeringssamarbeid, og ta broddene av det mest uspiselige i FrPs politikk.

Er man redd for FrPs politikk, så kan jeg også betrygge med at en ting er å stå i opposisjon, men en helt annen ting er å sitte som ansvarlig i regjering. Det i seg selv vil utvilsom moderere FrPs politikk. Realpolitikken vil være en annen enn den som står på papiret i dag.

Kun to ganger i hele den norske parlamentariske historie, har en regjering sittet over tre perioder. Men det var andre tider, under bl.a. Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland. Det skal derfor mye til for høyresiden å ikke få regjeringsmakt ved neste valg, hvis de viser litt evne og vilje til samarbeid. Det viser den pågående nye høyrebølgen.

Hvis KrF ønsker å komme i posisjon med sin politikk (hva nå den måtte være nå for tiden), skal man ihvertfall ikke gå mot venstre i politikken.

Outreach.no

Noen vil si at vekst i menighetene alltid er bra. Men er vekst virkelig alltid bra?

Jeg er enig i at som regel så er vekst å foretrekke framfor stagnasjon. Men takk Gud for stagnasjon også. For det er dessverre endel menigheter der ute som ikke er skikket til å oppdra mennesker til å bli disipler.

Miljøets betydning
Gruppemiljø er kanskje det kraftigste virkemiddelet som Gud har gitt mennesket. Hvem du omgåes med er særdeles viktig. For å si det rett ut: Hvem du omgåes med er ofte mer avgjørende for din fremtid, enn hva du selv gjør.

Alle snakker om dine egne valg som avgjørende for din fremtid. Og på mange måter er de det. Men få valg er så viktige som de som omhandler miljøet rundt deg.

Dårlig frukt
Noen menigheter er kjempe bra, og kan virkelig løfte deg fram. Men det finnes også menigheter som produserer dårlig frukt. De produserer ikke brennende disipler for Jesus. Noen produserer fariseere. Noen produserer egoister. Og værst av alt så er det mange som produserer lunkne kristne.

Lunkne kristne er det værste du kan skape, i følge Bibelen.

Og i slike menigheter skal vi være glade for stagnasjon, for det kan være en vekker til omvendelse for både ledelse og menigmann i de menighetene.

Egen kraft
Men noen menigheter kan oppnå vekst i egen kraft. Det vil si de er såpass dyktige i ledelse og mellommenneskelige relasjoner, at de skaper menigheter som er så hippe å gå i, at folk kommer.

Men hvis de mangler åndelig frukt, er veksten falsk. Hvis menighetene produserer event-kristne, som surfer på det hippe, men mangler åndelig dybde, kunne det egentlig vært det samme.

For lunkne kristne er det værste du kan skape, i følge Bibelen.

Virkelig vekst
Vekst er ikke et kvantativt tall på antall hoder. Vekst handler like mye om kvalitativ åndelig vekst hos levende enkeltmennesker, som antall kropper innom et søndagsmøte.

Vekst handler om å reise opp disipler, som i Hellig Ånds kraft, går ut og forandrer verden for Jesus.

Outreach.no

I Norstats februar måling får KrF rekordlav oppslutning med 4,1%.

KrF forsetter å blø velgere. All PR er tydeligvis ikke god PR. Mediasirkuset som har utspilt seg i den siste tiden har neppe bidratt positivt. Sperregrensen er en viktig barriere, som skiller innflytelsesrike partier fra mer ubetydelige. Psykologisk er derfor grensen svært viktig.

Spørsmålet er om trenden nå kan snus før man går for langt under grensen. Men jeg mener det viktigste er å finne sjela si og retningen, framfor kortsiktige kvantitative mål. Spørsmålet er om målingene likevel vil tvinge frem handling, fremfor å kjøre en lang strategiprosess.

Hva skal til for å snu skuta? Har Hallgeir Reiten rett, og Inger Lise Hansen bør gå? Bør man roe ned sirkuset? Eller er det Dagfinn Høybråten som bør trekke seg?

Outreach.no

Toleranse er et moteord. Mange mener at det umulig bare kan finnes en vei til Gud.

Hva mener Gud om den saken? Er den kristne Gud tolerant i møte med andre religioner? Det ser nok ikke slik ut. Ved å søke på ord som tolerant og toleranse, får man opp nøyaktig 0 treff i Bibelen. Men det er ikke slik at temaet ikke opptar Gud. For ved søk på ordet “avgud”, får man mange treff. Og treffene beskriver ikke akkurat en Gud som er imøtekommende i forhold til andre religioner.

Sannheten er at det finnes bare en vei til Gud: Igjennom troen på Jesus Kristus. Og hvis vi i toleransens navn hopper bukk over dette, er vi på avveie i forhold til Gud. Islam, Buddisme, Hinduisme og ulike former for New age er avguder. De kan inneholde likheter med sannheten, men de beste løgnene inneholder alltid en god dose sannhet, for å fordekke løgnen.

Finnes det da ingen toleranse? I forhold til andre religioner: Nei. I forhold til utøvere av andre religioner: Ja, i bøtter og spann.

En muslim er like høyt elsket av Gud, som alle andre. Den forakt vi måtte føle for andre religioner, må på ingen måte hindre den kjærlighet vi møter våre medmennesker på. Ikke en gang krig er grunn god nok for å slutte å elske, for “elsk deres fiender”, heter det.

Så hvis du har en buddistisk nabo: Elsk, elsk, elsk ham. Og ikke bare la det være ord, men vis det i praksis. For Gud gjorde sitt rike tilgjengelig også for oss, som en gang levde i det ugudelige med Odin og Tor. Vår Fars nåde er rik og hans kjærlighet enda rikere.

Tenk hvis vi kristne kunne bli kjent for de som stod fast i vår troskap til sannheten, men samtidig visste å skille ballen fra mannen, og virkelig elske vår neste, uansett.

Outreach.no

Overgrep i kristen setting har vært et sår, som heldigvis har gått fra å være fortiet til å debatteres mer åpent.

Flere tragiske saker har vært med å tvunget det fra å være noe man “ordner opp på bakrommet”, til å håndteres mer åpent. Det er selvsagt svært gledelig. Slikt må man ta et skikkelig oppgjør med, og få ut av våre menigheter.

Seksuelle overgrep mot barn og ungdom er det værste man kan komme ut for. Mens barnehager har hatt adgang til å kreve vandelsattest på sine ansatte, er dette noe kristne organisasjoner ikke har hatt mulighet til. Dette skal det nå heldigvis bli slutt på, så menighetene også kan få sjekket vandelen på sine barne- og ungdomsmedarbeidere.

En vandelsattest er på ingen måte en vanntett metode. Man må fremdeles være forsiktige når man engasjerer mennesker. Men det hindrer endel mennesker, med dårlig vandel, fra å søke tilflukt i menighetsarbeidet, for å få utløp for sin problemer.

Det er jo heller ikke alle menigheter som har kompetanse til å vurdere egnetheten til medarbeiderne. Og i noen tilfeller priser man seg kanskje heller lykkelig over at noen i det hele tatt vil stille opp, framfor å være tilbakeholden med hvem man tar inn i arbeidet.

Outreach.no

Denne posten er dedikert til Jesus og en broder i Ånden.

Jesus sier at ekte kjærlighet alltid vil ha sitt utrykk i handling. Med andre ord så er det bare å si at bryr seg om noen, uten å følge det opp i handling, ikke fullt uttrykt kjærlighet. Derfor er det så herlig å også se når vi som er søsken i Kristus, gjør praktiske ting for hverandre, og er med og bærer hverandres byrder.

Jeg lever for tiden helt praktisk på følgende Bibelvers:

I mitt liv har jeg både opplevd å være rik og fattig. Og dette verset fungerer faktisk. Jeg har flere ganger sett at det har fungert, helt konkret i eget liv. Dette er kanskje en av de mest konkrete måtene man kan “prøve” Guds løfter på, hvis man klarer å leve i tro for det. Det er klart at det er ikke noen morsom måte å leve på i lengden, men det fungerer i perioder.

Jeg var litt uheldig da jeg var i Ukraina rundt nyttår. Jeg hadde glemte å slå av dataroaming på mobilen. Resultatet var en alt for stor regning. Jeg følte ikke at jeg kunne prioritere denne regningen, over andre, viktigere, behov. Så jeg bad en enkel bønn: “Far, du forsørger meg alltid. Denne regningen er for stor til at jeg kan betale den nå. Hva vil du jeg skal gjøre med den?”

Litt senere nevnte jeg i en e-post til noen brødre at mobilen min var stengt, og det derfor var vanskelig for meg å ringe opp. Den ene broderen bad meg da sende meg fakturaen, så skulle han betale den. Dette er en broder jeg bare har møtt fysisk en gang og kjent litt over et halvt år.

Det kaller jeg overgivelse, både til Jesus og til brorskapet:

Å få betalt regningen er bra, men det viktige i saken er å både se at Fars løfter holder, igjen og igjen, levende brorskap i praksis og ikke minst overgivelsen til denne broderen. Jeg vil fremheve det ordet jeg fikk fra Herren, generelt til kristne i Norge, i mai 2009:

Opprinnelig publisert her: La det være ingen grenser

Outreach.no

Preben Aavitsland, avdelingsdirektør ved Folkehelseinstituttet, har kommet i hardt vær for å bedrive et privat korstog mot religioner på Twitter.

Det er spennende å se hvordan ny mediateknologi snur opp ned på mediabildet. Før de sosiale mediene kom, ville dette ikke vært en aktuell problemstilling i det hele tatt. Preben Aavitsland hadde neppe bedrevet de samme meningsytringningene i dagspressen.

Sosiale medier skaper lavterskel synsing og transparens. Dette åpner nye etiske problemstillinger rundt profesjonelle roller mennesker har og deres person.

Bedrifter og institusjoner har behov for å holde et visst image og identitet. Sosiale medier kan være særdeles effektivt for å forsterke dette. Men det er et tveegget sverd. Man kommer inn under huden på menneskene som representerer institusjonene. Når det er spenning mellom menneskenes private engasjement og det image institusjonene ønsker å avspeile, skaper det utfordringer.

På sikt tror jeg dette kan være positivt. Man vil få mennesker i posisjon, som virkelig helhjertet brenner for det fagfeltet de jobber med. Det blir altså en mer helhet i mellom privat og profesjonelt engasjement. Men samtidig så tror jeg også at det vil skapes en større romslighet i utøvelsen av de profesjonelle rollene og aksept for mer åpenhet og ærlighet.

At Preben Aavitsland er i mot kristendommen, tar jeg med stor ro. Da vet man jo hvor man har ham i den saken. Det vil jo også hans nåværende og potensielle framtidige arbeidsgivere vite, og kunne ta stilling til om det er forenlig med deres virksomhet.

Artikler: 1 2

Outreach.no

Kristenideologisk favner også KrF svært bredt. Det går fra de som kun vil ha partiet som et kristenkulturisk verdiparti, til de som vil dyrke en konservativ kristen linje. Det er klart det blir bråk av sånt.

Slik jeg ser det, har KrF tre “onder” å velge mellom:

1. Forsette som før og prøve å favne alle leire, med uklar identitet og retning som resultat
2. Omdefinere KrF til et rent verdiparti, uten tydelig kristen forankring. De vil da utradere den konservative leiren i partiet.
3. Gå i konservativ retning og enda mer tydeliggjøre det kristne fundamentet. Dette vil sannsynligvis stenge ute endel velgergrupper, men skape en klarere identitet.

Uansett hva KrF gjør, vil det koste velgere. Personlig mener jeg at dette ikke handler om velgere, men å finne sjela si. De bør derfor ta en risiko og stå for en linje og en klar identitet.

For min del ønsker jeg at den skal ligge i et klart kristent fundament. Så jeg vil oppfordre alle konservative, som fremdeles er i partiet, å ikke flykte, men å heller kjempe. Ihvertfall til vi har fått en endelig avklaring.

Outreach.no

Det er jo ikke for ingenting at Paulus stadig fant det nødvendig å formane og veilede de ulike menighetene. Det var jo også gnisninger mellom apostlene og lederskapet i urkirken.

Kort sagt så ligger Bibelens standard for de kristne høyere det urkirken klarte å etterleve.

Dessuten så er det ikke slik at hvis man prøver å kopierer andres suksess, så fører det automatisk til fremgang for deg selv. Det er som regel best å lykkes på egne premisser og sin egenart, fremfor å prøve å være noen andre.

Vi er så heldig at vi har de samme verktøy og inspirasjonskilde som apostlene hadde i sine dager: Jesus er like frisk og Den Hellige Ånd er like tilgjengelig.

Selvom noen problemstillinger er universale, både i dag og for 2000 år siden, så er det samfunnet vi har i dag unikt. Vi må takle de muligheter og utfordringer samfunnet i dag gir, på samme måte som apostlene taklet sin samtid. Så vi kan ikke regne med automatisk suksess ved å direkte ta etter.

Gud er den samme. Kilden er den samme. Løsningen er i dag den samme som da: En overgitt, levende kjærlighet drevet av en levende tro og nærhet til vår Skaper. Så vår utfordring er kanskje ikke at vi ikke er lik nok urmenigheten, men at vi ikke er levende nok?

Outreach.no

Ofte når vi treffer andre mennesker, så tar vi utgangspunkt i oss selv. Resultatet er at vi da fort, bevisst eller ubevisst, kan få en grad av agenda.

Dette gjelder kanskje spesielt kristne.

Noe av årsaken er at ingen liker å kaste bort tiden, slik at man helst vil relatere egne hjertesaker, verdier og egen fremgang til flest mulige relasjoner og aktiviteter. Dette er forsåvidt naturlig. Vi har begrenset med tid og energi på denne jorden. Å bruke den fornuftig, er Bibelsk.

En annen årsak er komformitet. For å gjøre livet litt lettere, vil vi gjerne relatere oss til mennesker vi til en viss grad deler kontekst med.

Men hvis man ikke er bevisst, skaper det fort en agenda. Det vil si at man med utgangspunkt i seg selv, prøver å påvirke og posisjonere den andre personen inn i egen kontekst.

Guds agenda er agape
Gud er anderledes. Han tar ikke utgangspunkt i sine egne emosjonelle og praktiske behov. Kjernen i Gud er agape: Kjærlighet uten gjenytelse.

Derfor møter Gud oss på vår egen "banehalvdel" og tar utgangspunkt menneskets situasjon og kontekst.

Være som Far
Dessverre så er nok ikke så mange av oss som vår Far. Men kanskje vi skulle bli det mer bevisst?

Neste gang vi møter et menneske, så kanskje vi kan ta utgangspunkt i ham, fremfor å med en gang tenke hva jeg kan få ut av det? Hvilken situasjon er personen i? Hvilke behov har ham? Hva ønsker han seg ut av møtet? Kan jeg berike hans ferd på noen måte?

Outreach.no

Pornokirken kommer med en ganske omfattende sammensetting av statistikk rundt pornografi.

Flere steder går det igjen at pornografi også er svært utbredt i kristne kretser. Ikke bare det, men også i blant ledere. Kanskje det er en av de aller største utfordringene vi har i Jesulegeme i dag. Jeg skal på ingen måte fare med noe pekefinger her. Men sant og si så er problematikken alt for lite belyst, i forhold til den utfordringen den utgjør.

Porno er tabubelagt. Og når man ser statistikken kan man jo forstå hvorfor: Svært mange møter nok seg selv i døren i slike diskusjoner. Den flotte fasaden får seg trolig en aldri så liten uheldig trøkk. Og da føler kanskje folk at det er bedre å tie?

Er porno et problem?
Som mann, og tidligere bruker, må jeg si meg kvalifisert til å komme med en formening: Ja, porno går sterkt inn på kjødet. Det vil si at i den grad du vil følge Jesus og leve et liv i Ånden, så utgjør porno et motsats og utfordring.

Og når veldig mange er involvert, er det med å hemme menighetene fra å fungere slik de skal. Sagt på en annen måte: Det er med å skape døde menigheter, som ikke fungerer skikkelig i nådegavene.

Ny helliggjørelsebevegelse
Jeg tror vi trenger en ny bevegelse som fremholder større renhet og leve i helliggjørelse. Utfordringen er at man nesten blir "mørkemann" ved å si slikt. Det er ikke min hensikt. Det må være lov å, i kjærlighet, omfavne både nåden, som skiller oss fra syndens dom, og samtidig peke på behov for en større lengsel etter den helliggjørelsen vi er kalt til.

Hvis vi, som individer, brorskap og menighet, skal makte å i det hele tatt nærme oss Bibelens profil av hvordan det kristne liv og tjeneste ser ut, må det en liten revolusjon til. Vi må rett og slett vokse opp som Guds barn og leve stadig mer i den hensikt Jesus har satt for oss.

Broder Gunnar
Outreach.no

Lenge satset jeg på to hester. Jeg visste i mitt hjerte hva Gud ville, men samtidig holdt jeg fast ved andre mulige utveier.

Jeg har sett etter utveier siden oktober 2007. Det er nå over to år siden. Min ørkenvandring startet for 3 1/2 år siden. Min vandring i visjonen min for 9 1/2 år siden.

Alle utveier har på merkelig vis vært stengte. Noen utveier har til og med hatt direkte tegn, som tydet på at dette var Guds vei. Noen har inneholdt kopier av elementer som minner om visjonen min.

Men med unntak av en, har alle muligheter på ulike måter endt opp i en blindvei. I en tale i menigheten kom en mulig forklaring: Djevelen setter opp falske lys, som ser ut som det man ser etter, men som da selvsagt ikke er av Gud.

For ett år siden ble min medvandrer kastet ut i det samme som jeg. Han fant meg noen måneder senere. Og siden da har vårt brorskap og medvandrerskap blitt bekreftet på mange ulike måter.

Siden har vi stått sammen og vært en ubeskrivelig støtte for hverandre. I tider hvor man selv nesten må spørre om en selv er på riktig planet, så er bare det å vite at det er en annen der ute, som står i nøyaktig det samme, en ufattelig støtte.

Og det er ikke en tilfeldighet. Gud gir nok styrke for hver en dag. Og det siste 1 1/2 året har jeg hele tiden hatt støtte.

Det vanskelige med det hele har hele tiden vært familien. For en ting er å leve for Gud, men en annen ting er når det ufrivillig involverer andre. Og det har skapt et dobbeltspill, hvor man på den ene siden opptrer “fornuftig”, men på den andre siden prøver så godt man kan å stole på Gud.

Men mer og mer må jeg ha måtte innse at dobbeltspillet mitt er unødig. Mer og mer har jeg måtte ta innover meg at Gud ikke bare holder meg oppe, men alle som er berørt.

Mer og mer har min identitet blitt endret. Og jeg har fått forstå at i Himmelen handler det ikke om halve identiteter og drive risikokontroll, “i tilfelle Gud ikke holder sine løfter”. Etter at mitt siste eget forsøk på å lage en utvei feilet bare for få uker siden, er min tid med dobbeltspill definitivt over:

Jeg er Guds barn. Min identitet er i Himmelen. Gud er forsørger og Han svikter meg aldri. Jeg vandrer på de veier som Han velsigner.

Broder Gunnar,
Outreach.no

Den setter fri fra syndens brodd. Ondskapen kan ikke lenger ta tak og trykke ned.

Framfor frykt, fylles mitt indre av visshet i håpet og barmhjertighet. Framfor redsel, treder kjærligheten fram. Steg for steg.

For jeg er satt fri fra mørket. Fri fra åket. Fri til å elske og å leve.

Takk, min Far.

Outreach.no

Er ting virkelig så vanskelig?

Min påstand er at Guds kjærlighet og nåde er konstanter så lenge troen lever i hjertet. Gud elsker alle mennesker. Det inkluderte også Hitler, når han levde. Og man finner vel knapt noe menneske med dårligere gjerninger enn ham. Så gjerningene er ikke til for å tilfredsstille Gud.

Nåden kommer også av troen, så den henger heller ikke på gjerningene.

Hvorfor er det da utallelige oppfordringer i Bibelen til å leve rett? Min påstand er at dette har med vår overlevelse i den Hensikt Herren har for oss. Gud vil at vi skal være modne i Kristus.

Hele innlegget ligger på Outreach.no.