Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Med Gud på sin side

Publisert 8 måneder siden

Det viser seg om og om igjen at den rette læren er viktigere enn aktiv nestekjærlighet og medmenneskelighet. Enkelte mener visst å beskytte seg mot uro gjennom å sikre sin gudsforestilling. Men noen av oss tror ennå at Gud passer på oss: Semper Major. Livet handler om å være; dynamis - forandring og utvikling. Ikke om å ha, det som er statisk og i stillstand.

Tor Andreas Undheim vet visst på hvem han tror. Han har sågar i pinsen fått direktemelding fra Vår Herre selv om hvordan saksforholdene egentlig skal forstås, og dermed implisitt fått Guds autorisasjon til å maktfullt beskrive hvor jeg faktisk hører hjemme her. Dvs i utakt med sannhetens ånd selv: Et snedig hersketeknisk grep fra Undheim. At han refererer til konkrete «svar fra Vår Herre» for å legitimere egne agendaer og distansere seg til den han er uenig med er direkte grovt. Her stiller han uhemmet Gud, det gode og sannheten på sin side i det varierte fellesskapet. Og fra dette arkimediske punkt distanserer han seg så effektivt fra meg, som i hvert fall ikke finnes på samme pluss-side her. Han spiller samtidig på andre leseres tro og tekstassosiasjoner, så den nedsettende virkningen kan få kollektiv og desto sterkere effekt.

Å ha orden i sin gudsforestilling er greit nok - for all del; men en bør dog evne å skille mellom denne og Gud selv. Å motta kritikk for ens gudsforestillinger og for enkelte konklusjoner er ikke det samme som å avvise eller kritisere Gud eller noens intensjoner som kan være gode nok. Undheim gjør det for enkelt for seg når han sidestiller sin bestemte måte å lese bibelen på med Guds levende ord, slik Gud selv vil at det skal leses: At hans konklusjoner har tekster fra bibelen som utgangspunkt betyr dog ikke med matematisk konsekvens at konklusjonene er gyldige. Det ser virkelig ut som at premissene i Undheims teologi hentes ut fra allerede foretatte og fastlagte konklusjoner: Vi ser altså ut til å være vitner til en selvspeiling i tekstbemøtningen. Undheim overser flere ting, ikke minst subjektiviteten som vi alle for øvrig er preget av. Men det går jo an å bevisstgjøre seg dennes virkning og i hvilken grad den preger oss? Det er nemlig godt mulig å tenke over sin egen tenkning, og vite at det er nettopp jeg som nå tenker om Gud, medmenneske og teologi? Vi er alle del i bias, også hva gjelder teologi og antropologi. Dvs en predisposisjon til bibelen til fordel for en idé, en sak eller en forestilling; altså en viss forutinntatthet. Det finnes dermed alltid tilstrekkelig med bibelteoretiske utlegninger som tenderer til å støtte de teorier man selv identifiserer seg med. Og disse utlegningene anses så som den bibeltro/bibelske. Når det så faktisk er slik, så bør man kanskje møte tekstmaterialet i bibelen med en viss forsiktighet, og hverandre med desto mer respekt og nestekjærlighet? Undheim fortjener kritikk fordi han forsøker å innbille oss at hans teologiske ytringer følger som nødvendige konsekvenser av sann tro. Lidenskapen driver oss som kjent til tastaturet og handling, men dog kan fornuften styre handlingenes retning? Men det var dette forstyrrende elementet med modig og sunn ettertanke, da.

Det kan muligens være verdt å påminne om at hovmod i Gudsforholdet fører til nedbrytning av nesteforholdet. Det rette Gudsforhold er nemlig alltid sammenbundet med det rette nesteforhold. Det gode består ikke i regeltroskap, men i hjertets erkjennelse og dermed i holdninger og handling. Den etiske og trosmessige forpliktelse er to sider av samme mynt, de er sidestilt (!). 

Gud vil ikke ha offer og seremonier, men praktisert nestekjærlighet og modig tilstedeværelse: Sette fri fra maktmisbruk, undertrykkelse, destruktive strukturer og bånd; og ofte nettopp der engasjementet koster. Men intet er sant, intet er reell kjærlighet, før det også er virkeliggjort - oppfylt. Og det har alltid en pris. Jesus kom nettopp for å oppfylle. Å være en troende underveis handler altså om holdninger og aktiv nestekjærlighet, ikke om bibeltroskap.

Jesus satte aldri opp det kjennetegn at vi skal være bibeltro eller ikke, men å kjennes på gjerningene. Det handler om gjerning, ikke utenatlæring av teologiske huskelister. Apropos fra en Jesusfortelling: Det var den som handlet som faktisk oppfylte farens vilje. Ikke den som sa ja, men dog ikke gjorde noe. Det handler m.a.o. aldri om hva vi hevder - uansett hvor riktig det er på papiret og på prekestolen, men om hva vi gjør. For våre handlinger taler høyere og tydeligere enn det vi sier. 

Etikken er som nevnt før troslærens iboende side, disse to kvalitetene kan aldri løsrives fra hverandre; desto mer betinger de hverandre. Gud omfavner og gjør trygg, ja vel. Men Gud uroer også gjennom å lokke ut i det ukjente, ref. Abraham. Alt for mange er dog opptatte av det første, det å ha og trygge status quo og sannheten, av makt, kontroll og trosidyll: Og det viser seg om og om igjen at den rette lære er viktigere enn aktiv nestekjærlighet og medmenneskelighet. Enkelte mener visst at de beskytter seg selv mot den hellige uroen gjennom å beskytte sin gudsforestilling. Men noen av oss tror ennå at Gud passer på oss. Det handler om å være, ikke ha. Vi ser fra Abraham at Guds kall ut i uroen og det ukjente dypest sett var et kall hjem til Ham: Det handler om å våge å gå veien: Meningen med livet? Lev det!

Til slutt: Arroganse, tiende tale, ropende taushet og herskerteknisk maktmisbruk fra kristne skal man dessverre aldri lete lenge etter; det er trist nok et vanlig fenomen. Det ligger alt for mange ofre i grøftene etter noen som har sett lyset; de ender påfallende ofte med å spre mørke. Hadde jeg ikke vært av jødisk ætt eller ennå hatt reminisenser av en viss besinnelse intakt, så ville jeg brukt den klassiske polemiske manøveren og kalt Undheim fariseisk. Men dette eldgamle kristne misbruket av begrepet «fariseer» skyldes en sveipende, overfladisk generalisering som overhodet ikke har noe med fariseerne qua teologisk gruppe som sådan å gjøre. NT er for øvrig en dårlig lærebok hva gjelder jødisk troslære.

Det må innrømmes at jeg av semantiske grunner dessverre har mer og mer problemer med å kalle meg kristen. Det skjer for meget av negative forhold, alt for meget. Det teologiseres imperativt og teoretisk der man bør være evangeliet, og det ties eller sperres der ord burde åpne og inkludere. Måten annerledestroende og kritikere blir møtt med bærer dessverre ikke sjeldent preg av alt annet enn det Kristus gjorde og virkeliggjør; gjerne forkledd i de beste gevanter hentet fra det kristne kostymelageret. Jeg er sliten og lei av alt dette; det er drepende og åndsløst. Men det er jo en annen sak.



Gå til innlegget

Pride versus gudsautoriserte fordommer

Publisert 8 måneder siden

Jesus satte aldri opp det kjennetegn at vi skulle være bibeltro eller ikke. Men at vi skal kjennes på gjerningene. Det vi gjør overdøver altså det vi hevder, og setter alle våre idealiserte lister med teologiske korrektheter i sitt rette lys. Livet som troende handler om holdninger, praksis.

Viser til innlegget «Hva med pride?» av Tor Andreas Undheim. Jeg må bekjenne at Undheims innlegg oppleves direkte grovt, fordomsfullt og krenkende; ikke minst fordi han hevder å bygge sin argumentasjon ut fra kristen tro. Og «krenkende» fordi han også rammer meg og andre som medmennesker og troende. Nå er ikke jeg homoseksuell, men dog er jeg et medmenneske med fordring til ansvar, nestekjærlighet og rettferdighet som det nav Guds Ord stråler ut fra. Det gode og sanne består ikke kun av en overskuelig samling teologiske korrektheter som vi så kan bruke som Gudsautorisert og kontrollerende målestokk på vår neste og oss selv. Men det består i en grunnleggende livets rettvendthet som forutsetter en frigjøring fra vår inngrodde navlebeskuende egosentri. Den dagen vi endelig erkjenner dette vil vi også innse det utilbørlige og helt urimelige i dømmesyke og fariseisk selvtilfredshet: Den farlige og absolutt falske inndeling av menneskeheten i dem og oss, de dårlige versus oss gode, blir dermed umulig. Kjærligheten til Gud manifesteres i nestekjærlighet, ikke i bibeltroskap.

Den trosmessige og etiske forpliktelse er sidestilt: Alt, absolutt alt, som vi troende iverksetter av tanker, ord og gjerninger, må alltid ha sitt utgangspunkt i -og filtreres gjennom ovenfor nevnte nav. 

Selvsagt finnes det seksualitet på avveier også blant homoseksuelle, men det gjør det sannelig også blant heteroseksuelle: Det finnes en advarsel i Guds ord mot å søke seg selv i en maksimering av ensidigheter, som f.eks. stimulere egoet og maksimere nytelse i en variert og promiskuøs seksualitet: Seksualiteten mister sin Gudegitte mening når den fristilles fra følelsesliv og ansvarlighet: På samme måte som andre ensidigheter i livet også gjør det; f.eks en ensidig dyrking av intellektualitet. Også sistnevnte lar de erkjennelser som følelser åpner for ligge brakk, hvilket får konsekvenser for hvordan man ser på sin neste og seg selv. Men denne advarselen rettes mot både homoseksuelle og heteroseksuelle, som mot andre som dyrker seg selv gjennom ensporethet uansett innhold: Vi er skapt med ånd, sjel og legeme; dvs tanke, følelse og vilje bør alle være i harmonisk samvirke for at vi skal kunne tilstrebe en realisering som menneske underveis. 

NB: Kjennskap til Gud er identisk med å praktisere barmhjertighet, omsorg og nestekjærlighet. Dvs elske sin neste som seg selv; det handler om identifikasjon. Den sistnevnte fordring er ensbetydende med å erkjenne at menneskeheten er én, slik Gud er én. Dvs vi er alle søstre og brødre - uansett tro og livssyn, kjærlighet er m.a.o. en viljespreget holdning: 

Jesus satte for øvrig aldri opp det kjennetegn at vi skulle være bibeltro eller ikke. Men at vi skal kjennes på gjerningene: Når du realiserer Guds bud, så realiserer du deg selv. Det vi gjør overdøver altså det vi hevder, og setter alle våre flotte lister med teologiske korrektheter i sitt rette lys. Det å være en troende og menneske underveis handler altså om holdninger, praksis: 

Nestekjærlihgheten er m.a.o. kongeveien til kunnskap om- og kjærlighet til Gud. 

Gå til innlegget

Kristi fortellinger går dypere. Guds gave er ikke den kristne religionen, men Guds ubegrensede og ufattelige nåde og kjærlighet. Det er det som vi næres og bæres av; og dette kan ikke argumenteres frem via intellektets verktøy -refleksjon og analyse. Men det er noe som den hellige fortellingen forteller frem.

Noen troende er øyensynlig av den overbevisning at verden er liketil og oversiktlig. Det handler egentlig bare om å lese sin hellige bok «slik det står» og bruke den som tolkningsnøkkel i livet, i stort som i smått; «tolke tidens tegn». Det er m.a.o. «mennesker som kompliserer; ikke Gud». Men for det første glemmer flere bemerkelsesverdig ofte at ens gudsforestilling og Gud ikke nødvendigvis er det samme; og for det andre subjektiviteten som utfordring. Tenkningen er dog ingen rent subjektiv virksomhet slik enkelte ser ut til å tro; den frie tenkningen er nemlig hevet over både subjekt og objekt. Subjektet tenker ikke fordi det er subjekt; men fordi man kan tenke, så opplever man seg som subjekt. Det er m.a.o. den frie tenkningen hevet over subjekt/objekt som tenker og sorterer her. Men noen advarer mot kunnskaper og tenkning. Hvilket paradoksalt nok er konklusjoner nettopp av tenkning; nemlig om det troende mennesket og Gud. En tenkning som sår tvil om seg selv er det imidlertid god grunn til å se på med skepsis. Hvordan kan man så i tilfelle stole på egne konklusjoner, også hva gjelder tro og teologi?

Og tragikomisk nok: Kun i den grad tenkning og tolkninger bekrefter ens teologi og antropologi -samt deres disposisjoner- så regnes den som fri og sann: Verden forstås m.a.o. som svart-svart, svart-hvitt, og hvitt-hvitt. Man hevder dog å respektere individualiteten i ethvert medmenneske, «vi er alle forskjellige», men individualitet betyr pussig nok som oftest at alle individuelt tenker det samme. I en ørken av monolandskap og ensporet tenkning så går man derfor i en evig sirkelgange, og har dermed samtidig frasagt seg tilgang på livgivende kilder og slik delvis blindet seg selv. Og i denne forenklingens uverden av svart og hvitt, hvor fantasien ikke strekker til for grått og nyanser, så anses kritikk og avstandtagen utenfra gjennomgående som bekreftelse på at man internt faktisk er på rett vei.

Trist nok mener flere ledere å ha oversikt og definisjonsmakt på hva som skal passere som rett og sant hva gjelder lesing av bibelen. Man «tolker ikke», nemlig: Men «leser som det står». Ergo mener de å ha en kjemisk fri og hellig tilgang til hva som faktisk er sannheten i alle de eldgamle tekstene, og har slik funnet det sikre arkimediske punkt hvorfra man kan bedømme alt og alle. Apropos: Det finnes for øvrig mengder av kristne menigheter og kirker som alle «leser som det står», men de er tragikomisk nok rykende uenige seg i mellom i hva som står og hvordan det skal vektlegges.

Fremfor å endelig gå til kilden og den Siloa-dam som gir rensende vann for ufriske øyne, så vender flere tilbake og igjen velges det velkjente og trygge som opprettholder status quo. Men opplevd trygghet og et fellesskap er som kjent ikke det samme som sannhet og rett; historien er øverste dommer og referanse her:

Frelse betyr også det å frigjøres fra mentale bånd som kan virke hemmende for vekst og utvikling. Et friskt syn ser også med et rent og fordomsfritt blikk det som inntil nylig var usynlig, annerledes og ikke passet inn i det tidligere trygge og snevre paradigmet. Så denne frihetens svimmelhet som de nye lysere blikk åpner for er ikke nødvendigvis en fristende livsgave; prisen kan ikke sjeldent virke for høy. Jo mer man ser av sannheten, jo mer ser man også av seg selv og egne skyggesider og tilkortkommenheter. Men annerledes, ukjent, nytt og mangfold er nemlig ikke det samme som usant og usunne forlokkelser. Selv om enkelte interne autoriteter i menigheten allerede har gitt inntrykk at dette er sider av samme farlige sak. De kan dog ikke ha møtt Kristus slik flere andre har gjort, og som Eeva Kilpi skrev om i følgende dikt:

Säg till om jag stör,
sa Han när Han steg in,
så går jag med detsamma.

Du inte bara stör,
svarade jag.
- Du rubbar hela min existens.
Välkommen.

Jesus fordrer til å bryte opp; som Abraham forlate det kjente og trygge for å finne sannheten der fremme i det ennå ukjente et sted. Reise seg å gå ut i den utrygghet som også skremmer. Det finnes nemlig verken utvikling, berikende liv eller reell trygghet i ruinene: Stå opp ta din seng å gå: Ut (!) i det åpne ukjente landskap som truer og som også vil komme til å gi oss nederlag, Det er nemlig dette som er livet under veis. Vekst har en pris; er man levende så er man i utvikling - og den koster: Ja visst gör det ont när knoppar brister. Det er nemlig bare den som investerer sitt talent som vinner, selv om det ut fra tradisjonelle målestokker kan virke som tap for en og annen. Lønnen er nemlig vekst og berikelse qua medmenneske: Visdom er krystallisert smerte. Og for all del: Vi vil også få gode og givende dager på veien frem.

Bibelen er altså en boksamling; det er det som ordet «bibel» betyr. Derav heter stedet hvor vi låner bøker «bibliotek». Bibelens skrifter ble skrevet over et langt, langt, tidsrom på ca 1 200 år, i svært så forskjellige kontekster og kulturer. Og de fleste deler er skrevet ned etter århundrer med muntlig overlevering. Det er som om man begynte å skrive en boksamling i tidlig vikingtid og avsluttet det hele først nå i våre dager. Å bare «lese som det står», vil m.a.o. være direkte tåpelig; og i visse tilfeller risikabelt. Og dét er religion på avveier.

Kristus kom dog ikke med en ny religion; Han kom til alle med sterkere fokus på nådens, kjærlighetens og rettferdighetens kilde, dvs Gud selv – og viste så veien videre. Eneste løfte Han ga på den jordiske veien var at det vil bli en kamp. Kristne kan faktisk aldri komme fremover bare gjennom å slutte seg til dogmer og visse trossetninger. Fordi vi lever av nåden. Nåden som kommer til oss. Tro er praksis: Man skaper og virkeliggjør seg som menneske i det man realiserer Ordet fra hjertet til lemmer. Det er det som er å oppfylle evangeliet - her og nå.

Kristi fortellinger går altså dypere. Guds gave er m.a.o. ikke den kristne religionen, men Guds nåde og kjærlighet. Det er det store umålelige som vi alle næres og bæres av. Og dette kan det ikke argumenteres for. Men er noe som den hellige fortellingen forteller frem.

Gå til innlegget

Visjon Norge og kritikk

Publisert 8 måneder siden

Gang på gang får man illustrert at i enkelte kristne miljøer vil man egentlig ikke ha noe argumentasjonsdemokrati eller kritisk drøfting som ikke kun foregår på ledelsens og deltagernes egne premisser. Mange vil altså ikke ha noen debatt om egne disposisjoner: Kritiserer man internt, så får man vite at man er illojal, mangler tillit og er svak i troen. Kritiserer man derimot utenfra, så blir man diskvalifisert som uvitende, hatsk og en som bare er ute etter å ødelegge. Ergo finnes faktisk ingen legitim posisjon å kritisere ifra.

Personangrep og demonisering skal ikke forekomme. Men så gjør det det like vel, dessverre. Fra alle kanter, også fra medmennesker som identifiserer seg med en tro og positive verdier. De av oss som har jobbet i en redaksjon eller fler vet for øvrig at slikt også kan forekomme internt der en og annen gang. Det finnes intet etisk unntaksfelt. Det er m.a.o. snakk om et allment og menneskelig problem. Det skal for øvrig sterk rygg og kanskje en smule dumdristighet til å gå inn i visse debatter på Facebook; der kommer dessverre tankeløse sterke følelsesutbrudd og grove spissformuleringer umiddelbart til uttrykk plagsomt raskt og ofte: Tastaturet fungerer visst som terapeutisk avkanaliseringskanal og de skriftlige resultatene kan bli tabloide og til tider direkte stygge. Ubehagelige emosjoner behandles som kjent raskt og effektivt gjennom å krenke den som impulserte dem. Men følelsene sier selvsagt noe om den som bærer dem; ikke den de rettes mot.

Jeg er en av dem som har klart kritiske bemerkninger til en del av det som foregår i Visjon Norge (VN), og har gitt uttrykk for det i enkelte fora. Også her på Verdidebatt. Satire er en annen sak, og ikke minst en vanskelig kunst. Det er ofte slik at det blir mer enn lett å ta satiren bokstavelig om leseren er i forsvarsposisjon og på vakt; noe som ofte skjer om satiren kommer som n´te ledd i en fortløpende kritikk. Jeg vet.

Jan Hanvold sier selvsagt også riktige ting, samt at det finnes andre trossamfunn som har hatt eller har sendetid i VN med adekvate sendinger, men nå er det altså ikke dette som er under kritikk. 

Det er alltid viktig å øve seg i kunsten å sortere: Skal kritikk fremstå med troverdighet og autoritet, så skal den være konkret og saklig; og bør for all del gå i takt med de idealer og prinsipper man selv mener å identifisere seg med og måler andre på. Skjer ikke det, så underminerer man kritikkens legitimitet. Kritikken av VN burde være velkjent. Eks: Blander man klare fordringer om pengegaver sammen med forkynnelse av frelse, helbredelse og livskvalitet, så er man helt bestemt på ville veier. Videre er det god grunn til å stille spørsmål ved andre økonomiske disposisjoner hos VNs eiere og forretningskomplekset rundt. Hvor stor andel av de innsamlede midler går faktisk til hjelpeprosjekter, og ikke minst ang. behandlingen av annerledestroende med verbale sanksjoner som mildt sagt er krenkende. Nå har Hanvold i ettertid beklaget i hvert fall enkelte av de verste påstandene som ellers har forekommet, men skal beklagelser oppfattes som reelle og troverdige, så bør de nok følges av nye holdninger og ny praksis? Tillit er noe som fortjenes, ikke noe man kan kreve.

Og hva gjelder kritikk: Det er som kjent ikke det teologiske eller politiske fortegnet foran parentesen som avgjør om innholdet er akseptabelt eller ikke, slik enkelte ser ut til å forutsette: Det finnes nemlig aldri en god grunn til å opptre krenkende og destruktivt mot sin neste. Jeg kan dog virkelig forstå at du opplever deg krenket og er sint, men jeg aksepterer ikke nødvendigvis like vel den måten du velger å reagere på: Opptrer du destruktivt og krenkende i dine reaksjoner, så har du samtidig opphevet din etiske rett til å opptre forurettet selv og har samtidig legitimert nettopp det du mener å reagere på. Men noen vil visst ha i pose og sekk: Være forurettet, presentere seg som krenket offer og få den medhørende sympati, og samtidig opptre vel så destruktivt selv -  med til dels alvorlige følger.

Ordet «kritikk» betyr faktisk det å sortere, sondre, skjelne, for så å evaluere. Kritikk er nemlig ikke utelukkende noe negativt, selv om den kan oppleves slik. Men det er like vel noe annet. Det følgende er dog ganske så vanlig: Fremfor å ta fatt i de saker som presenteres i kritikken, så tar flere mannen som står for kritikken. Men NB: Andre folk som følger med i debatten skal faktisk bruke den nettopp som grunnlag til å ta selvstendig stilling. Derfor er det vesentlig at man som leser ikke blir vitne til personangrep på den som kritiserer eller får tendensiøse gjengivelser som så i etterkant angripes. Folk trenger m.a.o. debattene og dialogene for å få gode svar og argumenter; og i beste fall fakta og opplysning. Men gang på gang får man illustrert at i enkelte kristne miljøer vil man egentlig ikke ha noe argumentasjonsdemokrati eller kritisk drøfting som ikke kun foregår på ledelsens og deltagernes egne premisser. Mange vil altså ikke ha noen debatt om egne disposisjoner eller kritikk: Kritiserer man internt, så får man vite at man er illojal, mangler tillit og er svak i troen. Kritiserer man derimot utenfra, så blir man diskvalifisert som uvitende, hatsk og en som bare ute etter å ødelegge. Ergo finnes faktisk ingen legitim posisjon å kritisere ifra.

Bemerkelsesverdig ofte mener visst flere at de har positiv innsikt i at kritikeren er styrt av nedrige motiver. Men dette er igjen usaklig avsporing. En av flere negative effekter ved å påstå noe om den andre motiver er at det som kritiseres igjen glir ut av fokus. Og nettopp det er kanskje hensikten hos enkelte? Strategien med å tillegge motiver er ofte bundet sammen med to andre uvaner: Man stiller p.d.e.s opp en dikotomi, dvs et enten-eller-tema; det handler egentlig om de gode mot de onde, de ekte kristne mot de «kristne» og ateistene, osv. Men det er og blir altså problematisk å snakke om den andres motiver, fordi man selvsagt prinsipielt sett aldri (!) kan ha innsikt i dem. Andres eventuelle baktanker og motiver er selvsagt ikke spesielt relevante som tema i en debatt, fordi man faktisk ikke kan si noe om dette.

Og et memento til slutt: Våre sym- og antipatier er ikke nødvendigvis Gud sine. Kristus måler for øvrig ikke Guds ord og mennesket etter bokstaven, men etter Guds kjærlighetsimpregnerte vilje som ikke ad hoc er en gjenstand for maktbruk og manipulasjon. Bibeltroskap og fromhet som stiller seg i veien for nestekjærlighet, respekt, omsorg og medfølelse stiller seg i veien for Gud selv. Dvs respektløshet mot den neste er samtidig respektløshet mot den Gud som skapte nettopp det mennesket. Og spott av sin neste er dermed også spott av Gud, Han som elsker og har skapt et hvert medmenneske - uansett tro og livssyn. Våre sym- og antipatier er ikke nødvendigvis samtidig Gud sine. Skyver vi vår neste bort, så risikerer vi i samme øyeblikk å skyve Kristus bort; Han som holder et fast grep om vår nestes hjerte.

Gå til innlegget

I uro og forvirring kan det være en fristelse å se alt i svart og hvitt. Det menneske som har en tendens til å trekke absolutte og udiskutable grenser mellom sant og usant, mellom riktig og uriktig, og som savner forståelser for nyansenes berikelser kan unektelig tiltrekkes av miljøer som tilsvarer egne mentale disposisjoner. Men den som trekker absolutte og uangripelige grenser mellom sant og usant, mellom rett og feil savner forståelse for en rekke nødvendige og viktige nyanser.

I det følgende innledes det med en generell beskrivelse av en høyrøstet gruppe blant de som gjerne kaller seg «bibeltro», kritikken gjelder dog ikke alle i gruppen. Jeg må naturlig nok bestrebe meg på å ikke falle for fristelsen til å skjære alle kristne søstre og brødre som anser seg som «bibeltro» over én kam. For øvrig et generaliserende feilgrep mange kristne foretar overfor fariseere i NT: Jesu kritikk av noen fariseere og saduseere var ledd i en pågående internjødisk diskurs. Det var nettopp konkrete fariseere og saduseere som overtolket eller feiltolket de hellige tekstene - eller overvurderte tradisjonens betydning og makt per se - som var Jesu målskive for kritikken. Ikke (!) fariseere eller jøder som sådan, eller jødefolkets hellige skrifter for den saks skyld. Noen av fariseerne og saduseerne sympatiserte for øvrig med Jesus.

Det kan dessverre være en kort vei fra «bibeltroskap» til stivnet fundamentalisme. Det må innrømmes at jeg i økende grad finner det noe vanskelig å ha tillit til noen som i det meste vender seg til bibelen for å finne rett svar på aktuelle samfunnsmessige spørsmål og utfordringer: Den øverste autoritet i mange spørsmål blir alltid de bibeltolkninger som gjøres i nået ad hoc.

For den sterkt «bibeltro» og fundamentalisten er alle fortellingene i bibelen å anse som sanne, sakssvarende og normerende: Skapelsen på seks dager, Jona sitt opphold i fiskens buk i tre dager, osv. Det burde vel være unødig å minne om det, men bibelen er en skrift- og boksamling med betydelig avstand i tid mellom første og siste skrift; ikke én enkel bok. Det står for øvrig heller ingen steder at bibelen er en ufeilbarlig bok. Den ble til først etter lang tid og forfatterne preges av forskjellig tidsepoker og språkkultur. Like vel blir fundamentalistenes kamp mot tendenser i samfunnsutviklingen begrunnet ut fra «Guds klare ord»; og i deres ufravikelige krav om alt eller intet, så ender det dessverre med mindre og mindre.

Hva gjelder alle viktige ting i livet er altså alt å anse som gitt en gang for alle; svarene finner man i bibelen generelt og anvist og presisert av Luther spesielt. Slik dominerte troens folk samfunnet i lang tid. Men gjennom samfunnsutviklingen, så mistet biskop og prest sine fornemme plasser ved maktens bord. Arbeiderorganisasjoners kamp, demokratiske prosesser på fler og fler samfunnsnivåer, «fritenkning», seksualopplysning og ikke minst feminismens fremganger gjorde sitt til at fler «bokstavtro» kristne ble færre og færre og slik tolket de derfor utviklingen som at «de siste tider» nå var i god gang. Desto verre overtok naturvitenskapen tronen for hva som skulle få passere som sant eller ikke. Enkelte kommer visst vanskelig over dette tapet av posisjoner og samfunnsmakt.

Fra et sosiologisk perspektiv kan man tolke fundamentalisme som en implisitt kritikk av globaliseringen. I tidligere tider dominerte statskirken, dets prester og kirkens troslære det hele samfunnet; det var m.a.o. orden i systemet; Gud er jo en ordens gud? Andre religioner var fenomener i fjerne land og de var å se som underlige eller farlige åndskrefter. Men i de siste tre fire tiårene møtes religioner og kulturer på en helt ny måte. For flere innebærer det risikoer for en farlig relativisering; egne verdier og utgaver av troslæren møtes med både spørsmål og kritiske innspill på en ny måte. En uroende tanke hvisker at sannheten egentlig ikke er like entydig - ja, noe kan sågar virke å fremstå som både utrygt og provisorisk; man konfronteres til nyanseringer og «i verste fall» til nødvendige omprioriteringer av hva som skal passere som sentralt.

Islam og koranen ses av flere «bibeltro» som uttrykk for den ondes virke selv; «giftplanter har begynt å vokse i den gode jorden». Dette kontrasteres så til de beste vestlige verdier som i dag etter århundres blodige kamper er tilkjempet i de vestlige samfunn: Men de historiske kampene for frihet, rettferdighet og brorskap har dog ikke sjelden foregått med nettopp kristne fundamentalister på motstandersiden. Kristne kirkers lange blodige rulleblad burde være kjent. De kristne fundamentalistene gjør seg m.a.o. blinde for de historiske og aktuelle likheter med islamsk praksis som faktisk i dag finnes i all sin triste og voldsomme velde. Man kan kanskje her tillate seg å undres over hvor samfunnet ville ha vært i dag om flere av de «bibeltro» og fundamentalistiske kristne like vel hadde fått beholde makten gjennom historien?

Sosiologen Anthony Giddens definerer fenomenet presist: «Fundamentalisme er tradisjon under beleiring», og han ser den som en type selvforsvar; en voksende misnøye mot samfunnsutviklingen og sekulariseringen: Den er derfor en strategi mot det moderne og postmoderne som systematisk ser ut til å bryte ned velkjente tradisjoner og normer, og desto verre river ned «bibelens autoritet». Den «bibeltro» opplever seg m.a.o. i samfunnslivet å stå med ryggen mot veggen i en kamp mot misbruk av Guds ord, løgn og ondskap. I tider som preges av ubehagelig raske forandringer føler noen at de mer eller mindre mister fotfestet og klamrer seg derfor til det gamle og velkjente. Her fremstår bibelens ufeilbarlighet, Jesu snarlige gjenkomst og staten Israels skjebne som sentrale elementer.

Den som trekker absolutte og uangripelige grenser mellom sant og usant, mellom rett og feil savner faktisk forståelse for nødvendigheten av en rekke nyanser. Filosofen Karl Jasper uttrykker denne mentaliteten i vendingen «Das Gehäuse», som viser til et sterkt og dominerende trosparadigme som fritar den enkelte fra en rekke (nødvendige!) utfordringer og byrder. Men dog: Skulle man i den fortløpende debatten hevde at «bibelen sier» noe bestemt i et aktuelt spørsmål, så blir det meningsløst om man ikke tydeliggjør både hvilke vers man viser til og hvilke sammenhenger disse står i. Det finnes m.a.o. visse motsigelser som ikke kan harmoniseres eller løses i en kjapp håndvending. Hva som uansett er klart er at en fundamentalistisk absolutisme fører til absurditeter eller ganske så patetiske bortforklaringer.

For noen av oss andre er det for øvrig det overgripende budskapet som gjelder; hvor navet er Guds fordrende kjærlighet, nåde og rettferdighet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere