Pål Georg Nyhagen

Alder: 62
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Den positive nasjonalisme

Publisert over 1 år siden

Passiv og fredelig nasjonalisme er noe positivt. Det er det som får oss til at føle oss forbundne med hverandre i felleskapet; ja, nettopp det som får oss til å identifisere oss med de verdier som er fremkjempet av andre generasjoner og landsmenn. Fedrelandskjærligheten utgjør m.a.o. grunnlaget for fellesskapet og den velferdsstaten som vi alle kjenner, og gjerne vil trygge og utvikle positivt videre

Ordet «nasjonalisme» har dessverre blitt kapret av politiske krefter, og begge ytterligheter i den norske debatten er visst tilfredse med den polariseringen som er skapt og opprettholdes. Så kan man spørre seg om det er slik fordi noen faktisk ser denne polariseringen som nyttig? Det er jo som kjent akseptabelt for dem som ensidig vil trumfe gjennom egne tolkninger og narrativer i diskursene; og dermed utdefinere de andres sådanne. Språk er makt, og det handler om hegemoni: Slik kan visse beslutninger, som ikke er gjennomdrøftet fritt og grundig i demokratitet, fattes tidlig.

Nasjonalisme per se har selvsagt ikke entydig negative konnotasjoner. 

Ei heller har begrepet «globalisering» for den saks skyld kun positive konnotasjoner. I deler av verden betyr globalisering det samme som utnyttelse, utbytting og fattigdom - dvs en eller annen moderne form for kolonialisering. I slike land ses globalisering og vestlige verdier som uttrykk for samfunns- og familieoppløsende krefter samt dehumanisering i det godes navn. Så lenge politiske- og finansielle krefter og andre kan knytte et positivt begrep til den symbolske- eller direkte volden, jo raskere kan elendigheten legitimeres. 

En tradisjonell nasjonalisme, som bygger på det gode og positive i røttene og fellesskapet i egen kultur, er dog unektelig et gode. Sågar er dette nødvendige styrkende elementer i ethvert samfunn. Derfor, så feirer de fleste land også sine lands røtter, de gode verdier, den felles historie og hukommelse og identiteten uten at dette nødvendigvis er ment som et spark nedover til andre land og nasjonaliteter. Passiv og fredelig nasjonalisme er derfor noe positivt. Det er det som får oss til at føle oss forbundne med hverandre i fellesskapet; nettopp det som får oss til å identifisere oss med andre landsmenn på vår nasjonaldag.

Fedrelandskjærligheten utgjør m.a.o. grunnlaget for fellesskapet og den velferdsstaten som vi alle kjenner, og gjerne vil trygge og utvikle positivt videre: På 17. mai, så feires grunnloven: Og dermed også dens frukter: Som f.eks. frihet, likhet, broder- og søsterskap, demokratiets iboende kvaliteter som likestilling, rettigheter for religiøse, seksuelle- og andre minoriteter, ytringsfrihet, retten til fritt å velge religion og livssyn, osv, osv. Her markeres samtidig tilliten og tryggheten dette fordrer... og som samtidig allerede er og blir bærende elementer. 

Derfor hva gjelder 17.mai: Å feire vår grunnlov, de gode verdier som generasjoner har stridt for og dermed også frimodig bruke landets flagg alle vegne denne dagen, er ubestridt en styrke for samfunnet; det er faktisk å feire den positive nasjonalisme.

PS: Noe annet er Vårt Lands ensporede og halvblinde berøringsangst for alt dette; de fjernet sågar for få år siden det lille norske flagget i sin avisvignett for ikke å assosieres med krefter ytterst få like vel identifiserer seg med. Her lar man ikke bare ytre perifere krefter definere hva flagget og det nasjonale symboliserer og innebærer, men det legitimeres sågar. Dermed preges virkelighetsoppfatningen i tråd med dette.

Gå til innlegget

Når herr Jahve tier

Publisert over 1 år siden

Hvis man som kristen ikke våger eller evner å møte tvil, skarp kritikk og ateistisk undring, så spørs det vel om troen er større enn den egne tvilen og engsteligheten. Forventer man i diskursen med ateister og sterkt tvilende at kritikken formuleres ut fra teologisk innsikt og erkjennelse, med dertil hørende teologisk akseptabel sosiolekt, så har man kanskje ikke forstått nevneverdig mye? Da begår man samtidig samme feil som noen ateister: Man forutsetter refleksjonsløst at diskursen skal foregå på egen banehalvdel. Tenkningen er som kjent fri. Men vi må alle VILLE tenke fritt; både troende og ateister. Spesielt nødvendig der det har en pris.

Teodicéproblemet har som kjent fulgt og følger kirken som en ubehagelig, men ansporende skygge gjennom historien. Vi er f.eks. hos Torvid Høiland vitner til en type teologisk tenkning,  dvs tanker om Gud, som en troende sannsynligvis vil oppfatte som negativ. Dette innebærer dog ikke at det som så kan skje i en dialog er unyttig for noen av partene. Men dog bygger også dette negative bildet like vel på en gudsforestilling som vitner om eksisterende bibeltolkninger som her ligger bak den krasse retorikken og de tydelige og kritiske spørsmålene. 

Redelighet og vilje til sannhet er også en kristen dyd; og NB det er stort sett ingen av de kritiske spørsmålene jeg som troende selv ikke har stilt gjennom livet. Vi er skapt med evner til tenkning, med følelser og vilje, og muligheter for å utvikle vår empati: Og da underveis i møte med livet og virkeligheten så trenge tvil, frustrasjoner og fortvilelse bort er i hvert fall ingen sunn løsning, verken menneskelig eller mentalt sett. Også slike tankeproblemer og utfordringer følger med det å være menneske underveis og i pågående prosess som troende. Da bør man også våge å konfronteres med dette. Er man rimelig trygg i sin tro og identitet, så vil det være underlig om man ikke våger å gå ut i utrygt lende i ny og ne. Er ikke da Gud med oss troende på veien?

Forventer man videre teologisk kompetanse, troens erkjennelse og innsikt bygget på tro der et medmenneske stiller kritiske spørsmål og tviler, eller kanskje avviser troen, så har man ikke forstått sitt oppdrag som kristen. Videre er det en noe kristen-apologetisk selvmotsigende posisjon. Å alternativt fortrenge slike spørsmål, eller ikke bry seg med dem, er en like dårlig strategi; selv om de ikke nødvendigvis skal bevisstgjøres og drøftes kontinuerlig og daglig året gjennom. Men det er dog relevant når slike spørsmål og påstander dukker opp, selv om det kan virke ubehagelig og forstyrrende. Og det er faktisk relevant når det blir berørt og tydeliggjort, Å overse eller avvise f.eks. Torvid Høiland, eller en dog vise arrogant distanse, er verken en god strategi eller spesielt lurt. Vi er alle troende samtidig også Kristi representanter, alle som en.

For å fremdeles beholde sin integritet som tenkende, følende og empatisk individ velger altså noen å avskrive troen og den Gud som noen kristnes teologiske teologiske tenkning står for; ikke minst for å overleve med verdiene og menneskeverdet inntakt. Noen av oss andre velger like vel å gå videre på veien som troende; i full viten om de ikke helt uforståelige argumentene som ateismen og den oppriktig undrende her produserer. Men noen troende aksepterer altså at Gud utfører alt dette onde og skrekkelige pga av en «overordnet hensikt», dvs at «Gud ikke bryr seg nevneverdig» - sett fra alle ofrenes og de pårørendes posisjon: Dvs Går altså ikke Gud selv i takt med den kjærlighet og etikk Han pålegger mennesket? Men vi ser allerede av bibelen at man bakset med samme problemstillinger den gangen. Var man syk og alvorlig rammet ble man sett på som å være utsatt for Guds straff. Men dette er en feil oppfatning, i følge Jesus. Noen mener dessverre at det forholder seg slik ennå. Dog: Jesus møtte nemlig den mannen på båren først med at han var tilgitt. IKKE med fysisk helbredelse. Jesus så at den syke var voldsomt rammet og hemmet av andres og egne fordømmelser i Guds navn. Det var primært dét som ødela hans liv og som han skulle befris fra. Fordi slike dømmende tanker og holdninger ikke er i takt med Guds vilje.

Mener noen at det like vel er slik, at Gud straffer, truer og binder mennesker i sykdom, så er det noe som virkelig skurrer. I hvertfall om det er Kristus som er navet i troen. Det riktig suspekte her er at troende til all tid har presentert og legitimert et gudsbilde som tillater det onde og som benytter vold, terror og krig, med millioner på millioner av ofre og lidelser, for å gjennomføre sine hensikter. Men det mildt sagt svake i denne forståelsen er for det første at Gud fremstår som en despot og lunefull hersker langt fra den Gud som Jesus representerer. Og for det andre at de krigene og den volden som gjennom historien har blitt utført i Guds navn ikke bare har hatt virkelig enorme menneskelige omkostninger, men de har ikke akkurat alltid ført til spesielt varige bedre tilstander. Noen troende mener sågar at naturkatastrofer er hendelser som er iverksatt av Gud som advarsler eller straff.

Videre anser noen seg som de egentlig rettmessige troende og applauderer eller bidrar samtidig aktivt der vold og terror i Guds navn utføres. Altså for å realisere det denne lunefulle despotguden har intendert med menneskene? Tja... Dette blir en heller liten og sped gud; som faktisk må ty til vold, terror og krig for å iverksette en hensikt som sjeldent like vel lander på den etablerte endelige gode posisjonen? Gud har altså hele verden i sin hånd, men bedriver små og større kriger gjennom århundrene med voldsomme menneskelige omkostninger fremfor å sette skapet på plass? Glemmer da Gud at mennesket alltid fortsetter å være menneske og at Hans volds- og krigsbidrag er et uendelig sisyfosarbeide? Og en parallell; Gud elsker altså oss mer enn vi elsker våre egne barn: Men hvilken forelder vil virkelig drepe noen av sine barn for å markere et pedagogisk poeng for de andre? 

Det er faktisk helt legitimt å undre seg og spørre; ikke minst om man gjør det i menneskeverdets navn: Slike og andre spørsmål vil i ny og ne unektelig melde seg for ethvert selvstendig og fritt tenkende menneske; nettopp fordi det vi oppfatter som absurd, uforståelig, uakseptabelt og kjærlighetsløst må berettiget få komme til uttrykk om vi skal være ærlige med oss selv. Og det siste her er vel like mye en kristen dyd som nødvendig? Hva er da alternativet? Skyve det bort og dermed samtidig i samme utstøtende grep også støte fra oss alle de medmennesker som erfarer det å fortrenge slike spørsmål som en grov feil og umenneskelig? Her har alle menigheter en oppgave å ta fatt på. Om de da har tillit til Gud og det Kristusimpregnerte hjertet og motet ennå intakt. 

Å se bort fra spørsmålene i frykt for å bedrive blasfemi og for en straffende gud anser jeg som uttrykk for en negativ og hemmende Gudsrelasjon. Om Gud er Gud, så ser Han også at frustrasjoner og kritiske spørsmål må oppstå ut fra enkelte av de bibelske tekster og den teologi som har blitt ukritisk dyrket underveis i troshistorien. Forventer Gud at Hans elskede skapning skal akseptere noe som går på tvers med  skapningens iboende skapte forutsetninger, som Han altså selv har lagt inn der? Men heldigvis: Vi ser av bibelen at både Job, Lot og Jacob uhemmet både debatterer, er kritiske og strir med Gud i det godes navn. Det er m.a.o. ikke synd å bære frustrasjoner, være kritisk engasjert eller stille spørsmål. 

Dostojevskij strir med det samme som kommer til uttrykk her: I «Brødrene Karamazov», så ser vi av Ivans smerter, frustrasjoner og fortvilelse at han ikke makter å akseptere den verden som Gud har skapt samtidig som han forsøker å opprettholde forestillingen om den kjærlige og mektige Gud. Hans hovedargument mot den Guds verdensordning som teologene insisterer på er alle de skrekkelige lidelsene, og her spesielt barns lidelser gjennom historien. Ivan påpeker en mengde skildringer av millioner av uskyldige barns lidelser gjennom voksne som bruker sin Gudegitte frihet. Gud satset på mennesket, men mennesket var i Ivans øyne aldri verdig og moden nok til å bære frihetens gave. Ivans konklusjon er tydelig og kategorisk: Hvis djevelen ikke finnes og mennesket har oppfunnet ham, så har mennesket virkelig skapt ham i sitt eget bilde. «Hva er da hensikten med alle disse barns lidelser?» spør Ivan. Og hans spørsmål ligger i oss alle: Er det at det en gang der fremme skal oppstå en «evig harmoni» i verden? Da reiser Ivan seg i moralsk protest og fremhever med høy røst: "Hvis denne evige harmoni må betales med uskyldige barns lidelser, vil jeg i menneskekjærlighetens navn foretrekke å gi avkall på den: Det koster for mye å få adgang til den evige harmonis verden. Vi har ikke råd til å betale så høye inngangspenger. Derfor vil jeg fortest mulig levere inngangsbilletten tilbake. Det er jo simpelthen en ærlig og elskende manns plikt. Derfor gjør jeg det også. Jeg fornekter ikke Gud, Aljosja. Jeg viser ham full respekt. Jeg sender ham bare billetten tilbake".

Men kan man ikke ha et legitimt bilde av Gud og tro på Ham uten (!) å inkludere alt dette onde? Er det våre begrensninger som gjør at vi vil inkludere også de negative og destruktive elementene?

For å få ting til å stemme og ennå møte sitt medmenneskelige blikk som troende i speilet, så må man altså som troende og teolog enten se bort fra, eller omtolke, de tekster som beskriver det som virker som en brutal og kjærlighetsløs Gud og heller fokusere på det som underbygger Guds trofasthet og kjærlighet. Alternativt inkludere alt dette refleksjonsløst med de troverdighetsutfordringer og menneskelige konsekvenser som dette innebærer; dvs om man fremdeles insisterer på at Gud er nåde, kjærlighet og rettferdighet, at Han er allvitende og har all makt. Mulig man qua teolog bør gå langt bredere og dypere inn i hvordan denne kjærligheten, allmakten og allvitenheten faktisk skal forstås ut fra Jesus Kristus?

Her har vi i tilfelle av Gud fått utfordringer å stri med. Vi skal nemlig spre evangeliet; ikke stenge oss selvtilfredse bak lukkede dører. Det nytter mindre enn lite å ha noe verdiffullt på hjertet når mottageren ikke har noe forhold til det språk vi benytter. Jeg velger dog som troende helt rolig å bære de kritiske spørsmålene videre og ta dem frem der det er behov. Som nå. Dette fremfor å trykke dem og frustrasjonene bort i engstelighet for å tråkke Gud på tærne med de skrekkelige konsekvenser enkelte mener at slikt vil innebære. 

Når mennesker etterlyser Guds inngripen og i mangel av dette trekker seg fra troen, så er vel dette langt på vei samtidig å gi uttrykk for nok en teologisk tanke, nemlig at den elskende Gud egentlig bør og skal gripe inn, og slik dømme og fjerne ondskapen. Dette fremfor å la det fortsette og heller presentere fakturaen etter døden? Her har vi i tilfelle en virkelig viktig pedagogisk oppgave. Slike spørsmål oppstå hos ehvert tenkende og følende menneske om man først hevder at Gud for det første er kjærlighet; og så allmektig og allvitende.

De som stiller seg kritisk har altså en iboende gudsforestilling om at hvis det først finnes en gud, så bør Han stille opp slik og slik. Men hvor har de så fått disse forventningene og gudsforestillingene ifra? Kanskje har noen av teologene selv malt seg og Gudsbildet inn i et hjørne og slik skapt forutsetningene for en rekke av de faktorer som får redelige og nestekjærlige mennesker til å vende seg bort? De orker altså ikke å bære det sammensatte bildet som inkluderer både det onde og det gode, alle omkostningene.

Kan hende er det teologers og de troendes tenkning om bibelen, dvs den teologien som har blitt produsert og forsvart, som samtidig produserer fortvilelsene og kritikken? Fortellingen etter Jesu død og oppstandelse, den om Ananias og Saiffira i  Apg. 5, 1-11, gjør heller ikke saken lettere om man skal ta også også dette bokstavelig? 

Uansett:

Jesus lærer oss alle å be: Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere -og at Gud selv elsker sine fiender påpeker Kristus her og der… Men tydelig nok gjør Han ikke det like vel i noen troendes øyne? Og om de som ikke opptrer i tråd med den teologi som noen hever høyt erfarer vold, krig og katasrofer, så tolkes dette altså av visse troende som Guds vilje og straff. En slik gud tror heller ikke jeg på.

Bibelen er en samling bøker og skrifter. 1.Mosebok har sin begynnelse og suksessive fullførelse fra  ca. år 1000 til 586 f.Kr. og Johannes Åpenbaring er fra ca år 90 e.Kr. Dvs de bibelske skriftene består grovt regnet av skrift som har en avstand på 1 000 - 1 100 år. Dette innebærer at om bibelens skrifter fikk sin gryende start i år 900, så ville den kanskje fullbyrdes i våre dager her i 2018. Skriftene er videre skrevet i helt andre og seg i mellom varierende kulturer, språkmessig som ellers. Man kan heller ikke gjøre det lett for seg og hevde at Den Hellige Ånd for oss bidrar til den tektsforståelsen man har bestemt seg for i sin kirke. For det første. så misforsto flere, både disiplene og andre, det Guds sønn Jesus sa direkte til dem (!) der og da… selv om de altså var i umiddelbar dialog med Jesus selv. Og for det andre, så fremstår en rekke kirkesamfunn i dag med samme bastante tro på at nettopp deres bibeltolkninger er i tråd Den Hellige Ånds inspirasjon... -samtidig som de er uenige seg i mellom. Jeg minner igjen også i denne tråden om følgende sitat fra Walter Percy om noen kristne: «Jeg kan ikke med full sikkerhet si at de ikke sitter på sannheten. Men om de gjør det, hvorfor er det da slik at de blir mer frastøtende jo mer de omfavner og dyrker denne sannheten?» 

Det finnes jo elementer i GT og NT vi omtolker helt eller overser helt i dag. Men ikke alle gjør dette. Noen mener som nevnt tidligere at alt er like sant uansett uttrykk. Den ubegrensede Gud har uansett tatt det dristige valget her og uttrykt seg gjennom begrensede mennesker. Dette burde innebære en viss forsiktighet og ydmykhet i møte med tekstene. Vi er satt til å gå inn i livet og skal elske Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv. Det handler om praksis. Teologi som står i veien for dette, står samtidig i veien for Gud selv. 

Min tilknytning som Kristustroende til nåtiden er selve livet og praksis som troende. Samtidig bedriver jeg nok noe skriftmessig selvtekt og lar visse ting ligge i skuffen for det komplett uforståelige; jeg vet at jeg dermed utsetter meg for hugg. For all del. Men dog: Det har mindre enn lite med Kristus gjøre å mene at barn og voksne skal lide voldsomt gjennom historien fordi det egentlig er pedagogiske grep (!) fra Gud, eller videre dømme noen som oppfattes som Gudsmotstandere brutalt til døden fordi de i menneskeverdets og nestekjærlighetens navn velger å trekke seg fra denne nevnte gudsforestilingens invitasjon. 

Å vektlegge bibelen selektivt, med flere forbehold eller høyst subtilt blir derfor den vanlige løsningen for mange teologer, ut fra at det er Kristus som er bibelens tolker og virkeliggjører: Selv om denne løsningen i seg selv for noen utenfor ennå virker noe suspekt. Og hvis dette er metoden å arbeide videre med: Hvordan kan noen da forvente at høyst vanlige troende medmennesker skal takle denne teologiske subtile øvelsen? Og alle de som hevder at "man skal lese som det står", dvs nærmest refleksjonsløst bare siterer og bygger teologiske tankeborger gjør ikke saken spesielt bedre for lekmannen og kvinnen. De gjør jo på sin side det de tror de skal; de leser som det står.

Men på den annen side hva gjelder livet etter døden: Fremdeles, så påpeker Jesus at det der etter døden finnes en endelig tilværelse uten Gud, dvs helvete. Dette i seg selv er som kjent også fra en rekke tråder her på Verdidebatt ikke akseptabelt.

Men sett at det nå like vel ER slik: Hva dette Gehenna/helvete konkret innebærer vet ikke vi. Men hva et liv uten Gud som er kjærlighet og nåde betyr kan man kanskje forestille seg? Kristus viser her at det har sine konsekvenser å endelig, kategorisk, bevisst og velvitende vende seg fra Gud og sine medmennesker, og sågar velge å stå bastant på dette til siste slutt. Uansett er det Gud som har siste ordet her. Til tross for muligheter for å endre kurs i tide, så er det ifølge NT like vel noen som bastant blånekter og tramper grovt på sin neste og dermed på Gud inntil det siste. Slik kan hende noen av voldsutøverne som Dostojevskijs Ivan har i tankene? Gud tar det onde og urettferdigheten seriøst; korsfestelsen anskueliggjør dette behørig.

Til slutt: Jeg er overbevist at Gud finnes og at livet er døden er en realitet. Men det jeg vil konsentrere meg om er hva det innebærer for meg som deltagende i felleskapet , og videre modig våge å se alle de elementer i mitt indre som hemmer både meg selv og andre. Dvs det som skiller, dvs synden.Jo nærmere Guds lys vi kommer, jo mer ytransparente blir vi også for oss selv. Hvilket betyr at det ikke bare er en sødmefyllt og koselig prosess. Vi vil vel alle gjerne hopper over alt i vårt indre som hemmer og binder, direkte i Guds favn. Min erfaring er at Gud stører noe tilbake til meg selv for å sammen med Ham endre det som ennå er halvveis og dårlig. Og dette kan altså også innebærer smerter etc. Men det betyr også vekst og nærmere helhet.

Det jeg har erfart er at min skam og frykt for å møte det som er halvveis og dårlig innerst i meg selv sakte svinner hen om jeg våger å gi slipp på egoets klamring til det akseptable og trygge. Gud har nemlig allerede hele veien SETT alt det mørke og elendige med meg i livsprosessen... og like vel elsket og elsker meg som sin egen skapning: Det var ikke Gud som dømte meg underveis, det var meg selv og kanskje andre. Akkurat som den Jesus helbredet erfarte. Da makter jeg i tillit og tro å trinnvis snuble meg nærmere den jeg egentlig er i Guds øyne. Her er Treenighetens Gud med på veien.

Dommen for oss alle avsluttes når vi møter Herren selv etter døden. Ikke her. Vi lever altså allerede under Guds dom gjennom Kristus. Og som kjent, så består den i den nådefulle kjærlighetens utrolige 70 ganger 7. Det eneste som kreves er at vi sier "ja takk", og viser vilje til å fortsatt snublende og feilende leve ut dette jaet under Guds nåde. Hvilket også innebærer at vi lar Guds vilje prege livet. Jo mer vi slipper til Guds nåde og kjærlighet, jo mer handler vi i tråd med Hans vilje av ren takknemlighet. Det er altså ingen sur plikt.

Vår kjærlighet og takknemlighet til Gud viser vi gjennom å elske vår neste. Igjen: Kristus satte aldri opp det kjennetegn om vi er ortodokse eller ikke. Men at vi skal kjennes på fruktene. 

Gå til innlegget

Det lutherske negative menneskesynet

Publisert over 1 år siden

Eller en hellig Kirke med et positivt menneskesyn? Martin Luthers merkelige blanding av nådeforkynnelse og klart negative menneskesyn er i utakt med Kristi evangelium, "Kroppen: en gjødselsekk som stadig haster mot graven", skrev f.eks. den 42 år gamle Martin Luther i et brev. Og det finnes virkelig mengder av negative beskrivelser i hans skrifter.

Jeg kom i dag over følgende bønn på en på nettsiden til en luthersk frikirke; en bønn er oppgitt for hver ukedag. Denne er oppgitt for fredagen:

«Forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere. Kjære Far i himmelen, se ikke på våre synder. Avvis ikke vår bønn selv om vi ikke er verd at du hører oss, for vi synder mye hver dag og fortjener ikke noe annet enn straff. Men Kristus har levd og dødt for oss, og i hans oppstandelse har du erklært at vi er tilgitt. Hjelp oss å tilgi andre slik som du har tilgitt oss. Amen.» (NB: Min uthevelse)

Jeg opplever virkelig at tredje uthevede ledd i denne fredagsbønnen representerer et negativt, langt på vei reduserende- og dermed hemmende og begrensende menneskebilde. Slik jeg opplever det, så inspireres jeg ikke påtagelig gjennom denne bønnen til å tro på verken livet eller meg selv; de markerte ordene trykker ned og kan i betydelig grad virke livshemmende. De overdøver det positive resten i samme bønn. Gud reduseres her til en liten primitiv, sur og bitter stammegud som holder sin skapning nede, og der skal det selvpiskende værsågod også bli om det skal ha noe håp om en himmelsk tilværelse.

Men: At mennesket lyttes til og verdsettes av Gud avsløres vel tydelig nok for all verden av Kristus selv? Spesielt den som knuges av et dårlig selvbilde grunnet negativ og krenkende forkynnelse? Dvs faktisk akkurat den som ikke anses som verdt å lyttes til? At jeg blir lyttet til betyr dog ikke som kjent at mine ønsker og behov blir oppfylt. Snarere kommer livet slik at bønnesvarene ligger i fruktene av de strevsomme kamper jeg må ta. Intet liv og frukter uten livets virkende forutsetninger, m.a.o.

Kristus representerer derimot et positivt menneskebilde, en ufravikelig  tro på sin skapning; Jesus viser jo klart at mennesket fortjener livet og dermed noe langt mer og annet enn straff. Gud Kristus elsket menneskene i en slik sterk grad at Han sågar lot seg henrette av dem. Men sto så triumferende opp i en nådefull og kjærlighetsfull handling som bekrefter for all verden at Guds kjærlighet og nåde trumfer alt. Selvsagt synder vi, selvsagt svikter mennesker. Og den rettferdige Gud tar synden alvorlig; dette viser korsfestelsen. Den objektive forsoningslæren har elementer man ikke skal se bort ifra. Men dog ikke slik at kjærlighetens Gud begrenses og dermed ser ut til å glemme eller redusere sin skapning. Ja, Gud selv i Kristus betalte den prisen hans skapninger aldri ville evne. Og Hans tilgivende bønn på korset er her vår alles trøst… Alle oss snublende individer som ikke alltid vet hva vi gjør.

Som forfatteren sa. "Gjør som Gud: Bli menneske!" Gud satser på livet, og ber oss om å gjøre det samme: Jesus viste en sterk tro på sin skapning og dets muligheter, og fjernet derfor de strenge og klamme ytre og indre grep som begrenset mennesket. «Stå opp, ta din seng å gå!», dvs ut i den fordrende virkeligheten igjen. Det finnes nemlig intet reellt alternativ. Ingen flukt inn i ensidigheter; verken i rus, kroppsdyrkelse, religiøs tro eller politikk kan fjerne livsalvoret og fordringene. I beste fall kan man utsette dem en periode, men livet tar oss igjen og banker på døren. Så vidt jeg kan se, så understreket og forsvarte Jesus kategorisk menneskeverdet og mente bestemt at mennesket fortjente et godt liv. Til tross for alle de negative indre og ytre elementer som forsøker å hindre det gjennom hverdagen. Den og det som krenker menneskeverdet krenker samtidig Gud selv. Derfor er det vår plikt å reise oss og protestere der det blir krenket.

Min erfaring av møtet med Kristus gjør at jeg er takknemlig for alle gode ting i livet og setter virkelig pris på dem. Slik kan jeg ta fatt på det som hemmer og ligger i mørket, alle de hvite løgners fravikelser, halvveisheten og synden. Synd er adskillelse. Forsoning er gjenforening, nåde og befrielse.

Jesu lidelse og død fremstilles dramatisk og klart nok i NT, men oppstandelsens herlighet og glede gjør at ondskap og lidelse ikke kan overskygge lykken ved å være grepet og på veien… helt inn i Guds rike. Tro handler om modig og fordrende tillit; også der det finnes liten grunn til å nære den.

Da handler det i bønn og tilbedelse om å satse på de gode kreftene som frigjøres av Guds åpne betingelsesløse invitasjon i Kristus, og dette gjøres nok best om man satser på mulighetene, på det gode og kreftene som ligger latent i enhver. Guds menighet er hellig fordi den er fylt av Guds hellighet: Ikke fordi den er lytefri, fri fra svakheter, feil og svikt. Men fordi vi er frelst ved Jesus Kristus: Det er naturlig nok helt ordinære mennesker det handler om i enhver kirke og menighet; og der mennesker møtes -der sviktes og feiles det. Slik er og blir det.

En kristen er et stridende, snublende og feilende menneske som kan preges av åpenhet for Guds nåde, og slik på veien vokse til å bli den man egentlig er i Guds nådefulle øyne. Vi blir den vi er når vi speiler oss i Kristus menneskesønnen. Dvs et helt menneske, et menneske for andre, et menneske slik Gud ønsker det skal være. Vi er riktig nok såret i Gudsforholdet ved syndefallet og er avhengig av Guds nåde; dog har vi ennå bevart Gudsbildet i oss, selv om det kan være dekket av mengder av ord og vonde erfaringer. Det Gudsbildet kan dog steg for steg bli renset og utviklet når vi gjennom livet er åpne og mottagelige for Guds nåderike arbeid med oss og i oss. Men som alle erkjenner er det en tre skritt frem og to og et halvt skritt tilbake-prosess. Vi er uansett sjanglende og snublende på vei mot hellighet, og dét er alle Guds barn uansett hvor skrøpelige de enn kan fortone seg for seg selv og for andre. 

"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.".

Vi er alle skapt og villet i Guds bilde. Derfor lytter Gud på sin skapning fordi vi fortjener livet og gleden, samtidig som utfordringene, livskampene og nederlagene aldri vil gi seg helt. Dette er deler av livets ufravikelige betingelser. Og i forhold til det siste, så må mennesket møtes med Kristi tillit, tro og mulighetssøkende varme nådefulle blikk. Slik frigjøres man til det livet som venter.

 

"Säg till om jag stör,
sa Han när Han steg in,
-så går jag med detsamma.

Du inte bara stör,
svarade jag...


-du rubbar hela min existens.


Välkommen."

 

(Eeva Kilpi)

Gå til innlegget

Gjennom kjærligheten kan Gud berøres, men aldri gjennom tanken. Vi er alle villet, skapt og elsket av Gud selv. Vi elsker Gud tilbake gjennom å elske vår neste. Og vår neste? Det er hun og ham som rammes av mine beslutninger, holdninger og likegyldighet.

Mistenksomhetens og tvilens tanke har alltid en plass. Men dog bør man kanskje påminnes at naturvitenskapens grenser og virkelighetens grenser ikke er samfallende i ett og alt. De premisser som gjelder for naturvitenskapen, gjelder ikke nødvendigvis utenfor de rammer som den alene definerer og erkjenner som akseptable og trygge. Å redusere Gud til objekt og saksforhold for vår tenkning blir å bygge et babelstårn som har sin egen ødeleggelse som iboende konsekvens. Gud kan selvsagt ikke gripes av vår tenkning som et objekt. Fordi Gud er subjekt og ikke objekt; Gud er og handler på egne premisser.

The long and winding road:

Vi er alle begrenset av det å være menneske underveis, av vårt språk og vår historie. Så gjelder det å finne ord som trinn for trinn kan bidra til bitvis avsløring... og ikke tilsløring. Vi kan snakke meningsfullt om Gud om vi samtidig respekterer Guds annerledeshet: Men det betyr ikke at vi intet kan erkjenne: Gud har åpenbart seg i inkarnasjonen og vist hvem Han er, og at Han vil ha en levende og aktiv relasjon til sin elskede skapning. Men vår kultur, og ikke minst teologien i noen miljøer, er preget av skepsis, mistanke og historisk kritisk forskning. Hvilket fører til oppløsning og en grenseløs relativisering i visse tilfeller; en oppløsende prosess hvor alt får samme verdi. Det blir så opp til den enkelte å avgjøre hva som (i beste fall) kan passere som minst usant.

Liberalteoligiens største utfordring er dens vektlegging av rasjonaliteten slik at mysteriet forsvinner ut i periferien. Men som vi ser av bibelen så skjuler den Hellige Gud seg «som i en sky» - referansene i bibelen er flere - f.eks. jødefolket i ørkenen, forklarelsens berg og himmelfarten. Det uklare, det som ikke kan gripes av tanken - dvs mysteriet - anses dog som et lite uromoment for den rasjonelle teologien som gjerne vil ha mest mulig på grep og slik plassert i oversiktelige kategorier. Men tenkningen kan føre til at man undergraver egne metafysiske trosposisjoner. Eksempler: Satan defineres og avvises av liberalteologen ut fra psykologiske- og historisk sosiokulturelle kategorier, men den benyttede forklaringsmodellen hentet fra fagpsykologien etc. anses av en eller annen grunn ikke lenger som gyldig når det gjelder påstander om forekomsten av en Gud. En Gud som naturlig nok befinner seg i samme metafysiske og meta-vitenskapelige univers som motsetningen satan. Det eneste som har skjedd hos liberalteologen, sett fra utenfraperspektiv, er at man bare har malt seg inn i et annet og nytt hjørne enn det de distanserte seg fra i utgangspunktet.

Vi erfarer vel alle at vi også er mer enn tenkning alene; vi er også sjel og legeme. Og det er verdt å betenke: Hva om Gud henvender seg til mennesket på måter som ikke tilfredsstiller dets betingede tenkning alene samt de premisser som den enkelte implisitt forutsetter forut for møte med det Hellige og Gud? Bygger man sin identitet hovedsaklig på tenkningen, så snevrer man faktisk også seg selv inn som deltagende og mottagende.

Vårt språk kan aldri favne Gud, og det er dermed lettere å si hva Gud ikke er; uten at man faller i den motsatte grøften og gir oss følelsene i vold og dermed blir troens uangripelige antirasjonalister. Det er sunt å erkjenne at emosjonell og konturløs stemningsreligiøsitet bygger på løs sand i like høy grad som formalistisk teologisk tenkning og fundamentalisme.

Vi er nok mer enn bare hode; hinsides tenkningen har vi også sjel og legeme, hvor intuitiv forståelse bidrar sammen med tenkning og sansepersepsjoner. Det er som hele mennesker vi kan bli berørt av Gud: Dvs grepet av Gud og sannheten... uten at vi dermed griper Ham og sannheten per se. Men dog har vi fått hjerne og tenkning som verktøy vi er forpliktet på å bruke. Ut ifra katolsk forståelse kan det aldri (!) eksistere noen prinsipiell motsetning mellom troen og vitenskapen, ettersom all sannhet har sin ytterste kilde i Gud. Det finnes da også en rekke kristne forskere. Eks.: Den katolske nonnen Katarina Pajchel er også partikkelfysiker og er engasjert i CERN. Og Georges-Henri Lemaître (født 17. juli 1894 i Charleroi i Belgia, død 20. juni 1966 i Leuven) var en belgisk katolsk prest, fysiker, kosmolog og astronom. Han er mest kjent for å være den som la grunnlaget for Big Bang-teorien.

Tro og vitenskap går faktisk med letthet hånd i hånd uten at de dermed sammensmeltes. En liten omskrivning fra Kierkegaard: En teologisk tenkning som gifter seg med dagens vitenskap, kommer til å være enke imorgen. Det er en ganske så banal kunnskap at vitenskapelige teorier forandres kontinuerlig og byttes ut med nye. En annen fristelse som rasjonalismens grøft lett leder til er at troen blir spørsmål om hensikter, ideer, tilhørighet og svar på spørsmål; dvs kirken som samfunns- og kulturhus som tilbyr det man trenger f.eks. i livets overgangsfaser. Her gjøres f.eks. liturgien til formål for hvordan den kristne tro kan gjøres tankemessig redelig og slik forklares entydig og lettfattelig - og videre bekrefte det søkende mennesket. Andre uforklarlige ledd blir gjerne redusert til «poesi» eller situasjons- og kulturbestemt overtro. Troen defineres og bedømmes altså her ut fra hvordan den harmoniserer med gjeldende sosialkulturell tenkning og virkelighetsbilde.

Reduseres troen til sentimentalitet, føleri og subjektivisme, så blir vi vitner til den terapeutiske teologien og svermeriet. Troen blir en betinget faktor og Gud funksjonaliseres. Man bedømmer dermed troen, kirken og Gudstjenesten ut fra om det føles og kjennes godt: Hva følte jeg her i denne kirken? Og blir mine personlige behov og ønsker møtt og tilfredsstilt? Gudstjenesten selv, liturgien, sakramentene og bønnene… alt blir egentlig sekundært og styrkende og samvirkende rekvisita: Det er hva man FÅR ut av det hele, som blir det avgjørende kriteriumet. Gudstjenestene måles altså hovedsaklig på om man føler det godt, får åndelige og personlige erfaringer. Men man har jo bare flyttet problemet eller utfordringen ett ledd: Også dette må jo møtes med tenkningen og tolkes.

Tradisjonen er Den Hellige Ånds liv i kirken fra dag 1.

Bibelen er som kjent sammensatt av en rekke bøker: I Den katolske kirke og Den ortodokse kirke består det gamle testamentet av 46 bøker og skrifter; 39 som tilsvarer den hebraiske bibel og de syv apokryfe bøker. Og i NT finnes det 27. Her bør man selvsagt ha dette i mente, både hva gjelder tilkomsthistorie, kontekster og sosiokulturelle betingelser hos de forskjellige forfatterne. Men dog ikke alene qua troende: Vi er heldigvis ikke helt og alene overlatt til postmodernismens sønner og døtre subjektivitet og reduksjonisme. Kirken er i sin trosbekjennelse en direkte levende forbindelse hele veien tilbake til urkirkens menigheter, og det hele bygger på muntlige overleveringer som er eldre enn skriften. Her tror vi som kirke på Kristus i bibelen i tradisjonen, og at Den Hellige Ånd har impregnert kirken hele veien; til tross for alle grove avsporinger underveis: Den har igjen og igjen kommet inn på rett kurs, om enn vinglende. Det er som kjent ikke avstanden til alteret som er det avgjørende, men retningen vi har valgt.

Å bære vårt kors innebærer også at vi må akseptere kritikk som både kan være berettiget som uberettiget, krass og bygge på uvitenhet. Premissene blir som oftest definert av den som tilhører det dominerende paradigmet, og noen kritikere overser gjerne glatt alt som heter kategorimistak. Samt det egne paradigmets iboende premisser og tilhørende språk med den virkende subjektiviteten enhver annen visst nok bevisstløst rammes av. Men man kan faktisk langt på vei bevisstgjøre seg alt dette. Man kan tenke over sin egen tenkning; og vite at det er nettopp jeg som nå tenker qua deltagende. Kristus sa for øvrig at vi er salige og velsignet når vi forfølges og hånes; ikke når vi blir hyllet og nesten alle sympatiserer med det vi forkynner.

I messen forvandles brød og vin til Jesu legeme og blod. Kristus utgir seg for oss: Her og nå! I kommunionen (nattverden) mottar vi Jesus selv: Han blir kjøtt og blod i sin skapning, i deg og i meg. Vi blir derfor nye mennesker i Ham: Eukaristien er dermed en pågående forvandling. Om du forlanger å få bekreftet dette a priori, via intersubjektive testbare metoder, så begår du en feil. Tenkningen som ligger bak dette forlangende er her i tilfelle bundet av visse forutsetninger som avviser at det beskrevne ikke er mulig. Man kan dog få det bekreftet; men det forutsetter altså det man avviser; nemlig troen. Å leve eukaristisk blir uavbrudt å motta seg selv fra Gud og at jeg med hele med selv overgir meg til Ham. Dette er å forlate statikken og gå inn i det dynamiske i en stadig forvandling. Inntil vi kan si som Paulus: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Veien dit er lang, men retningen er dog gitt og mulig å gå. Livet handler om å leve, delta i fellesskapet, gå veien. Ikke sitte å stirre henført på fingeren som peker. Noen av troens ledd er kjærlighet, frihet, valg og ansvar. Det er da man finner mer av seg selv: Vi blir den vi allerede er i Gud. Nådens Gud er garantisten for det vi ennå ikke kan se eller helt vite.

Sakramentene blir gjerne kalt et hellig mysterium; på gresk betyr «sakrament» nettopp mysterion. Gud, Kristus, Den Hellige Ånd, samt inkarnasjonen, oppstandelsen og nåden er et mysterium hinsides vår forståelse. Men her fungerer sakramentet som en dør og invitasjon for det vi ikke kan fatte, men bare tre inn i, motta og delta i. Derfor skal man alltid opprettholde det mystiske i all sann teologi. Selvsagt kan og skal vi tenke om mysteriet, sakramentene, men dog i ærefrykt for at vi bedriver forsiktige prøvende steg mot mysteriets verden. Mysteriet kan dog åpenbares slik at vi kan tenke også om dette, men like vel aldri slik at vi gjennomskuer det hele; fordi vi aldri kan strekke oss inn i Guds uendelighet.

Om vi ser på Jesu inkarnasjon, så avsløres her Kristus som både Gud og menneske; hvordan dette faktisk er mulig forstår vi selvsagt aldri. Her blir vi vitner til både åpenbaring og noe som er hinsides all fatteevne.
Gud overskrider vår forståelse og språk. Gjennom kirkehistorien ser man det, som allerede kjent, bekreftet av flere: Søker man det kristenkontemplative liv, så erfarer vi at det motsatte av det man som nybegynner håper skal skje: Man må tre inn i mørket, ensomheten og smertene - over tid - for å trenge inn det kristne mystikere benevner som en sky av ikke-viten, en prosess som forutsetter at vi må legge bort det vi allerede mener å vite. Slik nærmer vi oss det å elske Ham som vi ikke kan ha noen avsluttet viten om. Selv om vi ikke kjenner Ham, kan vi likevel elske Ham. Gjennom kjærligheten kan Gud berøres, men aldri gjennom tanken. Vi er alle villet, skapt og elsket av Gud selv. Vi elsker Gud tilbake gjennom å elske vår neste. Og vår neste? Det er hun og ham som rammes av mine beslutninger, holdninger og likegyldighet.

Og alt dette skrevne? Det er bare en skisse skrevet en tirsdag ettermiddag - i mangel av noe bedre å gjøre; et forsøk på å nærme meg noe vesentlig. Og uansett:

Vi bør dog alle tenke hver morgen og aften:

Vi skal ikke tro på bibelens tekster; men på deres innhold som er Jesus Kristus selv. Vi skal som kjent ikke måles på hvor ortodokse vi er, men på fruktene. En kirkes og menighets identitet kan fort bli viktigere enn det identiteten hevdes å ha sine røtter i. Aktivisme og teologisk iver kan dessverre raskt slå over som sin egen motsetning; og det merkes ikke fordi det hele underveis er forkledd i alle "de riktige" ordene. Blir omsorgen for teologien og den rette lære viktigere enn medmenneskene, så har man samtidig stilt seg i veien for den Guds kjærlighet man selv pretenderer å forkynne. Helt grunnleggende, så kommer alltid Guds kjærlighet først. Den som stiller seg i veien for den, stiller seg i veien for Gud selv.

Det holder ganske langt med å se, lytte aktivt og strekke ut en hånd når du møter en som trenger en neste.

Gå til innlegget

Ingen avis kan garantere at avisen daglig så og si er helt feilfri. Men men kan dog til en viss grad kvalitetssikre prosessene og holdningene innad slik at man tilstreber seg å produsere journalistikk som er i takt med yrkets etiske- og faglige retningslinjer og fordringer p.d.e.s. og borgernes behov på den annen. Men virkeligheten er også her den øverste dommer.

Alle har som kjent rett til deres egne politiske meninger. Heldigvis. Men dog ikke til deres egne fakta. Noen journalister forutsetter at de presenterte påstander er gitte. Men det gjøres på både egne og oss leseres vegne. Det presupponeres i den hensikt å få andre til å akseptere premissene og dermed akseptere de konklusjoner som ligger implisitt i teksten. Vi ser gang på gang hos politikere, men ofte også hos journalister, at oppfattelsen av hva som er fakta er bestemt av deres politiske holdninger; dvs retorikk og polemikk er langt viktigere enn substans. Enkelte sterke påstander velges her selektivt og klart ut som sanne fordi det slik kan tjene en iboende hensikt; og de gjentas ofte nok så man tydelig nok til slutt tror på dem selv. Man går så i ett med sine holdninger og verdier at man ikke ser hva som foregår i persepsjons- og tolkningsprosessene. Bruken av heller dårlig forkledde stråmenn og sågar sitatfusk er dessverre mer og mer vanlig også hos journalister.

Hva er egentlig slike holdningsmettede høyst betingede tekster gode til? Jo, kun til å bli bekreftelse og ideologisk sutteklut for de som allerede deler journalistens holdninger og syn.

Journalistikken er virkelig et område hvor ærlighet og anstendighet er viktig. Lukter de svik og løgn fra politikerhold, så tordner journalistene frem i flokk og i blodtåke for slik å henrette den angjeldende. Her er sunn ettertanke og sårt tiltrengt besinnelse forstyrrende faktorer; løssalg, antall seere og lyttere, antall klikk og oppmerksomhet er øverste prioriteter. Men påfallende ofte er noen journalister ikke like opptatt av etiske normer og faglig integritet hos seg selv som de er med hensyn til f.eks. visse politikere. Viktigere enn det å uttrykke seg i samsvar med saksforholdene, spesielt der man ikke setter pris på verken dem eller enkelte politikere, blir journalistisk velformulerthet, performance, oneliners og retorisk smartness godt impregnert av politiske holdninger. Sannhet er altså for visse journalister et svært så relativt og situasjons- og konjunkturbestemt begrep; dvs stort sett er sannhet det samme som det som anses som nyttig ad hoc. Her blir ikke minst ladete assosiasjoner og nedsettende analogier viktige ledd i formidlingen i den politiske journalistikken. Man spiller beregnende på allerede foreliggende sym- og antipatiske strenger hva gjelder viktige verdier.

Dog er det mer enn pussig at ikke flere journalister innser at gjentagende sitatfusk, løgn og manipulasjoner er det samme som faglig og moralsk selvmord: Og de verste løgner er de som består av halvsannheter, halvkvedete viser og beregnende sitatfusk. Nå stemmer ikke jeg på f.eks. FrP. Men dette innebærer ikke at seg aksepterer elementer av pent forkledd menneskeforakt, dirty og usann retorikk om FrP generelt eller Listhaug spesielt av den grunn. Like lite som jeg aksepterer noe tilsvarende ang. f.eks. Bjørnar Moxnes i Rødt. Fordi jeg har ennå en formening om at den demokratiske prosessen er vesentlig og at respekten for alle oss som skal velge er så viktig at vi har krav på respekt fra de som foregir å skulle informere oss om det som faktisk foregår.

Alle vi borgere har selvsagt krav på å bli møtt med respekt, både fra politikere og journalister. Men her sviktes det altså som nevnt. Man skal altså som politiker og journalist spørre seg hva vi borgere har behov for i diskursen: Ikke (!) hva som er politikernes eller journalistenes ditto. Vi mediebrukere har derfor all legitim rett til å stille krav til de kvalitetsnormer i debattene som vitterlig finnes, men sjelden like vel følges helt. I et velfungerende argumentasjonsdemokrati trenger vi nemlig informasjon og påfølgende debatt for å kunne ta stilling til alle de saker som forekommer. Og nettopp derfor skal vi slippe holdningsimpregnerte fremstillinger, forvrengning av fakta, sitatfusk og løgn fra nettopp journalistene - som faktisk er et uungåelig mellomledd mellom politikerne og oss andre; noe journliatser godt vet. Vi skal uansett ikke forledes til å tro på enkelte påstander som ikke samsvarer med virkeligheten.

Det vi faktisk krever er relevant og tilstrekkelig informasjon, argumenter og saklig drøfting. Og slik få en viss klarhet i hvorfor gitte eller foreslåtte politiske løsninger er mer riktige enn enn andre. Og det skal selvsagt leveres gode saklige svar i motargumentasjonen og eventuell kritikk; slik oppstår og fortsetter en nødvendig og riktig debatt.
Men slik det er nå, så opplever vi altså visse journalister som i høyeste grad er deltagere i den politiske prosessen som de foregir å skulle opplyse om og rapportere fra. Men vi er faktisk kapable til å konkludere selv.

 

En yndet form
for polemik
består i det
probadte trick
at dutte folk
en mening på,
hvis vanvid alle
kan forstå.

(Piet Hein)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere