Pål Georg Nyhagen

Alder: 62
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Sort er ikke fravær av hvitt

Publisert over 1 år siden

Å endre ondskapen til relative og objektive begreper bidrar mer til at vi overlates til en verden av bare ideer, tilstander og enkeltmenneskers gjerninger. Så får man spørre seg om ikke dette bare er de trygges,- velføddes- og distansertes luksus?

Kristus selv lærte oss å be "Frels oss fra det onde"... Kan hende det har å gjøre med ondskapen og dens potensielle eller virkende nærvær?

I likhet med Gud, så har også ondskapen meldt flyttemelding om at begge nå er bosatt i menneskets indre alene. Verken Gud eller satan er lenger hva de en gang var. Ondskapen blir sågar like greit fjernet som reellt selvstendig fenomen av flere, og anses nå bare som språklig tegn; som et uttrykk for fravær av det gode. Ondskapen oppløses m.a.o. språklig sett og dermed gis den også dessverre spillerom. Det blir nå det bortvendte blikk som styrer, og desto mer legitimeres posisjonen gjennom et språkspill med ord og metaforer. Dette mer enn det å modig rette sitt blikk rett inn mot ondskapens og demoniets trusler. At det onde ikke er, der kjærligheten og det gode er, er betinget sett en selvfølgelighet: Der det gode regjerer der er det onde p.t. også trengt bort. So what?  Man bør vokte seg for livsfjern sentimentalisering og romantisering ang. livets grelle elementer. Lettvinte paralleller fenger i en preken, men de kan også fange og dempe bevissheten nettopp der den trengs som mest.

Dette med at kjærligheten seirer gjennom tiltredelse av den enkelte og kollektivet var også Kristi budskap gjennom f.eks. brødunderet. Jo mer vi tar av den skjøre og lille kjærligheten vi har, om enn fra «tomme hender», jo mer blir det av den (!),  og jo mer vinner det gode og kjærligheten frem. Kjærligheten seirer. Men det er en pågående prosess. Man kan ikke gripe verken kjærligheten eller sannheten; men man kan  bli grepet av disse to grunnleggende kvalitetene. Det finnes m.a.o. ikke mer kjærlighet og sannhet enn det jeg faktisk og vitterlig realiserer i nået. Virkeligheten om oss selv er den øverste dommer også her. Men kjærlighetens makt er ikke diktatorisk og er ikke en ferdig og avgjort iboende varig kvalitet der det gode endeig først har kommet inn.  Men netopp dette poenget er Guds "gambling" med sin skapning. Vi er invitert til å delta i hverdagen som Kristi søstre og brødre, alle som en. Fra hver morgen vi åpner øynene. Hvilke valg tar jeg i dag? Jeg vil gjerne velge det gode, men som Paulus ser jeg at jeg også velger det jeg egentlig ikke mener å ville i trygg avstand fra handlingens tidspunkt.

Bevissthet om denne kampen i det levde liv er viktig. Dette innebærer dog ikke dermed at det onde heller ikke eksisterer lenger. eller truer daglig. Der det onde har blitt utestengt fra scenen der finner det alltid umerkelige bakdører hvor det onde på nytt fremtrer i nye forkledninger -gjerne hentet fra kirkens fineste kostymelager. Tilgjengelige beviser for dette finnes i hele historien frem til du leser dette.

Ja, kulden viker for varmen - de kan vanskelig sameksistere. Kulden avslører unektelig at her er det ikke spesielt varmt. Men dog innebærer ikke så dette at kulde dermed ikke er et høyst reellt og eksisterende selvstendig fenomen; som sågar tar liv i visse fall. At varme er et annet vel så reellt fenomen betyr selvsagt ikke derfor at kulde per se ikke eksisterer selvstendig, om de ikke eksisterer samtidig. På tilsvarende måte er mørket en realitet, slik lyset er det. Men om de poetiske uttrykkene for at der mørket viker for lyset etc, er fengende, så må de ikke tas som adekvat beskrivelse av kampen mellom det gode og det onde.

Et eget poetisk bilde her, som dog bare er nettopp dét, -men det peker ut over på noe annet og mer slik bilder, lignelser og myter skal gjøre: Man ser ved soloppgang at lyset sakte og prosessuelt seirer, det er ikke nødvendigvis et av-og-på-fenomen. Slik lyset her sakte vinner frem, slik vinner også erkjennelsen frem - Mørket kommer dog tilbake. Men vil aldri vinne der vi tar vårt parti; her blir selv det svakeste ledd sterkt. Men dét er en daglig beslutning. Og her i det siste ligger livets kamper som bare kan vinnes i våkent levd liv.

Som kjent har et evig spørsmål om det gode og det onde blitt overmåte tydeliggjort etter Auschwitz. Her og i tilsvarende dødsleire ser vi at det umulige og for mange uvirkelige i høyest grad har blitt virkelig. Det som her er tydelig nok for alle opptrer ennå i tilsvarende og mindre grad både kollektivt og personlig. Og vil gjøre det i morgen: Noe lignende har skjedd i mindre skala før Auschwitz, det skjer i dag… og vil altså dessverre skje i morgen. At det onde her skjedde fordi de involverte ikke tok gode og kjærlighetsfulle valg er en banalitet; men det betyr ikke dermed at det onde ikke var og er en virkende realitet. Det var noe som rev de involverte med; de ga sin tilslutning før de satte det hele ut gjennom viljen. Her er det snakk om psykososiale fenomener, selvsagt. For all del. Men kanskje også noe mer, om man ser det fra et kristent ståsted?

Til alle tider har man forsøkt å forholde seg til det onde, og fenomenet ondskap, på en noen lunde betryggende måte. Tilstedeværelsen av det onde både plager og forvirrer oss. Flere løsninger ut av spenningene og frustrasjonene er valgt. Man ser allerede i GT og NT at flere jøder mente at det onde som rammer et menneske skyldes dem selv, dvs at de har valgt synden og ondskapen fremfor det gode og Gud: Den som vender seg til Gud, skal nemlig Gud velsigne - det visste enhver troende jøde; det skal altså gå den god vel. Vi skal hedre vår far og vår mor, så det kan gå oss godt, og vi kan leve lenge i landet. Osv. Det gis unektelig inntrykk av at gode valg med matematisk konsekvens fører til Guds velsignelser og gode konsekvenser.

Her trakk (og trekker ennå noen dessverre) så flere den feilaktige tabloidkonklusjonen at den det ikke gikk vel med dermed hadde syndet mot Gud. Jobs venner poengterer det samme, samt flere av de som jesus møter. Man høster jo som man sår? Men denne betingede forklaringsmodellen fra skriftene blir misforstått og de enkle tabloide tolkningene forkastes bestemt av Jesus. En vanskelig og vond skjebne skyldes ikke Guds straff (den store "meningen" eller karma for den saks skyld), det har lite med mening og ubetinget med selvvalgt nødvendig skjebne å gjøre. (Selv om den som mot bedre vitende går på for tynn is, kan drukne. Men da er drukningen en konsekvens av virkelighetens betingelser, ikke en straff). Kjærlighetens handlinger og Guds vilje kan her virkeliggjøres. Gud kan skape mening der umening og ondskap har hatt makt. 

Himmelen er dog ikke realisert hér og nå: Noen er visst av den formening at siden ikke den himmelske tilstand er så overveldende registrerbar her på jorden nå, så finnes verken Gud, en levende Kristus eller himmelen for den saks skyld. Men Jesu forkynnelse betød dog ikke at Han så avskrev de betingelser vi lever under, eller ondskapen og den onde selv i samme åndedrag. NT presiserer dog flere steder at det finnes en ond kraft og ondskap; hvis ikke blir f.eks. bønnen i Fader Vår temmelig underlig og mildt sagt innsnevret: «Frels oss fra det onde»? Dette kan dog ikke kun være ment som et avgrenset indre mantra rettet utelukkende til oss selv om å slippe til kjærligheten.

Hvordan plasserer man det onde, ikke minst sett i lys av Guds kjærlighet og ideen om Guds allmakt? Her finnes ingen entydige fasitsvar som annullerer alle andre forsøk, selvsagt. All teologi og filosofihistorie viser dog at ondskapen kan man ikke forklare, utdanne- eller utvikle seg helt bort fra. Ideen om arvesynden har i hvert fall også den noe positive side at det tross alt er menneskelige vilkår; det å gjøre feil. Jeg og du synder ikke primært fordi jeg er nettopp jeg, du er nettop du... Men fordi du og jeg er mennesker. Men dette skal så aldri være et påskudd for ikke å tilstrebe oss å leve i takt med Kristi kjærlighets fordringer. Vi har nemlig valgene, hver dag. Grensen mellom godt og ondt går m.a.o. også gjennom et hvert menneske; ondskapen er også en del av oss alle: Hva vi velger avhenger av hva vi åpner oss for. Kun nåden gjør det mulig å puste fritt her. 

Å bekjenne seg til en kristen tro er som kjent ingen garanti mot noe som helst; vi skal altså kjennes på fruktene - ikke om vi er ortodokse eller ikke. Gjennom historien ser vi da også eksempler på kristne som har stilt seg bak den verste ondskap. Som f.eks. den tyske kirkens hyllning av Hitler og nazismen forut for krigen og under de første krigsårene, eller de alliertes systematiske bombing av tyske byer, bruken av atombombene som den kristne amerikanske president Truman kalle «the greatest thing in history», eller apartheidkirkene i Syd Afrika. Eksemplene er legio.  

Menneskers fascinasjon for ondskapen og død, nettopp det mange ofte ikke evner å konfronteres selv med i livet, ser man daglig gjennom de distanserte blikk som betrakter ondskapen og skrekken på TV-skjermer og kino. Man ser det også i disse dager hvordan ondskapens handlinger tiltrekker seg massiv oppmerksomhet i rettssaken mot denne u-båtføreren i Danmark? Dette retter jo igjen fokus bort fra elendigheten og ondskapen i oss selv. Kan hende får holocaust, massakrer og f.eks. saken i Danmark en funksjonell betydning gjennom at vi her får midler til å distansere oss mot ondskapen? Slik glemmer vi både oss selv og at det skjer hver dag. Vi skal selvsagt ikke unnlate å ta avstand fra alt dette nevnte onde og mer til, men kristendommen minner oss daglig om at det onde også er en realitet samt en del av oss: Og det er nettopp her den vanskelige kampen står.

Muligens er det derfor at julen som høytid foretrekkes av de fleste; med det forsvarsløse og umælende spebarnet Jesus? Her er alt svært så populært, trygt og ikke minst kontrollerbart... Kontra påskens henrettelse av Jesus, levd liv, død og oppstandelse... med det fordrende og nærgående spørsmål om hvem vi egentlig er og hvor vi er på vei. Kjærligheten fordrer nemlig også, som nevnt. Uten at nåden, de utrolige 70 ganger 7 og forsoningen dermed noen gang glemmes. Dette er evangeliet.

Som et lite apropos på siden her, ang. mennesket per se og det onde vil jeg nevne det Aristoteliske poenget om den gyldne middelveien, og om at det onde også er et betinget og subjektivt fenomen. Eksempel: Gift anses som et onde. Men i tilstrekkelige doser er visse gifter å se som medisin og kan helbrede/redde liv. For lite hjelper ikke det minste… og for meget av samme gift tar ofte liv. Det gjelder å finne rett mengde. Det motsatte av tankeblind sympati og klam sentimentalitet er kyniskhet og likegyldighet. Kjærligheten og modig livsnærvær oppstår midt mellom disse to ytterlighetene; begge de ytterliggående sider er onder. Sannheten og det rette finnes midt i mellom. Når man trenger medisin og få hva som er rett mengde er beslutningene overlatt til kompetente leger. Men når det gjelder hva som er for lite og meget etisk sett -personlig- og sosialt - er vi helt overlatt til oss selv. Her kan sågar nødvendige grensesettinger fra andre oppleves som et onde for den som har fordeler av å leve på de andres bekostning. Men dog er det nødvendig med grensesettinger også her. 

Som de fleste vel har hørt i diverse sammenhenger: Satans beste triks i den moderne tid, hvor intellektualisme, scientisme og postmodernismens inntog i telologien dominerer, er at han fikk fjernet troen på hans eksistens. Djevelen har m.a.o. en femtekollonist i våre hjerter, men ondskapen er også noe mer og større enn bare fravær av lys. Det spørs om de gode løsninger på det ondes problem er å oppløse ondskapen som reellt fenomen og dermed også begrepet som sådan? Det ondes problem er uansett en fryktelig realitet. Å søke veier til tolkninger slipper vi selvsagt ikke bort fra, men det spørs om det er en fruktbar løsning å definere ondskapen bort fordi den unektelig er et uhåndterlig problem. Ergo må vi finne en vei mellom det totalmonstrøse, skrekkelige og angstskapende p.d.e.s.  -og logiske lettvintheter, dvs de distanserte og lettbente forklaringer på den annen. Å endre ondskapen til relative og objektive begreper bidrar mer til at vi overlates til en verden av bare ideer, tilstander og enkeltmenneskers gjerninger. Så får man spørre seg om ikke dette bare er de trygges, velføddes og distansertes luksus?

Ondskapen er dessverre en realitet. Men den har ikke siste ordet. Jesus er lys, Kristus er liv: Våre hender og ord er på veien frem viktige og nødvendige ledd i den kjærlighetens gjerning som Kristi legeme yter. Kristus trenger f.eks. ikke gjøre nye brød-undere hver dag: Han har nemlig satt oss med overskudd til å forvalte og dele til den sultne søster og bror. Slik kan også vi bli levende byggestener i den store kirken. Men her fordres modig virkelighetsnærvær, realisme, empati, klar tanke, sunne følelser og ikke minst vilje.

Gå til innlegget

Man kan for all del engasjere seg politisk i lys av sin Kristuserfaring og tro, og det er utelukkende positivt. Men å gjennom partinavnet implisitt hevde at den egne posisjonen også samtidig er kristent blir problematisk. KrFU har tydeligvis forstått det poenget jeg innleder med: KrFU-leder Daniel Bjølseth Nordby i Hedmark er nemlig ateist.

"KrF" og "DnK": Etiketter med påstander som ikke samsvarer med innholdet?

De fleste kristne kjenner seg for det første tydelig nok hjemme i andre partier, tallene taler for seg: Kun rundt 4% av velgerne i landet støtter nemlig KrF. Det finnes selvsagt kristne i alle partier, fra Rødt til Demokratene. Og videre kan naturligvis ikke den ene politiske løsningen med bestemthet hevdes å være mer kristen enn de andre foreslåtte.

Man kan for all del engasjere seg politisk i lys av sin Kristuserfaring og tro, og det er utelukkende positivt. Men å gjennom partinavnet implisitt hevde at den egne posisjonen også samtidig er kristent blir problematisk. KrFU har tydeligvis forstått det poenget jeg innleder med. KrFU-leder Daniel Bjølseth Nordby i Hedmark er nemlig ateist. Ref  NRK.

Videre: Det viser seg for øvrig at ca 37% av befolkningen i Norge tror på Gud… eller en gud. Ref. (også her) NRK. Undersøkelsen sier nemlig intet om at det spesielt er Den Norske Kirkes gudsbilde respondentene her har i tankene ved besvarelsen. Det kan m.a.o. være fra alle kirkesamfunn, islam, mosaisk tro, new ageretninger, osv, osv. Tragikomisk nok er like vel (!) 71 % av befolkningen medlemmer av Den norske kirke ved utgangen av 2017. Ref. kirken.no. Dvs at minst halvparten av medlemmene i DnK ikke tror på den Gud som kirken bygger sin identitet på.

Det viser seg nemlig at minst 15% av kirkens medlemmer tror på reinkarnasjon og karma; dvs de deler ikke DnKs trosbekjennelse og gudsforestilling. Ref. Aftenposten. Så kan man undre seg over hvor DnKs sanne og reelle identitet egentlig ligger og begrunnes? Det bilde og de forestillinger om egen posisjon som DnKs ledelse skyver foran seg i debatter og under krav om støtte har altså ikke røtter i virkeligheten. DnKs trosbekjennelse er nemlig reellt sett ikke basis i denne kirken: Eneste fellesnevner hos kirken medlemmer er visst det svevende, substansløse og sosialkulturelle begrepet "folkekirke" som alle så fyller med betydning  etter eget behov. Her er subjektiviteten øverste autoritet.

 

Gå til innlegget

Vårt Land, konflikter og språk

Publisert over 1 år siden

Jeg skriver her om språk, metoder og berører to forskjellige saker, som innholdsnessig er mer enn fjernt fra hverandre. Men det er noe som de har felles, som jeg her vil trekke frem. Nemlig bruken av språket.

Det pågår en intern strid i Vårt Lands toppskikt. Redaktør Åshild Mathisen har fått muntlig beskjed fra konsernsjef Per Magne Tveiten om at hun ikke lenger har tillit. Dette har falt flere ansatte tungt for brystet, slik det som oftest er i slike situasjoner: Noen er for, andre er i mot… og enkelte tar ikke standpunkt. Det er nå tydeligvig nok satt i gang en kampanje i avisen for å beholde Mathisen som redaktør, og det er selvsagt legitimt. For all del. Men det som er  kritikkverdig er at denne internkonfliktens retorikk og kampanje er flyttet ut i papiravisen; vi lesere blir nå ubedt trukket inn i en strid ikke alle nødvendigvis har interesse av. Men NB: Vi håper dog bare at det som skjer er riktig og rettferdig, og at den som er i fokus blir godt ivaretatt.

Vi ser altså dessverre nå daglig at papiravisen Vårt Lands debattsider blir benyttet som oppslagstavle for den nevnte kampanjen for å beholde Åshild Mathisen. I dag er det nesten en dobbeltside - som for øvrig kunne vært trykket kun som interninfo og sendt til styret i dag, pluss to mindre innlegg. Andre dager har det allerede kommet innlegg til støtte for Mathisen. Det er ikke meningen her å ta parti og ramme Mathisen, men å påpeke det uheldige ved dette som blir satt i verk av noen internt; samt det språket som generelt sett benyttes der det oppstår spenninger og konflikter generelt. En kanskje slem tolkning vil kanskje være at vi lesere skal trekkes inn til fordel for den ene parten her?

Igjen: Her i det følgende mener jeg overhodet ikke å blande saker eller foreta en sammenligning av de to hovedinvolverte; avstanden ideologisk er nok betydelig. Men det interessante her, er nettopp det jeg har forsøkt å påpeke i andre innlegg her på Verdidebatt: Nemlig det språklige og de midler som av partene benyttes for å forsvare eller ramme den som er i fokus. Og det er HER enkelte likheter kommer til syne, vi blir vitner til en enten/eller-diskurs hvor det jeg vil kalle for språklige og metodiske uskikker kommer til syne.

Et par eksempler og paralleller: Enkelte preges faktisk en og annen gang av en viss selvrefererende inkonsistens hva gjelder den aktuelle saken mot Sylvi Listhaug. Man tar som Knut Arild Hareide gjerne et prinsipielt oppgjør med visse deler av argumentasjonen samt ang. en forekommende mistenkeliggjøring av den andres motiver; men faller selv umerkelig i samme grøft om det er egne interesser som trues eller skal fremmes. At det her handler om andre saker er irrelevant; det er nemlig språket og metodene som er under kritikk. Eksempler:

Som Berit Aalborg skriver: "Det er helt åpenbart at Hareide og KrF nå er lei av å bli herset med av Frp.» Hareide kritiserer som allerede nevnt  med rette det usaklige og uakseptable med å mistenkeliggjøre motiver, men partifeller av ham gjør like vel det samme selv. Ref. « De siste dagers hellige». Og andre herser over en lav sko, Om disse fenomenene først anses som onder og uetisk, så har det selvsagt saklig sett intet å si hvem som rammes.

Berit Aalborg skriver videre om Listhaug og den støtten hun fikk: «Bedre ble det ikke da det ble kjent at blomsterhavet var en målrettet aksjon». Å definere noe som en «målrettet aksjon» er som oftest et ikke alt for elegant forsøk på å dempe effekten av den støtte fra flere som en eller annen blir gitt. Er det bare "en styrt aksjon", så er det jo egentlig ikke å anse som spontane og faktisk genuine håndsrekninger? Men nå ser vi at flere i Vårt Land har satt i gang nettopp en styrt aksjon til fordel for Åshild Mathisen. Avisens debattsider fylles sågar med utvalgte bidrag her på nytt og på nytt. Men: Noe spesielt bedre blir kanskje heller ikke de manges støtte til Åshild Mathisen her...  da det nå er kjent at støtten er en "målrettet aksjon"?

Og vi lesere vil som nevnt nødvendigvis ikke bli trukket inn i alt dette; en intern personkonflikt - det er ikke det vi betaler for når vi kjøper avisen. Det spørs vel om Åshild Mathisen nødvendigvis tjener på denne interne kampanjen som blir lagt ut i avisen; slik det tydelig nok forutsettes. Men... det kan vel ikke være en profesjonell redaksjonell linje å legge ut konkrete ledd fra de interne konfliktene ut i papiravisen? At avisens sider fylles med støtte til den ene eller andre parten i denne internkonflikten medfører også dessverre at andre aktuelle nyhetssaker, artikler og gode debattinnlegg skyves ut. Å skrive om at det foregår en sak internt, er nyhetsstoff. Men ikke slik det nå har utviklet seg.

En annen ting til slutt: Det er en kjent sak at Vårt Lands opplag har sunket bekymringsfullt de siste to årene. Det er ikke da unaturlig å scanne hele avisens drift, redaksjonelle linje inkludert det å evaluere redaktørrollen: Dette hører til enhver mediebedrifts ansvar. Det er dog lett å se at Vårt Land bestemt har tatt en ny redaksjonell retning fra det politiske sentrum mot venstre; med en overtydelig liberalprotestantisk profil. Så får man like dette, eller ikke. Noen gjør det tydelig nok ikke.

Gå til innlegget

...men ikke medvirke til maktmisbruk, mobbing og sågar spre elendigheten ut i samfunnets mørkere soner. At mediene kan sette den politiske dagsorden er en mulighet de godt vet å bruke:

I mediekonkurransen, hvor løssalg, antall klikk og oppmerksomhet er eiernes hovedfokus, må ikke sjeldent etiske normer vike. Vi får en uverden av svart og hvitt hvor noen mediebrukere dessverre tar alle narrativene for gitt og går destruktivt til verks. 

Fra årvåkne vakthunder, til ville jaktbikkjer?

Denne spissformuleringen er skrevet nettopp slik for å tydeliggjøre et økende problem i mediene som også alle mediehus ved sunn ettertanke kan spore eksempler av, men dog besynderlig nok aldri gjenkjenne hos seg selv. Mediene bedriver mer og mer personfokusert og politisert journalistikk. Som stimer av piraiaer kaster journalister seg over enkelte personer og saker – og presenterer og karakteriserer dem så beregnende som skandaler; kaster seg videre over den politikeren som blir fokusert og glefser så effektivt og hurtig inn til bare bena står skrikende tilbake. For så, når siste kjøtt-trevl er slukt og siste bloddråpe er sugd ut av saken, fosse enøyet frem i stim til neste mulige skandale.

Det er en kjent sak at mediene har blitt en en betydelig selvstendig politisk og samfunnsmessig makt; de har faktisk innflytelse på hvordan andre politiske institusjoner fungerer og ikke minst på oponionen. Samfunnet har m.a.o. i omfattende grad blitt medialisert. Mediene integreres mer og mer i andre samfunnsledds- og div. institiusjoners virke. Det innebærer at alle andre, politiske organisasjoner,  institusjoner og aktører - p.g.a. deres nødvendige behov for å kommunisere nettopp gjennom mediene - tilpasser seg medienes måte å fungere på. Her er det journalistene som legger premissene for det som til slutt skal bli presentert. Medienes og politikernes dagsorden følger m.a.o. hverandre ofte. Det har oppstått en symbiose hvor dog mediene langt på vei like vel er mektigste ledd; det er de som skaper og presenterer. De kan nemlig påvirke og mobilisere det store opinionsdyret.

Det betyr f.eks. at når den vesentligste kanal for politikerne for å kommunisere med deres velgere er mediene, så blir de samtidig tvunget til å underlegge seg medienes logikk for å fange velgernes interesse. Men dog må man altså gjennom medier og journalister som allerede er engasjerte samfunnsdeltagere. Politisk vridde kommentarer og vinklinger ut av dette presenteres gjerne som journalistikk.

Mediebrukernes behov og interesser skyves av mediene frem som legitimerende brekkstenger for å få frem det man ønsker: Men ser man på flere av de produkter som serveres, så er det ikke vanskelig å se at det ikke er mediebrukernes behov som her er i fokus, men primært journalistenes egne ditto- og i nest beste fall visse politikeres interesser. Den fjerde statsmakt har altså blitt sterkere.

For mediene er det de politiske skandalene, spesielt de med sterke personfokuseringer, som er de lette, billige - men også ofte suksessfulle - måtene å tilfredsstille kravet om konstante nyheter.

Og et lite apropos: Både ofre fra Utøya og Sylvi Listhaug selv har mottatt drapstrusler og annet stygt etter medienes råkjør mot Listhaug og hennes Facebookplakat spesielt -de siste 7 dagene. Medienes omfattende og ensidige personfokus påvirker selvsagt lesere og seere av alle typer. Dette innebærer erfaringsmessig at også noen av mediebrukerne konkluderer både alt for kjapt, ulogisk og for enkelt; hvilket medfører emosjonelt betinget adferd som rammer både Utøyaofre og Listhaug m/fam.. Og avslørende nok: Det er hovedsaklig de førstnevntes mottatte drapstrusler og utskjelling som nevnes i de medier som fronter de politiserte og personrettede vinklingene sterkest. Hvorfor er det så slik?

At mediene skal være den fjerde og kontrollerende statsmakt – samfunnets vakthund - er vel gyldne påstander som kun har sin plass i selvhøytidelige journalistbanketter. Her ute i virkeligheten forsvinner de få relle fruktene fra dette i den dominerende grelle medievirkeligheten vi møter.

At journalister en gang kommer til ettertanke og sunn erkjennelse er vel for naivt å forvente. Presset innad og fra medieerne, samt status, driver den journalistiske Åsgårdsreien frem. Det er en kjent sak at journalistene i Norge går i forent flokk. De aller fleste avisene er så og si helt like hva gjelder saksvinklinger analyse og presentasjon. Tidligere, for noen tiår tilbake, kunne man kjøpe forskjellige aviser for å få alternative vinklinger. I dag slipper man dét bryet: Alle skriver stort sett det samme på samme måte.

Det er faktisk det å ta noen steg til side for ettertanke i lys av etiske normer og medmenneskers skjebner journalistene burde gjøre oftere:

Det er ikke sakene i seg selv, det er ikke at det ikke finnes saklig grunn til å fokusere på dette og hint. Det er derimot måten, de mediale grep, instensiteten, det som velges og ikke minst velges bort, gjentagelsene av samme påstander (som i reklamen), vinklingene, og de betingede monomane narrativer som er problemene.

Journalister setter altså desto verre grundig i gang stemninger som grovt rammer både den som fokuseres, vedkommendes familie og samtidig andre som f.eks. Utøyaofrene. Å da lage sak av de konsekvenser man selv står som jordmor for blir tragikomisk og absurd. Men også dette brukes som skyts mot Listhaug. Bård Tufte Johansens kaklende kylling burde vel daglig dukke opp i visse redaksjoner og på skjermene?

Vi kjenner alle til ofre for dette journalismens frådende flokkdyr. Fra prinsesse Diana, og Tore Tønne her hjemme p.d.e.s.... til andre saker hvor folk har blitt sterkt helsemessig rammet.  

Sitat fra ingebrigt Steen Jensen: "Troverdigheten til reklamefolk overgår norske journalister 100 ganger".

Gå til innlegget

"Politikk" betyr statskunst

Publisert over 1 år siden

Den offentlige debatten skal benyttes som basis for at vi alle skal kunne ta stilling i de sakene som drøftes. Men dette fortsetter at debatten bygger på visse kvalitetsnormer som speiler sakene så godt det lar seg gjøre, og på folks behov fremfor politikernes interesser. Hvilke argumenter som har størst vekt er det opp til oss velgere å vurdere. Og forskjellige mennesker vurderer selvsagt dette forskjellig. Slik er det. Det er nemlig dette som er bakgrunnen for at vi faktisk har et levende demokrati.

"Politikk" betyr altså statskunst. Men sett i lys av flere saker, hendelser og politikeres og kommentatorers bidrag, så blir vel den etymologiske betydningen her nærmest tragikomisk? Vi har dog alle behov for å avveie hva som vi anser som mest riktig i den ene eller andre saken. Og den avveiningen og konklusjonen skal vi selvsagt foreta selv. Det er jo ikke nødvendigvis slik at de fremførte argumentene fører til den konklusjon politikeren, kommentatoren og debattøren selv mener?

Generelt hva gjelder innvandring: Begge sider i denne debatten forsterker hverandres kategoriske posisjoner hvor tunnelsynet bare blir forsterket gjensidig. Det er egentlig ingen reell debatt. Om man snart endelig kunne forlate de subtile sosialdiagnosene, personlige påstander, mistenkeliggjøring og stråmannsretorikken -og heller begynne med aktiv lytten og rasjonell argumentasjon, så ville noe kunne vinnes i demokratiet. Her er det vesentlig at også innvandreren, f.eks. muslimen, "den andre" blir invitert og deltar i debatten. En debatt som handler om noen som ikke får delta i den er ingen legitim debatt.

Nå mener jeg ikke å ha møtt så plagsomt mange som fremmer den av noen beskrevne mytologiens "norske og rene". Avsporing, polarisering og ugyldige dikotomier blir ikke bedre av at de er kledd i de flotteste kapper hentet fra det professorale kostymelageret.  Det noen overser er at mange derimot gjerne vil forsvare en rekke hevdvunne verdier som f.eks. likhet mellom kjønnene, ytringsfrihet, demokratiet slik det er vunnet frem i dag; hvor alle eksisterende friheter, rettigheter og plikter, det sosiale- og kulturelle livets alle etablerte sider styrkes og trygges. Samt motstand mot omskjæring og tvangsgifting. Noen er også engstelig for at problemer med gjengkriminalitet og annet destruktivt øker. Andre kan føye til annet. Videre at noen mener å kunne påvise at problemer som her er nevnt faktisk også har økt i takt med øket innvandring fra andre kulturer. Det bør være tillatt å være bekymret for slikt og mene dette, på samme måte som det er vel så tillatt å påvise at meningene er uriktige? Men begge siders påstander bør selvsagt saklig få bli presentert og begrunnes, Det er dette som er debatt.

Så får man begynne her og se om de ene eller andre påstander faktisk medfører riktighet? Men da må det jo være rom for dét uten å bli møtt med allerede etablerte stereotypiske holdninger, diskvalifisering, avvisning, total taushet, forakt, ironi og nedlatenhet. Fordi motparten mener å vite hva du egentlig mener og har full innsikt i dine hensikter. Men faktisk kjenner ingen en annens motiver. Å trekke inn den andres motiver er dessverre en ikke uvanlig manøver fordi man da kan flytte fokus fra kritikken til den andre mer nedrige parten. Enkelte kan dog hevde at alle meninger kommer frem her og der. Men de blir ikke tatt nevneverdig seriøst- og videre sjeldent tatt hensyn til; det er dét som er ett av poengene.

En sunn debatt må begynne et sted. Mener man at det som fremlegges her ikke er riktig, så kan det sikkert stemme. Men disse påfølgende innvendingene kan også være helt eller delvis feil? At man også sosialt og kulturelt kan vinne på innvandring er et argument som naturligvis bør komme frem og begrunnes. Poenget er at en sunn og grundig debatt kan få alt dette, samt annet nyttig og relevant, frem i lyset. Folk flest ser altså at det finnes gode argumenter på begge sider i f.eks. innvandringsdebatten.

Nå er det intet poeng å påpeke at det nevnte verdimessige ovenfor spesielt er norske verdier, men at det er slikt m.m. man vil beholde og forsvare. Noen har altså en frykt for at disse verdiene kan rammes proporsjonalt med økningen i kulturelle forskjeller som følges av innvandring fra andre kulturer. Og mener å kunne begrunne det. At andre mener slik bekymring er dumheter, skyldes fremmedfrykt, uvitenhet og ubegrunnet engstelighet betyr lite her. Man får så heller rolig grundig begrunne at flere av- eller alle bekymringene - ikke har røtter i virkeligheten. Data som fremlegges kan også være relle, men så vektlegger man det like vel forskjellig i debatten. Dette er demokrati i praksis: Det er nettopp her utgangspunktet for en sunn debatt starter, nemlig gjennom respekt, aktiv lytting og det å møte den andre der hun og han er, noe som alle vil vinne på.

Hvis noen mener at det eneste man kan lære av de andre er å se på deres feilgrep, tunnelsyn og retorikk, for så å benytte det i egen motskyts, så har man intet forstått. Folk flest ser som nevnt at det er sanne og plausible argumenter på begge sider av debatten. Flere her ute i det store folket er sågar mer nyanserte enn det noen kommentatorer i den offentlige debatten virker å være. Men dessverre er det de mest grelle meninger som blir sett som representantivt for motpartens meningsbank. Og slik fortsetter den endeløse sirkel av tomheter, polarisering og intet nytt: Man bekrefter gjensidige stereotypier og skyttergravsholdningene.

Men dog: Vi velgere og mediebrukere trenger god argumentasjon fra begge sider. 

Det vi velgere faktisk kan kreve av enhver debatt er at det benyttes rasjonelle argumenter; og der til gode begrunnede motargumenter. Dvs at politikerne og kommentatorer benytter fornuftig argumentasjon for å vise at deres forslag er de mest riktige. Vi trenger å høre argumentasjon fra alle sider i en gitt sak, pro og contra. En reell debatt er selvsagt viktig fordi vi alle da kan vurdere hvem vi synes har mest rett med hensyn til politiske saker og problemer; og hva som egentlig burde gjøres. Ut fra dette kan vi velgere så vurdere hvilken politikk som vi mener best tjener de verdier vi vil vektlegge. Den offentlige debatten skal altså benyttes som basis for at vi alle skal kunne ta stilling i de sakene som drøftes.

Men dette fortsetter at debatten bygger på visse kvalitetsnormer som speiler sakene så godt det lar seg gjøre, og på folks behov fremfor politikernes interesser. Hvilke argumenter som har størst vekt er det opp til oss velgere å vurdere. Og forskjellige mennesker vurderer selvsagt dette forskjellig. Slik er det. Det er nemlig dette som er bakgrunnen for at vi faktisk har et levende demokrati. 

Det må dessverre fastslås at vi velgere ikke så plagsomt ofte får det vi trenger i enhver debatt. Og bestemt ikke i innvandringsdebatten. Vi ender dessverre ikke sjeldent med retoriske grep, bruk av stråmenn, latterliggjøring og diskvalifisering av den andre. Vi velgere skal visst ledes til å akseptere holdninger, sympatier og antipatier fremfor at det argumenteres for hva dette bygger på. Performance, spisse oneliners og smarte retoriske triks tjener absolutt ingen. Vi ender altså som nevnt flere ganger med skyttergravsretorikk. polariseringer og spill.

Vi trenger en seriøs og grundig debatt nå. Men da må man jo også vise den respekt man selv krever, komme seg ut i åpent lende og så våge å ta debatten.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere