Pål Georg Nyhagen

Alder: 63
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Psykiske lidelser og tro.

Publisert over 7 år siden

Å se med Kristi blikk. Hvordan ser vi på den lidende og hvordan vi ser på oss selv er to sider av samme mynt. Du skal elske din neste, han er som deg selv: Et menneske underveis.

Vi ser oss selv, ikke bare gjennom Guds bilde av oss – om vi da gjør det i det hele tatt – men også gjennom vår gitte samfunnsmåte å definere livskvalitet, helse, vellykkethet, materialisme og livsgoder på. Slik ser vi også på vår neste.

Psykiske lidelser og sjelelige utfordringer relatert til tro er et nesten urørt tema fra kirkelig hold. I hvert fall virker det slik i den nære hverdagen for den det gjelder. I seg selv er det å være utsatt for slike utfordringer stigmatiserende og dermed medfører omgivelsenes usikkerhet og uvitenhet i tilbaketrekking og taushet. Noe som igjen fører til ytterligere stigma og lidelser for den som er rammet. Den første lekse den psykisk lidende må lære seg å leve med er den verste: Omgivelsenes uvitenhet. Det er vel ingen som er så lett å ramme og utsette for ufine hersketeknikker som den som er rammet av nettopp slike vanskelige lidelser? Både av samfunnet som av maktpersoner i helsevesenet?

At flere i kirken fremfor å bemøte egne tilkortkommenheter og uvitenhet heller velger å opptre på måter som øker lidelsene er ille nok. Men den aktive tilbaketrekkingen og usynliggjøringen forsterker altså lidelsene for den lidende desto mer. Det finnes vel neppe noe tyngre enn det å føle seg tilsidesatt, usynliggjort, umyndiggjort og det å være til overs? Den som har følt grunnvoldenes sammenbrudd, at grunnen har forsvunnet under seg, den som har opplevet seg redusert til en diagnose og tingligjort vet noe om det. Sperret inne i seg selv, med blikk kun for egne tanker og tankers produkter, blir tilværelsen for noen nødvendigvis som konsekvens nærmest uutholdelig. Ensomhetens, usynliggjøringens desperasjon fører til at selvopptatthetens og desperasjones glefsende ulver står lenket fast hos den angjeldende.

Uvitenheten i kirkelige miljøer rundt slike utfordringer har dessverre ikke sjeldent altså ført til forverrede lidelser. To reaksjonsformer som er like voldsomme oppstår ikke sjeldent fra kirkelig hold: Enten håpløs tilbaketrekking... eller hjelpeløs teologisering av den lidendes liv, hvor selv Jobs venner blir smågutter i forhold til den skade som kan oppstå gjennom slike bjørnetjenester. Flere har fått høre at de er besatt av onde ånder, at de har uoppgjort skyld, har for liten tro, etc. Voldsomme byrder legges m.a.o. ytterligere på den som trenger et øre og tilstedeværelse.

Hvordan skal den som via oss andre har mistet troen på livet, sine omgivelser og seg selv kunne tro på Guds kjærlighet? "Menigheten er Kristi legeme", hører også den psykisk lidende i den forkynnelse de orker å høre på. Men de opplever seg dessverre noen ganger som amputerte ledd, syke deler som ikke hører til.

Og hva gjelder oss andre "normale" og tilpassede: Det er vel ikke sjeldent slik at det er den enkeltes indre skyggeland som er årsaken til at man verken hører eller ser? At det kjærlighetsfulle gehør Kristus har lagt i vårt hjerte nok en gang dempes, og lar den lidende fortsatt ligge i grøften, at man som presten og levitten går forbi? Så slipper vi den vanskelige utfordringen en gang til. Lettere da å hjelpe den fysisk syke og invalide.

Min utfordring går til alle troende, ikke minst til ansatte i kirkene; teologer, diakoner og legfolket: Våg å møt deg selv, strekk ut en hånd og se også dette mennesket. Og ikke minst: Ta utfordringen med å bemøte også dette medmenneskets nødrop med en troverdig og sann teologi.

Gå til innlegget

"Kastet katolikker ut av kirken. Bredtvet menighet protesterer mot ledelsen i Den norske kirke i Oslo ved å si opp leieavtalen med den katolske St. Hallvard-menigheten." - Neivel, ja.

Trist lesning.


I dagens Vårt Land er det skrevet en artikkel om Bredtvedt kirke. Kirken er uenig med DnK sentralt ang. organisering av menigheter i Groruddalen. Menighetsrådet har så skrevet et noe krast brev og regelrett kastet katolikkene ut med umiddelbar virkning. Døren stenges brutalt for masse mennesker som søker troen og nattverden. Om de (vi) taler en annen teologisk "dialekt", så er jeg sikker på at Gud forstår også oss troende katolske medmennesker, tar oss i mot og aksepterer oss: I Hans himmel er det mange rom. Kanskje kan vi til og med ha noe å gi til våre søstre og brødre i DnK, og vice versa? Stemmer artikkelen med saksforhold? I tilfelle er det trist å lese, det som her skjer.

Intern uenighet ang. omorganisering i DnK forsøkes altså å løses med å ramme andre (!) trosbrødre og søstre grovt. Og det på denne hårreisende måten. Trodde fellesskapet i Herren var langt mer etablert og levende enn det som ser ut til å komme til uttrykk her fra  Den norske Kirke - Bredtvedt. At masse mennesker kom til kirken og fikk høre Guds ord skulle vel være det primære? Men, dessverre ser det ikke slik ut i Bredtvedt.

Å tilstrebe seg å gå i takt med den hellige Ånd er ikke alltid like lett. Å snuble fordi man hovedsaklig ser egen navel er lettere.

Dette som her har skjedd gir en særdeles dårlig signaleffekt utad spesielt som generelt og er ikke et eksempel til etterfølge for noen.

Pax et Bonum.

Gå til innlegget

Den forbudte debatt

Publisert over 7 år siden

Pampevelde er et fåtalls innflytelse og makt over flertallets interesser: AP m.fl. har dessverre fått gjennomslag for en konsensus som legger munnkurv på mange lidende og spørrende medmennesker.

Demokratiets flertallsdiktatur.

Fra Aftenposten igår: "AP-sekretær Raymond Johansen raser mot bistandsadvokat!". Og fra AP-politiker Anette Trettebergstuens Twitterkonto, også igår: "Det er bare en ting å si til alle disse mer el mindre voksne menneskene som nå hetser Eskil Pedersen: hold kjeft, idioter»

Sensur som metode? Som kjent følger man flertallet; ikke fordi det har rett, men fordi det har makt. Flertallsdiktaturet kan fremheve viktige verdier som ytringsfrihet, demokrati og mangfold som vesentlige forutsetninger og elementer i et demokrati. Men når det kommer til stykket kan det se ut som om de liberale holdningene og verdiene man vanligvis flagger kun er situasjonsbetinget gyldige. De gjelder ikke når de har en pris. Når ytringsfriheten og verdiene nettopp skal underbygge mangfoldet og gi mindretallet ordet og rom, så møtes man altså med sensur og fortielser en og annen gang. Ergo sitter vi igjen med bilder av virkeligheten og verdibegreper som tydeligvis er å anse som uttrykk for betingede subjektive variabler.

Hvem som avgjør når og hvorfor prinsippene skal anses som gyldige er dog et interessant spørsmål: Man ser en og annen gang at Arbeiderpartiet spesielt og enkelte andre politikere generelt ved ren selvtekt har påtatt seg rollen som den som til enhver tid har enerett til å definere hva som er rett og galt, og når verdier og prinsipper skal anses som gyldige. Den som påberoper seg definisjonsmakten har som kjent fått tak i bukten og enden av enher sak.

Etter en katastrofal terroraksjon er det mange familiemedlemmer og andre pårørende (samt flere andre) som sitter igjen med mange spørsmål. Men det er kun ett av dem som ikke tillates å bringes ut i offentligheten. Nemlig angående en ledende ungdomspolitikers mer enn raske retrett fra åstedet, nesten alene i en stor transportbåt. Mange pårørende vil ha belyst de valg som denne ungdomslederen foretok. Nettopp i egenskap av leder. De mener antagelig at det å være leder faktisk også innebærer det å lede. Betale prisen for alle utfordringer og eventuelle ulemper...  som det å høste godene fra å være i positivt søkelys i mediene m.m. En leder skal ikke stå øverst i et hierarki, sole seg i posisjonen og styre de andre ovenfra: Men stille seg ved de andres side og gå i spissen for, og eventuelt rettlede, alle de han er leder for. Være det gode eksempel. Det er ikke "hets" å gå inn i dette temaet, selv om man dermed også rammer den angjeldende.

Raymond Johansen står i disse dager med massiv tyngde og vrede frem i mediene og belærer oss alle om hva som skal anses som vesentlig og "at det bare finnes én skyldig i denne saken." Men det er ingen som har påstått noe annet enn at terroristen alene står ansvarlig og skyldig for sine handlinger. Johansen skyver like godt alle de overlevende ungdommene foran seg for å hindre debatt om en AUF-leders rolle og valg. "Den kritikk som rammer denne lederen vil også ramme alle de andre medlemmene". Men dette er manipulasjon og retorikk, fra Raymond Johansen.

Det de pårørende vil ta opp er forhold forut for, og underveis, av det tragiske som foregikk. Det går an å ha mer enn én tanke i hodet samtidig. Men altså ikke for Raymond Johansen. Her forsøker Johansen å eneveldig definere foreldrenes behov og spørsmål slik at denne delen av debatten kan ties ned før den i det hele tatt har begynt. Og det er også en rekke andre i samfunnet som bærer samme spørsmål. Men...

...jeg gjør nå et forsøk på et bilde: Står den alltid låste døren til hønsegården en dag brått åpen, så har faktisk den som glemte å lukke døren et visst delansvar for de muligheter som åpnet seg for ulvens senere grove handlinger - uansett hvor skyldig ulven selvsagt er for egne valg etterpå? Nå vet jeg at et bilde etterpå kan misbrukes i retorisk og manipulerende  øyemed; det kan alltids vries og vrenges på og latterliggjøres for slik å annulllere selve innleggets intensjoner. VD er full av slike eksempler på retoriske mis-øvelser. Men jeg håper like vel dette bildet åpner for hva jeg vil påpeke.

Advokat Meling har i disse dager stått frem og forsøkt å få dette spørsmålet frem, men blir nærmest overkjørt av bulldozeren fra AP. Advokat Meling og de pårørende skal kort og godt føye seg inn i rekken og holde kjeft slik gode pårørende, AP-medlemmer og gode norske borgere har å gjøre. I dag forteller advokat Meling om omfattende trakkasering, utskjelling og plaging privat etter at han dristet seg frem til å være en stemme for de pårørende her; de uten stemmer. Dette burde han altså ikke ha gjort. Også her på Verdidebatt har dette temaet blitt forsøkt tatt opp, men trådene har alltid blitt fjernet av debattredaktøren. Fremfor å fjerne debatten, og mulighetene for en slik debatt, burde kanskje heller debattredaktøren åpne for en mer inngående oppfølging og styre bort de elementer som eventuelt blir for grove og trakkaserende? Demokrati er som kjent å gi ordet til den som ikke har det på forhånd. Et slikt demokrati vil ikke APs Raymond Johannesen ha.

Konjunktur- og situasjonsbestemte verdier er det motsatte av demokrati i praksis. Når det man gjør overdøver det man sier står man fattig tilbake med sine flotte ord. Virkeligheten er den øverste dommer. APs verden skal øyensynlig bygge på en fortegnelse av virkeligheten, samt at flere forties og umyndiggjøres for deretter å stilles i den kalde og mørke skyggen av de gode og fornuftige velgere og borgere AP vil ha?

Gå til innlegget

Hilde Henriksen Waages benektning

Publisert over 7 år siden

"Beskylder palestinske myndigheter for å lønne terrorister. Mannen bak 30 sivile israeleres død, mottar ifølge israelsk tv-kanal en månedlig lønn tilvarende 17.000 norske kroner. – Høres ikke sannsynlig ut, mener norsk Midtøsten-forsker."

Vårt Land melder at enkelte terrorhandlinger finansieres av personer som hører inn under de palestinske myndighetene. Saken er dog mer enn gammelt nytt, og kjent fra andre kilder som sjelden blir tatt hensyn til i Norge. Se:

http://www.vl.no/verden/beskylder-palestinske-myndigheter-for-a-lonne-terrorister/

Politisk blasfemi? Men påstanden rimer rett og slett dårlig med den politisk-mytologiske versjonen av midtøstenkonflikten som rår i Norge. Et etablert virkelighetsbilde som består av helter og skurker, ofre og aggressorer, gode og onde, snille og slemme, de ærlige og de løgnaktige, etc. etc. Jfr mitt innlegg "Legen Mads Gilberts funksjon". Det sort/hvittbildet av midtøstenkonflikten som norske mediefolk og midtøsteneksperter har etablert åpner over hode ikke for slike elementer som her beskrives i denne "nyheten". Midtøsten-kjenner Hilde Henriksen Waage avviser derfor like greit påstanden umiddelbart. Bedre å opprettholde det gamle bildet enn å la den sammensatte og kompliserte virkeligheten forstyrre. Man kan jo komme i den ekle og fornedrende posisjon at man må ta en sunn selvkritikk og dermed også indirekte kritisere andre eksperter? Man har jo også en karriere å ivareta? Og ikke minst kommer man på tvers av den intolerante norske politisk korrekte virkelighet som avviser alternative stemmer.

Fremfor, som faglig forsvarlig rapportør og forsker, å registrere slike påstander og integrere dem i den videre analyse og diskurs avviser man dem ganske enkelt. Forut for undersøkelse. De ser det de VIL se... Og ikke det de IKKE vil se.

Man har satt et minustegn foran en parantes som inneholder alle elementer som kan assosieres med israelske interesser. Alt som kommer fra israelsk hold får og har derfor med matematisk nødvendighet et minustegn allerede i utgangspunktet. Man behøver verken spørre eller tenke når det gjelder midtøstenkonflikten; man VET nemlig forut for drøfting og konklusjon hva svaret faktisk allerede er. Fordi de selektivt utvalgte premisser man kjenner seg trygg på og er hjemme i - alltid, alltid, vil lede til allerede vedtatte konklusjon. Derfor avvises selvsagt også den israelske kilden umiddelbart. Fordi den tilhører aggressorens, skurkens, den ondes, den slemmes og de uærliges part.

Best slik.

Gå til innlegget

Blasfemiens nødvendighet?

Publisert over 7 år siden

Når en prest fornøyd presenterer "blasfemiens stolte tradisjon" bør man be vedkommende om å ta en time-out. Gyrid Gunnes i DnK har en kronikk i Dagbladet i dag. http://www.dagbladet.no/2012/09/06/kultur/debatt/kronikk/russland/pussy_riot/23273236/

Hun ser dessverre ut til å sitte fast i en forståelse av kirken og troen som over hode ikke stemmer med saksforhold i dagens DnK. Heller ikke vet hun som prest hva blasfemi faktisk er. Men å bedrive blasfemi i dag er vel like vel nærmest umulig i et samfunn som har gjennomgått en gjennomgripende sekularisering, og hvor intet lenger oppfattes som hellig lenger enn til i morgen? Fremfor å være en surdeig i samfunnet har kirken av frykt for å komme i utakt med samfunnsflertallet formulert seg i takt med hva som er politisk. og samfunnsmessig korrekt og akseptabelt. Og dermed langt på vei sveket sitt oppdrag qua Jesu Kristi kirke. "Den som gifter seg med tidsånden blir snart enkemann", skrev Kierkegaard. Og her har vi en god illustrasjon på nettopp dét er i ferd med å skje med DnK. I en tid av overmot, individualisering, egoisme og fremmedgjøring er det vel vanskelig å bedrive blasfemi mot noe som helst?

Bønnen "La ditt navn holdes hellig"/"Hellige vorde ditt navn" er vel for museal gjenstand å regne, sågar hva gjelder enkelte presters oppfatning av hva som er hellig og Guds vesens tilstedeværelse i verden. Det ukrenkelige, det som er adskilt, det helt annerledes, dvs det hellige er behendig plassert utenfor hva som mange anser som "virkelighetsrelevant". At folk flest har problemer med ordene "ærefrykt", "ærbødighet", "hellig", "synd" og "nåde" er ikke underlig når også prester i DnK ser ut til å ha forlatt både ordene og det de henviser til. Dermed blir jo behovet for nåde helt uinteressant: Kirken stenger i verste fall Kristus ute ved inngangsdøren. Som livsspørsmål er det nok helt greit å ta opp slike begreper, men som erfaringer så betakker man seg raskt. Tro og åndelighet blir dessverre redusert til en ny sofistikert versjon av selvbekreftelse og selvdyrking: Ikke forent med det å tjene, være til stede. Alt er relativt, hvor på en bristende innsikt i hva som er rett og galt oppstår. Hvilket er et symptom på relasjonsløshet ikke minst som konsekvens av en forkynnelse som ikke lenger våger å peke på synd og omvendelse. Det eneste virkelige i en fiendtlig verden har blitt vårt eget jeg: Med kort kobbel er vi ledet av hva som kan være fordelaktig eller med brodd mot hva som oppfattes som en hindring for utfoldelse, sansenytelser og  - en frihet helst uten ansvar. Jeget er midtpunktet, omslutet av jegtanker. Bekreftelse og aksept blir viktigere enn sannhet. Men den nevnte bønnen fra Fader Vår frigjør oss fra oss selv og det som binder: Den fungerer som en avbitertang som kobler oss løs fra jegets selvsentrerende tunnelsyn. Makter vi det, så kommer vi også inn i en relasjon til det hellige, til Guds mysterium.

Jeg skrev lenger opp: "I en tid av overmot, individualisering og fremmedgjøring er det vel vanskelig å bedrive blasfemi mot noe som helst?" Dette er for så vidt ikke helt riktig: Jeg tenker ikke først og fremst på alle de troende, kristne, muslimer, jøder, etc. Men på den store masse som ikke lenger tenker seg at synd, nåde, hellighet, ærbødighet, Guds vrede, etc har noen virkelighet eller verdi. For alle disse er selvsagt slike nevnte trosbegreper og det de viser til blasfemiske uttrykk i det politisk.- og samfunnsmessig korrekte flertallsdiktatur som dessverre også kirken har bøyd seg for.

DnK snakker de dominerende samfunnskrefter etter munnen i det håp at anerkjennelse og samfunnsmessig aksept skal føre flere til kirke og tro. Men hvorfor skal folk gidde å gå i kirken når den fører en diskurs om samfunnsforholdene som det allerede finnes en aksept og begreper for utenfor?

Fra Amos 8:

  11 Se, dager skal komme, sier Herren Gud,
          da jeg sender sult i landet,
          ikke sult etter brød
          og ikke tørst etter vann,
          men etter å høre Herrens ord.
          
    12 De skal flakke om fra hav til hav,
          streife omkring fra nord til øst
          og søke etter Herrens ord,
          men de skal ikke finne det.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere