Pål Georg Nyhagen

Alder: 63
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Legen Mads Gilberts funksjon

Publisert over 7 år siden

Hvor er fornuften? Journalistene vet at mediet er fortellingen; her har legen Mads Gilbert fått tildelt en svært viktig rolle.

Angående utenrikspolitikk: Det er vel ingen saker i Norge som til de grader engasjerer folk emosjonelt som konflikten mellom Israel og palestinerne. Lege Mads Gilbert har naturligvis rett til å hjelpe der han orker og vil. I likhet med alle oss andre behøver han selvsagt ikke hjelpe alle over alt. Han har tatt på seg et engasjement for det palestinske folk og forsøker å fylle akkurat den oppgaven på best mulig måte. Oppmerksomheten rundt sitt engasjement tar han gjerne imot, for all del. Han er også en deltager i den politiske prosessen.

Men det er journalistene som faktisk skaper, opprettholder og forsterker  fokuset. Det er dem som bygger opp helte,- og skurkerollene i den politisk-mytologiske fortellingen de til stadighet gir liv til. Det finnes selvsagt frivillige i andre konflikter også. Frivillige som i høyeste grad (!) har behov for støtte og oppmerksomhet angående konflikter og lidelser rundt i verden.  Men slike engasjerte leger og frivillige har ikke den minste interesse hos norske journalister; de befinner seg nemlig beklagelig nok i feil fortelling. Legen Mads Gilbert FÅR ikke oppmerksomhet. Han GIS oppmerksomhet.

At det polemisk spørres etter legen Gilbert hver gang det er en konflikt i verden illustrerer intet annet enn at man har bitt på agnet og falt for den norske journalismens politisk-mytologiske fortellergrep - man tror på sedvanlig norsk naivt vis at Den Norske Journalisten er fri og søker saker etter yrkesfaglig journalistiske kriterier og vurderinger.

Men journalisten er fanget av mer enn tiden: Intet er nemlig som å rapportere fra konflikten mellom "det genuint gode" og "det genuint onde" for en engasjert forteller; sakene inneholder alle elementer som kan fylle de roller og kategoriske bilder en arketypisk helte-. og skurkefortelling bør inneholde. Det er norske journalisters politiske mytologier som gjennom legen Mads Gilberts engasjement her blir levendegjort; altså i konflikten mellom Israel og de militante palestinerne. Mads Gilbert har bare fått tildelt en helterolle i den norske journalismens politisk-mytologiske fortelling.

Fortellerne opprettholder faktisk konfliktforståelsen og forsterker den ytterligere fordi ordene og de utvalgte bildene skaper den virkeligheten de trenger, den virkeligheten som er nyttig. For den politiske journalisten.

Det er på tide at journalistene får komplettert den funksjon de faktisk har; nemlig vår tids mytefortellere. De refererer ikke bare fra de politiske prosessene:

De deltar i dem.

Gå til innlegget

Kirkens skam

Publisert over 7 år siden

Viser til innleggene i papiravisen om NS-familier og prosten i Innherrads modige og nødvendige initiativ. Som vanlig blir man møtt med grove herskerteknikker om man kritisk berører temaer som er knyttet til folks ideale selvbilder og glansbilder.

Jeg minner om boken til kongebiograf Tor Bomann-Larsen som kom for noe under ett år siden ca. Her, som i mediene ellers, nevnte faghistorikere at de holdninger og idealer som NS-sympatisører bar før 1940 faktisk "ikke var unormale og representerte forståelige holdninger" som altså politisk, sosialt- og historisk ikke var uvanlige i denne tidsepoken. Det ble nevnt at sågar kronprins Olav høsten 1939 delte tanker og ideer med forhandlinger med Tyskland ang. faren fra bolsjevismen/Russland. Den sistnevnte trussel var reell og et dyptgående tema i Norge som i Europa den gangen. Bomann-Larsen sa til Aftenposten: "Kronprins Olavs tanker var typiske for denne tiden." Avisen skrev videre: "Kongebiograf Tor Bomann-Larsen mener kronprins Olavs holdninger virker sjokkerende fordi man har glemt og benektet den virkelige historien fra 30-tallet."

I NRK radio ble det påpekt at dagens, og etterkrigstidens holdninger og ideer i Norge før 1940, var preget av etterpåklokskap og til en viss grad benektning, og at tiden holdnings- og idemessig sett var og er ennå  "tabu" å omtale fritt i mediene. Det er vanskelig fordi de voldsomme og skrekkelige forbrytelsene som ble begått mot f.eks. jødene gjør at ethvert forsøk på å bemøte dette temet raskt mister proporsjoner.

Men med de omkostninger at flere medmennesker faller ut. Kanskje går det snart an å snakke høyt om NS og deres familier endelig, og ikke minst se på hva som skjedde i etterkrigstiden uten å bli stemplet, demonisert, fordømt eller fortiet? Men biskop Singsås ord inviterer verken til optimisme eller hjerters åpenhet. Hittil har jo alle som før 1940 foretok valg- og målbar standpunkter og som naturlig nok ikke kunne ta ettertidens! politisk korrekte standpunkter blitt grovt demonisert. Og aller verst har deres barn og familier blitt personlig og kollektivt rammet i ettertid. Dette siste er til en viss grad forståelig på den ene siden, men overhodet ikke akseptabelt. Nettopp fordi man da ikke var tro mot den rettferdighet og kjærlighet man hevder å identifsere seg med og egentlig vil forsvare, men heller paradoksalt nok reagerte med holdninger og en adferd som man mente tilhørte "de onde".

Apropos det å velge:

Den amerikansk-franske forfatteren Jonathan Littells bok "De velvillige" er en roman om hovedpersonen Maximilien Aue, som er en høyt betrodd løytnant i SS med et motvillig, men målrettet grep om jødespørsmålet. "De velvillige" er hans memoarer, nedfelt årtier senere i skjul i Frankrike. Littell sier at han over fem år arbeidet med research og bevisst forsøkte å sette seg inn i trettiårenes Tyskland og Europa, tenkning, stemninger og politiske krefter. Holdninger som i dag blir ansett som klart uakseptable og absurde var faktisk ganske vanlige. (Tatere og sigøynere opplever dog ennå i dag grove utslag fra dette dypet. Og AP foretok sågar etnisk forfølgelser helt inn på 1960-tallet hvor tvangssterilisering ble foretatt) Littell utelukker ikke at han mer enn lett kunne ha fulgt hovedpersonens valg og fotspor. Et av budskapene fra Littell til leserne er at vi alle kunne ha vært aktive på den gale siden:

"Med det politiske bakteppet og høyst usikre grunn som rådet i Europa på 30-tallet: Hvis du er født i et land, eller en beskyttet og distansert fredstid, der ingen kommer til å drepe din kone eller dine barn, og heller ikke opplever at noen kommer for å be deg drepe andres koner eller barn, så takk din Gud og gå i fred. Men hold alltid fast ved denne tanken: Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er ikke noe bedre menneske".

Og et annet sted sier hovedpersonen til oss lesere: "Jeg er skyldig, dere er det ikke, det er greit. Men dere burde likevel kunne si til dere selv de i dag skremmende ordene om at det jeg gjorde, det ville dere også kunne ha gjort. Kanskje med mindre flid, men kanskje også med mindre fortvilelse, i alle fall på en annen måte. Jeg tror det er meg tillatt å slå fast som et etablert faktum i moderne historie at alle, eller nesten, under et sett av gitte omstendigheter, gjør det han blir satt til; Og unnskyld meg, det er små sjanser for at akkurat du ville gjøre unntaket, like lite som jeg gjorde det".

For god ordens skyld: Littell er av jødisk familie.

Det vil være et håp at man kan ta dette temaet opp uten å bli møtt med grove herskerteknikker og demonisering. Det som er mine intensjoner er å se mennesket; også det med masker vi ikke likte eller ikke liker. For det er bak den masken vi først ser det lyset som er tent av Gud selv.

Til slutt: Biskop Singsås reagerer på denne prostens kristne bevisstgjøring; også der det koster sosialt sett. Vårt nesteforhold avspeiler som kjent vårt Gudsforhold; men Singsås på sin side kommer med kirkens klamme målebånd og setter grenser for Guds tilgivelse og nåde. Disse gode kategorier kan nemlig kun leves ut i praksis. Elsk synderen, men ikke synden. "Gå bort og synd ikke mer". Der kirkens folk skal holde tungen rett i munnen og leve ut kjærlighet og retferdighet, blander de, i likhet med mange andre, kortene. Med til dels problematiske og uakseptable konsekvenser. Men ingen forsoning uten frihet; og ingen frihet uten kjærlighet og reell inkludering. Onde tunger vil ha det til at DnK og Singsås ytrer seg slik de gjør fordi det er det politisk korrekte og anerkjente standpunktet. Men slik er det jo ikke: Hadde det vært politisk korrekt og anerkjent å inkludere også familiene og de gjenlevende fra NS-tiden ville nok DnK og biskop Singsås ha støttet dem fullt ut.

I dag i 2012, 67 år etter krigens slutt, er det altså ennå problematisk, om ikke umulig, å bemøte disse NS-familiene med full inkluderende holdning og kjærlighet. Og å se noe fordomsfritt på historien før 1940. Og ikke minst be om tilgvelse for at kirkens folk i ettertid surfet på etterkrigstidens allmene svart/hvitt-holdninger og "rettet baker for smed". Men det måtte jo innebære at man ønsket å gå i takt med Kristus også der det koster. Og det ville jo vært for ille?

Gå til innlegget

Skammens Norge

Publisert over 7 år siden

Djevelsk flott liv: "Kjøpe-fest"... Når positivt ladete ord dekker over den kvalme grådige virkeligheten.

"Det er typisk norsk å være god". I Norge finnes det mange som ikke vet hva nød, lidelser og sult er. Bønnen "gi oss i dag vårt daglige brød" blir mildt sagt noe malplassert. Kristus´ radikale innstilling til pengene, mammon, var klar: Når du har fått tilfredsstilt dine basale behov tilhører det resterende, det som er igjen, din søster og bror; dvs din neste som også ber om å få sitt daglige brød. Guds vilje skjer ikke før din vilje er i takt med Hans. Våre hender er Kristi forlengede hender i en verden som ber sine søstre og brødre om mat; om ikke annet så hun får leve bare litt til? I et land hvor man betaler for å bli tynnere ser man ikke lenger verdien av de gaver man allerede tar for gitt; det gunstige kvantitative forhold gjør oss blinde for de kvalitative. At det er en gave, både livet og de goder vi er satt til å forvalte, blir i beste fall møtt med fnysende bagatelliseringer og ansvarsfraskrivelser. Vi blir blinde for hva som er vesentlig og hva som er uvesentlig; nettopp fordi mammons tilbedelse, dvs forbruksfesten, gjør at ordene endrer innhold alt etter hva man trenger å legitimere. Brått er egoisme, sløseri og forkastelig nonsjalanse ikke bare blitt sosialt og allment akseptert; men noe man bør tilstrebe seg for å bli ansett som akseptert og verdig. Ordet "verdighet" har i dag kun én betydning: Kredittverdighet. Din verdi avgjøres av hvor godt du kan henge med på kjøpefesten og forbrukskarusellen.. Du blir definert ut fra hvor mye du evner å forbruke.

Det er det kvantifiserbare som er sentralt. Mennesket er rikt som aldri før; men aldri var vi fattigere: Alt er vektlagt og konsentert ut fra det ytre og kvantifiserbare, all utvikling og velferd blir målt ut fra dette. Og absurd nok: Politikerne fatter ikke hvorfor vi ikke har det bedre når inntekter og forbruk er høyere enn aldri før. At helse- og sosalbudsjettet er astronomisk - og sågar ennå alt for lite - er det få som våger å se nærmere på. Fordi svaret er å finne i spørrerens indre: Fordi konskvensene vil bety at mennesker må vende om. I et land hvor man streiker for å heve en allerede for høy inntekt og øke hastigheten på den alt for rasktgående lønnskarusell har man for lengst forvekslet verdibegrepet "kvalitet" med kvantitet. Det indre er ikke kvantifiserbart...  overraskende nok?

Man erfarer at forbruket, lønnsjaget og sansenytelsene ikke stiller noen sult; men øker like vel forbruket for om mulig å stille sulten rundt neste sving like vel. Hva som egentlig stilner tørsten har for lengst blitt overdøvet i samfunnet; svaret på dette er for ubehagelig: Og for enkelt i all sin utfordrende velde. Det finnes et 2000 år gammelt evig aktuelt svar som skjærer som et tveegget sverd gjennom all den selvtilfredse åndelige fedmen og kutter de bindende lenkene av gull over tvert. Men man vil ikke, man våger ikke.

Det mange i dag kaller en reduksjon av levestandarden er for millioner det samme som en ytterst beskjeden standardsenkning.

Ser i mediene at også oljearbeiderne streiker. En gruppe som allerede tjener langt mer enn gjennomsnittet på fastlandet. Og sett i forhold til verden ellers? Enkelte må snu en seng, og forlanger kr. 4000, ut over en allerede meget høy inntekt, for å snu denne på lugaren. En håndvending.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10059455

En annen langt enklere håndvending kunne fått tusener til å overleve bare et par dager til... Dette ville vært billigere. Eksempel: "tre nødmatpakker om dagen er det som skal til for å redde et barn", melder Unicef og Kirkens Nødhjelp.  (http://www2.verdensgaver.no/bedrift/index.cfm?p=BS0000240 )

1 200 slike nødmatpakker koster det samme som de kr. 4 000 som én oljearbeider krever for å vende én seng... Dvs altså si 400 barneliv mot det å vende en seng på lugaren. Å beskrive dette som her skjer med dannede ord er vanskelig: En håndvending veid opp mot disse 1 200 matpakker som gir tusener liv. Ikke bare ett, ikke tyve, ikke hundre barn: Men tusener. Ut fra Kristus' pulserende hjerte: Hva veier tyngst her? Hva om disse oljearbeiderne erkjente at de allerede tjente mer enn nok; og fremfor å kreve disse 4 000 kr til seg selv for en "jobb" som tar kortere tid enn å tygge en halv skive? Oljearbeiderne kunne sågar gått ned i lønn; for å yte  de nødlidende hjelp og sågar like vel vært bedre betalt (!) en de fleste i tilsvarende stillinger på fastlandet: I et land hvor allerede de fleste på fastlandet tjener mer enn godt. Barn i titusenvis kunne kanskje få livets største gave, nemlig selve livet. Det var ingen som streiket for dem.

Sist onsdag var det ca 110 millioner kroner i førstepremie på Viking Lotto. Et reklameinnslag intervjuet folk; alle som en satset på voldsomt og eksessivt forbruk om de skulle vinne: Det var jeg, jeg, jeg og jeg igjen... Dvs man kunne vinne et beløp som kunne holdt titusener i live, gitt dem bolig, helsetlbud, etc.

"Underernæring og sult gjør at 300 barn dør hver time, hver dag", ifølge tall fra Redd Barna. Det er 7 200 i døgnet.

Hadde et barn blitt drept i vårt nabo-område ville vi alle med rette ha reagert voldsomt. Hadde to blitt drept ville vi ha reagert med ytterligere forferdelse og skrekk, og hadde tyve eller femti blitt drept ville vi ha skreket etter hjelp, etter militæret og alskens mulige og umulige hjelpeaapparater. Vi ville ha blitt fullstendig lammet av skrekk, sorg og fortvilelse. Skulle vi reagere med samme proporsjonalt økende styrke når hele 7 200 barn dør på én  dag, så ville vi ha gått fra forstanden alle som en. Og da ville jo vi i ren overlevelse og nestekjærlighet sørge for at hunger, vannmangel, krig og nød ville vært komplett umulig.

Nobelprisvinneren Steinbeck: "Alt kan mennesker tåle... kun ikke overflod. Ville jeg ødelegge en nasjon, så ville jeg gjøre det ved å gi dem for mye av alt... Og snart vile den ha blitt grådig, syk av egoisme og elendig; helt inn til margen."

"Hva dere ikke har gjort mot en av disse av mine minste...", sa Kristus.

Vår sult på medlidenhet, empati og praksisorientert nestekjærlighet bør vekkes. Her kan bønnen "gi vårt daglige brød" bli bønnen om daglig kjærlighetsbevissthet som faktisk blir det daglige brød for vår sjel. Hadde våre hjerter enda vært levende mens i ennå levde, og hadde vi sett mens vi ennå så, da hadde våre unnlatelser og det onde vi tillot aldri kunnet hende. Vi ville gjennomskuet alle de fine ordene og begrepene vi forkledde vår synd med. Vi ville ha gjennomskuet og motstått fristelsene som bare fortsatte å øke blindhet og ledet til døden før døden. Da hadde vi våget å se alle dem "disse mine minste". Fordi kjærligheten søker ikke sitt eget.  

Gå til innlegget

Å beskrive den virkeligheten man oppfatter: Norske journalister har et solid tyngdepunkt på den politiske venstresiden. I Oslo tingrett bekreftet Aarebrot at norske journalister stemmer mer rødt enn resten av befolkningen.

Forskeren Frank Aarebrot er medlem i AP og æresmedlem i AUF. I rettsaken mot terroristen Breivik avviser forsker Frank Aarebrot at norske journalister generelt eller spesielt lar fokus, saksvinklinger, spørsmål, vektlegginger, og valg av intervjuobjekter farvelegges av sine politiske standpunkter. Aarebrots egen forskning viser fra år til år at norske journalister hovedsaklig har sin tilhørighet på den politiske venstresiden. Det er dessverre en kjennsgjerning at den norske journalismen er preget av venstresidens politiske sympatier og antipatier. Der alle tenker noen lunde likt, tenker mye, og det er nettopp i slike miljøer hvor de fleste går i takt viktig å opprettholde troen på egen faglig integritet. Men journalister og forskeren Aarebrot er OGSÅ mennesker: Journalistene generelt, og Aarebrot spesielt, tolker forskningsmaterialet naturlig nok slik at deres faglige integritet ikke rammes av forskingens konklusjoner.

Dessverre så illustrerer Aarebrot selv tragikomisk nok (!) poenget gjennom sin forklaring i rettsaken, fremfor å forholdet seg adekvat til saksforhold og spørsmålet. Norske journalister oppfatter selvsagt virkeligheten i tråd med det paradigme som definerer nettopp den virkeligheten de er i. Det journalistens persepsjoner og iaktagelse mottar blir selvsagt tolket og dermed forsøkt forstått ut fra de rammer man allerede har. Man gjenkjenner altså det man allerede mener å forstå, slik bekreftes den hermeneutiske sirkel. Aarebrots teorier (som langt på vei deles av de andre journalistene) om faglig integritet og journalistiske frie tenkning er altså selvsagt allerede et ledd i hans tankestrukturer: Han glemmer at han ikke bare må forholde seg som tenkende subjekt, men at han også må forholde seg fritt tenkende til at han er et tenkende subjekt.

Gå til innlegget

Boblen som vil sprekke

Publisert over 7 år siden

Gud; gi brød og livskvalitet til de som hungrer... og gi oss som har brød og ressurser hunger etter våken rettferdighet og praktisk solidaritet.

Bønnen "gi oss i dag vårt daglige brød" kan høres noe absurd ut i det rike og meget velstående norske forbrukssamfunnet. Forbruks- og nytelseskarusellen fortsetter og fortsetter, kravene og behovene defineres ut fra snevert definerte kriterier, som så og si alle har sine røtter i et ego som stiller alle tanker om etikk, rett og galt i et kvalmende grelt lys. Når referansene alltid er den gruppen som tjener mer - og de som har høyere forbruk enn oss-  vil alltid resten også forlange å tjene mer. Og slik fortsetter det: Spiralen er enveiskjørt. Det norske lønnsnivået er mer enn kunstig høyt, ikke minst fordi den viktigste boken i forbruks- og nytelses- og egosamfunnet er lommeboken.

Apropos: En bekjent var så trist; hun fortalte til slutt hva det gjaldt: De hadde fått "dårlig råd" i familien. Og hun var langt nede. Og det var jo leit. Da hun endelig fortalte hva denne dårlige råd egentlig var, så fikk jeg høre at familien i år kun hadde råd til én utenlandsferie på to uker, og ikke to utenlandsferier á to uker slik de "alltid har gjort før".

Tja...

Vi som bor i et samfunn som betaler for å bli tynnere, blir det grunnleggende og basale en ren selvfølgelighet, og dermed helt uinteressant. En og annen gang kommer et levende glimt til syne og vi ser at den eneste sult som i beste fall merkes er evnen til å identifisere oss med de plagede og lidende. Vi er underernært på reelle muligheter til å få gi, og få ta i mot. Vi lider under en voldsom brist av glede for å takke. Vår kjærlighet henger som tynne filler rundt oss. Dette er en konsekvens av kravmentaliteter; vi skal ha, vi skal ha vår "selvfølgelige rett", sier vi og måler oss med dem på den allerede kunstig høye lønnsnivåkarusellen som har det enda bedre. Vi ligner den rike mannen som hadde Lasarus utenfor porten, der hundene kom og slikket Lasarus´ sår. Det står ikke nevnt at den rike mannen var mer gjerrig, mer slem og mer egoistisk enn oss. Akkurat som oss benyttet han seg bare av sine selvfølgelige rettigheter, i henhold til den kultur og sedvane som preget samfunnet. Og derfor, akkurat som oss, han ikke noen Lasarus på fortauet, eller i samfunnet. Når vi i det alt for rike Norge ser oss truet av nød, så vil millioner på millioner av andre mennesker kun se på dette som en beskjeden standardsenkning. Ikke mer...

Selvsagt finnes det grupper (ofte uten evner og muligheter til å få ordet der det hører hjemme) i Norge som fortjener langt mer enn det de har i dag: det finnes pensjonister, uføretrygdede og andre som verken har råd til ferier, klasseturer for barna, osv. men det er aldri disse gruppene som tilgodeses når det skjer inntektsendringer. Aldri.

Å solidarisere seg med disse gruppene, og enkeltmennesker her, er hinsides den virkelighet de fleste lever i. Å være Guds hender, som følge av "la din vilje skje", er visst en øvelse vi overlater til "staten" og de andre. Å la vår tro og Guds vilje prege vårt forhold til den og de som har det verre er visst ikke alltid lett. Mulig de minner oss på noe vi helst vil slippe å tenke på? Det er visst lettest for oss å ha omtanke og engasjement for de behovene som finnes et stykke bort fra våre komfortsoner og omgivelser: Gi noe til en organisasjon eller annet... Det hverdagslige blikk, det hverdagslige hensyn og omsorg, uten dramatikk, uten politisk korrekt retorikk og uten sentimentalitet er visst den mest forsmedelige og vanskelige av alle våre utfordringer. Å inkludere disse i vårt daglige Fader Vår og bønner, og så åpne våre øyne for å SE er visst å våkne handlende opp for en tro som blir forstyrrende for våre velstandsdrømmer og krav.

Rimehaug: "Streiken foregår i en norsk boble, der virkeligheten i verden ikke slår inn." En gang vil denne norske boblen garantert sprekke og virkeligheten vil ramme hardt; da blir dagens krise i Hellas bare et lite hint. I et samfunn hvor man kun har erfaringer at egne høye inntekter og en rik velferdsstat skal avhjelpe absolutt alt blir det visse problemer den dagen de bortskjemte og kravstore hjelpeløst blir overlatt til seg selv; helt uten de kunnskaper, evner og erfaringer man faktisk trenger for å ta ansvar for eget liv.

Vårt daglige brød er fellesskapet, sameksistensen, med alle de som har gitt oss brødet - og evnen til å dele og si nei for at en annens "ja takk" skal oppfylles. Bønnen om daglig brød kan vi også forstå slik: Vårt daglige brød er hungeren etter å identifisere oss med de som er svakere og verre stilt: Gud gi brød og livskvalitet til de som hungrer... og gi oss som har brød og ressurser hunger etter våken rettferdighet og praktisk solidaritet.

"Forlat oss vår skyld", blir vel en annen bønn fra Feder Vår vi bør våge å ta til oss.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere