Pål Georg Nyhagen

Alder: 62
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Helvete som funksjon og legitimering

Publisert over 1 år siden

Vi er alle snublende, skjøre og sårede pilegrimmer underveis. Nettopp selvinnsikten om våre bristende evner og svakheter virker faktisk som en forutsetning for at det nye dynamiske trosforholdet med Gud kan settes i gang.

1. At livet prinsipielt sett har to utganger er en sannhet. Men som nevnt, så vet vi ikke hva dette reellt innebærer. Uansett er det i bibelen mer enn antydet at det finnes en tilværelse uten Gud etter døden. Man kan altså bruke sin Gudegitte gave, friheten, til å vende Gud ryggen. Og det valget vil Gud endelig en dag der fremme ta til følge, om vi skal tro Kristus akkurat her - isolert sett. Det er det ene.

2. Forkynnelse handler dog ikke bare om å gjenta det som står i bibeltekster helt ukvalifisert og refleksjonsløst - også dette prinsippet her følger Jesus konsekvent i møte med prinsippfast teksttroskap. Det er Guds nådefulle kjærlighet og Hans vilje med mennesket man skal forsøke å formidle. Ut fra Jesus Kristus. Dette er det andre.

Innholdet i kirkens forkynnelse må altså samstemmes; her ligger det en utfordring man aldri kan frigjøres fra. Det er for øvrig her i Verdidebatt presentert en rekke fryktelige fortellinger om ofre for ukristelig forkynnelse om helvete og maktmisbruk. Man kan som eksempler bare nevne Verdidebatts deltagere Thor Ivar Hornnes og Oddbjørn Johannessen. Det finnes langt flere, dessverre. Det de så skrekkelig har høstet i miljøer som mener å bygge sin forkynnelse på Kristus er ikke frukter av Kristi Ånd.

Man skal ikke misbruke Guds navn, er som kjent et sentralt prinsipp. Og her i nevnte eksempler ser vi klare eksempler på nettopp slik misbruk: Forkynnere med tunnellsyn har i beste mening trampet på en Guds skapning ved bruk av Guds navn. Fremfor å vitne om Lyset har man endt opp med å spre mørke. Den som stiller seg i veien for Kristi nåde stiller seg dog i veien for Gud selv. Vi er som kjent ikke satt til å forkynne bibelens tekster, men innholdet av evangeliet.

Men man må heller ikke fokusere for sterkt på formidlingen: Det holder nok ikke alene å justere kommunikasjonsformer og formidlingen om innholdet av kirkens forkynnelse ikke stemmer. Troen er en gave, en nådegave fra Treenighetens Gud selv. Den kan ikke produseres av forkynnere verken via lokkelser eller skremsler. Man kan bare takknemlig ta imot troens gave. Vi kan som kirke i beste og heldigste fall legge til rette for at andre kan motta troens gave. Troen er den relasjonen til Gud som Treenigheten gir oss ved Den Hellige Ånd.

Vår trosrelasjon viser til at man i Kristi etterfølgelse blir ført inn i Guds nærhet. Det er derfor Paulus taler om dåpen som akten som fører fra døden til livet. Dette viser at troen IKKE bare er en forsantholden av visse teologiske sannheter.  Det er dessverre alt for fristende i sin tros-iver å glemme skillet mellom teologi og tro. Som nevnt tidligere: Gudsrelasjonen har to poler; nemlig det menneskelige subjektet som relaterer til Gud -takket være Guds initativ og invitasjon - og Gud selv.

Dette betyr ikke som mange øyensynlig tror at troen ikke forandrer mennesket, at man "bare" skal høre det som "klør i øret" og "at alt egentlig er helt greit". Troens dynamiske vesen innebærer at mennesket forandres; og dét er det få som gjør frivillig. Heller ikke jeg. Bibelen viser dog helt klart at møtet med Gud alltid innebærer radikale endringer, en forandring av mennesket. Møtet betyr nemlig alltid å bli ledet ut fra den åndelige, sosiale og personlige døden til det evige livet. Et møte med Gud kan altså også langt på vei være en fryktelig erfaring; fordi det handler om oppbrudd på mange plan. Og derfor, så skjuler man hele sannheten om man bare snakker om den snille koselige Guden og at alt stort sett er OK, vender blikket så ut og konsentrerer seg om politiske temaer. Men NB: Ingen vil dog uansett forandre seg i møte med manglende aksept, trusler og krenkelser - sågar presentert i Guds navn.

Troen krever alt; ikke bare vår tid mellom kl 11:00 og 12:00 en søndag formiddag. Hele deg og meg; alle våre verdier, vurderinger, relasjoner, de personlige og sosiale nettverk... alt skal impregneres av Guds nådefulle kall og kjærlighet. Slik gir vi også videre hva vi har fått. Relasjonen til Gud, til vår neste, til oss selv, naturen, historien og fremtiden... alt blir dermed gjort til gjenstand for mulig forandring. Slik blir kirke og tro et sakrament og en surdeig i verden. Moses, Maria, Maria Magdalena, Peter, Paulus... osv, alle sammen... måtte bestemme seg for om de ville følge Guds kall eller ikke. De ble ikke tvunget; de kunne ha sagt nei.

Og de var alle helt vanlige prøvende og feilende mennesker som tvilte på sine ressuser og evner. Men Guds svar var at som skaper av nettopp mennesket vet Han selv best hva mennesket kan utrette om de vil, og Gud selv er med på den utfordrende reisen videre. Kallet var ikke å leve et perfekt liv i Guds bilde, men det innebar at deres liv ble radikalt endret i lys av Guds nærvær. Veien videre ble møtt ut fra troens verdier. Livet fortsetter like vel alltid å være utfordrende, og vi blir igjen skuffet og såret på veien videre, også etter møtet med Herren selv. Fordi dette er allmenmenneskelige erfaringer på en jord hvor vi alle er utilstrekkelige og syndere. Det er dette som er livets betingelser. Himmelen er noe som kommer; det er ikke en tilstand som kommer bare man tror.

Og NB: Om man ser de bibelske personer: Nettopp selvinnsikten om sine bristende evner og svakheter virket faktisk som en forutsetning for at det nye dynamiske trosforholdet med Gud kunne settes i gang. Man må altså kontinuerlig spørre seg i kirkene: Åpner Gudstjenesten for Guds nærvær og dets fordringer, eller tilbyr man bare rituell bekreftelse, trøst og dekkmaling der tomrommet hos oss alle sakte kommer til syne; nettopp der det er viktig og avgjørende? Her svikter i tilfelle kirken der den er satt til å formidle Guds performative evangelium, som inneholder både aksept og fordringer; betingelsene for vekst til å bli den vi allerede er i Guds øyne.


Og igjen til slutt angående helvete: 

Et lite apropos som et antydende bilde ang. formidling av vesentlige forhold på siden: Skal man oppdra noen til å forholde seg riktig og positivt i trafikken, så tar man dem ikke med til ulykkessteder, viser de groveste trafikkulykker direkte... og stirrer skrekkens velde i hvitøyet - fordi det er slik "det er". Dvs hvor døde blodige kropper ligger ødelagte og maltrakterte i bilene og utenfor. For virkelig å anskueliggjøre hvordan det går den som bryter reglene. - Man lærer dem derimot trafikkreglene og hvordan man skal forholde seg riktig i trafikken.

Og angående alle Kristi ord og gjerninger: Jeg er videre overbevist om at Gud Kristus ikke vil gi slipp på noen av sine skapninger... altså OGSÅ om vi skal tro Kristus. Her i spenningen mellom menneskets frihet og Guds nådefulle kjærlighet er det like vel Gud alene som til slutt sitter med løsningen. Kristi bønn på korset, om tilgivelse av voldsutøverne og Gudsfornekterne, gjelder altså alle oss som ikke alltid vet hva vi gjør. Jeg tror at Gud gir enhver muligheten til det endelige valget den dagen vi møter Ham etter døden. Bestemmer vi oss like vel kategorisk for å strykes av livets bok, så vil vi før sletting først få følgende motmelding "Slette navn?" for å endelig bekrefte ønsket vårt:

Sytti ganger syv ganger.

Gå til innlegget

Møt åpenhet med spørsmål

Publisert over 1 år siden

Vi må faktisk i Guds navn fastholde at det er et kristent ideal at det er en grunnleggende frihet å tro på noe annet enn kristendommen. Vi trenger en åpen, fri og modig debatt om religion generelt samt kristendom, islam og jødedom spesielt. Men det er ingen reell og sunn debatt hvis én gruppe av de som er tema-involvert blir holdt utenfor; f.eks. muslimene.

Man bør møte åpenhet med spørsmål... F.eks. om den finnes også der den har en pris? Åpenhetens og andre verdiers fordringer gjelder nemlig ikke bare oss selv, men alle andre grupper og enkeltindivider.

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.« 

Slik lyder  Artikkel 1 i Menneskerettighetserklæringen. Det er også grunn til å minne om Artikkel 18:

"Enhver har rett til tanke-, samvittighets— og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer."

Disse artiklene kan dog aldri anses som oppfylt så lenge én religions (eller politisk diktaturs) Guds- og menneskebilde medfører at de ikke-troende anses som mindreverdige. En slik eksklusiv selvforståelse hvor en gud benyttes som begrunnelse og autoritet for å legitimere segregering, undertrykkelse og vold er nemlig verken et vakkert skue, spesielt solidarisk eller fritt. En gud som viser seg i styrke, maktbruk, vold og undertrykkelse - samt krav om streng underordning - av annerledestroende stiller seg samtidig i motfase med Menneskeretterklæringen, sann humanisme og det reelle åpne pulserende demokratiet. Det gror som kjent lite i en monokultur; snarere dør jordsmonnet sakte hen og den som vil overleve må skifte beite. Bevisene burde være overveldende.

Når demokratiet i norden har blomstret som få andre steder, så skyldes det ikke minst at man nå lever av tidligere generasjoners kamper og frukter: Man har skapt et fellesskap og en velferdsstat som har sikret alles rettigheter og friheter gjennom lover, regler og forpliktelser. Vi har sørget for at en sterkere sosial likhet mellom mennesker øker den enkeltes frihet. De forutsetninger som alt dette hviler på, dvs demokratiet, åpenheten, ytringsfriheten, samt ikke minst forpliktelsene som dette medfører, er dog ikke evig etablerte og varige verdier på linje med naturlovenes eksistens. De må beskyttes, styrkes og opprettholdes. Og mulig jeg som et ettertankens sidespor kan trekke den siste naturlov-parallellen her litt lenger ut: Nemlig påpeke at den pågående diskusjonen om en begrensning av vår frihet som konsumenter, som blir merkbart som konsekvens av miljøødeleggelsene, er en nødvendig og paradoksal følge: Av nettopp det tidligere åndsløse frislippet av den frihet og makt mennesker forlangte i utgangspunktet. Vi manglet visst både innsikt, modenhet og kunnskaper til å forvalte friheten og ansvaret tilstrekkelig. Naiviteten var for stor... Vi ble igjen fanget av hybris og idealisme: Det kom rekyler som man sannsynligvis vil slite med i generasjoner. Idealisme er m.a.o. ikke noe for idealister.

Vi bør være bevisst på at samme farer kan oppstå i andre felt i samfunnslivet hvor friheten og idealer hylles uten å tekke inn alle andre tilhørende dygder. Demokratiets og frihetens evige skygger heter nemlig alltid åpenhet, ansvar, forpliktelser og respekt. Og som nevnt har dette en pris, som man må øve seg i å yte.

"Demokrati, likeverd, respekt mennesker og grupper imellom, åpenhet og frihet" er dog et langt bedre produkt enn formørket fundamentalisme og ensretting – uansett om man er kristen, jøde eller muslim. Vi har dog alle noe felles; dette burde være utgangspunkt for en dristig og gjensidig berikende dialog. Men NB: Å ha noe til felles er ikke tilstrekkelig grunnlag for en felles identitet. Dette er noe annet. Det er faktisk også identitetsdannende å ha andre folkeslag, religioner eller identiteter som man speiler sig selv i. Forskjellene kan også være en berikelse, om man da forstår at mine friheter og forskjeller er en frukt av din respekt, og vice versa. Det er verdt å påminnes om at toleranse betyr å tåle noe. Det vi tolererer er på den annen side noe vi hverken nødvendigvis respekterer eller aksepterer. Den som skal tolerere, du og jeg - den kristne, jøden og muslimen, f.eks. - skal seriøst forsøke å leve etter nødvendige og utfordrende krav: Nemlig i praksis å gi rom for noe man faktisk nærer antipati mot og misliker. Synes noen det burde være enkelt å være tolerant, så har ikke forstått hva toleranse i praksis er. Likegyldighet er noe helt annet enn genuin toleranse fordi toleransen ikke er naive og formålsløse forsøk på harmonisering; som like vel kun ville fungere på den skjøre overflaten. En som er tolerant må i et levende demokrati samtidig få kunne motarbeide det han tolererer; selvsagt med de virkemidler som demokratiet åpner for. 

Toleranse, slik vi tar for gitt, er ingen selvfølge alle steder. Noen har ennå ikke forstått hva det innebærer: Mange vil ha verdiene, men ikke alle vil altså like vel betale prisen. Apropos: I de fleste muslimske samfunn er religion, politikk og makt sammenvevet langt mer intimt enn det som for oss i dag anses som akseptabelt. Hva som er rett og galt etc blir avgjort av de etablerte autoritetene og tradisjonen. Individets rettigheter og den frie tenkningen dyrkes heller ikke i nevneverdig grad på alle felt. Det bør altså være legitimt å påpeke at fiendtlige holdninger mot annerledestroende og andre folk kan være kulturelt.- og religiøst impregnert. Dette dype menneskelige endres ikke om man beveger seg til en vestlig kultur med andre verdier og holdninger. Endringen må alltid komme innenfra. Da hjelper det f.eks. lite med det som kalles ghettoisering og lokale monokulturer: Det avsløres at idealismen og de gode ønsker, samt engsteligheten for å stille krav, ikke holder. Virkeligheten er den øverste dommer.

Og til slutt også et visst selvkritisk blikk fra et kristent kulturelt perspektiv. Ikke sjeldent ser man "de andres" religion og livssyn - og deres negative sider - i lys av egne idealer og positive sider:

Å vektlegge kristne verdier i samfunnet er et smart trekk fra dem som gjerne vil ha en tett integrert enhet. Det er en sofistikert måte hvor man definerer et fellesskap som andre troende i andre religioner ikke kan få adgang til tross mange års integrasjon. Her faller f.eks. jøder og muslimer utenfor i den grad de ber om en plass sentralt i fellesskapet. Det bevisst religiøst definerte verdibegrepet fungerer altså samtidig som merkbare grenser her. Og bildene av hvem som er «de andre» er dermed samtidig behørig gitt på forhånd – nemlig dem som ikke er kristne. Et slikt ønske om religiøs definering kan oppstå som konsekvens av at f.eks. islam er en langt mer synlig religion som også blir visualisert og praktisert offentlig. Jøder er ikke like synlig, det kan nemlig ha sin pris å gå med sin kippa. (Jeg vet av erfaring, dessverre). Ref. nylig hendelse her. I Skandinavia ellers, så har det samme oppstått fra år til år. Det finnes en rekke referanser. Kristendommen på sin side har lenge vært kjennetegnet av at den tilhører det private rommet; kristne synes så og si overhodet ikke i gatebildet, ei heller så meget ellers. Tilstedeværelsen av muslimer har endret på denne usynliggjøringen av religion.

Det er verdt å betenke at selv om kristendommen bragte med seg goder, så har deres representanter gjennom historien også i høyeste grad trampet brutalt i de medmenneskelige sfærer. Hva som anses som kristne verdier er nemlig ikke så selvinnlysende evidente, som noen skal ha det til. Historisk sett, så ble visse slike verdier med rette kritisert og motarbeidet. Man kan langt på vei hevde at kristendommen muliggjorde og fremprovoserte humanismen og opplysningen fordi maktmisbruket også førte til det destruktive og hemmende trosmonopolet samt de skrekkelige religionskrigene. Nå vil dog enhver kristen i dag hevde at å betrakte denne historiske forbindelsen er en sunn tankevekker fordi mangel på opplysning, og motarbeidelse av fred og frihet, er alt det som er negasjoner av sann og genuin kristen tro. Men de kristne mente selv noe annet den gangen… og mente de hadde Gud på sitt parti. På den annen side er humanismen også, men selvsagt ikke bare, en positiv frukt av kristen-etisk tenkning. Dette annullerer som sagt ikke det faktum at den nevnte elendigheten gjennom historien ble utført i Guds navn. For øvrig nettopp slik f.eks. enkelte muslimske grupperinger står for samme gudsautoriserte og begrunnede metoder i dag.

Det finnes tydelig nok en mengde eksperter på religion generelt, samt islam og jødedom spesielt, dog helt uten påtrengende empirisk viten. NT er for øvrig en heller dårlig lærebok hva gjelder mosaisk troslære og jødedom. Det er ikke nødvendigvis galt alt som blir fremlagt fra kritikerhold ang. islam og jødedom, men dataene blir ofte utvalgt selektivt og er dessverre ikke sjeldent basert på antipati og fiendebilder. Og ikke minst uvitenhet... hvilket ofte er vesentlig gjødsel der fordommer gror. Kaller man dog demokrati og menneskerettigheter for kristne verdier og samtidig implisitt forbigår at de samme verdier finnes andre steder, så utelukker dette synet samfunn med andre religioner og livssyn. 

Vi må faktisk i Guds navn fastholde at det er et kristent ideal at det er en grunnleggende frihet å tro på noe annet enn kristendommen. Vi trenger en åpen, fri og modig debatt om religion og livssyn generelt og kristendom, islam og jødedom spesielt. Men det er ingen reell og sunn debatt hvis én gruppe av de som er tema-involvert blir holdt utenfor; f.eks. muslimene. Vi trenger en pågående debatt; et fungerende aktivt verksted og møtested hvor de respektive religioner og livssyn er i dialog. Det finnes noen små forsøk her og der allerede. Men det må forsterkes og utvides - ellers blir det bare supperåd og skuebrød; en god tanke som ser ut som en virkelighet. Slik kan man kanskje bidra til at ghettoisering unngås og fiendebilder svinner sakte, men sikkert. Bare det nå ikke er for sent. Ikke få ser i praksis ut til ikke å bry seg nevneverdig, dessverre. Man trives best med status quo bak hver sine litt for høye gjerder. Hvis dette mønsteret fortsetter, så går vi utfordrende tider i møte.

Gå til innlegget

«Gud er det ubegrensede alt. Mennesket hans begrensede uttrykk.»

Disse ordene fra Tolstoj får innlede takken til Arnold Eidslott.

De av oss som har fått Eidslotts levende ord med som niste vet at ordene er forsynt med ørnevinger. Nå er han altså død. Arnold Eidslott ble nesten 92 år. Vi ser tilbake på hans stier med vemod og takknemlighet: Hvetekornene han ga underveis vil alltid fortsette å gi liv. Vingene bærer.

 

MIN TRO

Ingen prestasjon
men bare hengivelse

Troen ble oss gitt
som et kjærtegn i tussmørke

Han som gav deg
troen som en sann gave

Gavenes gave
Han gjemmer deg i sin favn

I det hemmelige
barnekåret hos Jesus Kristus

Tro Ham bare bror
uten å forstå Ham din gjenløser

Gud er våre handlingers
jord og mennesket Hans frø her

La jorden favne deg
min bror og du skal bære rik frukt

Jorden vil se til frøet
og du skal vokse inntil høstnettene

Og møte Ham vår jord her
som et fullbåret aks i Guds himmel

Gratia Dominus gratia

Gå til innlegget

DnK er Norges største forening for ateister. Aftenposten melder at hvert tredje medlem i DnK anser seg som ateister. Dvs det finnes 1,35 millioner ateister i DnK. Human Etisk Forbund har bare 90 000 medlemmer...

Generelt sett og med et visst polemisk glimt i det teologiske øyet: DnK har i påfallende retning systematisk endret seg til å være et forsamlings- og samfunnshus, men med velkjent kirkelig fasade. Det er nå legitimt å spørre om kirken har brutt med flere sentrale røtter og slik umerkelig forlatt sann og fast grunn? Innpakningen, skallet, og ordene man møter er langt på vei det samme… men noe av innholdet har systematisk endret seg.

Eller sagt på en annen måte: Innholdet er nå det enhver vil gjøre det til. Postmodernismens dekonstruksjon og redusering av alt til språklige fenomener har fjernet enhver sannhetspretensjon også i teologien: Her er det derfor subjektivismen som med beste samvittighet kan rå. DnKs liberale biskoper og prester hevder dog bestemt at de står på kirkens troslære om de møter slike beskrivelser som dette. Men det er vel snart kun disse selv som ikke ser det åpenbare: Det de faktisk gjør og står for overdøver det de her sier: Virkeligheten er nemlig også i DnK den øverste dommer. 

En måling som ble gjort for Aftenposten for to år siden viser at under halvparten av DnKs medlemmer definerer seg som kristne. Og 33 prosent, hvert tredje kirkemedlem (!), regner seg som ateist. Like vel arbeider sterke krefter i kirken for at flertallsstyret skal få enda større plass i kirken. Dvs det er det ikke-kristne flertallet som når som helst kan ta over roret i kirkeskipet og avgjøre hva kirkens troslære og kirken egentlig skal være. For flertallet vel og merke. Premissene er ikke lenger verken å finne i de hellige skrifter, kirkens troslære, bekjennelse eller tradisjonen. Men i det politiske demokratiet. Vi er dessverre vitner til et mytteri forkledd i de beste gevanter hentet fra kirkens kostymelager.

Vi så det illustrert da avstemningen om ny vigselsliturgi skulle foretas: Avstemningen ble av kirkens liberale krefter behendig plassert fjernt fra kirkens egne lokaler, nemlig til stemmelokalene hvor de tradisjonelle politiske valgene foretas. Her fikk den liberale makten i DnK så beleilig og snedig sikret det resultat de ønsket; nemlig det som de allerede visste det var flertall og gehør for ellers i samfunnet: Man hentet ønskede stemmer der de var å finne.

Som om Humanetisk Forbund virkelig skulle legge sine valg om forbundets ideologi til kirkene en søndag formiddag? Og skulle flertallet i HEF vise seg å være kristne, så ville nok diskusjonen om HEF i det hele tatt skulle eksistere slik det gjør i dag komme opp på første generalforsamling. Man har nemlig ennå den bevisstheten om at man aldri kan gjøre ikke-tro om til religiøs tro og samtidig like vel forfekte at de ikke tror. Men dette absurde retoriske kunstgrepet kan altså DnKs ledelse glatt gjøre, om enn med motsatt fortegn. Paradoksalt og tragikomisk nok, så er altså m.a.o. DnK Norges største forening for ateister. Men i DnK så applauderer de liberale nå tilfredse når de erfarer vind i seilene: Og hvem spør vel etter kursen når de opplever slik en medvind?

Fremdeles snakkes det om at kirken skal være enda mer bred og åpen; men den er det dessverre på feil premisser: Den brede og åpne kirken gjelder de åpne dører og den åpne favn: Her er selvsagt alltid adgang “for uvedkommende”. Man skal ta imot enhver med aksept; akkurat som den vedkommende er. Ikke forlange tiltredelse av en rekke trossetninger ved inngangsdøren forut for inngang. Men det betyr ikke samtidig at kirken per se som en kameleon grunnleggende skal endre sin tro og bekjennelse etter hvem som så kommer inn. Da er det selvsagt ingen genuin kirke lenger. Men et samfunnshus hvor vedtektene og stedets funksjon avgjøres ved flertallsbeslutninger.

Det er derimot troslæren, bekjennelsen og tradisjonen som lever i Kristi Kirke og er allerede en levende virkende entitet - som er kirkens surdeig;

2 000 års virke kan bekrefte at det også er gjort en rekke riktige ting underveis. Vi inviteres alle til å finne frem i lyset av dette og livet. Dvs at Den Hellige Ånd har virket hele veien og fått kirken tilbake på sporet de ganger den har tråkket feil. Hvilket den har gjort til de grader innimellom. DHÅ er ennå til stede i kirken om enn kirken er vinglende. «Vinglende«  fordi det er mennesker det bygger på. Der menensker samles; der feiles det. Slik er det.

Betyr det å stå på kirkens troslære at man refleksjonsløst bare skal gjenta det som allerede er uttrykt og kjent? Selvsagt ikke: Kirken må selvsagt ta inn over seg menneskers livsvirkelighet. Vår oppgave er å unngå fremmedgjøring og idealisering; hvilket skaper distanse til en selv, til den neste og Gud. Vi må snakke troverdig om menneskelivet; livet og troen må holdes sammen. Hvilket forutsetter at livet selv skal få komme til orde. Men dette er noe annet enn å oppløse kirkens språk og tro. Det er nåden og forsoningen, livet her og nå, som teller. Her kommer altså kirken inn som uttrykk for Guds kjærlighet og nåde; som en livets evigvirkende pacemaker for alle oss som av Kristus støtes tilbake til det utfordrende samfunnet igjen. Det er der vi hører hjemme. Man kan selvsagt uttrykke sannheten på nytt uten at innholdet dermed endres: Det er en stor forskjell på det konservative som vil beholde det gamle bare fordi det er trygt og kjent, og på det som vil forbli nær kilden uten å la seg forvirre og forlede av sosiokulturelle endringer i tiden. Den Hellige Ånds svalende vind er nettopp det som lever i kirkens tro, bekjennelse og tradisjon. Enhver inviteres til fellesskapet og kirken. Men det spørs om man opplever dette så påfallende sterkt i de politiske valglokalene. Å ytre en kirkepolitisk mening er noe annet enn å ta til seg det nådefulle og samtidig fordrende budskap som kirken er satt til å formidle; sågar med ord.

Det virker faktisk som om enkelte i DnK mener at Den Hellige Ånd sovnet en gang rett etter pinseunderet, og våknet så endelig igjen i den liberale kirkestrømningen rundt årtusenskiftet.

Jesu Kristi Kirke verken kan eller skal demontere troslæren ad hoc og utvanne kirkens vesen qua Kristi kirke fordi Guds ord ikke lenger er akseptabelt for det aktuelle flertallet i samfunnet. Om Jesu Kristi Kirke får applaus og oppleves som relevant av det ikke-troende flertallet, så er det selvsagt fint. Men om kirken skulle få kritikk og møte likegyldighet, så er det trist, men dog bare å ta til etterretning. Man endrer nemlig ikke kirkens troslære, eller opphever deler av den, for å igjen endelig å bli akseptert. Tilpasning er viktig, men dette gjelder altså ikke kirkens basis og velving. Sannheten avgjøres som kjent ikke gjennom flertallsbeslutninger. Ei heller i DnK.

Vi er desto verre nå vitner til en koldtbordsteologi hvor enhver etter smak fritt kan ta hva man ønsker fra troslæren og andre trosretninger, og slik skape sin egen private tro. Her er alt sant. Dvs faktisk ingen ting; enhver avgjør nå selv hva som er sant eller ikke: Øverste autoritet er mennesket selv, hvilket er en heller liten og skjør gud. Troen og Gud benyttes her dessverre desto verre som legitimering: Vi blir vitner til en pussig form for sirkelargumentasjon.

Flere i kirken tror f.eks. på reinkarnasjon og karma, hvilket f.eks. annullerer påskens budskap om nåde og forsoning. Ref. Aftenposten. Også dette sentrale er m.a.o. gjenstand for annullering i DnK. Så får man spørre seg hva Jesu liv, korsfestelse og oppstandelse dermed skal bety?

Men pytt hvorfor bry seg: Kirken er jo bred og folkelig?

DnK har dessverre for lengst endret seg til å være et sosialdemokratiets samfunnshus. Vi blir ikke sjeldent vitner til DnKs svar på Iraks komiske Ali når status quo skal forsvares innenfra: DnKs liberale biskoper og prester hevder nemlig bestemt at de står på kirkens troslære og at det meste er i sin skjønneste orden om de møter kritikk som dette… Men eneste dogme DnK sitter igjen med er at «størst av alt er kjærligheten». Og selvsagt er den dét: Både troen og håpet er variabler og tidsbundne. Når vi dør, så trenger vi ikke tro, den svinner helt naturlig hen: Vi ser og vet nemlig da positivt det vi tidligere trodde. Og på samme måte er det med håpet: Etter døden, så håper vi ikke lenger; nettopp fordi vi da har fått bekreftet det vi håpet på. Kjærligheten er dog den samme. Både før, under og etter livet: Kjærligheten er størst av alt. Men genuin kjærlighet setter også grenser; det vet ethvert barn og forelder alt om. 

DnKs ledelse svarer aldri direkte, men normativt og med idealisering der de reelle uheldige forholdene like vel er udiskutable i all sin åpenbare velde. De uttaler seg da alltid kategorisk som om DnK like vel er en kirke med en definert tro som står på bekjennelsen osv: Men det som nevnes gjelder altså bare vedkommende selv og den som deler samme syn. I neste anledning hos annen prest og biskop møter vi igjen andre uttrykk for bekjenneslen og troen.

Er du ikke tilfreds med DnKs teologi i én kirke, kan du altså bare gå til en annen. Og er du uenig også dér, så finner man alltid en prest som bejaer dine trosmessige standpunkter. Her er pluss det samme som minus, og omvendt. Det som er sant er altså det samme som det du vil skal være sant. Man dyrker altså til syvende og sist bare seg selv.

Og absurd nok: Gud presenteres som en personlig Gud...

Gå til innlegget

Tankegangen bestemmer perspektivene: Når vanetenkning forleder tolkningene i en slik grad at det levende evangelium stivner og fastlåses blir det sikkert oversiktelig og kontrollerbart. Men det spørs om det er en god og tilstrekkelig grunn for å fastholde noe som sant og riktig?

Man skal som kjent vokte seg vel for å ytre noe som «alle« har fastslått som en sementert sannhet. Gør man dét, så kommer på pavlovsk impuls motargumentene før man har rukket å trekke pusten. Man skal nemlig ikke komme her å rokke ved narrativer som alltid har hatt en presumptivt nyttig funksjon i evangelisering og bibelundervisning. Like vel kaster jeg meg frem med nettopp dét: 

Vi kjenner alle til fortellingen om Judas; den er allerede gitt og sementert gjennom århundrer av vanetolkninger. På bibel.no ser vi f.eks. Judas beskrevet slik innledningsvis i den biografiske skissen: «Judas Iskariot er den store skurken i Det nye testamentet.» For virkelig å understreke Judas` dårlige og elendige karakter, så nevnes det i tillegg megetsigende - hentet fra Johannesevangeliets tekst- at han stjal fra pengekassen. Tenk dét… Men hva så? Utro og syndige tjenere finnes det i alle kirkesamfunn og ellers; noen tar litt og andre mer av det som ikke er deres eget. Noen tar urettmessig med seg småting fra arbeidsplassen, noen lyver, noen sviker sin ektefelle, noen snyter på skatten -dvs tar fra det som skal brukes til fellesskapets og de svakeste beste, noen kjøper svært dyre biler, båter og hus som de strengt tatt ikke har behov for; man kunne i tråd med Jesu forkynnelse heller solgt dette - kjøpt noe som ikke er fullt så dyrt - og gitt de overskytende pengene til de svakeste og fattige, og andre begår annen synd. Det er ingen her som mindre enn Judas fortjener å rammes av megetsigende metakommentarer ang. økonomisk utroskap spesielt og synd generelt. 

Men hva så med forræderiet?

Da Judas forrådte Jesus, så forsto absolutt INGEN (!) av disiplene eller andre hvem Jesus egentlig og faktisk var og er; heller ikke Judas m.a.o. At vi 2 000 år etter sitter med fasiten burde få oss til å være forsiktige i evalueringen av de som ikke hadde den. Jesu genuine Kristusvesen ble først avdekket og presentert i all sin velde ved oppstandelsen. Til tross for dette, så tok det like vel tid før disiplene forsto noe som helst; troen og erkjennelsen er m.a.o. prosessuelle begreper. At Judas da ikke hadde full oversikt og forsto noe på det tidspunktet han forrådte Jesus burde være klart. Han forsto i hvert fall bitte litt mer etterpå da han tross alt viste seg å angre? For øvrig var det takket være Judas som veien til korset ble realisert og oppstandelsen ble fullbyrdet.

Gud er ikke dårligere stilt enn mennesker i norsk rettsvesen hva gjelder menneskelig innsikt og etisk kompetanse: Man skal alltid som myndig bli evaluert og dømt etter hva man faktisk visste og forsto ved gjerningsøyeblikket. Ikke minst relatert til gitte premisser og allmen forståelse der og da. 

Jesus ser alltid dypere enn nåets hendelser og de fleste av oss andre. Han ser mennesket og kaller sågar Judas for "venn" da Judas´ forræderi fullbyrdes i Gethsemane. Min påstand er at da Jesus sa "Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.", så er det fordi Jesus da visste at Judas ville bli foraktet og forhatt på det aller groveste i all ettertid av de troende og flere andre: Hans navn ville i all fremtid bli den ytterste foraktens og hånens skjellsord i store delers av verden. Denne skjebnen ble da også riktig nok Judas´ skrekkelige nekrolog forfattet av alle oss andre som ikke har mot til å konfronteres med våre egne tilkortkommenheter.

Videre: På begge sider av Jesu kors ble det korsfestet en opprører. Som kjent ytret den ene i sin dødskamp sår bitterhet i all sin fortvilelse og smerte. Den andre irettesatte ham og ba Jesus om å huske på ham når Jesus kommer i sitt rike. Og Jesus svarte som kjent til sistnevnte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» Min påstand er at begge de nevnte opprørerne ble med til paradis, selv om jeg da samtidig vet at jeg ødelegger et velbrukt poeng hos mange forkynnere.

Viktigere enn retoriske poeng er hva som er rett og galt ut fra Kristus selv. Bakgrunnen for min påstand er følgende: Soldatene, offiserene og visse andre både spikret Ham opp og sto rundt og hånet Jesus på det verste. Hvilket kan sies å være langt mer grovere enn denne ene replikken fra den føre opprøreren. Deres grove utrop og hån mot Herren selv ble sågar ytret av mennesker som kjente seg trygge og med et visst indre overskudd. Mennesker som heller ikke løftet en finger for å hjelpe. Like vel ba Jesus instendig denne bønnen om disse: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»

Men den opprøreren som godt visste hva som nå ventet, korsfestelese var en velkjent skrekkens henrettelsesmetode, og som i gryende panikkangst, sin dypeste dødsskrekk og fortvilelse, med pusteproblemer, i dyp smerte, maksimalt stress, og derfor forståelig nok ytret en bitter replikk... skal altså ikke tilgis? Like lite som Judas og de andre rundt, forsto heller ikke denne røveren verken hvem Jesus egentlig er eller konsekvensene av sine ord.

Kristus er større enn hva vi ofte gjør Ham til. 

Jeg forsøker i mine gode dager og hele veien i tillit til Gud å hvile i nettopp de nevnte trøstens Jesu ord; nettopp at alle vi som ikke alltid vet hva vi gjør blir tilgitt. Dette er nåden. Men jammen har jeg også syndet, hånt, vært bitter og tvilt mindre og sterkt gjennom livet. Jeg er overbevist om at det mest overraskende den dagen jeg våkner i himmelen ikke er at Judas og denne sistnevnte opprøreren er der, men at jeg faktisk nådde frem i det hele tatt. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
25 dager siden / 1878 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1614 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1579 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1559 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
16 dager siden / 1423 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1356 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
14 dager siden / 1320 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1175 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere