Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Virkeligheten er den øverste dommer

Publisert 12 måneder siden

Nå må vi ikke bare komme til det punkt hvor fler erkjenner og forstår antisemittismens rekkevidde og omfang; konklusjonene må ha substans og trinnvis gis varige uttrykk i praksis: Det man gjør, overdøver alltid det man sier og skriver - uansett positivt og velmenende innhold. I disse dager markerer man befrielsen av de gjenlevende fangene i fangeleiren Auschwitz. Her ser vi tydelig antisemittismens rekkevidder; og det blir i dag en selvfølge å vise avsky for alle som ellers hyller menneskeverdet. Men før det gikk så langt, så levde denne giften som en iskald svart demonisk skygge mellom linjene i de europeiske landenes samfunnsnarrativer. Man ser tendenser til det samme fenomenet i dag. Flere ser ut til å vende det døve øret til når varselklokkene ringer og snakker heller varmt om idealer.

Etter krigen, så ble det presentert en rekke i og for seg gode erklæringer om at jødene skal sikres alle rettigheter i Europa. Men igjen ser vi at i praksis, så nytter slike vedtak og ytringer, samt enkelte tydelige avisartikler ved tilbakekommende årsmarkeringer, mindre enn lite: De advarende ordene når nemlig ikke inn til de mørke dyp hvor giften lever, dyrkes og dessverre sprer seg: Viljen blir ikke aktivert hos flere. Så får man kanskje snart våge å stirre ondskapen pågående i hvitøyet og spørre seg hvorfor dette skrekkens onde skjer? Og sågar våge å peke på svarene... selv der de forstyrrer idyll og idealisme? 

Antisemittismen er altså igjen på fremmarsj. Heller ikke i Skandinavia slipper jødene fri fra denne gamle livsfarlige pesten som aldri dør. Europeiske jøder blir i dag utsatt for angrep fra tre sider. Den heterogenitet som opptrer i forskjellige varianter av antisemittismens klær gjør denne destruktive kraften til en desto mere fryktinngytende gift og fiende: Deler av den antisionistiske venstresidens radikale kritikk av sionismen får som konsekvens at giftige vekster i antisemittismens kjellerdyp gis gode vilkår: Det ytterste høyres jødehat er som kjent gyllent og århundregammelt arvegods, og de mest radikale og fundamentalistiske muslimenes forakt for jødene er dessverre betydelig. Apropos: Jeg minner om at det finnes ca 130 muslimer pr 1 jøde på verdensbasis, og i Norge er tallene 140 muslimer pr 1 jøde. Tall fra HL-senteret viser at 28,9% av muslimer i Norge dessverre nærer en eller annen form for antisemittiske holdinger. Dvs nesten 54 000 (!). Jeg minner om at det kun finnes 1 400 jøder her i landet. De kristne kirkers antisemittisme var betydelig i flere århundrer; og Martin Luthers sådanne ble senere en av nazismens nyttigste verktøykasser i deres utrettelige kamp mot jødene. 

Antisemittismen fører desto verre jevnlig til vold mot jøder. I Göteborg ble det kastet brannbomber mot en synagoge, det jødiske samfunnet i Umeå er lagt ned etter gjentatte grove trusler, i Malmö opplever fler og fler jøder trakassering og mobbing. I København utsettes jøder for vold, og drap har skjedd.  I Oslo ble synagogen beskutt og den muslimske gjerningsmannen ble kun dømt for herverk (!). Jødiske barn blir mobbet på skoler, og når man i klassene tar opp Holocaust, så kan det oppstå fnising og stygge kommentarer i visse skoler. Hva som skjer på Facebook av slik art er vel unødig å eksemplifisere? Flere anser at jødene selv er skyld i den trakassering og forfølgelse de eventuelt blir utsatt for. Og som et personlig vitnesbyrd: Jeg har i mange år gått med kippa daglig, så lenge været tillater det. Og antall spydigheter, trakasserende tilrop og sågar fysiske handlinger har økt, år for år. Det skjer ikke ofte. Men det skjer. Dessverre mer og mer. Eksemplene fra Europa på trakasseringer og vold er  legio: Så mange som 9 av 10 jøder i Europa opplever at antisemittismen har økt de siste seks årene: Organisasjonen Anti-Defamation League fant ut at 24% av vesteuropas befolkning samlet og 34% i østeuropa nærer antijødiske ideer av et eller annet slag. 

Flere jøder verden over stiller seg for øvrig kritisk til deler av den israelske stats politikk som føres mot palestinere, men like vel blir alle jøder verden over ansett som legitime mål for den nevnte elendigheten: Man blir som jøde skyteskive for både berettiget og uberettiget kritikk og sinne mot staten Israel. Hvilket får en paradoksal konsekvens for kritikere av antall jøder i Israel/Palestina: Den jødiske innvandringen til Israel øker fordi det er mer og mer utrygt å leve i Europa. Flere av oss har også vanskeligheter med å forstå at Israel, hvor kvinner og homoseksuelle er likestilt med andre borgere, blir utsatt for investeringsforbud, boikott og sanksjoner. Spesielt når land som f.eks. Quatar, Saudi Arabia m.fl. som grovt undertrykker kvinner, straffer homoseksuelle med døden og voldtektsofre kan bli straffet slipper unna pågående oppmerksomhet og aksjoner. 

For god ordens skyld: Kritikk av staten Israel er for all del legitimt og nødvendig til tider. Men dette er visst et utfordrende felt for alle parter: Når blir eventuelt kritikk ansett som utslag av antisemittisme? Her får man svar etter hvem man spør: Enkelte mener visst at nesten alle former for kritikk er å anse som antisemittisme, mens andre på den annen side anser selv de groveste utslag som helt legitim kritikk. Jfr sammenligning mellom israelske politikere med nazister. Dette siste bidrar for øvrig til legitimering av verste merke hva gjelder kritikk av jøder generelt.

Man kan dessverre en og annen gang identifisere enkelte antisemittiske trekk i miljøer hvor dette temaet muligens er noe sensitivt; nemlig på den kulturradikale venstresiden hvor man ellers hever humanismens og toleransens flagg høyt. Dvs akkurat der hvor man selv gjerne er nøye med at ta avstand fra enhver form for rasisme. Eks: Det engelske Labour har den siste tiden dessverre hatt visse negative eksempler her. Men ikke bare der. 

En ganske så ubevisst bias mot Israel og jøder er dessverre utbredt: 

Det virkelig fatale her er altså at det hos noen ikke skilles mellom den politiske ledelsen og staten Israel spesielt med jødene generelt. Etter hvert som antisemittismen øker i Europa, blir desto fler tragiske hendelser og dårlige holdninger konsekvensen. Det kan nevnes at mer enn halvparten av Frankrikes jøder i dag tilslutter seg tanken om at «jøder ikke har noen fremtid i Europa»: Hele 75% av dem vurderer å utvandre. 

Det handler her om den klassiske svart-hvitt-retorikken med de onde vs de gode. Retorikken bygger nemlig på en  befriende og lettbent oversiktlighet som plasserer enhver form for nyansering og uenighet i skuffen for benektning eller fascisme; dvs en indignert og ensporet moralisme hvor de onde og de gode kjemper om posisjoner og makt i verden. Her er det de politiske mytologier som styrer det meste: Man vet nemlig på forhånd hvordan man skal forstå og plassere enhver ny hendelse og påstand fra den andre parten. 

Sionismen blir i visse radikale kretser sett på som kapitalismens brohode i midtøsten; med dens stedfortredende kamp mot den proletariske revolusjonen i området. Jødene i Israel blir derfor mer eller mindre implisitt fremstilt som et folk som representerer og tjener imperialismen: Israels fremganger og levestandard anses derfor som frukter av okkupasjon, apartheid og utbytting på bekostning av palestinerne. Man blir altså ofte vitner til en grov overforenkling som til dels bygger på lettvinte generaliseringer som ikke ligger alt for langt borte fra antisemittismens klumsete forsøk på dannede politiske ytringer. 

Vi registrerer altså til tider en virkelighetsfjern polarisering med der til hørende stereotypier som dessverre til fulle har ført debatten opp i det emosjonelle planet hvor enten-eller og svart/hvitt rår: Andre skal ikke forstyrre med argumenter her; man har nemlig forstått og grepet sannheten: En verden hvor den ene partens adferd og voldelige eksesser anses som legitime og «de andre» sitter med alt moralsk og politisk ansvar alene. Rammes sistnevnte av vold og terror, så får de skylde seg selv. Premissene og språket, i det som skal passere som den politiske diskursen her, er det den egne gruppen som bestemmer og rår over. 

Slik undermineres samtidig det viktige argumentasjonsdemokratiet; en av de viktigste forutsetningene i ethvert levende og virkende demokrati. Holdningen ser ut til å alltid ende med spørsmålet: «Har vi rett, eller tar dere feil?» Her har videre enkelte på den gode siden all rett til å ramme de andre grovt i det godes navn. Gjerne med bruk av grove invektiver, stemplinger og en voldsom demonisering som er direkte krenkende og inhumaniserende. Ergo: Det er visst ikke innholdet - dvs forenklingene, forakten og ondskapen - i parentesen som avgjør hva som er moralsk rett og galt: Men det politiske fortegnet foran. Sannhet og redelighet har blitt til subjektive variabler ad hoc; hvor politiske standpunkter, sympatier og antipatier ses som den avgjørende instans .

Virkeligheten er dog den øverste dommer: Det er faktisk ikke kun hos jødene per se som utfordringene ligger. Alt det nevnte ovenfor skyldes verken jøders paranoide forestillinger eller jøders adferd. Mediene mangler ikke på eksempler som klart viser at jøder verden over er å se som legitime mål for trakasseringer og terror. Uansett hvor lite eller mye de befatter seg med staten Israels politikk. Det finnes i dag enkeltpersoner og grupper hvor antisemittismen rår og vokser. 

Nå må vi ikke bare komme til det punkt hvor fler erkjenner og forstår antisemittismens rekkevidde og omfang; konklusjonene må ha substans og trinnvis gis varige uttrykk i praksis: Det man gjør, overdøver alltid det man sier og skriver - uansett positivt og velmenende innhold. Det må komme konkrete og vedvarende tiltak ovenfra. Resten av befolkningen i Europa kan ikke se bort én gang til, akseptere den ondskap som ikke rammer en selv, regne med at «noen» har kontrollen og videre svermerisk satse på «det gode». 

I disse dager markerer man befrielsen av de gjenlevende fangene i fangeleiren Auschwitz. Her ser vi tydelig antisemittismens rekkevidder; og det blir i dag en selvfølge å vise avsky for alle som ellers hyller menneskeverdet. Men før det gikk så langt som på 1930 og 40-tallet, så levde denne giften som en iskald svart demonisk skygge mellom linjene i de europeiske landenes samfunnsnarrativer. Man ser dessverre tendenser til det samme fenomenet i dag. Flere ser ut til å vende det døve øret til når varselklokkene ringer og snakker heller varmt om idealer.

Som med all annen pest, så er det for sent å handle når mengder av ofre ligger skadde og døde. Det handler m.a.o. om aktiv hygiene og gode tiltak i tide (!). Den manglende lærdommen før flere tragedier og en mindre eller omfattende katastrofe skjer burde m.a.o. ikke lenger være en unnskyldning.


Gå til innlegget

Ei heller jødiske, kristne m.m. Det finnes bare barn. Et lite barn i Syria, Yemen, India, Kina og Rwanda har mer til felles med et lite norsk barn som befinner seg her i landet enn det den norske voksne har. 

Den kurdiske hjelpeorganisasjonen Røde Halvmåne melder i dag at minst 517 personer mistet livet i al-Ho-leiren i 2019. Av disse var 317 barn (!). Helserisikoen for de barn som befinner seg i midtøstens flyktningeleire er altså betydelig. Barna der har ikke bare blitt frarøvet de mest grunnleggende rettigheter som det å ha beskyttelse, tilstrekkelig trygghet, mat, helsepleie, medisin og muligheter for å gå på skole. De har også blitt utsatt for voldsomme omstendigheter, og dét over tid.

I år er det 30 år siden Barnekonvensjonen trådte i kraft; en traktat som Norge naturlig nok ga sin tilslutning til. Og NB: Også til de ledd som tydeliggjør forpliktelsen til å beskytte barn mot det å rammes av overgep, utnyttelse og krigshandlinger. Norske myndigheter er dermed forpliktet til å beskytte ethvert norsk barn og sikre deres liv og rettigheter uansett oppholdssted. Barnekonvensjonen forplikter for øvrig norske myndigheter til å vurdere hva som er barnets beste i alle omstendigheter og former for politikk som berører barn. Dette gjelder også når det gjelder barn i utlandet. Både lokale myndigheter i midtøsten og FN har for øvrig bedt alle lands myndigheter å hente ut sine barn. 

At vi i år altså feirer at det er 30 år siden Barnekonvensjonen trådte i kraft burde faktisk i disse dager være et hanegal og vekkende paradoks, men blir desto verre et avslørende skammens lys over de norske politikere som i dag argumenterer for passivitet og likegyldighet: Flere argumenterer rystende nok for at vi skal la barna utsettes for psykiske og fysiske overgrep i flyktningeleire fordi foreldrene har opptrådt totalt uakseptabelt. Men er det ikke nettopp da felleskapet og myndighetene skal gripe inn til fordel for barna? 

Det handler for oss alle her om å evne å ha mer enn én tanke i hodet samtidig. Setter foreldrene egne interesser klart foran barnets må fellesskapet og myndighetene aktivt gripe inn og ta det ansvar som her mangler hos foresatte. Vedkommende har eklatant illustrert at hun og han ikke har den foreldrekompetanse som fordres. Dette initiativet styrker barnets ve og vel, samtidig som det som konsekvens styrker fellesskapet og myndighetene positivt

At disse barnas foreldre for det første skal stilles til ansvar for å direkte eller implisitt delta i krigsforbrytelser er et ufravikelig krav, vel så meget for det å sette sine barn inn i forhold som er ekstreme. Barnevernet har definitivt grepet inn mot foreldre for langt mindre forseelser enn dette. Dette er et kategorisk krav fra norske myndigheter uansett. 

Barn skal aldri lide for foreldrenes dårlige valg. Barna har nemlig aldri valgt å bli deler av de konflikter og spenninger som de voksne utsetter dem for. Det er derfor vårt ufravikelige ansvar å stille oss på de tause og lidende barnas side og bli deres røst i en tid hvor kynismen siver inn og brer seg i den politiske hverdagen. Det handler om å beskytte den svakeste. Et apropos: Utenrikstjenesten og andre henter f.eks en og annen gang ut barn fra ferieland i syden når foreldre ruser seg og ikke tar ansvar. Motivasjonen bak slike aktive initiativ til fordel for barna bør vel til de grader være desto mer avgjørende i de tilfeller hvor foreldrene utsetter barna for krigshandlinger (!) m.m.? Og apropos foreldrene: 

Setter mor sine interesser foran barnas, og hun sier nei. Vel, da er saken klar. Da må myndighetene overta ansvaret. Norge kan på den ene side ikke gjøre mer for henne der og da, men på den annen ta ansvar for de barna hun selv har insistert på å beholde hos seg under svært så alvorlige og grove omstendigheter. Norske myndigheter kan altså som nevnt i visse tilfeller hente hjem barn uten foreldrenes samtykke; alternativt ta med begge parter for i etterkant å sikte foreldrene for grov omsorgssvikt og eventuelle krigsforbrytelser.

Vi må kategorisk velge å stille oss på barnas, humanismens, barnekonvensjonenes og menneskerettighetenes side. Dette har øverste prioritet. 

Å ikke hjelpe er også et valg. 

Et skammens og nederlagets sådanne.



Gå til innlegget

Fra dødens skyggeland

Publisert rundt 1 år siden

Klisjeer, fraser og lettvintheter kan gjøre større skade enn det meste annet. For ikke å si en spekulativ og belærende åndeliggjøring av lidelsene: Noens bruk av bibel og tro her er på linje med et lite barn med en ladd revolver. Dermed trekker den lidende seg bort, og isolasjonen, som allerede er en forverrende og risikabel faktor, øker desto mer.

Vi som i perioder sliter, og stir mer enn godt er, og stirrer det totale mørket i hvitøyet uten å vike blikket erfarer en virkelighet og uverden som få kjenner. Langt mindre kan tenke seg. Men også her er Gud. Om Gud kun finnes der solen skinner, gleden og dansen rår, så er ikke dette Gud. Noen trosmiljøer faller dessverre for de positive assosiasjoners grep og ser ut til å forveksle noen av troens positive og givende frukter med Gud selv, og dyrker så dem mer enn fruktenes giver. Den som faller utenfor her, faller dermed også utenfor.

Menigheten må også våge å erkjenne at ute i ørkenen finnes enkelte Guds barn, og dermed finnes Gud der også. Jfr f.eks. Hagar, Johannes, m.fl.
Kristus finnes også i dødens skyggeland; «over dem som bor i dødsskyggens land har Lyset strålt fram.» Gud lot seg inkarnere i en stall og utenfor felleskapets trygge rammer. Men for den som lider og strir er det dog ikke nødvendigvis slik at Han synes eller merkes i det hele tatt: Snarere oppleves et gudsfravær som det endelige  punktum. Depresjonens og angstens helvete er dominerende og styrer selektivt- med negativt fortegn. Da kan jo andre medmennesker trinnvis bidra til glimt av det nærværende gode. Og her taler modig nærvær høyere og klarere enn ord. Klisjeer, fraser og lettvintheter kan her gjøre større skade enn det meste annet. For ikke å si en spekulativ åndeliggjøring av lidelsene; man får inntrykk av at også Gud står belærende og moraliserende utenfor. Dermed trekker den lidende seg bort, og isolasjonen, som allerede er en forverrende og risikabel faktor, forsterkes desto mer, med livsfiendtlige konsekvenser. Ergo bidrar en og annen til at den lidende mister sin tro, både på Gud og seg selv. Og her finnes et farlig rom. For enkelte er det vondt å leve. Svært vondt. 

Gå til innlegget

Bokbrenning, karikaturtegninger og verdier

Publisert rundt 1 år siden

Trusler om vold, og utøvelse av dette, skal ikke være den faktor som definerer ytringsfrihetens grenser. Da har vi tapt de mest vesentlige verdier som kostet andre mer enn dyrt å kjempe frem.

Ytringsfriheten er i prinsippet absolutt. Å si det man tenker er en rettighet, for all del. Men en og annen gang kan det faktisk være fornuftig å tenke over hva man faktisk tenker - før man ytrer seg. Slik at man nettopp IKKE (!) sier det man tenker. Ytringsrett er som kjent ikke ytringsplikt. Er man trygg i sin Gudstro og viss på Guds eksistens, så takler nok denne guden menneskers idioti der den skulle dukke opp. En gud som har behov for politibeskyttelse er vel egentlig ikke rare greiene? Både noen kristne, muslimer og jøder kan dog tragikomisk nok se ut til å dyrke en liten lokal premenstruell stammegud til tider.

Men dog et eksempel hva gjelder sunn ettertanke før handling settes i verk: Ytringsfriheten som sådan er helt sentral, men vel heller ikke det som støtter den unges utskjelling og trakassering av den eldre på bussen eller T-banen med de verste og groveste uttrykk som skyts?

Som med andre rettigheter, så følger også nødvendigvis ansvar og plikter for hver rettighet vi fordrer hva gjelder ytringer. En og annen gang kan man f.eks. gjennom satiren sette tåpelig selvhøytidelighet på plass, det er riktig. Det er dog ikke forkastelig å holde noe for hellig, selv om ikke alle ateister forstår det ennå. Kan man altså elske og ære noe uten at det blir utsatt for hån og forakt? For milliarder av mennesker har troen en sentral betydning i livet; det handler om dype eksistensielle krefter i den enkelte. Mange her har en humanistisk tolkning av sin religion. Fordi dette er to sider av samme sak.

I en vid forstand holder vi ALLE noe for hellig, alle. Eller svært, svært, verdifullt. Det er noe som er vår innerste hjerteanliggender. Et eksempel: Den som har mistet et barn, og bærer yndlingsfotografiet av barnet i jakken og har det alltid med seg, vet hvor betydningsfullt dette fotoet er. Skulle du bli ranet, og ranerne bruker dette bildet som dopapir rett foran dine øyne eller brenner det opp under latterliggjøring, så ville vi enhver ha blitt ytterst, ytterst, fortvilet og vred. Dette gjelder også våre aller dypeste verdier ellers. Altså også troens uttrykk.

Noen kan sikkert synes at dette innlegget er latterlig og dumt, greit nok det. Men ingen har ubetinget rett til å håne naboens verdier. Ja, noen kan hånflire over andres verdier og valg, men det spørs om dette er tegn på at man er på rett kurs hva gjelder vår vei mot opplysning, respekt og medmenneskelighet. 

Noe annet: Det er dog pussig og noe spesielt å se hvordan noen først har fått tilbake sitt medmenneskelige og respektens gehør og aktivt reagerer på slik negativ adferd når det er muslimer som krenkes, reiser seg og protesterer. De kristne har måttet akseptere hån, brenning av bibel og forakt i mengder av år. Har de protestert, så blir trakasseriet desto verre og ytterligere forsterket fra visse kulturradikale hold. Fra miljøer som ellers gjerne identifiserer seg med de beste og mest humane mellommenneskelige verdier. En typisk kristen i dag er f.eks. ikke en fra bibelbeltet på sørlandet eller en karismatisk kristen i USA. Dette bildet illustrerer i tilfelle manglende innsikt i hva som menes å være under kritikk. Men i dag er en typisk kristen f.eks. en enslig ung arbeidsløs mor i Nigeria. Nåvel. Forhåpentlig har våre muslimske søstre og brødre hjulpet på forholdene her hva gjelder etisk bevissthet og engasjement, og det å opptre med noen lunde respekt?

Det er selvsagt ikke hvilken (!) religion som blir trakassert som er poenget når verdier og respekt er tema. Men at religion, verdier og tro blir grovt trakassert i det hele tatt. Med dette nevnt, så er ikke høyst berettiget religionskritikk inkludert her. Både muslimer, kristne og jøder etc skal utsettes for slik kritikk i humanismens navn. Men da må man invitere til dialog og debatt. Det gjør man ikke gjennom hån, forakt og trakasserende midler. Man trenger dog verken religion eller definerte livssyn for å vite hva som er riktig, mellommenneskelig sett; det ligger allerede i det å være menneske.

Dog er det på den annen side viktig med prinsipielle grenser. Mine ytringer her er ikke ment som støtte til en lov som skal forby brenning av hellige bøker, men som frø til ettertanke slik at man handler rett mht sin neste. Mangt kan dog provosere. Det er den som utsettes for ytringene som fordres hva gjelder ytringsfrihetens eksesser. Også andre ytringer provoserer; f.eks. Rushdies bok, karikaturtegninger, påpekninger av galskap og tøv i hellige skrifter, profeters og pavers maktmisbruk gjennom historien, etc. At grensen for ytringer kategorisk skal stå ved brenning av en bok virker prinsipielt noe påtatt. Ytringsfriheten står sin prøve nettopp der ytringer provoserer. Man kan ignorere tøvet, snu ryggen til. Jeg ser det altså like vel slik: Det må i prinsippet være LOV å brenne hellige bøker; også denne handlingen er en ytring, om enn en svært grov og idiotisk sådanne (!). Som jurist og fagdirektør ved Norges institusjon for menneskerettigheter, Anine Kierulf nylig uttalte: 


"Det er historieløst å brenne bøker, men det er ikke ulovlig å framvise sin historieløshet i full offentlighet."


Provokasjonen som eventuelt oppstår ligger hos den troende, og det er som nevnt vedkommendes ansvar og oppgave å forholde seg til at ytringen skjer. Trusler om vold, og utøvelse av dette, skal dog ikke være den faktor som definerer ytringsfrihetens grenser. Da har vi tapt de mest vesentlige verdier som kostet andre mer enn dyrt å kjempe frem.



Gå til innlegget

Martin Luthers etterkommere og jødene

Publisert rundt 1 år siden

Ja, kristen forkynnelse og trosopplæring har vært full av "ufordelaktige fremstillinger" av jøder og jødedommen. Dette er dog forsiktig sagt en diskret evfemisme; antisemittismens livsfarlige gift har preget kristne gjennom hele historien. Dagens eventuelle utfall mot jøder i kirkelige sammenhenger er et skrekkens ekko fra dødens skyggeland, som av jøder blir oppfattet i lys av historiens gudsautoriserte forfølgelser. Det er bare å erkjenne: Antisemittismen har solide kirkehistoriske røtter, ikke minst i DnKs hyllede kirkeleders voldsomme og grove utfall mot jødene: Hadde Martin Luther ytret seg i dag, så ville han blitt tiltalt og straffet for hatytringer og oppfordring til vold. Han ville paradoksalt nok mistet kappe og krage og videre blitt nektet talerett i den kirken som i dag kaller seg «luthersk». Den tyske filosofen Karl Jaspers skrev ang. Luthers skrifter om jødene: ”Her har man allerede skissen for hele nazist-programmet”.

Vårt Land skriver lørdag om jødedommen og kirken. Da bør man være redelig nok til å inkludere kirkens historiske mørke skygger av luthersk teologi som var betydelig impregnert av antisemittisme i narrativet. Kirken forsterket og legitimerte jødehatet betydelig sågar med Gudsautorisert maktbruk. De negative holdninger som ennå måtte forekomme i kirken oppstår m.a.o. ikke i et kristenhistorisk tomrom. Dagens eventuelle angrep på jødene vekker nemlig gamle tiders demoner til live: Martin Luthers dypsvarte sider er faktisk ikke perifere og få, de er desto verre betydelige. Han var qua kirkeleder et personifisert verbalt massivt artilleri mot alle som var uenige med ham, katolikker, gjendøpere, muslimer og spesielt jøder qua folkegruppe. Dette bidro for øvrig også voldsomt til noen av de mest bestialske blodige forfølgelsene og religionskrigene gjennom historien. Martin Luther var helt overbevist at sverdet, den politiske og militære makten, var instrumenter innsatt av Gud selv. 

I den kirken som er størst og mest innflytelsesrik i Norge, den lutherske, så bør man i det hellige navn man bygger sin identitet på stå åpent frem ang. dette fryktelige som har foregått i Guds og kirkens navn. Ikke minst for å påpeke og irettesette dagens grums som måtte oppstå i kirkelige sammenhenger. Slik vinner man gehør for at historiens mange tragedier er sett, erkjent, beklaget og et fjernt, forlatt (!) mørkt kapittel i kirkens historie. Middelalderen nevnes dog kort og generelt i Vårt Lands leder, mens Luthers grove bidrag spesielt forbigås påfallende nok. Man kunne med letthet ha brukt et par tre setninger på dette uten at plasshensynet til lederen ble oversett. Men gjorde det altså ikke. Med tanke på den blodige og vonde historie den lutherske kirke har gitt jødene, så bør kirkens teologer reise seg og bestemt heve sin røst for å vise den trosmessige kraft og integritet som tidligere dessverre har manglet i kirkens historie, og som ikke minst jødene har måttet betale en voldsom pris for. Det må være slutt på å i Jesu navn tåle det andre blir rammet av.

Martin  Luther mente innledningsvis at jødedommen var en falsk religion; hans relasjon til jødene begynte egentlig ganske så fredelig, i hvert fall sett i forhold til tiden som kom. Men fra ca 1530, så kommer noe helt annet og langt verre; kanskje fordi de fleste jødene ikke anså det som noe godt forslag gjennom overtalelse eller ytre tvang å fraskrive seg tro og identitet. I 1543 presenterte Martin Luther to ekstremt antijødiske hatskrifter: ´Om Schem Hamphoras og Kristi slekt´ og ’Om jødene og deres løgner’. Sosialt og samfunnsmessig, så spredte og forsterket den teologisk legitimerte og gudsautoriserte antisemittismen seg så betydelig. Begrepene Judensau” og ”Judenschwein” (Jødepurke, jødesvin)  ble snart et motiv og en dyremetafor i kirkekunsten og senere gjennom historien. Motivet viser jøder i omgang med svin og andre for jødene urene dyr. Motivene lå altså her allerede ferdige og klare for nazistene i deres kamp mot die judenschwein”. Ordet ”jødesvin” benyttes sågar også i dag i den antisemittismen som kommer til syne i visse militante muslimske miljøer. Sågar t.o.m. presentert av en NRK-avdeling nylig. Sett i historiens lys, så er assosiasjonene for jødene, når de i dag hører slike ord, faktisk skrekkelige. Luthers skrifter om jødene er av en slik grov karakter at det kan fastslås at han og den lutherske kirken har mengder av liv på samvittigheten. Både i sin tid, senere og spesielt som bidragsyter og inspirasjonskilder for nazistenes massemord på jødene. Og NB: Luthers massive hat mot jødene rettet seg kategorisk mot jødene qua folkegruppe; grensene mellom etnisitet og tro var helt utvisket. Eksemplene er legio, for korthets skyld nevnes kun dette:

«I sognekirken her i Wittenberg er en grisepurke hugget ut i stein. Under den ligger pattegriser sammen med jøder og dier; bak svinet står det en rabbiner som løfter svinets høyre bakben opp og med venstre hånd trekker han dens hale over sig, bukker seg og kikker med stor flid under svinets hale inn i Talmud, akkurat som om han vil lese og forstå noe spesielt og vanskelig. Derfra har de helt sikkert deres gudsnavn.»  «Djevelen og alle hans engler har besatt dette folket». - «Derfor kan du, når du ser en jøde med god samvittighet si bestemt, samtidig som du korser deg: Der går det en djevel”. ”De er alle uforbederlige løgnere». «Om jeg finner en jøde jeg kan døpe, skal jeg føre ham til broen over Elben, henge en kvernstein om halsen på ham og kaste ham i vannet mens jeg døper ham i Abrahams navn.» Det voldsomme jødehatet fortsatte helt til det siste. I en preken holdt tre dager før sin død foretok Luther et nytt massivt angrep på jødene: «De er våre offentlige fiender. De stopper aldri med at bespotte vår Herre Kristus eller kalle Jomfru Maria et ludder, Kristus en bastard eller oss alle kristne for byttinger og aborter. Hvis de kunne drepe oss alle, så ville de gladelig gjøre det». Etter det ene massive demoniserende bombardement mot jødene etter det andre, så stiller Martin Luther dette megetsigende spørsmålet: «Hva skal vi kristne så stille opp met dette forkastede og fordømte jødiske folket?» 

På Luthers tid fantes det dog tolerante holdninger her og der; f.eks. hos teologen Erasmus av Rotterdam. Men det var Luther som ble den store frontfigur og maktfaktor i kirke, stats-  og samfunnsliv som i luthersk ånd var to sider av samme sak. Nesten aldri før har vel verden vært vitne til så voldsomme bredsider av direkte hat mot jødene, som det Martin Luther presenterte. Side etter side i flere av hans skrifter florerer skjellsordene. Ut over dette kommer som nevnt ovenfor spredte kanonader av vulgære svinerier av den verste sort. Alt sammenflettet med finurlige filologiske utredninger, teologiske kommentarer og historiske betraktninger.

Flere lutheranere i dag vil sikkert fremheve protestantiske prester som Dietrich Bonhoeffer og Martin Niemöller som aktivt sto frem mot nazismen, men de tilhørte unntakene, ikke regelen. Den lutherske kirken var faktisk grundig impregnert av antisemittismen. Adolf Hitlers maktovertakelse vakte sågar stor glede også i de fleste tyske lutherske kirkene hvor av mange holdt takkegudstjenester da Hitler kom til makten. Apropos: Massedrapene på ca 65 % av Europas jøder ble for alvor innledet med krystallnatten, som fant sted nettopp på Martin Luthers fødselsdag. Nazistenes planlagte folkemord fulgte på flere punkter Luthers 400 år gamle oppskrift. Hans skrifter om jødene ble gjennom trettitallet fremvist ved det nazistiske partiets årlige stevner i Nürnberg hvor byen også donerte et førsteeksemplar til redaktøren av den forrykte jødehatende nazi-avisen, ”Der Stürmer

Den kristne teologen Luthers eget svar er dog entydig: Han oppfordrer til en streng barmhjertighet” og kommer så qua prest med disse velmente anbefalingene:

Rabbinerne skal forbys å undervise. Nekter de, så skal det trues med dødsstraff. Jødene generelt skal få samme straff hvis de lovpriser Gud offentlig. Dette fordi alt sammen ifølge Luther like vel ikke er annet enn avguderi og gudsbespottelse Alle jøder skal så miste enhver rett til at reise dit de vil. De skal forbli under det tak eller i en stall som de nå heretter skal bebo. Jødene skal videre forbys all handel og alle kristne skal ta fra dem penger, gull, sølv og edelstener. De jødene som er sterke skal settes til tvangs-arbeide, så de ”kan lære noe om livets realiteter”. Men Luther er visst noe usikker på om dette kan gjennomføres adekvat, så han oppfordrer til å jage de resterende jødene ut av landet som gale hunder. For alltid.

Jødenes skoler og synagoger skal ildsettes slik at de brenner ned til grunnen. Hvis dette ikke helt lykkes, så skal man tildekke det som ennå er tilbake med jord slik at intet menneske noensinne ser en sten tilbake. Videre, så skal jødenes boliger ødelegges. Så skal man ta alle jødenes bøker, bønnebøker og talmudskrifter fra dem, fordi her læres alt avguderiet, løgnen, forbannelsene og bespottelsene.

Noen har ”forsvart Martin Luther med, at hans utvikling hadde røtter i en allerede antijødisk kristen tradisjon som går helt tilbake til det Nye Testamente, og at grov diskriminering og vold mod jøder også var utbredt ellers i hans samtid.

Det er jo for øvrig ganske riktig. Men det unnskylder intet. Luthers skrifter fra 1543 var like vel qua kristen teolog og autoritet usedvanlig vanvittige for flere andre teologer selv i sin samtid. Videre, så forsterket hans bidrag denne allerede foremkommende antisemittiske giften radikalt. Derfor forundrer det vel ikke så mange at mange nazister i det 20. århundre holdt Luther fast dypt i sitt hjerte. I ”Mein Kampf” sammenlignet Hitler Martin Luther med ”historiens store stridsmenn” og sidestilte ham med Richard Wagner og Frederik den Store.

I nazistpartiets organ ”Völkischer Beobacter” uttalte Hitlers utenriksminister Bernhard Rust i 1933: ”Jeg tror at den tiden er forbi hvor man ikke sier Hitlers og Luthers navn i samme åndedrag. De hører sammen; de er av samme gamle rot”.

Martin Luthers fryktelige påstander om jødene var faktisk grovt intolerante, særdeles krenkende, og direkte umenneskelige; som aktivt bidro til legitimering av antisemittisme og grov vold mot jøder som folkegruppe. Hadde han ytret noe av dette i dag, så ville han blitt tiltalt og straffet for hatytringer, oppfordring til vold mot religiøse grupper og mistet sin rett til å tale offentlig. Luther ville paradoksalt nok og heldigvis mistet kappe og krage og videre blitt nektet talerett i den kirken som i dag kaller seg «luthersk». Den tyske filosofen Karl Jaspers skrev senere om Luthers skrifter om jødene: ”Her har man allerede skissen for hele nazist-programmet”.

Å undre seg over antisemittismen i kirken avslører tydelig nok et visst ubehag i møte med temaet. Vår tids lutheranere må for all del fortsette å tolke, analysere og fornye Martin Luthers tekster i lyset av den humanismen som i dag er basis for samfunnslivet. Men de bør også i sannhetens navn våge å legge samtlige kort på bordet, hva gjelder Martin Luther når antisemittisme og jødeforakt er på dagsordenen.

Fra luthersk kirkelig hold understrekes det i dag velmenende f.eks. at Luthers jødehat var ”teologisk begrunnet, ikke rasemessig slik at han ikke kan betegnes som antisemitt”. Det er i hvert fall på en språklig måte sant: Den rasemessig begrunnede antisemittismen fra våre to siste århundrer var nok både Luther og hans samtidige helt fremmed. Men fakta taler for seg selv. Og til de teologer som ennå benekter at Luther var en voldsom antisemitt: For å lett parafrasere noen Jesu-ord: "Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere bygger flotte gravsteder for alle ofrene og sier: ‘Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige i deres blod.’ Slik er dere selv vitner om at dere er teologiske barn av dem som slo i hjel.» Her, spesielt her, kommer Dietrich Bonhoeffers ord om billig nåde inn. Det er dessverre alltid et lett alternativ å være tydelig og solidarisk når det ikke har en pris.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere