Pål Georg Nyhagen

Alder: 63
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Gjennom kjærligheten kan Gud berøres, men aldri gjennom tanken. Vi er alle villet, skapt og elsket av Gud selv. Vi elsker Gud tilbake gjennom å elske vår neste. Og vår neste? Det er hun og ham som rammes av mine beslutninger, holdninger og likegyldighet.

Mistenksomhetens og tvilens tanke har alltid en plass. Men dog bør man kanskje påminnes at naturvitenskapens grenser og virkelighetens grenser ikke er samfallende i ett og alt. De premisser som gjelder for naturvitenskapen, gjelder ikke nødvendigvis utenfor de rammer som den alene definerer og erkjenner som akseptable og trygge. Å redusere Gud til objekt og saksforhold for vår tenkning blir å bygge et babelstårn som har sin egen ødeleggelse som iboende konsekvens. Gud kan selvsagt ikke gripes av vår tenkning som et objekt. Fordi Gud er subjekt og ikke objekt; Gud er og handler på egne premisser.

The long and winding road:

Vi er alle begrenset av det å være menneske underveis, av vårt språk og vår historie. Så gjelder det å finne ord som trinn for trinn kan bidra til bitvis avsløring... og ikke tilsløring. Vi kan snakke meningsfullt om Gud om vi samtidig respekterer Guds annerledeshet: Men det betyr ikke at vi intet kan erkjenne: Gud har åpenbart seg i inkarnasjonen og vist hvem Han er, og at Han vil ha en levende og aktiv relasjon til sin elskede skapning. Men vår kultur, og ikke minst teologien i noen miljøer, er preget av skepsis, mistanke og historisk kritisk forskning. Hvilket fører til oppløsning og en grenseløs relativisering i visse tilfeller; en oppløsende prosess hvor alt får samme verdi. Det blir så opp til den enkelte å avgjøre hva som (i beste fall) kan passere som minst usant.

Liberalteoligiens største utfordring er dens vektlegging av rasjonaliteten slik at mysteriet forsvinner ut i periferien. Men som vi ser av bibelen så skjuler den Hellige Gud seg «som i en sky» - referansene i bibelen er flere - f.eks. jødefolket i ørkenen, forklarelsens berg og himmelfarten. Det uklare, det som ikke kan gripes av tanken - dvs mysteriet - anses dog som et lite uromoment for den rasjonelle teologien som gjerne vil ha mest mulig på grep og slik plassert i oversiktelige kategorier. Men tenkningen kan føre til at man undergraver egne metafysiske trosposisjoner. Eksempler: Satan defineres og avvises av liberalteologen ut fra psykologiske- og historisk sosiokulturelle kategorier, men den benyttede forklaringsmodellen hentet fra fagpsykologien etc. anses av en eller annen grunn ikke lenger som gyldig når det gjelder påstander om forekomsten av en Gud. En Gud som naturlig nok befinner seg i samme metafysiske og meta-vitenskapelige univers som motsetningen satan. Det eneste som har skjedd hos liberalteologen, sett fra utenfraperspektiv, er at man bare har malt seg inn i et annet og nytt hjørne enn det de distanserte seg fra i utgangspunktet.

Vi erfarer vel alle at vi også er mer enn tenkning alene; vi er også sjel og legeme. Og det er verdt å betenke: Hva om Gud henvender seg til mennesket på måter som ikke tilfredsstiller dets betingede tenkning alene samt de premisser som den enkelte implisitt forutsetter forut for møte med det Hellige og Gud? Bygger man sin identitet hovedsaklig på tenkningen, så snevrer man faktisk også seg selv inn som deltagende og mottagende.

Vårt språk kan aldri favne Gud, og det er dermed lettere å si hva Gud ikke er; uten at man faller i den motsatte grøften og gir oss følelsene i vold og dermed blir troens uangripelige antirasjonalister. Det er sunt å erkjenne at emosjonell og konturløs stemningsreligiøsitet bygger på løs sand i like høy grad som formalistisk teologisk tenkning og fundamentalisme.

Vi er nok mer enn bare hode; hinsides tenkningen har vi også sjel og legeme, hvor intuitiv forståelse bidrar sammen med tenkning og sansepersepsjoner. Det er som hele mennesker vi kan bli berørt av Gud: Dvs grepet av Gud og sannheten... uten at vi dermed griper Ham og sannheten per se. Men dog har vi fått hjerne og tenkning som verktøy vi er forpliktet på å bruke. Ut ifra katolsk forståelse kan det aldri (!) eksistere noen prinsipiell motsetning mellom troen og vitenskapen, ettersom all sannhet har sin ytterste kilde i Gud. Det finnes da også en rekke kristne forskere. Eks.: Den katolske nonnen Katarina Pajchel er også partikkelfysiker og er engasjert i CERN. Og Georges-Henri Lemaître (født 17. juli 1894 i Charleroi i Belgia, død 20. juni 1966 i Leuven) var en belgisk katolsk prest, fysiker, kosmolog og astronom. Han er mest kjent for å være den som la grunnlaget for Big Bang-teorien.

Tro og vitenskap går faktisk med letthet hånd i hånd uten at de dermed sammensmeltes. En liten omskrivning fra Kierkegaard: En teologisk tenkning som gifter seg med dagens vitenskap, kommer til å være enke imorgen. Det er en ganske så banal kunnskap at vitenskapelige teorier forandres kontinuerlig og byttes ut med nye. En annen fristelse som rasjonalismens grøft lett leder til er at troen blir spørsmål om hensikter, ideer, tilhørighet og svar på spørsmål; dvs kirken som samfunns- og kulturhus som tilbyr det man trenger f.eks. i livets overgangsfaser. Her gjøres f.eks. liturgien til formål for hvordan den kristne tro kan gjøres tankemessig redelig og slik forklares entydig og lettfattelig - og videre bekrefte det søkende mennesket. Andre uforklarlige ledd blir gjerne redusert til «poesi» eller situasjons- og kulturbestemt overtro. Troen defineres og bedømmes altså her ut fra hvordan den harmoniserer med gjeldende sosialkulturell tenkning og virkelighetsbilde.

Reduseres troen til sentimentalitet, føleri og subjektivisme, så blir vi vitner til den terapeutiske teologien og svermeriet. Troen blir en betinget faktor og Gud funksjonaliseres. Man bedømmer dermed troen, kirken og Gudstjenesten ut fra om det føles og kjennes godt: Hva følte jeg her i denne kirken? Og blir mine personlige behov og ønsker møtt og tilfredsstilt? Gudstjenesten selv, liturgien, sakramentene og bønnene… alt blir egentlig sekundært og styrkende og samvirkende rekvisita: Det er hva man FÅR ut av det hele, som blir det avgjørende kriteriumet. Gudstjenestene måles altså hovedsaklig på om man føler det godt, får åndelige og personlige erfaringer. Men man har jo bare flyttet problemet eller utfordringen ett ledd: Også dette må jo møtes med tenkningen og tolkes.

Tradisjonen er Den Hellige Ånds liv i kirken fra dag 1.

Bibelen er som kjent sammensatt av en rekke bøker: I Den katolske kirke og Den ortodokse kirke består det gamle testamentet av 46 bøker og skrifter; 39 som tilsvarer den hebraiske bibel og de syv apokryfe bøker. Og i NT finnes det 27. Her bør man selvsagt ha dette i mente, både hva gjelder tilkomsthistorie, kontekster og sosiokulturelle betingelser hos de forskjellige forfatterne. Men dog ikke alene qua troende: Vi er heldigvis ikke helt og alene overlatt til postmodernismens sønner og døtre subjektivitet og reduksjonisme. Kirken er i sin trosbekjennelse en direkte levende forbindelse hele veien tilbake til urkirkens menigheter, og det hele bygger på muntlige overleveringer som er eldre enn skriften. Her tror vi som kirke på Kristus i bibelen i tradisjonen, og at Den Hellige Ånd har impregnert kirken hele veien; til tross for alle grove avsporinger underveis: Den har igjen og igjen kommet inn på rett kurs, om enn vinglende. Det er som kjent ikke avstanden til alteret som er det avgjørende, men retningen vi har valgt.

Å bære vårt kors innebærer også at vi må akseptere kritikk som både kan være berettiget som uberettiget, krass og bygge på uvitenhet. Premissene blir som oftest definert av den som tilhører det dominerende paradigmet, og noen kritikere overser gjerne glatt alt som heter kategorimistak. Samt det egne paradigmets iboende premisser og tilhørende språk med den virkende subjektiviteten enhver annen visst nok bevisstløst rammes av. Men man kan faktisk langt på vei bevisstgjøre seg alt dette. Man kan tenke over sin egen tenkning; og vite at det er nettopp jeg som nå tenker qua deltagende. Kristus sa for øvrig at vi er salige og velsignet når vi forfølges og hånes; ikke når vi blir hyllet og nesten alle sympatiserer med det vi forkynner.

I messen forvandles brød og vin til Jesu legeme og blod. Kristus utgir seg for oss: Her og nå! I kommunionen (nattverden) mottar vi Jesus selv: Han blir kjøtt og blod i sin skapning, i deg og i meg. Vi blir derfor nye mennesker i Ham: Eukaristien er dermed en pågående forvandling. Om du forlanger å få bekreftet dette a priori, via intersubjektive testbare metoder, så begår du en feil. Tenkningen som ligger bak dette forlangende er her i tilfelle bundet av visse forutsetninger som avviser at det beskrevne ikke er mulig. Man kan dog få det bekreftet; men det forutsetter altså det man avviser; nemlig troen. Å leve eukaristisk blir uavbrudt å motta seg selv fra Gud og at jeg med hele med selv overgir meg til Ham. Dette er å forlate statikken og gå inn i det dynamiske i en stadig forvandling. Inntil vi kan si som Paulus: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Veien dit er lang, men retningen er dog gitt og mulig å gå. Livet handler om å leve, delta i fellesskapet, gå veien. Ikke sitte å stirre henført på fingeren som peker. Noen av troens ledd er kjærlighet, frihet, valg og ansvar. Det er da man finner mer av seg selv: Vi blir den vi allerede er i Gud. Nådens Gud er garantisten for det vi ennå ikke kan se eller helt vite.

Sakramentene blir gjerne kalt et hellig mysterium; på gresk betyr «sakrament» nettopp mysterion. Gud, Kristus, Den Hellige Ånd, samt inkarnasjonen, oppstandelsen og nåden er et mysterium hinsides vår forståelse. Men her fungerer sakramentet som en dør og invitasjon for det vi ikke kan fatte, men bare tre inn i, motta og delta i. Derfor skal man alltid opprettholde det mystiske i all sann teologi. Selvsagt kan og skal vi tenke om mysteriet, sakramentene, men dog i ærefrykt for at vi bedriver forsiktige prøvende steg mot mysteriets verden. Mysteriet kan dog åpenbares slik at vi kan tenke også om dette, men like vel aldri slik at vi gjennomskuer det hele; fordi vi aldri kan strekke oss inn i Guds uendelighet.

Om vi ser på Jesu inkarnasjon, så avsløres her Kristus som både Gud og menneske; hvordan dette faktisk er mulig forstår vi selvsagt aldri. Her blir vi vitner til både åpenbaring og noe som er hinsides all fatteevne.
Gud overskrider vår forståelse og språk. Gjennom kirkehistorien ser man det, som allerede kjent, bekreftet av flere: Søker man det kristenkontemplative liv, så erfarer vi at det motsatte av det man som nybegynner håper skal skje: Man må tre inn i mørket, ensomheten og smertene - over tid - for å trenge inn det kristne mystikere benevner som en sky av ikke-viten, en prosess som forutsetter at vi må legge bort det vi allerede mener å vite. Slik nærmer vi oss det å elske Ham som vi ikke kan ha noen avsluttet viten om. Selv om vi ikke kjenner Ham, kan vi likevel elske Ham. Gjennom kjærligheten kan Gud berøres, men aldri gjennom tanken. Vi er alle villet, skapt og elsket av Gud selv. Vi elsker Gud tilbake gjennom å elske vår neste. Og vår neste? Det er hun og ham som rammes av mine beslutninger, holdninger og likegyldighet.

Og alt dette skrevne? Det er bare en skisse skrevet en tirsdag ettermiddag - i mangel av noe bedre å gjøre; et forsøk på å nærme meg noe vesentlig. Og uansett:

Vi bør dog alle tenke hver morgen og aften:

Vi skal ikke tro på bibelens tekster; men på deres innhold som er Jesus Kristus selv. Vi skal som kjent ikke måles på hvor ortodokse vi er, men på fruktene. En kirkes og menighets identitet kan fort bli viktigere enn det identiteten hevdes å ha sine røtter i. Aktivisme og teologisk iver kan dessverre raskt slå over som sin egen motsetning; og det merkes ikke fordi det hele underveis er forkledd i alle "de riktige" ordene. Blir omsorgen for teologien og den rette lære viktigere enn medmenneskene, så har man samtidig stilt seg i veien for den Guds kjærlighet man selv pretenderer å forkynne. Helt grunnleggende, så kommer alltid Guds kjærlighet først. Den som stiller seg i veien for den, stiller seg i veien for Gud selv.

Det holder ganske langt med å se, lytte aktivt og strekke ut en hånd når du møter en som trenger en neste.

Gå til innlegget

Ingen avis kan garantere at avisen daglig så og si er helt feilfri. Men men kan dog til en viss grad kvalitetssikre prosessene og holdningene innad slik at man tilstreber seg å produsere journalistikk som er i takt med yrkets etiske- og faglige retningslinjer og fordringer p.d.e.s. og borgernes behov på den annen. Men virkeligheten er også her den øverste dommer.

Alle har som kjent rett til deres egne politiske meninger. Heldigvis. Men dog ikke til deres egne fakta. Noen journalister forutsetter at de presenterte påstander er gitte. Men det gjøres på både egne og oss leseres vegne. Det presupponeres i den hensikt å få andre til å akseptere premissene og dermed akseptere de konklusjoner som ligger implisitt i teksten. Vi ser gang på gang hos politikere, men ofte også hos journalister, at oppfattelsen av hva som er fakta er bestemt av deres politiske holdninger; dvs retorikk og polemikk er langt viktigere enn substans. Enkelte sterke påstander velges her selektivt og klart ut som sanne fordi det slik kan tjene en iboende hensikt; og de gjentas ofte nok så man tydelig nok til slutt tror på dem selv. Man går så i ett med sine holdninger og verdier at man ikke ser hva som foregår i persepsjons- og tolkningsprosessene. Bruken av heller dårlig forkledde stråmenn og sågar sitatfusk er dessverre mer og mer vanlig også hos journalister.

Hva er egentlig slike holdningsmettede høyst betingede tekster gode til? Jo, kun til å bli bekreftelse og ideologisk sutteklut for de som allerede deler journalistens holdninger og syn.

Journalistikken er virkelig et område hvor ærlighet og anstendighet er viktig. Lukter de svik og løgn fra politikerhold, så tordner journalistene frem i flokk og i blodtåke for slik å henrette den angjeldende. Her er sunn ettertanke og sårt tiltrengt besinnelse forstyrrende faktorer; løssalg, antall seere og lyttere, antall klikk og oppmerksomhet er øverste prioriteter. Men påfallende ofte er noen journalister ikke like opptatt av etiske normer og faglig integritet hos seg selv som de er med hensyn til f.eks. visse politikere. Viktigere enn det å uttrykke seg i samsvar med saksforholdene, spesielt der man ikke setter pris på verken dem eller enkelte politikere, blir journalistisk velformulerthet, performance, oneliners og retorisk smartness godt impregnert av politiske holdninger. Sannhet er altså for visse journalister et svært så relativt og situasjons- og konjunkturbestemt begrep; dvs stort sett er sannhet det samme som det som anses som nyttig ad hoc. Her blir ikke minst ladete assosiasjoner og nedsettende analogier viktige ledd i formidlingen i den politiske journalistikken. Man spiller beregnende på allerede foreliggende sym- og antipatiske strenger hva gjelder viktige verdier.

Dog er det mer enn pussig at ikke flere journalister innser at gjentagende sitatfusk, løgn og manipulasjoner er det samme som faglig og moralsk selvmord: Og de verste løgner er de som består av halvsannheter, halvkvedete viser og beregnende sitatfusk. Nå stemmer ikke jeg på f.eks. FrP. Men dette innebærer ikke at seg aksepterer elementer av pent forkledd menneskeforakt, dirty og usann retorikk om FrP generelt eller Listhaug spesielt av den grunn. Like lite som jeg aksepterer noe tilsvarende ang. f.eks. Bjørnar Moxnes i Rødt. Fordi jeg har ennå en formening om at den demokratiske prosessen er vesentlig og at respekten for alle oss som skal velge er så viktig at vi har krav på respekt fra de som foregir å skulle informere oss om det som faktisk foregår.

Alle vi borgere har selvsagt krav på å bli møtt med respekt, både fra politikere og journalister. Men her sviktes det altså som nevnt. Man skal altså som politiker og journalist spørre seg hva vi borgere har behov for i diskursen: Ikke (!) hva som er politikernes eller journalistenes ditto. Vi mediebrukere har derfor all legitim rett til å stille krav til de kvalitetsnormer i debattene som vitterlig finnes, men sjelden like vel følges helt. I et velfungerende argumentasjonsdemokrati trenger vi nemlig informasjon og påfølgende debatt for å kunne ta stilling til alle de saker som forekommer. Og nettopp derfor skal vi slippe holdningsimpregnerte fremstillinger, forvrengning av fakta, sitatfusk og løgn fra nettopp journalistene - som faktisk er et uungåelig mellomledd mellom politikerne og oss andre; noe journliatser godt vet. Vi skal uansett ikke forledes til å tro på enkelte påstander som ikke samsvarer med virkeligheten.

Det vi faktisk krever er relevant og tilstrekkelig informasjon, argumenter og saklig drøfting. Og slik få en viss klarhet i hvorfor gitte eller foreslåtte politiske løsninger er mer riktige enn enn andre. Og det skal selvsagt leveres gode saklige svar i motargumentasjonen og eventuell kritikk; slik oppstår og fortsetter en nødvendig og riktig debatt.
Men slik det er nå, så opplever vi altså visse journalister som i høyeste grad er deltagere i den politiske prosessen som de foregir å skulle opplyse om og rapportere fra. Men vi er faktisk kapable til å konkludere selv.

 

En yndet form
for polemik
består i det
probadte trick
at dutte folk
en mening på,
hvis vanvid alle
kan forstå.

(Piet Hein)

Gå til innlegget

Helvete som funksjon og legitimering

Publisert nesten 2 år siden

Vi er alle snublende, skjøre og sårede pilegrimmer underveis. Nettopp selvinnsikten om våre bristende evner og svakheter virker faktisk som en forutsetning for at det nye dynamiske trosforholdet med Gud kan settes i gang.

1. At livet prinsipielt sett har to utganger er en sannhet. Men som nevnt, så vet vi ikke hva dette reellt innebærer. Uansett er det i bibelen mer enn antydet at det finnes en tilværelse uten Gud etter døden. Man kan altså bruke sin Gudegitte gave, friheten, til å vende Gud ryggen. Og det valget vil Gud endelig en dag der fremme ta til følge, om vi skal tro Kristus akkurat her - isolert sett. Det er det ene.

2. Forkynnelse handler dog ikke bare om å gjenta det som står i bibeltekster helt ukvalifisert og refleksjonsløst - også dette prinsippet her følger Jesus konsekvent i møte med prinsippfast teksttroskap. Det er Guds nådefulle kjærlighet og Hans vilje med mennesket man skal forsøke å formidle. Ut fra Jesus Kristus. Dette er det andre.

Innholdet i kirkens forkynnelse må altså samstemmes; her ligger det en utfordring man aldri kan frigjøres fra. Det er for øvrig her i Verdidebatt presentert en rekke fryktelige fortellinger om ofre for ukristelig forkynnelse om helvete og maktmisbruk. Man kan som eksempler bare nevne Verdidebatts deltagere Thor Ivar Hornnes og Oddbjørn Johannessen. Det finnes langt flere, dessverre. Det de så skrekkelig har høstet i miljøer som mener å bygge sin forkynnelse på Kristus er ikke frukter av Kristi Ånd.

Man skal ikke misbruke Guds navn, er som kjent et sentralt prinsipp. Og her i nevnte eksempler ser vi klare eksempler på nettopp slik misbruk: Forkynnere med tunnellsyn har i beste mening trampet på en Guds skapning ved bruk av Guds navn. Fremfor å vitne om Lyset har man endt opp med å spre mørke. Den som stiller seg i veien for Kristi nåde stiller seg dog i veien for Gud selv. Vi er som kjent ikke satt til å forkynne bibelens tekster, men innholdet av evangeliet.

Men man må heller ikke fokusere for sterkt på formidlingen: Det holder nok ikke alene å justere kommunikasjonsformer og formidlingen om innholdet av kirkens forkynnelse ikke stemmer. Troen er en gave, en nådegave fra Treenighetens Gud selv. Den kan ikke produseres av forkynnere verken via lokkelser eller skremsler. Man kan bare takknemlig ta imot troens gave. Vi kan som kirke i beste og heldigste fall legge til rette for at andre kan motta troens gave. Troen er den relasjonen til Gud som Treenigheten gir oss ved Den Hellige Ånd.

Vår trosrelasjon viser til at man i Kristi etterfølgelse blir ført inn i Guds nærhet. Det er derfor Paulus taler om dåpen som akten som fører fra døden til livet. Dette viser at troen IKKE bare er en forsantholden av visse teologiske sannheter.  Det er dessverre alt for fristende i sin tros-iver å glemme skillet mellom teologi og tro. Som nevnt tidligere: Gudsrelasjonen har to poler; nemlig det menneskelige subjektet som relaterer til Gud -takket være Guds initativ og invitasjon - og Gud selv.

Dette betyr ikke som mange øyensynlig tror at troen ikke forandrer mennesket, at man "bare" skal høre det som "klør i øret" og "at alt egentlig er helt greit". Troens dynamiske vesen innebærer at mennesket forandres; og dét er det få som gjør frivillig. Heller ikke jeg. Bibelen viser dog helt klart at møtet med Gud alltid innebærer radikale endringer, en forandring av mennesket. Møtet betyr nemlig alltid å bli ledet ut fra den åndelige, sosiale og personlige døden til det evige livet. Et møte med Gud kan altså også langt på vei være en fryktelig erfaring; fordi det handler om oppbrudd på mange plan. Og derfor, så skjuler man hele sannheten om man bare snakker om den snille koselige Guden og at alt stort sett er OK, vender blikket så ut og konsentrerer seg om politiske temaer. Men NB: Ingen vil dog uansett forandre seg i møte med manglende aksept, trusler og krenkelser - sågar presentert i Guds navn.

Troen krever alt; ikke bare vår tid mellom kl 11:00 og 12:00 en søndag formiddag. Hele deg og meg; alle våre verdier, vurderinger, relasjoner, de personlige og sosiale nettverk... alt skal impregneres av Guds nådefulle kall og kjærlighet. Slik gir vi også videre hva vi har fått. Relasjonen til Gud, til vår neste, til oss selv, naturen, historien og fremtiden... alt blir dermed gjort til gjenstand for mulig forandring. Slik blir kirke og tro et sakrament og en surdeig i verden. Moses, Maria, Maria Magdalena, Peter, Paulus... osv, alle sammen... måtte bestemme seg for om de ville følge Guds kall eller ikke. De ble ikke tvunget; de kunne ha sagt nei.

Og de var alle helt vanlige prøvende og feilende mennesker som tvilte på sine ressuser og evner. Men Guds svar var at som skaper av nettopp mennesket vet Han selv best hva mennesket kan utrette om de vil, og Gud selv er med på den utfordrende reisen videre. Kallet var ikke å leve et perfekt liv i Guds bilde, men det innebar at deres liv ble radikalt endret i lys av Guds nærvær. Veien videre ble møtt ut fra troens verdier. Livet fortsetter like vel alltid å være utfordrende, og vi blir igjen skuffet og såret på veien videre, også etter møtet med Herren selv. Fordi dette er allmenmenneskelige erfaringer på en jord hvor vi alle er utilstrekkelige og syndere. Det er dette som er livets betingelser. Himmelen er noe som kommer; det er ikke en tilstand som kommer bare man tror.

Og NB: Om man ser de bibelske personer: Nettopp selvinnsikten om sine bristende evner og svakheter virket faktisk som en forutsetning for at det nye dynamiske trosforholdet med Gud kunne settes i gang. Man må altså kontinuerlig spørre seg i kirkene: Åpner Gudstjenesten for Guds nærvær og dets fordringer, eller tilbyr man bare rituell bekreftelse, trøst og dekkmaling der tomrommet hos oss alle sakte kommer til syne; nettopp der det er viktig og avgjørende? Her svikter i tilfelle kirken der den er satt til å formidle Guds performative evangelium, som inneholder både aksept og fordringer; betingelsene for vekst til å bli den vi allerede er i Guds øyne.


Og igjen til slutt angående helvete: 

Et lite apropos som et antydende bilde ang. formidling av vesentlige forhold på siden: Skal man oppdra noen til å forholde seg riktig og positivt i trafikken, så tar man dem ikke med til ulykkessteder, viser de groveste trafikkulykker direkte... og stirrer skrekkens velde i hvitøyet - fordi det er slik "det er". Dvs hvor døde blodige kropper ligger ødelagte og maltrakterte i bilene og utenfor. For virkelig å anskueliggjøre hvordan det går den som bryter reglene. - Man lærer dem derimot trafikkreglene og hvordan man skal forholde seg riktig i trafikken.

Og angående alle Kristi ord og gjerninger: Jeg er videre overbevist om at Gud Kristus ikke vil gi slipp på noen av sine skapninger... altså OGSÅ om vi skal tro Kristus. Her i spenningen mellom menneskets frihet og Guds nådefulle kjærlighet er det like vel Gud alene som til slutt sitter med løsningen. Kristi bønn på korset, om tilgivelse av voldsutøverne og Gudsfornekterne, gjelder altså alle oss som ikke alltid vet hva vi gjør. Jeg tror at Gud gir enhver muligheten til det endelige valget den dagen vi møter Ham etter døden. Bestemmer vi oss like vel kategorisk for å strykes av livets bok, så vil vi før sletting først få følgende motmelding "Slette navn?" for å endelig bekrefte ønsket vårt:

Sytti ganger syv ganger.

Gå til innlegget

Møt åpenhet med spørsmål

Publisert nesten 2 år siden

Vi må faktisk i Guds navn fastholde at det er et kristent ideal at det er en grunnleggende frihet å tro på noe annet enn kristendommen. Vi trenger en åpen, fri og modig debatt om religion generelt samt kristendom, islam og jødedom spesielt. Men det er ingen reell og sunn debatt hvis én gruppe av de som er tema-involvert blir holdt utenfor; f.eks. muslimene.

Man bør møte åpenhet med spørsmål... F.eks. om den finnes også der den har en pris? Åpenhetens og andre verdiers fordringer gjelder nemlig ikke bare oss selv, men alle andre grupper og enkeltindivider.

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.« 

Slik lyder  Artikkel 1 i Menneskerettighetserklæringen. Det er også grunn til å minne om Artikkel 18:

"Enhver har rett til tanke-, samvittighets— og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer."

Disse artiklene kan dog aldri anses som oppfylt så lenge én religions (eller politisk diktaturs) Guds- og menneskebilde medfører at de ikke-troende anses som mindreverdige. En slik eksklusiv selvforståelse hvor en gud benyttes som begrunnelse og autoritet for å legitimere segregering, undertrykkelse og vold er nemlig verken et vakkert skue, spesielt solidarisk eller fritt. En gud som viser seg i styrke, maktbruk, vold og undertrykkelse - samt krav om streng underordning - av annerledestroende stiller seg samtidig i motfase med Menneskeretterklæringen, sann humanisme og det reelle åpne pulserende demokratiet. Det gror som kjent lite i en monokultur; snarere dør jordsmonnet sakte hen og den som vil overleve må skifte beite. Bevisene burde være overveldende.

Når demokratiet i norden har blomstret som få andre steder, så skyldes det ikke minst at man nå lever av tidligere generasjoners kamper og frukter: Man har skapt et fellesskap og en velferdsstat som har sikret alles rettigheter og friheter gjennom lover, regler og forpliktelser. Vi har sørget for at en sterkere sosial likhet mellom mennesker øker den enkeltes frihet. De forutsetninger som alt dette hviler på, dvs demokratiet, åpenheten, ytringsfriheten, samt ikke minst forpliktelsene som dette medfører, er dog ikke evig etablerte og varige verdier på linje med naturlovenes eksistens. De må beskyttes, styrkes og opprettholdes. Og mulig jeg som et ettertankens sidespor kan trekke den siste naturlov-parallellen her litt lenger ut: Nemlig påpeke at den pågående diskusjonen om en begrensning av vår frihet som konsumenter, som blir merkbart som konsekvens av miljøødeleggelsene, er en nødvendig og paradoksal følge: Av nettopp det tidligere åndsløse frislippet av den frihet og makt mennesker forlangte i utgangspunktet. Vi manglet visst både innsikt, modenhet og kunnskaper til å forvalte friheten og ansvaret tilstrekkelig. Naiviteten var for stor... Vi ble igjen fanget av hybris og idealisme: Det kom rekyler som man sannsynligvis vil slite med i generasjoner. Idealisme er m.a.o. ikke noe for idealister.

Vi bør være bevisst på at samme farer kan oppstå i andre felt i samfunnslivet hvor friheten og idealer hylles uten å tekke inn alle andre tilhørende dygder. Demokratiets og frihetens evige skygger heter nemlig alltid åpenhet, ansvar, forpliktelser og respekt. Og som nevnt har dette en pris, som man må øve seg i å yte.

"Demokrati, likeverd, respekt mennesker og grupper imellom, åpenhet og frihet" er dog et langt bedre produkt enn formørket fundamentalisme og ensretting – uansett om man er kristen, jøde eller muslim. Vi har dog alle noe felles; dette burde være utgangspunkt for en dristig og gjensidig berikende dialog. Men NB: Å ha noe til felles er ikke tilstrekkelig grunnlag for en felles identitet. Dette er noe annet. Det er faktisk også identitetsdannende å ha andre folkeslag, religioner eller identiteter som man speiler sig selv i. Forskjellene kan også være en berikelse, om man da forstår at mine friheter og forskjeller er en frukt av din respekt, og vice versa. Det er verdt å påminnes om at toleranse betyr å tåle noe. Det vi tolererer er på den annen side noe vi hverken nødvendigvis respekterer eller aksepterer. Den som skal tolerere, du og jeg - den kristne, jøden og muslimen, f.eks. - skal seriøst forsøke å leve etter nødvendige og utfordrende krav: Nemlig i praksis å gi rom for noe man faktisk nærer antipati mot og misliker. Synes noen det burde være enkelt å være tolerant, så har ikke forstått hva toleranse i praksis er. Likegyldighet er noe helt annet enn genuin toleranse fordi toleransen ikke er naive og formålsløse forsøk på harmonisering; som like vel kun ville fungere på den skjøre overflaten. En som er tolerant må i et levende demokrati samtidig få kunne motarbeide det han tolererer; selvsagt med de virkemidler som demokratiet åpner for. 

Toleranse, slik vi tar for gitt, er ingen selvfølge alle steder. Noen har ennå ikke forstått hva det innebærer: Mange vil ha verdiene, men ikke alle vil altså like vel betale prisen. Apropos: I de fleste muslimske samfunn er religion, politikk og makt sammenvevet langt mer intimt enn det som for oss i dag anses som akseptabelt. Hva som er rett og galt etc blir avgjort av de etablerte autoritetene og tradisjonen. Individets rettigheter og den frie tenkningen dyrkes heller ikke i nevneverdig grad på alle felt. Det bør altså være legitimt å påpeke at fiendtlige holdninger mot annerledestroende og andre folk kan være kulturelt.- og religiøst impregnert. Dette dype menneskelige endres ikke om man beveger seg til en vestlig kultur med andre verdier og holdninger. Endringen må alltid komme innenfra. Da hjelper det f.eks. lite med det som kalles ghettoisering og lokale monokulturer: Det avsløres at idealismen og de gode ønsker, samt engsteligheten for å stille krav, ikke holder. Virkeligheten er den øverste dommer.

Og til slutt også et visst selvkritisk blikk fra et kristent kulturelt perspektiv. Ikke sjeldent ser man "de andres" religion og livssyn - og deres negative sider - i lys av egne idealer og positive sider:

Å vektlegge kristne verdier i samfunnet er et smart trekk fra dem som gjerne vil ha en tett integrert enhet. Det er en sofistikert måte hvor man definerer et fellesskap som andre troende i andre religioner ikke kan få adgang til tross mange års integrasjon. Her faller f.eks. jøder og muslimer utenfor i den grad de ber om en plass sentralt i fellesskapet. Det bevisst religiøst definerte verdibegrepet fungerer altså samtidig som merkbare grenser her. Og bildene av hvem som er «de andre» er dermed samtidig behørig gitt på forhånd – nemlig dem som ikke er kristne. Et slikt ønske om religiøs definering kan oppstå som konsekvens av at f.eks. islam er en langt mer synlig religion som også blir visualisert og praktisert offentlig. Jøder er ikke like synlig, det kan nemlig ha sin pris å gå med sin kippa. (Jeg vet av erfaring, dessverre). Ref. nylig hendelse her. I Skandinavia ellers, så har det samme oppstått fra år til år. Det finnes en rekke referanser. Kristendommen på sin side har lenge vært kjennetegnet av at den tilhører det private rommet; kristne synes så og si overhodet ikke i gatebildet, ei heller så meget ellers. Tilstedeværelsen av muslimer har endret på denne usynliggjøringen av religion.

Det er verdt å betenke at selv om kristendommen bragte med seg goder, så har deres representanter gjennom historien også i høyeste grad trampet brutalt i de medmenneskelige sfærer. Hva som anses som kristne verdier er nemlig ikke så selvinnlysende evidente, som noen skal ha det til. Historisk sett, så ble visse slike verdier med rette kritisert og motarbeidet. Man kan langt på vei hevde at kristendommen muliggjorde og fremprovoserte humanismen og opplysningen fordi maktmisbruket også førte til det destruktive og hemmende trosmonopolet samt de skrekkelige religionskrigene. Nå vil dog enhver kristen i dag hevde at å betrakte denne historiske forbindelsen er en sunn tankevekker fordi mangel på opplysning, og motarbeidelse av fred og frihet, er alt det som er negasjoner av sann og genuin kristen tro. Men de kristne mente selv noe annet den gangen… og mente de hadde Gud på sitt parti. På den annen side er humanismen også, men selvsagt ikke bare, en positiv frukt av kristen-etisk tenkning. Dette annullerer som sagt ikke det faktum at den nevnte elendigheten gjennom historien ble utført i Guds navn. For øvrig nettopp slik f.eks. enkelte muslimske grupperinger står for samme gudsautoriserte og begrunnede metoder i dag.

Det finnes tydelig nok en mengde eksperter på religion generelt, samt islam og jødedom spesielt, dog helt uten påtrengende empirisk viten. NT er for øvrig en heller dårlig lærebok hva gjelder mosaisk troslære og jødedom. Det er ikke nødvendigvis galt alt som blir fremlagt fra kritikerhold ang. islam og jødedom, men dataene blir ofte utvalgt selektivt og er dessverre ikke sjeldent basert på antipati og fiendebilder. Og ikke minst uvitenhet... hvilket ofte er vesentlig gjødsel der fordommer gror. Kaller man dog demokrati og menneskerettigheter for kristne verdier og samtidig implisitt forbigår at de samme verdier finnes andre steder, så utelukker dette synet samfunn med andre religioner og livssyn. 

Vi må faktisk i Guds navn fastholde at det er et kristent ideal at det er en grunnleggende frihet å tro på noe annet enn kristendommen. Vi trenger en åpen, fri og modig debatt om religion og livssyn generelt og kristendom, islam og jødedom spesielt. Men det er ingen reell og sunn debatt hvis én gruppe av de som er tema-involvert blir holdt utenfor; f.eks. muslimene. Vi trenger en pågående debatt; et fungerende aktivt verksted og møtested hvor de respektive religioner og livssyn er i dialog. Det finnes noen små forsøk her og der allerede. Men det må forsterkes og utvides - ellers blir det bare supperåd og skuebrød; en god tanke som ser ut som en virkelighet. Slik kan man kanskje bidra til at ghettoisering unngås og fiendebilder svinner sakte, men sikkert. Bare det nå ikke er for sent. Ikke få ser i praksis ut til ikke å bry seg nevneverdig, dessverre. Man trives best med status quo bak hver sine litt for høye gjerder. Hvis dette mønsteret fortsetter, så går vi utfordrende tider i møte.

Gå til innlegget

«Gud er det ubegrensede alt. Mennesket hans begrensede uttrykk.»

Disse ordene fra Tolstoj får innlede takken til Arnold Eidslott.

De av oss som har fått Eidslotts levende ord med som niste vet at ordene er forsynt med ørnevinger. Nå er han altså død. Arnold Eidslott ble nesten 92 år. Vi ser tilbake på hans stier med vemod og takknemlighet: Hvetekornene han ga underveis vil alltid fortsette å gi liv. Vingene bærer.

 

MIN TRO

Ingen prestasjon
men bare hengivelse

Troen ble oss gitt
som et kjærtegn i tussmørke

Han som gav deg
troen som en sann gave

Gavenes gave
Han gjemmer deg i sin favn

I det hemmelige
barnekåret hos Jesus Kristus

Tro Ham bare bror
uten å forstå Ham din gjenløser

Gud er våre handlingers
jord og mennesket Hans frø her

La jorden favne deg
min bror og du skal bære rik frukt

Jorden vil se til frøet
og du skal vokse inntil høstnettene

Og møte Ham vår jord her
som et fullbåret aks i Guds himmel

Gratia Dominus gratia

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
20 dager siden / 2089 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1763 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
17 dager siden / 1758 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 1253 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
10 dager siden / 1094 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
21 dager siden / 1009 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
26 dager siden / 940 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
14 dager siden / 900 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere