Pål Georg Nyhagen

Alder: 62
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Ikke bare Netanyahu som rammes

Publisert rundt 1 år siden

Det var og er faktisk ingen jøder som stiller seg bak en omfattende industriell menneskeutryddelse og forfølgelse som den nazistene satte i verk.

Viser til Dagbladets og Finn Graffs nye angrep på jødene. Det er helt uakseptabelt og direkte simpelt å trekke nazistkortet slik det her igjen gjøres. Det er en særdeles billig og infam form for virkemiddel som selvsagt bidrar til den oppmerksomhet Dagbladets redaksjon ønsker. Det handler der om verdiprioritering. I konflikten mellom å nekte å ville formidle noe som kan oppfattes som grov hets og klar antisemittisme, og det å få bred oppmerksomhet på den annen, så foretrekkes det siste. ­Naturligvis ­visste redaksjonen alt om hvilke ­reaksjoner som ville komme; avisen har vært ute i samme ærend tidligere.

Hakekorset er selvsagt virkemiddel nok til å ramme jødene på verste måte; det er ikke bare Netanyahu som rammes. Jødene i Israel får sitt pass behørig påskrevet hva gjelder det syn Dagbladet formidler ­angående deres lille land. Sammenligningen som effektivt skjer gjennom bruk av hakekorset er ikke bare totalt ute av alle rasjonelle proporsjoner, men gjør folk dummere – det bidrar til å styrke den for­enklede overflatetenkning hvor stereotypiene og de billige rasjonaliseringspoenger trives. Det var og er faktisk ingen jøder som stiller seg bak en omfattende industriell menneskeutryddelse og forfølgelse som den nazistene satte i verk.

Vanligvis trekkes nazikortet frem der hvor argumentasjonen svikter og hvor man med dirty effekter vil undergrave motpartens etiske standard og moralske integritet. Helt uten at man behøver å være konkret; hos Dagbladet gjør tegningen den jobben greit nok. Gjennom bruk av hakekorset gjør man motparten til det absolutt onde.

Å sidestille de nå velkjente karikaturene av Muhammed med klare nazi-henvisninger på jøder er et historieløst og billig retorisk knep. Det handler faktisk ikke om det samme i det hele tatt. I bladet Journalisten kan vi for øvrig lese at Per Edgar Kokkvold mener det er frykten som holder igjen ­karikaturer av Muhammed i mediene, ikke respekten for andres tro. Finn Graff ytrer at han ikke ville våge å tegne en karikatur av Muhammed. Da gjør han og Dagbladet som feige mobbere flest; de trakasserer heller den som ikke slår tilbake.

Trykket i Vårt Land 15. august 2018.

Gå til innlegget

Å insistere på pengegaver i Guds navn

Publisert rundt 1 år siden

Det er ikke plass til Gud og mammon på samme trone; uansett hvor mange bibelvers og påstander man benytter for å legitimere kjetteriet. "Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver":

En gang i året har NRK en innsamlingsaksjon for et konkret godt formål, med et spesielt oppfølgende intenst telleopplegg gjennom programmet. I Visjon Norge har de samme programopplegg. Hver eneste kveld. Det gode formålet er hovedsaklig kanalen selv. Hanvold sa i 2015 til NRK:  "Pengene går til driften. Vi har 60 personer ansatt her, og det koster oss 10.000 kroner i timen å drive Visjon Norge, foruten at vi har misjonsprosjekter, sier Hanvold." Dette betyr at de må skaffe 240 000 kr i døgnet bare for driften alene; dvs FØR andre gode formål får 1 krone. NRK hevder at mesteparten av pengene går til Visjon Norge og dets eiere, selv om noe går til gode formål. Også andre høyst gode formål kunne nok ha god nytte av 10 000 kr i timen?

De av oss som har ett eller to ben i den jødiske tradisjonen vet godt at flere av Jesu lignelser allerede fantes i den rabbinske tradisjonen; og Han fortalte dem der det var relevant. Andre lignelser utdypet og utviklet Han. Greit og akseptabelt nok; også dette er rabbinsk tolknings- og fortellingstradisjon. At lignelsene ikke er originale Jesusfortellinger gjør dem verken mer eller mindre sanne og gode av den grunn, snarere tvert imot legitimerte Han og la tyngde i læren; Han anskueliggjorde og realiserte skriftens innhold. De som lyttet til Ham kjente seg m.a.o. hjemme i fortellingene.

Jeg nevner dette som en påminnelse om at Jesus og disiplene for det første var jøder og levde midt i den jødiske tradisjonen; det er her kirken har sine røtter. Det finnes m.a.o. for den troende kristne gode grunner til å se nærmere på den tradisjon og kontekst Jesus uttrykker seg i for å lære å kjenne sin egen tro og tradisjon. Dvs innenfra så langt det da kan la seg gjøre. Slik kan man få en dypere forståelse av et og annet hva gjelder kristen troslære. Vi skal faktisk bli podet inn på treet; ikke overta det.

De fleste kjenner vel til lignelsen i Markus 12: 41.41: «Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»

Vi kjenner vel alle til hvordan denne fortellingen har blitt benyttet som virkemiddel til å få alle til å gi litt til og ikke holde igjen; inkludert den fattige og i verste fall sultne. Kirkelige miljøer bør vite at noen i sistnevnte kategorier ikke alltid våger å innrømme status for omgivelsene; men også disse får sin samvittighet rammet om forkynnelsen er for aggressiv. Og ikke minst ang. dette med å sågar kople Guds vilje ang. pengegaver til seerens og lytternes tro, helse, livskvalitet, etc.

Men altså: I den rabbinske tradisjonen finnes det en nesten helt lik fortelling. Men utleggelse av den er helt forskjellig fra den tradisjonelt kristne: Fortellingen slik den ble utlagt her var og er en bitende kritikk av manipulering som foregíkk i Guds navn; dvs av prestelig maktmisbruk og pengebegjær fra enkelte begjærlige og statusopptatte saduseere og fariseere. Denne enken i fortellingen hadde ingen igjen til å la seg forsørge av, og hun var helt alene i livet. At hun faktisk opplevde det nødvendig å gi alt hun eide gjorde Gud harm i følge den rabbinske forståelsen. Det var slik den ble og ennå blir fortalt her og der.

Videre visste vel Jesus for det første at denne kvinnen som ga alt hun hadde ganske raskt etterpå måtte tigge om hjelp til mat etc, hvilket gjorde at hun var like langt eller kortere fordi hun igjen måtte tigge. Men Jesus visste også at tempelet ville bli fullstendig ødelagt og plyndret for alle midler og verdier før det var gått 40 år. Hans innsikt i mennesket og virkeligheten qua Guds sønn og rabbi gjør at man trygt kan mene at Kristus her gjenfortalte den rabbinske fortellingen slik den allerede ble utlagt i from jødedom. Og vi ser faktisk i Markusevangeliet at rammen rundt denne fortellingen om den fattige enken innledes med en sviende kritikk av de skriftlærde som vil ha hedersplassene og motta hyllester, ta ressurser fra de fattigste «de eter enker ut av huset» (!). Og etter fortellingen om enken, så beskriver Jesus tempelets ødeleggelse.

Gå til innlegget

Gud er ikke selektivt døv

Publisert rundt 1 år siden

Det finnes ikke mer kjærlighet, omtanke og solidaritet enn det vi realiserer i praksis. Man skal kjennes på fruktene; ikke på om man er teologisk og tankemessig ortodoks eller ikke: Dette er Jesu fordrende vei.

Om Gud har skapt alle mennesker i hengiven kjærlighet, så betyr det at Han også hører absolutt alle mennesker bønner; uansett tro og livssyn! Hvordan man så forholder seg til sine medmennesker, seg selv og Gud, og det som Gud initierer i tråd med bønnen, er en annen ting: Her er vi alle i vår ende av Gudsrelasjonen overlatt til oss selv og egne tanke- og handlingsmessige valg.

Både den som tror og alle andre vil dog kunne si at Gud ikke svarer. Hvem har ikke stridt med slike fortvilende tanker?

Vi ser i disse dager den skrekkelige situasjonen i Thailand hvor 13 unge er fanget langt, langt, inne i fjellets svært så trange og vannfylte ganger. Man ser at de pårørende og andre ber om Guds hjelp her ut fra sin tro og religiøse overbevisning. Og selvsagt hører Gud disse fortvilte og lidende menneskes bønner like meget som våres. I tillegg, så gjør folkene rundt det Gud har satt oss alle til: De tar modig fatt og handler til tross for alle de vanskelige og umulige hindringer som finnes og oppstår. De gjør sitt absolutt beste med alle de midler de har til rådighet for å hjelpe. Andre land har tilbudt hjelp. Også dette er ansvarlig sameksistens i praksis og ledd i Guds vilje... og deler av bønnesvaret er kanskje at man faktisk har mulighet for å hjelpe og gjør det qua Guds forlengede armer? Det finnes ikke mer kjærlighet, omtanke og solidaritet enn det vi realiserer i praksis. Man skal kjennes på fruktene; ikke på om man er teologisk og tankemessig ortodoks eller ikke: Dette er Jesu vei. Beste måten å finne Gud på er å tre et skritt frem og uselvisk handle i aktiv fordrende kjærlighet.

Også vi her i Norge oppfordres til bønn og omtanke til de unge som er fanget i fjellet samt for alle de pårørende, og hjelperne rundt. Allerede én av dykkerne er dessverre død. 

Gå til innlegget

Hva som er sant eller ikke, er som kjent ikke så enkelt som man gjerne vil ha det til: Vi søker gjerne enkelthet og oversikt; det å ha kontroll. Men vi finner det ikke nødvendigvis i samme paradigme.

Paradigmevarianter illustrerer gjerne forskjeller i hvordan mennesket og verden skal forstås. Dette innebærer ikke dermed at man skal resignere hva gjelder sannheten og avmektig henfalle til etisk relativisering hvor alt bare reduseres til subjektive variabler. Men dog bør man ha i minne at hvordan vi oppfatter virkeligheten også påvirker hvordan vi oppfatter hverandre og oss selv, og dermed også temaer som sykdommer, liv og død. At vi har forskjellige habitus som dermed preger vår persepsjon og oppfatninger er vel en banalitet som dog kan føre til at man snakker forbi hverandre; og i verste fall til spenninger, konflikter og usunn tilbaketrekning. Forskjellen er desto større om man kommer fra andre kulturer. 

Det indre bagasje - habitus - blir som oftest helt uberørt med som nissen på lasset uansett hvor langt vi enn flytter. Dette er lett å overse for alle, også for den som flytter. Jeg vet; jeg har bodd i tre andre land. Også i Israel hvor kulturforskjellene ble desto større. Dermed får både landets egne innbyggere og innflytteren et utfordrende memento her; en utfordring som ikke løser seg over natten. Her oppstår usikkerhet og kanskje utrygghet hos alle parter. Møtes man så som innvandrer med kritikk, mistenksomhet og distansering fra landets innbyggere, så blir det som videre skjer gjerne en selvoppfyllende profeti i diskursen om innvandring og forskjellige kulturer: Den som kjenner seg kritisert og mistenkeliggjort søker naturlig nok trygghet og aksept hos likesinnede i egne miljøer hvor man legitimerer og dyrker egne sosiokulturelle verdier og væremåter desto mer. Dermed fortsetter og forsterkes miljøforskjellene suksessivt. Og slik blir forskjellene ellers i samfunnet ikke bare mer tydelig, men de opprettholdes desto mer og øker med påfølgende utfordringer for alle.

Den økende globaliseringen har som konsekvens enkelte utfordrende kulturmøter. Både for den som allerede er husblind her i egen kultur og den andre som inviteres inn. Kultur- og kunnskapsbakgrunn påvirker også hvordan forståelsen av helse og sykdommer etablerer seg. Hva gjelder sykdomsforståelse, så er det gitt i de etiske retningslinjer for helseinstitusjonene at man skal møte den syke m/familie fra andre kulturer, med respekt for deres livsynsmessige- og kulturelle egenart; hvilket også kan innebære at man kan møte andre tolkninger av sykdommer, liv og død som bryter med den etablerte naturvitenskapelige modellen vi er kjent med her i vesten.

Sykdom og død kan av innvandreren f.eks. positivt tolkes som straff fra Gud, angrep fra onde ånder eller at det skyldes ubalanse i kroppsvæsker, bare for nevne noe. Ulik forklaring og forståelse kan dermed føre til kommunikasjonsproblemer, men også i visse tilfeller bremse helbredelsesprosessen. Det er dog slik at møtene mellom den syke m/familie og helsepersonalet skal bygge på gjensidig respekt, trygghet og forståelse. Møter man den andre som er avhengig av hjelp og til en viss grad avmektig med avvisende og belærende rollemakt, og dermed på måter som den syke og familien opplever respektløst, så har man ofte samtidig underminert vesentlige sider av helbredelsesprosessen.

Årsaken til at jeg berører dette temaet her, er at en etnisk nordmann eller annen som forklarer helse og død på tilsvarende måte som de med annen kulturbagasje gjerne blir møtt med grunnleggende tvil og kan hende også med mulig diagnostisering med påfølgende terapeutisk og medikamentell behandling med antipsykotikum: Det er ikke her usannsynlig at den religiøse troen og troskulturen  blir sett som ikke bare medvirkende og bakenforliggende del-årsak til lidelsene, men som hinder for tilfrisking. I det minste blir troen sett som den utløsende faktor for dypereliggende problemer. Men dog: Vedkommende er jo i likhet med den innvandrede med annet sosiokulturelt paradigme muligens langt på vei positivt overbevist om at Gud eller onde ånder faktisk står bak helseproblemene spesielt, og liv og død generelt. Og steget derfra til at Gud griper positivt inn med helbredelser og oppvekking fra døde er kanskje for noen ikke alt for langt? 

Den ettertanken jeg berører her i innlegget består altså av om etiske retningslinjene hvor respekt og forståelse for den annens oppfatning samt forsiktighet vedr. kommunikasjonsaspektet og problemløsning skal gjelde alle uansett nasjonalitet... Eller om dette vesentlig etiske i det private og yrkesetisk relasjonelle skal være etnisk- og sosiokulturelt betinget? 

For god ordens skyld: Dette innlegget er ikke ment som forsvar for de eksesser som f.eks. Levi Fragell påpeker i sitt innlegg. Det har virkelig pågått mye avskyelig i Guds navn: Gud må som noen andre dessverre finne seg i å ha supportere som han godt kunne tenkt seg å være foruten. Innlegget er kun ment som et lite sidespor hva gjelder etikk relatert til religiøs tro og helse, liv og død.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere