Pål Georg Nyhagen

Alder: 62
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Skammens Norge

Publisert rundt 7 år siden

Djevelsk flott liv: "Kjøpe-fest"... Når positivt ladete ord dekker over den kvalme grådige virkeligheten.

"Det er typisk norsk å være god". I Norge finnes det mange som ikke vet hva nød, lidelser og sult er. Bønnen "gi oss i dag vårt daglige brød" blir mildt sagt noe malplassert. Kristus´ radikale innstilling til pengene, mammon, var klar: Når du har fått tilfredsstilt dine basale behov tilhører det resterende, det som er igjen, din søster og bror; dvs din neste som også ber om å få sitt daglige brød. Guds vilje skjer ikke før din vilje er i takt med Hans. Våre hender er Kristi forlengede hender i en verden som ber sine søstre og brødre om mat; om ikke annet så hun får leve bare litt til? I et land hvor man betaler for å bli tynnere ser man ikke lenger verdien av de gaver man allerede tar for gitt; det gunstige kvantitative forhold gjør oss blinde for de kvalitative. At det er en gave, både livet og de goder vi er satt til å forvalte, blir i beste fall møtt med fnysende bagatelliseringer og ansvarsfraskrivelser. Vi blir blinde for hva som er vesentlig og hva som er uvesentlig; nettopp fordi mammons tilbedelse, dvs forbruksfesten, gjør at ordene endrer innhold alt etter hva man trenger å legitimere. Brått er egoisme, sløseri og forkastelig nonsjalanse ikke bare blitt sosialt og allment akseptert; men noe man bør tilstrebe seg for å bli ansett som akseptert og verdig. Ordet "verdighet" har i dag kun én betydning: Kredittverdighet. Din verdi avgjøres av hvor godt du kan henge med på kjøpefesten og forbrukskarusellen.. Du blir definert ut fra hvor mye du evner å forbruke.

Det er det kvantifiserbare som er sentralt. Mennesket er rikt som aldri før; men aldri var vi fattigere: Alt er vektlagt og konsentert ut fra det ytre og kvantifiserbare, all utvikling og velferd blir målt ut fra dette. Og absurd nok: Politikerne fatter ikke hvorfor vi ikke har det bedre når inntekter og forbruk er høyere enn aldri før. At helse- og sosalbudsjettet er astronomisk - og sågar ennå alt for lite - er det få som våger å se nærmere på. Fordi svaret er å finne i spørrerens indre: Fordi konskvensene vil bety at mennesker må vende om. I et land hvor man streiker for å heve en allerede for høy inntekt og øke hastigheten på den alt for rasktgående lønnskarusell har man for lengst forvekslet verdibegrepet "kvalitet" med kvantitet. Det indre er ikke kvantifiserbart...  overraskende nok?

Man erfarer at forbruket, lønnsjaget og sansenytelsene ikke stiller noen sult; men øker like vel forbruket for om mulig å stille sulten rundt neste sving like vel. Hva som egentlig stilner tørsten har for lengst blitt overdøvet i samfunnet; svaret på dette er for ubehagelig: Og for enkelt i all sin utfordrende velde. Det finnes et 2000 år gammelt evig aktuelt svar som skjærer som et tveegget sverd gjennom all den selvtilfredse åndelige fedmen og kutter de bindende lenkene av gull over tvert. Men man vil ikke, man våger ikke.

Det mange i dag kaller en reduksjon av levestandarden er for millioner det samme som en ytterst beskjeden standardsenkning.

Ser i mediene at også oljearbeiderne streiker. En gruppe som allerede tjener langt mer enn gjennomsnittet på fastlandet. Og sett i forhold til verden ellers? Enkelte må snu en seng, og forlanger kr. 4000, ut over en allerede meget høy inntekt, for å snu denne på lugaren. En håndvending.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10059455

En annen langt enklere håndvending kunne fått tusener til å overleve bare et par dager til... Dette ville vært billigere. Eksempel: "tre nødmatpakker om dagen er det som skal til for å redde et barn", melder Unicef og Kirkens Nødhjelp.  (http://www2.verdensgaver.no/bedrift/index.cfm?p=BS0000240 )

1 200 slike nødmatpakker koster det samme som de kr. 4 000 som én oljearbeider krever for å vende én seng... Dvs altså si 400 barneliv mot det å vende en seng på lugaren. Å beskrive dette som her skjer med dannede ord er vanskelig: En håndvending veid opp mot disse 1 200 matpakker som gir tusener liv. Ikke bare ett, ikke tyve, ikke hundre barn: Men tusener. Ut fra Kristus' pulserende hjerte: Hva veier tyngst her? Hva om disse oljearbeiderne erkjente at de allerede tjente mer enn nok; og fremfor å kreve disse 4 000 kr til seg selv for en "jobb" som tar kortere tid enn å tygge en halv skive? Oljearbeiderne kunne sågar gått ned i lønn; for å yte  de nødlidende hjelp og sågar like vel vært bedre betalt (!) en de fleste i tilsvarende stillinger på fastlandet: I et land hvor allerede de fleste på fastlandet tjener mer enn godt. Barn i titusenvis kunne kanskje få livets største gave, nemlig selve livet. Det var ingen som streiket for dem.

Sist onsdag var det ca 110 millioner kroner i førstepremie på Viking Lotto. Et reklameinnslag intervjuet folk; alle som en satset på voldsomt og eksessivt forbruk om de skulle vinne: Det var jeg, jeg, jeg og jeg igjen... Dvs man kunne vinne et beløp som kunne holdt titusener i live, gitt dem bolig, helsetlbud, etc.

"Underernæring og sult gjør at 300 barn dør hver time, hver dag", ifølge tall fra Redd Barna. Det er 7 200 i døgnet.

Hadde et barn blitt drept i vårt nabo-område ville vi alle med rette ha reagert voldsomt. Hadde to blitt drept ville vi ha reagert med ytterligere forferdelse og skrekk, og hadde tyve eller femti blitt drept ville vi ha skreket etter hjelp, etter militæret og alskens mulige og umulige hjelpeaapparater. Vi ville ha blitt fullstendig lammet av skrekk, sorg og fortvilelse. Skulle vi reagere med samme proporsjonalt økende styrke når hele 7 200 barn dør på én  dag, så ville vi ha gått fra forstanden alle som en. Og da ville jo vi i ren overlevelse og nestekjærlighet sørge for at hunger, vannmangel, krig og nød ville vært komplett umulig.

Nobelprisvinneren Steinbeck: "Alt kan mennesker tåle... kun ikke overflod. Ville jeg ødelegge en nasjon, så ville jeg gjøre det ved å gi dem for mye av alt... Og snart vile den ha blitt grådig, syk av egoisme og elendig; helt inn til margen."

"Hva dere ikke har gjort mot en av disse av mine minste...", sa Kristus.

Vår sult på medlidenhet, empati og praksisorientert nestekjærlighet bør vekkes. Her kan bønnen "gi vårt daglige brød" bli bønnen om daglig kjærlighetsbevissthet som faktisk blir det daglige brød for vår sjel. Hadde våre hjerter enda vært levende mens i ennå levde, og hadde vi sett mens vi ennå så, da hadde våre unnlatelser og det onde vi tillot aldri kunnet hende. Vi ville gjennomskuet alle de fine ordene og begrepene vi forkledde vår synd med. Vi ville ha gjennomskuet og motstått fristelsene som bare fortsatte å øke blindhet og ledet til døden før døden. Da hadde vi våget å se alle dem "disse mine minste". Fordi kjærligheten søker ikke sitt eget.  

Gå til innlegget

Å beskrive den virkeligheten man oppfatter: Norske journalister har et solid tyngdepunkt på den politiske venstresiden. I Oslo tingrett bekreftet Aarebrot at norske journalister stemmer mer rødt enn resten av befolkningen.

Forskeren Frank Aarebrot er medlem i AP og æresmedlem i AUF. I rettsaken mot terroristen Breivik avviser forsker Frank Aarebrot at norske journalister generelt eller spesielt lar fokus, saksvinklinger, spørsmål, vektlegginger, og valg av intervjuobjekter farvelegges av sine politiske standpunkter. Aarebrots egen forskning viser fra år til år at norske journalister hovedsaklig har sin tilhørighet på den politiske venstresiden. Det er dessverre en kjennsgjerning at den norske journalismen er preget av venstresidens politiske sympatier og antipatier. Der alle tenker noen lunde likt, tenker mye, og det er nettopp i slike miljøer hvor de fleste går i takt viktig å opprettholde troen på egen faglig integritet. Men journalister og forskeren Aarebrot er OGSÅ mennesker: Journalistene generelt, og Aarebrot spesielt, tolker forskningsmaterialet naturlig nok slik at deres faglige integritet ikke rammes av forskingens konklusjoner.

Dessverre så illustrerer Aarebrot selv tragikomisk nok (!) poenget gjennom sin forklaring i rettsaken, fremfor å forholdet seg adekvat til saksforhold og spørsmålet. Norske journalister oppfatter selvsagt virkeligheten i tråd med det paradigme som definerer nettopp den virkeligheten de er i. Det journalistens persepsjoner og iaktagelse mottar blir selvsagt tolket og dermed forsøkt forstått ut fra de rammer man allerede har. Man gjenkjenner altså det man allerede mener å forstå, slik bekreftes den hermeneutiske sirkel. Aarebrots teorier (som langt på vei deles av de andre journalistene) om faglig integritet og journalistiske frie tenkning er altså selvsagt allerede et ledd i hans tankestrukturer: Han glemmer at han ikke bare må forholde seg som tenkende subjekt, men at han også må forholde seg fritt tenkende til at han er et tenkende subjekt.

Gå til innlegget

Boblen som vil sprekke

Publisert over 7 år siden

Gud; gi brød og livskvalitet til de som hungrer... og gi oss som har brød og ressurser hunger etter våken rettferdighet og praktisk solidaritet.

Bønnen "gi oss i dag vårt daglige brød" kan høres noe absurd ut i det rike og meget velstående norske forbrukssamfunnet. Forbruks- og nytelseskarusellen fortsetter og fortsetter, kravene og behovene defineres ut fra snevert definerte kriterier, som så og si alle har sine røtter i et ego som stiller alle tanker om etikk, rett og galt i et kvalmende grelt lys. Når referansene alltid er den gruppen som tjener mer - og de som har høyere forbruk enn oss-  vil alltid resten også forlange å tjene mer. Og slik fortsetter det: Spiralen er enveiskjørt. Det norske lønnsnivået er mer enn kunstig høyt, ikke minst fordi den viktigste boken i forbruks- og nytelses- og egosamfunnet er lommeboken.

Apropos: En bekjent var så trist; hun fortalte til slutt hva det gjaldt: De hadde fått "dårlig råd" i familien. Og hun var langt nede. Og det var jo leit. Da hun endelig fortalte hva denne dårlige råd egentlig var, så fikk jeg høre at familien i år kun hadde råd til én utenlandsferie på to uker, og ikke to utenlandsferier á to uker slik de "alltid har gjort før".

Tja...

Vi som bor i et samfunn som betaler for å bli tynnere, blir det grunnleggende og basale en ren selvfølgelighet, og dermed helt uinteressant. En og annen gang kommer et levende glimt til syne og vi ser at den eneste sult som i beste fall merkes er evnen til å identifisere oss med de plagede og lidende. Vi er underernært på reelle muligheter til å få gi, og få ta i mot. Vi lider under en voldsom brist av glede for å takke. Vår kjærlighet henger som tynne filler rundt oss. Dette er en konsekvens av kravmentaliteter; vi skal ha, vi skal ha vår "selvfølgelige rett", sier vi og måler oss med dem på den allerede kunstig høye lønnsnivåkarusellen som har det enda bedre. Vi ligner den rike mannen som hadde Lasarus utenfor porten, der hundene kom og slikket Lasarus´ sår. Det står ikke nevnt at den rike mannen var mer gjerrig, mer slem og mer egoistisk enn oss. Akkurat som oss benyttet han seg bare av sine selvfølgelige rettigheter, i henhold til den kultur og sedvane som preget samfunnet. Og derfor, akkurat som oss, han ikke noen Lasarus på fortauet, eller i samfunnet. Når vi i det alt for rike Norge ser oss truet av nød, så vil millioner på millioner av andre mennesker kun se på dette som en beskjeden standardsenkning. Ikke mer...

Selvsagt finnes det grupper (ofte uten evner og muligheter til å få ordet der det hører hjemme) i Norge som fortjener langt mer enn det de har i dag: det finnes pensjonister, uføretrygdede og andre som verken har råd til ferier, klasseturer for barna, osv. men det er aldri disse gruppene som tilgodeses når det skjer inntektsendringer. Aldri.

Å solidarisere seg med disse gruppene, og enkeltmennesker her, er hinsides den virkelighet de fleste lever i. Å være Guds hender, som følge av "la din vilje skje", er visst en øvelse vi overlater til "staten" og de andre. Å la vår tro og Guds vilje prege vårt forhold til den og de som har det verre er visst ikke alltid lett. Mulig de minner oss på noe vi helst vil slippe å tenke på? Det er visst lettest for oss å ha omtanke og engasjement for de behovene som finnes et stykke bort fra våre komfortsoner og omgivelser: Gi noe til en organisasjon eller annet... Det hverdagslige blikk, det hverdagslige hensyn og omsorg, uten dramatikk, uten politisk korrekt retorikk og uten sentimentalitet er visst den mest forsmedelige og vanskelige av alle våre utfordringer. Å inkludere disse i vårt daglige Fader Vår og bønner, og så åpne våre øyne for å SE er visst å våkne handlende opp for en tro som blir forstyrrende for våre velstandsdrømmer og krav.

Rimehaug: "Streiken foregår i en norsk boble, der virkeligheten i verden ikke slår inn." En gang vil denne norske boblen garantert sprekke og virkeligheten vil ramme hardt; da blir dagens krise i Hellas bare et lite hint. I et samfunn hvor man kun har erfaringer at egne høye inntekter og en rik velferdsstat skal avhjelpe absolutt alt blir det visse problemer den dagen de bortskjemte og kravstore hjelpeløst blir overlatt til seg selv; helt uten de kunnskaper, evner og erfaringer man faktisk trenger for å ta ansvar for eget liv.

Vårt daglige brød er fellesskapet, sameksistensen, med alle de som har gitt oss brødet - og evnen til å dele og si nei for at en annens "ja takk" skal oppfylles. Bønnen om daglig brød kan vi også forstå slik: Vårt daglige brød er hungeren etter å identifisere oss med de som er svakere og verre stilt: Gud gi brød og livskvalitet til de som hungrer... og gi oss som har brød og ressurser hunger etter våken rettferdighet og praktisk solidaritet.

"Forlat oss vår skyld", blir vel en annen bønn fra Feder Vår vi bør våge å ta til oss.

Gå til innlegget

Kirkens identiteskrise er selvforskyldt

Publisert over 7 år siden

DnK har bortdefinert seg selv i beste mening for å spille en rolle i samfunnet. Så ender det altså med at de ingen rolle spiller: DnK ville tilby folket alt, men står igjen med intet.

Pinsen en "glemt" høytid? Tja... Det er selvsagt flere grunner til dette. Det er ikke det eneste som er fordunstet i så måte. Den norske kirkes ledelse og prester får våge å selv bære deler av ansvaret, for frafallet og uvitenheten som har spredd seg: De siste dagene, som så og si alltid tidligere, har avisene skrevet om kirkens engasjement. Men angående miljøvern, klarttalende biskoper kontra SPs Ola Borten Moe som mener at kirken bør snakke mer tydelig om andre vesentlige deler av sitt budskap f.eks. Ingen har skrevet om pinsen, kirkens troslære, evangeliet, etc. Ingen.

Kirkens ledelse og prester har i tråd med den økende individualiseringen sakte, men sikkert forlatt den personlig rettede henvendelse hva angår evangeliet. Den personlige tro og frelse, det personlige Gudsforhold samt individualetikken har blitt plassert i skapet fordi samfunns- og kulturnormene fraber seg personlige budskap og mener bestemt at dette kun er privatsaker. Hvorpå kirken svarer et ydmykt "javel" og heller begynt å vektlegge allmenetiske standpunkter, naturvern og nedrustning.

Slagsiden har blitt så stor at man muligens kan varsle om et kommende forlis?

I og for seg intet galt (!) i et fokus på miljøvern, nedrustning og krigshelvetet her og der, men det har altså skjedd en sakte flytting av fokus fra det essensielle, nemlig omvendelse og tro, til fordel for deler av de frukter som skal kunne synes av nettopp omvendelsen og troen.  Det handler ikke om et enten-eller, men et både-og. Kirken har altså så og si gått over fra å konsentrere seg om evangeliet, som alltid er personlig og kun slik får Liv, fra det å konsentrere seg om røttene og treet...   til det å dyrke enkelte av fruktene. Slik får kirkens ledelse spalteplass og sympati. Men dessverre intet mer.

Verken Jesus, disiplene, personer i kirkehistorien, søkte sympati: Snarere resulterte deres tro og engasjement enkelte ganger i det motsatte, nemlig i antipati og motstand. Dvs evangeliets puls i deres årer, og sannhetskrav resulterte ikke sjeldent først i en viss marginalisering. Men kun for å komme massivt og sant tilbake senere; i tråd med og belivet av Herrens Ånd selv. De våget og ville betale prisen for det å formidle evangeliet belivet av Den Hellge Ånd, for det å marginaliseres. Så viste det seg som før at Gud ikke var avhengig av menneskers maktsymboler, av deres maktstrukturer eller av å bøye seg etter folkets krav.

I dag står stat og kirke med en liten større avstand seg i mellom. Og kirkens folk er redd for å miste innflytelse, makt og posisjoner... (!)

Kirken kan aldri fornyes gjennom å ta til seg det som ligger utenfor: New-age-trender, ny-religiøse dogmer og tro, nye trosvurderinger og metoder gjennom å faktisk avskrive deler av sin bekjennelse, til fordel for mer alternative vurderinger.

Kirken er som treet; det er kun fra røttene den får Liv. Kun gjennom å vende oss mot vår opprinnelse og våre røtter kan vi igjen reellt fornyes fra dagens avveier, og slik forstå hvor vi egentlig er underveis hen.

At Vårt Land etterlyser mer kunnskap, innsikt og tro hva gjelder kristendommen er en konsekvens av at heller ikke den kristne presse er fri fra de samfunnskrefter som har fått etablere seg og dominere de siste 30 - 40 år.

At høytider blir glemt, at de ikke lenger har noen betydning, er også i høyeste grad et resultat av kirkens svakhet og populistiske forkynnelse. Kirkens har vendt kappen etter vinden, og tatt til seg de sosiale- og kulturelle korrekte meninger og holdninger. Kirken har mer eller mindre kommet i en identitetskrise.

Resultatet er ikke at flere søker til tro og kirke, men at likegyldigheten øker: Folk har ikke fått noen impuls som  leder dem til kirke, snarere har de kun fått bekreftet de holdninger og posisjoner de allerede bærer. Men noen kristen tro og kirke trenger folk selvsagt ikke for å opprettholde det de mener: Det eksisterer nemlig allerede en velfungerende diskurs og begreper som godt nok legitimerer deres syn og standpunkter. De trenger ikke kirkens sådanne. De sympatiserer derimot med kirkens meninger, og det blir værende med dét: Fordi kirken speiler dem selv.

Kirken er altså uinteressant, nettopp fordi den ikke griper noen personlig. Det er nettopp her det finnes et klart poeng: Folk flest er oftest ute etter bekreftelser og legitimering - derfor er ensrettingen og den totalitære formen for sublim kontroll, nemlig herskerteknisk bruk av begrepet "toleranse" og "kjærlighet" så gjennombrtydende. Ord som egentlig alltid har vært kirkens lede-ord, har nå blitt kultuelt og sosialt omdefinert og tilpasset ad hoc, for deretter å styre kirken med.

Den norske kirke, og den kristne presse, står dessverre selv som del-årsak og ansvarlig for at folk glemmer og ikke bryr seg, for at folk ikke kommer til tro og kirke, og for at langt flere ikke gifter seg kirkelig lenger. DnK har bortdefinert seg selv i beste mening for å spille en rolle i samfunnet. Så ender det altså med at de ingen rolle spiller: DnK ville tilby folket alt, men står igjen med intet.

Gå til innlegget

Mennesket realiserer først seg selv som fritt menneske når det trer inn i den frie relasjon til Gud. Vi må aktivt lytte til Guds betimelige kall og varsel; vi "kjenner verken dagen eller timen".

Det er mange interessante tanker omkring tro, bibel, og teologi på flere tråder her. Svein Nyborgs henvisninger til kabbalah/kabalisme sporer sympati og en viss følelses-betont gjenklang, samt andres tanker om at helvete faktisk ikke finnes, men at denne ideen skyldes en teologihistorisk konstruksjon er også sympativekkende. Men sympati- og følelser alene er som oftest en dårlig (og potensielt farlig) veiviser uten tenkningens gjennomlysende kraft.

Videre: Om det som er temaet (livets to utganger) også da virkelig er konstruksjoner er jo en annen sak? Det kan synes som om flere mener at vi i likhet med det da som anses som teologihistoriske konstruksjoner også i dag kan påberope oss samme rett.; nemlig til fritt å tolke og konstruere på samme måte. Men da ender vi en hengemyr av subjektive variabler og relativiseringer.  Der alt er like gyldig blir intet gyldig, men kun likegyldig. Dagens "sannhet" blir da som kjent morgendagens visnende historiske konstruksjon. Sannheten per se er altså umulig å gripe, og vi gjenstår med høyst provisoriske sannheter/teorier som vi presenterer som "sannheten". Men dette opphever jo enhver sannhet - og postmodernismens profeter står der med sine selvtilfredse smil. Så lenge det varer...

Så da gjenstår vi med hvordan bibelen skal forstås og hva man velger å legge vekt på og hvorfor. Vel. Slik jeg velger å lese bibelen, så står jeg ennå på følgende påstander:  Det finnes en rekke steder i NT som fastslår at livet har to utganger. Som nevnt i et annet innlegg, så kommer Jesus inn på dette med livets to utganger ved 16 ulike tilfeller bare i Matteusevangeliet. Og igjen: Man kan vanskelig hevde at man tar Jesus på alvor om man ignorerer det Jesus sier her?

Det er helt klart at mennesket har et valg - og faktisk skal ha det, og at livet faktisk forteller oss at vi må bære konsekvensene av våre valg. Vi kan altså fritt velge å ta imot Guds åpne favn. Eller takke nei. Forsoningslæren, slik den er beskrevet i bekjennelsen, bygger på NTs troslære slik den visualiseres og presenteres av Kristus og ikke minst er fremlagt av Paulus. Fra 1 Joh 3.14-15: "Den som ikke elsker, blir værende i døden.Den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg".  Vi kan altså ikke forenes med Herren uten frivillig (!) å velge å elske Ham. Som Jakobsbrevet påpeker kan vi ikke elske Gud, uansett hvor mye vi selv hevder å gjøre dette, dersom vi fritt opprettholder en destruktiv adferd og synder grovt mot Ham, mot vår neste og mot oss selv - og samtidig avviser Guds nådefulle kjærlighet. Det ligger altså en advarsel her om at vi kan bli skilt fra Gud om vi ikke kommer de ringeste av Hans brødres nød i møte.

Dør man selvtilfreds og likegyldig i dødssynd uten den minste anger og uten fritt å ta imot Guds barmhjertige nådefulle kjærlighet blir vi nødvendigvis etter eget valg evig adskilt fra Herren selv. Det er denne permanente adskillelse fra Gud som kalles "helvete".  Jesus nevner flere steder "gehenna";  dvs stedet "hvor ilden aldri dør ut" som er gjort i stand for dem som inntil absolutt siste tidspunkt, the bitter end, nekter å ta imot Guds utstrakte kjærlighetsfulle og nådefulle reddende hånd, hvor "både sjel og legemet går til grunne". Den verste straffen er altså å være adskilt fra Gud for all tid...  hvor man selv innkrøkt i seg selv faktisk frasa seg siste mulighet til å si det enkle, men merkelig nok vanskelige svaret "ja takk".

Henvisningene i bibelen er altså på den ene side et budskap om en kjærlighet så total at mennesket paradoksalt nok får problemer med å ta den i mot...  - fordi den er gratis? Skriften er også en oppfordring, en fordring, om å gå inn i livet under frihet og ansvar. Under henblikk på den eksistens man er satt i og satt i i relasjon til- og sammenheng med sosialt sett på den ene siden, og samtidig med tanke på at mennesket har en evig bestemmelse ut fra Guds kjærlighetsfulle vilje: En vilje som ikke kan overprøve det frie menneskets ditto;  mennesket er nemlig skapt i Guds bilde. Bibelen er et helt klart og inntrengende kall og rop til omvendelse og til at mennesket velger å bli den det allerede er i Guds øyne: Mennesket realiserer altså først seg selv når det trer inn i den frie relasjon til Gud. Vi må aktivt lytte til Guds betimelige kall og varsel; vi "kjenner verken dagen eller timen".

Enhver troende og kirken som er de troendes fellesskap bønnfaller om Guds barmhjertighet hver gudstjeneste: Han som ikke ønsker at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse. Det spørres ikke til slutt om rett tro eller dogmer, men om man har gjort Guds vilje: Elsket Gud av hele vårt hjerte, sjel og vilje og vår neste som oss selv, at vi så skal kjennes på fruktene.

Til slutt avslutter jeg med en fortelling som kan tydeliggøre at det er Gud selv som sitter med kotrollen og oversikten. Den hellige Padre Pio av Piotrelcina, likte å fortelle følgende lille anekdote:

"En dag kom St.Peter til Herren og ville levere tilbake himmelnøklene. På spørsmålet om grunnen til dette, svarte han: ”Du har betrodd meg himmelens porter, og det er dessverre flere som jeg må avvise der hver dag. Men ikke før har jeg lukket portene, så lar din mor Maria dem allikevel komme inn gjennom sidevinduet".   

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere