Otto Strand

Alder: 69
  RSS

Om Otto

Jeg er lærer, driver med politikk, mannskor, menighetsarbeid, ski- og svømmetrim.

Følgere

Løftebrudd å gå til høyre

Publisert rundt 2 måneder siden - 443 visninger

«Med respekt for de politiske forskjellene er et regjeringssamarbeid med Frp ikke aktuelt.»

Dette lovte KrF før valget i 2017. Det ble vedtatt i landsstyret og stadfestet av landsmøtet.

Å gå inn i Solberg-regjeringa nå, vil være et klart løftebrudd. Nå kan selvfølgelig et nytt landsmøte gjøre et nytt vedtak, men de kan ikke endre på det faktum at KrF før valget lovte velgerne å ikke gå i regjering med Frp. Det var ikke noe forbehold i det løftet, og da gjelder det for hele valgperioden.

For meg er det en gåte at våre to nestledere med flere foreslår å bryte et så klart valgløfte, og jeg er svært skuffet over deres anbefaling. Jeg er stolt over at KrF setter sin ære i å holde løfter. Hvis landsmøtet 2.november anbefaler å gå inn i regjeringa Solberg, vil denne stoltheten få en alvorlig knekk.

Hvis grunnlaget for å gi et løfte er vesentlig endret, kan det tilsi at løftet ikke gjelder lenger. Men KrFs begrunnelse var «de politiske forskjellene», og jeg kan ikke se at de har endret seg vesentlig. At Venstre har gått inn i regjeringa, endrer ikke de politiske forskjellene mellom KrF og Frp. At vippeposisjonen i Stortinget er blitt strevsom fordi de andre partiene pøser på med mange forslag som skal splitte regjeringa og KrF, endrer heller ikke disse forskjellene.

Hvis ikke KrF skal begå et klart løftebrudd, har partiet bare to alternativer; enten å fortsette i opposisjon som nå, eller å søke samarbeid til venstre.

I år har KrF lagt opp til en prosess, der man først skulle klargjøre partiets «politiske prosjekt», og så foreta et veivalg. Det politiske prosjektet ble klargjort da landsstyret den 28.9. enstemmig vedtok dokumentet «Sammen for et varmere samfunn». Her «slår man ring om» det som virkelig betyr noe for samfunnet; røtter, tillit og menneskeverd. Man «bryr seg om» det som virkelig betyr noe for folks hverdag; tid til barn og familie. Og man «tar tak i» de viktigste utfordringene i vår tid; bl.a. klima, fattigdom og fredsarbeid. Så skal et ekstraordinært landsmøte foreta et veivalg 2.november.

Alle partier, også KrF, søker selvsagt å få størst mulig gjennomslag for egen politikk. NRK har sammenlignet dokumentet «Sammen for et varmere samfunn» med andre partiers politiske programmer. Konklusjonen er at det ser ut til at KrF har større muligheter til politisk gjennomslag til venstre enn til høyre: https://www.nrk.no/norge/her-far-krf-mest-stotte-sine-nye-hjartesaker-1.14228982  Den politiske analysen i Hareides bok «Det som betyr noe» peker i samme retning, og hans anbefaling er en logisk oppfølging av analysen.

Å gå inn i Solberg-regjeringa nå vil bety et klart løftebrudd. I tillegg tilsier altså analyser at KrF får dårligere muligheter til gjennomslag for egen politikk der enn hvis man søker samarbeid til venstre. Hareides anbefaling er dog den beste.

Gå til innlegget

SV sa nei, men gikk likevel

Publisert 2 måneder siden - 552 visninger

I Matteus-evangeliet er der er en fortelling om to sønner som ble bedt om å arbeide i farens vingård. Den ene svarte nei, men ombestemte seg, og gikk likevel på arbeid. Den andre svarte ja, men gikk likevel ikke på arbeid. Da disiplene fikk spørsmål om hvem som gjorde som faren ville, svarte de: den første.

Lignelsen er en illustrasjon på at handlinger teller mer enn ord. Det minner meg om SV og Frp i forhold til kristne verdier. SV sier nei, de vil ha en «verdinøytral» stat, ha bort Ken i KRLE-faget og redusere Den norske kirkes rolle. Likevel arbeider de for omsorg for fattige, rettferdighet i samfunnet og vern om skaperverket (også kalt klima- og miljøpolitikk). Frp sier ja, de vil bygge på kristne verdier. Likevel vil de skjære ned på bistand til fattige, gi størst skattelette til de rike, svekke hviledagen, liberalisere akoholsalget og åpne for dødshjelp.


Så da er spørsmålet: hvem «leverer» på kristne verdier?

Gå til innlegget

INKONSEKVENT FRA KRFere

Publisert 2 måneder siden - 880 visninger

Jeg har registrert 3 saksforhold der endel KrFere har uttalt seg inkonsekvent: 1) Løftet om ikke å gå i regjering med Frp, 2) KrFs politikk-prosjekt som grunnlag for samarbeid og 3) Lederspørsmålet.

VALGLØFTET

«Med respekt for de politiske forskjellene er et regjeringssamarbeid med Frp ikke aktuelt.(punktum)» Slik står det i vedtaket som landsstyret gjorde i november 2016, og som ble bekreftet av landsmøtet i fjor. Ut fra noen KrFeres ønske om å gå inn i Solberg-regjeringa nå, skulle man tro at vedtaket var at regjeringssamarbeid med Frp ikke er aktuelt «det første året i perioden». Men det står det ikke i vedtaket, som da selvfølgelig gjelder for hele perioden. Slik har da også velgerne oppfattet det. På denne bakgrunn har KrF to valg: enten å fortsette i opposisjon som nå, eller å gå inn i ei regjering til venstre.

 Selv om et landsmøte har formell rett til å endre vedtak, kan det ikke endre det faktum at KrF lovte velgerne å ikke gå i regjering med Frp i valgperioden. Å foreslå å gå inn i Solberg-regjeringa nå, er inkonsekvent, og å gjøre det vil være et løftebrudd.

POLITIKK-PROSJEKTET

I KrF har det vært signalisert at drøftingene i partiet dette året har to faser; først klarlegging av KrFs «politiske prosjekt», og på grunnlag av det, valg av samarbeids-strategi. Det politiske prosjektet er nå landet gjennom et enstemmig vedtak i landsstyret 28.september. Dokumentet «Sammen for et varmere samfunn» skisserer de viktigste punktene i partiets arbeid fremover. Det er dette dokumentet som skal ligge til grunn for valg av samarbeid, ut fra grunntanken at man samarbeider der man får størst mulig gjennomslag for egen politikk.

En gjennomgang som NRK har lagd, viser at KrFs politiske prosjekt har størst muligheter til å få gjennomslag i et samarbeid til venstre, mens Frp er det partiet som ligger lengst fra KrF. Hareides politiske analyse i boka «Det som betyr noe» peker i samme retning. Likevel er det endel KrFere som har anbefalt at KrF bør gå inn i dagens regjering. Når analyser viser at KrF vil få størst gjennomslag til venstre, er det inkonsekvent å foreslå å gå til høyre.

LEDER-SPØRSMÅLET

Hareide har kommet med en klar anbefaling. Så har han sagt at det er opp til partiet å drøfte saken og konkludere. Dette skjer mens partiet har lav oppslutning, og veivalget videre har stor betydning. I denne situasjonen sier noen i partiet at dette ikke har noe å gjøre med leder-spørsmålet, og at Hareide uansett er vår leder. Slik er det selvsagt ikke; hvis en leder som har pekt ut en tydelig retning, ikke får tilslutning til det, blir han kraftig svekket. Det kan sågar bety slutten på hans politiske karriére. Å si at samarbeidsvalget ikke har noe å gjøre med leder-spørsmålet, er inkonsekvent.

KONKLUSJON

Det må være lov å vente at man argumenterer konsekvent i samarbeids-spørsmålet.

- Har man gitt et løfte, skal man holde det.

- Har man vedtatt et politisk prosjekt, skal man stå på det.

- Ønsker man Hareide som leder, skal man ha gode argumenter for ikke å følge hans anbefaling.

 

Otto Strand

landsstyremedlem i KrF

Gå til innlegget

KRF - ET IKKE-BORGERLIG PARTI

Publisert rundt 1 år siden - 578 visninger

KrF var i utgangspunktet et parti uten sterk tilknytning til noen av blokkene i norsk politikk. Det var "ikke-sosialistisk" og "ikke-borgerlig". Men gjennom deltakelse i en rekke regjeringer har det festet seg et inntrykk i mediene og i opinionen av at KrF er et "borgerlig" parti.

Borgerlig

Betegnelsen borgerlig brukes av Høyre og Fremskrittspartiet for å betegne deres politikk, med vekt på personlig frihet, lave skatter, liberal alkoholpolitikk m.m. Men betegnelsen er ikke dekkende for KrF, og den gir opinionen et skjevt inntrykk av hva KrF står for. På den andre siden bruker AP og SV begrepet nærmest som et skjellsord med et innhold som vi heller ikke kan være bekjent av, bl.a. sterk privatisering på alle områder og gunstige ordninger for de rikeste. Derfor er det uheldig for KrF at betegnelsen borgerlig blir brukt om oss, vi som vil prioritere innsats for de svakeste både nasjonalt og globalt.

Hvis betegnelsen borgerlig festner seg om KrF, bidrar det også til å opprettholde toblokk-tenkinga i norsk politikk. Denne tenkinga er til hinder for å finne gode løsninger på tvers av partiene, og den svekker mulighetene for verdibaserte løsninger.

Kristendemokratiet er en selvstendig ideologi og en helhetlig plattform for politikk. Men hvis vi oppfattes som borgerlige, vil vår ideologi lett fremstå som en "kristelig underavdeling" av liberalisme/konservatisme.

Ikke-definisjoner
Et "sentrum" har per definisjon rundt seg noe som ikke er sentrum, på begge (eller flere) sider. Vi har avgrenset oss mot venstre ved å definere oss som ikke-sosialistisk. Hvis vi tar på alvor at vi er et sentrumsparti, må vi også avgrense oss mot høyre ved å definere oss som ikke-borgerlig. Hvis ikke blir vi lett slått i hartkorn med høyrepartiene, altså de borgerlige. Men det blir selvfølgelig for tungvint å kalle oss "ikke-sosialistisk-og-ikke-borgerlig". Dessuten er dette "ikke-definisjoner" som bare sier hva vi IKKE er, det er selvfølgelig bedre å si hva vi ER.

Kristendemokratisk sentrumsparti
Jeg ønsker at betegnelser som brukes om vårt parti skal være dekkende for hva vi står for, og være slik at vi kan være bekjent av dem. Jeg synes ikke betegnelsen borgerlig er dekkende for vår politikk, og vil ikke være bekjent av å bli kalt borgerlig. Media og andre partier kaller oss stadig for et borgerlig parti, selv om vår partiledelse ikke bruker betegnelsen. Mitt ønske er at vi skal arbeide aktivt for å kvitte oss med denne uheldige og misvisende betegnelsen. Når vi i debatter og presentasjoner blir puttet i "borgerlig"-sekken, kan vi svare med at vi ikke er et borgerlig parti, men et kristendemokratisk sentrumsparti. Og når vi snakker om hvilke regjeringer vi har deltatt i, kan vi i stedet for å kalle dem "borgerlige", med stor rett hevde at det har vært "sentrum-høyre-regjeringer" og "sentrums-regjeringer".

Gå til innlegget

Hvorfor åpnet KrF for Frp?

Publisert rundt 5 år siden - 281 visninger

I valgkampen ble KrF angrepet av de rødgrønne for å ha åpnet for at Frp kunne komme i regjering. Noen hevdet at KrF ville få til mer sammen med de rødgrønne enn med H/Frp.

Også etter valget har bl.a. Jens Stoltenberg sagt at hans dør står åpen for sentrumspartiene. Så hvorfor har KrF likevel åpnet for Frp?

Fordi Stoltenberg & co i 8 år lukket døra for sentrum og provoserte med politikk som gikk mot KrFs verdier og saker. Derfor bestemte KrF seg allerede i fjor for at de måtte se til høyre hvis de skulle få innflytelse på politikken.

I de rødgrønnes 7 første år var det omtrent ingen åpen dør mot sentrum. Et par unntak var forlikene om klima og stat-kirke. I tillegg gjorde de vedtak i gen- og biopolitikken som fremmer et sorteringssamfunn og som hindrer noen barn i å få både mor og far. De fjernet også kontantstøtten for toåringer og videreførte urettferdighet i engangsstønaden for fødende. Og gode rusbehandlingstilbud måtte legge ned. Da nytter det ikke å komme etterpå og si at KrF får mer til med de rødgrønne enn med H/Frp.

De rødgrønnes taktiske feilgrep var at de la politikken for langt til venstre og ignorerte sentrum. Men skal man få til brede forlik og langsiktig politikk som tjener folk flest, lander man ofte på sentrums-løsninger. Dette overså de rødgrønne. KrF vil selvfølgelig ha innflytelse på styringa av landet. Når partiet over tid opplever lukkede dører på venstresida, bør det ikke overraske noen at man ser etter åpne dører på høyresida. Og realiteten er nå at KrF får gjennom mer av sin politikk i et samarbeid til høyre enn med de rødgrønne.

De rødgrønne har ikke lenger flertall i Stortinget. Det har heller ikke de blå. Det vil vitalisere Stortings-arbeidet, og det er bra for folket. For nå nytter det ikke bare å lene seg på at “vi har flertallet”, nå må alle legge seg i selen for å finne gode løsninger. (Og de gode løsningene er ofte i sentrum.)

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77229 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43404 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34801 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27777 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22426 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22135 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20026 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19034 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 1 time siden / 51 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 10 timer siden / 60 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
1 dag siden / 274 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
1 dag siden / 115 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
1 dag siden / 112 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
1 dag siden / 145 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
1 dag siden / 188 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
2 dager siden / 253 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
2 dager siden / 148 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
2 dager siden / 106 visninger
Les flere

Siste innlegg

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 1 time siden / 51 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 10 timer siden / 60 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 85 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
rundt 23 timer siden / 111 visninger
Vägen tillbaka till Duraslätten
av
Anders Ekström
rundt 23 timer siden / 52 visninger
Katolske feltprester
av
Haakon Omejer Sørlie
rundt 23 timer siden / 92 visninger
Det som ikke sies
av
Åste Dokka
1 dag siden / 990 visninger
Jeg tror i vår tro!
av
Magne V. Kristiansen
1 dag siden / 201 visninger
Flere må delta i debattene
av
Elisabeth Hoen
1 dag siden / 193 visninger
Les flere