Pål Georg Nyhagen

Alder: 63
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Biskop Byfuglien ble intervjuet på TV2 om påskefeiringen. Men det ble heller tynt og delvist. Når man i kirken, nettopp i påsken (!), ikke lenger snakker troverdig om menneskelivet i all dets velde, så er man på avveier som Kristi hyrder. Kommer ikke menneskets levde liv til orde nettopp i kirkelige sammenhenger, så er heller ikke kirken nærværende i livet: Troen og livet holdes ikke lenger sammen. Man skal altså faktisk kjenne at kirken og livsvirkeligheten er virvlet inn i hverandre. Fordi kirken er oss alle i vår livsvirkelighet.

Biskop Helga Byfuglien ble altså ved inngangen til påsken intervjuet av TV2-Nyhetene om påskehøytiden. Hennes svar om kristen tro handlet om å feire det gode, at det gode overvant og overvinner det onde. Ikke minst vist gjennom Kristi død og oppstandelse. Og dessverre, så lot TV2-journalisten denne delsannheten ligge ukommentert. Nettopp her burde dog biskopen ha møtt våken kritisk respons fra nettopp en engasjert og våken nyhetsjournalist som så satte svarene inn i en relevant og aktuell sammenheng: Titusener av seere lyttet. Det er nemlig nettopp HER i levd liv, livsvirkeligheten, vi alle befinner oss. Om aktualiseringen ikke skjedde der i studio, så skjedde det like vel nå igjen; også få dager senere hos enhver: 

Vi er igjen for n´te gang vitner til terror og elendighet; ref. bombeangrepene på Sri Lanka, med hittil 290 døde og mengder av skadede. Videre vekker det assosiasjoner hos de fleste våkne og sosialt engasjerte: Langvarige voldsomme kriger, holocaust, terror, attentater, barn som ofre for dette samt psykisk og fysisk vold, maktmisbruk og faenskap, samt tsunamier, skred, jordskjelv, etc. med milliarder av ofre har preget verden... også i de nå snart 2 000 årene som hyllesten og dyrkingen av de gode verdiene har vært fremhevet av kirkene. 

Kristen tro generelt og påsken spesielt handler vel om mer enn å dyrke og feire gode verdier, det å være snille, omsorgsfulle og gode som alternativ til mørket og dødens krefter? Selv om dette også er enkelte av fruiktene? Har ikke kirkens teologer noe mer og reellt å tilby det engasjerte medmennesket, så har de sviktet sitt oppdrag qua Jesu Kristi kirkes hyrder. 

Om man velger å se bort og heller lettbent og livsfjernt argumenterer for «Guds vise styrelse» når dette temaet nevnes, så beveger man seg på papirtynn og skjør is. Om slike lidelser synes små under den store EVIGHETENS synsvinkel, eller i det samme trosperspektiv er å se som «beklagelige og uforståelige tragedier» uten sammenheng i liv og tro, så maler man seg inn i et hjørne hvor man ber folk om å kople ut både tenkning, etiske føringer og den omsorgsfulle medmenneskelighet det ellers vises til. Hvilket er å be dem overgi det Gudegitte og selvfølgelige i livet.

Disse positive menneskelige kvalitetene, gaver gitt av Gud som da ER disse kvaliteter og mere til, finnes mer eller mindre aktivt hos enhver av Hans skapninger... uansett tro og livssyn. Men all historie viser at vi langt på vei ikke evner å forvalte disse gavene; heller ikke gjennom historien og oss som bekjenner den kristne tro: Også den kristne kirken har gjennom historien vært preget av krig, vold og elendighet og dét i Guds navn. Desto verre blir det når noen kristne hevder at Gud faktisk aktivt (!) bruker krig, terror, vold og lidelser som politiske virkemidler til fordel for den ene eller andre konkrete formålet. Jfr de mest ekstreme kristensionistene, jødiske og muslimske grupper. Gud er f.eks. så opptatt av landområder at her blir alle andre prioriteringer annullert: Sågar er Gud høyeste skapning mennesket, dets sjel og ånd, en sekundær verdi her til fordel for geografiske prioriteringer. 

Å velge å vise grusomme lidelser over til skuffen for evighetens perspektiver - som mennesket jo ikke kan ha oversikt over - og heller vektlegge det gode som alternativ, er ikke akkurat et signal om at man for det første våger å se den skremmende virkeligheten i hvitøyet -og for det andre at man ta den kristne tro på helt alvor. De fleste vet allerede hva som er det ondes alternativ; det er derfor man reagerer i utgangspunktet. Velger man altså dog å rasjonalisere og heller peke fravendt på det gode, slik flere teologer gjør, så sier man ikke bare et farvel til vår tenkning og forstandsevner (som altså er gaver gitt av Gud), men også til troens kjerneinnhold. En tro som handler om langt mer enn å vektlegge kos, idyll og det å dyrke det gode for alle dem som befinner seg på trygg avstand fra alle likbålene og terroren. Her i stanken fra det ondes virke blir det altså fristende å heller trekke seg bort og isolere seg i egne lukkede og trygge sosiale rom hvor alle stygge påminnelser holdes utenfor ved hjelp av tynn teologisk forsvarsretorikk, hygge og kos, stemningsdyrking og rasjonaliserende bibelbruk. Velger man dette, så er det ikke lenger den kristne troen man representerer, men noen av dens mulige funksjoner. Vel og merke akkurat der de kan pleies. Man åpner altså derfor kirkedøren for å tro på det meste bare det er godt og man iklér det man gjør noen velvalgte begreper fra den kristne troens verden.

Men på ett nivå passerer man dog en terskel hvor all lidelse og elendighet som guddommelig pedagogisk grep glir over til rå ondskap og likegyldighet; og det i aller verste betydning. Enhver pedagog vet at det å danne og oppdra det voksende mennesket ved hjelp av tukt, skremmende hentydninger, trusler og vold fullstendig annullerer det man mener å skulle gjøre qua elskende "jordmor" og medmenneske. Man får i tilfelle kuede og tilskårne produkter; mennesker som preges av ufrihet og engstelighet og som igjen gjør andre man omvender til dårligere utgaver av dem selv; noe som ikke akkurat hjelper noen?  Apropos: Mennesket er antagelig ikke bedre pedagog og mer positivt menneskelig og omsorgsbevisst enn Han som selv både skapte og ble mennesket? 

Dostojevskij forteller om Ivan Karamasov at han velger å gi tilbake «billetten» gitt gjennom kirken; han aksepterer ikke argumentene ang, det onde at mennesket er selvstendig, fritt og ansvarlig: ALL (!) historie viser nemlig at mennesket verken er gaven moden eller verdig. Gud skapte altså først mennesket, for deretter å gi det et ansvar det ikke evner å bære. Gaven fikk mildt sagt en enorm pris, ikke minst for andre enn en selv: 

Ergo står vi vel igjen med Guds ansvar her? Og et side-apropos: Det er ikke blasfemi å vise frustrasjon i troen, i dyp fortvilelse og smerte skjelle ut Gud og være oppgitt her. Det er nettopp ærlige og rene uttrykk for de gode Gudegitte gaver man forvalter. Om noen, så vet i hvert fall Gud om at vi også bærer slike emosjoner? Å late som ingen ting og skjule dem blir tåpelig. Og skadelig på sikt. Det er først når man slipper trollene frem at de sprekker i sollyset.

Historien viser altså eksplisitt og entydig at mennesket ikke evner å forvalte sitt Gudeskapte liv med friheten og ansvaret som sentral byrde. Prisen for gaven blir alt for høy. Like vel må det bære sitt moralske ansvar. Hvilket uansett er en byrde over ævne om man ser menneskets vei gjennom århunderer på århundrer, osv. Og for øvrig spør Dostojevskijs figur Ivan Karamasov: Hva skal da det lidende og ihjelptrampede barn, de sultende og alle elendighetens ofre med frihet? At Gud finnes hos de lidende er ikke nødvendigvis verken en trøst eller akseptabel forklaring som verken gir mening eller livslyst… Ergo kan slik argumentasjon virke som sedative virkemidler for alle de som ennå ikke er hardt nok rammet?

De fleste bør vel være enige om at når man ser med et historisk retrospektivt og aktuelt blikk, så ville jordkloden i hvert fall ha vært et noe (!) bedre sted uten de aller fleste og verste katastrofene, både på det personlige som det kollektive plan? Og dette ville muligens ha virket som et langt bedre pedagogiske grep fra den elskende Gud enn bruk av (eller akseptering av) lidelser, krig, terror og vold? 

Man bør altså som troende våge å stille de ubehagelig spørsmålene og ikke være tilfreds med den førsteskansen av ferdigtygde lettbente substansløse svar man møter. Enkelte hevder at man f.eks. må ha mørket for å se lyset, at det er først i mørket man ser stjernene… osv. Men dette er eksempler på tomme klisjeer og vendinger som bare virker krenkende; som respektløse overmalinger og bagatelliserende for den som lider og ennå tenker. Hvilket innebærer at man trekker seg: Av semantiske grunner kaller noen seg så ikke lenger for "kristen".

Og selvsagt: Lidelser kan gi positive frukter. Men KUN om man våger å begi seg på den vanskelige og utfordrende veien gjennom den. Og man har ressurser og en konstekst hvor dette er mulig. Ikke alle HAR det. Og det kan uansett være en ensom vei når kirkens representanter ikke våger å møte lidelsen, men behendig skifter tema til det gode og lyse i tilværelsen. Om de ikke våger eller evner å møte det mørke i seg selv som er det den lidende sitter fast i, så har de nok intet å gi qua kirkens representanter. I de tilfeller dette skjer, så er vi vitner til en grunnfalsk åndelighet. Når slikt som dette er svarene, så er frukterne man som deltagende høster fremmedgjøring og distanse: Både til liv og tro. Når man i kirken ikke lenger snakker troverdig om menneskelivet i all dets velde, så er man på avveier som Kristi hyrder. Kommer ikke menneskets levde liv til orde nettopp i kirkelige sammenhenger, så er heller ikke kirken nærværende i livet: Troen og livet holdes ikke lenger sammen. Man skal altså faktisk kjenne at kirken og livsvirkeligheten er virvlet inn i hverandre. Fordi kirken er oss alle i vår livsvirkelighet.


Så biskop Helga Byfuglien m.fl.: Utfordringen er gitt. Hva svarer du og dine kolleger?

Gå til innlegget

Vår bror Judas

Publisert 10 måneder siden

Den dypt troende har innsett at Jesus skulle bli den største forbryter, horebukk, gudsbespotter og tempelskjender som noen gang har eksistert.

Dessverre, så har Judas blitt både skyteskive og lynavleder for kristne i hundrevis av år. Hans navn har vært ensbetydende med å være selveste forræderen per se; han var den som svek Herren selv og falt samtidig sine egne i ryggen. Men dette er en radikal feiltolkning og grov dømming av medmennesket Judas som bryter med både NTs tekster og Kristi evangelium. 

Først: Det Judas gjorde var å oppfylle sin rolle i Guds store plan for mennesket. Slik ble Jesu oppgave fullendet. Ifølge kristen tro, så hadde det ikke vært mulig å bli frelst uten henrettelsen av Jesus på korset. Judas var altså kun ett av mange redskap for Gud selv. Det var for øvrig Jesus, som ikke trengte noen bevitnelser fra andre, som inkluderte Judas i disippelflokken og lot ham bli der hele veien frem. 

Og for det andre: Judas hadde altså ansvaret for pengene disiplene samlet inn og rådet over. De hadde sannsynligvis ingen formue der i kassen, slik at Judas måtte disponere pengene under ansvar også med tanke på de sultne ellers? Jeg minner om at Jesus gjorde spiseunderet kun to ganger; resten av tiden, og alle andre steder, måtte enhver sørge for å skaffe sitt og familiens brød på vanlig måte. Flere ved hjelp av tigging. Om man ser i Matteus, Markus og Lukas, så leser vi om salvingen av Jesus i Betania. Flere av de tilstedeværende reagerte på hendelsen med tanke på de svakeste, slik også høyst sannsynlig vi også ville ha gjort: «Hva skal denne sløsingen med salve være godt for? Salven kunne jo vært solgt for mer enn tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige!» Han som hadde ansvar for pengene og fordelingen av dem ble nok mest opprørt over det flere oppfattet som misbruk av ressurser: Han resignerte derfor, og gikk. 

Vi ser av NT at absolutt ingen (!) av disiplene, som var samtidig med Judas, forsto det minste av hvem Jesus faktisk var og er. Dette gikk kun gradvis opp for disiplene en tid etter Jesu oppstandelse; og da som konsekvenser av et visst repetisjonskurs av skriftene samt egne og  andres sporadiske erfaringer. Men noen teologer mener visst at Judas hadde en innsikt som ingen andre da han ga opp Jesus og det prosjekt som flere mente var i gang. Og at Judas som den eneste adekvat innsiktsfulle på dette tidlige tidspunktet bevisst og med vitende vilje forrådte selveste Guds sønn?

Nå sier Jesus riktig nok: «Ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.» Men slik jeg ser det, så var ikke det med tanke på Judas´dypere skjebne der og da «qua sviker av Guds sønn». Men med tanke på veien videre og ikke minst på den grove stempling og demonisering Judas ville bli utsatt for i all fremtid. Av kristne medsøsken... 

I Jesu siste måltid, så betalte Han disiplenes og alle våre skyldnere gjennom nattverdsbrødet. Her overbød han for all tid enhver tenkelig skyld og myntenhet. Og den «mynten» har langt, langt, større verdi enn de skarve tretti sølvpenger som Judas fikk: Nattverdsbrødet, som i noen kirker er formet som nettopp en mynt, dekket Judas gjeld mer enn nok. Og ville Jesus virkelig anklage og dømme Judas for en dyp Guddommelig sannhet som kun Jesus alene visste på det tidspunktet? 

Da Jesus hang på korset, så ber Han Gud om at de som spikrer Ham opp og håner Ham skal bli tilgitt; for «de vet ikke hva de gjør». Den bønnen gjelder selvsagt også Judas og den andre bitre opprøreren som hang ved siden av Jesus. Som det gjelder deg og meg. Vår bønn er at vi alle blir møtt med den samme nåde, alle oss som ikke alltid vet hva vi gjør. Etter døden blir jeg ikke det minste overrasket av å møte Judas, skjøger, kriminelle, m.fl der. Ei heller å møte homoseksuelle, for all del. Men desto mer av at jeg faktisk kom så langt selv like vel; til tross for alle mine bevisste og ubevisste feilsteg og svik, uriktig bruk av bibelske tekster og maktmisbruk, foretatt i all bedrevitende selviskhet og likegyldighet. 

Den dypt troende har innsett at Jesus skulle bli den største forbryter, horebukk, gudsbespotter og tempelskjender som noen gang har eksistert. Gud sendte nemlig Jesus til jorden og la ALLE syndene på Ham med meldingen: DU er synderen som spiste eplet i paradis, du er forfølgeren Paulus, du er fornekteren Peter, du er horebukken David, du er de korstfestede opprørerne, du er Judas... og du er Pål Georg. Du Jesus er den som har begått all verdens synd. Gud tar det hele på seg selv. 


Slik elsker Gud verden.



Gå til innlegget

Når demokratiet og friheten angripes

Publisert 12 måneder siden

Nok en gang angripes Tor Míkkel Wara sitt hjem. Og NB: Spesielt der det har en pris er det vesentlig at man illustrerer at ens egen verdibank og idealer ikke bare er substansløse tomme ord og keiserklær: Det finnes nemlig ikke mer solidaritet og medmenneskelighet enn det som realiseres. Man reiser seg ikke for å forsvare et medmenneskes meninger og ytringer, men dets og familiens rett til å leve i fred i demokratiet. Dvs det er samtidig de mest sentrale demokratiske verdiene som her markeres og forsvares.

Ordet "politikk" betyr egentlig "statskunst". Men det som vi er vitner til ser en og annen gang mer ut som stammekrig. Det er direkte ille og selvsagt bekymringsfullt å registrere den manglende evnen til å skjønne at grov sanksjonering, taus utfrysing, boikott, stygg mobbing, trusler, trakasseringer, herverk og brannattentater er uttrykk for direkte antidemokratiske holdninger og krefter. Det minner om andre brunere tider hvor ekstreme grupper tok makten i egen hånd og i selvtekt angrep det som ble regnet som samfunnsmessige utskudd. Og hvor passive flertallet i samfunnet ellers tiet og så bort. Likegyldigheten fikk som kjent voldsomme konsekvenser. Det er nok ikke det politiske fortegnet som avgjør om noe er galt eller ikke.

Det som skjer gir klare signaler om at åpen debatt, kritisk og alternativ tenkning med ditto ytringer ikke er ønsket i det hele tatt. Dette rammer faktisk selve fundamentet for et åpent og fritt samfunn. Så får kanskje noen betenke at årelang mobbing og trakassering i sosiale medier m.m. kan få alvorlige konsekvenser. Det er nemlig ikke alle som kun ser slike ytringer som spissformuleringer, retorikk og polemikk.

I demokratitet er det den åpne og frie debatt som gjelder og den skal selvsagt praktiseres slik at uenigheter og motstand kommer til syne. Det vi krever i en debatt er altså reelle argumenter; dvs få presentert hvilke grunner som fører til at en gitt politikk er nyttig og riktig, eller ikke. Men dette er det den enkelte velger og mediebruker som skal avgjøre. Selv. Helt uten at journalister og andre bruker sin posisjon til å fremme egne sympatier og antipatier i en sak. Men den offentlige debatten kan ikke alltid sies å være plagsomt preget av det som kalles "argumentasjonsdemokratiet".

I totalitære regimer er det å hindre og lamme ytringer og debatt et vesentlig virkemiddel: Ikke minst det å angripe politiske motstandere og deres familie fysisk og psykisk. Demokratiet, ytringsfriheten og den åpne debatten er ikke noe man HAR. Det er noe vi skaper og beskytter hver eneste dag. Folk, spesielt politiske motstandere, burde kanskje etablere en ring av solidaritet rundt Tor Mikkel Waras familie og hus?

Å beskytte og respektere medmennesker og deres familie er selvsagt noe ganske annet enn å bejae alle deres meninger. Det finnes ikke mer solidaritet og medmenneskelighet enn det som realiseres: Og akkurat der det har en pris er det vesentlig at man illustrerer at ens egen verdibank og idealer ikke bare er substansløse tomme ord og keiserklær.

Vi skal huske på at demokratiet ikke i seg selv er en garanti for at friheten har gode kår. Spesielt hvis frihet og demokrati blir tatt for gitt og selvfølgelig. Det liberale demokrati er hverken fullkomment eller løsningen på alle utfordringer og problemer. Men vi skal dog erindre at det åpne demokratiske samfunnet med åpen debatt og dialog over tid har gitt mer fred, frihet og fremgang enn alternativene. Demokratiet er som en muskel: 

Det blir sterkere når vi bruker det.

Gå til innlegget

For noen, så er den talende taushet og den fortiende tale i Guds navn øredøvende og livsfiendtlig.

Jeg går litt videre fra Åste Dokka sitt gode innlegg. Kanskje kan følgende ord gi flere vinkler og nyanser?

Når troende gjør brød til stein:

I det følgende kommer en noe grov skissering, men det betyr ikke at det er usant eller overdrevet av den grunn. Virkeligheten er uansett den øverste dommer; ikke minst for den som lider. Det er flere av oss som har trukket oss fra noen kristne sammenhenger fordi man presenteres for en Gud som tydelig og paradoksalt nok trives best hos dem som like vel har et rimelig velfungerende liv og klarer seg ganske greit og vel så det. Det kan altså i visse tilfeller synes som om Gud er mest nærværende hos dem som allerede har det akseptabelt; i hvert fall om man skal ta deres unisone glade lovsanger, tilfredshet og takkebønner i de koselige og fine sammenkomster på ordet? Men her ser det ut til at Gudstroen også har en legitimerende funksjon. 

Men uansett: For enkelte, i et utenfraperspektiv, kan det dog bli litt for tydelig at flere opererer med to typer paradigmer parallellt: Èn kirkelig og kristen fundert som stort sett fungerer som flott, ren og hvit duk, gardiner og veggpryd i den enkelts tros-rom så vel som menighetens. Fremfor å være en surdeig i virkeligheten, så isolerer man heller surdeigen og dyrker den beskyttende videre der i den akseptable gode verdenen. "Det kristne" kan altså se ut til å ha blitt en livsstil og et sedativt middel mer enn en fordrende kraftfull livskraft i bagasjen ut i den utfordrende og kompliserte virkeligheten igjen. Det andre paradigmet som samtidig finnes der er den mer fysisk og nærværende krevende livsverdenen; en like uordnet som uoversiktlig virkelighet hvor den nære og fjerne verdens elendighet glefser oss alle i akillesen og vel så det. Man blir minnet om dette til stadighet, men da er det jo fint å samles om det gode og idyllens verden igjen. Problemet for noen kristne miljøer er at disse to paradigmer lever parallellt... med vanntette skott seg i mellom. 

For å få ting til å stemme, så vises en imponerende oppfinnsomhet og evne til å formulere troen slik at man kan skape en unison en tilsynelatende fungerende teologi som viser til Gudskontroll og kjærlighetens nærvær. I alles liv. I hvert fall hos de som allerede klarer seg greit nok og vel så det like vel. For å få dette til å gå opp, så skyves derfor Guds nåde, kjærlighet og det gode foran i den tro at dette er de troendes velsignelse og holder som universalmiddel bare man «tror». Man får her med seg gode ønsker og en hilsen,"God tur inn i livet igjen". Et liv de verken kjenner eller våger å se nærmere og uavbrutt på.

Den store oppgaven er å gjøre Guds nærvær og barmhjertighet troverdig også for den lidende. Men man må faktisk som konfident bestemt få merke att kirkens representanter tar livsvirkeligheten inn over seg! Er man som et kirkelig engasjert medmenneske selv redd for mørket og det som lever der, så blir man nok ikke til noen hjelp. Snarere tvert imot: Man risikerer å øke elendigheten for den som strir, og dét radikalt: Fordi her er nemlig troen og Gud selv med i regnskapet til den som kanskje setter strek før vedkommende går. Får ikke livet selv komme til orde, spesielt der det trengs som mest - dvs i kirken - så skilles troen p.d.e.s og det nære smertefulle utfordrende livet ender på den annen side. Konfidenten strir med begge... men tvinges nærmest til å velge der hvor livsnærheten truer motet og troen til den lyttende prest eller troende. 

Men her skyves også samtidig den og det som ikke bekrefter den gode etablerte virkeligheten bort. Den som vil være det troende hjelpende medmenneske går fra nærvær til selvforsvar, fordi selvinnsikten hos den lyttende her er plagsomt fraværende. Siden ordene innad ikke favner og demper forstyrrelsene, så sier det seg selv hva som så skjer.  Og dét er det bare den lidende som merker. Når noen der i idyllens verden tydelig nok ikke våger å tre over terskelen og modig stirre mørkets makter inn i hvitøyet, så vender den lidende seg nødvendigvis bort. De av oss som over tid har blitt påført slik overfladisk Gudsforkynnelse og forståelse har for øvrig hatt voldsomme utfordringer med å beholde en tro på Gud i ettertid.

Der innlevelsesmotet svikter hos den som pretenderer å ytre seg på vegne av troen, der blir altså opplevelsen av utenforskap og ensomhet desto verre for den andre. En prests og troendes oppgave i møte med lidelsen er selvsagt utfordrende og komplisert til tider-for all del; men dog er fordringen der i all sin velde like vel: Nemlig anskueligjøre kjærligheten gjennom aktivt nærvær som ikke behøver å vise seg i ord eller handlinger spesielt, men i motet til å være der til tross for alt som ser ut til å true tro, trygghet og harmoni. Det aktive ligger på et sjelelig plan; og her finnes flere språk. Men slike språk må læres og internaliseres. Livet selv er læremester her. Nærvær er altså langt mer enn tilstedeværelse. 

Og til slutt et personlig apropos i tråd med det ovenstående. Skal man snakke om tro og Gudsnærvær, så blir det ikke troverdig før det formidles fra vårt indre som helhet. Ikke bare fra hodet og på trygg intelektuell distanse.

Hvor er så Gud i hverdagen og den mørke drepende natten når det blir intenst og uutholdelig for lenge av gangen?  Jeg ble for mange år siden svært grovt mishandlet av noen personer i sentrum en kveld. Jeg ble sterkt preget og uføretrygdet pga av dette. Og vil være det til min død. Det å gi opp og forlate verden har vært mer enn nært ved et par tre anledninger, for å si det slik. Det som var minst like ille som å bli utsatt for dette helvetet var å registrere den store sirkel av passive tilskuere som samlet seg rundt for å se på når det pågikk. Da jeg et par år senere fikk vite av vedkommende selv at et par kristne halvt bekjente sto å så på uten å løfte en finger eller tilkalle hjelp, så var nok ikke dette noen god hjelp verken menneskelig eller trosmessig i etterkant. 

Men jeg tror på Gud. Like vel. Gud er. Satt på spissen: Man finner tilbake til sin tro på tross av de kristne. Uansett: Gud finnes. Gud er der. Her... Selv om jeg ikke innså det der og da. Fordi jeg så og sanset etter Ham med feil forventninger og svært så preget blikk. Men det så jeg jo ikke før jeg fikk overskudd i ettertid. Tiden før denne gryende erkjennelsen var skrekkelig. Gud var dog ikke verken i ordstøyen eller alle de tomme dumme ordene og metaforene  fra teologiens vanetenknings uverden hvor ordene ofte kommer på betinget impuls: Slike ord gir like vel minimal og ingen næring. Men de fungerer jo godt i det førstnevnte paradigmet, nevnt innledningsvis? Det handlet og handler uansett om å registrere Hans glimt av nærvær i lidelsen. I hvert fall i ny og i ne. Og da makter jeg å leve med den tunge bagasjen og alle byrdene. Jeg har jo for øvrig fått frukter også av dette som hendte. Gode sådanne. Jeg har fått et seende blikk jeg ikke ville ha fått uten sårene, og er nok litt mer vis gjennom dette helvete. «Visdom er krystallisert smerte», som en vis mann skrev. En foredling og krystallisering som pågår daglig til det er min tur å forlate verden. Kjærligheten og Guds nåde er realiteter. Men dette betales dog ikke ut verken i kroner og øre, materiell velstand, status eller livskvalitet den dagen man anser seg som troende. Og uansett er ennå selvsagt mitt liv, og veien videre, også alene mitt suverene ansvar. 

Og for god ordens skyld: Aggessorene nevnt ovenfor samt de passive tilskuerne, har jeg tilgitt. For lengst. Den nåde og kjærlighet jeg selv har mottatt gjelder også andre og nettopp dem. Livet kommer for oss alle - hver dag. Vi må reise oss, ta vår seng og gå. Her er det best å sortere ut fra hva som kommer. Ikke hva som en gang skjedde.

Gå til innlegget

Stopper man flyten, så dempes engasjementet

Publisert rundt 1 år siden

Skal man evaluere hva som er bra for Verdidebatt, så bør vel debattantenes meninger vektlegges?

Benevnelsen «mest lest» er misvisende. At et hovedinnlegg har mengder med klikk skyldes vanligvis at dette kommenteres behørig. Om ikke alltid. Hver kommentator og leser er ofte flere ganger innom samme tråd for å følge opp; enten fordi man skriver selv eller fordi debatten er interessant eller fornøyelig. Muligens begge deler i visse tilfeller. Kanskje farverik, ja vel, men dét kan aksepteres, dog innenfor de rammer som allerede eksisterer. Hadde man heller talt "unike lesere", dvs identifisert dem via ip-nummer -noe flere nettaviser gjør- ville tallet på «mest lest» reduseres. Til tider betraktelig.

Når terskelen for å kommentere er så høy som nå, så vil dette også vises i antall klikk og «mest lest». Å sammenligne antall lesere under gammelt "regime" med antall lesere i dag blir altså galt. I lys av den praksis som har foregått i flere år, så blir nå nye Verdidebatt noe helt annet. Man følger uansett ikke debatter like tett opp når man må vente i lang tid på neste kommentar. Videre vil kanskje enkelte føle at man ikke strekker til i forhold den velutdannede eliten som gjerne påtar seg definisjonsrett og kvalitetskontrollen. Det oppstår også dessverre lett en mistanke om kontrollen også er ideologisk og personlig motivert. Ergo er man tilbake til start: Det er altså igjen en elite som skal styre, definere og sile ut hvem som får delta. Og vi som trodde at demokrati i debatten var å ikke gi ordet til dem som har det på forhånd. 

Fordelen med den gamle måten å styre Verdidebatt på, var at debattene fikk en flyt; og dermed engasjerte den. Prisen var at redaksjonen måtte følge rimelig tett opp og sile ut de verste utskuddene. Men den prisen var kanskje verdt å betale når man ser på hva som kunne vinnes? Visse debattanter, som er ansatt i avisen, setter muligens ellers lite pris på å møtes med oppfølgende og pågående kritiske innspill? Man vil kanskje helst ta på seg denne oppgaven qua kritisk betrakter selv. Men... så var det dette med journalistfaglig integritet igjen, da.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere