Pål Georg Nyhagen

Alder: 62
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Å i debatt tillegge den andre ideer og standpunkter de ikke har er en grov uskikk. Det er også en kjent sak at bilder sier mer enn haugevis av ord. I politisk propaganda benyttes da også denne innsikten flittig. Substansen i debatten om innvandring er for lengst borte, dessverre. Innholdet i det som ytres forsvinner bak de grelle masker vi andre allerede har lagt på vedkommende. Fakta og reell politisk debatt om innvandring har visst avgått ved døden.

Det er vel i kun én av samfunnsdebattene hvor det grelle, forenklinger, demonisering og bruk av stråmenn florerer og trives så til de grader; og det er i innvandrerdebatten. Begge parter (fordi det er bare to) legger ofte riktig nok merke til den andres bruk av stråmenn, men overser samtidig at man ofte selv begår samme feilen. Det er vel nettopp "debatt" det som oftest ikke er, hva gjelder temaet innvandring? En direkte kjedereaksjon av gjensidige meningsforvrengninger oppstår her i den massive skyttergravsbeskytningen, og dét som amen i kirken. Den andre partens meninger blir ofte forvrengt; de tillegges meninger de ikke har... og det som faktisk er sagt overses glatt. Får man klistret meningsmotstanderen til krefter og meninger ytterst få vil identifisere seg med, er meget oppnådd.

Det har altså dessverre oppstått en sterk og drepende polarisering som så og si har endt i en politisk stammekrig. Den andre partens ytringer og meninger blir her ofte stemplet som moralsk forkastelige og ut over det skyldes deres standpunkter og ideer dumhet, naivitet, egoisme, kyniskhet og uvitenhet. Pluss, pluss... You name it... De er derfor ikke verdt å lytte til, vi VET jo hva de like vel egentlig mener. Når de ytrer seg er vi derfor så og si a priori på det rene med hva som faktisk sies og menes. Det stemples mer enn ofte til dels grovt og ikke alt for utydelige assosiasjoner frembringes gjennom beregnende bruk av ladete ord, nonverbale virkemidler som f.eks.beregnende billedbruk som skal lede leserne til de konklusjoner journalisten eller skribenten selv ønsker.

Altså ikke minst gjennom implisitte og eksplisitte ledd i ens egen ytring som så snedig tillegges den andre. Man legger her samtidig umerkelig meninger inn i tredjeparts, dvs lesernes, innerlommer.

Alt dette fremfor at man tar den bedre og informative veien gjennom opplysning, drøfting, dvs forklare de aktuelle politiske sakenes bakgrunn, deres objektive innhold og gjennomgå argumentenes pro et contra fordomsfritt og videre kritisk.fremleggelse av rasjonelle argumenter om hvorfor man mener at motparten her delvis eller helt tar feil. Samt bred begrunnelse av egne standpunkter og ideer. Dette er vel dessverre kanskje uttrykk for mer latterfremkallende naiv ønsketenkning?

De gode hensikter, den gode etikk, klokskap og egentlig innsikt hører altså til hos "oss". Det blir et besynderlig, uinteressant og trist skue hvor det som fremlegges preges av sort-sortsort-hvitt,  og  hvitt-hvitt. De andre blir heller tillagt gale og sågar groteske meninger og sympatier som vedkommende høyst sannsynlig ikke bærer i det hele tatt. Hentydninger, halvkvedete viser og assosierende billedbruk er altså her ofte velbrukte effektive midler. Det handler tydelig nok for flere om påvirkning, fremfor informasjon, drøfting og oppklaring. Lesernes assosiasjoner føres til de rette konklusjoner. Igjen: Det er slående hvordan bruk av stråmenn, halvkvedete viser, demonisering og manipulasjon tillates bare hensikten er god nok.

Avisen Vårt Land vet godt hva de i dag bidrar med gjennom en HELSIDE av Sylvi Listhaug på side 19. Ingen kan vel beskylde de ansatte for å være historieløse eller uvitende? Når bildet får en helside, så kan kan vel knapt hevde at det er den informerende henvisningen til et visst billedbruk som her er poenget. I linken her øverst til venstre så ser vi en av nazistpartiet Nasjonal Samlings plakater. Det er i stil og bruk av tekstfonter ikke helt ulik dagens Vårt Lands hele side 19 av Sylvi Listhaug.

 

 

Gå til innlegget

Er Jesus bibelsk?

Publisert over 1 år siden

Gjør egentlig vår teologi Jesus til «en av oss»? Svaret på det spørsmålet er i hvert fall at han både er… og IKKE er dette. Jesus har nemlig en tendens til ikke nødvendigvis å svare til forventningene og holder seg viselig nok unna kontroll, metodegrep og instrumentalisering.

Er Jesus bibelsk? Spørsmålet som selvsagt er noe ladet stilles nettopp slik for å få frem et poeng: Nemlig hvordan ser man på bibelen og dens tekster, bekjennelsen og tradisjonen - relatert til den Jesus vi mener å tro på? I begynnelsen var ordet. Og siden kom alle ordene...

Hva begrepet «bibelsk» bør innebære, og hvorfor, er det tydelig nok divergerende meninger om. Har man ikke klart for seg hva som her menes og hvilken vekt det bør tillegges, så snakker man selvsagt ofte og beklagelig nok forbi hverandre. Dvs man må være tilstrekkelig klar på hva som her "bør menes" eller ikke... for å anses som troverdig og videre vel så vesentlig begrunner det hele rimelig forståelig. Om enn ikke det man her fremlegger også nødvendigvis skal innebære som akseptabelt for alle parter i diskursen. Aksepterer man ikke alle av den andres premisser, så blir også dialogen en tosidig monolog; dvs heller en skinndiskusjon. Det handler nemlig også hér om TRO. Alle parter bør dog forutsette i en internkristen diskurs at også den andre har Kristi nådefulle kjærlighet og rettferdighet som utgangspunkt og mål, dvs at den andre har entydig gode intensjoner, like meget som en selv. Men det er ikke nødvendigvis en slik dialogisk åpning og prosess som skjer. Det blir helst posisjonering og det som verre er, dessverre. Verdidebatt er et godt eksempel her.

Om noe anses som «bibelsk» eller ikke er altså ikke lenger et viktig spørsmål for flere teologer og troende: Fordi begrepet ikke lenger har noe forståelig og relevant innhold. Og ikke minste fordi bibelen av noen anses som en høyst betinget- og kontekstavhengig samling av forskjellige bøker og skrifter som hver for seg representerer en rekke ugjennomtrengelige sosialhistoriske faktorer -tekstkritisk sett. Hvilket innebærer at også bekjennelsen og tradisjonen blir sett på som like så betingede produkter. Dermed står man tilbake med den subjektive erfaringen; og den enkeltes teologiske begrunnelser rundt dette og livet som øverste tolkningsinstans og autoritet.

For andre teologer og troende holder ikke dette like vel, som kjent. Og på den annen side, så har også den konservative troende erfaringer med Kristus. Men dog: Mistanken, dekonstruksjonen og reduksjonismen som allerede er akseptert som metoder mot foreliggende tekster og tradisjonen bør nemlig også benyttes mot den liberales tekstbruk, bias og påståtte erfaringer av Jesus og kjærlighet. Om disse metodene faktisk skal anses som gyldige. Dessverre foreligger det her tilsynelatende en selvrefererende inskonsistens hos samme teologer.

Det virker dog som om mange har dyrket den historisk kritiske metoden, tekstreduksjonisme, dekonstruksjon og mistanken i en slik grad at den her nødvendige objektiviseringen har ført til en betydelig distansering og dermed frigjøring fra tekstene og tradisjonen. At hybris ligger på lur her er muligens noe som ikke legges merke til? Troen på at man kan oppnå fullstendig objektivitet i historiske undersøkelser er dog en naiv posisjon, som for lengst også er avvist av faghistorikere. Men tekstkritikken og de valgte metodene har hos noen fått en slik styrende makt i tolkningsprosessen at også Jesus i dag underlegges metode og tolkning. Rent projektivt tillegges Han subjektivt bestemte kvaliteter og faktorer, og løsrives så mer og mer fra bibeltekstene, bekjennelsen og tradisjonen: Jesus blir her et uttrykk for personlige idealer og ønsker, hvor "kjærligheten" selv er den legitimerende og avgjørende instans. Substansløsheten og tomheten i dette prosjektet burde dog være synlig for flere. Det er nemlig her mennesket og subjektiviteten som blir den øverste instans; og det er en heller liten og skjør gud å dyrke.

Det er altså nå den enkeltes Jesusbilde og «erfaring» som blir øverste prioritet hvor alt annet så underordnes; i praksis så gir man seg subjektiviteten og de tilfeldige variabler i vold med den beste samvittighet. Bibelen blir her øyensynlig redusert til en sitat- og metaforsamling hvor man mener å ha all rett til å benytte akkurat de tekstelementer og narrativer som passer den teologiske atgumentasjonen her og nå.

Og videre kan man så med den beste samvittighet overse også andre tekster som bestemt vil ugyldiggjøre de konklusjoner som er foretatt. Man henter altså nå "sanne tekstord" selektivt frem etter ønske...  hver etter sin smak; akkurat som på lunchbordet på Grand Hotell. Og eneste dogme er at "størst av alt er kjærligheten", uten at kjærlighet for øvrig defineres og blir sådan et tøyelig begrep som kan fylles av den enkelte etter behov.

Dog kan en slik argumentering fungere godt rent herskerteknisk. Man definerer nemlig her implisitt hva som er den egentlige kjærlighet og hvilke teologiske posisjoner dette nødvendigvis medfører. Dermed plasseres den andre i motsetning til den egentlige kjærligheten og arenaens deltagere har så fått sitt stempel i pannen. Dramaturgien er klar: Man plasserer seg selv på kjærlighetens- og det egentlig godes side.

Det er som nevnt kjærligheten som nå er hovedreferansen. Uten at man nødvendigvis definerer hva som legges i dette verdibegrepet. Det tas derimot for gitt. Det bør man ikke gjøre. Det er vel få ord som til de grader har blitt vrengt, misbrukt og multitolket som dette? Enhver vet f.eks. at genuin kjærlighet også setter grenser og fordrer den enkelte i nået. Hva er så kjærlighet? Her presenterer ikke f.eks. NT noen entydig abstrakte definisjoner. Men Jesus selv anskueliggjør i praksis hva kjærlighet er. Kristi ord bør dog tillegges noe vekt her?

Noen blir tydelig nok dog et offer for egne narrativer, som vokser frem i en allerede foreliggende aktuell kontekst for å underbygge og legitimere nettopp denne. Premissene hentes altså ut fra allerede foreliggende konklusjoner og noen blir slik gående ganske tilfreds i en selvbekreftende sirkel. Mistankens og subjektivismens blikk gis også samtidig her en slik tyngde at det ender med at folks respekt for - og troen på kirkens budskap og bibelen - trinnvis svinner hen: Mysteriet i troen og Treenigheten uthules. Ikke da så rart at alternativer og new age anses som bedre alternativer av flere?

Det er altså og tydelig nok valget av perspektiv og dermed synet på bibelen, bekjennelsen og tradisjonen som genuine kilder som skiller. Den som avviser livets to utganger er gjerne også den samme som avviser andre tekstdeler i NT og åpner så for radikale nytolkninger og nye liturgier på nye områder. Som sågar går på tvers av Guds ord. Men det gjør ingen ting: Det hele bygger jo bare på menneskeord like vel - Guds ord finnes egentlig ikke, slik man ser det.

Å lese bibelen er selvsagt alltid en dialektisk prosess: Her må man være våken; bevisst og positivt vite at det faktisk er en selv som bemøter teksten, tolker og utlegger. Alle leser vi med briller, og da handler det om å ha denne faktoren i mente. En adekvat lesning innebærer f.eks. at verken teksten eller den som leser faller som offer for den andre av disse to faktorene.

Enkelte mener visst at selve ideen med at livet har to utganger er brudd på denne udefinerte kjærligheten. Det gjør nemlig Gud ond, må vite. Men det er jo ikke nødvendigvis slik: Det er faktisk den enkelte som selv velger å si nei takk til Gud til tross for alle Hans iherdige forsøk på å "fange" inn mennesket- hele NT viser dette poenget tydelig. Man er tildelt friheten og stiller seg selv til slutt helt utenfor - dog NB forutsatt at man positivt også vet at det er dette man faktisk gjør; dvs er myndig og kompetent i beslutningsprosessen. Gud vil selvsagt ikke dette, det er hele poenget med inkarnasjonen. Han elsker mennesket så sterkt at Han kom hit gjennom Jesus Kristus. Nettopp for å demaskere den egentlige Guds kjærlighet og vilje med mennesket.

Man kan vanskelig hevde at man tar Jesus seriøst om man fjerner muligheten for at man kan skilles fra Gud. Bare i Matteusevangeliet alene kommer Han inn på dette 16 ganger. Dette er vel dog ikke uttrykk for ondskap fra Kristus? Poenget i fortellingen om den rike mannen Lasarus faller f.eks. helt bort om man mener noe annet.

Jesus opphevet ikke de hellige skrifter, dvs Tanakh - den hebraiske bibelen - som Han ble opplært til og benyttet flittig i sin argumentasjon med andre. Han kritiserte derimot den måten som enkelte brukte disse tekstene på: Man kan komme til å stille seg i veien for Gud selv, gjennom misbruk av Hans ord.

Det var og er nemlig slik at det er i relasjonene Jesus trekker frem sannheten. det er dér den hører hjemme: Sannheten om Gud og mennesket, sannheten om det som skjer mellom menneskene, og sannheten ang. det enkelte individs forhold til seg selv. Man kan bare finne Kristus når man erkjenner hvordan Han faktisk identifiserte seg med Guds sak og vilje.

Oppsummering: Dersom man kan løsrive seg fra bibelens tekster ad hoc slik liberalteologene gjør, så blir nødvendigvis det å hevde at livet har to utganger heller intet problem. Man ser da også at det er de samme teologer som trekker andre konklusjoner enn kirkens 2 000 år gamle troslære i enkelte andre saker.

Men det er ennå flere som mener at man IKKE kan løsrive seg slik fra tekstene, bekjennelsen og tradisjonen. Mener man altså at bibelen - slik dens innhold og budskap resymeres i bekjennelsen og vitnes om i den 2 000 år gamle tradisjonen- er noe mer og annet enn bare høyst betingede menneskeord alene, så er dette liberale standpunktet og metodebruk en umulig posisjon. Vi tror nemlig at Den Hellige Ånd positivt har virket og virker i kirkehistorien, også gjennom bekjennelsen. DHÅ sovnet ikke ganske så raskt etter pinseunderet for så å våkne opp ca etter 2 000-årsskiftet i liberale miljøer.

Som jeg skrev i annet innlegg:

Gjør egentlig vår teologi Jesus til «en av oss»? Svaret på det spørsmålet er i hvert fall at han både er… og IKKE er dette. Jesus har nemlig en tendens til ikke nødvendigvis å svare til forventningene og holder seg viselig nok unna kontroll, metodegrep og instrumentalisering. Man kan nok hevde at Jesus var og er et kontrakulturelt tegn. Men ikke ubetinget bare dét. Dog er bibelen, bekjennelsen og tradisjonen impregnert av nettopp Den Hellige Ånd også etter pinsehendelsen. Derfor bør vi respektere historiens svar og forsøke å belive dem ut fra vår horisont.
Ikke oppheve dem.

Til slutt: Det finnes altså en betydelig forskjell mellom det engstelig konserverende som vil bevare alt som det var før, utelukkende fordi det er oversiktlig, kjent og trygt… Og det som ennå vil forbli nær kilden uten å bevisstløst la seg forvirres og forvilles av pågående spekulasjoner i tiden og kulturen. Dog er det viktig å ha i mente at ingen skal dømmes over og ut kun fordi han ikke på en «korrekt» måte uttrykker det som like vel til syvende og sist er å anse som et mysterium. Det sentrale er å tro på Kristus qua Guds sønn, ha tillit til Ham og vite at dette er viktigere enn kiving om språklige formuleringer som forsøker å danne et riss om mysteriet. Det er Gud som har det siste ordet. Heldigvis.

Dog er det et tak også i den kristne kirken. Det finnes et punkt hvor man stiller seg utenfor. Man kan ikke forvente at kirken endrer bekjennelse og tro etter hvem det er som kommer inn i kirken.

 

Piet Hein:

”Vi velger så rart demokratisk en gud der er til som vi vil. Så gjør det ikke så meget om han er den Gud som er til”.

Gå til innlegget

Å gjenoppdage eller erstatte?

Publisert over 1 år siden

Når vi leser Markus Borg og Helge Hognestad så kan det pussig nok se ut til at de tenderer mot å bekrefte og illustrere de påstander om hybris og eksklusivitet som det advares i mot i deres tekster. Deres referanser til språket og forsøk på teologi viser seg på noen tekstscener å være en oppvisning av de blinde åndenes dans: Også deres tanker og den postmoderne teologien representerer naturlig nok kontekst, tolkninger og et system.

I begynnelsen var Ordet; hvilket betyr at uten Ordet var det ingen begynnelse.

Og siden kom alle ordene…

Satt på spissen, så resulterte reformasjonen med å redusere mennesket til bare øre. Det var fra da av hovedsakelig det talte ordet som var saken. Men vi er hele mennesker, med ånd, sjel og legeme: De katolske og østlige kristne kirker har vært tro mot dette hele veien.

Hvordan kan vi så forstå Guds selvåpenbaring og mennesket? Det blir ikke sjeldent poesiens ord, bilder og musikk som blir det mest presise og dermed døråpnere. Eller grensesnittene - for å bruke et ord fra dataverdenen. Samtidig som vi bør være klar over at det er nettopp jeg som beveger meg og tenker underveis.

Å redusere Gud til objekt og saksforhold for vår tenkning blir å bygge et babelstårn som har sin egen ødeleggelse som iboende konsekvens. Gud kan selvsagt ikke gripes av vår tenkning som et objekt. Fordi Gud er subjekt og IKKE objekt; Gud er og handler på egne premisser. Vi er alle begrenset av det å være menneske underveis, av vårt språk og vår historie. Så gjelder det å finne ord som trinn for trinn kan bidra til bitvis avsløring og ikke tilsløring. Apropos: Når vi f.eks. leser Markus Borg og Helge Hognestad så kan det pussig nok se ut til at de tenderer mot å bekrefte og illustrere de påstander om hybris og eksklusivitet som det tidvis advares i mot i deres tekster. Deres referanser til språket og forsøk på teologi viser seg på noen tekstscener å være en oppvisning av de blinde åndenes dans: Også deres tanker og den postmoderne utgaven av newagepreget teologi representerer naturlig nok kontekst, tolkninger og et system.

Vi kan snakke meningsfullt om Gud om vi samtidig respekterer Guds annerledeshet: Men det betyr ikke at vi intet kan erkjenne: Gud har åpenbart seg i inkarnasjonen og vist hvem Han er, og at Han vil ha en levende og aktiv relasjon til sin elskede skapning. Men vår kultur og ikke minst teologien i noen miljøer er preget av skepsis, mistanke og historisk kritisk forskning. Hvilket fører til oppløsning og en grenseløs relativisering i visse tilfeller, hvor alt får samme verdi. Det blir opp til den enkelte å avgjøre hva som (i beste fall) kan passere som minst usant.

Å passere terskelen for den bundne tenkningen gjøres gjennom Guds åpenbaring, hvilket er å se som en "hermeneutisk grenseerfaring", som den franske filosofen Paul Ricoeur kalte det. Åpenbaringen er ikke derfor antirasjonell, om den betinget selvsagt kan kalles «irrasjonell». Det er snakk om åndelige og sjelelige erfaringer som fornuften og tenkningen i beste fall integrerer og slik leder oss ut i utvidet terreng. Her er mot og vilje nødvendige følgesvenner. Det transcendente er altså ikke uttrykk for en annen verden ved siden av, men er betegnelsen på en allerede eksisterende - men ikke nødvendigvis erkjent - kvalitet i den verden vi alle allerede beveger oss. Vi må derfor ikke ofre vår fornuft på troens alter slik enkelte hevder, men være villige til å åpne oss for grenseerfaringer og dermed utvide rammene for vår tenkning. Det handler om at Kristus også er uttrykk for et hellig mysterium, hvilket selvsagt er noe annet enn en alltid utilgjengelig hemmelighet. Vi inviteres inn i dette mysteriet for slik å utvikle vår relasjon til Gud, medmennesket og oss selv. Det er her sentralt å være bevisst på at Gudsrelasjonen per se og troen er noe annet enn våre tanker om dette. Det siste er dog teologiens oppgave; men ydmykhet og bevissthet om egne begrensninger er billetten for å begi seg legitimt inn på denne veien.

Det kan være et poeng å tenke over at Gud ikke presenterer seg gjennom abstrakte teser og dogmer gitt i en rekke dokumenter, men i Kristus og Hans reelle nærvær midt i den rå virkeligheten mennesker strir med. Nå er riktig nok vi overlatt skriftene i bibelen, men ikke bare: Vi møter Gud gjennom sakramentene og vi har muligheter for grenseerfaringer i hverdagen - om enn de ikke kan tvinges frem eller inviteres ved behov. Gud trekker seg som kjent unna de tilfeller mennesket vil objektivisere, instrumentalisere eller funksjonalisere Ham. Hvilket var en felle som noen av Jesu samtidige skriftlærde falt i: Kristus er til stede på Guds betingelser. Gudsrelasjonen og dens frukter kan altså ikke lokkes eller tvinges frem; men vi kan åpne oss for det.

Apropos: Å hovedsakelig etterstreve det gode, glede, harmoni og bekreftelse er alltid å søke seg selv i Gud; hvilket er en farlig avsporing. Å søke Kristus er samtidig også det å begi seg ut på en lidelses vei; hvor Kristi ord på korset samtidig er en trøst: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg". Også denne skrekkelige erfaringen er kjent av Jesus selv.

Som teologien minner oss om er språk og tanker om Gud lik verktøy som kan, men ikke må, vise til det som er annerledes: Tanker om Gud er som kjent alltid ettertanker. I noen strekk på den strabasiøse livsveien blir også tankene utfordret radikalt: Hva som skal få passere som virkelighet eller ikke blir til tider en radikal utfordring over ævne. Gudsforestillingen, de betingede tankene om Gud, ser alltid ut til å være svanger med sitt eget endelikt; nettopp fordi den ærlige søken vil være i bevegelse og tvinge sammenbruddets kall til vekst  frem. Møtet med Gud er også møte med ilden: Her fortæres ikke bare det mørke og onde i oss selv, men også våre alltid betingede bilder og forestillinger. Gud bærer oss, Gud elsker oss ubetinget... men er også noe annet. Større. Hvilket fordrer til det å reise oss igjen etter sårt tiltrengt hvile. Til bevegelse: En utvidet forståelse, grensebrytninger og vekst, betyr som oftest smerte: Ja visst gör det ont när knoppar brister. Men vekst betyr alltid også utvidet syn og berikelse. Visdom er krystallisert smerte.

Enhver sann søken vil derfor til tider stri med en knugende og bitter erfaring av Guds fravær. Tankene om Gud strekkes her til bristepunktet, og vel så det: Tankene som produkt av teologisk erkjennelse; som uttrykte den en gang så klare ideen om Guds evige nærvær p.d.e.s. kommer i den enkeltes virkelighet i brutal konfrontasjon den nevnte fryktelige og drepende opplevelsen av Guds fravær. Det virker faktisk som om enhver genuin søken etter Guds nærvær til tider vil konfronteres med erfaringen av det fryktelige fraværet - i en skrekkens ørkenvandring som aldri ser ut til å ta slutt, der og da. Perspektivene og orienteringspunktene er borte i ørkenen; alt går i ett, alt oppløses. Jfr Johannes av korset.

Men dog: Det som nevnt lenger ovenfor så følges kampene samtidig av noe positivt; nemlig en gryende gjenoppdagelse og erfaring av Guds kjærlighet som også fører til en ny måte å forstå seg selv som troende underveis.

Erfaringen av Guds nåde og nærvær vil ubetinget gi konsekvenser for vår måte å forstå oss selv og måter å leve på. Vår relasjon til Gud, vår neste og oss selv både utvikles og utvides. I det man mener å gripe sannheten og gjerde den inn, slipper den unna. Gudsrelasjonen er det nye utgangspunktet for hvordan alle andre relasjoner forstås og utleves: Jo nærmere Gud man kommer, jo mer tydelig blir også det sanne bildet av en selv. Dvs alle de ikke helt erkjente mørke sidene, egoismen, bitterheten, tilkortkommenheter og alt det utilstrekkelige blir mer og mer synlig for en selv. Synet av alt dette skrekkelige skjult i eget mørkerom kan forskrekke slik at man snur ved terskelen. Forståelsen av kjærlighet var for konsentrert om gode følelser og stemninger, og man ble muligens overrasket over kjærlighetens avslørende og fordrende sider: Man søker derfor heller noe annet… Sannheten koster nemlig.

Noen vil alltid ha sannheten, visdommen og fruktene. Men de vil ikke nødvendigvis alltid betale prisen. Derfor, så ender det at man sitter og stirrer henført på fingeren som peker fremfor å gå den veien det pekes. Men erfaringen av Guds nåde og kjærlighet burde tvert imot få oss til å erkjenne at vi hele tiden befinner oss i Guds favn; vi er som kjent samtidig fremme som vi også er underveis: Det er uansett også bare vi som oppdager og skremmes av det mørke og onde i oss selv - i møtet med lyset: Gud har sett det hele tiden og like vel elsket oss ubetinget som sin egen.

Ja, vi er frelst av nåde. Ikke av gjerninger. Men vi strekker oss mot å handle i tråd med Guds vilje fordi vi er frelst av nåde, fordi vi elsker Gud: Det er ikke til å komme fra at Guds Ord er bydende; evangeliet er på en gang transformerende og performativt. Hvilket selvsagt ikke skal oppfattes som verken instrumentaliserende eller moraliserende. Jesu liv, korsfestelse, nåde, forsoning og frigjøring er det som gir kraft til å gå den veien som samtidig er transformasjonens prosess. Det handler om rytmen som følger alt levende; er man levende så er man i utvikling: Kontemplasjon - aksjon, hvile - bevegelse, etc., Møtet med Kristus fører til etisk handling; ikke omvendt - moralsk handling fører ikke til Gud. Vår relasjon til Gud kan ikke bare bygge på tenkning og kontemplasjon; like lite som på hovedsakelig aktiviteter: Begge er sider av samme sak og belyser hverandre.

Gå til innlegget

«Gud er død»

Publisert over 1 år siden

Inkarnasjonen blir egentlig en trussel; nettopp fordi Jesus blir for nærgående. Det er da bedre med den guden som kan holdes på mer enn armlengs avstand, som ingen har monopol på og som er fjern nok til å omkonstrueres ad hoc.

Eller «Gud» er død. I hvert fall er ikke Gud lenger hva Han en gang var. Gud som objektiv instans er tydelig nok avskrevet av den postmoderne teologien. Den historisk kritiske bibelforskningen har snudd, vridd og vrengt på bibelens tekster så lenge og i en slik grad at vi i beste fall sitter igjen med en gammel sitat- og metaforsamling fra hvor man kan hente ut det man ønsker etter behov. Mennesket har nå etter 2 000 år altså endelig gjennomskuet bibelens tekster og mener å ha demaskert både Gud og det bekjennende mennesket. Gud er m.a.o. underlagt metoden.

Flere som gir uttrykk for religiøs toleranse er ofte preget av sannhetsrelativisme som også kommer til uttrykk i tankene om Gud. I den postmoderne teologien har Gud blitt vist på døren, vi sitter igjen med en konturløs gud som ledd i en relativistisk teologi hvor intet lenger egentlig kan hevdes å være egentlig og genuint sant. Frihetsfanene heves høyt og det forkynnes jublende «Det finnes ingen som har enerett på sannheten», «det er ingen som har monopol på Gud». Man aner her et lite ekko av det gale mennesket i Nietzsches fortelling.

Den postmoderne teologiske tenkningen er klart preget av relativisme, av pluralisme og en dyp mistillit til bibelen, bekjennelsen og tradisjonens begrunnelser og narrativer. I denne postmoderne kameleon-utgaven av kristen teologi spesielt (og religion generelt for øvrig) gir det ikke lenger noen mening å hevde at den ene teologien er mer sann enn den andre; alt er egentlig å se på som språklige konstruksjoner: Det finnes ingen sannhet. Det finnes derfor heller ingen Gud. Bare «guder». Den postmoderne teologiens oppgave er derfor egentlig bare å dekonstruere, tømme alt for innhold. Med den konsekvens at folk flest mister tilliten til kirken, bibelen og bekjennelsen. Alt handler bare om språk og det er derfor i retorikkens og spekulasjonenes akademiske templer at de postmoderne teologene trives.

Rent prinsipielt kan derfor alle teologier og religioner plasseres i samme samleskuff hvor det er språket og den individuelle deltager som alltid er øverste instans. Vi sitter altså igjen med en gud som samsvarer med den enkeltes følelser, behov og ønsker. Mennesket har nå egentlig bare seg selv igjen å dyrke: hvilket blir en heller liten og skjør gud.

Den postmoderne teologiens gud er raffinert og moderne, og besitter en hendig og tidsriktig omstilingskompetanse, hvor Gud hele tiden justerer seg etter de postmoderne teologenes tenkekapasitet. Det hevdes derfor her at Gud alltid blir til... slik kan man tviholde på relativismens effektive trumfkort i diskursene. Tvetydigheten og relativismen heves opp som legitimering (Jfr Paulus´ord om det å se som i et speil) , og det velkjente refrenget synges igjen unisont: «Det er ingen som har monopol på Gud og sannheten».

Det vår kultur sterkt preges av, på godt og vondt, er en kullsviertro på loven om årsak og virkning. Og nettopp slik møter mange også Gud og troen: Man opererer med et ikke alltid like bevisstgjort positivistisk betinget og ubegrunnet bilde av Gud som med matematisk konsekvens skal gripe inn... om Han da ER allmektig og kjærlig? Skjer ikke det som ønskes og forventes av en gud, så konkluderes det med at Gud heller ikke finnes: De teologiske kvalitetene «kjærlighet» og «makt» tar man forut for tenkning allerede som gitte og helt avklarte størrelser; og setter så betingelsene: Gud møtes så og si med den hypotetisk deduktive metoden, som Han så selvsagt bør følge om da Han har den minste interesse av å bekjentgjøre at Han finnes. Men hva da om Gud gir seg til kjenne på måter noen ennå ikke er åpne for? Hva om Gud i slike og andre test-tilfeller trekker seg unna kontroll og funksjonalisering?

Gud er samtidig både Herre (Adonai), og far (abba): Han er både i det transcendente og det immanente. Gud er annerledes og større, men dog like vel til en viss grad kjent gjennom inkarnasjonen. Det er dette som skiller kristendommen fra de andre to store religioner. Gud ville vise at Han alltid bare var ett skritt unna mennesket. Og det skrittet tok Gud gjennom Kristus.

Vi spør alle etter svar når livet brytes ned, naturlig nok. Men det er ikke alltid at svar er det samme som løsning. Det uvisse har også en side som maner til tillit og tålmodighet, hvilket selvsagt er en prøvelse over ævne til tider. Jfr Jobs bok.

Men den postmoderne teologen trives ikke så meget i de ubesvarte sfærer som de gjerne vil tro... og tar heller snarveien og fremmer et nytt gudsbilde som alltid er gjenstand for tilpasning ad hoc: Teologen endrer like greit gudsforestillingen og tilpasser den tidens sosiale- og kulturelle strømninger. Den postmoderne teologen trives altså best i spørsmålene om Guds sønn Jesus og Treenigheten, og absolutt ikke i svarene.

Det ser faktisk ut som om enkelte ennå bedriver tankeleker om Gud; som de egentlig ikke lenger tror på, men ennå like vel ikke makter å slippe helt. Men det er både en styrke og en befrielse at Gud ikke endrer seg etter mine følelser, behov og ønsker: En slik gud er vel knapt større enn mennesket... og derfor heller ikke spesielt verdt å bekjenne?

Det kan altså virke som om de postmoderne teologenes gud er et forsøk på å unnvike det som er genuint større i det pretensiøse forsøket på å fremme nettopp det samme - det større: Det skal jo være større og annerledes, men på de postmoderne teologenes premisser. Så spørs det da om det er noe større? Det som kan betegnes som overnaturlig og metafysisk, det som ikke kan defineres innenfor naturvitenskapens grenser, blir her mer enn trussel enn en utfordring. Som om de har mandat til å oppheve bibel, bekjennelse og tradisjon, avlyse kontinuitet og fortløpende omkonstruere Gud ad hoc? Inkarnasjonen blir her egentlig en trussel, nettopp fordi Jesus blir for nærgående. Det er visst bedre med den guden som kan holdes på mer enn armlengs avstand, som ingen har monopol på og som er fjern og fleksibel nok til alltid å omkonstrueres ad hoc.

For noen få tiår siden kunne man knapt antyde at man trodde på Gud og var kristen uten å bli diskvalifisert som selvstendig, rasjonelt oppegående menneske. I dag er det tragikomisk nok helt motsatt: Man er ikke selvstendig tenkende, seriøs og fri som troende kristen om man ennå (!) tror på kirkens bekjennelse, på forsoningen og nåden, på at Jesus døde for menneskers synder og oppsto for oss... Og videre er like så begrensede kristne, og bundet i det gamle, at vi heller ikke tror på reinkarnasjon, karma, energier og nygnostiske teologer som f.eks. Helge Hognestad og John Shelby Spong.

Gå til innlegget

Livet er en gave; og gaven gis ikke under trusler om straff og lidelse; hvilket skaper engstelige og hemmede medarbeidere. Som så kan gjøre det vanskelig for seg selv og andre. Og skjer dette, så gjør vi vold på den gaven som livet faktisk er.

Slik ser jeg det: For det første pulserer hele evangeliet på Jesu liv, korsfestelse, død og oppstandelse. På nåden og forsoningen. Dvs dermed også på mennesket i felleskapet, på dets frihet og ansvar.

Om Jesu liv, korsfestelse og oppstandelse - forsoningen og nåden - i det hele tatt har en betydning, så innebærer det dermed også konsekvenser for mennesket og dets syn på livet, sitt medmennesket  seg selv og Gud. Synd er adskillelse; forsoning er gjenforening. Gud har i sin pågående skapelse gitt mennesket den skrekkelige gave som er muligheten for å realisere friheten. Dvs ansvaret her er gitt, og mennesket bærer dette suverent og til fulle… i hvert fall i de tilfeller det var og er menneskelig kompetent og bevisst sine valg. Dog påpeker som kjent Dostojevskij det fryktelige med den gitte friheten gjennom "Ivans paradoks"; gaven var dessverre alt for stor - mennesket var ikke moden og kapabel til å forvalte den gave friheten er i det hele tatt: Omkostningene taler for seg. Og her ser man jo at Dostojevskij har et poeng, sett ut fra menneskets begrensede synsfelt. Men nå er det det synsfeltet vi har, og får strekke oss mot tilliten til Gud.

Vel. Mennesket vil uansett også i sin positive stolthet og livsforståelse for all del HA denne friheten og dermed også nødvendigvis ansvaret; men det ser pussig nok ut til at noen vil at kravet om frihet skal være betinget: I de tilfeller noen misbruker og radbrekker friheten, så forventer man paradoksalt nok at Gud skal gripe aktivt inn og korrigere. Gjør Han ikke dette, så ses dette som en illustrasjon på at Gud enten ikke finnes eller ikke elsker mennesket like vel. Men om Gud skal gripe inn er det vel i tilfelle ikke noen genuin frihet som er gitt mennesket... og mennesket gjør seg selv til noe mindre enn det faktisk er og vil være. Den situasjons- og konjunkturbestemte frihet er dog like hul og innholdsløs som kjærlighetens sådanne i tilfelle.

Mennesket er altså gitt muligheten til å si nei til Gud; selv om dette valget sårer Gud overmåte. Hva dette valget så innebærer er det ingen gitt å definere; men ser man gjennom historien, ut vinduet og på nyhetssendingene, så får vi tydelige hint om hva et liv uten Gud innebærer, dvs hva gjelder handlinger og dets konsekvenser. (Dog er nok Gud til stede hos den lidende her, på en underfull og for oss uutsigelig måte),

Videre: Dog ser jeg på det å fokusere på hva som skjer etter døden som en avsporing og forsøk på å kikke Gud i kortene, hvilket i tilfelle er blasfemi. Vi skal faktisk velge det gode for det godes egen skyld. Det gode er ikke godt fordi Gud valgte det slik, men Gud valgte det gode fordi det er godt. Det gode er ikke en kristen idé; det er naturlig nok et universelt prinsipp som ligger latent i ethvert individ - den gyldne regel finner man f.eks., i en rekke livssyn og religioner: Gud skapte først mennesket (i sitt bilde). Ikke jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Vi er alle, alle, barn av Adam og Eva. Guds lære («lov») er som Paulus påpeker skrevet inn i alle menneskers hjerter, uansett tro: Som det finnes EN Gud, finnes det bare én menneskehet. Hvilket innebærer at gode, omsorgsfulle og rettferdige mennesker - uansett tro - vil bli møtt med Guds kjærlige favn den dagen døden inntreffer. Hvordan Gud her så konkluderer har ikke vi andre noe å befatte oss med i det hele tatt.

Bibelen er gitt oss for å nå frelse; hvilket innebærer det å gå inn i sitt liv med kjærlighet, omsorg og rettskaffenhet. I dag bruker enkelte samme skrifter som middel for å diskvalifisere andre. 

Vi skal ikke forholde oss til Gud som en annen part i næringslivet hvor vi arbeider for lønnen: Vi skal derfor absolutt ikke orientere vår moralitet etter en lønn-straff-teori. Kjærligheten og rettferdigheten skal vi realisere ganske enkelt fordi dette er meningen per se. Livet er en gave, et under og en forpliktelse. Man finner Gud gjennom å gjøre det gode. Guds Ord er en lære for livet; her og . Hva som skjer etter døden er altså Guds ansvar: 

Vi skal konsentrere om livet her og nå, og leve dette i en lidenskapelig opptatthet av å strekke oss mot det å realisere kjærlighet, omsorg og rettferdighet. Døden kommer uansett til oss alle., og der overtar Gud. Å vise nestekjærlighet og omsorg er m.a.o. en betingelse for det realisere seg som menneske og en Guds skapning: Vi elsker Gud, vi viser takknemlighet mot Gud, gjennom å elske våre medmennesker, uansett tro of livssyn. Forholdet til medmennesket er derfor samtidig en illustrasjon på vårt forhold til Gud. Sviktende nestekjærlighet er slik å se på tegn på begynnende frafall fra Gud.

En gjentatt fokusering på hva som skjer etter døden kan i høyeste grad virke negativt i menneskets relasjon til medmennesket og seg selv. Igjen: Livet er en gave; og ingen genuine gaver gis under trusler om straff og lidelse; hvilket skaper engstelige og hemmede medarbeidere. Og skjer dette, så gjør vi vold på den gaven som livet faktisk er. Som så kan gjøre det vanskelig for seg selv og andre. Dette med fokusering på livet etter døden er altså slik jeg ser det i tilfelle en avsporing og et feilskjær som menneske og troende; elsker man Gud, så elsker man samtidig sitt medmenneske. Gud ilustrerer gjennomgående en sterk og positiv tro på mennesket; sannsynligvis fordi det er Hans skapning: Guds fordring er utelukkende en sterk appell om å gå inn i sitt liv og ansvaret i fellesskapet. «Stå opp, ta din seng å gå»; ut av ruinene som faktisk ikke gir noen reell trygghet. Og selv om vi videre igjen og igjen i det åpne landskapet snubler, feiler, blir skuffet over andre, Gud og oss selv... og tenderer mot resignasjon, så er dette eneste alternativet. Og trøsten er at Gud igjen er der og favner oss hver gang det går galt. Om vi da vil.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere